Noen tanker om likheter og sammenhenger mellom opplevelser av kunst, natur og det hellige etter åpningen av Erik Aslas utstilling i Galleri Semmingsen 29. august 2024.
Jeg forteller deg at jeg ytret et rop av beundring og at jeg ble stående bom stille og lamslått. …. Oh, Natur, hvor du er stor! Oh, Natur, hvor imponerende og vakker du er!
Det var alt jeg sa i dypet av min sjel, men hvordan kunne jeg formidle til deg mangfoldigheten i de delikate følelser som ledsaget disse ordene som ble gjentatt på hundre forskjellige måter! Følelsene kunne utvilsomt alle leses på mitt ansikt, de kunne ha blitt gjenkjent i min stemmes toneleie, nå svak, nå freidig, nå stotrende, nå sammenhengende.
Noen ganger løftet jeg øyne og hender mot himmelen, noen ganger slo jeg dem ned som i utmattelse. Jeg tror jeg felte noen få tårer. … Hvem vet hvor lenge jeg befant meg i denne fortryllede tilstand.
Beskrives her en opplevelse av natur, kunst eller noe hellig? Det er skrevet av den franske opplysningsfilosof, encyklopedist og kunstkritiker Denis Diderot i en kritikk fra Salongen i Paris 1767, om sin reaksjon på et landskapsmaleri av Claude-Joseph Vernet. Det ekstatiske i opplevelsen uttrykkes gjennom både kroppslige og sjelelige reaksjoner, som Diderot selv ikke kan kontrollere. De uttrykker en sterk kunstopplevelse, men også en like sterk naturopplevelse. Han gir seg helt hen til maleriet, som om det var et stykke natur han befant seg i. Det lå i hans kritiske metode å undersøke kunstverkets potensial som utløser av bevegede reaksjoner, og endog å beskrive og offentliggjøre reaksjonene som en del av kritikken. Diderot demonstrerer her det sekulariserte menneskets estetiske holdning til natur og kunstverk – de oppsøkes også på grunn av deres ens evne til å utløse fysiske og sjelelige reaksjoner som om man sto overfor noe hellig. Det ligner den «frelsesfryd» pietister føler når de opplevet sterke trosoverbevisninger etter salmesang eller ildfulle prekener.
For noen vil både den store naturopplevelse og den store kunstopplevelse også ha likheter med et beveget møte med det hellige. I alle fall var opplevelsen meget lik de bevegede følelser som tok kontrollen over meg da jeg 20. september i 2007 sammen med min barndomsvenn og daværende biskop i Nidaros Finn Wagle trådte inn i Nidarosdomen etter vår 30 dagers lange pilegrimsvandring fra Oslo til Nidaros, fordelt i etapper over fire år. Nidarosdomen er i seg selv et eksempel på kunstens møte med det hellige. Her underkaster imidlertid bygningskunst, billedhuggerkunst og andre kunster seg det helliggjørende og trosfremmende formål. Kunsten er her ikke autonom, som i galleriets hvite vegger, den har et formål
Jeg har også store naturopplevelser, ikke minst fordi jeg har hytte i Rondane og går mye i fjellene der. Her kan første vers av diktet ”Ved Rondane” av Olav Aasmundson Vinje fra 1861, med musikk av Edvard Grieg, illustrere hvordan naturen der ofte har virkning på meg:
No ser eg atter slike fjell og dalar,
som deim eg i min fyrste ungdom såg,
og sama vind den heite panna svalar;
og gullet ligg på Snjo, som fyrr det låg.
Det er et barnemål, som til meg taler,
og gjer meg tankefull, men endåg fjåg.
Med ungdomsminni er den tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.
”Det strøymer på meg så eg knapt kan anda” – Om Diderot skrev på nynorsk kunne han sagt det slik, en typisk moderne reaksjon både på kunst og natur.
Erik Aslas fotografier er et himmelvendt og fromt uttrykk for de naturopplevelser han selv har hatt, når han skuer ut over hav, himmel og horisont. Det moderne menneske har ofte stått slik selv, nesten stum av beundring over de øyeblikk av skjønnhet som naturen gir. «Det er som å se inn i havets lager av evige horisonter» skrev jeg om fotografiene på Aslas’ utstilling i Galleri Semmingsen i 2018, i et sitat fra noe Walter Benjamin skrev fra en opplevelse på en reise med hurtigruten i Nord-Norge. Den samme følelsen får jeg nå.
Der ser ut til at mange tar den religiøse opplevelse av det hellige som kjent forbilde eller modell, når man skal beskrive, forklare og begrunne ektheten i sine egne sterke opplevelser av kunst og natur. Hans Børli ligner i diktet ”Gudstjeneste” naturens rom med en kirke, og menneskets nærvær der med deltakelse i en gudstjeneste.
Jeg sitter her i en kirke
av skogduft og dugg og dag
Linnea ringer til messe
med lydløse klokkeslag
Og presten har intet ansikt
og prekenen ingen ord
Det hellige sakramente
er angen av vårlig jord
Edvard Munch skrev om sitt Madonna-motiv: ”Folk skulle forstå det hellige, det mektige ved det, og de skulle ta av seg hatten som i en kirke. Jeg skulle fremstille en rekke slike bilder”. Som de moderne mennesker vi er, kjenner vi godt til at kunst kan gi oss sterke opplevelse av noe hellig, og at kunst i mange år primært ble laget og brukt for å gjøre det. Det er ikke tilfeldig at 1800-tallets kunstmuseer ble bygget etter samme arkitektoniske lest som slott, slik Nasjonalgalleriet ble det – det forsterker den stemning av det opphøyde og hellige som kunstverkene skulle kontempleres og oppleves i. I Nasjonalmuseet henger i dag Munchs maleri ”Skriket” i sentrum av bygningens mest konsakrerende sal, slik det også gjorde i Nasjonalgalleriet.
Den moderne kunsten understreket sin renhet ved å fjerne alt det som var pirrende – maleriets gullramme og skulpturens sokkel, kunstverkenes tittel. Den skjermet seg fra alt arkitektonisk krimskrams ved å utvikle den hvite og rene kube som foretrukket utstillingsrom, slik det er i Galleri Semmingsen – «kunstens hellige rom».
Det var utstilt i slike rene, opphøyde lokaler at den amerikanske kunstneren Mark Rothko kunne si om sine abstrakt ekspresjonistiske malerier, som typisk nok gjerne hadde tittelen ”Uten tittel”: «Mennesker som gråter foran mine malerier har den samme religiøse erfaring som jeg selv hadde da jeg malte dem.» Det er et passende sammentreff at det er en Rothko-utstilling på Nasjonalmuseet på samme tid som Erik Aslas utstilling i Galleri Semmingsen. I sitt katalogessay om Eriks Aslas kunst trekker Åsmund Thorkildsen den sammenligningen.
En forutsetning for at vi kan ha sterke åndelige opplevelser foran kunstverk er at de kan overføre kunstnerens følelser til det betraktende publikum. Denne overføringen har Johan Sebastian Welhaven skrevet om i diktet ”Digtets Aand”:
Af Sprogets strenge bygning,
af Tankeformers Baand
stiger en frigjort tanke,
Og den er Digtets Aand
Den vil med Aandens Frihed
Svæve paa Ordets Klang:
Den har i digtets Rhytmer
En stakket Gjennemgang
En Gjennemgang til Livet
i Læserens Bryst:
der vil den vaagne atter
i Sorrig eller Lyst.
….
Kun da bevarer Digtet
sin rette Tryllemagt,
det Uudsigelige
er da i Ordet lagt
Betrakt den stille Lykke,
der gjør en Digter varm,
mens Aanden i hans Sange
Svæver fra Barm til Barm
Ingen kunstner kan gjenskape naturen, bare formidle i kunstverkets form de opplevelser den kan gi. Tryllemakten i Erik Aslas fotografier får ånden i dem til å sveve mellom dem og publikum – en gjennomgang til livet i betrakterens bryst. Det er kunstens tryllemakt, men også naturens.