Nasjonalmuseets inngangsparti
Hva bør møter oss innenfor døren til Nasjonalmuseum for kunst
Skrevet omkring 2008, sendt til Nasjonalmuseet?
Hva ønsker jeg å møte når jeg kommer innenfor dørene til et stort kunstmuseum? Jeg ønsker å møte, på ett og samme sted, i et lett tilgjengelig og romslig inngangsparti, et oversiktlig og variert tilbud av opplevelser og tjenester. Vestibylen bør med sin egen arkitektur, innredning og belysning gi oss besøkende en grunnleggende informasjon om hvordan jeg bør finne veien til de tilbud jeg søker. Den bør redusere den grunnleggende usikkerhet som ofte skaper en kulturell angst hos mennesker som besøker museer for første gang.
Hvilke tilbud ønsker vi oss, idet vi trer over terskelen til en dør jeg ikke behøver å gå mange trappetrinn for å nå opp til eller bruke all min makt for å åpne, og som jeg lett kan trille min ledsager i rullestol gjennom?
Vi ønsker en informasjonsskranke bemannet med et informert og flerspråklig personale, som kjenner hele museet og dets funksjoner og tjenester, og som har et dekkende og ikke minst ajourført informasjonsmateriale til rådighet. Når jeg presenterer mitt kort som viser at jeg er medlem av kritikerlaget, får jeg en ferdig mappe med kataloger, pressemeldinger og annet som vedrører den siste tidens utstillinger og arrangementer, også slike trykksaker som andre må betale for.
Vi ønsker oss tydelige informasjonstavler som forteller oss hva som foregår på museet disse dager, og særlig den dagen vi er der. Ved siden av tavlene bør vi også kunne gå inn på en skjerm med enkelt grensesnitt, for å søke oss inn mot museets rikholdige, informative og oppdaterte nettside. Her, og flere andre steder i museet, også der vi kan sitte, bør vi kunne gå inn på museets databaser for sin boksamling, samling av kobberstikk og tegning, og for sin kunstsamling for øvrig. Også museets pedagogiske nettsider bør være tilgjengelig her.
Vi trenger enkel tilgang til toaletter og til en bemannet garderobe, der vi gjerne deponerer våre vinterklær og våre vesker og ryggsekker.
Et nødvendig tilbud er en museumsbutikk som er lett å finne, og som har et rikholdig utvalg av gode produkter som er forankret i den museale virksomhet, og ganske særlig slike som har en pedagogisk verdi overfor barn. I denne museumsbutikken bør det være en spesialbokhandel for bøker om kunst og kunstnere, med særlig tyngdepunkt i bøker om den kunst som representerer tyngdepunkter i museets samling. Når museet har spesialutstillinger, bør litteratur knyttet til disse være tilgjengelig i bokhandelen.
I nær tilknytning til vestibylen bør det ligge en hyggelig og romslig kafeteria, helst med selvbetjent disk og moderat prisnivå, der man selv finner sitt bord, og som har en meny som dekker ens behov både for frokost, lunch og middag. Den kan gjerne ha en utendørsavdeling om sommeren.
Fra denne velkomsthallen bør det være kort vei til et flerbruks auditorium, med hyppige tilbud om foredrag, film, konserter, danseforestillinger, performance eller lignende, både slike som er gratis og som det kreves inngangsbillett for.
Lærere som har med seg skoleklasser, bør ha adgang til et eget klasseværelse, der eventuelle for- og etterarbeider i forbindelse med besøk i utstillingene kan foregå, og der klassene eventuelt kan få annen undervisning i løpet av dagen.
Det er også hensiktsmessig at det er lett adgang til arbeidsrom for barn fra vestibulen, der kunstpedagoger kan engasjere og veilede barna i kunstnerisk virksomhet, og der interesserte voksne for eksempel kan få tegneundervisning.
En sentral del av et museums tilbud til publikum er et bibliotek med lesesal, og noen studieceller for mer langvarig bruk, og med utlagte kunsttidsskrifter og de mest aktuelle kataloger og bøker knyttet til faste og vekslende utstillinger. Her bør vi også kunne ha tilgang til museets historiske dokumentasjonsarkiv, så lenge det ikke ligger på en tilgjengelig database. Det bør også være tilgjengelig, med romslig åpningstid, direkte fra vestibylen.
En viktig utadvendt service er den som utføres i kobberstikk- og håndtegningssamlingen. Der vil vi kunne gå inn, om nødvendig etter avtale, og få se gjennom gamle kobberstikk og arbeider på papir av kunstnere vi er interessert i. Her finnes også referanselitteratur som man kan konsultere, selvsagt veiledet av en av museets medarbeidere på området.
En annen utadvendt service som krever et kompetent personale, er autentisering av kunstverk som publikum bringer inn for nærmere undersøkelse. Også den tjenesten kan med fordel være tilgjengelig via vestibulen, gjerne som i dag knyttet til kobberstikksamlingen.
Alt dette, og mer til, er tilbud som bør ligge i en felles sone det ikke kreves inngangsbilletter for å nå inn til, utenfor mer avskjermede soner hvor sikkerheten av gode grunner bør settes i høysetet, og hvor enkelte rom av ulike grunner av og til kan være stengt. Denne velkomstsonen kan også ha en lenger åpningstid enn utstillingsdelen, noe som tillater arrangementer i den utenfor utstillingenes stengetid.
Hvorfor skriver jeg så dette? Jeg skriver det i frykt for at Nasjonalmuseet ikke skal leve opp til de tradisjoner de sammenslåtte enheter har som kunsthistorisk forsknings-, studie-, service- og kunnskapsinstitusjon både for et bredt og et smalt publikum, at etablerte tilbud skal forringes, og at de til dels store mangler som dog har eksistert ikke skal bli rettet opp. Store arealer, både ute og inne, blir i disse dager berørt av omfattende omlegginger. Det samme gjelder den interne organisering. Det vil nødvendigvis også for en tid redusere museets tilbud utad, iallfall på noen områder. Det kan vi leve med, særlig om vi blir informert om det. Men vi kan bare leve med det, dersom det kan vises til at det planlegges en utvidelse av det gamle tilbudet og en forbedring av den service som hittil har vært gitt. Hvem kan gi oss forsikringer om det?
Hvordan fungerer inngangspartiet i dag? Stort sett ganske bra, synes jeg. Det er ofte en person, en vert, som ønsker velkommen rett innenfor inngangsdøren. Men bokutvalget i butikken er skuffende lite.