Kunstformidler, utstillingsarrangør og kurator

| Hjem |

Starten på mitt senere liv som kunstsosiolog gikk da jeg ble valgt til formann i Tromsø kunstforening i 1973. Med over åtte år som frivillig arbeidende styreleder og to år som daglig leder og intendant fikk jeg delta i alle praktiske sider både av foreningsdrift og kunstutstillinger. Bare i det første hele året i min tid som styreleder, i 1974, arrangerte vi 23 kunstutstillinger, i flere ulike lokaler der ingen var spesialinnredet for det. Foreningen fylte da 50 år, og det var om å gjøre det klart for hele byen, og særlig kommunepolitikerne, at vi var en viktig og støtteverdig kunstinstitusjon som trengte egne spesialinnredede lokaler. To avsetninger til egne lokaler var gjort av Norsk kulturråd var gjort allerede i 1965 og 1966, men i Tromsø var det ennå ikke funnet noen løsning på lokalproblemet. I årene etter 1974 holdt vi også et høyt utstillingstempo. Hver utstilling var et prosjekt med et stort antall elementer som måtte planlegges, samordnes, gjennomføres og styres økonomisk. Det fantes ingen lærebøker eller håndbøker jeg kunne støtte meg til, ingen organisasjon for kunstforeninger vi kunne spørre om råd eller søke om økonomisk støtte. Det viste seg at dette var noe som passet meg, som en stadig mer tidkrevende fritidsbeskjeftigelse ved siden av mitt arbeid som universitetsplanlegger ved universitetet. Lærebøkene skrev jeg senere. I alt har jeg vært ansvarlig for rundt 150 utstillinger i mitt liv.

Drev vi med kunstformidling? På en måte gjorde vi det, vi arrangerte kunstutstillinger som vi inviterte medlemmer og andre til å komme å se. Men vi gjorde mer enn det – vi valgte ut kunstnere som fikk stille ut, og formidlet slik også vår egen smak. Mange var interessert i å stille ut i universitetsbyen Tromsø, og vi hadde et ganske godt salg – som kunstnerne selvsagt synes var bra. Men vi valgte også bort kunstnere, både blant de som søkte og de, særlig lokale kunstnere, som vi ikke inviterte. Her opplevde jeg sen kunstforenings symbolske makt: vi kan velge inn, men også velge bort. Det kom straks frem ved jubileumsutstillingen i 1974: hvem av de lokale og regionalt aktive kunstnerne inviterte vi, og hvilke ikke. Hvem vi fikk kritikk for å ha inviterte, hvem vi fikk kritikk for ikke å ha invitert. Slik bidro vi til en rangering av kunstnerne: de beste og de mindre gode, og til en lokal diskusjon om kunstnerisk kvalitet. I Tromsø fikk jeg innsikt i at kunsten er et sted både for samarbeid og konflikt, og for ulike verdier. Kunstforeninger formidler også verdier og holdninger til kunst og kunstnere.

De lokale kunstnerne vi inviterte kunne vi besøke på atelierene deres, og fikk ha meninger om hva de burde stille ut og noen ganger også hva de ikke burde stille ut. Lenge før vi høre betegnelsen, var vi kuratorer – vi gjorde bevisste valg av utstillere og dermed også av verk, og bidro – noen ganger – til å forme utstillingen. Noe annet er det med vandreutstillinger, som med Riksgalleriet, som vi ofte var lokal arrangør for. Da kommer utstillingene ferdig produsert og kuratert, og hele læringsprosessen med selv å invitere til og kuratere utstillinger og å presentere kunstnerne og deres verk for publikum, blir borte. Kunstforeningene blir bare videreformidlere, ikke kunstformidlere.

Blant det jeg lærte i Tromsø kunstforening var at deltakelse som tillitsvalgt og frivillig i styringen av en demokratisk kunstforening er svært lærerikt. Kunstforeninger er i høy publikumsutviklende, for meg bidro de til at jeg etter hvert ble kunstsosiolog, med utgangspunkt i en allsidig og egenerfart praksis. Gjennom sine egne kunstforeninger blir publikum ikke en målgruppe for andre, men en instans som selv velger sine målgrupper. Kunstforeninger utøver et demokratisk organisert kuratoriat.