Sendt til Klassekampen 7.4.2014.
En overskrift i Dagbladet 30.11.67 het ”Fenomenet Odd Nerdrum”. Det var til en kritikk av Nerdrums første separatutstilling, av Hans-Jakob Brun. Overskriften er et tidlig tegn på det som skulle komme: han ble mer enn en kunstner med et navn – han ble et fenomen, et mediefenomen.
To forhold gikk igjen i kritikkene i mange år. Nerdrums kunst var utidsmessig («et apparat av billige effekter hos etterplaprere av barokkens maleri» – Aftenposten 20.11.70) og at hans publikum hadde dårlig smak («vil appellere til et publikum som trivs med det lune og lumre og ønsker seg bilder til hygge, flukt og beroligelse» – Arbeiderbladet 24.11.67.
Nerdrum skrev i Aftenposten 30. 10.70 at han ”ikke pretenderte annet enn å male enkel kunst som blir forstått av alle uten vanskeligheter” (Aftenposten 30.10.70), og to dager før i Morgenbladet: ”Det er ikke noe av det kjære, gode kunstsyn i bildene, intet av det en intellektuell person kan lulle seg inn i.” Følelsen av å være forfulgt av en hegemonisk, intellektuell kunstekspertise har fulgt Nerdrum siden, den han senere døpte ”kunstpolitiet”. I en artikkel 11.3.70 skrev Hans-Jakob Brun om Nerdrums maleri ”Amputasjon”: ”en naken martyrskikkelse med avrevet arm og oppsprettet buk på en asfaltert motorvei. … er vel nærliggende å tolke som et selvportrett.”
Professor i idéhistorie Jan-Erik Ebbestad Hansen ble intervjuet i Stavanger Aftenblad 10. 12.96 i anledning sin bok om Nerdrum: ”Maleren Odd Nerdrum er hatet i store deler av det norske kunstmiljøet. Han er ”drittsekken” Nerdrum blant kunstnere som anmeldere.” I Sydsvenska Dagbladet 22. juli 1997 skrev Håkan Sandell: ”I decennier har Odd Nerdrum varit Norges mest omstridde konstnär, under många år förföljd av kritiker och kolleger.”
To katastrofer rammet Nerdrum etter 1990 – først 32 rennende malerier, og så skattesaken. De to henger sammen. De rennende maleriene påførte ham et latent erstatningsansvar på 25-30 millioner kroner. Hans galleri i USA tilbakeholdt Nerdrums inntekter fra salg av nye malerier, som garanti for at han selv, og ikke det, kunne betale erstatninger. Forvaltningen av de tilbakeholdte pengene ble gjort på en måte som var til stor skade for Nerdrum da norsk skattevesen etter en reportasje i Dagens Næringsliv i 2002 begynte et bokettersyn. Nerdrum hadde da løst mye av de økonomiske problemene ved å male om igjen de 32 maleriene, som erstatningsmalerier.
Det kan i skattesaken se ut som skatte- og rettsvesen har inntatt samme fordomsfulle holdning til Nerdrum som store deler av norsk kunstliv har. Ingen rimelig tvil er kommet Nerdrum til gode, han er gitt en bevisbyrde som ellers tilkommer påtalemyndigheten, han er ansett som skyldig inntil han selv har klart å bevise det motsatte. Men norsk kunstliv har vært helt taust. I stedet for en hyllest for en enorm innsats for å holde eiere av de rennende maleriene skadesløse, ble Nerdrum møtt med en dypt urettferdig skattesak og påstand om flere års fengselsstraff for grovt skattesvik. Her er det andre som har sviktet.
Dag Solhjell (forfatter av boken «Staten mot kunstneren. En kritisk gjennomgang av skattsaken mot Odd Nerdrum (1998-2013), Frekk Forlag 2013.)