Gunnar Dietrichson – dogmemaler
Utdrag av min tekst om kunstneren i boken om ham, utgitt i 2016.[i]
Noen hovedtrekk
De fleste av Gunnar Dietrichsons malerier siden midt på 1970-tallet har noen særlige kjennetegn. De tre viktigste er at han bare maler det han ser foran seg, at han begynner og helst også fullfører alle malerier i dagslys, og at han aldri maler etter tidligere malerier, egne skisser eller akvareller, eller etter fotografi.
Fordi han bare maler det han ser er det ingen elementer i bildet som ikke hører til motivet slik han har sett det fra ett bestemt sted. Maleriene bærer tydelige spor av å være malt med oljefarger, pensel og palettkniv, og fremstår så langt unna fotografi og finpenslet maleri som mulig. Samtidig som det er rent maleri, er motivene helt knyttet til gjengivelse av natur eller mennesker, det sette. Han maler det han ser, og ser det han maler. Det forekommer ikke noe i bildene som er tegn eller symboler på noe vi ikke ser; et fjell er et fjell, en blomst en blomst, et vindu et vindu, et menneske et menneske. Hans malerier kan sies å være sanne eller ærlige, i den forstand at de ikke foregir å være noe annet enn det de er – naturen eller mennesker slik han ser dem, beskrevet ved hjelp av lerret, maling, pensel og palettkniv.
Det er sjelden noe element av fortelling eller handling i maleriene. De er ikke fortellende, de er rene naturobservasjoner. Intet og ingen er i bevegelse, det gjøres som regel ikke noe. De forteller ingen historie, ikke om noe miljø. Selv i de nærmere tusen portrettene han malte er det sjelden at de portretterte er satt i noen sammenheng som kan fortelle noe om dem. De portretterte blir malt mens de portretteres.Et unntak er der hvor han maler kolleger eller elever mens de maler. Hans selvportretter er portretter av ham selv mens han blir portrettert av seg selv, eller endog mens han portretterer seg selv.
Hans motivkrets er begrenset, og da stort sett til steder han enten kunne se fra sitt hjem på Slemdal, fra hytten på Høvringen, eller fra der han oppholdt seg av andre grunner, som på Lillehammer, eller reiste gjennom, som Gudbrandsdalen.Han har malt de samme motiver en rekke ganger og over et stort antall år, til alle årets tider og i alle tenkelige værtyper og dagslysvirkninger. Bare det strålende godvær synes han å ha unngått. Ingen malerier er helt like. Pussig nok har han bare noen få ganger latt sitt eget hus eller sin hytte inngå i et maleri (ingen av dem er gjengitt i boka, fordi de har liten kunstnerisk interesse), selv om han har malt hundrevis malerier av utsynet fra dem.
Det er som han bare maler det sanne, samtidig som det også skal være skjønt. Det sanne og det skjønne synes å bli identiske størrelser.
«Når jeg maler ser jeg hvordan alt egentlig er»[ii]
Dogmemaleren
Det er som Dietrichson de siste om lag 40 årene av sitt kunstnerliv malte innenfor noen strenge begrensninger. Han kan derfor betegnes som en dogmemaler, som har pålagt seg noen trange rammer for hvordan malerier skal lages, hvor de skal males fra og hva som kan være med i motivet. Det dogmatiske i hans malerkunst kan oppsummeres i noen «regler»:
– Bare male det jeg ser foran meg, og aldri noe som ikke er der i virkeligheten.
– Alltid male i dagslys, uansett hvor lite lys det er.
– Aldri male etter skisser, akvareller, tegninger eller tidligere malerier.
– Alltid begynne malerier foran motivet selv.
– Aldri male noe som symboliserer noe vi ikke kan se i maleriet.
– Bare bruke farger i maleriet som jeg ser i virkeligheten foran meg.
– Ikke tegne opp motivet på lerretet før jeg maler.
– Ikke bruke linjer eller geometriske former.
– Aldri endre standplass under arbeidet med samme maleri og samme motiv.
– All malerisk teknikk, hvert penselstrøk eller bruk av palettkniv skal være synlig.
– Alt i maleriet skal være sant, også at det er et maleri.
– Maleriet skal være vakkert å se på.
– Motivet skal oppsøke meg, ikke jeg motivet.
For portrettene ser det ut til at han lagt til noen regler:
– De som portretteres skal males mens de portretteres, ikke mens de gjør noe annet.
– De portretterte skal ikke være i bevegelse, og ikke vise følelser.
– Det skal ikke fremgå hvilken sosial status eller arbeid den portretterte har.
Disse reglene fikk noen konsekvenser for hans maleriske praksis:
– Han synes det var bedre å begynne på nytt foran et motiv enn å fortsette på et gammelt.
– Han produksjon ble meget stor, han synes at mange malerier aldri egentlig var ferdig.
– Han holdt seg til et begrenset antall motiver og standplasser.
– Han malte et stort antall malerier fra samme sted og av samme motiv og utsnitt.
– Han etterlot seg et stort antall usignerte og udaterte lerreter, mange uten blindramme
Av hans dogmemaleri følger noen konsekvenser for betrakteren:
– Betrakteren kan kjenne igjen motivet og den portretterte.
– De som kjenner det landskap han har malt, kan se hvor han har stått og malt.
– Fargene i maleriet er de fargene han har sett og som vi kan se fra samme sted og i samme
Vær-
– Siden det ikke brukt symboler eller tegn som betyr noe annet enn det betrakteren ser, skal
maleriene heller ikke tolkes. Det vil i noen få tilfelle allikevel bli gjort i denne teksten.
Disse reglene ble aldri nedskrevet, bare fulgt som ledd i hans maleriske praksis. De fleste av dem ble lest opp for Gunnar en stund før han brått døde i 2014. Han hadde ingen sterke motforestillinger mot dem, men måtte innrømme at han noen ganger måtte fravike et par av dem. Han kunne tillate seg å male ferdig et motiv på atelieret som han hadde begynt på i dagslys et annet sted. Da kunne han også male i kunstig lys, om det var mørkt ute.
Jeg er en forferdelig nattugle, og kan holde det gående til langt på natt. Det er noe eget ved natten, du blir mer samlet. [iii]
Andre malere har nok fulgt noen av de samme reglene, men neppe det samlede sett av regler, over så mange år og så konsekvent. Det gir hans maleriske produksjon stor kontinuitet, selvstendighet og originalitet. Han fremstår med sin egen kunstnerisk profil, ulik alle andre kunstnere i sin generasjon, og i generasjonene både før og etter.
Det er som Gunnar har latt seg lede av Johann Wolfgang von Goethe, som skrev «Begrensningen er en mesters kjennemerke, og bare gjennom loven blir du fri.»[iv] Slik en forsker har en teori og en metode, og gjennom det kan frembringe ny kunnskap og være skapende og original, har Dietrichson laget en ramme for sin praksis og et håndverk. Innenfor denne rammen kan han frembringe være skapende og original på sin måte.
[i] Solhjell, Dag (red.) Dogmemaleren. Gunnar Dietrichsons malerkunst. Kom forlag.
[ii]Moss Dagblad 3.4.97.
[iii] Aftenposten 6.8.83.
[iv] Sitert etter Danbolt (2012), side 9.