Nasjonalmuseets landsomfattende ansvar

| Til Nasjonalmuseet |

Til: Anne Kjellberg

Fra: Dag Solhjell

25.1.07

Anne Kjellberg var da konstituert som direktør.

Om Nasjonalmuseets landsomfattende ansvar, jfr. debatten i Kulturnytt i P2 tirsdag 23. januar 2007

Du gjorde en fin innsats i denne debatten, og det var meget viktig at du som museets øverste leder selv sto frem. Det sto i klar motsetning til forrige gang, da en underordnet medarbeider i NM måtte representere museet, og programlederen (Agnes Moxnes) nærmest måtte beskytte henne mot hennes uvitenhet.

Jeg mener at NM enda sterkere kan forsvare seg mot kritikken mot nedleggelsen av Riksutstillinger og reduksjonen av antall vandreutstillinger som er ute ”på veiene” som det så vakkert heter – som om det var et fantefølge som reiser rundt.

For det første – historien om Riksgalleriets/Riksutstillingers manglende oppfølging av klare kulturpolitiske pålegg gjennom 25 år.

            I kulturmeldingene på 1980- og 1990-tallet var det klare pålegg både fra regjering og Storting om at RG/RU skulle

1. samarbeide om produksjon av vandreutstillinger med andre kunstinstitusjoner over hele landet
2. la utstillinger produsert helt og holdent av andre inngå i den portefølje av vandreutsitllinger RG/RU turnerer
3. la turneringen foregå i regi av regionale partnere, som skaffer det pedagogisk kompetente personale som følger utstillingene
4. arbeide med historisk materiale fra kunstmuseer
5. sette i gang et formidlingskurs av lenger varighet (i dag ville vi kalle det kuratorkurs
6. være motor i et nettverk, ikke sentrum i et system det styrte helt alene

Ingen av disse signalene ble tatt alvorlig av RG/RU – trolig den viktigste grunnen til at institusjonen ble nedlagt.

For det er andre – Nasjonalmuseet er ikke pålagt å videreføre Riksutstillingers virksomhet, men tvert om: det skal legge den om slik de siste 25 års politiske signaler har ønsket, og som kulturmeldingen på 2000-tallet forsterket signalene om. Det vil si at Nasjonalmuseet

1. skal samarbeide med andre institusjoner om produksjon av vandreutstillinger, i tillegg til sine egenproduserte
2. skal la andre institusjoner helt og holdent produsere utstillinger som kan gå inn i den portefølje av utstillinger som NM (eventuelt) turnerer
3. skal la turneringen av utstillinger under 1) og 2) stort sett foregå i regi av regionale turneringskontorer/-instanser, som også skaffer det pedagogisk kompetente personale som følger utstillingene
4. lage utstillinger også med historisk materiale (som NM har særlig gode forutsetninger for nå, ikke minst etter konsolideringen)
5. skal sette i gang utdanning av kuratorer – noe det altså er med på i samarbeid med Høgskolen i Telemark og Norske kunstforeninger (noe du nevnte i programmet)
6. være motor i et nettverk av likeverdige samarbeidspartnere (som du også fikk nevnt), og ikke et nav i et hjul der alt dreier seg om navet (slik RG/RU fremstilte sine egen rolle som) – NM har endog definert

For det tredje – Riksutstillinger arbeidet helt til det siste etter en kulturpolitisk modell som ble foreldet allerede etter kulturmeldingene på 1970-tallet.

For det fjerde – Riksutstillinger nådde i sitt siste hele virksomhetsår ikke mer enn rundt 100 000 mennesker som publikum på sine mange utstillinger. Det er alt for lavt, i forhold til de store kostnadene og antallet utstillinger, og vitner om dårlig samarbeid med kunstlivet rundt om i landet. (Dette kan sjekkes i siste årsberetningen, der de oppgir 220 000 besøkende, men over 100 000 av dem gjelder et kalkulert antall ”besøkende” i to utstillinger i såkalte ”vrimlerom”. )

For det femte – det er helt galt både ressursmessig og kunstpolitisk å tenke seg at en sentral kunstinstitusjon skal betjene alle norske kommuner med de utstillinger de trenger, både av hensyn til det vanlige publikum og til Den kulturelle skolesekken. Slike oppgaver må primært ivaretas gjennom et samspill mellom regionale og lokale kunstinstitusjoner, og med primæransvaret hos fylkeskommunene. Nasjonalmuseet kan og bør her være en støttespiller for slike regionale nettverk.

For det sjette – desentralisert kunstformidling betyr særlig å desentralisere de kuratoriske oppgaver, ikke å spre ferdig kuraterte utstillinger ut fra ett sentrum til resten av landet. Til kuratorisk desentralisering er nettverksmodellen, samproduksjon og kuratorutdanning riktige tiltak.

For de syvende – Nasjonalmuseet har valgt å utforme tre ulike nettverk, for tre ulike typer samarbeidspartnere – museumsnettverk, gallerinettverk med vekt særlig på kunstinstitusjoner med profesjonell ledelse, og skolenettverk. Mens Nasjonalmuseet kan være en aktiv pådriver i i de to første, må skolenettverket i stor grad regionaliseres.

For det åttende – alle regionale kunstsamlinger (med unntak av de to kunstindustrimuseene i Bergen og Trondheim) var unntatt fra alle ordninger med statlig støtte til lokale og regionale  museer. Den situasjonen varte helt frem til 1996, da seks av dem (i Tromsø (som allerede var etablert med 100 % statlig støtte), Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Lillehammer) ble såkalte knutepunktinstitusjoner. Det forklarer deres historisk svake stilling, som de fortsatt er preget av, og hvorfor det nå er så viktig å styrke de regionale kunstmuseer (det er kommet flere til senere, som i Drammen, Tønsberg, Sogn og Fjordane, Ålesund og Namsos, og flere andre steder er de under etablering). Nasjonalmuseet ønsker at disse kunstinstitusjonene blir styrket, ved en økning i den kombinerte støtten fra stat og fylkeskommune. NM kan ikke på noen måte gjøre deres jobb i deres regioner, og NM trenger dem som aktive partnere for å produsere som kan inngå i det nasjonale nettverket. Disse institusjonene ble nesten helt oversett av RG/RU som samarbeidspartnere.

For det niende – også gallerinettverket må styrkes. Ikke først og fremst ved at de mottar utstillinger produsert av Nasjonalmuseet, men at mange av også blir produsenter av utstillinger som går inn i nettverket. Det er en av de langsiktige ambisjonene for  NM i samarbeidet om kuratorutdanningen, at den skal bidra til å øke den kuratoriske kompetanse i gallerinettverket.

For det tiende – Nasjonalmuseets resultater som ansvarlig for det tidligere Riksutstillinger skal ikke måles i antall vandreutstillinger produsert i Oslo. Den skal måles i kvaliteten på og omfanget av den produksjon av utstillinger som foregår i landsdekkende nettverk med kompetente deltakelse fra mange likeverdige samarbeidspartnere over hele landet, hvordan utstillingene blir formidlet rundt om, og hvordan de blir mottatt av ulike publikumsgrupper – i museer, i kunstforeninger og andre gallerier, og i skoler.

Avsluttende kommentar

Som vidt jeg vet, står det ingen ting om denne store nettverksoppgaven i vedtektene for NM. Den er i stor grad et kunstpolitisk ansvar. Kompetanse i denne retning settes heller ikke opp som krav i utlysingene av lederstillinger. Det er heller ingen i styret som har særlig innsikt i denne oppgaven. Det er heller ikke slik at den gjenspeiles i den interne organisasjonsstrukturen.

 Med den vekt som er lagt på prosjektorganisering, er det vel rimelig at den kommer til uttrykk der – i mønsteret av prosjekter – der noen utstillinger trolig bør legges inn i en prosjektstruktur som tydelig er nettverksorientert. Det er viktig å skape enkle kommunikasjonskanaler til de eksterne deler av nettverket.

| Til toppen |