| Til Kunstkritikk og utstillingsomtaler |
Refleksjoner skrevet 12. september 2006.
Den kunstinteresserte blir nå på hele seks forskjellige steder i Oslo og omegn tilbudt oversikter over norsk samtidskunst. Nasjonalmuseet viser de siste års innkjøp i Nasjonalgalleriet, Høstutstillingen juryens årlige valg i Kunstnernes Hus, Tegnebiennalen norsk tegnekunst i Stenersenmuseet, Skulpturbiennalen norsk skulptur i og utenfor Vigelandsmuseet, Tekstiltriennalen norsk tekstilbasert kunst i Oslo Kunstforening, og i Moss viser Momentum et utvalg av norsk kunst i et nordisk perspektiv. De seks kollektive utstillingene gir også en sjelden anledning til å se og sammenligne ulike måter å autorisere kvalitet og representativitet i kunsten på gjennom utstillingsmediet.
Den utvelgende instans er på glid, fra den objektive og tause dommer i jury og innkjøpskomite til den subjektive og argumenterende kurator eller kuratorgruppe. Mens Høstutstillingen fortsatt har en jury som forholder seg til arbeider enhver kan sende inn, har Momentum en kuratorgruppe som selv inviterer kunstnere med kunstverk kuratorene velger ut. Men også Høstutstillingen er på glid mot kuratorisering: juryen er blitt liten, den monterer selv utstillingen med en bestemt regi, og juryformannen skriver et uvanlig langt katalogforord. I Nasjonalgalleriet har en kuratorgruppe gjort et lite utvalg av den tause innkjøpskomiteens innkjøp, og presenterer det i en regissert utstilling og en forklarende katalog. Utstillingen gir et begrenset innblikk i museets innkjøpspolitikk. Mens Skulpturbiennalen presenterer utvalgte enkeltverk, viser Tegnebiennalen frem utvalgte kunstnerskap.
Grensesnittet mot publikum går fra det tilsynelatende uformidlede mot det forsiktig pedagogiske. Høstutstillingen er et tradisjonelt eksempel på en utstilling der de utstilte verkene må tale for seg selv, uten innførende sidetekster. Kunstneren gis større oppmerksomhet enn kunstverket, kunstens kontekster anses som underforstått av et skolert publikum. En viss tendens til gruppering av arbeider rundt temaer og teknikker gir allikevel en viss sidetekst. I Nasjonalmuseet er arbeidene i noen grad ledsaget av innførende tekster, som forklarer hvorfor de ble innkjøpt. I Tekstiltriennalen er det en nettbasert katalog som er verkorientert, i Skulpturbiennalen er hvert verk omgitt av taushet.
Det er en utbredt oppfatning at grensene mellom de tidligere materialspesifikke kunstartene bygges ned til fordel for et materialnøytralt kunstbegrep. Det siste demonstreres i Nasjonalmuseet og Høstutstillingen – der innkjøpskomite og jury ikke lenger er delt i materialspesifikke undergrupper – og i Momentum. Det er derfor interessant at de materialspesifikke årsutstillingene allikevel opprettholdes – også fotografene har sin. Norske kunsthåndverkere har endog en triennale hvert år, hver tilegnet en bestemt materialgruppe, som gjentas i en treårig syklus. Det materialspesifikke synes å ha bevart sin verdi som en kreativ stimulans. De ”rene” biennaleutstillingen står ikke tilbake for de blandede utstillingene i kvalitet og evne til å få frem den gode kunsten og de gode kunstnerne. De viser en bedre evne enn de andre til å få frem utfordrende enkeltverk og engasjerende kunstnerskap. Dette er kanskje noe å tenke på for malere og grafikere – burde de ha sin egne biennaler?
Utstillingsstedene er en sak for seg. Momentum og Høstutstillingen har godt egnede lokaler, den første i sine nedlagte og røffe fabrikklokaler, den andre i sitt bypalass med hvite kuber. I de øvrige lider utstillingen under mindre gode forhold. Særlig problematisk har Skulpturbiennalen det – den flyter ut, uten de faste grenser som må til for at kunstverk skal oppfattes som del av en felles sammenheng. Nasjonalgalleriet viser seg overraskende dårlig egnet til å blande materialgrupper, og Stenersenmuseet viser seg ikke som det beste sted for tegnekunsten – den siste ville ha tjent på å vises i Kunstnernes Hus. ”Huset” er etter 76 år fortsatt landets beste utstillingslokale. Tekstilarbeidene, derimot, går faktisk godt inn i de nærmere 380 år gamle lokalene i Oslo kunstforening.