| Til Kunst- og kulturpolitikk |
Noen tanker etter konsolideringen av Statens Kunstakademi og Kunst- og Håndverksskolen til Statens Kunsthøgskole i 1996, der også teaterutdanningen ble plassert i 2002, og de store konfliktene rundt kunstakademiet rundt 2005. Dette var en tid da «konsolidering» ble en del av den statlige kunstpolitikken på en rekke områder, den største var sammenslåingen av Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Arkitekturmuseet til Nasjonalmuseet for kunst, design og arkitektur, og deres senere samling i en ny bygning.
Et kunstakademi – eller som det het i København på begynnelsen av 1800-tallet: det kongelige akademi for malerkunst, billedhuggerkunst og bygningskunst – var en lukket, elitær kunstnerorganisasjon som bl.a. drev den statlige kunstskolen. Akademiets kunstskole ga den grunnleggende tegneundervisning for alle håndverkersvenner, og for de få som aktet å bli kunstnere, dvs. malere, billedhuggere, arkitekter, kobberstikkere, stempelskjærere og kunsthåndverkere. Kunstskolen hadde gjerne tre trinn: elementærklassen der man tegnet etter forelegg, gipsklassen der man tegnet etter gipsavstøpninger, og figurklassen der man tegnet etter levende modell. Bare de som skulle bli kunstnere fullførte høyeste trinn. Først da begynte deres egentlige kunstnerutdanning, som privatlærere hos akademiets professorer. De beste elevene fikk stipendier til å reise ut for å arbeidere videre hos professorer ved andre lands akademier. Så kunne de vende hjem, og søke om medlemskap ved sitt eget lands akademi. Denne læretiden varte 8-12 år.
Den Tegneskolen som ble påbegynt i Christiania i 1818 var organisert som et akademi. Den kom imidlertid aldri lenger enn til å gi den grunnleggende tegneundervisningens to første trinn. Verken de som skulle bli håndverkere eller kunstnere kunne fullføre sin elementærutdanning i Norge. De måtte reise ut, og de fleste som søkte akademiene i utlandet, måtte begynne på første trinn i deres kunstskoler. I 1869 ble akademiformen for skolens organisering forlatt, og den ble en vanlig yrkesskole med departementsoppnevnt styre.
Til tross for en rekke forsøk på å legge den høyere kunstskoleutdanningen til Tegneskolen, som etter mange år fikk navnet Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, lyktes det aldri. Omkring 1910 ble den høyere utdanning av malere og billedhuggere etablert som et statlig friatelier med tre professorer med det misvisende navn Statens Kunstakademi, og med Bildende Kunstneres Styre som akademistyre, og arkitektutdanningen ble lagt til den nye tekniske høyskolen i Trondheim.
Dermed fikk Norge aldri det som de fleste andre land i Europa hadde hatt siden tidlig på 1800-tallet, nemlig et kunstakademi med en felles utdanning for både malere, arkitekter, grafikere, billedhuggere, designere og kunsthåndverkere, både på grunnleggende og høyere nivå. Etter min mening har dette vært til ubotelig skade for alle disse gruppene og deres fagutøvelse.
I mellomtiden har disse ulike fagområdene – billedkunst, kunsthåndverk, design og arkitektur – differensiert seg ut i ulike praksisområder, med helt forskjellige kulturer, teorigrunnlag og estetiske kriterier. Nå slås enkelte av disse fagenes utdanningsveier sammen, noen av dem etter først å ha vært splittet opp. Dette skje samtidig som utdanningsinstitusjonene ikke lenger ledes av det enkelte fags fremste utøvere valgt av fagmiljøene selv, men av departementsansatte tjenestemenn med en fjernere tilknytning til kunstfaglig virke på høyt nivå. Samtidig gjennomføres en reform i gradsstrukturen, som nok kan virke fornuftig på vanlige studier, men som for meg virker merkelig dårlig tilpasset kunstnerutdanningene.
For meg kan visse institusjonelle samordninger av kunstnerutdanningene i utgangspunktet virke fornuftig, ikke minst med tanke på de ustabile former kunstverk kan ta og de mer komplekse relasjoner kunstproduksjonen foregår i. Jeg er imidlertid i tvil om de organisatoriske løsninger som er funnet, om de ledelsesstrukturer som er satt til å iverksette samordningen er de rette, og om de ideologier eller ”visjoner” som disse bygger på er de rette. De uheldige grep som tas og de konflikter som da oppstår bidrar ikke til å utnytte de muligheter som samordningene etter min mening kan og bør gi. Noen av problemene som oppstår i dag kan føres tilbake til den uheldige politikk for kunstnerutdanning som har vært ført i Norge i mer enn 150 år. Det er lite ved denne del av fortiden det er grunn til å se stolt tilbake på. Hele denne utviklingen er beskrevet i mine 4 bøker om kunstpolitikkens historie 1814-2006.