Kunstens autonomi har egenverdi
Skrevet 13.5.2017, ikke publisert
I Morgenbladet nr. 17 forteller sekretæren i regjeringens Næringspolitiske råd for kulturelle og kreative næringer at «kulturens autonomi – tanken om kunsten som en fri sfære med egenverdi – var en lang historisk parentes». Anne Britt Gran er også professor i kultur og ledelse ved BI. Hennes syn på det forgagne ved kunstens autonomi er trolig det perspektiv hun formidler til kulturminister Linda Hofstad Helleland. Kunsten bør bidra til BNP og sysselsetting, gjennom en samspill med stat og næringsliv innenfor perspektivet «kreative næringer». Noen egenverdi synes ikke lenger å kunsten å skulle ha i den statlige kulturpolitikken.
Dette synet overser at kunstfeltet allerede i vel et par hundre år har vært delt i et kommersielt næringslivslignende delfelt der økonomisk inntjening og sysselsetting er hovedsaken, og et delfelt for fri kunstnerisk utfoldelse, der kunstnerisk anerkjennelse for egne frembringelser er den viktigste drivkraften. Kunsten har en børs der kunden alltid har rett, og en katedral der kritikeren alltid har rett. Da den norske staten kom inn med stadig større økonomisk støtte til kunstfeltet fra 1970-tallet, oppsto det et tredje delfelt, der kampen om offentlig støtte var viktigst. Deltakerne blir belønnet for å følge kulturpolitiske signaler. I kunstens byplan ble børs og katedral supplert med et rådhus, der det kulturbyråkratiske styringsregime alltid har rett.
Mellom disse tre delfeltene er det en dynamikk som er lett å overse. Den oppstår fordi kunstnerisk anerkjennelse i katedralen har høyere samfunnsverdi enn verdier skapt både på børsen og i rådhuset. Belønninger fra rådhus og børs har ikke gyldighet i katedralen, mens belønninger i katedralen har gyldighet både i rådhuset og på børsen.
Mellom katedralen og politikken handler det grunnleggende sett om utveksling av ære – nasjonal og regional. Store kunstnere fra katedralen kaster ære over sitt land og sin region, særlig om de har vunnet kunstnerisk anerkjennelse i andre lands eller regioners katedraler. Ved å støtte katedralen får landet og regionen del i det ærefulle som skapes der. De får ingen ære tilbake om de støtter børsen – det kommersielle har intet ærefullt ved seg, og derfor får den heller ikke noe støtte. De får heller ingen ære av å gi økonomisk støtte til det delfeltet som følger de rådende kulturpolitiske signaler, de får bare politisk korrekt støtte tilbake. Politikken trenger den autonome kunsten.
Mellom katedralen og næringslivet handler det om næringslivets behov for å bruke det rene og uegennyttige ved katedralen for å idealisere sine kommersielle og egennyttige interesser. Til det formål kan det hverken bruke rådhus eller børs. En kunst som drives frem av økonomiske belønninger, enten de kommer fra politikk eller marked, har ingen verdi for et næringsliv som selv søker de samme verdier, for det er jo disse som skal forskjønnes. Næringslivet trenger den autonome kunsten.
Det politiske feltet og næringslivet støtter den autonome kunsten så lengde de opprettholder prinsippet om armlengdes avstand mellom seg og katedralen: det politiske feltet og næringslivet bevilger, katedralen evaluerer og fordeler, det politiske feltet og næringslivet kontrollerer. Når evaluering og fordeling søkes endret i retning av rådhusets og børsens verdier, slik Gran synes å gå inn for, reduseres kunstens verdi både for politikk og næringsliv. Der demokrati og penger trer inn som egenverdier i katedralen, rømmer den kunstneriske kvaliteten ut.
Kunstens makt ligger i dens avmakt. Kunstens primære nytte for politikk og næringsliv er det unyttige ved den, garantert ved dens autonomi. Det er nettopp når det varsles kuttes i statsbudsjettene at kunstens autonomi må hegnes om.
Kunstens autonomi har egenverdi
Skrevet 13.5.2017, ikke publisert
I Morgenbladet nr. 17 forteller sekretæren i regjeringens Næringspolitiske råd for kulturelle og kreative næringer at «kulturens autonomi – tanken om kunsten som en fri sfære med egenverdi – var en lang historisk parentes». Anne Britt Gran er også professor i kultur og ledelse ved BI. Hennes syn på det forgagne ved kunstens autonomi er trolig det perspektiv hun formidler til kulturminister Linda Hofstad Helleland. Kunsten bør bidra til BNP og sysselsetting, gjennom en samspill med stat og næringsliv innenfor perspektivet «kreative næringer». Noen egenverdi synes ikke lenger å kunsten å skulle ha i den statlige kulturpolitikken.
Dette synet overser at kunstfeltet allerede i vel et par hundre år har vært delt i et kommersielt næringslivslignende delfelt der økonomisk inntjening og sysselsetting er hovedsaken, og et delfelt for fri kunstnerisk utfoldelse, der kunstnerisk anerkjennelse for egne frembringelser er den viktigste drivkraften. Kunsten har en børs der kunden alltid har rett, og en katedral der kritikeren alltid har rett. Da den norske staten kom inn med stadig større økonomisk støtte til kunstfeltet fra 1970-tallet, oppsto det et tredje delfelt, der kampen om offentlig støtte var viktigst. Deltakerne blir belønnet for å følge kulturpolitiske signaler. I kunstens byplan ble børs og katedral supplert med et rådhus, der det kulturbyråkratiske styringsregime alltid har rett.
Mellom disse tre delfeltene er det en dynamikk som er lett å overse. Den oppstår fordi kunstnerisk anerkjennelse i katedralen har høyere samfunnsverdi enn verdier skapt både på børsen og i rådhuset. Belønninger fra rådhus og børs har ikke gyldighet i katedralen, mens belønninger i katedralen har gyldighet både i rådhuset og på børsen.
Mellom katedralen og politikken handler det grunnleggende sett om utveksling av ære – nasjonal og regional. Store kunstnere fra katedralen kaster ære over sitt land og sin region, særlig om de har vunnet kunstnerisk anerkjennelse i andre lands eller regioners katedraler. Ved å støtte katedralen får landet og regionen del i det ærefulle som skapes der. De får ingen ære tilbake om de støtter børsen – det kommersielle har intet ærefullt ved seg, og derfor får den heller ikke noe støtte. De får heller ingen ære av å gi økonomisk støtte til det delfeltet som følger de rådende kulturpolitiske signaler, de får bare politisk korrekt støtte tilbake. Politikken trenger den autonome kunsten.
Mellom katedralen og næringslivet handler det om næringslivets behov for å bruke det rene og uegennyttige ved katedralen for å idealisere sine kommersielle og egennyttige interesser. Til det formål kan det hverken bruke rådhus eller børs. En kunst som drives frem av økonomiske belønninger, enten de kommer fra politikk eller marked, har ingen verdi for et næringsliv som selv søker de samme verdier, for det er jo disse som skal forskjønnes. Næringslivet trenger den autonome kunsten.
Det politiske feltet og næringslivet støtter den autonome kunsten så lengde de opprettholder prinsippet om armlengdes avstand mellom seg og katedralen: det politiske feltet og næringslivet bevilger, katedralen evaluerer og fordeler, det politiske feltet og næringslivet kontrollerer. Når evaluering og fordeling søkes endret i retning av rådhusets og børsens verdier, slik Gran synes å gå inn for, reduseres kunstens verdi både for politikk og næringsliv. Der demokrati og penger trer inn som egenverdier i katedralen, rømmer den kunstneriske kvaliteten ut.
Kunstens makt ligger i dens avmakt. Kunstens primære nytte for politikk og næringsliv er det unyttige ved den, garantert ved dens autonomi. Det er nettopp når det varsles kuttes i statsbudsjettene at kunstens autonomi må hegnes om.