Det private galleri og dets særegne rolle i kunstlivet
Skrevet rundt 2000, ikke publisert
Noen sammenhenger gjelder tydeligere for det private galleri enn for andre typer institusjoner i kunstlivet. Dette er noen teser som særlig gjelder private kunstgallerier, men i bunn og grunn for alle typer utstillingssteder:
1 Et galleri er sine kunstnere
Når vi ser på en liste over et galleris kunstnere, og benytter vår innsikt om deres kunstneriske anerkjennelse (den leser vi av kunstnernes CV, som de alltid oppgir når de stiller ut), gir vi galleriet samme kunstneriske posisjon og anerkjennelse som dets utstillere har. Derfor er et galleri sine kunstnere – dets CV er navnet på de kunstnere det stiller ut, men bare når det gjør det etter sitt eget valg.
2 Kunstnere er sine gallerier
Når vi ser på en liste over en kunstners utstillinger (den leser vi også av kunstnernes CV), gir vi kunstneren samme kunstneriske posisjon og anerkjennelse som deres utstillingssteder.
3 Et galleri er også sitt publikum og sine kritikere
Kunstnere velger sine utstillingssteder ut fra det de vet om det publikum hvert sted har, og hvilke kritikere som anmelder utstillinger der. Krevende kunstnere velger helst et galleri som sier nei til de fleste kunstnere, som har et kresent publikum, og som blir besøkt av strenge kritikere. Et galleri som er åpent for alle kunstnere holder de fleste kunstnere seg unna.
4 Publikum er sine gallerier og deres kunstnere
Publikum søker seg til de gallerier som har de kunstnere de selv liker og gjerne vil både se og kjøpe. Siden publikums preferanser er så ulike, har hvert galleri og hver kunstner sin særegne krets av et publikum som kommer igjen og igjen. Til gallerier som henvender seg alle kommer det ingen.
Galleriet, dets kunstnere og dets publikum er bundet sammen i et uformelt nettverk av aktører som har gjensidig tillit til hverandres kunstneriske preferanser – galleriets valg av kunstnere, kunstnerens valg av kunstneriske uttrykksmidler, og publikums smak slik den kommer til uttrykk gjennom deres besøk og kjøp. Det som binder nettverket sammen, er altså gjensidig troverdighet. I det private galleriet er det galleristen som skaper denne troverdigheten.
Ikke noe annet sted i kunstlivet hviler det så stort ansvar på en enkelt person som det gjør på eieren og den daglige leder av det private galleri. For det første har galleristen kunstnerisk ansvar, som også ledere og kuratorer i andre typer institusjoner har, men få har det helt alene, slik gallerister gjerne har det. For det andre har galleristen i tillegg også et tredobbelt økonomisk ansvar, hver av dem med betydelig risiko: Hun (for det er ofte en hun) bærer selv det økonomiske ansvaret for driften av galleriet – private gallerier får ikke offentlig støtte. Hun påtar seg ansvar for at de utstillende kunstnere får noe økonomisk igjen for utstillingen – det vil si for at de får solgt noe. Hun påtar seg et ansvar for at kjøperne i det lange løp er tilfreds med det de har kjøpt og prisen på det – ellers vil de forsvinne fra galleriet. For det tredje har galleristen vanligvis også ansvar for all direkte kontakt og samtaler med publikum. I det private galleri møter publikum i en og samme person den som har det øverste kunstneriske, økonomiske og administrative ansvar både for utstillinger og galleridrift.
I ingen andre typer gallerier er det så kort avstand mellom kunstner og kurator, og mellom kurator og publikum, og derfor også mellom kunstner og publikum. Det gir det private galleri et fortrinn som formidlingssted for kunst.
Det er denne uvanlige konsentrasjon på en person av et så vidt ansvar, som gjør at private gallerier er alle andre typer utstillingsarrangører overlegne – det være seg kunstmuseer, kunstforeninger, kunsthaller, kunstsentra, kunsthandlere, auksjonsforretninger eller kunstnersentra og andre kunstnerstyrte gallerier – når det gjelder å skape varig kontakt mellom kunstner og publikum. Det gjelder selvsagt særlig dyktige gallerister med stort engasjement, og bare de som har en begrenset gruppe kunstnere de pleier langvarige forbindelser med. Det er sine kunstnere og det er sitt publikum – alle tre befinner seg i samme posisjon i kunstens vidstrakte landskap.
Dette forhold kan vi sette i forbindelse med et kunstpolitisk paradoks: jo mindre statlig støtte et utstillingssted har, jo kortere avstand er det fra publikum til kuratorene – til de som har brukt sin innsikt og smak til å sette sammen utstillinger, og som derfor har mest å formidle både av innsikt og engasjement. Som kjent er private gallerier den eneste type utstillingssted som ikke får offentlig støtte. De bidrar endog til å finansiere den statlige kunstpolitikken ved den avgift på 5 % til Bildende Kunstneres Hjelpefond de betaler inn på sin omsetning.
Deres viktigste bidrag er imidlertid at de gjennom sitt salg skaffer kunstnere inntekter på andre måter enn gjennom stipendier. De representerer en inntektskilde som øker kunstneres kunstneriske og økonomiske uavhengighet av statlig kunstpolitikk og av stipendiekomiteenes preferanser. Slik bidrar de og deres publikum til større bredde i norsk kunst.
Private gallerier er imidlertid ikke like. Ulikheten er særlig stor i forhold til deres evne til å bygge bro over det største verdiskillet i kunstlivet – den som hersker mellom kunst og penger, eller mellom symbolsk kapital og økonomisk kapital. En liten gruppe private gallerier bygger en slik bro, de fleste makter det ikke. Den første gruppen har en plass i kunstens eksklusive kretsløp, der kunstens kvalitet er viktigere enn penger, den andre gruppen hører hjemme i det kommersielle kretsløpet, der penger er viktigere enn kunstens kvalitet. Den store forskjellen mellom dem er at bare de som hører til i det eksklusive kretsløpet har evne til å gi kunstnerisk anerkjennelse – altså symbolsk kapital. Derfor er det slik, at publikum som kjøper kunst i slike galler ikke bare får med seg hjem et kunstverk til en viss pris. De får også med seg en tilleggsverdi – en troverdig garanti for kunstnerisk kvalitet.
Legg igjen en kommentar