Om undersøkelse av kunstneres arbeids- og levekår

Skrevet 4.1.2010. Sendt bl.a. til Per Mangset.

I 2008 fikk vi en ny undersøkelse av kunstneres arbeids- og levekår (Heian, Løyland og Mangset 2008) Den var utført av Telemarksforsking i Bø, godt støttet opp av professor Per Mangset ved Høgskolen i Telemark, samme sted. Dataene ble innhentet i 2006. Den forrige ble publisert i 1996 ved Institutt for sosial forskning, med data fra 1993-94 (Elstad og Pedersen 1996). Tidligere var det utført to lignende undersøkelser, en for 1979 ( NOU 1981:28) og en for 1986 (Søbye og Nergaard 1989). De to siste er mer omfattende enn de to første.

Hva kan man slutte seg til om kunstneres arbeids- og levekår fra den siste undersøkelsen, og hvilken bruksverdi har de publiserte resultater? Dette spørsmål vil jeg drøfte som forsker og aktiv bruker av data fra slik undersøkelser. Fra begge de to siste har jeg fått hente ut spesialdata om billedkunstnere, og publisert rapporter om billedkunstneres økonomi (Solhjell 1995 og 1996, Solhjell og Øien 2009). Slike spesialstudier kan det ikke vært mange av, jeg kjenner ikke til noen.

La det være sagt med en gang: min oppfatning er at slike undersøkelser er til liten nytte, slik de har vært lagt opp. Nytten av den siste er enda mindre enn nytten av den forrige, hovedsakelig fordi den behandler et enda større antall kunstnergrupper. Min hovedinnvending er at både oppdragsgiver, utøvende forskere og brukere har for liten innsikt i det enkelte kunstområdes makroøkonomiske forhold, både de symbolske, politiske og markedsrettede. Dermed blir forskningsprosjektets design utilfredsstillende, de innhentede data blir hengende i luften som om kunstnerne befant seg i et sosialt, kulturelt og økonomisk vakuum, tolkningen av dataene blir overfladiske og formelpregede (særlig utpreget i den siste undersøkelsen), og en forskningsmessig viderebruk møter metodiske vanskeligheter i form av uklare begreper og definisjoner. Heller ikke er sammenlignbarheten mellom de enkelte undersøkelser godt ivaretatt.

Min anbefaling er at denne type altomfattende undersøkelser av kunstneres arbeids- og levekår opphører, og erstattes av mer dyptpløyende studier av kunstnerøkonomien innenfor det enkelte kunstområde. Neste runde av slike undersøkelser bør altså skje i form av separate, samordnede studier av kunstnere i det enkelte eller eventuelt noen få nærliggende kunstfelt. De behøver ikke gjennomføres samtidig. Like viktig som å studere den enkelte kunstnergruppes personlige økonomi, er det å skaffe seg større innsikt i det sosiale, politiske og økonomiske rom kunstnernes økonomi utfolder seg i. Slik innsikt gir bedre grunnlag både for tolkning av levekårsdata, for å vurdere tiltak for å påvirke kunstneres levekår, og for forskning. Slike feltanalyser er det gjennomført få av i Norge (denne forfatter har gjort en av dem), noe som bidrar til å gjøre viderebruk så problematisk som det har vist seg å være. Bruksverdien av undersøkelser slik de hittil har vært foretatt, er lav sett fra et forskningssynspunkt, og er sannsynligvis også lav både fra et forvaltnings- og fagforeningssynspunkt.

Om kunstnerøkonom

Notat fra jul/nyttår 2009/2010.

Alle offentlige undersøkelser av kunstneres økonomi i Norge – gjerne under navnet av arbeids- og levekår – har hatt fokus på deres levestandard, ikke på deres kunstnerøkonomi. Ingen av undersøkelsene, noen av dem meget omfattende, har tatt med opplysninger som kan kaste lys av hva det koster å være kunstner. De har neglisjert det mest bestemmende trekk ved de fleste billedkunstneres økonomiske status – at de er selvsysselsatte. Undersøkelsene opererer med nettotall – de kunstneriske utgifter er på mer eller mindre synlige måter trukket fra uten at deres størrelse er redegjort for, og gjerne uten at måten det er gjort på er presentert.

Undersøkelsene forteller lite eller intet om:

De utgifter kunstnerne har som kunstnere, og hva slags utgifter dette er
Omfanget av deres utstilingsaktivitet, og deres inntekter, utgifter og tidsbruk rundt det å holde og delta på utstillinger, som er kunstneres viktigste bidrag til samtidskulturen
De økonomiske betingelser som gjelder kunstneres deltakelse på utstillinger: dekning av kostnader, provisjon, utstillingsvederlag, utstillingsstipend etc.
Omfanget av og tidsbruk for deres deltakelse i kunstnerisk utsmykking, og deres inntekter, utgifter og tidsbruk rundt arbeid med kunstnerisk utsmykking
Omfanget av og tidsbruk, og økonomiske vilkår og resultater av deres arbeid med politiske bestemte prosjekter – som Den kulturelle skolesekken (og tilsvarende tiltak rettet mot barn og unge) og Den gyldne spaserstokk (og tilsvarende tiltak rettet mot eldre)
De kostnader som er forbundet med det å finansiere en arbeidsplass, altså forutsetningene for at en kunstnerisk produksjon kan finne sted, på det område kunstneren er
Utdanningskostnader, finansieringsform og kostnader ved eventuelle studielån
Antall søknader de sender, hva de søker om, tidsbruk forbundet med søknadsarbeid og hvor meget de får igjen av sitt søknadsarbeid: stipend, prosjekter andre
Salg til kunstsamlinger, kunstforeninger og andre som ikke selger deres kunst videre
Salg på utstillinger og atelier til publikum
Salg til videreforhandlere: kunstklubber, leverandører til bedrifter etc.
Omfanget av, tidsbruk og de økonomiske vilkårene som gjelder for deres deltakelse i kunstsystemet utenom det å være kunstner: tillitsverv, jurymedlemskap, kritikervirksomhet, kuratorvirksomhet, omisninger og annen formidlingsvirksomhet
Omfanget av den kritiske virksomhet som retter seg mot deres utstillinger og utsmykkinger
Hvor mange som ser deres utstilinger
Omfanget av deres kunstneriske produksjon – hvor stor andel av den blir i løpet av året aktiviserte overfor publikum og andre brukere
Sammenhengen mellom deres kunstneriske anerkjennelse og deres økonomi – både fra økonomiens betydning for anerkjennelse, og anerkjennelsens betydning for økonomien
Kunstneres endrede økonomiske situasjon og adferd i et karriereperspektiv – fordi undersøkelsene har vært gjort på ett tidspunkt, og ikke over tid.

| Til toppen |