Skrevet ca 2002, ikke publisert.
Per Gunnar Tverbakks kronikk i Morgenbladet 20-26. mai tar opp interessante problemstillinger, blant annet om forholdet mellom kunstverk og den institusjonelle kroppen de presenteres i. Det kan synes som Tverbakk tar som gitt at frosken på Tullinløkka fungerer som en annen type ”institusjonskropp” enn Nasjonalgalleriets palass. Det tror jeg er uriktig. Både palasset og frosken fungerer etter mitt skjønn som ”en sammensmeltning av arkitektur, kunstverk, utstillingsscenografi og markedsføringsgrep som gjør det umulig å skille de ulike funksjonene fra hverandre”, som Tverbakk skriver om froske-konseptet. De fungerer begge som kunstverk som rommer en overgripende sosial arkitektur som de utstillende kunstnerne (eller kuratorene) ”vil og må forholde seg til”.
I likhet med frosken søker også palasset å bygge ned skillet mellom kunsten og omverdenen gjennom en illusjonsskapende arkitektur og en scenografi som rykker publikum ut av hverdagen og inn i det eventyraktige og magiske. Kunstverk trenger uvirkelige omgivelser for å bli betraktet som virkelig, som virkelig kunst, og særlig når skillet mellom kunstverk og ikke-kunst er så liten som dagens samtidskunst ofte er. Den bekjente hvite kuben er bare et tredje spesialtilfelle av dette. Alle disse tre versjonene kunstanstalter ”gjør kunsten til en sømløs fortsettelse” av seg selv, akkurat som et krusifiks i en kirke eller en arabisk tekst på veggen i en moske inngår som integrerte ledd i to forskjellige religiøse retningers liturgier, uten å bli behandlet som kunstverk eller kulturminner.
Hvis det ikke var slik overalt kunstverk presenteres som kunstverk, ville de ikke stå i noen særstilling i forhold til de økonomiske, religiøse og politiske sfærene som omgir dem, selv om kunstverkene søker å bli ett med dem.
Etter min oppfatning er forutsetningen for at noe kan oppfattes som kunstverk at det formidles gjennom en omliggende struktur eller sfære, den vi kaller ”kunsten”. Det ligger i denne sfærens natur at den prøver å usynliggjøre seg selv, eller redusere seg selv til kunstverkenes tjener, slik at de skal fremstå som objekter med en absolutt og fast eksistens, uavhengig av den ramme, eller parergon, de fremstår i, som om kunstverket fødes på kunstnerens atelier og alltid forblir kunstverk.
I samtalen om kunst blir begrepene om kunstverk og begrepene om den spesielle sfære som omgir dem, ”kunsten”, som regel blandet sammen. Når for eksempel Tverbak skriver at ”kunsten, ulikt andre interessesfærer, har rom for en idealistisk og utopisk dimensjon som fristiller den fra den formålsrasjonelle orden”, er jeg ikke sikkert på om han skriver om kunstverkene eller den sfære de inngår i. Litt senere viser han til ”kunstens kommunikasjonspotensial”, ”kunstens mange betydninger” og ”forståelsen av samtidskunsten” – og jeg får det samme problem med å forstå om han viser til kunstverkene, til kunstsfæren, eller om han sier noe om kunstsfærens og kuratorenes muligheter til å gi kunstverk mange betydninger og forståelser.
Froskens viktigste funksjon er kunstpolitisk. Når politikerne gir den sitt kyss, og det må de på åpningsdagen, omdannes parkeringsplassen til en sone for kunst. Dermed klarer kanskje Christian Bjelland og Sune Nordgren å gjøre noe som deres forgjengere i Nasjonalgalleriets styre og direktørstol aldri klarte, nemlig å skaffe Nasjonalgalleriet sin tiltrengte utvidelse og modernisering. Det er, ærlig talt, viktigere enn et kortvarig feilskjær i den såkalte basisutstillingen.