Gullvåg i Nidarosdomen
– refleksjoner over Håkon Gullvågs dialog med Gabriel Kielland i Nidarosdomen
Sendt til Finn Wagle 11.5.2007, daværende biskop i Nidaros, Håkon Gullvåg og Håkon Bleken (som var sterkt kritisk til «utstillingen»).
Kunstverk og rom kan forholde seg til hverandre på fire måter: når rommet peker mot kunsten kaller vi resultatet for utstilling; når kunsten peker mot rommet kaller vi det et seremonielt rom; når kunst og rom peker mot hverandre kaller vi det et rituelt rom; og når det er lite sammenheng mellom kunst og rom står vi trolig overfor et eksempel på moderne utsmykking.
Kirkerom er rom for ritualer, der det gjøres og sies noe i bestemte former, der kirkerommets arkitektur og kunstneriske utstyr skal støtte opp under handlingenes og utsagnenes betydning. Arkitektur og utstyr skal begge støtte opp under den kirkelige liturgi og det hellige ved ritualet. Rommet og kunsten må derfor peke mot hverandre, samtidig som de underkaster seg ritualenes høyere formål, uten å bli til formål i seg selv. Rommet kan ikke bli ”arkitektur” eller en stilretning, utstyret kan ikke bli ”kunst” eller en uttrykksform i seg selv.
Brukes kirkerommet som utstillingsrom for ”kunst” blir det hellige både ved rommet og kunstverkene borte, akkurat som det hellige ved et krusifiks blir borte når det stilles ut på et museum. Vi kan korse oss foran krusifikset på høyalteret i Nidarosdomen, men ikke foran et krusifiks på vitenskapsmuseet ikke langt unna.
Det særegne ved rommet i gotiske katedraler er at det meste av det kunstneriske utstyr er plassert i eller på standardiserte nisjer (som vinduer og buer), bygningselementer (som kapiteler) og kirkelig utstyr (som altertavler) frembragt av de arkitektoniske løsninger, og at hver del av utstyret inngår i en fortelling som speiler kirken og dens trosforestillinger.
Monteringen av Håkon Gullvågs serie av illustrasjoner til evangelienes historier om Jesus og de motsvarende historiene fra det gamle testamentet møter en rekke problemer i, som jeg ikke synes er godt nok ivaretatt der de nå (bokstavelig talt) henger. Problemet er at montasjen gjør det uklart om vi som publikum deltar i en utstilling, en seremoni, et rituale eller betrakter en utsmykking.
La meg først gjøre det klart at jeg er en stor beundrer av Håkon Gullvågs malerkunst. Det er altså ikke maleriene i og for seg jeg er kritisk til, men måten de forholder seg til kirkerommet på. Jeg applauderer også det som trolig har vært intensjonen – å la en samtidskunstner tre inn i en samtale med Gabriel Kielland og hans glassmalerier om kristendommens viktigste historie – den om Jesu liv og dens prefigurasjon i det gamle testementet – og hvordan den kan fortelles, for derved å øke den besøkendes oppmerksomhet om denne historien.
Gabriel Kiellands glassmalerier er ikke utstilt. De underkaster seg kirkerommet både som arkitektur og som liturgisk ramme – de inngår altså i det rituale kirken er bygget for. Som alt annet utstyr i kirken finner de sin plass i de rom som er anvist av arkitekturen, i bestemte nisjer, åpninger, bygningsdeler, flater, overganger osv. Plasseringene bestemmer ikke bare deres innhold, de bestemmer også deres format og til dels også materiale.
Monteringen av Håkon Gullvågs malerier underkaster seg ikke på samme måte bygningens arkitektur, og får derfor et annet forhold til kirkerommet enn Kiellands. Deres montering gir mer preg av utstilling enn av rituale. Det forsterkes også av tekstene rundt maleriene, som omtales som ”Gullvåg i Nidarosdomen”. Ingen ville finne på snakke om ”Kielland i Nidarosdomen”, eller om Vigelands skulpturer som noe utstilt. Biskop Finn Wagle kunne ikke under festgudstjenesten søndag 1. august ha vist til den symbolske betydningen av plasseringen av Vigelands skulpturer i korbuen dersom de hadde vært utstilt.
Gullvågs malerier har sitt innhold bestemt av plasseringen, men de underordner seg ikke i format, montering eller teknikk som alt annet utstyr med symbolsk betydning i domen gjør. Dette vil jeg begrunne litt nærmere. Maleriene har samme høyde, men varierer i bredde, uten sammenheng med den bakgrunn de henger foran. Høyden synes ikke motivert ut fra andre høydeformater i malerienes nærhet. Fordi de er rammeløse, fremtrer de som rene malerier, på modernistisk måte – i stedet for å være rammet inn av noe, som alt annet utstyr i kirken er. De blir for mye maleri, på bekostning av sitt innhold. Alle maleriene har figurer som fremtrer mot en bakenforliggende ensartet flat bakgrunn, men bakgrunnen skifter farge – de fleste er vel sorte. Når de har sort eller svært mørk bakgrunn fremtrer figurene som manifestasjoner av lys, noe som korresponderer med glassmaleriene. Maleriene glir da også lettere sammen med steinveggene bak.. Når bakgrunnen har en farge, brytes den enhet som ellers kjennetegner rommets utstyr. Enkelte malerier har en malt ramme, de fleste ikke. Noen av lerretene består av flere deler, uten at det alltid synes å korrespondere med et skille i Kiellands motiv ovenfor. Det skurrer også at maleriene henger i tråder ned fra en gesims – det reduserer malerienes betydning som utstyr, og forteller om plasseringens midlertidighet – deres betydning som utstilte objekter.
Montasjen av Gullvågs malerier i korrespondanse med Kiellands glassmalerier er ikke en utsmykking, til det er sammenhengen mellom rom, utstyr og maleriene for tett – og bra er det. Det er neppe tvil om at for mange besøkende blir gangen mellom vestfrontens inngangsdør og kor og oktogon beriket av montasjen, også til fordel for glassmaleriene – en mer aktiv forberedelse på veien opp, en berikelse til ettertanke på vei ned. Her var stolstablene noe i veien under Olavsfestdagene.
Ideen om å la en samtidskunstner ha en dialog med domkirkens faste utstyr er god og tjener domkirken til ære. Den er imidlertid ikke gjennomført på en måte som viser tilstrekkelig respekt for det rituelle – for kirken som gudshus. At Gullvåg kan dette, vet vi fra andre kirker han har levert utstyr til – personlig har jeg bare sett hans meget vellykkede bidrag i Ellingsøy kirke utenfor Ålesund. I dette tilfelle burde kanskje kirkens ansvarlige bedt Gullvåg om å la sine bidrag bli satt inn i de store spissbuede og søyleomrammede nisjene under glassmaleriene. Da ville kirkens arkitektur selv rammet inn hans malerier, og spissbuene ville pekt, ikke bare opp mot glassmaleriene de skulle samtale med, men også mot det høyere budskap de skal tjene. Det ville vært interessant å se Gullvågs malerier montert i vernebygget over domkirkeruinen på Hedemarksodden i Hamar – her må de nesten helt alene bære ansvaret for å gi kirkerommets dets rituelle karakter. Da ville deres kunstneriske kvaliteter bli satt på en større prøve enn i Nidaros.
Erfaringene fra denne monteringen bør derfor ikke skremme domkirken fra å prøve igjen. Trondheim har flere store kunstnere som har den ydmyke storhet som kreves – her bør både Håkon Bleken og Bjørn Bjørneboe utfordres. Heller ikke mer moderne teknikker bør utelukket – videoskjermer har en stor likhet med glassmalerier. De bør kanskje ikke ta den utfordringen før domkirken selv har skaffet seg en kuratorkompetanse som med større faglig styrke kan hevde kirkerommets krav overfor utstyr som midlertidig skal plasseres der. For i Nidarosdomen, som i de fleste andre kirkerom, må respekten for kirken veie tyngre enn respekten for kunsten. Ellers vil vi miste respekten for kunsten.