Dag Solhjell, 23. mars 2026
Anmeldelse av Tromsø kunstforenings 101-års jubileumsbok «Dovenskap, fantasi og fellesskap», utgitt på Mondo Books i 2025.
Om bakgrunnen for anmeldelsen
Bakgrunnen for anmeldelsen er at jeg var årsmøtevalgt styreleder i Tromsø kunstforening 1973-1982, intendant 1981-1983, og prosjektleder 1980-1981 for restaurering, ombygging og brannsikring av Muségt. 2 og for tilrettelegging for utstillingsformål av foreningens lokaler. Det var i denne perioden da hussaken fikk sin endelige løsning ved at museumsbygningen fra 1894 i 1980 ble overdratt fra Tromsø kommune til Stiftelsen Tromsø Kunstsenter, der foreningen hadde to av tre styremedlemmer, kommunen ett. Kunstforeningen disponerte størstedelen av husets 4 etasjer. Noe var utleid til kunstneratelierer. Nordnorsk kunstmuseum startet som leietaker opp sin virksomhet der, i 2 etg. og loftet.
Jeg har senere arbeidet mye med kunstforeningens historie, både for perioden 1877-1888, og fra gjenetableringen i 1924, mye på grunnlag av store mengder digitalisert arkivmateriale tilsendt fra kunstforeningen mens Leif Magne Tangen var intendant i foreningen, og mine egne søk i foreningens arkiver i Statsarkivet og Tromsø kommunes arkiver i 2022. Jeg forberedte meg da på å skrive en jubileumsbok til foreningens 100-års jubileum i 2024. Noe av denne omfattende dokumentasjon av foreningens historie er brukt i presentasjonen av Tromsø kunstforening i min bok «Publikum og kunsten. Kunstforeningenes historie i Norge siden 1836» fra 2025. Der er Tromsø kunstforening blant de mest omtalte.
Da jeg i september 2023 ble spurt om å bidra til jubileumsboken i den antologiformen som nå foreligger, med egen tekst eller i et redaksjonsråd, svarte jeg at jeg bare var interessert i å skrive en monografi. Jeg advarte mot antologiformen, fordi den sjelden gir et godt resultat som jubileumsbok for en kunstforening som feirer sine 100 år (jeg har lest rundt 70 slike jubileumspublikasjoner). Resultatet i Tromsø er blitt som jeg fryktet. Til tross for at jeg omtalt eller nevnes en rekke steder i antologien er jeg ikke blitt bedt om å kommentere manus. Jeg hadde allerede skrevet en lenger tekst om Tromsø kunstforenings tidligste historie 1877-1888 som ble tilsendt foreningen. Den teksten er ikke nevnt i jubileumsboken, og jeg vet ikke om noen i foreningen har lest den.
En formell feil er at de fleste steder der mitt navn brukes i kapitlet om hussaken, det gjelder særlig i fotnoter, står det at «Solhjell» skrev eller gjorde det og det. Det er som om jeg drev en privat praksis, uavhengig av foreningen, «hentet fra Oslo». Det burde stått at det var som tillitsvalgt styreleder og evt. som intendant, altså som representant for foreningen utad, at jeg ytret meg om hussaken og andre forhold, f.eks. «styreleder Solhjell», eller etter 1982 «intendant Solhjell».
Om Hussaken
Jubileumsbokens kapittel om kunstforeningens» hussak», skrevet av Elin Haugdal, er i det store og hele interessant lesning, godt dokumentert, og jubileumsbokens eneste verdifulle historisk dokumenterte bidrag til Tromsø kunstforenings senere historie. Den har dessverre en del feil, som jeg kommenterer nedenfor.
Min rolle i hussaken er særlig omtalt på side 68-69, som inngår i et avsnitt som behandler det Kulturbyggutvalget som kommunen hadde nedsatt i 1970, og utvalgets sammensetning. I kapitlet omtales kort de to avsetningene (ikke bevilgninger) på 100 000 kroner som Norsk kulturråd hadde vedtatt i 1965 og 1970 for å støtte kunstforeningens hussak og sette fart på kommunen. Avsetningene ble, med tillegg av renter, ikke utbetalt før foreningen fikk tilsagn om å overta Muségt. 2. Sitater fra boken er satt i kursiv.
1 «For Kunstforeningen (i Kulturbyggutvalget) stilte Dag Solhjell, som var hentet sørfra for å realisere midlene som Norsk kulturråd hadde bevilget.»
Her er det to grove feil, som begge stiller meg i et svært dårlig lys, og har ingen kilder, men er rent oppspinn. Det er at jeg var «hentet sørfra» og at det var derfor jeg satt i Kulturbyggutvalget. Begge deler er helt galt, og stiller meg i en rolle som en slags utsendt agent for Norsk kulturråd, eller andre i Tromsø som hadde «hentet meg» sørfra. Hvem skulle det være som hadde gjort det?
Det faktiske forhold er at jeg sommeren 1971 flyttet til Tromsø for tiltre en stilling som universitetsplanlegger ved det universitetet som Stortinget i 1969 hadde vedtatt å etablere i Tromsø. (I 1979-1981var jeg leder for publikumsavdelingen ved Tromsø Museum, en del av universitetet, og i et halvt år sekretær for Nordnorsk Kulturråd til det flyttet sitt sekretariat til Ata.) Det var naturlig for meg å flytte til Tromsø, fordi min familie hadde hatt tilknytning til byen siden 1851, en familie jeg som barn besøkte allerede i 1952. I 1851 kom min oldefar til Tromsø, han ble far til min farfar, malermester Wilhelm Solhjell, som ble en av byens kulturpersonligheter (omtalt flere steder i Niels Ytrebergs byhistorie), der ble min far Kaare født i 1907, og der ble mine to sønner født i 1971 og 1974. Min fars og hans yngre bror Finns navn står på minnesmerket over Tromsøs falne 1940-45 foran domkirken i Tromsø. Farfar spilte fiolin i byorkesteret, var dirigent for flere kor, og var medlem av kunstforeningen, og ble blant annet valgt inn i dens kunstneriske råd for innkjøp til foreningens kunstsamling. Hans vakre murhus fra 1917 står fortsatt i Kirkegårdsveien, litt ovenfor gymnaset. Mange jeg traff på 1970-tallet i Tromsø hadde gode minner både om mine besteforeldre og min far, som hadde spilt piano i byens første jazzorkester, Bonny Band. I dag har jeg en bror i Tromsø, båtbyggeren Gunnar Eldjarn og hans familie. Jeg ble altså ikke «hentet» til Tromsø, jeg reiste dit på eget initiativ, og jeg hadde og har sterk familiemessig tilknytning til byen.
Straks jeg var kommet til Tromsø begynte jeg å gå på utstillinger i kunstforeningen, som da gjerne ble arrangert i Tromsø museums utstillingshall i 2. etasje. Foreningen hadde helt siden 1924 vært drevet på frivillig grunnlag av medlemmene. Tromsø kunstforening er omtalt (og ikke bare nevnt) 8 steder i min bok «Publikum og kunsten. Kunstforeningenes historie i Norge siden 1836», som utkom i mai 2025, og som jeg er glad for at vises til som kilde flere steder i jubileumspublikasjonen. Ved årsmøtet for 1972 ble jeg våren 1973 valgt til styreleder. Det var jeg helt til 1982, da jeg ble etterfulgt av Greta Bjørnhaug. Det var som foreningens årsmøtevalgte styreleder jeg representerte foreningen i Kulturbyggutvalget, fra 1973.
Ideen om at jeg ble «hentet» vitner både om en mangel på interesse for hvorfor jeg kom til Tromsø og om en mangel på forståelse av hvordan en kunstforening får styremedlemmer og andre tillitsvalgte: Det skjer kun ved demokratiske valg blant foreningenes medlemmer på årsmøter. Det er utrolig at noe annet kan komme på trykk i en kunstforenings jubileumspublikasjon. Vet ikke redaksjonen hvordan et foreningsdemokrati fungerer? I det hele tatt vier jubileumspublikasjonen liten eller ingen oppmerksomhet til at Tromsø kunstforening var demokratisk styrt av sine egne medlemmer, og mellom 1924 og 1980 (foreningen lå nede 1940-1945 fordi okkupantene hadde tatt lokalene den disponerte i gymnasbygningen) ikke hadde noen ansatte, men var frivillig drevet av medlemmene. Det var som medlem, noen år som tillitsvalgt sekretær i styret, at for eksempel Idar Ingebrigtsen utførte sitt ubetalte arbeid i hussaken. Det var som medlemmer at arkitekt Vidar Corn Jessen, Richard Kirkpatrick og andre arkitekter som også er nevnt i kapitlet om hussaken, ga sine bidrag.
Det nevnes ingen steder, heller ikke i fotnotene, at hele mitt engasjement for hussaken inntil 1982 ble utført som årsmøtevalgt styreleder i kunstforeningen, og at hele styret og medlemmene på årsmøter sto bak det jeg gjorde. Jeg var jo «hentet sørfra», noe som antyder at jeg representerte andre interesser enn medlemmenes.
For dette utsagnet i jubileumsboken fikk jeg 25.02.2026 følgende unnskyldning fra redaktørene Camilla Fagerli og Henrik Sørlid:
Vi har forelagt Elin Haugdal dine tilbakemeldinger. Hun svarer som følger, at hun beklager den svært uheldige formuleringen om at du var “hentet sørfra”, og har full forståelse for at du reagerer på dette. Videre sier hun at dette er en tolkning hun har gjort basert på kildene vi har hentet fra kunstforeningas arkiv, men at hun ved nærmere ettersyn ser at dette er en feiltolkning, og hun beklager så mye for dette. Hun skriver videre: “Siden han har hatt så sterk posisjon i Kunstforeninga fra 1973 av, og siden mitt fokus har vært TKF og hussaken, har jeg vært forutinntatt og blind. Jeg håper han ikke har altfor mye å utsette på den øvrige framstillingen, både av hans rolle og hussaken som sådan.”
Jeg føler at jeg også må legge meg helt flat her og beklage min rolle i saken, siden det var jeg som i første rekke fulgte opp Elins tekst fra vår side. At jeg ikke stilte kontrollspørsmål ved den aktuelle formuleringen, og innholdet i den, er ganske enkelt mangelfullt redaksjonelt arbeid. Det er i alle tilfeller, også uavhengig av denne konkrete feilen, beklagelig at jeg ikke tok kontakt med deg underveis i arbeidet med spesielt denne teksten. Jeg hadde vel forstått det slik at du hadde takket nei til å bidra til boken, men det burde på ingen måte ha stått i veien for at jeg skulle ha kontaktet deg i forbindelse med innhenting av kilder, særskilt til denne saken. Her har vel jeg stolt for mye på at de skriftlige kildene i kunstforeningas arkiv var tilstrekkelige for vårt formål. Det ser jeg nå var en feilvurdering fra min side.
Vi beklager det inntrufne, og håper du kan akseptere vår unnskyldning, selv om det dreier seg om en rein forsømmelse fra vår side.
Med vennlig hilsen,
Henrik Sørlid
Med denne teksten aksepterer jeg unnskyldningen.
2 «Solhjell tok over mye av det administrative arbeidet i Hussaken», står det videre. Det står ingen ting om at det var som valgt og frivillig arbeidende styreleder fra 1973 at jeg overtok hele det ansvaret og ikke bare det administrative, eller at jeg etter 1979 ble engasjert i halv stilling som prosjektleder for bruken av 3,5 millioner for restaurering, ombygging og innredning av Muségata 2 til kunstforeningens formål frem til åpningen 20. september 1981. Finansieringen ble delt mellom Norsk kulturråd og Tromsø kommune.
Som ledd i arbeidet med hussaken dro jeg som styreleder på flere studieturer til ulike utstillingslokaler, både i Norge, Sverige og Danmark. Det var ikke så mye som å administrere andres arbeid, som å skaffe kunstforeningene kompetanse til å lede et arbeid med innredning og drift av gode,og ikke minst driftsøkonomisk rasjonelle utstillingslokaler, ikke minst belysning. Erfaringene derfra dro jeg med meg som prosjektleder for restaurering, ombygging og innredning av Muségt. 2.
Noe av den lærdommen jeg bragte med meg, var at det er mye lettere å skaffe midler til å investere i nye lokaler, enn til å drive dem. Derfor måtte de nye lokalene være tilrettelagt for effektivt mottak, utpakking, intern transport, montering, demontering og innpakking av utstillinger, fordi alt dette arbeidet skulle utføres på frivillig basis. Et annet område var belysning og oppvarming. Det gjaldt å unngå spotlight, og satse på god allmenbelysning fordi det var arbeidskrevende å måtte stille inn på nytt før hver ny utstilling. Belysningssystemet ble utviklet i samarbeid med Idar Ingebrigtsen, som hadde erfaring fra tilsvarende arbeide på Tromsø Museum. Det gjaldt i det hele tatt om å holde nede antallet timer som gikk med til den indre logistikken forbundet med utstillinger. Det kom jo også foreningens økonomi til gode da den fra 1981 fikk et ansatt personale. Det var takket være innsparinger vi fikk til i byggebudsjettet, i nært samarbeid med entreprenøren, som gjorde at hele loftet kunne tas i bruk (arkitekten hadde planlagt det som kaldloft uten oppholdsrom for mennesker og uten dagslys), med takvinduer og rømmingsvei ned til 2. etasje, at det ble heis fra kjeller til loft, og at foreningen etter forslag fra pianisten Tori Stødle kunne kjøpe et flygel til foreningens lokaler, uten å overskride budsjettets ramme på 3,5 millioner kroner. Intet av dette er nevnt i jubileumsboken. I samarbeid med fylkeskonservatoren ble det sørget for at ombygging og restaurering respekterte bygningens arkitektoniske verdier.
3 «Solhjell ble også etter hvert første intendant i Tromsø kunstforening (1973-83) og bragte kampen for egne lokaler med seg inn i sin kunstneriske rolle».
Tromsø kunstforening fikk ingen intendant før jeg ble det (i ¾ stilling) i åpningsåret for kunstforeningen i Muségt i 1981. Jeg fortsatte som styreleder frem til 1982, da Greta Bjørnhaug overtok det vervet. Hun etterfulgte meg som intendant (i full stilling) da jeg flyttet fra Tromsø i 1983. Unntatt deltidsengasjementet som prosjektleder var alt mitt arbeid for kunstforeningen 1973-1981 frivillig og ulønnet, slik det var for alle andre tillitsvalgte – ingen av dem nevnt i jubileumsboken, slik heller ikke de tidligere intendantene er.
Jeg hadde ingen uavhengig «kunstnerisk rolle» i foreningen, hverken som styreleder eller intendant. Styret hadde på den tiden et kollektivt ansvar for utstillingspolitikk og -program, som i kunstneriske vurderinger støttet seg til lokale kunstnere, senere et kunstnerisk råd av lokale kunstnere. Det er først senere at medlemvalgte organers ansvar for utstillingspolikken helt ble overført til en ansatt intendant, som gjorde foreningen kuratorstyrt og ikke medlemsstyrt. En så radikal endring i kunstforeningens karakter er ikke kommentert i jubileumsboken. Det er heller ikke en annen radikalet endring, da foreningen fra 2005 for første gang fikk fast statlig driftsstøtte, og dermed gjorde seg mindre avhengig av foreningens tidligere viktigste inntektskilder: kontingenter, inngangspenger og salgsprovisjon – det vil si økonomisk uavhengig av medlemmer og publikum.
4 «Tross utstillingsmulighetene i Muségt. 2 var det å få et eget hus en klar målsetting.» (s. 66) Meg bekjent har kunstforeningen aldri hatt noen utstilling i Muségt. 2 før ved åpningen i september 1981, og ingen er nevnt i jubileumsboken. Her lar jeg meg gjerne opplyses om konkrete utstillinger. Kanskje er det en feilskriving for Tromsø Museum.
5 «Praktbygget fra 1894 var egentlig i god stand da museet flyttet ut, med unntak av dører, vinduer og gulv som måtte skiftes. ..» Dette er galt. Bygningen var i god stand, men det ble ikke skiftet ut en eneste dør, et eneste vindu og ikke en eneste gulvplanke. Det som ble gjort med vinduene, var at det ble satt inn dobbeltglass for å redusere fyringskostnader, dvs. driftskostnader. I hele dette arbeidet, utført av glassmester Krane, måtte det bare erstattes noen få cm. treverk i ett eneste vindusfag. Vinduene var laget av lerketre, og Kranes folk sa det var som å arbeide med helt nytt treverk når de freset inn plass for dobbeltvindu. Det var et poeng i restaureringen av bygningen at dens opprinnelige karakter skulle bevares. Det var også et krav fra fylkeskonservatoren, som godkjente planene.
6 «… utstillingssalene ble lukket med store hvite veggflater etter white-cube prinsippet.» (s. 74). Det er riktigere å si at utstillingsalene (i 1. og 2. etg.) ble åpnet, ved å fjerne alle de installasjonene som hadde fylt dem opp gjennom årene og slippe til dagslys. Utenpå alle indre murvegger ble det i utstillingsrommene lektret finerplater 5 cm. ut fra veggene, slik at det var synlig at alle murvegger var intakt, slik fylkeskonservatoren ønsket. Det gjorde det mulig blant annet å kunne sette spiker og andre festeanordninger i alle vegger, noe som var svært arbeidssparende. Det gjorde det også mulig å trekke og skjule ledninger bak platene. Det ble bygget løsvegger av finerplater, en slags høye kasser på ben, som gjorde at de lett kunne flyttes ved bruk av en pallejekk. Bredden på løsveggene var den samme som i de synlige myrveggene, og malt i samme farger som de faste veggene. Gulvene ble malt i en mørk farge for å redusere reflekser i arbeider bak glass, himlingene ble malte hvite for å øke almenbelysningen.
Det er heller ikke riktig å kalle denne løsningen et white-cube prinsipp. Både himling, gulv og dører og originale murvegger var beholdt, og de originale vinduene. Det er riktigere å kalle løsningen ambient – der spor av tidligere bruk bevisst var beholdt for å skape et miljø for både kunsten og publikum, som samstemte med bygningens ytre arkitektur og historie som museum.
Da digitale medier som avga lys, som videoprojeksjoner og senere film, ble vanlige under intendant Per Qvist, måtte noen utstillingsrom lukkes for å skape «svarte kuber». Muségt. 2 har den egenskap at den hele tiden har kunne tilpasse seg endringer i kunstens behov og bruk, en egenskap jeg gjorde et poeng av da jeg langt senere foreslo bygningen fredet (nevnt i jubileumsboken).
7 «Kunstforeningen hadde jo vært den ene sentrale kunstinstitusjonen i byen og regionen i hundre år.» (s.76). Hvis det med «regionen» menes Nord-Norge er dette ikke riktig. Fra 1946 var Bodø kunstforening i mange år den sentrale kunstforeningen i Nord-Norge, fordi den var årlig arrangør av Den nordnorske kunstutstillingen, som gikk til det stadig økende antall kunstforeninger i Nord-Norge. Det var også der stiftelsen av SKINN – Samorganisasjonen for Kunstforeninger i Nord-Norge skjedde i 1976, (jeg satt i det første arbeidsutvalget) og der dens sekretariat ble etablert. TKF var en aktiv deltaker i SKINNs arbeid, noe som ikke nevnes i jubileumsboken, og senere både i opprettelsen og driften av Norske Kunstforeningers Landsforbund (NKLF, nå Norske Kunstforeninger), der jeg ble den første ansatte daglige leder i 1983 med tittel av forbundsintendant.
Tromsø ble etter innflyttingen i Muségt. 2 den sentrale kunstbyen i Nord-Norge, særlig etter at den etter 1980-talle ble vertsby både for Nordnorsk Kunstmuseum, Kunstakademiet i Tromsø, og et kunsthistorisk studium ved universitetet. Disse tre institusjonene har på hver sin måte endret kunstforeningens arbeidsbetingelser, noe jeg gjerne skulle kunnet lese noe om i jubileumsboken, siden det er noe jeg vet lite om.
8 «På begynnelsen av 2000-tallet vedtok Kunstforeningens styre å selge deler av den faste samlingen, som i mange år bare lå i magasinet og ikke ble vist slik Ytreberg hadde ønsket.» Her må det skilles mellom Ytrebergs samling og kunstforeningens. Ytrebergsamlingen, som var gitt til kunstforeningen, og ble først overført fra Niels Ytrebergs hjem til kunstforeningen da den ble stilt ut i kunstforeningens lokaler i 1981. Kunstforeningens egen samling var aldri utstilt under ett. Det var en stor økonomisk krise som oppsto etter at Nordnorsk Kunstmuseum som leietaker i Muségt. 2 flyttet ut i 2002, samtidig som provisjonsinntekter fra salg var sunket, som gjorde at styret ville selge både Ytrebergsamlingen og sin egen samling. Salget av Ytrebergsamlingen ble heldigvis forhindret, mens foreningens egen samlingen ble auksjonert bort – til stor skam både for styret og daværende kunsthistorisk utdannede intendant. Flere av min families gaver til kunstforeninger av verk av lokale kunstnere gikk med i salget, uten at vi ble varslet på forhånd.
Men det er riktig å si at etter 1960-tallet ble foreningens egen samling forsømt, også av meg i min tid i foreningens ledelse. Det var «Kunstforeningens kjernevirksomhet med vekt på kunstpraksis og utstillling» (s. 77) som ble prioritert, og som ble politisk belønnet med Muségt. 2. i 1979. Men det står nesten ingen ting om denne kunstpraksis og utstillinger i jubileumsboken. Det blir derfor i boken helt uforståelig hvorfor foreningen i 1979 fikk overta Muségt. 2.
9 «Stiftelsen Tromsø Kunstsenter, som eide eiendommen Muségt. 2 og 4, ble i 2018 oppløst fordi den ikke klarte å ivareta sitt mandat om å ta vare på bygget.» Det er omvendt: Den ble oppløst fordi kommunen forsømte sin avtalte plikt til å støtte Stiftelsen med midler som også skulle dekke vedlikehold. I avtalen mellom stiftelsen og kommunen heter det i pkt. 2:
«Stiftelsen påtar seg alle videre utgifter i forbindelse med drift og vedlikehold av bygningen Muségt. 2. Kommunen yter et årlig tilskudd til stiftelsen til dekning av drifts- og vedlikeholdsutgifter for bygningen etter et budsjett som kommunen skal godkjenne.»
Kommunen holdt ikke sin del av avtalen når det gjaldt bevilgninger til vedlikehold, den godkjente selv budsjetter der den ikke hadde bevilget midler til vedlikehold bevilget av kommunen.
10 «Tromsø Kunstforening … ble etablert av borgerskapet, de man sikkert den gang ville kalt «samfunnets ledende menn» – et borgerskap som stort sett bestod av folk sørfra, … « (s. 16).Påstanden om at kunstforeningen ble etablert og drevet av et borgerskap sørfra er uriktig. Det gjelder både etableringen i 1877 og gjenetableringen i 1924. Jeg har vært gjennom medlemsprotokollene både fra den første og den gjenetablerte forenings tidligste år. De viser at hovedtyngden av medlemsmassen var folk fra Tromsø og Troms, og at det også var håndverkere blant dem. Det var borgerskapet som var hovedtyngden av medlemsmassen, slik det var i alle kunstforeninger før 1960-tallet, men det var et lokalt borgerskap. Selv om mennene som regel sto som medlemmer, gjaldt medlemskapet og derfor også gratis adgang, hele familien. Gjennom alle år var lokale kunstnere, med større eller mindre grad av profesjonell kunstutdannelse, aktivt med i styre og stell i gjenetablerte kunstforeningen, også som utstillere. Utenom Idar Ingebrigtsen kan jeg ikke se at en eneste av dem er trukket frem i jubileumsboken. Med min gode kontakt med det økende kunstnermiljøet i Tromsø på 1970-tallet synes jeg det er et svik av de lokale kunstnerne at deres store betydning for kunstforeningen ikke er trukket frem. Selv ikke Idars egne utstillinger i foreningen er nevnt, og heller ikke hans rolle som kunstnerisk «vaktbikkje» for foreningens styre.
Bakgrunnen for løsningen på hussaken
11 Det politiske gjennomslag for at Tromsø kommune påtok seg det økonomiske ansvaret for å skaffe foreningen egne lokaler kom da den i 1976/77 vedtok at foreningen skulle få lokaler på toppen av det planlagte kulturhus for Hålogaland Teater på branntomten etter Arbeiderforeningen. (Kanskje var det en betingelse for at Norsk kulturråd ville støtte prosjektet?) Det skulle stå ferdig i 1979. Foreningen skulle endog få egen inngang utenfra. John Kristoffersen var bygningens arkitekt. Heldigvis for kunstforeningen ble den kombinasjonen for dyr for kommunen. For da Kristoffersen i 1978 foreslo at kunstforeningen i stedet kunne få lokaler i Muségt. 2, slo kommunen til med en gang, og engasjerte ham til å skissere noen løsninger. Med den løsningen kunne kommunen både spare millionbeløp på teaterbygningen/Kulturhuset, og få finansiert en sterkt påkrevd opprusting av den kommunalt eide museumsbygningen i Muségt. 2. Denne gunstige økonomiske sammenhengen kommer ikke frem i Haugdals fremstilling, selv om det er selve nøkkelen til å forstå hvorfor kunstforeningen plutselig fikk overta den gamle museumsbygningen, en løsning ingen hadde tenkt på før.
12 I jubileumsbokens fremstilling av hussaken er det som den er en egen kraft som drives frem av seg selv med noen få personer som aktivister. Det er helt galt og uhistorisk. Det er hele tiden styrene og medlemmene som står bak. Det er en fremstilling som skyldes at jubileumsboken omtrent ikke vier noen oppmerksomhet om de sider ved kunstforeningen som ellers er hovedtema i andre jubileumsberetninger jeg har lest (se listen i min bok «Publikum og kunsten. Kunstforeningenes historie i Norge siden 1836».)
Boken forteller nesten ingen ting om det som i alle år har vært foreningens hovedvirksomhet – å arrangere kunstutstillinger
I jubileumsboken er det som kunstforeningen tidligere ikke drev med stort annet enn en hussak, for å skaffe lokaler til en virksomhet boken ikke forteller noe om. Det fortelles ikke noe om et aktivt utstillingsprogram siden 1924, om lokale, nasjonale, samiske og utenlandske kunstnere som stilte ut, om lokale kunstnere som på ulike måter bidro til driften av foreningen, om foreningens virksomhet med kunstreiser (i min tid hadde foreningen 6 kunstreiser for medlemmene: en til London, to til Paris og tre til Roma, med 35-40 deltakere i hver), konserter, utgivelse av grafikk, om innkjøp til foreningens kunstsamling, samarbeid med andre, samarbeidet med byens andre kultur- og utdanningsinstitusjoner osv. Den eneste utstillingen som omtales, Samlivsutstillingen, var ikke engang foreningens egen, det var en vandreutstilling fra Bergen. Det står ingen ting om foreningens økonomi, om styremedlemmer og styreledere og intendanter og andre ansatte, om medlemstall, om foreningens organisering, utvalg og arbeidsgrupper, om dens kriser og suksesser, om dens kontakt med andre foreninger. Det er som kunstforeningen bare eksisterer for hussaken. Jeg finner endog ikke hvem som sitter i styret i dette jubileumsåret, eller hvem de ansatte er. Her må jeg tilføye: Foreningens årsberetninger har i mange år vært meget informative og lesverdige, og er en god kilde til foreningens historie.
Eget hus som belønning for mange års aktive virksomhet
Dermed gjør boken det helt uforklarlig hvorfor Tromsø kommune endelig tok ansvar for å skaffe Tromsø kunstforening egne lokaler. Det skyldes ene og alene foreningens omfattende kunst- og kulturvirksomhet, og manges frivillige innsats gjennom mange år etter 1924. Det år som best kan illustrere hvor omfattende foreningens virksomhet har vært, og som i særlig grad kan forklare hvorfor hussaken fikk sin løsning, er 1974 med 23 utstillinger. Riktig nok feiret foreningen da 50-års jubileum og hadde noe større virksomhet enn vanlig, men årsberetningen for det året forteller om en forening som med virksomhet har gjort seg fortjent til at kommunen i løpet av få år sørger for at foreningen får egne lokaler. Merk at hele denne virksomheten i 1974, som både i årene før og etter, skjedde uten at foreningen hadde faste lokaler, og at alt arbeid skjedde med medlemmenes frivillige og ubetalte arbeid. Det passer her å takke intendant Leif Magne Tangen og hans medarbeidere for at de påtok seg å sende meg kopier av de fleste årsberetninger fra 1924, samt andre dokumenter, for de senere år i digitalisert form.
Årsberetningen for 1974
Dette året feiret foreningen sitt 50-års jubileum for gjenetableringen i 1924. Styret så jubileet som en anledning til å markere foreningen både i byen, landsdelen og nasjonalt. Det ble et viktig år av flere grunner. Foreningen løftet sin virksomhet opp til et nivå som både i omfang og kvalitet ble en målestokk for senere år, også etter innflytting i Muségt. 2 i 1981. Det ga bedre forståelse på politisk hold for størrelsen og karakteren av de lokaler som foreningen trengte, og foreningens egne ambisjoner steg. Ytrebergsamlingen med sin historiske karakter kunne bedre brukes som brekkstang. Det ble etablert samarbeidslinjer til andre foreninger og kunstnere over hele landet. Foreningen fikk økt status i det nasjonale kunstlivet. For den nye styrelederen og styret for øvrig ble det en bratt læringskurve, som ble til uvurderlig nytte de kommende år.
Foreningen hadde det året 23 utstillinger fordelt over like mange terminer, som det ble beregnet var sett av over 50 000 besøkende. De fleste utstillingene var på Tromsø Museum, men to var i foajeen på Fokus kino, tre i SAS Royal hotell, og to i Mack-bygget. Blant utstillerne var Cora Sandel, Victor Sparre, Arne Jon Jutrem, og John A. Savio (utlånet fra Tromsø Museum), og de fleste Tromsøkunstnerne: John Janson, Ulf Dreyer, Idar Ingebrigtsen, Marit Bockelie, Dido Brun (skulptør), Ellen Rittun (tekstil), Arnulf Bjørndal, Ivar Wathne m.fl. Dessuten Oscar Bodøgaard fra Bodø.
Jubileumsfesten ble holdt på SAS Royal hotell, der det for anledning var utstilt malerier av Cora Sandel (som egentlig het Sara Fabricius og var født i Tromsø). Det ble solgt nærmere tusen kunstverk, derav rundt 600 fra grafikk-mappen med syv nordnorske kunstnere, deriblant Tromsø-kunstnerne Idar Ingebrigtsen, Ulf Dreyer, Marit Bockelie og Iver Jåks (senere bosatt i Tromsø). Medlemstallet var økt fra 160 til 200 betalende medlemmer. I årsberetningen står det: «Selv om virksomheten var høy, var den ikke høyere enn det som egentlig burde være rimelig for en kunstforening i Tromsø. Det er bare våre ressurser som ikke strekker til for å gjennomføre den hvert år.» Den viktigste årsaken er mangel på lokaler.
6. januar hadde foreningen søkt kommunen om å få tildelt en tomt nær det gamle museet der den skulle oppføre et utstillingsbygg, uten kostnader for kommunen. 13. februar vedtok Byplanrådet at det ikke skulle reise noe kulturbygg der. I årsberetningen heter det at «Nå venter vi at kommunen hjelper oss i dette arbeidet, i stedet for å løpe unna sitt ansvar.»
Foreningen engasjerte seg i samarbeid med andre foreninger, i Oslo, Bergen og Trondheim, og med samtlige nordnorske kunstforeninger. Den hadde tatt initiativ overfor Nord-Norsk Kulturråd til å registrere hvilke ressurser de 15 nordnorske kunstforeningene disponerte. Det ble vist til målet for Kunstneraksjonen 1974. «Uten gode kunstforeninger lar dette mål seg overhodet ikke realisere.» Her var styret påvirket av Idar Ingebrigtsen, som var en av ideologene bak den nasjonale kunstnerpolitikken på den tiden, og som hadde stor innflytelse på styret i Tromsø kunstforening, og særlig på den nye styrelederen.
Det ble gjort innkjøp av 17 arbeider til det faste galleri. Innkjøpskomiteen var kunstnerne Ivar Wathne, Ellen Rittun og Ulf Dreyer – alle Tromsø. I årsberetningen konstateres det at «Denne oppgave har av økonomiske årsaker vært forsømt nesten hele den tid foreningen har eksistert. Det finnes ikke økonomiske ressurser til å etablere en slik samling.» I 1974 lå det en samling Munch-grafikk deponert på Tromsø Museum, og byen kunne ennå ikke tilby lokaler til en halv-permanent utstilling fra Riksgalleriet.
Fra inntektene fra grafikkmappen ble det tildelt tre jubileumsstipendier til studiereiser utenfor Norden på til sammen 13 000 kroner. Mottakerne var kunstnerne Idar Ingebrigten og Iver Jåks, og journalist Odd Sønvisen i Nordlys. Fem mapper ble deponert i Tromsø Forretningsbank som sikkerhet for en kassekreditt.
Sterkt påvirket av Kunstneraksjonen 1974, og av kunstpolitikeren Idar Ingebrigtsen, la foreningen vekt på å betale kunstnere også for deres arbeid. Rundt 50 000 kroner var i 1974 betalt totalt til kunstnere for deres faglig preget arbeid og for praktisk arbeid. Det var takket være støtte fra Norsk kulturråd og store provisjonsinntekter det året. Styret mente dette var et unntaksår, som neppe ville kunne gjentas før foreningen fikk sitt eget hus. Da vandringen var avsluttet i 1975 hadde utstillingen Nordnorge i norsk bildende kunst, som foreningen selv produserte med egen katalog, blitt vist i 16 nordnorske kunstforeninger. Idar Ingebrigtsen og Oscar Bodøgård var engasjert for å velge ut arbeider i offentlig eie, og reiste rundt for å finne frem til dem.
Så står det i årsberetningen: «Kunstforeningen bør inngå en «tariff-avtale» med kunstnerne, som fornyes regelmessig, slik at vi har klare bestemmelser å holde oss til når det gjelder honorarer og godtgjørelser. «Tariff-avtalen» bør også inneholde punkter der kunstnerne påtar seg visse oppgaver for kunstforeningen, uten vederlag.» Det tenkes i det siste punktet til utstillende kunstnere med salgsutstillinger. Denne tanken var på den tiden ganske radikal, og skyldes nok påvirkningen fra Idar Ingebrigtsen, som var den første formann i organisasjonen «Nordnorske Bildende Kunstnere» (NNBK), stiftet i 1971.
Årsberetning for Tromsø Kunstforening 1974 – gjengitt in extenso
Fremlagt på årsmøte 10. mars 1975
GENERELT
Året 1974 ble preget av det jubileumsprogram som var lagt opp i anledning at det var 50 års siden Tromsø Kunstforening ble nystiftet i 1924. Foreningen gikk inn i jubileumsåret med et omfattende program, og gikk ut av det etter å ha gjennomført et program som var enda mer omfattende. Allikevel: selv om virksomheten var høy, var den ikke høyere enn det som egentlig burde være rimelig for en kunstforening i Tromsø. Det er bare våre ressurser som ikke strekker til for å gjennomføre den hvert år. Den viktigste årsaken til dette er mangel på lokaler. Denne mangelen blir mer og mer følsom, spesielt fordi utstillingssalen i Tromsø Museum nå blir tatt mer og mer i bruk til museets egen virksomhet, som rimelig kan være. I 1975 får vi låne museets utstillingssal bare 7 uker, som museet gjerne kunne ha brukt selv. Neste år kan vi like gjerne oppleve at museets utstillingssal var opptatt hele året.
Rundt regnet har i alt 50 000 mennesker sett våre utstillinger i Tromsø.[1] De fleste på Tromsø Museum, men mange også i Fokus hvor vi hadde to store utstillinger i løpet av året, på SAS Royal Hotell, hvor vi hadde tre mindre utstillinger, og i Mack-bygget med to utstillinger. Dette publikumstall er enormt, og viser at interessen for bildende kunst i Tromsø er stor. Publikumstallet har også gitt seg utslag ia et stort salg. Vi har i 1974 solgt rundt regnet 1050 kunstverk, derav faller 700 på grafikkmappen.’
HUSSAKEN
Som påpekt ovenfor er behovet for egne lokaler mer presserende enn noensinne. Vi fikk et sjokk da Byplanrådet i møte 13. februar i år vedtok at det ikke skulle reises noe kulturbygg rundt det gamle museet. 6. januar sendt Tromsø Kunstforening et brev til kommunen, de vi ba om en tomt nær det gamle museet, på kommunens eiendom, for å reise et utstillingsbygg som ikke skulle koste kommunen penger. Iallfall siden 1971 har kommunen lovet kulturinstitusjoner tomt på denne eiendommen. Vi føler at kommunen holder oss for narr, når et kommunalt underordnet organ kan bryte tvert med det både formannskap og bystyre har lovet i årevis, og det uten å vise hvordan vårt tomtebehov kan dekkes på annen måte.
Tromsø Kunstforening både må og skal ha et hus å flytte inn i etter utgangen av 1977 100 år etter at foreningen ble stiftet. Frem til da må arbeidet med hussaken være viktigere enn alt annet arbeid. Vi kan ikke la kunstforeningen med landets største publikum være uten utstillingslokaler! Nå venter vi at kommunen hjelper oss i dette arbeidet, i stedet for å løpe unna sitt ansvar.
MEDLEMMER
Vi kan glede oss over en pen økning i medlemstallet, fra 160 til 200 betalende medlemmer. Det skyldes nok vesentlig grafikk-mappen, som ble solgt billigere til medlemmer. Men en del medlemmer er også kommet til på andre måter. Mye arbeid kan ennå gjøres for å øke medlemstallet, som egentlig bør ligge nærmere 1000 enn 500. Medlemskontingenten foreslås ikke hevet, vi synes det er hyggelig med priser som ikke stiger.
SAMARBEID MED ANDRE KUNSTFORENINGER
Dette samarbeidet utvides fra år til år. I 1974 deltok vi en rekke samarbeidsprosjekter, med kunstforeningene i Oslo, Bergen og Trondheim, og selvfølgelig ved en rekke anledning med samtidige nordnorske kunstforeninger. Vi tok initiativ til en registrering av hvilke ressurser de nordnorske kunstforeninger disponerer, gjennom Nord-Norsk Kulturråd. Den viser at de nordnorske kunstforeninger, 15 i tallet, representerer et godt formidlingsapparat for bilende kunst. Det skal forholdsvis liten merinnsats til fra kommuner fylker og stat før kunstforeningene virksomhet når et omfang og en kvalitet som man virkelig kan være tilfreds med. Godt arbeidende kunstforeninger er den beste garanti for at kunstnerne skal få en av sine 3 hovedmål for Kunstneraksjonen 1974 oppfylt: bidra til at kunstnernes arbeider for størst mulig spredning i samfunnet. Uten gode kunstforeninger lar dette seg overhode ikke realisere.
«DET FASTE GALLERI»
En av foreningens oppgaver er å etablere en fast kunstsamling i Tromsø. Denne oppgave har av økonomiske årsaker vært forsømt nesten hele den tiden foreningen har eksistert. Det finnes ikke økonomiske ressurser til å etablere en slik samling. Så lenge foreningen ikke klarer å opprettholde en relativt omfattende løpende utstillingsvirksomhet med skiftende utstillinger, en samling Munch-grafikk ligger deponert på museet, Tromsø ennå ikke kan tilby lokaler til en halv-permanent utstilling fra Riksgalleriet, så lenge bør ikke kunstforeningen prioritere etablering av et slikt fast galleri høyt. I den grad det brukes penger på innkjp, bør innkjøpene foregå innenfor rammen av en innkjøpspolitikk. En slik innkjøpspolitikk legger styret frem forslag om på dette årsmøtet, som vedtatt på forrige årsmøte. Den går i korthet ut på å begrense innkjøpene til det som kan bidra til å skape en representativ samling av de beste lokale kunstnere.
Som innkjøpskomité har i år virket kunstnerne Ulf Dreyer, Ivar Wathne og Ellen Rittun. Foreningens samling er blitt økt med 17 arbeider, et betydelig antall etter normale forhold. Lister følger vedlagt årsmeldingen.
ÆRESMEDLEMMER
På 50-åres festen på SAS Royal ble Gunvor Bockelie, tillitskvinner i foreningen gjennom mange år, utnevnt til foreningens æresmedlem. Sverre Mack, æresmedlem fra …. Døde i 1974.
JUBILEUMSGAVER
Overskuddet fra grafikk-mappen satte oss i stand til å gi følgende gaver på jubileumsfesten:
Idar Ingebrigtsen og Iver Jåks, hver 5000 kroner til studiereiser utenfor Norden. Odd Sønvisen, journalist i «Nordlys», 3000 kroner til samme formål. Det var bestemt før mappen ble laget at minst 10 000 kr. skulle anvendes på denne måten.
GRAFIKKMAPPEN
Syv nordnorske kunstnere levert hvert sitt trykk til en grafikkmappe i et opplag på 100. Mappen ble utsolgt før vi fikk sukk for oss, og vi klarte ikke å holde igjen noen for salg av individuelle trykk. Tatt i betraktning den meget høye markedsverdi på mappen, og faren for spekulasjon, besluttet styret å beholde ca 10-12 mapper for foreningen. Disse skal fortrinnsvis brukes som bytteobjekter eller salgsobjekter når formålet er å skaffe bilder til foreningens faste galleri. 5 mapper er bundet som sikkerhet for kassakreditt i Tromsø Forretningsbank. Vi vil tillate oss å fremheve banken for fin kulturinnsats da den påtok seg å forskuttere oss 70 000 kroner for å kunne gi kunstnerne kontant oppgjør for sine bidrag til mappen .
Foreningen tar sikte på å utgi nok en mappe i løpet av våren.
Hvem skulle ha trodd at det gikk an å selge 700 grafiske blad på tre uker? Nå er to andre grafikk-mapper under planlegging i Nord-Norge, både i Harstad og Bodø har de nå grepet ideen.
JUBILEUMSFESTEN
Ca 130 deltakere var med på å feire foreningens 50-års jubileum i stilige, men høytidelige former i Cora Sandel-stuen i SAS Royal Hotell. At vi samtidig for første gang i Norge kunne presentere en utstilling av Cora Sandels malerier, og ha hennes sønn til stede på jubileumsfesten, tar vi som tegn på at det var året «alt» klaffet for foreningen. En rekke gaver ble overrakt, en rekke taler ble avholdt. Et utdrag av alt som står om Tromsø kunstforening og om kunstnere i Tromsø i «Tromsø bys historie» ble trykket opp og utdelt til festdeltakerne. 3 grafiske blad fra grafikkmappen ble gitt til tre gjester etter loddtrekning, og 4 andre grafiske blad ble auksjonert bort. Æresmedlem ble utnevnt, jubileumsgaver ble utdelt. Mest sitatverdige taler var Bjørn Aarseth: «kommunen må støtte kunstforeningen slik at den kan bli en landingsstripe de store statlige kulturbevilgningene kan lande på» (fritt etter hukommelsen).
FORHOLDET TIL KUNSTNERNE
Kunstnernes kår er dårlige. Dårligere i Tromsø enn de fleste andre steder. Foreningen har i en årrekke kunne nyte godt av deres frivillige innsats. Av og til har de selv drevet kunstforeningen. I jubileumsåret har foreningen også nytt godt av kunstnernes innsats. Vi har imidlertid i utstrakt grad vært i stand til å betale dem for utført arbeid. Ikke alltid så godt som ønskelig, men allikevel. Vi mener at vi i løpet av 1974 betalte de lokale kunstnerne rundt 50 000 kroner i honorarer både for faglig preget arbeid og for praktisk arbeid. Dette har vi vært i stand til fordi vi har hatt bevilgninger fra Norsk kulturråd til flere utstillinger, og fordi det store salget har gitt provisjonsinntekter som på denne måten er kommet tilbake til kunstnerne. De nærmeste årene må vi nok «su på labben» når det gjelder slike ting, det er lite som tyder på at vi er i stand til slike arrangementer før vi får eget hus.
Kunstforeningen bør inngå en «tariff-avtale» med kunstnerne, som fornyes regelmessig, slik at vi har klare bestemmelser på holde oss til når det gjelder honorarer og godtgjørelsesr. «Tariff-avatalen» bør også inneholde punkter der kunstnerne påtar seg visse oppgaver for kunstforeningen, uten vederlag.
«NORD-NORGE I NORSK BILDENDE KUNST»
Vandreutstillingen «Nord-Norge i norsk bildende kunst» ble i sin helhet produsert av Tromsø Kunstforening. Dels direkte av foreningens medlemmer, dels av folk vi engsjerte. Det var det mest arbeidskrevende prosjekt i jubileumsåret. Utstillingen vil, når den avsluttes i Hammerfest i mars i år, ha vært vist på 16 steder i Nord-Norge. Den ble finansiert ved en bevilgning på 75 000 kroner fra Norsk kulturråd. Utstillingen, som ble «komponert» av billedkunstnerne Oscar Bodøgaard og Idar Ingebrigtsen, og vårt styremedlem Ove Harang, har lært oss meget:
- Det krever mye arbeid og mye penger å produsere utstillinger selv, når bildene skal samles inn fra hele landet. Det er helt umulig uten vesentlige bevilgninger fra myndighetene.
- Det finnes svært lite i offentlig eie av «nordnorsk billedkunst». Dette gjør det tvilsomt om et «nordnorsk landsdelsgalleri» har noen mening, iallfall i den tradisjonelle formen slike gallerier har
- Like viktig som det er å lage utstillinger, er det at man sørger for å få dem presentert på en skikkelig måte.
UTSTILLINGER FOR ØVRIG[2]
X Dansk grafikk – 13 danske grafikere
X Den 28. Nordnorske Kunstutstiooing
X John Janson, Tromsø, separatutstilling, oljemalerier
X Ivar Wathne, Tromsø, separatutstilling, olje, tegning etc.
X Polsk utstillingsarkitektur – i samarbeid med Tromsø Museuum
X Kritisk realisme – en tysk utstilling av unge Berlinrealister
X Oscar Bodøgaard, Bodø, separatutstilling, oljemalerier
X Ba Dedekam, Oslo, separatutstilling – skulptur og grafikk
X Ruth Adams, Oslo, separatutstilling – olje og gouache
X Johan A. Savio. Satt opp av Tromsø Museum i anledning foreningens 50-års jubileum
X Russisk barnekunst
X Victor Sparre, Oslo, separatutstilling, oljemalerier
X Cora Sandel – utlånet av hennes sønn Erik Jønsson, Stockholm
X Gamle Tromsø – bidrag fra publikum
X Arne Jon Jutreum, Jevnaker, separatutstilling, oljemalerier
X Den 29. Nordnorske Kunstutstilling – juryert, åpnet og montert i Tromsø
X Marit Bockelie, Tromsø, separatutstilling – mosaikk, akvarell, oljemalerier, tegninger
X Dido Brun, Tromsø, separatutstilling, skulptur
X Ellen Rittun, Tromsø, separatutstilling, billedvev
X Arnulf Bjørndal, Tromsø, separatutstilling, oljemalerier
X Juleutstilling
X Fransk impresjonisme, reproduksjoner utlånt av den franske ambassade i anledning impresjonismens «100-års jubileum»
Til denne listen skal føyes til noen kommentarer:
- De største utstilllingene er kommet i stand med til dels stor statlig støtte. Nord-norsken er nå på statsbudsjettet, og bevilgningen har muliggjort lønn for jury, for den som arbeider med inn- og utpakking, montering og produksjon av emballasje. Polsk utstillingsarkitektur, Kritisk Realismen, Victor Sparre, Arne Jon Jutrem, Tromsø Museums egeninnsats er også en slags offentlig støtte. Vi ser hvor treffende Aarseths lignelse er, om kunstforeningene som landingsstriper for statlige kulturbevilgninger.
- Flere av utstillingene er det egentlig ikke plass til i Tromsø: Polsk utstillingsarkitektur måtte kraftig amputeres, Kritisk Realismen og Victor Sparre måtte holdes i Mack-bygget under meget utilfredsstillende forhold, i ferietiden da studentene ikke er på lesesalene der.
TILLITSVERV
Tromsø kunstforenings tillitsverv har i 1974 vært bekledt av følgende personer:
Styret:
Dag Solhjell (formann), Richard Kirkpatrick, Ove Harang, Janne Olsborg (kasserer), Margareth Johnsen (sekretær). Vara: Ann Rye-Holmboe, Berit Dragøy
Arbeidsgruppe:
Richard Kirkpatrick, Ove Harang, Ellen og Hans Chr. Rittun, Astrid Utne, John Janson, Inger Kjær, Janicken Nissen
Kaffekomité: Tove Danielsen Stene, Reidar B. Johnsen
Innkjøpskomité: Ellen Rittun, Ulf Dreyer, Ivar B. Wathne.
Vi benytter samtidig anledningen til å takke alle som på en eller annen måte var med på å hjelpe oss gjennom jubileumsåret. Ingen nevnt, ingen glemt.
Liste over bilder som i 1974 ble innlemmet i Tromsø Kunstforenings faste galleri:
Ulf Dreyer: Stener i vann. Kobberstikk fra foreningens grafikk-mappe.
Idar Ingebrigtsen: Tromsøpalmer. Tresnitt fra foreningens grafikkmappe.
Kåre Espolin Johnson: Skoltesamenes kapell i Boris Gleb. Litografi fra foreningens grafikkmappe.
Iver Jåks: Individ og rom. Tresnitt fra foreningens grafikkmappe.
Marit Bockelie: Brua. Tresnitt fra foreningens grafikkmappe.
Dag Rødsand: Lofotmotiv. Silketrykk fra foreningens grafikkmappe.
Ivar Dillan: Trollkvinnen. Tresnitt fra foreningens grafikkmappe.
Iver Jåks: Homo sapiens V. Tresnitt. Gave fra Norsk kulturrå til foreningens 50-års jubileum.
Kajsa Zetterqvist: Akvarell. Gave fra Bodø Kunstforening til foreningens 50-års jubileum.
Ruth Adam: Magritter. Goache. Gave til foreningen etter kunstnerens utstilling.
Ivar Wathne: Solstreif. Oljemaleri. Innkjøpt på kunstnerens separatutstilling
John Janson: Aprilnatt. Innkjøpt på kunstnerens separatutstilling.
Marit Bockelie: Fra Andøya. Akvarell innkjøpt på kunstnerens separatutstilling.
Dido Brun: Enda en ny regime. Skulptur i brent leire. Innkjøpt på kunstnerens separatutstilling.
Henrik Lund: Knut Hamsun. Portrett i oljemaleri. Gave Fra Niels A. Ytreberg til 50-års jubileet. Beror hos giver inntil foreningen får egne lokaler.
Kari Rolfsen: Kunstner i arbeid. Skulptur. Gave fra Landslaget kunst i skolen til foreningens 50-års jubileum. (Denne skulpturen forsvant etter hvert. Er det noen som vet hvor den er? Kunstneren i arbeid er Kari Rolfsens mann den gangen, Karl Erik Harr.)
Etterord
Det tristeste ved denne 101-års jubileumspublikasjonen fra 2025 er kanskje at den ingen steder trekker frem alt det arbeidet som tidligere medlemmer, kunstnere (utenom Idar Ingebrigtsen), styreledere, styremedlemmer, andre tillitsvalgte og intendanter og andre ansatte har utført, stort sett frivillig, for Tromsø kunstforening gjennom 100 år. Det er helt uhørt i norske kunstforeningers jubileumsbøker å overse de som har gått foran.
Kunstneren Idar Ingebrigtsen, som jeg ble meget godt kjent og påvirket av i min tid i Tromsø kunstforening, anså latskap som et gode for ham selv som kunstner. Det ga ham tid til å tenke, lese og diskutere og finne ro og inspirasjon for sitt kunstneriske og fagforeningspolitiske arbeid. Hans særlige bidrag i den nasjonale kunstnerpolitikken var at den nasjonale kunstnerorganisasjonen ble en overbygning styrt av især regionale kunstnerorganisasjoner som grunnorganisasjoner, en slik han bidro til i Nord-Norge i 1971. En tilsvarende organisasjonsform ble valgt for den nordnorske samarbeidsorganisasjonen SKINN i 1976, og på nasjonalt nivå i 1978. Men latskap var på ingen måte noe han anbefalte for Tromsø kunstforenings medlemmer, tillitsvalgte og ansatte. Alle, også Idar, visste at det å drive en aktiv kunstforening der han selv kunne stille ut, krever mye flittig og kvalifisert arbeid. Det gjør det fortsatt.
[1] Her menes antall besøk, mange mennesker har flere besøk.
[2] Det mangler to kjente Tromsø-kunstnere på listen – Ulf Dreyer og Idar Ingebrigtsen. De hadde flere utstillinger i årene før og etter.