Når Nasjonalmuseet må stå skolerett

| Til Nasjonalmuseet |

Når kunstmuseet må stå skolerett

Skrevet 26.2.2008. Morgenbladets reportasje om Nasjonalmuseets innkjøp på Unni Askelands utstilling demonstrerer hvor alvorlig museets situasjon er.

1 En konsekvens av innkjøpet var at det fremsto krav både fra politikk, media og kunstliv om at Nasjonalmuseet må offentliggjøre begrunnelser for sine innkjøp. Direktør Allis Helleland imøtekom kravet i Morgenbladet 22-28. februar, med en begrunnelse for innkjøpet av Unni Askeland, og lovet samtidig at ”offentligheten skal få full tilgang til begrunnelsene”, som også skal publiseres i museets årsberetninger.

            Det kan neppe tenkes større nederlag for et kunstmuseum enn å få sin troverdighet som smaksdommer trukket så sterkt i tvil, at det etter press må innrømme offentligheten krav på begrunnelser for sine innkjøp. Det er første gang i museets 172-årige historie at det må stå skolerett for opinionen.

            Nederlaget demonstreres tydelig i den publiserte begrunnelsens første halvdel. Der gjengis kunstnerens CV i korte trekk. Det vises til at hun er innkjøpt av Rogaland Kunstmuseum og Nordnorsk Kunstmuseum, og har hatt utstilling i Blomqvist, Galleri Trafo og Bergen Kunsthall. Disse institusjonenes kunstneriske vurderinger gjøres her veiledende for Nasjonalmuseets innkjøp – deres troverdighet som skal bygge opp under Nasjonalmuseets. Hyggelig for deres kuratorer og innkjøpskomiteer, men en katastrofe for Nasjonalmuseet, som før var den institusjon andre bygget sin troverdighet på, og hvis innkjøp i seg selv var et ubestridt kvalitetskriterium.

2 Direktørens innkjøp av Unni Askeland ble gjort i medhold av en bestemmelse i instruksen for innkjøpskomiteen om et hasteutvalg. Med stemmelikhet i utvalget er det ikke i strid med vanlig praksis at direktøren avgjorde innkjøpet ved å påberope seg en dobbeltstemme. Det formalistiske i kritikken av fremgangsmåten ved Askelandkjøpet illustreres ved det forhold at Helleland tidligere har gjort innkjøp helt på egen hånd uten det nå kritiseres. Årsaken til prinsippløsheten er at Askeland anses som en så dårlig kunstner at hun ikke burde vært innkjøpt, mens de to som Helleland kjøpte inn alene anses som verdige. Den formelle kritikken var bare et skalkeskjul for å ivareta kunstpolitiets egen kunstsmak.

3 Troverdigheten til Nasjonalmuseets innkjøp av samtidskunst er så svekket at den ikke kan gjenopprettes bare ved de varslede kosmetiske endringer i innkjøpsprosedyrene. Styret bør endre hele innkjøpssystemet for samtidskunst. Best er det å skjære gjennom prinsippet om en helhetlig innkjøpskomité for hele museet med direktøren som leder, og opprette separate komiteer for samtidskunst for henholdsvis billedkunst, kunsthåndverk og kunstindustri/design. Det vil bidra til den styrking av fagmiljøene som Helleland sier hun vil gjenopprette etter forgjengerens rasering. Komiteenes regelverk må begrense den til enhver tid sittende direktørs muligheter til å overkjøre sine nærmeste medarbeideres votum i innkjøpssaker. Med de store oppgaver som forestår for Nasjonalmuseet, ikke minst på Tullinløkka, er det for øvrig vanskelig å forstå at direktøren har tid til å delta i tidkrevende arbeid i museets innkjøpskomité.

4 En bakenforliggende årsak til museets troverdighetstap er manglende fokus i forholdet til samtidskunsten, som er en særegen scene som må pleies gjennom direkte kontakt. Her må den forrige direktøren bære vel så mye av ansvaret som den nåværende, fordi samtidskunsten ble fratatt det sted og det vertskap den hadde på Bankplassen. Det er nok riktig museumspolitikk å si at Nasjonalmuseet ikke skal være en kunsthall, slik Helleland flere ganger har uttalt. Men det betyr ikke at museet ikke bør drive en kunsthall som ledd i en bred portefølje av museale oppgaver. Med stadig vekslende utstillinger, og stor faglig og økonomisk selvstendighet, vil museets fagpersonale som arbeider med nyere kunst og samtidskunst få et nettverk av personlige kontakter med kunstnere, kunsthaller, kunstmuseer, gallerister og samlere i inn og utland. Hvordan skal museet ellers få utvikle et internasjonalt respektert kuratorskap?

            Det beste sted for Nasjonalmuseet å drive en kunsthall, i det minste inntil et anlegg på Tullinkløkka står ferdig, er i dets eget bygg på Bankplassen. Hvis Helleland her også realiserer sine gode tanker om å oppgradere det publikumsrettede arbeid, kan vi en god del år fremover få den kunsthallen mange etterlyser.

| Til toppen |