| Til Kunstnere |

Malermesteren Gunnar Dietrichson

Sagt ved åpningen av en utstilling med Gunnar Dietrichsons malerier på Høvringen16. Juni 2008.

”Jeg maler det jeg har sett” sa Edvard Munch, han malte sine minner, i motsetning til sine kolleger naturalistene som malte det de så. Når ser Gunnar Dietrichson det han maler? Han maler også det han ser, for han maler aldri noe han ikke har rett foran sine øyne. Hva ser han? Han ser bare lys og farger, og det maler han. Lys og farger. Men fordi farger bare er en virkning av lyset, maler han egentlig bare lys. Ikke hvilket som helst lys. Dietrichson maler dagslyset – naturens lys, ”skapt av den store malermester der oppe” som han sier. Dagslyset må males i dagslys, det kan ikke belyses av lampelys. Maler han innendørs, er det gjerne et vindu med på bildet, som forteller hvor dagslyset kommer fra. Noen ganger er vinduet så stort at vi tror det er rammen som er vinduet.

På fjellet – ikke minst på Høvringen med sin lave horisont og høye himmel – endrer dagslyset seg fra minutt til minutt. Fjellet med sitt lys og sine farger er ikke en tålmodig modell som kan beordres til å stå stille dag etter dag til maleren er ferdig. Vår maler må holde lyset stille på sitt lerret, selv om det hele tiden endrer seg foran ham. Han må fange øyeblikkets dagslys. Men til det bruker han redskaper som synes lite egnet – det langsomme maleriet og en tidkrevende teknikk – korte, nesten pointillistiske strøk i tykke lag hentet fra en rik palett. Ikke lager han skisser heller. Lyset endrer seg derfor mye fortere enn han kan male. Må han allikevel gjøre som Munch – male det lyset han så?

Problemet med å fastholde dagslysets flyktige virkninger har han løst ved å holde seg til en begrenset motivkrets og et bestemt sted å male dem fra – landskapet rundt hytta på Høvringen, utsikten fra atelieret hjemme på Slemdal, blomster i en vinduskarm. Disse har han malt så mange ganger og i så mange år at han kjenner skiftningene i deres særlige lyskvaliteter gjennom døgnet og gjennom året. Dietrichson kan vri litt på Munch og si: ”Jeg maler det jeg har sett mange ganger”.

Jeg er fristet til, overfor noen av Gunnar Dietrichsons malerier, å si til ham det samme som den store franske kunstkritiker Denis Diderot i 1763 skrev til Chardin om hans malerier på Salongen: ”Det er ikke hvit, rød og sort, du river på din palett: det er selve tingenes egen substans! Det er luften og lyset som du tar på spissen av din pensel og påfører lerretet.”

Vår opplevelse av Høvringens vakre landskap, lagt ut som på et stort fat midtveis mellom dalen og himmelen, blir foredlet gjennom betraktning av Dietrichsons lysmalerier. Det er selve Høvringens luft og lys vi ser på lerreter skapt av en stor malermester her nede.

| Til toppen |