| Til Kunstkritikk og utstillingsomtaler |
Ca 2010. Utstillingen er kuratert av Nils Ohlsen, direktør for avdelingen for eldre og moderne kunst.
En samlingsbasert basisutstilling i Nasjonalgalleriet er en forening av to gamle konstruksjoner som skaper en ny. Samling og bygning fra fortiden forenes for å skape en utstilling av i dag. En vurdering av basisutstillinger i Nasjonalgalleriet må også vurdere hvordan de bruker bygningen og hvordan de er tilrettelagt for publikums bruk.
Nasjonalgalleriet er bygget som et kombinert glyptotek (skulptursamling) og pinakotek (malerisamling). Frittstående skulpturer betraktes mens publikum går forbi, for å kunne betrakte dem i deres tredimensjonalitet. Innrammede malerier betraktes mens publikum står stille, for å kunne studere deres detaljer og dybde. Bygningens midtparti er glyptoteket, sidefløyene er pinakoteket.
Bygningens annen etasje er hovedetasjen, markert ved inngangsportalen ved foten av trappen rett overfor hovedinngangsdøren. Glyptoteket begynner her, og trappeløpet og trappehallen er utstyrt for utstilling av store skulpturer. I midtpartiets annen etasje er det to rektangulære mellomstore rom med sidelys og to smale og lange rom med naturlig overlys, som til sammen danner en rundgang med ideelle forhold for betrakting av rundskulpturer. Rommene oppfordrer til bevegelse.
Hver av sidefløyene er designet som pinakotek, symmetrisk anlagt på begge sider av glyptoteket. Begge har to midtre rom med naturlig overlys og to rekker av mindre rom (kabinetter) med sidelys, alle rommene er tilnærmet kvadratiske. Rommene oppfordrer til å stå stille foran malerier. De indre overlysrommene har felles inngang og utgang, noe som både gjør dem viktige og som oppfordrer til å bruke tid. Kabinettene er forbundet med dører ved ytterveggene, slik at de som betrakter malerier på de indre tre veggene ikke blir forstyrret av andres bevegelser. Hver sidefløy danner en rundgang i kombinasjon med hver sin av glyptotekets overlyssaler. Hele pinakoteket kan også anlegges som en stor rundgang, i kombinasjon med glyptotekets to sidelyssaler.
Annen etasjes viktigste rom ligger innenfor toppen av trappen, fordi det er både det første og det siste rom en hver betrakter besøker. Den samme funksjon som start- og sluttsted har også trappehallen.
Ett verk i samlingen har makt til å overstyre publikums bevegelser i forhold til bygningens ”ut-stilling”. Munchs ”Skrik” er det verk det store antall besøkende må se. Munch-rommet blir derfor startrommet for mange. Det som er tenkt som utstillingens høydepunkt i pinakotekets indre rom blir et startrom, og for mange samtidig også et avslutningsrom.
Ingen av de siste fire basisutstillingene har vært helt vellykkede i sin tilpasning mellom samling og bygning. Generelt gjelder at jo mer helhetlig utstillingen er tenkt, jo bedre er tilpasningen. De tre siste basisutstillingene – Kunst 1, Kunst 3 og ”Livets dans” – er alle helhetlig tenkt. Bare den siste bruker hele samlingens tidsspenn, fra antikk til moderne kunst, der også Langaardsalen er gitt sin naturlige plass i helheten. ”Livets dans” tar i bruk hele annen etasje som en samlet rundgang, og utenfor Munch-rommet skaper Vigelands skulpturer en nærmere tilknytning mellom Munch og sin norske samtidskunst enn tidligere. ”Livets dans” søker også å løse opp den begrensning som bygningen som glyptotek og pinakotek gir for å vise hele samlingen. Det er gjort ved å tilføre noen av rommene et aspekt av studiesamling i form av stålskap med skuffer publikum selv kan trekke ut.
Det er allikevel mye som skurrer i forholdet mellom bygning og samling. Glyptotekfunksjonen er helt ubenyttet. Trappehallens og annen etasjes første rom er ikke tatt i bruk som kombinert start- og avslutningsrom for utstillingen, slik arkitekturen forteller. Christian Krohgs tre malerier i trappehallen virker umotivert i forhold til ustillingens konsept. (De virker nærmest som en hån mot bysten av Nasjonalgalleriet første direktør Jens Thiis som ønsker publikum velkommen på toppen av trappen, og som brukte trappehallen som del av bygningens glyptotek.) Publikum må fra begynnelsen av trappen gå gjennom tre rom før de når starten av utstillingen, som derfor gis en utydelig oppstart i et ellers tydelig utstillingskonsept. Det som for alle besøkende må oppfattes som et startrom er utstillingens avslutningsrom. Munchrommet med ”Skrik” leder det kanskje største antall besøkende til å gå i stikk motsatt retning av den som er tydelig intendert med skilt både på norsk og engelsk.
Det demonstreres også på andre måter en mangel på følsomhet overfor bygningens med-fortellende evne, i en tendens til å ville nøytralisere den. Den tilnærmet samme gråtonen på alle vegger unnsier den epokedeling som utstillingen og veggtekstene ellers forteller om, og den kunsthistorie som bygningen selv uttrykker. En tilsynelatende nøyaktig lik og relativt stor avstand mellom alle malerier sier at de ikke skal sees i sammenheng, men hver for seg. To nye kabinetter er slått sammen, og vinduer er avblendet, noe som smaker av en tilnærming til en hvit-kube-estetikk i en bygning som burde vært fredet fra slike bygningsmessige inngrep. Fra tidligere har ”Livets dans” arvet et opplegg for kunstig lys som er under enhver kritikk, når overlysrommene unntas.
Nasjonalmuseet skal roses for strategien med raskt endrede samlingsbaserte basisutstillinger i Nasjonalgalleriet. Samlingen settes i nye sammenhenger, bruken av bygningen utforskes, det faste publikum får utfordringer, nye kunstpedagogiske løsninger må utprøves. Ikke minst demonstreres Nasjonalgalleriets egnethet som utstillingsbygg, særlig for eldre kunst. Nasjonalmuseet fortjener ikke ros, men heller ris for sitt erklærte ønske om ikke å beholde Nasjonalgalleriet i sin bygningsportefølje, når det får nybygg på Vestbanen som sitt hovedbøle.|