Skrevet 4.11.2003, ikke publisert.
Skuespillet ”Immanuel Kants siste dager” (Gyldendal 2003) er Odd Nerdrums litterære kritikk av den kunstfilosofi, den estetikk, som deles av den ekspertise som har fordømt hans egne malerier som kitsch. Samtidig er det et forsvarsskrift for den folkelige smak som har hyllet hans malerier – ikke som kunst, men som dens skjønne frembringelser. Som litteratur er skuespillet enkelt, både formalt og språklig, med sparsom bruk av litterære virkemidler. Med sin harsellas over høyttravende filosofi, elitær estetikk og teoribasert moral, og sin sympati for sunn fornuft og vanlig medmenneskelighet apellerer den til en forstandig folkelighet – som en intellektuell skillingsvise.
Som kritikk er stykket radikalt, et teoretisk godt fundert angrep på det kunstsyn som Nerdrum mener har utviklet seg på grunnlag av Immanuel Kants estetikk. Hittil ligner mottakelsen av skuespillet den toneangivende kritikken av maleriene hans for 30 år siden – en effekt som bare styrker en side ved Nerdrums teori om kunst og kitsch, om det beundringsverdig gode håndverk som ble til en latterlig og foraktelig feil i kunstens moderne verdisystem.
Det er en viss sammenheng mellom den sosiale kritikk som Pierre Bourdieu rettet mot Kants estetikk, og Nerdrums estetiske kritikk. Bourdieu mente at Kants estetiske blikk, det desinteresserte og subjektive blikk som gjorde krav på objektiv gyldighet, bare kunne utvikles hos medlemmer av en privilegert, liten samfunnsklasse som vokste opp i økonomisk bekymringsløshet, og som gjorde institusjonen kunst til en symbolsk form som gjorde deres egen tillærte evne til å dømme om det skjønne til en sosialt sett uoppnåelig norm for alle andre. Nerdrum bringer i sitt stykke denne kritikken et skritt videre. Han hevder at den kantianske estetikk ble brukt til å frata det vanlige mennesket dets mulighet for å bruke sin egen livserfaring, sin egen moral, sin egen fornuft og sine kunnskaper ervervet fra eget arbeid til å vurdere om kunstverk var skjønne eller ikke.
Bourdieu anfekter ikke den såkalte kantianske vending i Kants estetikk, der kriteriene for den korrekte bedømmelse av det skjønne forflyttes fra innsikt i egenskapene ved kunstverket til den subjektive reaksjon hos den bedømmende. Det gjør Nerdrum. Han gjør seg i stykket til talsmann for en prekantiansk estetikk, som er den estetikk som flertallet av befolkningen i praksis bruker, også enkelte filosofer når de skriver om kunst.
I skuespillet opptrer Nerdrum selv som kunstforfalskeren Han van Meegeren, mens Immanuel Kant er den norske kritikerstand. Van Meegeren satte det gamle malerhåndverket høyere enn noe annet, men fant bare forakt i galleriene for sine nye malerier malt i gammel stil. For å male det han selv følte var ekte kunstverk, måtte han bli falskner – bare ved å forfalske de gamle mestere ble hans arbeider godkjent av ekspertene.