Kuratoranalyser – Verkanalyser via videomonitor
Skrevet 26.9.07, sendt til enkelte mottakere.
Utstillingen
I sommer har det stått en pedagogisk utstilling i Nasjonalmuseets lokaler på Bankplassen. Åtte-ti av museets kuratorer har fått velge hvert sitt maleri, noen ganger ledsaget av et par andre arbeider, som de har analysert. Verkene spenner fra1800-talls romantikk til samtidskunst. Analysen fremføres av den enkelte kurator på en videomonitor, og varer ca 10 minutter. Det eller de kommenterte malerier henger på veggen, og vi kan, sittende eller stående, høre og se kuratoren som holder sitt foredrag, i passe avstand fra det sted kunstverkene er montert. Publikum kan få utlevert en høretelefon, som kobles til den enkelte monitor, som gjør det lett å høre.
Den overgripende problemstilling er maleriets situasjon i dag. Den presenteres av prosjektets hovedkurator, Gavin Jantjes. Han presenterer også et par av de valgte maleriene. Hver kurators bidrag hadde tre elementer: Først litt om kunstneren, så en lenger gjennomgang av verket, og til slutt – som svar på et spørsmål vi ikke hørte bli stilt – en vurdering av maleriets situasjon i dag.
Det vi ser på skjermene som viser verkanalyser, er kuratoren og verket. Kuratoren sees i næropptak eller i en stol, med blikket ikke rettet mot betrakteren, men mot et punkt ved siden av. Kunstverket vises stort sett i utsnitt, gjerne med kamera panorerende over større eller mindre deler av billedflaten.
Utstillingen har en pedagogisk regi. Den har også et karismatisk trekk, i det den retter all oppmerksomhet mot ett og ett verk, og ikke mot sammenhengen mellom den.
Vurdering
Tiltaket er rosverdig, og bør gjentas, også med andre typer kunstverk og andre problemstillinger. Utstillingen er et eksempel på kunstpedagogikk på sitt beste, i regi av kuratorer som sjelden presenterer seg for den målgruppen utstillingen tar sikte på, og uten den redsel for bruk av ny teknologi som Nasjonalmuseet tradisjonelt har hatt.
Det er tre forhold som allikevel bør påpekes, der det er rom for forbedringer. Det ene er at det er betydelig kvalitetsforskjell mellom kuratorenes evne til å presentere sitt stoff. Det andre er at konstellasjonen verk, videobilde og tekst ofte ikke var godt nok koordinert. Det tredje går på utstillingens scenografi – ikke minst sammenhengen mellom de ulike ”stasjoner” i utstillingen.
Kuratorenes presentasjon
Noen presentasjoner var verknære, i den forstand at de gikk inn i verkene, andre var mer fjerne – og holdt seg mer rundt problemstillinger som ikke var knyttet direkte til verket. Opplegget favoriserte den verknære tilnærmingen, noe som også synes å ha vært formålet.
Det generelle inntrykket er at de tradisjonelle kunsthistorikerne fra konservatorgenerasjonen, som Frode Haverkamp, Sidsel Helliesen og Nils Messel kom bedre fra det enn de unge fra kuratorgenerasjonen. De etablerte hadde en flyt og et system i sin presentasjon som de andre i større eller mindre grad manglet. Treningen i konvensjonell billedanalyse a la Panofsky synes å være en fordel, ikke minst for å trenge inn i og formidle verkenes innholdsmessige aspekt. Særlig svak var den verkfjerne Stina Högqvist, som burde ha vært spart fra å fremstå så hjelpeløs og usammenhengende. Heller ikke Lindblads presentasjon svarte til utstillingens intensjon, med sin kretsing rundt verkene, uten noen egentlig analyse. Hun var vel også den som mest åpenbart snakket til barn, noe som heller ikke kunne oppfattes som utstillingens primære målgruppe.
Formatet burde tilsi at kuratoren ikke gikk langt i kontekstualisering ved henvisning til andre kunstnere og kunstverk. Det kunne ha vært et poeng, men bare dersom referansene var blitt utstilt ved siden av hovedverket, eller blir vist på monitoren.
Sammenheng verk, bilde og tale
Den mest gjennomgående svakheten ved opplegget lå mer på billedredigeringen enn på det som ble sagt. Ved de færreste presentasjoner var det sammenheng mellom det kuratoren sa og det som ble vist på monitoren. Best skjedde det med Jantjes presentasjon av maleriet av Kira Waager, Helliesens av Frants Widerberg, og Haverkamps av Hübner, uten at det kan sies at sammenhengen her var glimrende på noen av dem.
På dette område synes det å vært vært manglende kompetanse i det teamet som har billedlagt og redigert programmet.
Scenografi
Som besøkende var det vanskelig å se noen sammenheng mellom de enkelte stasjoner – det var for eksempel ingen progresjon eller utdyping. Den stasjonen som skulle gi en introduksjon til utstillingen sto slik til at den ikke ble godt synlig før man var ferdig med de andre. En mer opplysende regi hadde økt den pedagogiske verdien av utstillingen.
Velasques
Nils Messels komparative presentasjon av to kopier av ”Nedtakelsen av korset” av Velasques – utført av Hans Heyerdahl og Ludvig Karsten – var det pedagogisk sett mest vellykkede innslaget. Ved det valget fikk han kastet bedre lys over maleriet som medium enn de som bare hadde valgt ett arbeid. Her skulle vi gjerne sett originalen! Synd at man her ikke utnyttet monitoren til å gi en presentasjonen av originalen i Pradomuseet.