Myten om den sultne kunstneren
Skrevet i april 2016.
I en søndagskommentar 3. april 2016 viser Hadia Tajik til «myten om at den beste kunsten skaps av den mest sultne kunstneren». Som hun selv sier, denne myten er falsk. Men det hun ikke sier, er at myten egentlig er en misforstått og omsnudd versjon av noe som er en realitet: for gode kunstnere er det kunsten som gjør det mulig å holde ut sulten. Denne realiteten har den statlige kunstnerpolitikken utnyttet på en skammelig måte.
I de førti årene mellom 1970 og 2010 økte antall tildelte stipendier og kollektive vederlag til billedkunstnere med om lag 1 600 (fra 242 til 1890), gjennomsnittlig 40 i året. Imidlertid sto realverdien av hver tildeling stille. I en periode der realverdien av norske gjennomsnittsinntekter ble fordoblet, sto billedkunstnernes stipendier og vederlag stille. Samtidig økte antall yrkesaktive kunstnere til godt over det dobbelte. En relativt lavere støtte til stadig flere har ført til en sterk økning i den kunstneriske produksjon. Kunstnerne holder ut, fordi kunsten gjør det mulig for dem å holde ut sulten.