Ferdsel på stier i skog og fjell er først og fremst ferdsel i natur. Slik ferdsel har sine etiske, estetiske og sosiale perspektiver. Etikken gjelder hvilke hensyn man tar både til naturen elv og til andres bruk av stiene. Det estetiske gjelder hvordan man tar seg frem på stien, og forholder seg til dens utfordringer og tradisjoner for bruk. Det sosiale er det personlige forhold som etableres mellom de som møtes på stien.
Etikken tilsier at vi bør ferdes på måter som etterlater stien til andres bruk mest mulig urørt av vår egen bruksmåte. Sporløs ferdsel er et mål, selv om stiene selv er spor. Vi bør bruke stier på måter som skaper minst mulig forstyrrelse av terrenget, dyre- og plantelivet og av andre turgåere, og slik at stiene ikke slites unødig og raskt ned, ikke eser ut i bredden, ikke legger større beslag på stiens nærområder, ikke tørker senere ut etter regnvær, og ikke får sin karakter av sti svekket. Vårt tempo bør gi tid og anledning til nærkontakt med livet i den naturen stien går gjennom, og til å observere tidligere tiders og kulturers bruk av stien og området rundt den. Vår ferdselsform bør respektere de historiske og lokale tradisjoner i bruk av stien.
Det estetiske perspektiv fordrer at vi skal ferdes på måter som viser respekt for stiens, terrengets og naturens egne utfordringer og karakter. Vi bør tilpasse vår ferdsel til stiens karakter, ikke tilpasse eller omdanne den til våre egne bruksmåter. Vi bør ferdes med et utstyr som svarer til stiens og naturens utfordringer, og ikke med tekniske hjelpemidler som overstiger det stien krever ved vanlig ferdsel. Vår ferdsel bør ikke skape et lydnivå som er høyere enn naturens eget.
Det sosiale perspektivet fordrer at vi ferdes på måter som gir oss muligheter for personlig kontakt med andre som ferdes på samme sti. Vi bør kunne stoppe opp og snakke med andre vi møter, eventuelt kunne gi dem råd eller hjelp om de trenger, og om nødvendig avbryte vår tur for å hjelpe dem. Vi bør ha et likeverdig og ikke teknologisk dominerende forhold til andre stibrukere.
Sykling på stier som er skapt av og tilrettelagt for trekkende dyr eller gående mennesker har både etiske, estetiske og sosiale utfordringer, og enda mer så om syklene er utstyrt med el-motor for raskere og mindre fysisk krevende fremdrift. Sykling på stier i skog og fjell er uetisk når den ikke viser naturen, terrenget og gående respekt og oppmerksomhet og når den etterlater større og mer varige og unaturlige spor i terrenget enn gående gjør. Sykling er på sti er uestetisk når den representerer en ferdselsform som er overdreven og overlegen i forhold til det stien krever for vanlig ferdsel, og bryter med den harmoni som bør herske mellom naturen og de mennesker som ferdes i den. Sykling på stier i skog og fjell er usosial om den hemmer kontakten med og respekten for de som vandrer på stiene, og når den demonstrerer en beherskelse av terrenget som bare kan utøves av de aller sprekeste blant oss.