| Til Kunstkritikk og utstillingsomtaler |
Syv kritiske perspektiver på Høstutstillingen 2007
Skrevet 1.9.2007, ikke publisert.
Høstutstillingen kan kritiseres ut fra ulike ståsteder blant annet kritikerens, kunstnerorganisasjonens, kunstsosiologens, kuratorens, departementets, publikum, pristildeleres. I det følgende vil jeg prøve å se kritisk på Høstutstillingen, fra hvert av disse ståstedene.
Utgangspunktet, som jeg ikke stiller spørsmål ved, er at Høstutstillingen skal være en salong – det vil si en utstilling med åpen innsendingsrett, der deltakelse bestemmes av en jury av kunstnere valgt av medlemmer av kunstnernes organisasjoner, som selv har kvalifisert seg for medlemskap blant annet gjennom deltakelse på Høstutstillingen.
Kunstkritikernes perspektiv
Et vanlig kritikerkritierium, som stimuleres av arrangørens markedsføring av utstillingen, er at den skal være representativ for norsk samtidskunst. Mitt inntrykk: Den er meget lite representativ for det som er av kvalitet i dagens kunst. Mange andre utstillinger i Oslo har for tiden mer å by på av kvalitet.
Den modernistiske kritiker tar for seg verk for verk, og avsier sin smaksdom over hver av dem. Min modernistiske dom: Her er det mye svakt, og lite godt. Det innslaget som ga mest å tenke på, og mest for øyet, var de tre maleriene til Nikolai Aamodt.
Den gammelpostmoderne kritiker drøfter utstillingen som en helhet, som installasjon. Har juryen satt sammen en interessant og helhetlige utstilling ut fra det materiale den har hatt til rådighet? Min postmoderne vurdering: Utstillingen mangler helhet, en råd tråd, nerve og skarpe kanter.
Den nypostmoderne kritiker bedømmer utstillingen mye ut fra den kuratoriske presentasjon. Min nypostmoderne bedømmelse: Svake kuratortekster, med sviktende kunsthistoriske og kunstteoretiske referanser, og manglende kunstfaglig kontekstualisering.
Gonzokritikerens perspektiv er den personlige opplevelse av besøket. Som gonzokritiker vil jeg si: Jeg kom ikke lenger enn til baren under vernissagen, og er ennå ikke kommet til meg selv. Jeg sender inn fjorårets kritikk – ingen vil merke forskjellen.
Kritikeren fra regionavisen leter først og fremst etter kunstnere fra egen region. Typisk reaksjon, på vegne av alle regionale kritikere: De få kunstnere fra vår region hevder seg godt i en ellers svak Høstutstilling, men de er dessverre nå alle bosatt i Oslo.
Kunstnernes organisasjonsperspektiv
Organisasjonsperspektivet er å ivareta medlemmenes interesser. Siden de er demokratiske organisasjoner, er det kunstnerflertallets interesser som må ivaretas. Norske billedkunstnere (NBK) er arrangør av statens kunstutstilling, og adressat for all kritikk.
Som NBK-tillitsvalgt er det min oppfatning at den store interessen for å sende inn, og den store interessen fra publikum, gjør at Høstutstillingen fortsatt er Norges viktigste kunstutstilling, og alltid vil være det. En hver endring vil være til det verre.
Det kunstsosiologiske perspektiv
Som kritiker er kunstsosiologen opptatt av maktperspektivet. Hvem har makt over utstillingen, hvem har utstillingen makt over, og hvem bestemmer hvilke maktstrukturer Høstutstillingen skal fungere i?
Den største reelle endring som er foretatt, skjedde midt på 1970-tallet. Da ble flere gangers deltakelse på Høstutstillingen som følge av endringer i kunstnernes organisasjonsform opphevet som tilnærmet eneste vei til medlemskap (egentlig stemmerett) i den nasjonale sentralorganisasjon. Det reduserte Høstutstillingens kunstpolitiske betydning radikalt, et faktum som NBK gjør sitt beste for å skjule. På 1970-tallet var dette i tråd med statens demokratisering av kulturpolitikken. Endringen medførte at det er lite å vinne å delta på Høstutstillingen, fordi dens evne til å gi kunstnerisk anerkjennelse er sunket dramatisk.
Siden er det gjennomført en kuratorisering av juryordningen, da man gikk over fra en stor fagteknisk sammensatt jury der hver gruppe i realiteten juryerte sine teknikker, til en mindre felles jury der alle deltok i juryeringen av alt. Dette var et svar på medlemmenes stadig svakere forankring i bestemte teknikker, og tilsvarer nedbyggingen av de fagtekniske grensene i statens kunsthøyskoler.
Endringer i Høstutstillingens maktforhold er et eksempel på at kunstnerne til en hver tid inngår i et kunstpolitisk kunnskapsregime som er innordnet i statens kunstpolitikk.
Den kritiske kurators perspektiv
Kuratoren vil kritisere mangelen på et selvstendig utvelgende kuratoriat for utstillingen. Gitt at dette ikke kan forandres, må kritikken gå på det utvalg som er gjort. Siden bare juryen får se hele det innsendte materialet, er den skjermet for en kritikk av utstillingens representativitet. Det som står igjen for kuratoren å se kritisk på, er presentasjonen av de utvalgte verker gjennom utstillingsmediet og katalogen.
Utstillingen har en karismatisk regi så langt det lar seg gjøre – verkene er utstilt med det for øye at det enkelte verk skal kunne sees og/eller høres hver for seg, og ikke forstyrre hverandre visuelt eller auditivt. I motsetning til i fjor, er det ikke forsøk på noen tematisering eller andre former for opplysende regi. Regien er også estetiserende, med en viss tendens til å pynte vegger og gulv med kunstverk. Det er lett å gå rundt.
Katalogens kuratoriske tekster er som vanlig selvgratulerende, argumenterer for økt offentlig støtte, tar avstand fra markedet, og faglig svake når de forsøker å være faglige. Ingen av dem er skrevet av personer som har det som profesjon å skrive om kunst. Juryformannen siterer Immanuel Kant til støtte for det syn at smak er en individuell sak. Kants poeng (§ 7 i Kritikk av dømmekraften) er at det gjelder bare det som kan behage sansene, ikke kunstverk. Ingrid Lystad gjør et tappert forsøk på å bevise at verdens første installasjon ble presentert på åpningsdagen for den første høstutstillingen i 1882.
Utstillingen kalles ”Statens 120. kunstutstilling”. Strengt tatt er det bare den 118., fordi de to første ble holdt i privat regi, uten statsstøtte. Det er heller ikke den 120. høstutstillingen, fordi den noen få ganger etter krav fra staten i stedet ble holdt om våren.
Siden førstegangsutstillende på Høstutstillingen (merkelig nok kalt debutanter) er markert med en stjerne, kunne det vært rimelig å markere hvor mange ganger også de deltakerne og juryen selv hadde deltatt på utstillingen før, og hvilke år.
Den kritiske kunstner
En kunstner som vurderer å sende inn arbeider til Høstutstillingen må sammenligne verdien av å bli antatt mot tapet ved å bli refusert. Verdien av å bli antatt er i prinsippet lik den kunstneriske anerkjennelse som juryen har, fordi ingen kan gi høyere kunstnerisk anerkjennelse enn det de selv har. Tapet ved å bli refusert er omvendt proporsjonalt med juryens kunstneriske anerkjennelse – jo lavere kunstnerisk anerkjennelse juryen har, jo større er det symbolske tapet ved å bli refusert. Effekten av denne symbolske økonomien, som alle kunstnere kjenner til, er at få kunstnere som har en kunstnerisk anerkjennelse som er høyere enn juryens vil sende inn sin arbeider.
Denne juryens kunstneriske anerkjennelse er omtrent gjennomsnittet for de aktive medlemmene av NBK. Det er i de lavest anerkjente medlemmenes interesse at juryens kunstneriske nivå er lavest mulig, for det vil øke deres muligheter for å bli antatt.
Som en anerkjent kunstner ønsker jeg en jury utvalgt blant et smalere og høyere anerkjent utvalg av NBKs medlemmer. Denne juryen er jeg ikke fornøyd med, og sendte derfor ikke inn. Som en lite anerkjent kunstner ønsker jeg en jury utvalgt blant et bredere og mindre anerkjent utvalg av kunstnere. Denne juryen er jeg ganske fornøyd med. Bare synd at mitt arbeid ikke henger sammen med arbeider av kunstnere som er mer anerkjent enn meg selv.
Den kritiske publikummer
Det er ikke åpenbart for en førstegangsbesøkende at man ikke skal gå rett opp trappen vis a vis inngangen, men først henvende seg til en resepsjon i et avlukke som man ikke ser og som fører inn til utstillingsrom i første etasje. Det er dyrt å komme inn, når man både skal betale inngangsbeløp og den helt nødvendige katalogen. Katalogen gir ingen informasjon om kunstverkene annet enn det mest nødtørftige. Når man første har funnet ut hvor utstillingsrommene er (trafikalt er første etasje og videorommene i 2. etasje ikke helt lette å orientere seg i), går det greit å gå gjennom utstillingen. Som eldre besøkende savner jeg noen sitteplasser rundt om, og jeg savner også en sittekrok der jeg for eksempel kan se på kataloger fra tidligere utstillinger og annen litteratur om Høstutstillingen, og finne litteratur om de deltakende kunstnerne og juryen.
Det irriterer meg at det ikke er noen informasjon om videoenes lengde, eller antydning om hvor lenge jeg må stå (heller ikke her er det sitteplasser) for å få sett alt. Om jeg satt i rullestol, ville utstillingsbesøket være ganske plagsomt, for eksempel om jeg ville bruke et toalett.
Kafeen er så dyr at jeg kvier meg for å ta en kaffe og en kake der.
Kritisk tildeler av kunstpriser
”Prisene går til de beste verkene innenfor forskjellige sjangre” heter det i katalogen (side 60). Hvorfor er da fire av årets seks priser tildelt arbeider med et digitalt utgangspunkt (lydarbeid, to videoer, og en animasjon/video)? Tildelingen skal være ”Et av Høstutstillingens høydepunkter”. BKHs kunstpris på 100 000 kroner skal tildeles ”det mest betydningsfulle” arbeid på utstillingen. KEMs pris er et materialstipend som må brukes til å kjøpe materialer gjennom KEM.