| Til Kunst- og kulturpolitikk |
Om kunstpolitiske kunnskapsregimer og avstandsholdere
Rune Slagstad gjør bruk av begrepet kunnskapsregime for å karakterisere epoker i norsk politisk historie etter 1814.[i] Disse regimene klassifiserer han som embedsmannsstaten, venstrestaten og arbeiderpartistaten. Etter den siste kommer et regime med mer uklare konturer og kjennetegn – pussig nok fra det tidspunkt forskere flest mener Norge fikk en kulturpolitikk. Slagstads arbeid fyller disse begrepene med et innhold som gir dem mening som analytisk verktøy i en analyse av endringer i det norske samfunn og særlig dets kulturelle og intellektuelle strømninger. Jeg mener de har overføringsverdi til kulturpolitikkens område.
Betegnelsen ”kunnskap” i begrepet kunnskapsregime, kan, når det gjelder kulturpolitikk, referere til en bestemt type kompetanse, nemlig den som vinner aksept i kontaktflaten mellom kultur og politikk – som «avstandsholder» mellom staten og kunsten, kjent som prinsippet om «armlengdes avstand». Det gjelder en type kunnskap, eller kompetanse, som må legitimere seg to veier: den må være akseptert både av den statlige siden og fra kulturlivets side. Staten må akseptere denne kompetansen som representativ for det kulturliv den skal utøve en kulturpolitikk overfor, og kulturlivet må akseptere denne kompetansen som representativ for sine interesser i kontakten med statens organer. Staten må dessuten se denne kompetansen som en egnet kanal for å formidle sine mål og virkemidler gjennom, og kulturlivet må se denne kompetansen som egnet til å forvalte de kulturpolitiske virkemidler. Til enhver tid er det en bestemt type kompetanse eller kunnskap som har denne doble legitimitet, og denne hegemoniske kunnskap danner da grunnlag for et bestemt kulturpolitisk regime.
Det er en tendens i norsk kulturpolitisk forskning til bare å akseptere en bestemt type regime som et kulturpolitisk regime. Før man fikk dette regime, var det heller ingen kulturpolitikk. Først da ble, med Per Mangsets ord, ”kultur institusjonalisert som politikkområde”. Det er det regime der den byråkratiske kompetanse er den hegemoniske, det vil si der det mellom kulturlivet og de sentrale statlige instanser er innfelt et profesjonalisert kulturbyråkratisk styringsapparat av kulturkontorer, kulturstyrer, styringsdokumenter, støtteordninger, planhierarkier, rapportrutiner etc. – et apparat for moderne kulturforvaltning i offentlig regi.
[i] Slagstad, Rune (2001) De nasjonale strateger, Pax.