Skrevet ca 2000, ikke publisert.
En overskrift i Dagbladet 30. november 1967 lød ”Fenomenet Odd Nerdrum”. Det var til en kritikk av Nerdrums første separatutstilling i Kunstnerforbundet, skrevet av Hans-Jakob Brun. Nerdrum var da 23 år. På en nesten profeterende måte skriver Brun at ”her er et ekte og alvorlig talent i frembrudd, et talent som nok har en helt personlig vei å gå”. Særlig skulle overskriften vise seg å være et tidlig tegn på det som skulle komme i forholdet mellom Nerdrum og offentligheten: han ble mer enn en kunstner med et navn – han ble et fenomen, både i kunstlivet og i medienes verden.
Nerdrums malerkollega Søren Steen-Johnsen skrev i sin kritikk i Aftenposten 20. november 1967: ”Nerdrums maleri er efter min mening altfor avhengig av fortiden”. Han kom her med den kritikken som hyppigst har vært rettet mot ham i alle år – han var ikke i takt med samtidskunsten. Kritikeren Øystein Parmann i Morgenbladet skrev i sin kritikk 22. november 1967: ”Men personlig må jeg altså velge å betrakte denne utstillingen som et fenomen. Jeg kan ikke godt møte den med estetiske kriterier fra dagens øvrige maleri som vi er vant til. .. Jeg tror nemlig ikke at historien kan leves om igjen.” Også Parmann så talentet: ”Jeg tar hatten av for viljen og intensjonene”. I Aftenposten 20. november 1970 kunne man i Erik Egelands kritikk av Nerdrums neste separatutstilling i Kunstnerforbundet lese: ”Det ville hjelpe ham om han fant mer å uttrykke enn sin beundring for et apparat av billige effekter hos etterplaprere av barokkens maleri i forrige århundre”. Nerdrums utidsmessighet ble i mange år en gjenganger i de fleste kritikker. Kunsten måtte være ny, og Nerdrums var ikke det.
”Det går ikke an å male sånn nå” var en gjennomgangsmelodi. For Nerdrum gikk det an. Allerede i 1964 hadde Ole Henrik Moe skrevet om de første bilder Nerdrum debuterte med: ”Man kan helt enkelt ikke ignorere en menneskealders fremstøt mot abstraksjonens yttergrenser …” Moe skrev ellers om Nerdrum ”som med utrolig dyktighet modellerer frem sine figurer i en slag lysdunkel stil.” (Aftenposten 11.6.1964.)
Pål Hougen skrev i sin kritikk i Arbeiderbladet 24. november 1967: ”Nå er det jo så at den tilbakeskuende holdning som bestemmer hans maleri, vil appellere til et publikum som trivs med det lune og lumre og ønsker seg bilder til hygge, flukt og beroligelse”. Med Hougens kritikk var også et annet vanlig ankepunkt mot Nerdrum introdusert – hans malerier appellerte til den enkle og dårlige smak. Kritikere var ikke bare kritiske til kunsten, men også til dem som likte den, til hans publikum. Odd Nerdrum selv skrev i et innlegg i Aftenposten 30. oktober 1970 at han ”ikke pretenderte annet enn å male enkel kunst som blir forstått av alle uten vanskeligheter”. To dager før hadde han i Morgenbladet tatt til motmæle mot en kritikk av Øystein Parmann: ”Det er ikke noe av det kjære, gode kunstsyn i bildene, intet av det en intellektuell person kan lulle seg inn i. Tingene er for direkte.” Nerdrum kritiserer her kunstekspertisen, en kritikk han nesten 30 senere skulle forsterke og trekke til sin ytterste konsekvens. Han avsluttet sitt innlegg slik med et hjertesukk: ”Enhver tid må ha noe å kritisere, noe de kan kaste seg over. Nu har de endelig funnet det!” Følelsen av å være forfulgt at en hegemonisk, intellektuell kunstekspertise har fulgt Nerdrum siden, en instans han langt senere døpte ”kunstpolitiet”. I en artikkel i Dagbladet 11. mars 1970 kommenter Hans-Jakob Brun Nerdrums maleri ”Amputasjon” slik: ”en naken martyrskikkelse med avrevet arm og oppsprettet buk på en asfaltert motorvei. … er vel nærliggende å tolke som et selvportrett.”
Separatutstillingen i Kunstnerforbundet i 1967 ga ham også enkelte sterke støttespillere, først og fremst publikum. Parmann hadde skrevet at ”utstillingen er blitt en publikumssuksess, hans bilder samler både gamle og unge, de engasjeres, utstillingen er blitt samtaleemne.” Kåre Kivijärvi, kjent som den første fotograf som ble antatt på Høstutstillingen, og som visste hva det var å stå utenfor, skrev i Aftenposten 23. november 1967: ” Jeg … vet at kritikerne vil oppføre seg på samme fiendtlige måte som de tidligere ganger Nerdrum har stilt ut. Deres kritikk av Nerdrums utstillinger har alltid dreiet seg om dogmer og ismer, og ikke om det menneskelige uttrykk i hans kunst. Nerdrums kamp for det figurative, romantiske uttrykk har i alle år blitt motarbeidet og baktalt.” Nerdrums jevngamle malerkollega Jan Sæther skrev i VG 2. desember 1967: ”Usakligheten har seiret blant kritikerne. … Da jeg tilfulle bekjenner meg til nyromantikken har jeg funnet å måtte forsvare Odd Nerdrum og den retning han representerer”. Også malerkollegen Karl Erik Harr og Jan Sæther, billedhuggeren Per Ung og de eldre billedhuggerne Joseph Grimeland og Arne Durban rykket ut og ga ham sin støtte.
”Odd Nerdrum” eller bare ”Nerdrum” ble i løpet av få år et navn og et begrep de fleste hadde et forhold til. Selv de med liten kunstinteresse kunne vise til navnet som referanse til en kunstner og en kunst som var omstridt og som kritisert av de fleste eksperter, men som var meget godt likt av dem selv. I Bergens Tidende kunne Harald Flor 4. juni 1971 skrive: ”I den forholdsvis beskjedne alder av 26 år har Odd Nerdrum oppnådd å bli en av de mest omdiskuterte og utskjelte malerne i norsk kunstliv” og hans arbeider har vært ”gjenstand for heftig diskusjon”. Om autoritetenes syn på hans formspråk skrev Flor: ”Ja, stort sett frenetiske angrep ut fra visse formelle kriterier”. ”Nerdrum” var blitt til en posisjon på kunstfeltet, på samme måte som ”Munch”, nonfigurativ” eller ”moderne”.
Senere resepsjon
Odd Nerdrum hadde en rekke utstillinger i årene som fulgte. Resepsjonen fra kritikerhold forandret seg ikke stort. Stig Andersen skrev i Arbeiderbladet 28. januar 1977 at Nerdrum var blitt ”en av vårt lands mest intervjuede og omskrevne kunstnere, til tross for en kompakt motstand fra brorparten av vår kunstekspertise”, og at han ”forfekter et menneskesyn som gjør motstanderne rasende”. Den samme ekspertisen hånet også hans begeistrede publikum, slik Erik Egeland gjorde i Aftenposten i 1979, etter en retrospektiv utstilling i Kunstnerforbundet: ”Folk strømmer til utstillingen. Det er et problem som sannsynligvis henhører under sosialpsykologien”. Da var et av de mest omdiskuterte Nerdrum-maleriene utstilt – ”Mordet på Andreas Baader”. Om dette maleriet skrev Johan Fredrik Michelet i VG 18. november 1980 ”dette groteske sammensurium av gamle mestere og moderne automatpistol. Skal man gråte eller le høyt av den ufrivillige komikken som her blir servert?” Om det samme maleriet skrev Harald Flor i Dagbladet 27. september 1998 at ”maleriet er drivende dyktig komponert over et skjema som forener tradisjonens Andreaskors med det moderne utraderende kryss, og figurhandlingen antyder også en svastikaform som et ondskapens ornament”.
Johan Fredrik Michelet mente i 1980 at Nerdrums kunst med ”formlån og stilimitasjoner er symptomer på forfall”. Men han skrev også at ”Nerdrum har et malerisk talent, og han er teknisk sett meget dyktig. Mange tilskuere lar seg sikkert besnære til å beundre hans evne til å tegne en hånd med perfekte fingre helt til neglen. Men den slags er ikke avgjørende for den kunstneriske totalvirkning, noe for øvrig Munch har vist.”
I 1983 skriver Erik Mørstad 26. mai i Arbeiderbladet at ”ingen liker Odd Nerdrums bilder” og at han i nærmere tyve år har ”høstet kritikk, fra hoderysting til utskjelling”. I Vårt Land innledes en artikkel om Nerdrum 28. februar 1986 med disse linjer: ”Når han stiller ut, kvesser kunstkritikerne pennene sine og skriver så det plasker i forakt for denne kunstneren som så utilslørt dyrker sine evige verdier og ignorerer dagens idealer.”
I februar 1988 innledet Åsmund Torkildsen en kritikk av Nerdrums utstilling i Wangs kunsthandel slik: ”Med maleren Odd Nerdrum har det merkelige skjedd at han har hatt sitt endelige gjennombrudd, og de eneste som ikke har oppdaget det er en håndfull kunstkritikere. … I årevis har vi fått høre at Nerdrums kunst ikke holder mål, at han er dårlig i anatomi og støtter seg til overfladiske triks og antikverte bildeformularer”. I Wangs kunsthandel stilte han ut sammen med elever i det som fikk navnet ”Nerdrum-skolen”.
Et par år senere beskriver Leena Mannila Nerdrum-skolen slik i Arbeiderbladet. ”Så bakstreversk og avmektig er denne form for kunst som totalt mangler gleden av å skape noe nytt – i seg selv et absurd utgangspunkt for kunstnerisk virksomhet.” Professor i idéhistorie Jan-Erik Ebbestad Hansen ble intervjuet i Stavanger Aftenblad 10. desember 1996 i anledning sin bok om Nerdrum. Intervjuet har tittelen ”Fenomenet Nerdrum”. Her sier han at ”Maleren Odd Nerdrum er hatet i store deler av det norske kunstmiljøet. Han er ”drittsekken” Nerdrum blant kunstnere som anmeldere. Men vanlige folk blir ikke provosert av ham.”
I Sydsvenska Dagbladet 22. juli 1997 skriver Håkan Sandell: ”I decennier har Odd Nerdrum varit Norges mest omstridde konstnär, under många år förföljd av kritiker och kolleger.”
I 1997 skiftet han galleri i USA. Han går fra Martina Hamilton over til Forum Gallery. I Dagbladet 10. mai 1997 er det en reportasje fra en utstilling i det nye galleriet. Det dyreste maleriet koster 1,8 millioner norske kroner. Galleristen uttaler at Nerdrum ”vil bli større enn Munch”, riktignok etter sin død. Slik presenteres Nerdrum som en god investering, i en sammenheng der det eneste naturlige er å sammenligne ham med Norges hittil mest kjente kunstner.
Det fascistoide
Noen få har gått så langt i kritikken av Nerdrum at de har sett noe fascistoid i hans malerier.
Olav Egil Aune i Vårt land skrev fra en utstilling 29. januar 1986: ”Jeg kjenner bare vemmelse, går ut igjen med en ekkel følelse av å være menneske”. I ingressen het det: ”I beste fall er det torgpynt, mye av det som vises. I verste en dekadent og isolert forherligelse av mennesket som er seg selv nok, og som vi – historisk sett – vet kan føre til hva som helst, om anledningen byr seg.”
Et par år senere omtaler Paul Grøtvedt i VG 7. desember 1988 en bok om Odd Nerdrum. ”Nerdrums bilder på 80-tallet uttrykker en type forståelse av mennesket som kort kan kalles ”grønnsakfilosofi”. … Den fører i seg en kulturfiendtlighet, og et hat til all fornuft og sivilisasjon som ville ha fått en Göring til å bli varm om hjertet. Nerdrums bilder er slik sett en storslagen hyllest til blodets instinkter og naturens blinde krefter.”
Jan Kokkin forteller i DN-magasinet 26. september 1998 om en episode på Statens kunstakademi. Under et foredrag på akademiet om blant annet Nerdrums kunst hadde forsamlingen taktfast ropt ”9. april” og ”Jævla Odd, jævla Odd”.
I en kritikk av Nerdrums retrospektive utstilling på Astrup Fearnley museet i 1998 skrev Poul Erik Tøjner, redaktør i Weekend Avisen, i sin egen avis 11. desember: ”Det er som at træde ind i en karikatur av et kvasi nazi-museum, og kun Nerdrums eksplicitte optagethed av tilværelsens skyggesider, legemets forgængelighed og historiens meningsløshed trekker den anden vej i højre arm.”
I en anmeldelse i den svenske avisen ”Trelleborgs Allehande” 25. juli 2009 av utstillingen ”Figurasjoner” i Edsvik kunsthall utenfor Stockholm skrev Eva Ström: ”Når jeg vandrar genom Edsviks salar är det oundvikelig att associere til den exposition av godkänd konst naziregimen arrangerade i München 1937, samtidig med utställningen ”Entartete Kunst” där modernistiska verk fördömdes.” På utstillingen deltok Nerdrum sammen med en rekke kunstnere i den romantisk-figurative retningen, blant andre Per Ung. ”Överhuvudtaget är likheterna mellom de norske retrogardisternas ideal och nazikonstens estetikk så påfallande, att dette borde ha diskuterats och problematiserats i boken” – hun sikter da til boken ”Figurationer – romantikk och realisme i norsk samtidsmaleri” som utkom på Atlantis förlag samtidig med utstillingen. Artikkelen avstedkom en lang debatt i svensk presse.
Peter Serck viser til slike antydninger i en kritikk av en utstilling i Kunsthuset i Morgenbladet 12. desember 1997: ”Mange velkjente Nerdrum-effekter er der. De virker symbolske, arketypiske elementer som ild og vann – og våpen, dette primitivistiske drag som har pådratt ham beskyldning for å være fascistoid. Det er feil.”