| Til Kunst- og kulturpolitikk |
Kunst-Norge
Innlegg på Kulturrikets tilstand 2009, på Litteraturhuset.
Jeg vil ta opp fem tema: kunstlivets omfang, kunstnernes økonomi, kunstpolitiske maktforhold, kunstkritikkens situasjon, og kunst og kapital.
Kunstpolitisk avmakt
La meg starte med en situasjonsbeskrivelse fra Wergelandsveien i Oslo. Her finner vi to kulturhus. Det ene er Litteraturhuset. Det andre er Kunstnernes Hus. Litteraturhuset syder av liv, og intet sted i Norge settes det oftere dagsorden for viktigere debatter om kultur og samfunn enn her. I Kunstnernes Hus er det helt dødt. Bak Litteraturhuset står sterke aktører i den litterære offentlighet, som, til tross for at de er konkurrenter – Bourdieu ville sagt fordi de er konkurrenter, samarbeider om å opprettholde et sterkt litterært felt. Bak det tidligere så mektige Kunstnernes Hus står bare billedkunstnernes maktesløses fagforbund Norske Billedkunstnere.
La meg så ta et situasjonsbilde fra Norges viktigste kulturavis, Morgenbladet. Der har litteraturen en helt dominerende plass, med en rekke medarbeidere og tilnærminger, ofte i samspill med Litteraturhuset. Billedkunsten, derimot, slipper så vidt til gjennom til leserne gjennom kunnskapsløs kritiker hvis viktigste tema er ham selv.[1]
Et tredje bilde: Et Nasjonalmuseum blir politisk beordret etablert gjennom konsolidering av kunstmuseer som selv ikke blir bedt om å ha en faglig oppfatning om saken, en svensk kurator raserer de tidligere fagmiljøer og plasserer den tunge kunsthistoriske kompetanse langt nede organisasjonen, og departementet beordrer hele muset flyttet til en tomt det selv ikke får ha noen mening om hensiktsmessigheten av – og som det endog må dele med en tidligere jernbanebygning og et statlig kontorbygg på 40 000 kvm.
Disse tre miniatyrbildene kan blåses opp til et stort bilde av hele Kunst-Norge: det har ikke organisasjoner og ledere med makt til å påvirke sin egen situasjon og med vilje til å samarbeide om å sette deres eget felts problemstillinger på dagsorden. De fleste aktører taler bare sin egen sak, og selv de sterkeste fagmiljøer blir politisk overkjørt.
Det umyndiggjorte Nasjonalmuseet er beordret til å bli et nav i Kunst-Norge. Et nav er som kjent det sentrum alt annet dreier seg om. For navet er det som ingenting beveger seg der ute uten at navet setter det i bevegelse. Navmetaforen har invadert manges sinn, fordi rundt om i Kunst-Norge er det å bli sett, å bli sett fra navet. Allikevel er det i navets omkrets at det mest aktive kunstneriske entreprenørskap utøves. Som Øivind Storm Bjerke gjerne sier, det nyskapende skjer sjelden i Oslo. Men navet ser ikke det.
Et KunstRike med flere aktive undersåtter enn noen gang.
Allikevel skjer det mye positivt. Aldri har det i Norge vært flere aktive billedkunstnere med flere utstillinger. Aldri har flere kommuner hatt fast bosatte kunstnere og hatt egne gallerier. Ikke siden verdensutstillingene på 1800-tallet har norske kunstnere vært mer aktive internasjonalt. Aldri har det vært flere profilerte kuratorer, publisert flere tekster om kunst, omsatt mer kunst, eller vært så mange seriøse samlere. Aldri har så mange skoler fått besøk av kunstnere eller selv besøkt kunstutstillinger, så mange studert kunsthistorie eller hatt et profesjonelt yrke i Kunst-Norge.
Denne positive situasjonen har ikke sin bakgrunn i to forhold
- Den skyldes ikke at den enkelte billedkunstner har fått bedre levestandard, og
- Den skyldes ikke at billedkunstnere har en økende tilbøyelighet til å tenke kommersielt, og bevege seg over grensen til såkalt kreative yrker.
Kunstneres inntektsforhold
La oss først ta dette med levestandarden og kunstnernes inntekter. Mellom 1969 og 2006 er antallet yrkesaktive kunstnere fordoblet, til nærmere 2000. I samme periode er omsetningen av samtidskunst nesten tidoblet i faste priser, til 415 millioner, eller omtrent en femdobling pr. kunstner. I samme tid er samlet stipendiebeløp til billedkunstnere fordelt gjennom eller innstilt fra kunstnernes stipendiekomité fjortendoblet i faste priser, til 100 millioner. Det er en åttedobling pr. yrkesaktiv kunstner.
Allikevel er kunstnernes kunstneriske inntekter ikke økt i denne perioden, fordi økte kunstneriske inntekter brukes til å øke de kunstneriske utgiftene og å gi avkall på alternative inntekter. Alle undersøkelser av kunstnernes økonomi etter 1969 viser at billedkunstnerne er på inntektsbunnen blant kunstnergruppene, og med betydelig lavere inntekter enn typiske lavtlønnsgrupper.
En konklusjon er helt klar: Man kan ikke stipendiere kunstnere til høyere levestandard, bare til økt aktivitet. Stipendiepolitikken har vært å gi mange kunstnere litt hver. Den økende stipendiepotten har ført til etablering av et stort, velutdannet og kunstnerisk sett ganske dyktig kunstnerproletariat, som bidrar til den økte aktiviteten i Kunst-Norge. Dette ligner på sosial dumping. Kunstnerne er som polske arbeidere på det svarte arbeidsmarkedet – dyktige, men dårlig betalt. Men kunstnerne velger selv sin fattigdom,
Kunst og kapital
Disse inntektstallene viser også at kunstneres inntekter fra alternative inntektskilder på randsonen mellom kunst og marked, for eksempel i såkalte ”kreative yrker”, er betydningsløs. Kunstnere engasjerer seg i inntektsgivende arbeid utenfor kunstfeltet bare i den utstrekning det bidrar til å finansiere deres rent kunstneriske arbeid. Når de kunstneriske inntekter øker gjennom stipendier eller salg, reduseres arbeidstiden brukt på alternative inntektskilder. Kunstnere holder seg innenfor et begrenset økonomisk handlingsrom, for å oppnå størst mulig kunstnerisk handlingsrom. Det er altså ikke slik at skillet mellom kunst og økonomi er i ferd med å bryte sammen, eller at det skjer en ”økonomisering av kulturen” slik noen mener.
At det fortsatt eksisterer et levende anti-økonomisk verdisystem bekreftes ikke bare av inntektsundersøkelsene Jon Øien og jeg har gjennomført. Det bekreftes også av kvalitative studier, for eksempel i Sigrid Røysengs doktorgradsarbeid ”Den god, hellige og disiplinerte kunst”. Det samme gjøres i forskningsprosjektet ”Kulturelt entreprenørskap”, en artikkelsamling redigert av Per Mangset og Sigrid Røyseng. Her dokumenters at den antiøkonomiske holdning som er typisk for kunstnere, også deles av tegneserieskapere, artistentreprenører, filmskapere, klesdesignere og grafiske designere, altså yrker der man skulle tro at en dedifferensiering mellom det kunstneriske og økonomiske feltet skulle komme tydelig til uttrykk.
Kvalitetssikring gjennom kritikk
Over 1500 billedkunstnere mottar hvert år et stipend eller annen støtte, og de deler altså omtrent 100 millioner kroner mellom seg. Det offentlige driver eller bidrar også til en stor del av støtteapparatet rundt kunstnerne – kunstmuseer, utsmykkinger, utstillinger, kunstnersentra, akademier. Det samlede offentlige kunstbudsjettet nærmer seg en milliard kroner.
Det er to ordninger for å kvalitetssikre bruken av disse midlene. Den ene er bygget inn i det kunstpolitiske systemet, den andre står utenfor.
De fleste stipendier tildeles etter vurdering av kunstnernes egne fagfeller, gjennom såkalte stipendiekomiteer. Når antallet mottakere hvert år tilsvarer 3/4 av det beregnede antall kunstnere, sier det seg selv at noen streng kvalitetsvurdering ikke foregår her. Her skilles bare amatører fra profesjonelle. Slik må det være i et kunstpolitisk system som bygger på dominerende politiske verdier som inkludering og snillisme, der alle har rett til kunst og alle kunstnere rett til stipend.
Den ordningen som står utenfor det kunstpolitiske systemet heter kunstkritikk. Kunstkritikkens primære oppgave i kunsten er å skille mellom det beste og det nestbeste, altså å holde frem i offentlighetens bevissthet om at det er noe som heter kunstnerisk kvalitet, og at det bare kan demonstreres ved eksempler. Om vi strekker oss meget langt i hva som defineres som kunstkritikk, bevilges det mindre enn en promille av det offentlige kunstbudsjettet til uavhengig kvalitetssikring av kunstlivet gjennom kunstkritikk. På grunn av manglende økonomi i kritikerfeltet må mange kritikere også fungere som kunstnere og kuratorer, og derfor er inhabilitet ganske utbredt.
Oppsummering
Jeg har fremlagt det syn at Kunst-Norge har et yrende kunstliv, med et svakt og kunstpolitisk kuet lederskap, kunstnere som velger en ærefull fattigdom fremfor å tjene kapitalen, og en nesten helt fraværende kvalitetssikring både kunstnerisk og kunstpolitisk.
[1] Jeg siktet her til Tommy Olsson.