Vebjørn Sand og Roseslottet

En presentasjon av Dag Solhjell, fremført på Frognerseteren Restaurant 29.8.2025 for mine studiekamerater ved NHH i Bergen 1962-1965.

For en kunstsosiolog som meg er Vebjørn Sand en meget interessant kunstner. Hans virke kan oppsummeres slik: Utskjelt og utsolgt. Utskjelt av kunstekspertisen, utsolgt hos og hyllet av det brede publikum, som på Roseslottet. Vebjørn er omstridt fordi han er sterkt figurativ, har vært en sterk kritiker av ekspertisen, som aldri har gitt ham stipend. Den har ikke rost ham for Roseslottet, og blant dem er også de som ønsker det fjernet.

Vebjørn balanserer mellom de tre verdisystemene i norsk kunst, kunstverdenens tre ytterpunkter:

Det ekskluderende, der kunsten er til for sin egen skyld, der vi finner kunstekspertisen
Det kommersielle, der kunsten er til for pengenes skyld
Det inkluderende, der kunsten er til for publikums og politikkens skyld

Vebjørn har imidlertid skapt sitt eget verdisystem – der kunsten er til for humanismens og menneskets og skyld. Roseslottet er det tredje i rekken av hans humanistiske kunstprosjekter. De har til felles at de hyller enkeltmennesker som tar opp kampen mot en overmakt, alle med tilknytning til 2. verdenskrig.

Alle krigshistoriene fra 2. verdenskrig har til felles at de i ettertid har skapt dype konflikter i sine respektive samfunn: i Spania, i Jugoslavia (som etter mange ble splittet opp i en egen krig), og i Norge. I Norge strides vi ennå om hvem som gjorde hva under den tyske okkupasjonen 1940-1945. Vi kan se enkelte spor av de to første kunstprosjektene på Roseslottet.

Den første av Vebjørns krigsprosjekter er utstillingen «Guernika», som forteller historien om terrorbombingen av den lille spanske byen Guernika som 26. april 1937 ble terrrorbombet av tyske jagerfly. Det skjedde under borgerkrigen i Spania, en borgerkrig som Franco vant med hjelp fra Hitler i Tyskland. På Roseslottet ser vi et maleri fra denne første av Vebjørns humanistiske kunstprosjekter: Priorinnen som står på taket av sitt kloster og ser rett i øynene på den jagerpiloten som øyeblikket etter har drept henne.

Det andre av hans krigsprosjekter er legenden om den tyske korporalen Josef Schultz, som 20. juli 1941 nektet å følge ordre om å delta i henrettelsen av 16 unge sivile serbere/partisaner i byen Smederevska Palanka i Jugoslavia, og som derfor selv ble henrettet. På Roseslottet ser vi Josef Schultz på et stort maleri med hans navn som tittel, der han står barhodet i en gruppe mennesker – kanskje de han ble skutt sammen med. Begge disse to prosjektene munnet ut i utstillingen med enkeltverk, montert i vanlige utstillingsrom.

Det tredje humanistiske kunstprosjektet er Roseslottet, om Krigen i Norge 1940-1945. Her var det en tredobbel konflikt; den ene mellom Tyskland og Norge som stater, den andre mellom de nordmenn deltok i krigen på norsk side og de som deltok på tysk side, den tredje mellom de som støttet det nazistiske partiet som samarbeidet med okkupantene (NS – Nasjonal Samling) og de som motarbeidet både det og okkupantene. Alle tre konfliktsonene er tematisert i Roseslottet. Men dette prosjektet munnet ikke ut i en utstilling i et vanlig utstillingsrom, men i en enorm utendørs installasjon litt ovenfor Frognerseteren stasjon, med vid utsikt over Oslo og Oslofjorden. I installasjonen med en form som er skapt av Vebjørns bror, filosofen Eimund, vektlegges de universelle menneskerettigheter, frihet og demokrati – de verdier som sto på spill under krigen i Norge. Roseslottet er ingen kunstutstilling, men en kunstnerisk-filosofisk minneinstallasjon som synliggjør krigens gru og skjønnhet

Også året 2025 har vært et minneår for krigstidens Norge 1940-1945 – 80 år siden freden. Men freden i 1945 har ikke skapt fred i minnearbeidet 80 år senere. Ved hvert jubileum, og særlig i 2020, har vi fått skarpe debatter om hva årene 1940-45 egentlig innebar for kongefamilien, for jødene, for kunstnerne, forfatterne og for hjemmefronten. Likevel ble året 2020 et forsonende år i norsk minnearbeid etter krigen. Det skyldes mye, overraskende nok, den ellers så stridbare billedkunstneren Vebjørn Sand med god støtte fra broren Eimund. Sammen har de laget minneinstallasjonen «Roseslottet», anlagt på Oslos tak, på Frognerseteren.

Roseslottet forteller hvordan enkeltmennesker både griper inn, som både som overgriper og overgrepet, og er ofre i krigens store drama, både på den gode og den onde siden. Broren Vemunds bidrag er særlig den humanistiske filosofi som preger hele prosjektet – det at menneskerettigheter er like universelle som elementære geometrisk bestemte former. Krig er ikke bare krenkelse av slike rettigheter, kriger er også steder der de blir satt på den ytterste prøve. Brødrenes ærend er å forsvare enkeltmenneskets rettigheter, der Vebjørn i et stort antall portretter malerier gir en lavmælt hyllest til kjente og ukjente mennesker som med fare for eget liv sto opp mot de krefter som ville ødelegge dem. Eimund står for mer symbolske elementer i fortellingen som lysporten, spiralen som leder publikum gjennom fortellingen, og de «ufødtes stjerne» der spiralen har et sluttpunkt peker mot kommende generasjoner.

Annen verdenskrig i Norge er for flere norske generasjoners mest skjellsettende serie av begivenheter, også fordi som er født siden. Vi sier «etter krigen», og alle med norsk bakgrunn forstår at det er etter 1945, til tross for de mange krigene som har vært siden da i andre land, og som mange mennesker i Norge har flyktet fra. Det er skrevet, og fortsatt skrives det, utallige bøker om Norge under hakekorset. Store strider utkjempes ennå i dag om forståelsen av okkupasjonstidens hendelser og skikkelser, om de gode og om svikerne, og om hvem som var hva. I denne dyptgående, langvarige og til dels konfliktfylte bearbeidingen av krigens hendelser og handlinger har norske billedkunstnere, i motsetning til forfattere, vært nesten tause, både under og etter krigen.

Med Roseslottet er det forbi med tausheten. Vebjørn Sand har som eneste norske billedkunstner gjort krig og okkupasjon til et hovedanliggende i sin kunst. Det har han ikke gjort på oppdrag, men på eget initiativ. Det han gjør er ikke offentlige krigsminnesmerker med ensidige budskap, men bidrag til minnearbeid. Han har grepet an sine prosjekter av egen drift, med seg selv som kurator, og i Roseslottet med broren Eimund som medkurator. Det er som fri og frittenkende kunstner han samtaler med oss gjennom de 82 maleriene i installasjonen på Oslos tak. Roseslottet er det tredje av hans humanistiske prosjekter om 2. verdenskrig, som viser hvordan enkeltmennesker kan sette seg opp mot en overveldende overmakt: Den tyske korporalen Josef Schultz som nektet å delta i henrettelsen av serbiske partisaner i byen Smederevska Palanka og derfor selv ble henrettet, og ungdommene i den tyske bevegelsen Den Hvite Rose som agiterte mot Hitler. Det er fra den siste gruppen «Roseslottet» har fått sitt navn. Det andre prosjektet var «Guernica», der Vebjørns tema var Hitler-Tysklands flybombing av den spanske byen, ouverturen til senere teppebombing av europeiske byer. Begge prosjektene har sine spor på «Roseslottet». Vi ser nonnen som ser det angripende jagerflys pilot rett i øynene, sekunder før han dreper henne.

Det er som om disse to prosjektene, som ble realisert som tradisjonelle kunstutstillinger, har forberedt Vebjørn Sand for Roseslottet. «Roseslottet» er imidlertid ikke en kunstutstilling, og blir heller ikke betraktes som det av sitt publikum. Med sin regi og scenografi som bringer de besøkende i en vandring langs en historie som er mer tematisk enn kronologisk ordnet, minner installasjonen mer om Gustav Vigelands skulpturanlegg i Frognerparken og Gabriel Kiellands glassmalerier i Nidarosdomen. Men her er det sentrale tema enkeltmennesket og dets reaksjoner, onde og gode, på de situasjoner krigen bringer dem opp. En sentral metode for Vebjørn Sand har vært å oppsøke tidsvitner, få dem til å fortelle, og portrettere dem mens de forteller. Ved inngangen møter vi først tidsvitnene, senere møter vi noen igjen, i de ulike situasjoner de hadde vært i. Et annet grep er at han også lar det onde fremstilles med en egen skjønnhet – krigens gru og skjønnhet møter hverandre på de spesialpreparerte platene. Slik får han frem at nazismen også hadde en estetikk, som kunne forføre mange inn i sin tjeneste.

Et annet trekk ved Roseslottets malerier er den utstrakte anvendelse av eldre, særlig norske maleres motiver, tema og teknikker. Det gir større spennvidde i de maleriske virkemidler. Slike referanser nevnes i de mange opplysende etikettene. På den måte får Vebjørn frem at han står på andre kunstneres skuldre, slik Eimund får frem at installasjonens filosofiske grunnlag hviler på antikkens filosofer. Det er ikke som en fornyer av kunsten Vebjørn står frem, men som en fornyer av minnearbeidet etter 1940-1945 og av kunstens bruk i det arbeidet.

Foran alle sine tre krigsprosjekter har Vebjørn Sand gjort et omfattende researcharbeid. Mye av det vi både ser og leser er dokumentert på ulike måter. Han er fri i sin kunst, men han tilpasser ikke den historiske virkelighet for den kunstneriske frihetens skyld.

Det ligger ingen hegemonisk atmosfære over prosjektet, ingen seierherres triumftog. «Roseslottet» er et forsoningsprosjekt, som kan hjelpe oss ut av den dominerende forestillingen i Norge etter 2. verdenskrig, om at en krig etterlater seg bare vinnere og tapere, og at bare vinnerne har rett til å skrive historien. Ved å gi oss sin fortelling om okkupasjonstiden i Norge, har de to brødrene Sand bidratt til å gi forståelse av hvor umenneskelig enhver krig er, samtidig som det menneskelige kommer til uttrykk i menneskenes handlinger, på godt og vondt. «Roseslottet» er et storverk, unikt både i norsk kunsthistorie og minnehistorie.

Dette skrev Hans Fredrik Dahl og jeg i Aftenposten i april 2021, i anledning de store konfliktene om Den Norske Forfatterforenings æresrett i 1945:

Den som ønsker å se en fremstilling av Norge under tysk okkupasjon, NS-styre og jødeforfølgelse som ingen kan bruke for å fremheve sine egne riktige moralske og politiske holdninger i dag, bør besøke «Roseslottet» på Frognerseteren i Oslo. Der dreier det seg ikke om en fremstilling av Kongefamilien, Hamsun, frontkjemperne, forfatterforeningens æresrett, Hjemmefronten eller norske jødene som skal gi en riktigere versjon enn før av hva som «egentlig» skjedde. Det er aktverdig nok, og nødvendig, enten det fremlegges som fakta, fiksjon eller noe midt imellom.

På «Roseslottet» handler det om både å fortelle om, huske og å forsone seg med okkupasjonstidens hendelser 1940-45. Det er et dypt humanistisk prosjekt, i regi av brødrene Vebjørn og Eimund Sand i nydelig samspill – den ene billedkunstner, den andre filosof. Her fremstilles krigens skjønnhet og grusomhet, heltene og overgriperne, patriotene og svikerne, gledene og lidelsene, livet og døden, slik at vi ser det uransakelige ved menneskets veier. Det handler om forståelse, tilgivelse og forsoning i dag, nå 81 år etter okkupasjonen. «Roseslottet» står ikke frem som en æresrett som leter etter noe nytt å fordømme, men som et forsoningsprosjekt.