| Til Kunst- og kulturpolitikk |
Skrevet 8.1.2018, ikke publisert
Tildelingen av statlige kunstnerstipend har inntil i år skjedd ved at staten bevilger hvor mye hver enkelt kunstnergruppe skal få totalt. For at staten ikke skal ha noen innflytelse på eller ansvar for fordelingen til enkeltkunstnere velger de respektive kunstnerorganisasjoner på demokratisk vis en stipendkomité, som i henhold til sitt kunstneriske skjønn fordeler stipendiene blant søkere. For billedkunstnere velges komitemedlemmene på urnevalg, etter at alle deres grunnorganisasjoner har levert inn forslag, noe som gir stor spredning på de valgte komitémedlemmenes bakgrunn. For at ingen kunstnergruppe skal få en spesiell innflytelse, skiftes komiteens ti medlemmer helt ut hvert annet år.
Kulturministeren har ikke tillitt til kunstnerorganisasjonenes måte å velge komitemedlemmer på. Hun vil derfor ha større statlig kontroll over valget av komiteens medlemmer. Den kontrollen vil hun sikre på to måter: Ved 1) at statens utvalg for kunstnerstipend, som har fem medlemmer hun selv har utpekt, skal kontrollere at nærmere 20 kunstnerorganisasjoner har gjort det rette valg av komitémedlemmer, og 2) at utvalget skal kunne sette inn andre komitémedlemmer etter eget skjønn, en slags statlig oppnevnte kommissærer.
Denne løsningen kaller hun å styrke prinsippet om armlengdes avstand. Den avstanden hun forlenger, er den mellom kunstnerorganisasjonene og vurderingen av kunstnerisk kvalitet ved fordeling av stipendier. Den avstanden hun gjør kortere, er mellom seg selv og den kunstneriske vurderingen av hvem som bør tildeles de statlige stipendiene. Resultatet er at den armlengdes avstand mellom staten og den instans som foretar fordelingen av de statlige stipendier blir kortere, og at den kunstneriske vurderingen av stipendsøkere blir mer sentralisert og lokalisert nærmere statsråden.