«Kunstfeltets uutholdelige skjevhet»
Debattinnlegg på Litteraturhuset 25.2.2015 i anledning Samir M’kadmis tekst «I Nasjonalmuseets blindsone».
1 Generelt om Samir M’kadmi – hans tekst «I Nasjonalmuseets blindsone».
Samirs tekst er interessant, godt fundert og meget kritisk overfor Nasjonalmuseet. Den bygger på en bredt anlagt lesning – «Solhjell og Øien» er kommet blant internasjonale størrelser – vi er smigret. Mitt bidrag er konsentrert om denne tekst.
2 Tekstens formål: formulere institusjonskritikk. «I kritikken fokuserer jeg først og fremst på Nasjonalmuseet».
Det er galt. Det står ikke et eneste kritisk ord om Nasjonalmuseet i hele artikkelen, det er ikke trukket frem et eneste eksempel på noe kritikkverdig ved Nasjonalmuseets utstillingspolitikk eller utstillinger, utstillingspolitikk eller innkjøp, kuratorisk virksomhet, forskning, pedagogisk virksomhet eller personalpolitikk.
3 I stedet lar han all kritikk gå ut over en bok jeg har skrevet sammen med Jon Øien, i 2012, og en jeg selv skrev i 1995. Han burde ha skrevet «I kritikken fokuserer jeg først og fremst på Dag Solhjell og Jon Øien.»
4 Hvordan skjer det: Jo, han er uenig i måten vi beskriver det norske kunstfeltet på. Særlig uenig er han i beskrivelsen av det eksklusive kretsløpet. Fordi vi plasserer Nasjonalmuseet sentralt i dette kretsløpet, later han som en kritikk av vår bok er det samme som en kritikk av Nasjonalmuseet.
Han sier: «Fy, Solhjell og Øien, skam dere», men mener «Fy, Nasjonalmuseet, skam dere». Slik sett er altså kritikken egentlig en ganske sterk og besk kritikk av Nasjonalmuseets politikk på området samtidskunst.
5 Hvordan kan han kritisere oss og mene Nasjonalmuseet? Jo, ved å hevde at vi «blottlegger eksklusive og ekskluderende kunstideologiske verdier som forfatterne mener dominerer det norske kunstfeltet, og som de selv støtter.»
Vi støtter selvsagt ingen. Vi beskriver, men støtter ingen. Det står helt eksplisitt på side 21 i vår bok:
«Kunstsosiologen skal selv ikke bedømme kunstnerisk kvalitet, men studere evalueringsprosessene i kunstfeltet. Den skal ikke selv tildele kunstnerisk anerkjennelse til noen, men studere hvordan kunstnerisk anerkjennelse oppstår og hvem som kan gi den. Kunstsosiologen skal selv ikke rangere kunst, kunstnere eller andre, men studere hvilken betydning rangordninger har for deltakere på kunstfeltet og hvordan de produseres.
Kunstsosiologen skal selv ikke gjøre noen utvelgelse etter kunstneriske kriterier, men studere hvordan utvelgelser skjer på kunstfeltet, og hvilke konsekvenser de har. Den skal selv ikke definere kunst eller kunstnere, men studere hvilken betydning definisjonsprosesser rundt kunst og kunstnere har i kunstfeltet.
Kunstsosiologen skal selv ikke utøve makt eller ta parti i kamper på kunstfeltet, men studere hvordan makt oppstår og hvordan kampene foregår.
Kunstsosiologen skal selv ikke opptre som kritiker av forhold på kunstfeltet, men studere hvilken betydning kritikk og kritikere har, og slik være en sosiologi om kritikken. Den skal selv ikke hevde egne normer eller verdier på kunstfeltet, men studere hvordan normer og verdier oppstår og anvendes. Den skal selv heller ikke være avslørende når det gjelder forhold på kunstfeltet, men studere hvilken form og betydning avsløringer har. Kunstsosiologen skal selv ikke avgjøre hvem som har rett og hvilke begrunnelser som er de riktige, men vise at agentene har sin grunner og begrunnelser for å hevde sin rett. Kunstsosiologien skal ikke søke årsaksforklaringer, men forståelse for at noe har sine årsaker.»
Dette har vi holdt oss til. Det er dette som er vår ideologi. Det er stikk i strid med det Nasjonalmuseet skal: den skal bedømme kunstnerisk kvalitet, tildele kunstnerisk anerkjennelse, rangere kunstnere, gjøre utvalg etter kunstneriske kriterier, definere kunst, ta parti i kamper på kunstfeltet, være kritisk til forhold på kunstfeltet, ha egne normer og verdier.
Det er altså dette som Nasjonalmuseet gjør, som Samir kunne og burde ha kritisert. Det har han ikke gjort. Under dekke av å drive institusjonskritikk, kritiserer han et forskningsprodukt.
Når vi sier at deler av kunstfeltet er preget av elitisme og rangeringer, er det en begrunnet og forskningsbasert konstatering, ikke en stillingtaking til om det er riktig eller galt. Samir er i sin fulle rett til å mene at det er galt, og at Nasjonalmuseet gjør noe galt ved det, men da bør han rette kritikken mot Nasjonalmuseet og ikke oss.
6 Et eksempel (side 13): Samir mener at vi legger til grunn «foreldede og utrangere modernistiske formalistiske verdier», men mener egentlig at det er Nasjonalmuseet som legger det til grunn. Hvorfor sier han ikke det rett ut?
7 Et annet eksempel (side 13): Samir mener at vår innfallsvinkel er «både vestligsentrert og patriarkalsk», men mener altså at det Nasjonalmuseet som er det. «Patriarkalsk» om en avdeling for samtidskunst i Nasjonalmuseet der i dag samtlige 11 kuratorer er kvinner! Der er det ikke et patriarkat, men et matriarkat.
8 Et tredje eksempel (side 13): Samir skriver at vi mener at «inklusjon og demokrati er ensbetydende med manglende kunstnerisk profesjonalitet og kunstnerisk relativisme». Det vi påpeker er at der hvor inkluderende og demokratiske hensyn kommer inn ved vurderingen av kunstnerisk kvalitet, synker den anerkjennende evnen. Det samme gjelder der kjønn, og ikke kvalitet, blir en kritisk faktor for å bli inkludert eller ekskludert. Det er noe vi konstaterer, men vi tar ikke standpunkt hverken for eller imot.
9 Et fjerde eksempel (side 12): Samir skriver at «eksklusivt også betyr sjelden, kostbar og utsøkt». Det er en misforståelse av hva det eksklusive kretsløpet står for. Det betyr bare at de som sogner til kretsløpet aksepterer dets spilleregler, som fører til at det er en liten elite på toppen og mange nedover i en pyramide av kunstnerisk anerkjennelse. De fleste i dette kretsløpet er ikke del av en elite, men de aksepterer reglene for hvordan eliten blir utpekt og for hvordan de selv blir stående utenfor den.
10 Og dermed er jeg kommet frem til en enkel kunstsosiologisk analyse av Samirs tekst: Han søker å fremme en bestemt kunstnerisk posisjons anerkjennelse i det eksklusive kretsløpet. Strategien er velkjent, og har vært brukt i to hundre år: det er å gå til angrep på elitens ideologi for derved å få aksept for sin egen.
11 Nesten til slutt: Samir skriver (side 19): Filosofene Danto og Dickie har utformet sine egne teorier om kunstverdenen ved å analysere produksjon og sirkulasjon av kunst». Det har de slett ikke gjort. Deres teorier er av rent estetisk-filosofisk art, og de har ingen teori om kunstverdenen. De tar denne kunstverden som gitt, og som de akademikere de er, har de bare blikk for verdiene i det eksklusive kretsløpet. Det er deres blindsone. Derimot er Jon Øiens og min bok en teori om kunstverdenen.
Samir avslutter (side 22): «Det er i Nasjonalmuseet blindsone at viktige spørsmål om kunstens funksjon i samfunnet, undersøkes, artikuleres og debatteres». Da er jeg glad for at han har funnet så mye interessant i vår bok, som undersøker, artikulerer og debatterer kunstens funksjon i samfunnet – og samfunnet i kunsten.
Kunstfeltets «Blindsone» og kunstens regler.
Vår kunstsosiologi omfatter hele kunstfeltet – ingen del av det står utenfor. På kunstfeltet produseres det kunstverk for enhver smak og enhver pengepung, det er et galleri og en kurator for enhver kunstner, det er utstillinger for ethvert publikum, og enhver kan etablere et galleri som svarer til ens egne interesser. På kunstfeltet hersker det fullt demokrati, full ytringsfrihet og fri adgang til alt man ønsker seg.
Dette sikres gjennom samspill og konflikt mellom de tre kretsløpene – det ekskluderende, det inkluderende og det kommersielle.
I det eksklusive kretsløpet og i den tilhørende akademiske verden er det imidlertid som om kunsten er helhetlig, og at det bare eksisterer en kunst – den som følger reglene og verdiene i det eksklusive kretsløpet. Kunstens regler blir her oppfattet som reglene i det eksklusive kretsløpet. Kunstens «Blindsone» er det eksklusive kretsløpets blindsone.
Samirs resonnementer leveres selv innenfor denne blindsonen. Han hevder selv at den kunsten han kuraterer er satt utenfor, men den er bare satt utenfor ifølge reglene i det eksklusive kretsløpet. Han kan ikke forestille seg et liv utenfor dette kretsløpet, det er hans blindsone.
Han er imidlertid i godt selskap: De fleste forskere på kunst- og kulturpolitikk forsker innenfor dette kretsløpets verdisystem, og dets blindsone. Som akademikere sogner de til det i den store samfunnskulturelle konteksten. Særlig står det kommersielle kretsløpet helt utenfor deres verden, og til dels også det inklusive kretsløpet. «Kunst» er for dem kunst sett innenfor det eksklusive kretsløpets verdisystem.
2 kommentarer til “I Nasjonalmuseets blindsone”
[…] I Nasjonalmuseets blindsone […]
[…] | Til toppen | […]