| Til Kunst- og kulturpolitikk |
En direktørstilling i kunstpolitisk belysning
Når Nasjonalmuseets styre nå skal lete etter en ny direktør for Nasjonalmuseet, er det noen sider ved norsk kunstpolitikk som bør trekkes frem om man skal forstå de problemer det står overfor.
Det er et faktum at det har vært en påfallende mangel på kunsthistorikere med tung, vitenskapelig kompetanse i eldre og nyere norsk kunsthistorie både i museets styre og dets øverste lederskikt. Det er en svakhet for museet, det er kritikkverdig, og kritikken må rettes til departementet.
Det er også et faktum at det knapt er andre større norske kunstinstitusjoner som tilbyr lederstillinger som kvalifiserer til direktørstillingen i Nasjonalmuseet. Har for eksempel Oslo kommunes kunstsamlinger, Henie-Onstad Kunstsenter eller Bergens Kunstmuseum rekruttert ledere som er skikket til å gå inn som leder av det mye større Nasjonalmuseet?
Det er også et faktum at det ikke finnes norske kunsthistorikere eller fagfolk forøvrig, i ledende stillinger ved større utenlandske kunstinstitusjoner. Norske institusjoner frembringer ikke lederemner som er internasjonalt interessante. Internasjonalt finner vi både islendinger, dansker, svensker og finner som ledere og kuratorer for store institusjoner og utstillinger utenfor sine egne land. Vi bruker dem, men de kan ikke bruke oss.
Det kan pekes på tre hovedgrunner til denne situasjonen. Den ene er den svake stillingen kunstmuseer har hatt i norsk kunstpolitikk. Den har resultert i at Norge har både få og små kunstmuseer, med lederoppgaver som ikke gir store nok utfordringer til å trene fremtidige ledere for store institusjoner. Det andre er norsk utenrikskulturell politikk, som har satset på Utenriksdepartementet og diplomatiet som kanal til utlandet. Det har gitt norske kunsthistorikere en begrenset internasjonal kontaktflate. Det tredje er at universitetene har utdannet kunsthistorikere uten innsikt og erfaring i kuratorisk arbeid og prosjektledelse. Hvilken kunstinstitusjon vil ha slike som ledere?
Det kunsthistoriske fagmiljøet selv synes uten evne til å sette på dagsorden viktige kunstpolitiske og museumspolitiske og -faglige spørsmål i forkant av politiske vedtak som påvirker dem. Hvor var de kunsthistoriske miljøer da konsolideringen av kunstmuseer inn i større konstellasjoner ble foreslått av departementet og vedtatt av Stortinget?
De fleste av de som med størst tyngde har kritisert Nasjonalmuseets styre og ledelse, har sittet lenge i stillinger med makt til å gjøre noe med dette. De bærer således et medansvar for den situasjonen de selv kritiserer.
Siden begynnelsen av 1990-tallet er det utviklet et politisk-administrativt styringsverktøy som har underlagt statlige og statsstøttede kunstinstitusjoner et stadig sterkere departementalt styrings- og kontrollregime. Til tross for den formelle selvstendighet dets status som stiftelse gir Nasjonalmuseet, synes det å være høyere tjenestemenn i kulturdepartementet som er dets reelle herskere. I noen grad har Nasjonalmuseets styre og direktør blitt mål for en kritikk som heller burde vært reist til departementet.
Noen av Nasjonalmuseets kritikere peker på at det nå ikke lenger turnerer landet rundt med utstillinger produsert i Oslo. Også her inntar kritikere et konservativt og lite fremtidsrettet standpunkt, i det de ikke ser at den desentralisering og regionalisering av Riksgalleriets tidligere ansvar som Nasjonalmuseet nå søker å fremme, vil gi større utfordringer og bedre utviklingsvilkår for ledende stillinger i de regionale kunstinstitusjonene.