Oslo kunstforening – historiske notater

| Til Kunstforeninger |

Dette er et notat laget 14.1.2022, laget under arbeidet med min bok «Publikum og kunsten. Kunstforeningenes historie i Norge siden 1836». Det er sammensatt av flere notater fra samme arbeid, og er ikke publisert i denne formen før. Notatet dekker perioden 1836 til 2021

En kunstpolitisk argumentasjon for kunstforeningen i 1836 1]

Initiativtakeren til stiftelsen av Christiania kunstforening var den danskfødte bokhandler Johan Dahl.

Han fortalte i Morgenbladet i 1874 hvordan han hadde gått frem.[2] På forslag fra dikteren Johan Sebastian Welhaven «og nogle andre Venner» hadde han våren 1836 skrevet en innbydelse til kunstforeningens stiftelse. Innbydelsen ble rykket inn i avisen ”Den Constitutionelle” 22. april 1836, og ellers spredd på andre måter. Resultatet var dårlig til å begynne med, mener Dahl.

I selve innbydelsen skriver Dahl bl.a.:

«Oftere har jeg søgt at bevæge Mænd av Anseelse og Indflydelse til at stille sig i Spidsen for en Indbydelse til at danne en Kunstforening i Christiania; men medens de Alle havde ytret særdeles Interesse for at en saadan Plan skulde komme til Udførelse, har dog ingen været villig til at fremstaae som Proponent.

Som Deeltager i lignende fremmed Foreninger har jeg vundet noget Erfaring om, hvormeget derved kan udrettes, og jeg ere vis paa, at der også blant det norske Publicum findes baade Villie og Evne til paa denne Maade at medvirke til Kunstens Fremme, naar kun Anledning dertil er given. Dette, i Forbindelse med mange agtede Mænds Opmuntring og Bifald, har givet mig Mod til endelig selv at fremkomme med hiint Forslag, hvortil jeg desuden har funnet en speciel Opfordring i mit nærmere Bekjentskabsforhold til flere unge norske Kunstnere, hvor hvem der ved den omhandlede Forenings Virksomhed i Fremtiden paa forskjellige Maader vilde aabnes Adgang til Understøttelse.»

Her fremmes det som skulle bli en sterk motivasjon for stiftelsen av alle kunstforeninger på 1800-tallet: å støtte kunstnere. Han gir et eksempel på en forenings praktiske betydning:

«Jeg har nu f. Ex. fra en Nordmann, herr Frick,[3] der opholder sig ved Kunstacademiet i Kjøbenhavn, i længere Tid havt et Landskabsmalerie til Salg, uden at erholde Bud derpaa, hvis derimot en Kunstforening fandtes her, der kunde bedømmet Stykket, vilde det maaske snart blive afsat enten til Foreningen eller til en enkelt Mand, der da havde en Auctoritet for sig om dets Værd.»

Dahl vektlegger her betydningen av at en kunstforening vil representere en kompetanse i bedømmelse av kunstverks kvalitet. Det vil stimulere salget og dermed kunstneres inntekter.

Han hadde nå fått den 28 år gamle lektor i jus ved Universitetet i Oslo Anton Martin Schweigaard (1880-1870) til å skrive en begrunnelse for etableringen av en kunstforening. Schweigaard går her meget bredt ut, og trekker inn både kulturelle, politiske og økonomiske forhold. Her inngår også en argumentasjon for etableringen av et kunstmuseum med norsk kunst.

«Den Plan, ved aarlige Bidrag at danne et Fond til Kunstens Understøttelse og Opmuntring, er gjennem de saakaldte Kunstforeninger paa saa mange Steder og med saa heldige Virkninger iværksat, at et Forslag til hos os at stifte et Selskab, der ved Medlemmernes Sammenskud og artistiske Kyndighed og Smag skulde bidrag til unge Kunstneres Opmuntring, til Vækkelse af Følelsen for Formskjønhed og til at sikkre Nationen Værker af erkjendte Mestere, ikke vilde være Forsøg paa noget Nyt, men en Optagelse og Anvendelse af  en allerede prøvet Idee. Vistnok er Betingelserne for Dannelsen af en Kunstforening hos os ugunstigere end i de Lande, der nærmest maa tjene som Forbillede. Men paa den anden Side er ogsaa Opfordringen og Bevægelsesgrundene til ved private Kræfters Forening at virke til at vække Kunstsands langt stærkere her end andetsteds.

I Hovedstæder, hvor der residerer et Hof, vil Kunsten ikke savne Beskyttelse for sine Hjælpemidler til den fyrstelige Glands; i Lande, hvor store Rigdomme have deres Sæde, finder Kunsten sin Næring ved sine Bidrag til den høiere Luxus; vi have hverken et kongeligt Hof eller store samlede Formuesmasser: i Monarchiet kan ikke Kunsten her søge sin Beskyttelse, den maa henvende sig til vor Republicanisme: Det er forbi med Augusters og Mæcenaters Guldalder, der udstrøede Dukater, den borgerlige Kobberalder er nu kommen, der sammenskyder Skillinger. Den samme Associationstendents, der allerede saa ofte har vist sig stærk og uegennyttig, maa komme den til Hjælp. Det er ikke blot Krigens Pile, der vinde Styrke ved Forening, ogsaa Fredens Palmer giver hindannen Beskyttelse ved at plantes sammen.»

Her ligger begrunnelsen for en forening, vi må slå oss sammen for å arbeide for kunsten.

«Savne vi end Kunstfrembringelser, saa savne vi ikke Kunstnere, der tilhører os i Nationalitet, skjønt Fremmede i deres Værker. Vor Historie har altformange Exempler paa, at Individer af vore Landsmænd, der maa henregnes til vor Nations Pragtexemplarer, ikke alene have udfoldet, men efterladt, deres hele Fylde av Blomster og Frugt på fremmed Grund. Skulde vi for disse Mænd alene opreise et Cenotaphium, naar det er forsildigt at bevare deres Erindring ved Besiddelsen af det, som overleverer dem, og ikke kunde betegne at de vare vore uden ved en Stjerne ved deres Fødsels- og et Kors ved deres Dødsar i vor Historie, medens deres virkelige Historie uforgængeligt lever i deres Værker, der findes overalt i Verden, kun ikke hos os? Hvis vi hos vore Efterkommere skulde sikkre Nationen mod Bebreidelser for Mangel på Interesse for dem af vore Landsmænd, der ved deres Talent have skaffet vort Land en ærefuld Anerkjendelse blant Fremmede, saa maaa vi selv gjøre det første Skridt; thi vi have nu ingen repræsentant, der for Eftertidens Domstol kan være den moralske Ansvarlighed.»

Schweigaard introduserer her et tema som ganske snart ble et av de viktigste argumentene Stortinget anvendte for å anvende penger på blant annet stipendier til kunstnere: de bragte ære til Norge.

«Det er paa Grund af disse, af Hensyn til Nationalæren og Nationaludviklingen hentede, Betragtninger vore Medborgere herved indbydes at sammentræde som Constituenter af en vordende Kunstforening. Enhver der tegner sig, maa ansees villig til at yde sit Bidrag, der maatte vorde fastsat som Medlemmernes Contingent. Selv om Foreningen ei skulde blive talrigere og de sammenskudte Bidrag ei større, end at Foreningens Virksomhed maatte indskrænke sig til aarligen at kjøbe nogle Malerier, der ved Lodkastning blev enkelte Medlemmers udelukkende Eiendom, var allerede Noget gjort. Kunde man forudsætte en saa levende Interesse for det her fremsatte Forslag, at de aarlige Sammenskud bleve tilstrækkelige til Grundlæggelsen af en Kunstsamling, hvorved Selskabets Acquisitioner kunde blive uadsplittede, og hvis Locale tillige kunde tjene til Udstillingssted for vore indenlandske Kunstnere og Kunstelevers Frembringelser, saa vilde et reent nationalt Øiemed opnaaes ved det private Selskabs Virksomhed.»[4]

Schweigaard argumenterer for foreningen også fordi den kan skaffe landet et kunstmuseum, og da særlig for norske kunstneres verk.

Hans analyse av de norske kunstforhold utpeker den borgerlige sammenskuddsånd som avgjørende faktor. Den ligger bak etableringen av de mange kunstforeninger som frem mot 1880-tallet fremsto i Norge.

Betegnelsen «kunstforening» har to ledd: «kunst» og «forening». Tidlig på 1800-tallet var den vanligste forståelsen av ordet kunst noe som hadde med ferdighet å gjøre. Da Christiania kunstforening i 1836 som den første kalte seg «kunstforening» forskjøv den betydningen av ordet «kunst» mot å vise til billedkunst – særlig maler- og billedhuggerkunstene.

Satt sammen med ordet «kunst» ble «forening» en betegnelse på en institusjon som forente mennesker om billedkunst. Med A. M. Schweigaards ord: «Det er ikke blot Krigens Pile, der vinde Styrke ved Forening, (…)».[5]  Welhaven skrev i et essay i 1833: «Saaledes bliver Kunsten et kraftig Foreningsmiddel mellom dannede individer, (…)».[6] Begrepet «kunstforening» betegner da et fellesskap om billedkunst. Det var i 1836 noe nytt i Norge.

Dahls innbydelse med Schweigaards begrunnelse var allerede underskrevet av 28 personer. Et konstituerende møte ble holdt 14. juni. Der møtte 25 av de 88 som hadde tegnet seg som medlemmer. De valgte en lovkomité som skulle foreslo statutter. Der var Schweigaard med, sammen med advokat Fredrik Stang, slottsarkitekt Hans. F. D. Linstow, byarkitekt Christian Heinrich Grosch og cand. theol. Henrik Heftye. Linstow og Grosch var begge lærere ved Tegneskolen, Heftye var bankmann, ble foreningens første kasserer og hadde nær kontakt med norske kunstnere, bl.a. I. C. Dahl. Han er bror av maleren Thomas Heftye, som på den tiden var elev hos Dahl i Dresden.

Hvem skulle etablere et nasjonalt kunstmuseum – kunstforeningen eller staten?

Samtidig som etableringen av kunstforeningen ble forberedt foregikk det en debatt i Stortinget om det skulle gi støtte til en statlig kunstsamling. Det vedtak som ble gjort fikk avgjørende konsekvenser for hvilke oppgaver både denne og de to neste kunstforeningen skulle påta seg.

I 1836 fremsatte stortingsrepresentant, sogneprest Hans Riddervold (senere statsråd for kirke- og undervisningsdepartementet) et forslag for Stortinget om etableringen av et statlig kunstmuseum. Han hadde imidlertid ikke utformet forslaget selv, men fremla det på vegne av en anonym forslagsstiller. Slik resultatet ble, er det naturlig å tro at det var Tegneskolens bestyrelse som sto bak forslaget. To av de ledende personligheter i Tegneskolen, Linstow og Grosch, var jo medlemmer av kunstforeningens lovkomité. Riddervolds forslag ble innledet slik:

«Videnskaber og Kunster ere Fostere af den menneskelige Aands Udvikling og Kilden til all Aandens sande Nydelser, alle Livets Bekvemmeligheder. De have derfor til enhver Tid været i høi Anseelse hos de dannede Nationer, og den Grad av Iver, Nationen har viist for deres Blomstren har altid været og er især nu et Kjendemærke paa deres Cultur – det, hvorpå deres sande Agtelse hos andre Nationer beroer. Ingen dannet Mand kommer nu til et fremmed Land eller idet mindste til dets Hovedstæder, uden at han søger at blive bekjendt med deres Anstalter for Videnskab og Kunst, uden at han med Interesse søger Leilighed til at betragte deres Kunstværker og af hvad han herom erfarer, danner han sig Begrebet om Nationens Smag og Dannelse.»

Også her argumenteres det med landets ære og anerkjennelse i utlandet. Så påpekes at Norge ikke gjort så mye for kunsten som for vitenskapen:

«Men for Kunsterne have vi intet gjort; vi eie ingen Dannelsesanstalter for de Talenter, Erfaring dog har vist, at vi eie i dette Fag – og dog er det Kunstnerne, om de naa nogen Høide, der især formaa at udbrede vort Navns Ære i Udlandet; thi de føre et almeenfattelig Sprog i deres levende Fremstillinger, som bemægtiger sig Folkets Hjerte og trænger sig frem til Thronerne, medens kun en ringere Kreds fatter Videnskabsmændenes Værker.

Vi savne, som sagt, ingenlunde Kunst-genier. …. saaledes slumrer vist ogsaa hos os mangt et udmærket Genie under Koften og savner Anledning til at vækkes og uddannes. Vi have jo selv her ved Tegneskolen havt talentfulde Elever af Bondestanden, som have savnet Anledning til at begynde sin Uddannelse i en tidligere alder og til at komme udenlands for at fortsætte det Begyndte.»

I dette avsnittet er konsentrert formulert det samme som vi idag bruker mange sider i offentlige utredninger på, for å argumentere for statlig støtte til kunstnere, kunstinstitusjoner og utenrikskulturell satsing. Det er kunstnerne som kan gjøre ære på Norges navn, og talenter har vi mange av, men deres geni er skjult ”under Koften”. Men forutsetningen er at de ”naa nogen Høide”, det vil si at de selv vinner ære og anerkjennelse. Vi sier «Munch», og mener Norge. Når Munch er kjent, er også Norge det. Kunstnere representerer Norge. Nydelig sies det også at kunstverk har et språk som når frem både til høy og lav. Tre år etterpå kunne den samme argumentasjonen brukes for å få Stortinget til bevilge de første stipendier for høyere utdanning av kunstnere i utlandet.

Forslaget konkluderer slik:

«Vi bør derfor søge at skaffe os de nødvendige Dannelsesanstalter, hvortil høre Lærere i de forskjellige Kunstens Grene og Samlinger av gode Kunstværker til Dannelsesmønstre. Til dette Maal bør vi skridtviis nærme os, da vi ei paa engang kunde lægge Haand paa det hele Værk. Lærere kunde vel næsten intet udrette uden at have de nødvendige Samlinger; disses Betragtning derimod vækker Kunstsandsen og leder altid det sunde Talent rigtigt, saa at de vistnok (som her betyr ”helt sikkert”. DS) bør ansees som det væsentligste Fundament.»

Stortinget er imidlertid skeptisk. Det kjenner til at det arbeides for å få etablert en kunstforening i hovedstaden, og at det kan være aktuelt for den å grunnlegge en kunstsamling.  Stortingets budsjettkomité uttalte 7. juli 1836 at

«private Samfund, der føle Interesse for Kunstens Fremme, gjør de første Skridt, hvorefter det Offentlige, om fornødent gjøres, kunde komme dem til Hjælp til en mere udbredt Virksomhed, naar Frugterne af de private Anstrængelser sees at svare til Forventningen.»

Men lovkomiteen i den planlagte kunstforeningen så det ikke slik (Willoch 1936:15), fordi en

«Beslutning om at lægge an paa en Kunstsamling blot ved Medlemmernes aarlige Sammenskud, uden bestemt Fond og uden paaregnelige Indtægter i en fjærnere Fremtid, vilde allerede i og for sig være bygget paa en altfor løs Grund. Beløbet af den aarlige Contingent kan ikke med Rimelighed paaregnes at ville blive saa stort, at en Samling af Kunstværker, betydelig nok for at interessere og gavne som saadan betraktet, i rum Tid derfor kunde tilveibringes.»

Men under våre forhold, uttalte lovkomiteen,

«maa dette Apparat for Nationens høiere Dannelse ligesom alle andre Midler for denne, hvis Tilveiebringelse udkræver særdeles betydelige Fonds, hvile paa en Understøttelse fra det Offentliges Side.» (:16)

Og slik ble det: Stortinget bevilget 1000 Spd. årlig til å bygge opp en kunstsamling i regi av Tegneskolen. Den samling som fikk navnet Nasjonalgalleriet var underlagt Tegneskolens bestyrelse helt til 1869.

Lovkomiteen i kunstforeningen mente også at medlemmene ikke ville være motivert til å betale en høy medlemskontingent dersom den ikke bragte fordeler som andre ikke kunne få gratis, men var forbeholdt medlemmene.

«Under Forudsætning af, at Selskabets Midler skulde anvendes til en blivende Kunstsamling, vilde ogsaa Medlemmernes Kontributioner næsten blive at betragte som reen Gave, hvoraf de selv i det Væsentligste ei kom til at høste anden Frugt end enhver udenfor Foreningen; thi naar man tænker bort fra Adgangen til udelukkende at komme i Besiddelse af Foreningens Erhvervelser, bortfaller den væsentlige Forret, som Indtræden i Selskabet skulde give. At en saa uegennyttig Opofrelse længe skulde vedligeholde sig, er ei at vente, og Foreningen vilde ved at lægge en saa generøs Beslutning ind i sin Plan fremkalde Spiren til sin egen Opløsning.»

Det viste seg senere at det bare var ved hjelp av andre finansieringskilder enn medlemskontingenten at en del kunstforeninger kunne bygge opp kunstsamlinger. Dermed ble det fremlagt statutter uten noen bestemmelser om å bygge opp en kunstsamling. Disse ble endelig vedtatt 13. november 1836, som er foreningens egentlige stiftelsesdag.

Kristiania kunstforenings vedtekter fra 1836

§ 1 Foreningens Midler anvendes til Anskaffelse af Kunstværker. Disse fordeles ved Lodtrækning imellom Medlemmerne; men de, der ved Lodtrækning blive Eiere deraf ere ikke berettigede til at tage dem i Besiddelse, forinden de i eet Aar have været udstillede i Foreningens Locale.

§ 2 Enhver kan blive Medlem af Foreningen imod Erlæggelse af den vedtagne Contingent 5 Spdlr. Aarlig; den beregnes fra nærmest  foregaaende December. Udmeldelse maa skjee i det seneste 6 Maaneder før Udløbet av det Aar hvorfor Contingenten er erlagt. Den Udtrædende taber Lod i alle de Kunstsager, der ei ved Lodtrækning fordeles i det Aar, hvori han var Medlem. Ved Erlæggelse af fleerdobbelt Contingent erhverves Ret til ligesaa mange Lodder.

§ 3 Ethvert Medlem er berettiget til paa de Tider, da Adgangen til Samlingen er aaben, at medtage Damer og Børn der høre til hans Familie, samt Reisende. Ligeledes er Directionen berettiget til at give enhver Kunstner Adgang til Samlingen.

§ 4 Foreningens Anliggende bestyres af en Direction bestaaende af 5 Medlemmer. Denne har at besørge Alt hva der vedkomme Selskabets Øiemed, at anskaffe Locale, bestemme Valget af de Arbeider, hvortil Foreningens Midler skulle anvendes, og besørge Indkjøb af disse, forestaa Udstilllingen med videre. Forsaavidt som Directionen finder det hensigtsmessigt, er det den ogsaa overladt at foranstalte offentlige Udstillinger imod Betaling. Incassation af Selskabets Midler og Bestyrelsen af dens Casse overdrages en dertil valgt Casserer.

§ 5 I Slutningen af hvert Aars November Maaned avholdes efter foregaaende offentlig Bekjendtgjørelse fra Directionen en Generalforsamling. I denne foregaar den aarlige Lodtrækning, gjøres Rede for Bestyrelsen og aflægges Regnskab, til hvis Gjennemgaaelse udvælges 2 Revisorer, samt foretages Valg paa Directeurer og Cassereren for det kommende Aar. I Generalforsamlingen er en simpel Stemmefleerhed afgjørende, undtagen ved Forandringer eller Tillæg til denne Plan, hvortil 2/3 Stemmer udfordres.

Disse vedtektene ble retningsgivende for alle senere kunstforeninger i Norge på 1800-tallet, med unntak for at det kunne bli tatt inn bestemmelser om at foreningen også kunne kjøpe inn verk som forble dens eie, som et «fast galleri». Kunstforeningenes samlinger på 1800- og tidlig 1900-tallet er presentert i et eget kapittel.

Kunstforeningens vanlige utstillinger var bare åpne for medlemmer og deres husholdning og for kunstnere. De var private. Slik ble det i mange år også i de senere etablerte foreninger. Men de kunne holde offentlige utstillinger med inngangsbillett, noe foreningen i Christiania gjorde hvert år med de såkalte «markedsutstillinger».

Det styret som ble valgt 13. november hadde følgende medlemmer: Grosch, Schweigaard, Linstow og dessuten kunstmaleren Johs. Flintoe og oberst Fr. G. M. Kaltenborn. Alle unntatt Schweigaard var knyttet til Tegneskolen: Linstow, Grosch og Flintoe som lærere, Kaltenborn som styremedlem. Kaltenborn ble den første formann. For kunstforeningens tilblivelse og første år var direksjonen i Tegneskolen betydningsfull. Ganske raskt ble også andre miljøer involvert, i sær personer fra det høyere borgerskap.

En poetisk argumentasjon for kunstforeningen

Johan Sebastian Welhaven skulle komme til å spille en viktig rolle i kunstforeningens tidlige år. Han var medlem av dens styre i perioden 1843 – 1855, og formann 1845-47 og 1849-55. Til kunstforeningens stiftelse skrev han et større dikt på nærmere 300 linjer – ”En Tribut til Kunstforeningen”. Det gir en poetisk argumentasjon for kunstforeningen. Mest kjent er vel følgende linjer, der han ser kunstens oppgave i å utfri den ånd som ennå ligger uforløst for folket i landets egen natur:

I Fjeldet boer vor Kunst og Poesi;

den drømmer der endnu i Landets Bringe,

der har den viist os Glimtet af sin Vinge

i Dalens Sagn, i Dalens Melodi.

Men for det unge, nylig vakt Folk

den trenger til en Leder, til en Tolk,

der i Naturens haardeste Forstening

har fattet denne himmelbaarne Gnist,

der klarer sig, og hæver sig tilsidst,

og giver Formerne en aandig Mening.

Kunstneren kan være en slik leder,

og tolke landet gjennom kunst

See, Kunstneren har med sin egen Aand

udfriet Aanden af de haarde Stene

Med et varmt hjerte skal vi ta i mot naturen gjennom kunstnerens fortolkning, for det beriker vår hverdag:

 Sprogløst og dæmpet er Naturens Smerte,

 Og derfor søger den sit varme Hjerte.

  Forskyd den ikke, lad dens Sukke trænge

  Did, hvor dit Bryst har sine Harpestrænge

Dersom kunstforeningen kan gi ”Tankerne en ny Forgrening”,

 da er en Udsigt i det Frie vundet,

 da er der Dag for mangt et Indre rundet,

Welhaven viser til situasjonen i dag, og sier om kunsten, at den forener der politikken splitter:

Man savner det som Samfundslivets Kidt,

 hvor Politiken sondrer og minerer

Kunstforeningene skapte steder og situasjoner der kunstens åndelige og siviliserende egenskaper kunne stå sentralt. De sto til gjengjeld utenfor den statlige kunstpolitikken. Det er et forhold som bidrar til at norsk kunstpolitikk, slik den fremtrer i offentlige dokumenter, virker nokså rasjonell, instrumentell og pragmatisk, der nasjonal ære, økonomisk fremgang og det håndverksmessig nyttige sto sentralt, slik det gjorde med den statlige Tegneskolen. Welhaven så i kunsten en verdi som også kunne ha stor åndelig og nasjonal betydning – den kunne forløse i slående form det særegent norske, det som sprang ut av norsk natur og norsk lynne. Det skulle bli et sentralt tema for Stortinget i over 100 år, fordi det ga en begrunnelse for statlig tilskudd til kunstformål. Det bragte kunst og politikk nærmere hverandre.

Henrik Wergeland fant derimot grunn til å advare mot kunstforeningen. Han skrev i sitt eget organ ”Statsborgeren” på stiftelsesdagen 13. november:

«I den Samling Kunstforeningen afholder idag Kl 12 er der kun altformeget at befrygte, at den Anskuelse gjør sig gjældende, at Øiemedet ikke bliver at ophjælpe norsk Kunst, men at skaffe sig Stykker i hvorsom helst ifra. Vi have advaret imod slig, efter de stedfindende Omstendigheder, for vidtdreven og skadelig Kosmopolitisme, og vi haabe, at der vil gives et ikke ringe antal af Subskribenter, som vide at trække sig ud af en Forening, som, om hiin Anskuelse virkelig skulde seire, kun vil paa norsk Bekostning aabne et nyt Marked, især for Danmark.» (Willoch 1836:18)

Wergeland så på kunstforeningen med nasjonalpatriotiske øyne. Det var et blikk som kom til å prege de fleste kunstforeningenes virksomhet, etter hvert iblant en del lokalpatriotisme. Wergeland fikk noe rett, fordi alle de første foreningene kjøpte inn mange malerier av utenlandske kunstnere, særlig tyske og danske. Det gjelder også foreningene i Bergen og Trondheim. De norske var imidlertid ikke mange nok til å dekke foreningenes behov for gevinster. I løpet av 1837 hadde allerede ca 200 kunstverk vært utstilt i kunstforeningen, noen av dem var blant Nasjonalgalleriets første innkjøp.

Innkjøp til utlodningen ble dels gjort blant de arbeider som var innsendt til utstilling, dels ble det også gjort bestillinger hos kunstnere – dels direkte av foreningen, men også gjennom kunstnere som kommisjonærer. Den første bestilling ble på forslag av I. C. Dahl gjort hos hans elev Knud Baade. Til loddtrekningen ved generalforsamlingen 28. november 1837 var det kjøpt inn 20 malerier og 5 kobberstikk. 15 av maleriene var av norske kunstnere: I. C. Dahl (2), Th. Fearnley (1), Johs. Flintoe (4), Baade (3), J. Gørbitz (3), H. A. Grosch og J. Frich ett hver. Fem var av fire danske kunstnere. De 5 kobberstikkene var av engelske kunstnere – det tok mange år før norske kunstnere begynte med kobberstikk. Av vinnerlisten fremgår at kunstforeningens medlemmer var å finne blant det høyere borgerskap og embedsmenn. Noen hadde kjøpt flere lodd og vant på flere av dem. Grev Herman Wedel Jarlsberg vant på fire av sine 20 lodd.

Kunstforeningen ble tilbudt å kjøpe eldre kunst til sine utlodninger. Det ble ikke gjort, det var samtidskunst som engasjerte foreningen. «Så fåtallig som de norske malerne var, kunde de alle regne med salg til foreningen» mener Willoch (:22). Det gjelder enda mer om Bergen og Trondheim tas med i beregningen. Unntatt var portrettmalerne, som Jacob Munch og Mathias Stoltenberg. For å supplere den begrensede tilgangen til norsk kunst, henvendte foreningen seg til kunstforeningene i Kjøbenhavn og Stockholm for å få bilder til utstillingene. Departementet hadde lovet fri frakt med statens dampskip. Det ble starten på et mangeårig samarbeid med kunstforeninger i Skandinavia. I 1838 kjøpte foreningen 10 av de 15-20 maleriene som var sendt opp fra Kjøbenhavn. Christiania kunstforening sendte også noen norske malerier til København. I november 1838 var medlemstallet kommet opp i 217, derav 35 utenbys. Til utlodning var det innkjøpt 30 malerier, 14 av dem danske.  I tillegg ble det loddet ut kobberstikk og litografier etter kjente samtidige og gamle mestere. (få med senere den økte utenlandske tilgangen). Slik økte medlemmenes vinnersjanser. Da det snart kom to norske kunstforeninger til, sendte de verk til hverandre for utstilling og eventuelle innkjøp.

Innkjøp og kompetanse

Meget raskt ble det i Christiania kunstforening et spørsmål om hvem som hadde kompetanse til å bedømme kunst. Spørsmålet oppsto helt naturlig fordi foreningens styre skulle gjøre innkjøp av kunstverk til foreningens utlodning. Kvalitetsbedømmelse og kompetanse ble et tema. Allerede på styremøte 18. februar 1837 foreslo dets medlem Johs. Flintoe – kunstner og lærer ved Tegneskolen – at

Directionen skulde indbyde et Udvalg af Selskabets sagkyndigste Mænd for velvillig at deltage eller have delibererende Stemme ved Indkjøbet af eller blandt de Malerier som Directionen har valgt som passende at kjøbes i Medhold af Selskabets Formaal. (Willoch:19)

Dette kunne direksjonen forøvrig ikke akseptere, med henvisning til § 4 i statuttene, som la ansvaret på direksjone. Flintoe avholdt seg derfor fra å delta i innkjøpene, og gikk ut av styret etter to år (Willoch:19). Flintoe hadde imidlertid ikke foreslått at det var kunstnere som skulle delta i innkjøpene.

Allerede på første generalforsamling i 1837 ble to styremedlemmer byttet ut: kaptein Gerhard Munthe og megler Paul Winge erstattet Schweigaard og Kaltenborn, altså ingen kunstnere. Winge var foreningens formann 1838-1844 og i 1848, og styremedlem helt til 1851. Få kunstnere ble medlemmer av styret. Før 1864 var det bare Johannes Flintoe (1837-38), Thomas Fearnley (1839-40) og Joachim Frich (1841-42), og altså bare for kort tid. Problemet med foreningens kompetanse i vurderingen av kunstnerisk kvalitet besto i alle år, og toppet seg i en stor konflikt i og omkring Christiania kunstforening tidlig på 1880-tallet.

Utstillingsvirksomheten på 1840-tallet

Utstillingene var bare åpne noen timer hver søndag. De besto i det vesentligste av bilder som av høsten var innsendt til utstilling og eller eventuelt kjøpt eller bestilt inn til utlodningen i november. Her kunne man også se fjorårets utloddede gevinster, som vinnerne ikke kunne hente før et år var gått. Når bilder hadde hengt lenge nok, ble de byttet ut med andre. Tilgangen av nye arbeider var liten om vinteren, Oslofjorden var jo islagt. Separatutstillinger var et ukjent fenomen. Men enkelte kunstnere, som Fearnley og Gørbitz fikk lov til å vise et større utvalg av sine studier.

Det oppsto snart motsetninger i styret, som speilet motsetningene mellom Dahl-skolen fra Dresden og de romantiske Düsseldorferne med Tidemand som den ledende. Motsetningene kom frem i den offentlige polemikk. Slike diskusjoner om stil og smak var et av kunstforeningenes viktigste bidrag til utvikling av en norsk kunstoffentlighet. Også enkeltkjøp kunne bli møtt med kritikk. Da foreningen kjøpte et landskap av Peder Balke, hevdet Morgenbladet at hans malerier «ere blottede for Alt, hva der kunne forlene dem Krav på Kunstinteresse» (Willoch:32). Balke ble allikevel innkjøpt med 8 arbeider i årene 1840-1848. En portrettmaler som Mathias Stoltenberg fikk i 1839 stille ut tre malerier, men ingen ble innkjøpt.

Willoch roser foreningen fordi den «hilste de unge velkommen med glede og støttet dem med kjøp, stundom næsten for villig og innen talentet hadde vist sin bærekraft» (:34). I løpet av 1840-årene økte antallet norske kunstnere. Under urolighetene i Europa i 1848-49 ble det ansett som særlig viktig å støtte norske kunstnere. Foreningen henstillet til kunstforeningene i Bergen og Trondheim «især paa Grund af de for Kunsten ugunstige Tidsomstendigheder, ved deres Indkjøb at tage et større Hensyn til vore indfødte Kunstnere, end hidtil har vært Tilfældet» (Willoch:35).

Et annet eksempel på at kunstforeningen følte et ansvar for kunstnere, var da den i 1843 satte i gang en subskripsjon for et plastisk arbeid av Hans Michelsen. I et opprop heter det at «det er hans Nationalitet der fornemmelig har stanset hans Bane og formørket hans Fremtid», og da «maa det være en Trang for Kunstnerens Landsmænd at forsone ham med sin Skjæbne og gjenvind ham for en Virksomed, hvorved han, i et rigere Hjem, skulde have vundet Hæder og Velstand» (Willoch:36). Tiltaket resulterte i et oppdrag om en Holbergbyste i marmor. I alt ble det samlet inn over 700 Spd. I Trondheim ble det åpnet en subskripsjon for å få Michelsen til å lage en byste i marmor av Thomas Angell. Michelsen fikk også ordinære bestillinger.

Et tredje eksempel er forsøket på å få skaffe en ny altertavle til Vår Frelsers kirke i Oslo. Foreningen ville bruke overskuddet fra offentlige utstillinger med entrée (se nedenfor om markedsutstillinger) til å bestille altertavlen utført av Adolph Tidemand. Denne saken endte i den såkalte «altertavlestriden», som foreningen kom uheldig fra. Hos Willoch er striden viet et eget kapittel (Willoch 1936:47-52). Her kom ulike kunstsyn og uklare avtaler til å ødelegge for selve saken.

Kunstforeningen fulgte de yngre kunstneres fremgang med årvåkenhet, mener Willoch, og holdt seg a jour med deres utvikling gjennom de eldre og etablerte kunstnerne. Slik uformell rådgivning synes å ha blitt innført allerede fra foreningens første år. Tidemand og Gude ble anvendt som rådgivere og «fikk anledning til å bane vei for sine elever og venner.» De og andre kunne også få til disposisjn et beløpt å kjøpe inn for. «Styret skriver til sine tyske og norske kunstnerforbindelser for å få sine varer …. Fra disse byene strømmet så maleriene inn» (Willoch:41). «Rundt om i europeiske byer satt kunstnere som på den måten varetok Kunstforeningens interesser.» Slik kompenserte foreningen for at det var lav representasjon av kunstnere i styret, og kunne møte kritikken om at styrets medlemmer ikke var kompetente til å gjøre innkjøp. Vi kan spørre, var det noen annen måte man i Norge kunne få oversikt over både norsk og europeisk kunst enn å benytte seg av norske kunstnere i utlandet? Kritikken som senere ble reist av kunstforeningen som et rent «legmannsvelde» er til dels misvisende, og smaker litt av fagforeningsnag.

Foreningen kunne også bruke kunsthandlere som rådgivere og endog leverandører av bilder til utstilling og eventuelle innkjøp. En kunsthandler i Hamburg ble noen år rundt 1840 Kunstforeningens «hovedforbindelse» (Willoch:41). En tid måtte styret unnlate å kjøpe hjemme, fordi den var for bundet til kunsthandler Commeter i Hamburg.

Enkeltpersoner, som Emil Tidemand, kunne få fullmakt til å kjøpe for foreningen når de var på utenlandsreise. Han kom inn i styret i 1845, ble sittende til 1850, og igjen fra 1857 til 1865 (da han døde). I to år var han styrets formann. Tidemand var også anmelder, og kunne derfor rose kunstforeningen når den stilte ut kunstverk som han selv hadde arbeidet for å få med. Han var sterkt tyskvennlig og Düsseldorforientert, noe som preget innkjøpene i hans tid. Det er åpenbart at Willoch har liten sans for kunstnere i denne retningen, og at hans egen smak preger omtalen av den kunst som kunstforeningen til enhver tid stilte ut og kjøpte inn. Mange av dem var «små navn», mener han, de er «stjerner som for lengst er sluknet» (Willoch:44). Det ble «masseimport av småkunstneres arbeider» for å få til mange gevinster innenfor det gitte budsjett.

I ett tilfelle lot foreningen lage et kobberstikk etter en kjent kunstners maleri, og gi det til alle foreningens medlemmer. Det skjedde med da avdøde Thomas Fearnleys maleri «Jakt ved Köningsee», som man fikk 450 eksemplarer av for 300 Spd. Et fremstøt for å gjøre de samme med Tidemands «Haugianerne» førte ikke frem, selv om det ble forsøkt et samarbeid med kunstforeningene i Bergen og Trondheim.

Willoch beskriver flere eksemplar på uenigheter i styret om bestemte innkjøp til lotteriet (eksempelvis s. 40 og 41). Som anmelder kunne Emil Tidemand kunne både anbefale og fraråde innkjøp av malerier som var innsendt til utstilling.

Den aldrende Dahls dom over kunstforeningen var knusende: «Og saaledes kommer Konstforeningen mig for, som naar Svalerne har bygget et rede, og derefter kommer de slemme spurver og indtage det for dem» (Willoch:39). Det var trolig skrevet i 1847, da han også meddelte at han meldte seg ut av kunstforeningen fra året etter. Han var da blitt sjeldnere innkjøpt. I alt kjøpet kunstforeningen inn 17 malerier av ham over en 20-års periode, noe som ikke er mange når man tenker på hans store kunsthistoriske betydning. Samtidig vendte utenlandsinnkjøpene seg mer mot Düsseldorf, München, og Nederland og Belgia. Danmark falt ganske ut. Det Dahl kritiserer er egentlig at foreningen vender seg mot samtidskunsten og de yngre kunstnerne. Han liker ikke deres kunst.

I 1850 ble maleriene som var bestilt til Oscarshall på Bygdø utstilt i kunstforeningen, etter kong Oscar 1.s ønske. Maleriene av Gude, Tidemand, Gude og Frich ble kritisert av J. A. Holmboe i «Morgenbladet», som beklaget at Eckersberg var holdt utenfor. Willoch mener at artikkelen var «et av de talentfulleste angrep» som ble rett mot düsseldorfer-påvirkning av norsk kunst. Emil Tidemand mente at forfatteren behandlet Tidemands kunst «paa den raaeste ublueste Maade» (Willoch:85). 

Markedsutstillinger – offentlige utstillinger

I 1838 innledet Christiania kunstforening en tradisjon med markedsutstillinger. De ble holdt i forbindelse med det årlige markedet i byen i februar. De var åpne for alle mot entré, og var kanskje den første større kunstutstillingen der alle hadde adgang. Den første utstillingen tellet 130 nummer utenom tegninger og kobberstikk. Det ble også laget en katalog. 20 av maleriene var blant de som var blitt loddet ut året før. 28 av maleriene tilhørte Nasjonalgalleriet, som hadde kjøpt dem på auksjon i Kjøbenhavn året før. Resten, 82 malerier, var utlånt fra Palæet og andre samlinger. Det var også noen gipsavstøpninger av skulpturer, og en marmorbyste av Hans Michelsen. Flintoe hadde montert utstillingen. Det var altså ingen salgsutstilling, men den ga 158 Spd. i utbytte.

Kunstforeningen fikk kritikk i Morgenbladet fordi den hadde tjent penger på å stille ut arbeider fra Nasjonalgalleriet:

Da imidlertid Bestyrerne og Medlemmerne af dette Selskab høre til de danned Classer i Samfundet, til den elegante Verden, hvis Opoffrelser for det almindelige Bedste ere blevne til et Ordsprog, da de altid fremhæves som en lysende Contrast imod vore Bønders Skillingsaand paa Storthinget, maa man antage det for Kunstforeningens Hensigt at skjænke Nationalgalleriet de indkomne Penge. (Willoch:25)

Den tok seg kritikken ad notam, ser det ut som, for den vedtok på generalforsamlingen at nettoutbyttet av offentlige utstillinger skulle avsettes til et fond. Når det ble på over 2000 Spd. skulle midlene brukes til å kjøpe et større bilde, for eksempel en altertavle til Vår Frelsers Kirke. Det var det fondet som, da det var vokst til noe over 800 Spd, skulle finansiere Tidemands altertavle.

Året etter ble markedsutstillingen besøkt av 3212 personer, 1200 kataloger ble solgt, og Morgenbladet roste utstillingen. Den omfattet arbeider fra både kunstforeningen og Nasjonalgalleriet, «en underlig blanding av gammelt og nytt» skriver Willoch (:27). I 1840 kommenterer Morgenbladet at årets utstilling er mindre, «men er af et langt høiere Kunstværd, idet næsten utelukkende alle Stykker i den nærværende er af meget Værd, og de fleste have ikke før været til Skue» (Willoch:27).

Markedsutstillingene var de første offentlige utstillinger som ble holdt i Christiania etter at Tegneskolen hadde sluttet med sine omkring 1830. Willoch mener at markedsutstillingene for sin tid i mange år var like viktige som Høstutstillingen ble fra 1880-tallet, fordi det etter hvert var ny kunst som ble vist. «Innrykket var ofte stort på disse utstillingene, rummene ble overfylt av reiseklædde folk som talte høit i munnen på hverandre» (Willoch:26). Markedsutstillingene ble nesten årlige. De ble regelmessig omtalt og anmeldt i pressen. Der kunne blant andre Welhaven opptre som anmelder, han satt i styret 1843-1855, og var formann 1845-47 og 1849-1855.

På markedsutstillingene med sine mange ganger flere besøkende enn på kunstforeningens ordinære bidro foreningen til at mange mennesker kunne oppfatte seg selv som billedkunstens publikum.

I 1841 skrev Welhaven om markedsutstillingen i Børslokalet: « … For Almenheden er Kunstforeningen her, lang mer enn andensteds, en Skole, der skal lede ind i den høiere Sfære av Nydelser, som den udviklede Form- og Farve-Sands danner, og som den kan udbrede endog over det jevne Liv og de dagligdagse Gjenstande» (sitert i Meyer:63).

Samarbeid med kunstforeninger i andre land

Christiania kunstforening var toneangivende i samarbeidet med kunstforeninger i andre land, først med foreningene i Kjøbenhavn og Stockholm. Det skjedd primært ved at de byttet «lodder» hos hverandre, fra 1856 ti lodder med Kjøbenhavn, fra 1857 ti med Stockholm. Ellers tok foreningene lodder i foreningene i Düsseldorf, Gøteborg, Nürnberg, Frankfurt a. d. Main, Wien og Budapest. Fra 1913 ble bare bytteforholdene med Kjøbenhavn, Gøteborg og Stockholm opprettholdt. Til da hadde Christiania kunstforening mottatt over 80 kunstverk som gevinster fra andre foreninger (Willoch:89). Willoch oppgir ikke hva foreningen selv avga av gevinster til andre foreninger. I Norge hadde trolig alle foreninger lodder hos hverandre helt inn på 1900-tallet – eller ble det slutt? (Se Fredrikshald kf. )

Christiania kunstforenings samling oppløses

Det ble gjort regelmessige innkjøp. Noen ble omgjort siden, ved at bilder eller skulpturer ble byttet ut med noen som ble vurder som bedre. Foreningen fikk også gaver til den Faste Galleri, som 21 av August Cappelens studier. Willoch mener at arbeider i samlingen også ble kopiert i studieøyemed. Til tross for det vedtatte formål, ble enkelte utenlandske kunstneres arbeider kjøpt inn. Da samlingen var på det høyeste, omfattet den ca. 70 nummer og hadde kostet over 3000 Spd. (Willoch:108, som imidlertid på side 109 viser til at foreningen selv i 1876 mente at samlingen besto av 48 nummer inklusive Cappelen-studiene). Siden det bare var medlemmer som fikk se samlingen, ble de fleste dekker med gardiner når foreningen mot betaling ga andre anledning til å se utvalgte arbeider fra samlingen. Det trakk nye medlemmer mente styret. Da et stort høyfjellsbilde av Eckersberg som skulle til en utstilling i Paris ble stilt ut mot entré, med samlingen tildekket av gardiner, tegnet det seg 20 nye medlemmer. Samlingen var en hemsko for foreningen fordi den tok opp plass for de regulære utstillingene.

Det var en viss interessemotsetning mellom innen- og utenbys medlemmer, siden bare de innenbys hadde hyppig anledning til å se det Faste galleriet. Bare foreningens medlemmer fikk se det Faste galleriet, det var vel en måte å lokke til seg flere medlemmer på.

I 1869 besluttet generalforsamlingen å lodde ut et av de utenlandske maleriene, og selge to andre til Nasjonalgalleriet. Etter det sluttet innkjøpene til samlingen. I 1876 ble det vedtatt å oppheve det Faste galleri, og inngå i forhandlinger med Nasjonalgalleriet over overtakelse av det meste av samlingen til innkjøpspris – altså ingen gave. Det endte med at Nasjonalgalleriet til innkjøpspris kjøpte 15 malerier og to skulpturer, som det overtok i 1878. Her var det ingen utenlandske kunstneres arbeider med, unntatt to studier av svenske W. Holmberg. Willoch, som senere ble direktør for Nasjonalgalleriet, mener at «de fleste av maleriene var uvesentligheter» (op.cit.:110). Et par år senere fikk det også overta de 21 Cappelen-studiene. Foreningen behold noen byster og portretter av kjente kunstnere og kulturpersonligheter.

Det lå ingen sterkere kunstinteresse bak forsøkene på å skape et fast galleri, ingen idé om å bygge opp en kunsthistorie eller å formidle god kunst til allmennheten. Det var en samling av samtidskunst anskaffet mellom 1850 og 1870. Siden vedtaket om å oppløse samlingen ble fattet mot én stemme, har medlemmene hatt liten interesse av den.

Åpnere adgang til utstilling

Den siste markedsutstillingen ble holdt i 1869. Året etter ble de regulære utstillingene åpne for publikum fem dager i uken mellom 12 og 14, mot en entré (Willoch:113-114). Foreningen ble mer offentlig og mindre en privat klubb. Markedsukene fortsatte imidlertid, og foreningen fikk da økt besøk de ukene. Fra 1880 ble åpningstiden mot entré utvidet fra 12 til 1430, søndag i sommertiden fra 14-16. Lørdag var forbeholdt medlemmer, samt søndager fra 12-14. Den eksklusive og gratis adgangen for medlemmene til foreningens utstillinger på visse tider bidro til å skaffe medlemmer. Men viktigst for utviklingen av kunstlivet var det nok det forenende og dannende element, det at de mange av de samme menneskene på visse tider møtte hverandre på utstillingene og var sammen om å betrakte og kommentere dem.

Premieblad

Et premieblad er betegnelsen på et lystrykk eller et fotografi av en kjent kunstners arbeid, som alle foreningsmedlemmene fikk. Det ble praktisert mye i Europas større kunstforeninger, der et stort opplag kunne bringe stykkprisen ned. Oslo kunstforenings andre og siste premieblad var et lystrykk av en tegning av Hans Gude, i 1880. Det kostet foreningen ca 2300 kroner, eller omtrent det samme som de dyreste maleri foreningen kunne kjøpe til utlodningen. Hvorfor samarbeidet ikke de norske kunstforeningene om slike premieblad? Da kunne de nå opp i et opplag som tilsa en lav kostnad per medlem. Det virker ikke som det noen gang var på tale.

Endring i innkjøpsregime

Fra samme år, 1880, ble det bestemt at foreningen skulle gjøre innkjøp av de arbeider som var innsendt til 15. mai og 15. oktober. Det var for å unngå at bestilte verk kom for sent til utlodningen. Allikevel måtte forening foreta etterkjøp på høsten for å få gode gevinstlister. For billedhuggere var ordningen vanskelig, de måtte da på egen risiko sende inn sine kostbarere arbeider (Willoch:114). Da Statens kunstutstilling, altså Høstutstillingen, ble fast etablert i 1884, ventet foreningen gjerne med høstinnkjøpene til den var åpnet, og kunne gjøre innkjøp der. Fra 1884 ble det bestemt at suppleantene til styret, de vi kaller varamedlemmer, skulle innkalles når styret gjorde bestemmelser om innkjøp.

Med grafikeren Johan Nordhagen kom norsk grafikk hyppigere representert på gevinstlisten fra midten av 1890-tallet og utover. Mange av hans raderinger og kobberstikk etter kjente norske kunstverk ble innkjøpt.

Utstillingspolitikk og utstillingsjury med kunstnere

Hovedstadens kunstforening, som skiftet navn hver gang byen gjorde det, har tradisjonelt gitt kunstnere en større plass i sine styrer og andre bedømmende organer enn andre kunstforeninger. Denne tradisjonen fikk sin begynnelse på 1880-tallet.

Kunstnere sendte sine malerier og skulpturer til kunstforeningene i håp om å få dem utstilt og eventuelt kjøpt til utlodning eller til en kjøper blant publikum. I Kristiania kunstforening ble det våren 1882 bestemt at utvalget av innsendte arbeider ikke skulle gjøres av styret, men av en «Commité» med styrets leder og to styremedlemmer og tre kunstnere blant medlemmene, valgt på generalforsamlingen. En slik utstillingsjury ble aldri opprettet i noen andre norske kunstforeninger. På denne tiden fantes det ennå ingen representativ kunstnerorganisasjon som kunne kreve selv å få oppnevnt medlemmer av en slik jury. Willoch nevner for flere år tall for refuserte arbeider, det kunne dreie seg om 5-8 % av de tilsendte. Utover på 1880-tallet ble det ved stadig flere anledninger utstilt kunst i hovedstaden. Det ble derfor bestem at en kunstner ikke uten særskilt tillatelse kunne vise verker som allerede har vært utstilt i byen (Willoch 1936:159). Det ble desto viktigere da det fra 1887 ble stadig flere separatutstillinger, der det jo er kunstneren selv som velger ut sine arbeider.

I 1893 ble det bestemt at arbeider av kunstnere som hadde utstilt i foreningen i 10 år ikke trengte godkjenning av utstillingskomiteen (Willoch 1936:164). Det betegnes som «U. C.» uten sensur, eller som «hors de concours». Tanken er at slike kunstnere har vist et høyt kvalitets nivå så lenge, at det ikke lenger er nødvendig med noen kvalitetskontroll. Prinsippet er det samme som var innført med Høstutstillingen – at bare kunstnere som hadde fått delta et visst antall ganger, fikk stemmerett på Bildende Kunstneres Styre, og dermed også kunne stemme på valg av jury. «Hors de concours» er en slags æresbevisning, som også ble praktisert ved de store verdensutstillingenes kunstavdelinger mellom 1851 og 1914.

Også fremveksten av kunsthandlere på 1880-tallet skapte utfordringer for foreningen. Kunsthandlerne handlet med og stilte og loddet ut arbeider av kunstnere som hadde bred folkelig appell, det vil si den gruppe kunstnere som kunstforeningen gjerne gjorde sine innkjøp fra. Kunstforeningen kunne da lett miste medlemmer som så sin smak like godt ivaretatt av kunsthandlerne.

En meget viktig endring i kunstforeningens arbeidsbetingelser var etableringen av kunstnernes representative komité, den som staten i 1884 hadde gitt ansvaret for å arrangere den årlige Statens Kunstutstilling, og som senere er kjent under navnet Bildende Kunstneres Styre (BKS). Det hadde da oppstått en maktfull instans som kunne gjøre seg gjeldende også på andre områder av kunstlivet, også i kunstforeningen. Da kunstforeningen i 1889 ville arrangere en juleutstilling imøtekom styret et ønske fra Erik Werenskiold om at kunstnernes representative komité skulle bedømme de innsendte arbeider. Utstillingen fikk «preg av å være kunstnernes» mener Willoch (:162). Juleutstillingen ble senere en tradisjon, kanskje den som flest kunstforeninger har felles.

Den sterke innflytelsen fra den nye nasjonale kunstnerorganisasjonen kom til uttrykk i flere forslag på 1890-tallet om å vedtektsbestemme deltakelse av kunstnere i styret. Billedkunstnernes representative komité foreslo i 1890 at utstillingsjuryen skulle bestå av fire kunstnere, to av dem valgt av foreningen og to av de stemmerettigede ved Høstutstillingen. Forslagene gikk ikke gjennom. Et resultat var allikevel noen vedtektsendringer i 1895. Der heter det § 1 bl.a. at foreningen skal støtte «den norske Kunst ved at holde en permanent Udstilling af Malerier, Billedhuggerværker og Arbeider av grafisk Kunst». Her betyr «permanent» (av og til brukes betegnelsen «fast», «Udstillingen», «den alminnelige Udstilling») at foreningen til enhver tid skal ha norske kunstners arbeider utstilt, ved siden av de mer temporære utstillingene. Det gjør at foreningen blir litt mer lik en kunsthandel, som kan selge verk uten å måtte ta dem ut av en bestemt utstilling.

Allikevel er det bare spesielle grupper om skal ha adgang til den permanente utstillingen, for i § 3 heter det at «Adgangberettigede til Udstillingen er foruden Medlemmer ogsaa deres Husstand. Medlemmet har ret til at indføre Reisende. Likeledes er Direktionens berettiget til at give Kunstnere Adang til Udstillingen.» (Willoch 1936:165).

Etter at foreningen måtte flytte til mindre lokaler i 1898, ble åpningstiden utvidet til 10-19 på hverdager og 12-15 på søndager.

Konflikter også mellom kunstsyn

De konfliktene som oppsto var ikke bare resultater av at den nyetablerte kunstnerorganisasjonen ønsket større makt over kunstforeningen. Noen av dem sprang ut av motsetninger mellom kunstnere selv, om hvem som representerte den beste kunsten. En anmeldelse Chr. Krohg skrev i Dagbladet i 1887 om en «Vaarutstilling» som Kunstnerforeningen viste i kunstforeningens lokaler viser det tydelig. Den ble sett som en demonstrasjon mot Høstutstillingen, som mange kunstnere mente var dominert av naturalistene. Under overskriften «Dilettantutstillingen» skriver Krohg om «hele elendigheten, den laskede ubegavethet, åndens fattigdom og kunstnerhjertets feighet hos dem.»

Om Arbos to malerier: «slik skjødesløshet som dette går ikke lenger an å by folk»; om Ankers «pirkete bjerkeskoger … den slags makkverk»; om Askevolds kuer var det vente at han «nu skulle kunne tegne den koen som han har holdt på med i tyve år»; Barlag «maler en hel del pirkete grantrær»; om Barths «Trefning ved Lyngør»: «ikke fantes noe som helst stemning … og så disse grove tegnefeil»; Hans Dahls «glisende, sminkete tredukker i bondepikedrakt som sitter i en blikkbåt på noen bølger av sink»; om Grimelunds septembermorgen: «krampaktige forsøk på å være elegant»; om Haaland; «altfor forsiktig og henger for meget i fotografiapparatet»; om Holter: «hans barneportrett som var så søtladent, så livløst og så klistret på», og om hans «Krovænge ved Hornbæk: « som i alt sitt ukunstneriske fjanteri ikke var noe annet enn en meget slett kopi av Werenskiold»; om Wilhelm Larsens «Ave Maria»: «det aller verste på denne forferdelige utstilling …. med den affekterte godtkjøpsstemning»; om Morten Müller: «karikatur av en furuskog … han har ikke begrep om hva tone eller stemning vil si i et landskap»; om Amaldus Nielsens to malerier: «ubetydeligheter»; om Normans store lerret: «dette evindelige plagiat av ham selv som hvert år blir slettere»; om Peters: «det er ikke nok å sette en hel del blå flekker inn i bildet»; om Skramstad: «Elastisiteten i hans talent er brutt, hvis den noensinne har eksistert»; om Uchermanns hundefamilie: «når man bruker farver burde det være litt farve».

Han avslutter slik: «Ja, således ser de ut de verste typer av denne falskmynterbande som ved det uforsiktige foretagendet er grepet på fersk gjerning.» (fra Krogh, Christian (1952) Kampen for tilværelsen, Gyldendal, Oslo, s. 52-60.) 11 av disse 13 «dilettantene» er representert i Nasjonalmuseet. Wilhelm Larsen var sekretær i Kunstnerforeningen, men har deltatt 4 ganger på Høstutstillingen. Lauritz Haaland deltok en rekke ganger på Høstutstillingen. Mer enn en nøktern vurdering av kvalitet, var Krohgs anmeldelse et ledd i et kunstsyns kamp mot et annet.

Man ville ha inn i styre og utstillingskomité personer om støttet ens eget kunstsyn. Som vanlig i slike konflikter sto de yngre mot de eldre. Det virker som Willoch hele tiden gir størst støtte til de yngre. «Derved hadde styret fått en liten radikal tilsetning som frisket op» skriver han om resultatene av et valg i 1893. Om et litt senere styre mener han at den med sin sammensetning og innstilling «opfylte i det vesentlige de krav Werenskiold-Aubert-kretsen stilte» (Willoch 1936:166). Selv om Kristiania kunstforening i løpet av 1880-tallet hadde tapt sin monopollignende stilling som stor utstillingsarrangør i hovedstaden, var den fortsatt det viktigste utstillingsstedet, også i Norge, og derfor var de viktig hvem som bestemte både utstilling og innkjøp. Det var der unge kunstnere debuterte med separatutstillinger.

Spesielle utstillinger

Kunstforeningen påtok seg noen ganger også et kunsthistorisk ansvar, blant annet ved retrospektive utstillinger og minneutstillinger. I 1888 arrangerte den en utstilling med 100 arbeider av I. C. Dahl, for å markere 100-årsdagen for hans fødsel. Willoch mener at utstillingen var utgangspunktet for Andreas Auberts store verk om Dahl. I 1892 viste den 125 gamle portretter, også utenlandske og i 1893 holden den en minneutstilling etter V. St. Lerche (Willoch 1936:166). Da Hans Gude fylte 70 år, arrangerte foreningen en utstilling med 300 av arbeider fra mer enn 50 år (Willoch 1936:170). Den ble besøkt av 8000 personer. Gude er den mest kjøpte kunstner i foreningens historie, med 95 arbeider.

Ved siden av separatutstillingene skulle foreningens også ha den såkalte «Faste utstilling».

Vanskelige tider – synkende medlemstall

Medlemstallet er bestemmende både for enhver kunstforenings driftsøkonomi og omfanget av deres utlodningsinnkjøp. Teoretisk sett vil en bestemt kontingentsats sikre at innkjøpene gir samme sjanse til å vinne uansett hvor mange som er medlemmer. I praksis har en kunstforening en del kostnader det er vanskelig å redusere i takt med reduksjonen i kontingentinntekter, som husleie og kostnader ved vekslende utstillinger. I 1879 var medlemstallet 2000, det var sunket til under 1000 i 1900. Kostnadene til lokale og administrasjon som før hadde utgjort 20 %, var steget til over 60 %. Innkjøp på 24 000 kroner i 1881 var i 1900 sunket til 5000. Generalforsamlingen måtte i 1898 gi styret tillatelse til å bruke av rentene på det Faste fond (Willoch 1936:175). Samtidig ble det bestemt at vinnerne selv skulle velge blant de innkjøpte arbeider i en rekkefølge de ble trukket ut. I 1898 måte foreningen flytte til mindre lokaler med lavere husleie, og det hadde ikke overlys, og i 1901 til enda mindre lokaler. Da betalte bare 813 medlemmer sin kontingent, og innkjøpene var sunket til 300 kroner. I 1902 ble det på ny flytting, til enda mindre lokaler. Aksjetallet var sunket til 723. Allikevel holdt antallet separatutstillinger seg ganske godt oppe.

I 1902 bestemt generalforsamlingen at bestemmelsen om den Faste utstillingen skulle utgå fra § 1 i vedtektene. Den hadde vært helt sentral for foreningen helt siden starten. I stedet ble de satt inn en bestemmelse om at foreningens styre kan gjennomføre «andre med Foreningens Formaal stemmende Foranstaltninger». Bestemmelsene om utstillingskomité og utstilling uten censur ble strøket (Willoch 1936:177). Nå ble innkjøp bare gjort på separat- og kollektivutstillinger. Året etter ble kontingenten nedsatt til 10 kroner for innenbys og 6 kroner for utenbys medlemmer, med 4 kroner for hvert ekstralodd. Ikke-medlemmer skulle kunne kjøpe et årskort for 5 kroner, som også gjald husstandsmedlemmene. Det skulle altså ikke være adgang til den enkelte utstilling mot entrè. Også administrasjonen ble forenklet og redusert.

1904 ble et kritisk år, med innkjøpene nede på 900 kroner og en aksjemengde på 589. Styret fremla forslag om å legge ned foreningen, og for det Faste fond på 12 0000 kroner danne et legat til hjelp for eldre kunstnere. Det Faste fond var da på 12 000 kroner. Med 12 mot 9 stemmer ble styrets forslag om nedleggelse avvist. Det gamle styret trakk seg, et nytt ble valgt. Det var helt uten kunstnere.

Det er også påfallende liten interesse i avisene for stoff fra Kristiania kunstforening. I 1898 og 1899 er det ingen redaksjonell dekning av utstillinger eller andre sider av foreningens virksomhet. Om avisene er uttrykk for om noe lever i det offentlige rom, var foreningen død.

Ny vitalitet etter 1904[7]

Selv for en så stor forening som Oslo kunstforening i en så stor by som Oslo avhenger private foreningers virksomhet av enkeltpersoner, og da særlig av de valgte ledere. Da generalforsamlingen med bare tre stemmers overvekt bestemte seg for ikke å nedlegge foreningen, tok det nye styret fatt på en måte som brakte den på fote igjen. Den nyvalgte leder, Otto Halvorsen, ble stående i 16 år, til han døde åtti år gammel i 1921. Mye av gjenreisningen skyldes ham, men det kom også andre driftige folk med i styret.

Foreningen fikk nye og større lokaler til en rimelig leie, og en ny sekretær ble ansatt – til en lavere årslønn. Også vaktmesteren var ny. En vellykket vervekampanje resulterte i 200 flere medlemmer, antallet lodder steg til 832 ved utgangen av 1905. Kravet om at gevinster i lotteriet skulle stilles ut i foreningen i ett år ble frafalt, og styret fikk fullmakt til å anvende rentene av det Faste fond på 10 000 kroner. Fondet var da noe redusert for å dekke tidligere års underskudd. Innkjøpene av kunst steg fra 900 kroner i 1904 til over 4000 kroner året etter. Utstillingene skiftet stadig, det var hele tiden noe nytt å se. En rekke utstillinger kom fra andre land. Moderne fransk kunst ble vist i 1906. Den kunne endog finansiere en biografi om August Cappelen, den eneste kunstnerbiografi utgitt av kunstforeningen før 1936. Fra 1907 leide Høstutstillingen foreningens lokaler, en ordning som vart frem til Kunstnernes Hus ble innviet i 1930. Det ga gode inntekter og medlemmene gratis adgang til denne Statens Kunstutstilling.

Christian Krohg ble valgt inn som styremedlem i 1905, og der ble han frem til 1821. Det var ingen bestemmelse i vedtektene om kunstnerrepresentasjon i styret, men det ble praktisert slik. Krohg var de siste ti årene av denne perioden også direktør og professor i Statens Kunstakademi (opprettet i 1909) og formann i Bildende Kunstneres Styre, formann i juryen for Høstutstillingen og formann eller medlem av flere stipendkomiteer. Han var frem til sin død i 1924 den mektigste person i norsk kunstliv. Det ga Kristiania kunstforening, og alle andre kunstforeninger for så vidt, en økt legitimitet i det stadig ekspanderende norske kunstlivet. I 1909 spådde han i avisen «Dagens Nyt» at foreningen, som han selv satt i styret i, igjen ville bli det sentrale sted i norsk kunstliv. Han hadde selv utstillinger i foreningen – Willoch viser til «den veldige» Krohg-utstillingen i 1911.

Det er tydelig at Willoch nå er blitt positiv til foreningens utstillinger. Det er bare rosende ord. Etter flere hyppige skifter av sekretær ble Ola Geelmeyden ansatt i 1908, han sluttet først i 1927. En jubileumsberetning til 75-års jubileet i 1911 ble skrevet av Rolf Thommessen. «Det gled jevnt og rolig fremover» noterer Willoch (:188). I 1914 ble Marie Tannæs foreningens første kvinnelige styremedlem. Hun var elev av Krohg, hadde tidligere være varamedlem, og ble sittende ni år i styret, de fleste sammen med Krohg. I denne perioden var kunstnerne Halvdan Strøm, Henrik Sørensen og Hans Ødegaard suppleanter til styret, og skulle delta i innkjøpene. Allikevel mener Willoch at foreningens kjøp i årene 1912-1916 ikke har «den standard vi kunde ventet …». Han forklarer det med at prisene på malerier steg så mye at foreningen ikke kunne følge med. «Foreningen måtte vise forsiktighet og holde sig der hvor det var noget å oppnå for moderat betaling.» (:190). Med tanke på hvem som satt i styret er det ikke overraskende at både Marie Tannæs, Halfdan Strøm og Chr. Krohg var de gode kunstnere det ble kjøpt mest av. Willoch ser ikke denne forbindelsen. Krohg, den i sin tid sterkeste kritiker av kunstforening, solgt i alt 24 arbeider til foreningen.

Da første verdenskrig brøt løs i 1914 utløste det en jobbetid i Norge. Etterspørselen etter og prisene på kunstverk steg. Det gjorde også medlemstallet og omsetningen i Kristiania kunstforening. I 1916 var det tegnet nesten 1300 lodder, i 1919 nærmere 1600. Inntektene ved salg steg kraftig. Det gjorde at innkjøpene også steg, til 10 000 kroner på det meste. Foreningen kunne avsette penger til fond. Det kom godt med etter 1920, da nedgangstidene kom. Inntektene sank, mens kostnadene steg på grunn av dyrtid.

Under verdenskrigen kom det til det nøytral Norge flere utstillinger fra krigførende land. Belgia, Østerrike, Frankrike, Sveits. En belgisk utstilling kom våren 1917, som var så stor at den krevde to opphengninger. Publikum strømmet til, salget var stort – hele 160 000 kroner, noe helt uhørt i foreningens historie. Andre utenlandske utstillinger slo ikke så godt an. Belgierne kom tilbake i 1919, og ble nok en gang en stor suksess, med tre opphengninger. Også kjente svenske kunstnere stilte ut på denne tiden, som må betegnes som en sterk internasjonal periode i foreningens historie.

1920-tallet – ny fremgang[8]

Etter en nedgangsperiode i starten av 1920-tallet steg medlemstall og inntekter. I 1926 var det betalt 1892 lodder, og holdt seg rundt 1700 til 1930-tallet. Gevinstkjøpene lå på annen del av 1920-tallet på 7-9000, på 1930-tallet sank det til rundt 5000. «Det er de store utstillingers tid» konstaterer Willoch (:195). De kunne gi store inntekter, men også store kostnader. Et nytt innslag var skandinaviske bytteutstillinger, fra 1923, der en stor utstilling med et lands kunstner ble byttet med en tilsvarende fra et annet land. Det var allerede etablert et samarbeid mellom kunstforeningen i Stockholm og København om slike, nå ble også Oslo trukket med, men da særlig med Sverige. De sendte hverandre sine lands mest kjente samtidskunstnere, og da gjerne retrospektive utstillinger. Oslo kunstforening (som den het etter navneskiftet i 1924) sendt ut Chr. Krohg og fikk Ernst Josephson igjen fra Stockholm og Joakim Skovgaard fra København. Andre norske som ble sendt ut var Gerhard Munthe, Harriet Backer, Eilif Peterssen, Hans Heyerdahl, Erik Werenskiold og Halfdan Strøm.

Utstillingslisten fra annen del av 1920-tallet er som en kavalkade over landets fremste kunstnere. Om en utstilling med Nicolay Astrup heter det hos Willoch at «Folk stod i kø i trappene for å komme inn og i salene besvimte damer i trengselen» (:198). Et økende antall minneutstillinger over avdøde kunstnere født lenge før 1900, er et utslag av den sterke veksten i antall kunstnere som fremsto på 1880-tallet. Slike utstillinger ble nok også holdt for å prøve å sikre den etterlatte ektefellen (stort sett en kvinne) en slags pensjon.

Denne utstillingsprofilen med store kunstnere med høye priser, og med mange arbeider i privat eie, lå ikke godt til rette for innkjøp til lotteriet. Innkjøpene ble ofte foretatt på foreningens vår- og juleutstilling, og på Høstutstillingen. Foreningen kunne kjøpe på andre utstillinger, men det var økonomisk gunstigst å kjøpe på egne utstillinger (på grunn av salgsprovisjonen, som fungerte som en rabatt for foreningen. Det var selvsagt også noe de utstillende kunstnere både ønsket seg og forventet, men som ikke var det gunstigste med tanke på kvaliteten av innkjøpene. Det er en skikk som landets kunstforeninger lider under, mener Willoch (:199)

(hva var salgsprovisjonen?)

Da Kunstnernes Hus åpnet i Oslo i 1930, ble utstillingssituasjonen i Oslo radikalt endret, også for kunstforeningen. Dit gikk nå flere av de store utstillingene, og der ble myy av det internasjonale samarbeidet forankret. Kunstforeningen mistet Høstutstillingen, både som leietaker og trekkplaster for publikum. Men det norske kunstlivet var i stadig vekst, og foreningen hadde ikke problemer med å få gode kunstnere til å stille ut. Et nytt innslag fra 1931 var utstillinger med spanske kunstnere. De ble et årlig innslag frem til markeringen av 100-års jubileet i 1936. En offisiell islandsk utstilling ble holdt i 1932, og i 1934 en hollandsk.

100 år[9]

I 1936 kunne Oslo kunstforening feire 100-års dagen for sin grunnleggelse 13. november 1836. Noen måneder senere kunne foreningen flytte inn i nye lokaler i 2. etasje i Rådhusgaten 19 ved Christiania Torv, der den ennå holder til i den kommunalt eide bygningen fra 1626. Foreningen var lenge misfornøyd med lokalene, de hadde blant annet ikke overlys, og ønsket seg tilbake til lokalene på St. Olavs plass (Haverkamp 1986:12). I mange år ble det lagt frem forslag andre og bedre lokaler. Ingen gikk gjennom.

Jubileumsåret 1936 ble åpnet med en gammel «slager» i kunstforeningenes utstillingsprogram: «Mitt kjæreste billede», i to opphengninger. Bildene var levert inn av foreningens medlemmer. Den første kunstner i foreningens styre, Johannes Flintoe, ble hedret med en stor utstilling. Utstilt ble også gevinstene til jubileumslotteriet. Året ble avsluttet med kunstverker utloddet gjennom 100 år. Innkjøp av verk til utlodning blant medlemmene var fortsatt, etter 100 år, en bærebjelke i foreningens tilværelse. Ved valgene til styre med vararepresentanter fremstår den sterke innflytelsen kunstnere hadde fått i foreningen meget tydelig. Det satt to kunstnere i styret, den ene som viseformann. Tre av fem varamedlemmer var kunstnere, alle fem tiltrådte styret når det skulle gjøre innkjøp. Forenings sekretær Guido Schjølberg var også kunstner, og hadde en separatutstilling i jubileumsåret 1937. Kunstforeningens jury besto av kunstnerne i styret og blant varamedlemmene der. Den skulle innstille overfor styret på hvilke kunstnere som på grunnlag av søknader skulle få stille ut. Juryen, også kalt innstillingskomité, skulle også fungere som monteringskomité og engasjere to personer til å foreta opphengninger. Tre styremedlemmer hadde separatutstillinger i henholdsvis 1937, 1938 og 1939.

Også monteringer kunne kritiseres. Pola Gaugin skrev om en kollektivutstilling fra Bildende Kunstners Landsforbund i 1938 bl.a. at «den er hengt opp på en måte som viser at arrangøren ikke eier for to øre av kunstnerisk innsikt» (Dagbladet 21.2.1938).

Kunsthistorikeren Sigurd Willoch, som to år tidligere hadde skrevet om kunstforeningens første 100 år, skrev om kollektivutstillinger at «de blir det visse samlingssted for malere som lite makter å lage en separatutstilling med slagkraft i» (Aftenposten 9.2.1938).

Til innvielsen av de nye lokalene ble det laget et hefte skrevet av arkivar Stian Herlofsen Finne-Grønn: Rådmannsgården og Kunstforeningen i Oslo. De nye lokalene ble åpnet med utstillingen «Mitt første billede på Statens Høstutstilling». Kongen og kronprinsparet var tilstede ved åpningen, kongen holdt endog tale. Publikumstilstrømmingen var stor. Foreningen fulgte opp ved å tilby skoler og organisasjoner gratis medlemskap, med fri adgang for grupper. Neste utstilling var en nordisk utstilling med barnetegninger.

I 1938 ble det innført klarere retningslinjer for styringen av foreningen. Varamedlemmer skulle bare være til stede på styremøter ved medlemmers forfall, men alltid ved møter der innkjøp ble behandlet. Fra 1939 ble styret utvidet fra fem til syv medlemmer (se vedtektene om sammensetningen), med fem varamedlemmer. Alle de fem var malere. Formann i juryen var Søren Onsager, som fra 1940 skulle vise seg som den mest iherdige i det nazistiske førerregime. Som juryformann hadde han fast plass i styret. Økonomien var dårlig, og generalforsamlingen 31. desember 1939 bestemte da at et styremedlem skulle fungere som sekretær uten vederlag.

Frem til 1940 holdt foreningen et høyt utstillingstempo, med 10-12 utstillingsterminer i året, med en pause om sommeren.

Oslo kunstforening under okkupasjonen

I Haverkamps bok om Oslo kunstforening 1936-1986 er det en liste over alle utstillinger. Tabellen nedenfor viser fordelingen under okkupasjonen på separat- eller gruppeutstillinger med antall kunstnere, kollektivutstillinger, og andre utstillinger – særlig minneutstillinger over enkeltkunstnere.

År                          Separat/gruppe                Kollektiv              Andre (særlig minneutstillinger)

1940                                     1                         2                                          4

1941                                     1                         2                                          8

1942                                   11                         3                                          9

1943                                   13                         5                                          2

1944/45                                            Bare kollektive

Det er overraskende at Oslo kunstforening hadde så mange separat- og gruppeutstillinger, og det endog etter at parolen om ikke å separatutstillinger kom ut senhøsten 1943. Gruppeutstillinger med 3-5 kunstnere kan kanskje anses som små separatutstillinger kamuflert som gruppeutstillinger – en slags omgåelse av parolen. Haverkamp opplyser at det ikke var før i juni 1944 at foreningen henstilte til kunstnere som hadde søkt om separatutstilling om å trekke søknaden. Om parolen hadde vært fulgt, burde de ikke ha søkt. Kollektivutstillingene ble til ved at alle stemmeberettigede kunstnere (til BKS) kunne sende inn tre arbeider hver, og få ett antatt.

Den ene utstillingen i 1941 var med de seks som konkurrerte om et maleriprofessorat ved Statens Kunstakademi. Tre av dem var medlemmer av NS: Søren Onsager, Kristian Oppegaard og Thoralf Lerdal. Foreningen hadde bare leid ut lokalene. Onsager var i januar 1940 formann i foreningens jury og dermed også medlem av styret. Lerdal hadde vært viseformann i styret, og det senere NS-medlem Arne Rockseth var varamedlem. Deres posisjoner i Oslo kunstforening er ikke overraskende, i hele norsk kunstliv var det før 9. april 1940 ikke noe ved de senere NS-medlemmene som ikke gjorde dem kvalifisert til tillitsverv. I november 1942 avslo foreningen å arrangere en Wehrmacht-utstilling.

Foreningen fikk løyve til å arrangere utstillinger i henhold til Maleriloven, på følgende betingelser: at den arbeidet for å høyne nivået, bare stiller ut og omsetter godt kunst av landets virkelige kunstnere, og ikke med «entartet» kunst. Den måtte finne seg i at oppfyllelse av disse betingelsene ble kontrollert. Slike krav fikk alle kunstforeninger stilt mot seg. Foreningen fikk forbud mot å omtale utstillingen med Julie de Holmberg Krohn og Christian (Xan) Krohn, men den annonserte allikevel utstillingen i dagspressen. Det medførte ingen reaksjoner (Haverkamp 1986:28).

1945-1952

Utstillingene i Oslo kunstforening ble høsten 1945 preget av etterkrigstiden. Den første var en «fredsutstilling» som var ledd i en konkurranse om figurkomposisjon. Bakgrunnen var den manglende akademiundervisning under okkupasjonen. Vinnerne fikk priser. I september ble det vist 200 reportasjetegninger med tittelen «Med norske flygere på kontinentet», med krigstegneren Einar Stang. Deretter fulgte en separatutstilling med Hans Ryggen, som hadde sittet i konsentrasjonsleirene på Falstad, Mysen og Grini. En del av maleriene var «reddet» ut av en vedkasse på Grine 8. mai 1945. Sist var en utstilling fra Norsk-Russisk Samband, en fotodokumentasjon av Moskvas 800 års historie, inklusive fra krigen.

Tidlig i 1946 ble det innført en nyskaping i kunstforeningenes organisatoriske praksis: et representantskap med 49 kunstnere og 72 andre som medlemmer. Dets formål var å bistå med å sikre foreningens økonomi, og å kunne være et konsultativt organ for styret. Blant styrets seks medlemmer var det tre kunstnere. Foreningene hadde en lønnet sekretær, men ingen daglig leder. Foreningen fikk ingen kunstfaglig kvalifisert leder før i 197, mens styrelederne de fleste år hadde en kunstfaglig relevant bakgrunn som kunstner eller kunsthistoriker. «Forsøkene som nå ble gjort for å skaffe Kunstforeningen nye lokaler, gav ikke resultater» (:31). Representantskapet ble i 1952 redusert fra 106 til 35 medlemmer, med samme forhold mellom kunstnere og ikke-kunstnere. Medlemmene av representantskapet hadde stiftet «Kunstforeningens Venner», som hver bidro til foreningen med 100 kroner i året.

Oslo kunstforening innførte nok en ny organisatorisk praksis da den i 1946 vedtok å opprette kollektiv medlemskap for selskaper og foreninger. Det skulle gjelde for minst 10 medlemmer, og ble betalt med 1 kroner per medlem. Det ga gratis adgang til utstillinger og foredrag. Statens velferdskontor for handelsflåten fikk gratis adgang for sjøfolk.

Antallet gevinster i medlemslotteriet lå på omkring 30 i året. Det er meget lite, sett i et medlemstall som lå på 1800-2000. Med en så lav gevinstmulighet hadde lotteriet helt mistet sin funksjon både som motivasjon til medlemskap, som bistand til kunstneres økonomi og som utgangspunkt for utstilling. Innkjøpskomiteen, som var dominert av kunstnere, tilbød priser som ofte lå langt lavere enn vanlig galleripris. Det kan synes overraskende at kunstnere bidro til på undergrave sitt eget marked. Det kan nesten virke som innkjøp av deres arbeider til utlodning var en måte å honorere dem på for deres frivillige og ubetalte arbeid som tillitsvalgte.

Det ble kjøpt mye tegninger og grafikk, og «kunstnernavn fra styre og vararepresentanter gikk igjen blant malerier» skriver Haverkamp (:32). Kunstnerne forhandlet så å si med seg selv. Publikumsvennlige landskaper gikk igjen. (Det er mulig at Haverkamp her mest beskriver forholdene under okkupasjonen. Om det også fortsatte senere, fremkommer ikke i Haverkamp 1986.) Mens innkjøp under okkupasjonen mest hadde skjedd på foreningens juleutstilling, skulle de nå kunne gjøres på andres utstillinger. Da ble prutemulighetene dårligere. Hyppig innkjøpte kunstnere var blant andre Else Hagen, Chr. Stixrud, Sigurd Winge, Olav Mosebekk, Thorbjørn Egner og Gunnar Scott-Ruud.

Maleren Ragnhild Keyser (1889-1943) hadde testamentert 20 000 kroner til et stipendiefond for malere, som kunstforeningen fikk ansvar for. Fondets styre skulle forvaltes av et styre med foreningens formann, representantskapets ordfører og et medlem av giverens familie. Det skulle tildeles stipend til en ung kunstner hvert 3. år, etter innstilling fra en stipendiekomité bestående av representanter for BKS, UKS’ styre og kunstforeningens styre. Legatet ble tillagt midler fra en salgsutstilling av Keysers etterlatte arbeider i 1947.

Foreningen arrangerte mange vandreutstillinger til bibliotek, offentlige kontorer, kantiner, på sykehus og i Rådhuset. Foreningene meldte seg i 1946 inn i NKLF. Da «ble forholdene lagt til rette for videreforsendelse av utstillinger til andre steder i landet» skriver Haverkamp (:33), som om det var Oslo kunstforening som sørget for det. i 1948 ble foreningens arkiv, som gikk helt tilbake til 1836, overlevert til daværende Universitetsbiblioteket, nåværende Nasjonalbiblioteket.

Utstillingsprogrammet i årene fremover viste en stor variasjon i utstilte arbeider, utstillingsformer og i forholdet mellom nytt og gammelt. Flere ganger ble kunstnere fra enkelte landsdeler presentert. Det vises flere offisielle utstillinger fra utlandet, og utstillinger av eldre norsk kunst fra private og andre samlinger. I anledning utstillingen med Mathias Stoltenberg (1799-1871) var salene møblert i empire og biedermeier. En utstilling av amerikansk silketrykk var kanskje den første presentasjon i Norge av en teknikk som senere ble meget populært blant både kunstnere og publikum. Utstillingen med elevarbeider fra Arbeidernes Kunstsirkel må vel nærmest kunne betegnes som en utstilling av skolerte amatører. Flere utstillinger hadde med kulturhistoriske gjenstander fra Folkemuseet. Juleutstillingene var juryerte, i 1952 ble 135 av om lag 500 innsendte arbeider stilt ut.

Det er noe overraskende at det ikke ble holdt noen utstillinger i etterkrigsårene som hadde krigen i Norge som tema. Så vidt jeg vet ble Vebjørn Sands prosjekt «Roseslottet» på Frognerseteren i Oslo i 2020/2021 den første norske kunstner som hadde krig og okkupasjon i Norge 1940-45 som direkte tema i en stor utstilling.

Oslo kunstforening pleiet den allmenne og brede kunstinteresse, og ikke bare samtidskunsten slik det ble senere. Det var som den holdt seg med et mye bredere kunstbegrep enn i dag. Det hadde kanskje sammenheng med at den da fikk tilgang til spesialutstillinger den selv ikke behøvde å legge så mye arbeidet og penger ned i. Da den gikk inn i 1950-tallet var økonomien dårlig, den kommunale støtten var lav, medlemstallet var sunket noe, og salgsprovisjonen kan mindre bidrag. Foreningens bidrag til Oslo byes 900-års jubileum i 1950 var en presentasjon av 40 malerier som hadde vært utstilt i kunstforeningen selv etter 1836, kun av nå avdøde kunstnere.

Høsten 1952 ble det arrangert en konkurranse om å identifisere kunstnerne bak en rekke utstilte og usignerte arbeider.

1952-1965

Oslo kunstforening fortsatte med et veletablert utstillingsmønster. Det var to sesonger, med sommerstengt to til tre måneder (først fra omkring 1970 har foreningen utstilling om sommeren). Før jul var det en kollektiv juleutstilling – noe nesten alle kunstforeninger har praktisert. Vårsesongen med start i januar hadde gjerne fem til syv terminer, høstsesongen med start i september kunne ha litt færre, men aldri mindre enn fem. Enkelte år, som i 1956, kunne antall terminer nå opp i fjorten. Noen ganger kunne det holdes en kollektiv vårutstilling. Det var stor variasjon i utstillingenes innhold og opprinnelse. Året 1956 kan være et eksempel (Haverkamp:103):

Januar                                Barnetegninger fra mange land

Januar-februar                 Synnøve Aurdal/Gudrun Anker med billedvev (katalogforord Ole Henrik Moe)

Februar                              Ole Jonsrud, minneutstilling maleri; Guido Schjølberg, maleri, akvarell, pastell

Februar-mars                    Bængt Dimming (svensk, div. teknikker, katalogforord Erik Egeland)

Mars-april                          August Jacobsen, minneutstilling (katalogforord Ingvar Molaug)

April                                    Ludvig Karsten, maleri (katalogforord Pola Gaugin)

Mai                                     Norsk grafikk siden sist. Arrangør Norge Grafikere

Mai-juni                             Emil Nolde, minneutstilling (tysk, kataogforord Sverre Evensen)

September                         Kinesisk kunst gjennom 2000 år (reproduksjoner, UNESCO)

September-oktober         Nyere norsk kunst privateie (mellomgenerasjonen, 8 mannlige kunstnere)

Oktober                             Gunvor Bull-Teilman, maleri/Thorvald David, tresnitt

November                         Arne Jon Jutrem/Italo Vivaldi (italiensk)

November                         Sigurd Alf Eriksen, maleri, emalje/Anne Raknes, tegning, skulptur

Desember                          Juleutstilling (den blir juryert, bare aksjonærer kan stille ut).

Hva viste de to andre store utstillingsstedene i Oslo samme år?[10] Både i Kunstnerforbundet og Kunstnernes Hus dominerte separatutstillinger av kjente norske og utenlandske kunstnere. Det var der de store representative utstillingene ble holdt. I det kunstnerdrevne Kunstnerforbundet ruver den retrospektive utstillingen med Paul Gaugin. Brun mener at Kunstnerforbundet midt på 1980-tallet fungerte som «det sentrale visningsstedet for norsk skulptur.» (:148). En tilsvarende konsentrasjon finnes ikke i Oslo kunstforening, kanskje utenom minneutstillinger. Det kunstnerstyrte Kunstnernes Hus har to faste årlige utstillinger med stor publikumstilstrømming: Høstutstillingen og Stipendiesøkernes utstilling. Det internasjonale er også til stede: «Etruskernes gåte»; retrospektive utstillinger med Bjarne Engebret og J. Fr. Michelet; «Britisk nåtidskunst» med berømte navn som Bacon, Freud, Sutherland, Hepworth, Moore og andre; retrospektiv med det amerikanske fenomenet Grandma Moses; franske realister; og retrospektiv med Pablo Picasso!

Alle de tre store kunstinstitusjonene i Oslo er på hver sin måte styrt av kunstnere eller kunstnerorganisasjoner. De synes å ha fordelt kunstfeltet mellom seg: Kunstnernes Hus ivaretar de store representative oppgavene. Kunstnerforbundet viser en elite av norske malere og billedhuggere (der mange er blant aksjonærene i aksjeselskapet) og enkelte mer representative utstillinger. Oslo kunstforening viser noe for alle, har flere utstillingsterminer, og tar mer ansvar for bredden i norsk kunst enn for eliten. Foreningen har en «pedagogisk, ikke-kommersiell utstillingspolitikk» (:49. Den tar også imot Riksgalleriets vandreutstillinger, og har et visst ansvar for Oslo by. Oslo kunstforening er mer inkluderende enn Kunstnernes Hus, Kunstnerforbundet i en mellomstilling. Kunstnernes Hus er finansiert av staten, Kunstnerforbundet av markedet, og Oslo kunstforening av et «spleiselag» av Oslo kommune, medlemmene og markedet.

Kunstforeningen fortsatte med sine medlemsutlodninger. Haverkamp skriver at da Oslo kommune i 1953 økte sitt bidrag til 4000 kroner, satte styret det i stand til «å øke innkjøpsbudsjettet for lotteriet» (:43). Hvis det er riktig, betyr det kommunen subsidierte medlemmenes kontingent. Men innkjøpene på denne tiden var små, langt under 1000 kroner. Fra 1957 holdt foreningen samtaleaftener, som formannen Erik Egeland var gått inn for. Han var fast ansatt kritiker i Aftenposten. Temaene dreide seg gjerne om de aktuelle utstillingene. Styret ønsket ikke å arrangere separatutstillinger av norske kunstnere i konkurranse med private gallerier, men heller å presentere «mindre kjente kunstnere fra Norge eller utlandet» (:49).

Den mest omdiskuterte utstillingen var «Rabbel og Kunst» i 1962, laget av svensken Knut Broding. Han hengte reproduksjoner av non-figurative verker av kjente kunstnere sammen med arbeider av barn, av personer med Downs syndrom, og av aper i zoologiske hager (Haverkamp:55). Det ble stor debatt rundt utstillingen. Noen synes sammenstillingen var interessant, andre syntes det var å gjøre narr av den nonfigurative kunsten, andre igjen mente at de tre gruppene av verk ikke var sammenlignbare. Noen sammenlignet den med utstillingen «Entartet kunst» i Nasjonalgalleriet i 1942 og lykkeønsket kunstforeningen med feiringen av 25-års jubileet for Goebbels famøse forfølgelse av moderne kunst. «Utstillingen bør ikke lukkes, den skal stå åpen til Kunstforeningens skjensel» het det i Arbeiderbladet 7. november. Kunstforeningens juleutstilling ble det året boikottt av 26 kunstnere. Styret protokollere 6. november 1962. «I forbindelse med avispolemikken i dagspressen var Styret enig om at utstillingen har sin berettigelse og at ytterligere kommentarer er overflødige» (Haverkamp:55).

I 1964 ble det gjort innkjøp til medlemsutlodningen for 2000 kroner, mens lønnsbudsjettet lå på rundt 50 000 kroner (Haverkamp:57). Det er en forsvinnende del av medlemmenes kontingent og foreningens øvrige inntekter som brukes til utlodningskjøpene. I 1965 var innkjøpene redusert til 742 kroner. Betalende besøkende hadde i 1964 økt fra 8000 i 1963 til 13000.

I 1965 ble maleren Hetty Gleditsch første kvinnelige formann i foreningens styre. Hun hadde vært styremedlem noen år tidligere.

1965-1990

I Haverkamps jubileumsbok 1936-1986 er fremstillingen av tiden 1965-1986 stort sett en gjennomgang av foreningens utstillinger det enkelte år. Foreningen fortsatte sitt varierte utstillingsprogram, der blant annet minneutstillinger og jubileumsutstillinger inngikk. Enkelte opplysninger har allikevel interesse. Norge har opprettet bilaterale kulturavtaler med en rekke land. Slike avtaler kan bringe utenlandske kunstnere fra avtaleland til Norge, og norske kunstnere til det enkelte avtaleland. Oslo kunstforening tok imot flere slike utstillinger. I tiden før og etter 1970 var sekretær og senere direktør i Riksgalleriet Jan Askeland og konservator og senere direktør ved Nasjonalgalleriet Knut Berg begge styreledere. Foreningen inngikk en avtale om administrasjon, lagring og utstilling av Norsk kulturråds innkjøp av norsk samtidskunst. Det ga ekstra inntekter for foreningen. Alt dette viser at foreningen til tross for sin private karakter hadde en halvoffisiell status.

Fra 1970 ville styret legge mer vekt på medlemmene. Alle skulle få invitasjoner til åpninger, en fyldig årsberetning skulle sendes til alle medlemmer, kulturaftener skulle fortsatte og antall lotterigevinster økes. Dessuten skulle driften legges om. Ansvaret skulle deles mellom en intendant og en sekretær. Intendanten skulle ta seg av den estetiske praksis, sekretæren det administrative både for foreningen og kulturrådets innkjøp. Vaktmesterstillingen forsvant, og ble erstattet av midlertidig ekstrahjelp.

Som ny sekretær ble ansatte Jan Askelands kone, men etter at han hadde gått av som leder. Som foreningens første intendant ble ansatt Hans-Jacob Brun, som fortsatt var magistergradsstudent i kunsthistorie. Han kom senere til å bekle en rekke viktige stillinger i norsk kunstliv.

En utstilling som vakte særlig stor interesse hos publikum var «Romantikk. Figurativ kunst fra 1960-årene», med kunstnere som Odd Nerdrum (med maleriet «Amputasjon»), Jan og Karl-Erik Harr, og Frans Widerberg. Den var anmeldt av Brun før han tiltrådte som intendant. «… resultatet er blitt en klosset sentimentalitet som pendler fra det betente til det komiske … lik de fleste andre landskapene på utstillingen, hengende rett opp og ned som et lett tilsjasket sceneteppe.» Det forhindret ikke at noen av kunstnere kom tilbake med utstillingen «Romantik-Realisme» året etter, med Brun som intendant. Med Brun som intendant fikk samtidskunsten i alle dens uttrykksformer en plass på utstillingsprogrammet. Men han ga også plass til en presentasjon av «Stavanger Faste Galleri 1830-1970», altså Stavanger kunstforenings samling. Grafikeren Einar C. Hellem avløste Brun som intendant i 1976. Foreningen hadde tatt inngangspenger for ikke-medlemmer. Fra 1978 ble det gratis adgang for alle.

Om 1980-tallet skriver Haverkamp: «Etter inngangen til 1980-årene har det stort sett vært få forandringer i Kunstforeningens aktivitet. Den relativt raske utstillingstakten med vekslinger etter tre uker har vært opprettholdt tross underbemanning og økonomisk knapphet. Mønstringene har hovedsakelig innfridd ønskene om å få stille ut arbeider av nålevende norske kunstnere, mens tallet på utenlandske utstillinger har gått ned. Kunstforeningens forpliktelse til å arrangere historisk funderte visninger er – inntil jubileumsåret – blitt skjøvet i bakgrunnen bortsett fra enkelte minneutstillinger over 1900-tallskunstnere» (:88).

Utstillingsprogrammets karakter vises godt i den liste over institusjoner som har gjort innkjøp på kunstforeningenes utstillinger: Nasjonalgalleriet («en rekke innkjøp»), kunstindustrimuseene i Oslo og Trondheim, Riksgalleriet, Oslo kommune og Norsk kulturråd. Her har Oslo kunstforening hatt en stor fremfor andre foreninger. Foreningen har fortsatt sitt julelotteri, vesentlig med grafikk innkjøpt på egne utstillinger. Fra 1980 fikk medlemmene hvert år som gave et lite grafisk blad. Den har arrangert reiser for medlemmene til Frankrike og Italia.

Ved 150-årsjubileet i 2018 hadde foreningen ca 670 personlige medlemmer. Gjennom bedriftskunstforeningenes kollektive medlemskap kom ytterligere 5500 medlemmer. Den økonomiske situasjonen var vanskelig, fordi provisjonsinntekter og kommunale tilskudd sank. Det ble opprettet et 150-års jubileumsfond, som ble brukt til å stipendiere to kunstnere hvert år, med utstillingsplass i tillegg. Fondet var på 300 000 kroner, gitt som gave fra Sparebanken NOR. Det var mange søkere hvert år, og en eller to kunstnere ble valgt ut.

Etter det første 150 år – utviklingen til kunstforeningshall

1989

Fra 1990 begynner Oslo kunstforening å utgi et medlemsblad, med navnet Utstilling. Informasjon om og fra Oslo Kunstforening, med fire nummer i året. Intendanten er redaktør. Dets viktigste oppgave er å informere om tilbud til medlemmene, ikke minst ved forhåndsomtale av utstillingene og kunstnerne. Kunstneromtalene er gjerne som små katalogforord, som forteller både om kunsten og kunstneren. I disse årene har kunstforeningen kunsthistorisk kvalifiserte intendanter.

Foreningen har også tegnet et kollektivt abonnement på Vi ser på kunst, tidsskriftet for NKLF, som går til alle individuelle medlemmer som innlegg i Utstilling. Kontingenten ble på en ekstraordinær generalforsamling 25. januar 1990 med 200 medlemmer til stede enstemmig vedtatt økt til 200 kroner for personlige medlemmer for å finansiere både medlemsbladet og det kollektive abonnement. Nr 2 av Utstilling for 1990 inneholder også årsberetning og regnskap for 1989. Antallet personlige medlemmer var 1081, opp fra 927.

De samlede egeninntektene var ca 552 000 kroner. Av dette kom 135 000 fra kontingenter, 205 000 fra salgsprovisjon. Tilskuddene var på 810 000 kroner, derav 540 000 kroner fra Oslo kommune i fast driftsstøtte. Mesteparten av de øvrige tilskuddene var prosjektbestemt støtte. Regnskapet balanserte på ca 1,8 milloner. Underskuddet var rundt 162 000 kroner. Den fri egenkapitalen var tapt, den hadde en underbalanse på ca 153 000 kroner. I driftsstøtten fra Oslo kommuner går omtrent 40 % tilbake til kommunen i form av husleie.

I 1989 hadde foreningen 22 utstillinger, fordelt på 13 utstillingsterminer. Det var gjort 17 offentlige innkjøp til 9 forskjellige institusjoner. Det ble gjennomført en rekke medlemsarrangementer: et akvarellkurs, et kurs i kunsthistorie, en kunstreise til Rimini «med hovedvekt på renessansen», en omvisning på minneutstillingen etter Anna Eva Bergmann, en reise til Blaafarveværket, en omvisning på den fotohistoriske utstillingen, fem foredrag om J. S. Welhavens tegninger (dårlig besøkt), et julemøte med auksjon, tur til Louisiana utenfor København.

Det ble også for 10. året utgitt en «grafikk-nyttårshilsen» i form av et grafisk blad av Berit Arnestad (vara til styret) til alle medlemmene. Det gis som gave av kunstnerne, men kostnadene dekkes av foreningen. I det årlige lotteri var det 15 vinnere. Medlemmene har også 10 % rabatt ved kjøp av kunst.

Det ble som en prøveordning etablert en salgsavdeling, med en ansatt på provisjonsbasis. Stort sett ble foreningen drevet med lønnede ansatt (intendant, regnskapssekretær og timelønnede utstillingsvakter og monteringshjelpere. 70 kunstnere er representert.

Foreningens representantskap har hatt to møter, på et av dem var styret med for å diskutere den økonomiske situasjonen. Det har 13 medlemmer, en blanding av kunstnere og personer med kunstfaglig bakgrunn. Styret har fem medlemmer, derav tre kunstnere. De fleste år har foreningen også en sivilarbeider.

Søknader om utstilling behandles av foreningens jury, som består av styrets kunstnere, samt styreleder, dvs. fire av de fem styremedlemmene. Den vedtok søknadsstopp på grunn av lange ventelister. Styret nedsatte tre grupper som skulle se å ulike sider av driften: økonomi, publikum og utstilling. «Gruppene fungerer videre for å gjennomføre enkelte forslag.» Foreningen tok initiativ til en egen samarbeidsforening for de store kunstforeningene i Norge.

Foreningen har også et Kunstfaglig råd. Bestemmelsen i § 10 lyder: «Kunstfaglig råd består av fire personer med kunstfaglig kompetanse oppnevnt av styret. De oppnevnte medlemmers funksjonstid er to år med mulighet for gjenvalg. Rådet fungerer som konsultativt organ for styre og intendant”.

Foreningen har helt fra 1970 forvaltet Norsk kulturråds innkjøp av kunst. De registreres og oppbevares før de nå fordeles blant 14 kunstmuseer og fylkesgallerier/kunstforeninger. Det er et betalt oppdrag.

1990

«Status 1990» – finne stoff om den

Medlemstallet er steget til rundt 1200. Det er arrangert 21 utstillinger fordelt på 11 terminer, Tilbudet til medlemmene er omfattende. Det arrangeres turer til Blaafarveværket, til Vestoppland (Kapp, Biri, Jevnaker), Terracina i Italia, Paris, Amsterdam (Rembrandutstilling), og besøk på Norske Graffikeres Verksted. Den tilbyr kurs i maling, akvarell, tegning og billedanalyse (ved intendant Hanne Holm Johnsen, som har hatt tre måneders permisjon for å foreles i kunsthistorie i Tromsø). På årsmøtene deltar om lag 200 personer, det er da utlodningen blant medlemmene skjer.

Foreningen begynner å innrette seg på at salget vil synke, blant annet fordi flere innkjøpskomiteer er nedlagt. Allikevel er over 30 kunstverk solgt til slike komiteer i 1900. Regnskapet viser et underskudd på 53 000 kroner, men de faste fond er ikke angrepet. «Driftskostnadene kan nå vanskelig reduseres noe særlig uten å forandre foreningens profil.» Det er vanskelig å skaffe støtte til utstillinger og tiltak. «Det blir etter hvert tyngre å selge kunst.»

1991

Årets store utstilling var Rolf Stenersen samling av norsk kunst 1900-1950. De ble sett av 7000 besøkende. Heller ikke i år har juryen behandlet søknader om utstillingsplass. Det er for å for å få ned ventetiden for de antatte kunstnere. Året har gitt et driftsoverskudd på 141 000 kroner, men fortsatt er den frie egenskapitalen negativ. Salget er gått ned, og «avspeiler at vi ikke har hatt utstillinger med særlig stor salgsappell.» Antall utstillingsterminer er redusert til ni, med 18 utstillinger. Medlemstilbudene holdes oppe, med 16-17 arrangementer og kunstreiser.

1992
Utstillingsaktiviteten holdes oppe med 11 utstillingsterminer. Som vanlig er det også historiske utstillinger, dette år med Bernt Tunold og Amaldus Nielsen. Som før vises akademiets avslutningsklasse, som sommerutstilling fra juni til august. Året avsluttes som tidligere med en julesalgsutstilling. Men salget er dårlig, provisjonsinntektene har sunket til under det halve siden 1989. «Dette er dårlig, og avspeiler det de fleste gallerier og kunstnere opplever – mindre interesse for kjøp av kunst. Vi må også se i øynene at utstillingene har liten kjøpsapell. «Driftskostnadene kan nå vanskelig reduseres noe særlig mer uten å forandre foreningens utstillingprofil.» Medlemstallet var 1370, derav 1190 enkeltmedlemmer. På årsmøtet i 1993 møtte bare 50 medlemmer.

Til årsmøtet for 1992 i 1993 foreslår representantskapet (med 16 medlemmer i 1992) at det erstattes av en Kontrollkomité med tre medlemmer. Det ble opprettet i 1945/46. Den har «gjennom senere lovendringer utviklet seg til å bli en stor gruppe ikke alltid like aktive medlemmer.» Om representanteskpet som en ressurs for styre og administrasjon heter det at den ikke «har fungert særlig tilfredsstillende». Oppgavene endres lite: komiteen skal behandle halvårsregnskap, årsberetning og regnskap før de forelegges årsmøtet, og føre tilsyn med at foreningen styres i henhold til lover og årsmøtevedtak.

Utstillingsvirksomheten holdes oppe, med omtrent samme antall terminer og utstillinger. Som alltid er det flere separatutstillinger samtidig i de fire salene.

1993

Det var totalt 12 900 besøkende, og det ble tatt inn 43 200 kroner i inngangspenger. Det var ti utstillingsterminer, men sommerstengt for første gang på mange år. Der ble holdt et kunstlotteri so innbragte ca 58 000 kroner i overskudd. Billedhugger Fritz Røed hadde gitt et bronerelieff som gave, og salget innbragte 21 000 kroner. Et intendantskifte skapte problemer i overgangen. Regnskapet viste et lite overskudd. Den akkumulerte negative egenkapital ble inndekket ved disponering av fritt fond-midler, slik at egenkapitalen igjen ble positiv. Det bedret foreningens likviditet, som «var svært anstrengt ved inngangen til året.» Medlemstilbudene ble oppretthold på omtrent samme nivå. De offentlige innkjøpene gikk ned.

1994

Besøket lå på 11 200, en liten nedgang. Men inngangspengene steg, fordi prisen var økt fra 10 til 20 kroner for ikke-medlemmer. Som tidligere år fikk foreningen støtte til enkelttiltak fra ulike hold: Fra Lillehammer Olympiske Komité 50 000 for utstillingen «Lavkki lavki», fra NKLF 10 000 i prosjektstøtte og 33 980 i fraktstøtte fra NKLF, 10 000 i tilskudd fra Fortidsminneforeningen, 15 000 fra BKH for minneutstillingen etter Einar Granum, 22 050 fra Kunstakademiet for avgangsutstillingen, 40 000 fra Norsk kulturråd til montere og annet utstillingsutstyr, samt enkelte mindre tilskudd fra andre. Med driftsstøtte på 579 000 fra Oslo kommune gikk summen av støtte opp til nesten 1 million kroner. Kontingenter og provisjon gikk opp til ca 390 000 kroner, av egeninntekter på nærmere 670 000 kroner.

En stadig større andel av utgiftene må dekkes av støtte fra andre, i 1994 var andelen ca 70 %, mot om lag 50 % i 1989. Intendanten var den eneste fast ansatte. I tillegg var det en person engasjert på såkalte KAJA-midler, de skiftet gjennom året. Medlemstallet var begynt å gå ned, men foreningen hadde fortsatt over 1018 enkeltmedlemmer, mot 1089 året før.

1995

Medlemstallet synker litt, tallet besøkende holder seg opp rundt 11-12 000, medlemstilbudene blir noe færre. Utstillingstallet er fortsatt høyt, med faste innslag som Norsk kulturråds innkjøp, avgangsklassen fra akademiet og en juleutstillinger. Provisjonsinntektene har økte noe, kommisjonssalget er forbedret. Det arrangert kunstreiser til Nice og St. Petersburg. Foreningen kan fortsatt benyttte seg av KAJA-stillingene, som har en varighet på 10 måneder.

1996

Utstillingspolitikken er den samme: høy kvalitet, og stor bredde i kunstneriske uttrykk og teknikker. Hvert år er det en minneutstilling eller en annen type tilbakeskuende utstilling. I 1996 var det en utstilling med grafikeren Chrix Dahl, som i en årrekke hadde vært grafikklærer på Statens kunstakademi. Dette er på flere måter et godt år for kunstforeningen. Dahl-utstillingen alene hadde 4550 besøkende, og totalt var besøket 16 426, omtrent 50 % mer enn året før. Det laveste besøkstall var 756 (mot 320 året før). Det ble tatt inn over 100 000 kroner i inngangspenger. Kunstomsetningen steg med en million kroner til 1,75 millioner. Av det var bare 75 000 fra kommisjonsavdelingen. Provisjonsinnektene steg til 490 000 kroner, over halvparten fra Chrix Dahls utstilling.

Det var 11 utstillingsterminer. I alt 227 kunstnere hadde foreningen kontakt med. Av utstillingene var Billedhuggerforeningens jubileumsutstilling, og «Professorer ved Statens kunstakademi 1909-1995».

Økningen i egeninntekter var betydelig høyere enn økningen i tilskudd. Oslo kommunes driftstilskudd sto på samme nivå som i 1989, ca 600 000 kroner, der halvparten gikk til husleie. Styret bemerker at for «hver krone kunstforeningen mottok fra Oslo kommune utløste nærmere to kroner til formidlingsarbeidet, mens 50 øre ble betalte tilbake til kommunen i form av husleie, dette er et svært høyt krav til egeninntekter.» Etter avskrivninger av kontorutstyr var årsoverskuddet allikevel bare 21 000 kroner.

I flere år har foreningen arbeidet for å få til et senter for informasjon og aktiviteter i ledige lokale i 1. etasje. Foreningen har forsøkt å få til en dialog med Byrådsavdelingen for kultur – «foreløpig uten å lykkes.» Den får aldri disponere disse lokalene.

1997

Utstillingspolitikken fortsetter med 11 utstillingsterminer, de fleste med fra en til tre separatutstillinger. Det ble notert inn 13 300 besøkende, den minst besøkte hadde 720 besøk. Medlemstallet holdt seg stabilt. Tilskuddet fra Oslo kommune står fast på 600 000 kroner, halvparten går til husleie. Tilskudd fra andre er bare 112 000 kroner. Egeninntektene utgjør 1,13 millioner, eller om lag 60 % av de totale inntektene på 1,84 millioner. Det blir også i år et lite driftsoverskudd.

Ingen av de tre medlemsturene ble gjennomført, tilslutningen var for liten. Av syv tilbudte krs bel tre gjennomført: tegne- og malekurs høst og vår, og et intensivt malekurs på Hovedøya over en helg. Fire foredrag ble holdt om hollandsk gullalder, to andre foredrag var knyttet til utstillende kunstnere. Som vanlig var det omvisninger for medlemmene, den årlige «nyttårsgave» og utlodning blant medlemmene med åtte gevinster. I tillegg ble tre gevinster loddet ut blant 38 medlemmer på årsmøtet. Der ble det nedsatt en vedtektskomité med fem medlemmer.

Årets jubileumsstipend ble som en prøveordning utdelt blant de av deltakerne på Høstutstillingen som hadde søkt stipendiet. Stipendiejuryen har en deltaker fra NBK, en fra Sparebanken NOR og to fra styret. Det ble vedtatt å videreføre ordningen. Det ble gjort 12 offentlige innkjøp av 7 kunstnere fra utstillingene.

1998

Det ble gjort vedtektsendringer i 1998.

Formålsparagrafen ble endret på årsmøtet 28. mai, og lød nå:

Kunstforeningens formål er å fremme interessen for og å formidle kunnskap om bildende kunst og kunsthåndverk gjennom:

• å holde utstillinger av norske og utenlandske kunstneres arbeider
• omvisninger, foredrag, studieringer og informasjon.

Den nye paragrafen vektlegger kunstforeningen som en opplysningsorganisasjon om kunst.

Styrets sammensetning ble endret, ved at antall styremedlemmer ble økt fra fem til seks.

§ 8 Styret

Av styrets seks medlemmer skal minst tre være skapende* kunstnere.

Av styrets fire varamedlemmer skal minst to være skapende kunstnere.

Styret velger selv sin nestleder blant de valgte styremedlemmer.

Styreleder er på valg hvert år. Valgperioden for de øvrige styremedlemmer er to år.

Varamedlemmenes funksjonstid er ett år.

Har hele styret vært på valg, går to av styremedlemmene ut etter ett års funksjonstid. Hvem som skal gå ut avgjøres ved loddtrekning. (det siste er trolig en ny bestemmelse fra 1998).

Kunstnere har ikke lenger et vedtektsbestemt flertall i styret, med minst tre av fem medlemmer.

Vedtektene har også en paragrafom Kunstnerisk råd:

Kunstfaglig råd

Kunstfaglig råd består av styrets leder, foreningens intendant og fire personer med kunstfaglig kompetanse oppnevnt  av styret. Medlemmene av kunstfaglig råd velger selv sin leder. De oppnevnte medlemmer

fungerer i to år, men kan gjenoppnevnes.

Rådet skal:

1. gi forslag til styret om utstillinger,

2. juryere innsendte søknader, (antakelig ny bestemmelse i 1998).

3. gi uttalelser i kunstfaglige spørsmål fremlagt av styret.

Rådets beslutninger oversendes styret.

Det har vært et nytt godt år, med 15 450 besøkende. Egeninntektene dekket om lag 60 % av driftskostnadene på 2,1 million kroner. Provisjonsinntektene steg betydelig, kontingentinnbetalingene steg også noe. I desember ble det klart at Oslo kommune øker sitt årlige bidrag fra 1999. Det hadde i 10 år stått stille på ca 600 000 kroner i året, og hadde altså i realiteten sunket i realverdi. Samtidig har husleien til kommunen økt år for år. Foreningen kommer i økonomisk skvis mellom det stillestående tilskuddet fra kommunen og de økende priser og lønninger som drev driftskostnadene i været. Det går blant annet ut over vedlikehold av lokalene, og forhindret økt bemanning. Bare intendanten Kristin Røed har full stilling, med en sekretær i halv stilling. Andre var timelønnede. Det var en sivilarbeider fra midten av februar. Det offentlige innkjøp var bare ni arbeider av åtte kunstnere, fem arbeider på papir var innkjøp av Nasjonalgalleriet.

Årberetningen gir en opplysning som ikke har vært fremme tidligere: «Styret og varamedlemmer arbeidet i alt ca 600 dugnadstimer i forbindelse med utstillingsåpninger, medlemsarrangementer, komiteer og forberedelse av Arne-Kavli utstillingen.» Det er særlig i den medlemsrettede virksomheten det gjøres et frivillig arbeid.

Men det oppstår en ny utfordring: Norsk kulturråd sier opp avtalen om forvaltning av innkjøpene. Det har disponert 90 kvadratmeter av foreningens lokaler til lager og kontor. Det ga foreningen 305 000 kroner i inntekter i 1998.

Årets sommerutstilling var med Arne Kavli (1878-1970). Nok et utstilling med Chrix Dahl fulgte, denne gang med skisser og illustrasjoner – begge finansierte med støtte fra private sponsorer. 22 kunstnere stilt ut separat eller i små grupper, fordelt på 10 utstillingsterminer. Det var bare norske kunstnere. Medlemstilbudet var omtrent som før, med fire nummere av »Utstilling» med innlagt «Vi ser på kunst»,, og en nyttårsgave med et grafisk blad av Mari Krokann Berge utsendt sammen med medlemskortene.

1999

Årets sommerutstilling er en retrospektiv utstilling med grafikk og materialbilder av Rolf Nesch. Den er et eksempel på et fast trekk ved foreningens utstillingspolitikk: minneutstillinger og retrospektive utstillinger med kjente avdøde norske kunstnere (Nesch døde i 1975), og jubileumsutstillinger med eldre norske kunstner eller norske kunstinstitusjoner.. I 1999 banker også den nye tid på døren, i form av Sven Påhlssons video-animasjoner. Han var samme år «Biennaleutstiller» i Venezia, men hadde inngått avtale med kunstforeningen før det ble kjent. Utstillingen med Juan Britto Vargas åpnes med en performance på Christiania torv. Inne viser han malerier, laserprint og skulptur/installasjon.

I hele perioden 1989-1999 er det omtrent ikke utstillinger med utenlandske kunstnere, selv ikke fra Norden. Bare en utstilling trer frem: den brasilianskfødte og engelskboende Ana Maria Pacheo. Ellers var det noen få utstillinger som het «nordisk grafikk», «svensk kunst» o.l. Kunstnere med ikke-norske navn var bosatt og virksomme i Norge.

Oslo kommune øker sitt driftstilskudd fra 600 000 til 772 250, av samlede tilskudd på ca 1 million kroner. Egeninntektene er på ca 915 000, av det utgjør 305 000 fra Norsk kulturråd – det nest siste året med honorar for forvaltningen av dets innkjøp. Regnskapet for 1999 balanserer på omtrent det samme beløp i kroner som i 1989. Det ble bare gjort tre offentlige innkjøp, tre arbeider av Erling Enger innkjøpt av Enebakk kommune. Tallet på personlige medlemmer lå litt over 1000, som det hadde gjort de senere årene.

2000

Kirvild Haukelid overtar som intendant etter Kristin Røed. Det kommunale driftstilskuddet var igjen økt, fra 772 250 til 930 000 kroner. Det gjorde et mulig å øke den faste bemanningen med en halv stilling. Dessuten fikk man tilbake en sivilarbeiderstilling som var inndratt året før, og en halv gratis stilling gjennom et rehabiliteringsprogram. Den administrative kapasiteten var dermed økt. Men ut over det kommunale tilskuddet, var andre tilskudd bare på 73 800 kroner, det laveste på mange år. I 1999 var samlede tilskudd på 263 700 utenom det kommunale.

Foreningen hadde for første gang på ti år under 1000 personlig medlemmer, 974. I tillegg kommer 112 familiemedlemskap og 18 bedriftsmedlemmer. Besøket var sunket til 8456, for det var «ikke lagt opp til noen store tidkrevende spesialutstillinger med appell til et bredere publikum.»  Salget av kunst var «myere lavere enn forventet.» Regnskapet balanserer på omtrent samme nivå som de siste ti årene, på rundt 2 millioner kroner. I alt 240 kunstneres arbeider var formidlet i utstillings og kommisjonssalg.

Det var fortsatt ti utstillingsterminer, og et helnorsk utstillingsprogram, men uten historiske innslag, men en minneutstillinger. To utstillinger hadde Oslo 1000-års jubileum som foranledning, og så vistes 50-års jubileumsutstillingen for Kunst på Arbeidsplassen. Det var de vanlige teknikkene, intet nytt. To kunstreiser til Berlin (med Jan Brockmann som reiseleder) og London. Ellers var det foredrag og omvisninger for medlemmene, som fortsatt mottok «Utstilling» og «Vi ser på kunst» fire ganger i året. Foreningen har fortsatt et medlemslotteri, med ni gevinster, og en trekning av fire gevinster (derav to bøker) blant de 35 stemmeberettigede medlemmene på årsmøtet.

Det kunstfaglige råd behandlet 153 inn innkomne søknader, mot 190 året før, på 7 møter. 12 kunstnere fikk utstillingsplass, mot 14 året før. Rådet har tre medlemmer, med to kunstnere oppnevnt av styret (ikke styremedlemmer), og en kunsthistoriker som leder.

Det ble tildelt en «Milleniumpris-stipend» i forbindelse med årtusenskiftet. Det var på 25 000 kroner, og gikk til Marianne Bratteli for maleriet «Oslo – vår 1997». I juryen deltok en representant for Christiania GlasMagasin (som trolig hadde bevilget penger til stipendiet), en billedkunstner og et styremedlem som også var billedkunstner, foreningens intendant, og vara for styreleder.

Også i år ble det tildelt et jubileumstipend, opprettet ved 150-års jubileet i 1986. Der besto juryen av to billedkunstnere der den ene satt i styret, intendanten, styreleder og en representant for Sparebanken NOR. I begge disse juryen var bare to av fem medlemmer billedkunstnere.

Handlingplan 2001-2005

Det ble i 2000 og 2001 arbeidet med en handlingsplan for Oslo kunstforening for perioden frem til 2005.[11] Utgangspunkter var foreningens formål: å» fremme interesse og kunnskap om billedkunst og kunsthåndverk.» Her er noen punkter i planen.

Utstillingsvirksomheten: Ha et kunstfaglig råd og tillitsvalgte med høy tillit og bred kunnskap om norsk kunstliv. Styrke galleriets status som utstillingssted og innkjøpssted. Forbedre og styrke foreningens profil. Beholde ordningen med fri innsendelse av utstillingssøknader,men også i større grad invitere aktuelle og interessante kunstnere til å stille ut. Utarbeide et mandat til kunstfaglig råd, på bakgrunn av handlingsplanen

Medlemsorganisasjonen: Øke medlemstallet.Vervekampanje m/attraktive vervepremier. Frivillige medlemmer får eget »vervebord» på åpninger og søndager. Skape og opprettholde et aktivt og inspirerende faglig miljø i foreningen.Introdusere nye web-sider og holde dem løpende oppdatert. Styrke formidlingsvirksomheten til barn og unge spesielt. Kontakte barneskoler, videregående og kunstskoler i Oslo og omegn om utstillinger.

Økonomi: Sette opp lister m/navn på de som har kjøpt kunst og kunsthåndverk de siste 5 år. Sende invitasjon i forhold til type kunst og kunsthåndverk de er interessert i. Øke prosjektmidler. Utvide og forbedre utvalg av kunst og kunsthåndverk i kommisjonsavdeling. Ta i bruk sal 6 til utvidet kommisjonssalg. Øke driftstilskudd fra Oslo Kommune. Aktiv markedsføring av kunst på våre utstillinger og i kommisjonsavdeling over internett. Alle bidrag over kr. 2000,. deltar i trekningen av tre kunstverk. Auksjon over «gammel» kunst i foreningens eie. Tilby lokalene til leie ved for spesielle arrangementer. Engasjere kunstnere til å male eller tegne huset vårt i Rådhusgt. Lage kort og trykk/plakat for salg , evt. innrammede trykk. Innredning av sal 1 til større, mer tilgjengelig kommisjonsrom, med et bra utvalg av billedkunst og kunsthåndverk.

Denne planen er ingen strategi, fordi den ikke plasserer Oslo kunstforening i en større sammenheng i Oslo eller på landsbasis. Den sier ikke noe om utstillingspolitikken, bare at foreningen i større grad selv må gå ut og invitere kunstnere. Eller legger den stor vekt på å øke salget, som eneste måten den selv kan påvirke inntektene. Økt kommunal støtte blir et fromt ønske, uten noen tanker om hvorfor kommunen vil øke støtten – kanskje utenom planene om å gi økt oppmerksomhet til barn og skoler.

Utviklingen de neste årene viser at planen ga få resultater – året 2000 er heller inngangen til en nedgangsperiode.

2001

Den kommunale støtten gikk ned med 130 000 kroner fra 2000. Provisjonsinntektene var lavere enn forventet, til tross for godt salg og besøk under minneutstillingen med Kaare Espolin Johnson. Det ble notert 12 716 besøkende, til tross for to måneder sommerstengt og oppussing i desember. Det er siste år med forvaltningsavtale med Norsk kulturråd. Medlemstallet steg til 1059 enkeltmedlemmer og 115 familiemedlemmer. Regnskapet viste et uvanlig stort overskudd, på 133 548 kroner, som bragte egenkapitalen opp i 317 385 kroner. Noe skyldtes en økning i provisjonsinntekter.

Medlemskontingenten innbragte 243 000 kroner. Kostnadene ved utgivelse av «Utstilling» og «Vi ser på kunst» var på ca 113 000 kroner. Totalt var medlemsaktivitetene beregnet å koste 219 190 kroner. I de årene det er spesifisert medlemsaktiviteter i regnskapet, har innbetalte kontingenter oversteget disse med mellom 20-40 %. Når det i årsberetningen står at uten det kommunale bidrag og medlemskontingenten vill foreningen ikke «fungere i nåværende form,» er nok det helt riktig når det gjelder det kommunale bidrag. Det koster imidlertid å ha medlemmer, men så er det jo slik at uten medlemmer opphører jo foreningen å eksistere. Oslo kunstforening har lang tradisjon for å gi mye tilbake til medlemmene. Det er jo også medlemmene, og særlig de tillitsvalgte, som står for den organisatoriske praksis som danner grunnlaget for foreningen som institusjon. Det gjør de gratis. Men det var bare 19 stemmeberettigede medlemmer (av 1059) til stede på årsmøtet. Hva er det tegn på?

Det ble gjennomført dagsturer til Eggedal og Tønsberg, og en kunstreise til Egypt. Et spesielt innslag var festaften på Hurtigruten «Harald Jarl», med Espolin Johnsons utsmykking, og en rekke omvisninger med etterfølgende lunch på Hurtigruten. Årets utlodning skjedde på julemøtet, med åtte gevinster, mens fem beskjedne gevinster ble loddet ut blant deltakerne på årsmøtet.

2002

Årsberetningen for 2002 lå ikke i permen for årsberetninger 1989-? Regnskapstallene er fra årsberetningen for 2003.

Det konstateres i «Utstilling» nr. 2/2002 at foreningen «befinner seg nå i en økonomisk krise.» Det vurderes å legge ned informasjonsbladet «Utstilling», på grunn av kostnadene. Det kommunale tilskuddet er redusert med 180 000 kroner, og var nå på 750 000 kroner. Andre tilskudd var på 216 600 kroner, derunder fire tilskudd på til sammen 125 000 kroner til Savio-utstillingen, som var årets store løft. Oslo kommune bevilget 50 000 i prosjektstøtte. Årets driftsresultat var på 228 211 kroner. Den fri egenkapital var sunket til 89 174.

 Det åpnes ny galleributikk i en av utstillingssalene. Det ser ut som antall styremedlemmer er redusert til fem.

Foreningen er fortsatt aktiv med kunstreiser. I 2002 tilbys dagstur til Romerike, Finnskogen og Nittedal, og reiser til Documenta i Kassel, og Wien og Budapest.

2003

«Foreningens økonomiske situasjon har ikke bedret seg» konstaterer styret i årsberetningen. Driftstilskuddet fra kommunen er kuttet hvert år siden 1998.  «Den økonomiske situasjonen har nødvendiggjort vesentlige besparelser, blant annet en merkbar reduksjon av personale.» Utstillingsperioden (terminen) er forlenget fra tre til fire uker, det blir bare åtte terminer, mot vanligvis ti til elleve. Alle terminene har to eller flere kunstnere, alle er norske (med unntak av svenske Lars Lerin). Antall «formidlede» kunstner var sunket til 72, mot tidligere fra 150 til 200. Utgivelsen av «Utstilling» er avsluttet, bare NKLFs «Kunst» – som erstattet «Vi ser på kunst» – sendes fortsatt ut med posten.

Foreningens samlede driftsinntekter er sunket til ca 1,5 millioner, mot ca 1,8 millioner året før. Driftsresultatet var negativt også i år, men bare 13 591 kroner.

«Styrets altoverskyggende oppgave i 2003 har fremdeles vært å finne løsninger på foreningens elendige økonomiske situasjon, samt oppgradere lokaler og kunstnerisk profil.» Hva er oppgradering av en kunstnerisk profil. Det kunstfaglige råde har ikke hatt møter i 2003.  Det er ikke utdelt noe jubileumsstipend.

Det var to faste hele stillinger, Trude Gomnæs hadde overtatt som intendant.

Besøkstallet var radikalt redusert, til i underkant av 4500. Medlemstallet var sunket til 565 enkeltmedlemmer (nesten en halvering fra 2001), 90 familiemedlemmer og 17 bedriftsmedlemmer. Det ble utloddet bare fire arbeider på papir blant medlemmene, to av Lars Lerin. På årsmøtet var det 12 medlemmer. Det ble gjort ett offentlig innkjøp.

Flere «nye» medier er med: installasjoner/objekter, fotocollage, video, installasjon (flere), mixed media.

Utstillingsprogrammet består utelukkende av separatutstillinger eller små gruppeutstillinger. Det er ingen kollektive utstillinger, minne- eller jubileumsutstillinger. Alle er egenproduserte.

Det kommunale tilskuddet gikk opp til 775 000 kroner, med tillegg av 40 000 i prosjektstøtte. Ut over det mottok foreningen ingen tilskudd.

2004

Slik innledes årsberetningen:

 «Foreningens økonomi har utviklet seg svært negativt gjennom 2004. Inntektsgrunnlaget er nær halvert samtidig som kostnadene har økt sammenlignet med 2003. Styret har derfor løpende måttet vurdere om grunnlaget for fortsatt drift har vært tilstede. Driftstilskuddet fra Oslo kommune er avgjørende for foreningens økonomi. For å dekke underskudd har man i 2004 måttet ta et betydelig bidrag fra fondsmidler. Dette er en uholdbar situasjon. Styret har fokusert på å iverksette tiltak for å rette opp i dette. For 2005 har foreningen fått noe økning i støtten fra Oslo kommune som sammen med kostnadsreduksjon ved redusert bemanning og forsiktig husholdering vil sikre videre drift – forutsatt at nøkternt budsjetterte egeninntektskrav oppfylles.

Et ekstraordinært årsmøte 25. januar 2005 ga styret anledning til å ta fra fondene for å dekke underskudd i 2004, og for å kunne fortsette driften i første halvår 2005. Ved årets utløp var foreningens egenkapital gått tap. Driftsunderskuddet var på om lag 484 000, mot om lag 17 000 året før. Underskuddet ble delvis dekket ved å ta 215 000 kroner fra faste fond. Det kommunale driftstilskuddet var redusert fra 830 000 til 700 000 kroner, altså bare litt høyere enn femten år tidligere. Situasjonen ser svart ut.

Det ble i hele 2004 vært arbeidet videre med ombygningsprosjektet for de nåværende lokaler. Det har tatt lan tid å få tillatelser (bygningen fra 1624 er fredet), men de ventes gitt i mai 2005. Først da kan det søkes midler til ombyggingen.

Det var åtte utstillingsterminer, den siste for «julestunt» med spesiell åpning for medlemmene.. Alle utstillingene var med enkeltkunstnere. En termin var med en tyrkisk og italiensk kunstner. Det kunstfaglige råd heller ikke fungert i år.

I 2004 ble det registrert 2600 besøkende, og det var 404 enkeltmedlemmer og 70 familiemedlemskap. Det kollektive abonnement på tidsskriftet «Kunst» fra NKLF var oppløst, og bare 39 medlemmer sto som abonnenter. I oktober vare det fire vandringer i Nasjonalgalleriet. Det var en reise til Telemark, og et minikurs i modernismen. Medlemsrettet aktivitet var kraftig redusert. Kontingenten ble satt til 300 kroner for enkeltmedlemmer, et eget abonnement for «Kunst» var på 120 kroner.

Det var to hele stillinger som året før, pluss en sivillarbeider. Caroline Ugelstad vikarierte som intendant for Trude Gomnæs en del av året.

2005

Ved vedtak på årsmøtet ble bestemmelsen i vedtektenes § 9 om kunstfaglig råd strøket. Utviklingen mot en intendantrolle med fullt kunstnerisk ansvar var begynt.

De nødvendige tillatelser til de begrensede ombygninger ble ikke godkjent av Byantikvaren. Våren 2006 søkes det om bevilgning til over­flate­renovering i salene med prosjektert start 1.1.2007.

Ved utgangen av 2005 hadde foreningen totalt 628 medlemmer hvorav 540 enkeltmedlemskap, 77 familiemedlemskap og 11 bedrifts­medlemskap. Tidsskriftet «Kunst» som ble utgitt av NKLF opphørte ved utgangen av 2005. Da sto, 108 medlemmer som abonnenter (120 kr pr år). Dermed forsvant nok et tilbud til medlemmene. Stipendutdeling ble også sløyfet.

Administrasjonen ble krympet noe, ved at intendantstillingen ble redusert til 50 % deler av året. Caroline Ugelstad, Anne Thomassen og Trude Gomnæs fungerte som intendanter, de to siste i halv stilling. Den andre stillingen ble redusert til 50 % nesten hele året. Slik reduserte styret de administrative kostnader. Kunstsosiologen Jon Øien overtok som styreleder tidlig på året.

2006

Foreningen ble drevet på sparebluss dette året, med intendant Trude Gomnæs Ugelstad og assistent på halv tid. Det var syv utstillingsterminer, og god «luft» mellom enkelte, to måneder sommerstengt, og stengt både mandag og tirsdag. Det var bare åtte separat- eller gruppeutstillere. Det internasjonale innslaget var International Academy of Art Ramallah.  En av utstillingene var kuratert av en annen enn intendanten. Så vidt jeg kan se, er det første gang betegnelsen “kurator” brukes i en årsberetning.

Det ble notert 4250 besøkende, og foreningen hadde nå 513 medlemmer hvorav 445 enkeltmedlemmer. Det ble arrangert et 20-talls omvisninger, foredrag, seminarer og annet for medlemmene – de fleste omvisninger var i andre utstillingsinstitusjoner. Medlemslotteriet hadde tre gevinster. Det ble gjort fem offentlige innkjøp av to kunstnere.

2007

Våren 2006 fikk foreningen midler til oppussing i tre av salene, fra Norsk kulturråd – med 1 mill. kroner. Den ble gjennomført i 2007. Fra begynnelsen av året tilbakeleide foreningen salene 4, 5 og 6 til Oslo kommune som skal leie disse ut til atelierer for yngre kunstnere i Oslo. «Hvilket innebærer at foreningen fra 2007 disponerer oppussede lokaler i en størrelse som står i forhold til de personalressurser foreningen har, heter det i årsberetningen. Med de reduserte lokalen ble husleien lavere.

På grunn av oppussingen ble det bare plass til fem utstillingsterminer. To av terminene var med kollektivutstillinger med 13 og 6 kunstnere, den siste var eksternt kuratert. Det var registrert 5221 besøkende. Fra august var det automatisk besøksregistrering med en besøksteller. Et nytt innslag i årsberetningen er opptelling av mediaoppslag. Det var 28 slike i 2007, når medtas intervjuer m.m. med intendanten. Antallet enkeltmedlemmer var sunket til 353. Det ble gjennomført medlemstiltak, flest omvisninger. Om økonomien heter det i årsberetningen:

Foreningen hadde positiv egenkapital med 95 345 kroner ved årets slutt. Tilgjengelig fondsmidler er begrenset. Styret er imidlertid fornøyd med at foreningen med det nye husleieforholdet befinner seg på et utgiftsnivå som kan dekkes opp av ”normale” inntekter.

Foreningen hadde et underskudd på 11 963 kroner ved årets slutt. Egenkapitalen er allikevel positiv, fordi den bundne fondskapitalen tidligere er blitt frigitt til disposisjon for foreningens drift.

Kunsthistoriker og kurator Marianne Hultman ble ansatt som vikar for intendanten fra 19.02.07. Hun var fortsatt intendant ved inngangen til 2022. Med henne kom det en ny tenkning inn i foreningen, som kom til uttrykk i hennes Virksomhetsplan i 2007. Den pekte mot senere endringer både i estetisk, sosial og organisatorisk prakis.

Om foreningens hovedoppgave skriver hun:

Ett varierat utbud av utställningar ska spegla aktuella strömningar inom norsk och internationell samtidskonst. Program och pedagogisk verksamhet ska fördjupa kunskapen om och upplevelsen av det som visas. Kunstforeningen skall fungera som en mötesplats där ideer och erfarenheter kan prövas och spridas samt uppmuntra det som är nyskapande och gränsöverskridande. Möte, dialog och upplevelse är nyckelord för verksamhetens förmedling – samarbete och samverkan för verksamhetens genomförande.

Hultmann plasserer intendanten som den hovedansvarlige for foreningens kunstneriske profil.

Medlemmarna är Oslo Kunstforenings uppdragsgivare. Medlemmarna utser en styrelse vid årsmötet. Styrelsen ansvarar för foreningens drift; anställer intendent; fasställer lön, arbetastruktur. Intendenten fungerar som konstnärlig ledare och daglig ledare för foreningen och har det övergripande ansvaret för utställningsprogrammet. Styrelsen har det övergripande ansvaret för kunstforeningens profil och godkänner intendentens förslag.

Slik definerer hun utstillingsprofilen:

Oslo Kunstforening ska huvudsakligen visa aktuell samtida konst av hög kvalitet. Ett fruktbart växelspel mellan det lokala, regionala såväl som det nationella och internationella ska prägla verksamheten. Kunstforeningen ska också särskilt lyfta fram och stödja unga konstnärskap, som ännu inte hunnit etablera sig på konstens arena. Detta ska dock inte lägga hinder för att man då och då ställer ut mer etablerade konstnärer. Växelspelet mellan ungt och mer etablerat, mellan separat-, grupp- och internationella utställningar utgör grunden för verksamhetens trovärdighet.

Samtidig skal foreningen «bridda sin verksamhet ytterligare för at nå nya grupper. Medlemstalet skal öka.» Hultmann er bevisst på at man er inne i en ny verden, der hjemmesider og sosiale medier gir nye muligheter for kommunikasjon.

• Kunstforeningen ska bli synligare genom en profilerad verksamhet, marknadsföring, tillgänglighet och nätverk.
• Vernissagekortet fungerar som ett marknadsföringsgrepp, även för medlemmarna, varför även de fortsättningsvis bör inkluderas i utskicken.
• Informationsarbetet ska utvecklas bland annat genom en tydligare hemsida och utskick via e-post.
• Kunstforeningen ska verka för en ökad samverkan med andra föreningar och organisationer för att på så sätt kunna erbjuda medlemmarna ett bredare program.
• Kunstforeningen ska undersöka möjligheten att skaffa medel för ett högkvalitativt medlemslotteri, både till medlemmarnas och till konstnärernas gagn. Något som på sikt även skapar förutsättningar för att ytterligare öka medlemsantalet.
• Kunstforeningen ska öka antalet förmånserbjudanden för sina medlemmar.
• I ett längre perspektiv ska Kunstforeningens trovärdighet öka och med det kommunens årliga anslag.

Kunstforeningen ska arbeta med följande beträffande ekonomi, lokaler mm:

• Hålla budgeten i balans och se till att nå de försäljningssiffror man budgeterat för 2007. Detta gäller särskilt för höstens första utställning, som ännu inte är satt.
• Förhandling om hyran (husleie) för 2007-2012.
• Ansökan till Sparbankstiftelsen om Jubileumsstipendium. (Jon Öien)
• Söka om att få omdisponera resterande medel i samband med renoveringen. I första hand behöver man en ny grafisk profil, ny hemsida, nya datorer samt ny teknisk utrustning.
• Ansöka till kommunen om stöd för 2008. Ansökan ska vara inlämnad den 1 juli.
• Söka medel från Sparbankstiftelsen för restaurering av takstuckaturen i festsalen efter överenskommelse med Anne Olaisen. Detta ska ske i september, efter ett möte med Byantikvarien.
• Söka medel från Norsk Kulturråd, Fritt Ord, Norske Kunstforeninger.
• Undersöka vilka medel som kan sökas för Danger Museum i januari 2008.
• Planera ett möte med politikerna i oktober 2007.
• Undersöka möjligheten för Kunstforeningen att få ingå i beslutsprocessen beträffande vilka konstnärer som ska få tillgång till ateljeerna i huset.

Så gjennomgår hun de ressurser foreningen har, og her er hun meget nøktern. De disponible inntektene settes til 1,12 millioner, og det er en ramme foreningens kostnader må holde seg innenfor. Dette er betydelig lavere enn de siste 15 årene. Foreningen har for tiden 1,5 årsverk: intendant og en assistent på halv tid, og dessuten timeansatte. Lokalene er nylig oppusset. Det er tre utstillingsrom samt et kontorrom.

Hultmann bemerker at utstillingenes og programmenes karakter påvirker brukegruppene, men at foreningen ikke er alene:

Oslo Kunstforening vill i ett längre perspektiv bli en av flera viktiga kulturverksamheter inom kommunen som lyfter fram Oslo som en attraktiv kulturstad i ett nationellt och internationellt perspektiv. Verksamheten vid Oslo Kunstforening vänder sig först och främst till kunstforeningens medlemmar men ska även vara till för alla medborgare i Oslo med omnejd.

Så foreslår den nye intendanten at foreningen må tenke nytt om sin omverden, og først og fremst finne samarbeidpartnere.

Under året ska Oslo Kunstforening se över hur vi på olika sätt kan samarbeta med andra aktörer, både för att öka Kunstforeningens trovärdighet som en viktig aktör och för att på sikt kunna erbjuda medlemmarna fler förmåner och på så sätt skapa förutsättningar för att öka antalet medlemmar.

Hun vil kontakte en rekke aktuelle samarbeidspartnere, både i Oslo, Norge og i utlandet.

Oslo Kunstforening ska få fler samarbetspartnere än idag, både lokalt, regionalt, nationellt och internationellt.

Intendantens strategi kan oppsummeres i fire punkter: Hultmann vil selv ha det fulle kunstneriske ansvar, hun vil internasjonalisere utstillingsprogrammet og utvide foreningens kunstfaglige nettverk, og hun plassere foreningen bedre og mer synlig i Oslos kunstliv.

2008

Året 2008 er et av de viktigste årene i Oslo kunstforenings historie.

Fra portvakt til speider

En særdeles viktig endring skjer med forholdet mellom utstillere og kunstforening: I stedet for å planlegge utstillingsprogrammet ut fra innkomne søknader har intendanten på selvstendig grunnlag utarbeidet et program. I tilknytning til utstillingsprogrammet har kunstforeningen også utvidet sitt kontaktnett med kunstnere, institusjoner og andre samarbeidspartnere både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Dette er det helt essensielle kjennetegn ved kunsthallforeningene, og med andre kunsthaller: De finner selv frem til kunstnere og aktuelle samarbeidspartnere; utvikler utstillingsprosjekter i samarbeid med dem; og de er internasjonalt orientert.

Foreningen slutter å være en portvakt og blir speider. Dette er den største endringen i Oslo kunstforenings estetiske praksis praksis siden den begynte med separatutstillinger omkring 1900. Den slutter også med de historiske utstillingene og minneutstillinger, og blir helt viet den aktuelle samtidskunsten. Det er også endring i den sosiale praksis, fordi intendanten overtar det kunstneriske ansvaret fra styret for foreningens utstillingsprogram, fordi forholdet mellom forening og kunstner blir endret, og fordi foreningen får flere samarbeidspartnere – også i den estetiske praksis. Dette må følges opp av endringer i den organisatoriske praksis, og derfor gjøres det flere vedtektsendringer som tilrettelegger for den nye estetiske og sosiale praksis.

Kunstforeningen synes å ha fått sitt publikum tilbake. I 2008 hadde den 9 392 besøkere, til tross for at kunstforeningen holdt stengt i juli måned. Besøkstallet økte med nesten 80 %. Den arrangerte i 2008 ni utstillinger. På disse har det blitt avholdt flere konserter i samarbeid med Ny Musikk, og performancer i samarbeid med Pia Torgersen og Du store verden!

Det heter i innledningen til årsberetningen:

Program og pedagogisk virksomhet skal fordype kunnskapen om og opplevelsen av det som vises. Kunstforeningen skal fungere som en møteplass der ideer og erfaringer kan prøves ut og nyskapende og grenseoverskridende kunst vises. For å få til dialog og opplevelse, som er nøkkelord for virksomheten, legger foreningen stor vekt på samarbeid med andre. I 2008 har administrasjonen hatt fokus på å utvikle og tydeliggjøre kunstforeningens virksomhetsprofil gjennom et mangfoldig kunstneriske program. Flere samarbeidsprosjekt har blitt påbegynt og vil utvikles videre. Kunstforeningen har ønsket å utvide sitt areal for å skape bedre forutsetninger for utstillingsvirksomheten. Utvidelsen vil etter avtale med kommunen gjennomføres våren 2009.

Om utstillingspolitikken heter det:

Oslo Kunstforening skal hovedsaklig vise aktuell samtidig kunst av høy kvalitet. Målet er et fruktbart vekselspill mellom lokale, regionale så vel som nasjonale og internasjonale utstillinger. Kunstforeningen skal særskilt løfte frem og støtte unge kunstnerskap, uten at dette er til hinder for å stille ut mer etablerte kunstnere.

Den nye estetiske og sosiale praksis kan eksemplifiseres med den første utstillingen i 2008:

Oslo Kunstforening åpnet regjeringens ”mangfoldsår” med utstillingen Multiple Choices: All of the Above, med kunstnere fra Brasil, USA, Japan, Norge og Sverige. Initiativtakere til utstillingen var kunstnerduoen Danger Museum med Øyvind Renberg (NO) og Miho Shimizu (JP). Til utstillingen hadde de invitert kunstnerne Ana Linneman og Alex Villar fra Brasil og USA. Med seg hadde de også musikerne Heejong Yoo og Boram Hong (som utgjør det koreanske bandet Fortune Cookie),og den svenske kunstneren Markus Degerman.

Et annet eksempel er Norske Kunstforeningers 30 års jubileumsutstilling, som åpnet i Oslo kunstforening.

Norske Kunstforeningers jubileumsutstilling Recycling the Looking Glass: Trash art Found Objects tok utgangspunkt i Trash art – Found objects: To ulike kunstneriske strategier der gjenbruk og resirkulering av avfall, materialer, kasserte gjenstander, metafor og mening er sentrale elementer. Trash art – Found objects er i internasjonal sammenheng et par av de mest fremtredende strategier i samtidskunsten og den nære kunsthistorien. Strategiene åpner mot viktige spørsmål knyttet til samtidskunst i en globalisert verden med så vel kulturelle som samfunnsmessige implikasjoner; der det kulturelle mangfold knyttes opp mot politiske, miljømessige og økonomiske dimensjoner. Kurator for utstillingen var Samir M’kadmi. Utstillingen ble støttet av Norsk kulturråd, Institusjonen Fritt Ord, Miljøverndepartementet, Centre Culturel Français og USAs ambassade. I forbindelse med åpningen arrangerte Norske Kunstforeninger et internasjonalt seminar der en del av de problemstillinger utstillingen reiste, ble utdypet. For utstillingen ble det produsert egen utstillingskatalog. Etter visningen i OKf ble utstillingen sendt på vandring rundt om i Norge i Norske Kunstforeningers regi.

De to utstillingene har det til felles at de tar opp tema som er politisk viktige for regjeringen og det politiske Norge. Det er som foreningen her legger grunnlag for senere søknader om direkte statlig driftsstøtte. Foreningens strategi, på dette og andre områder, er å orientere seg i sine omgivelser og søke seg inn i sammenhenger den selv kan ha nytte av.

Den tidligere stipendutdelingen fra avkastningen av et fond på 300 000 kroner opprettet av Sparebanken NOR ble avsluttet noen år tidligere. Når er en ny og mer tidsmessig stipendordning innført.

Fra og med 2008 har Sparebankstiftelsen DnB NOR i samarbeid med Oslo Kunstforening delt ut et stipend på 100.000 kroner til en nyetablert kunstner. 2008-stipendiater ble Ellisif Hals og Susanne Skeide. De skal stille ut separat i Oslo Kunstforening i 2010.

Stipendiene er betydelig større, noe som vil gi større synlighet i kunstlivet. Foreningen fikk 50 presseoppslag i 2008, mot 27 året før. Medlemmene ble tilbudt omvisning på alle utstillingene.

Foreningen viste i 2008 separatutstillinger med Britt Juul og Torhild Berg, Hariton Pushwagner, Tomas Ramberg og Martin Gustavsson. Den har også vist avgangsutstillingen for Mastergradsstudenter i kunstfag fra Fakultet for visuell kunst på KHIO i samarbeid med kurator Anne Szefer Karlsen og Galleri GAD, Galleri Soft, Galleri Format og BOA.

Intendanten, som var i full stilling, hadde bare en assistent i 50 % stilling som støtte, i tillegg til timelønnet personale. Det ble høsten 2008 inngått avtale om at kunstforeningen fra 01.01.09 utvider sitt leieareal ved å leie den såkalte sal 4 av kommunen. Salen skal benyttes til kontor og salgsformål, slik at sal 2 der kontoret har vært frigjøres til utstillingsformål.

Styret viser i årsberetningen til at Bergen har fått en kunsthall med stor kommunal støtte, i regi av Bergens Kunstforening. Det bør også Oslo få.

Oslo Kunstforening mener at gjennom en kommunalt støttet kunsthall som driver en virksomhet av høy kvalitet vil Oslo kompletteres som en viktig, samtidsrettet kulturby, noe som ikke bare vil bli lagt merke til i Norge, men også internasjonalt. En slik kunsthall vil kunne vise hvor utrolig vital den norske samtidskunsten er i dag. Mange kunstnere har ikke bare en nasjonal, men også en internasjonal karriere, noe som burde få like mye oppmerksomhet som landets rike kulturarv.

2009

Det koster å bli kunsthall.

Kunstforeningens regnskap for 2009 viser et underskudd på kr 248 454. Kunstforeningens egenkapital ved utgangen av 2009 var dermed negativ, med kr 13 045. Styret ser seg ikke fornøyd med disse tallene, og følger den økonomiske situasjonen i foreningen løpende. Styret vurderer også løpende hvilke tiltak som skal gjøres for å bedre foreningens økonomiske stilling, både i form av kutt i kostnader og mulig økning av inntekter. Årsregnskapet viser at Kunstforeningen har hatt en økning i utstillingsaktiviteten som ikke har resultert i en tilsvarende økning av inntektene.

Dette er utstillingspolitikken:

Oslo Kunstforening skal hovedsaklig vise aktuell samtidig kunst av høy kvalitet. Målet er et fruktbart vekselspill mellom lokale, regionale så vel som nasjonale og internasjonale utstillinger. Kunstforeningen skal særskilt løfte frem og støtte unge kunstnerskap, uten at dette er til hinder for å stille ut mer etablerte kunstnere.

Foreningen hadde ni utstillinger; seks med unge norske kunstnere, tre med internasjonale. 6304 besøkende så utstillingene, en nedgang på 3088 fra året før, men fortsatt ganske høyt. Presentasjonen av årets to første utstilling er karakteristisk for den nye kunsthallformen, der engelske titler er blitt vanlig – seks utstillinger hadde engelsk tittel, også noen med norske kunstnere.

Oslo Kunstforening åpnet utstillingsprogrammet 2010 med utstillingen Variable Stars & In Search of Iceland Spar med den Bergens-baserte kunstneren Toril Johannessen. Utstillingen Maputo; A Tale of One City inngikk som en del av Afrika i Oslo, et samarbeidsprosjekt mellom Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Kunstnernes Hus, Stenersenmuseet og Unge Kunstneres Samfund. Utstillingen var kuratert av Bisi Silva, uavhengig kurator med base i Lagos, Nigeria, Daniella van Dijk-Wennberg, kurator ved Interkulturelt Museum i Oslo og Marianne Hultman, intendant ved Oslo Kunstforening. Utstillingen var produsert av Oslo Museum, avd. Interkulturelt Museum og Oslo Kunstforening i samarbeid med Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Den har fått støtte av Utenriksdepartementet, Den Norske ambassade i Maputo og Fritt Ord. I 2009 og 2010 turnerte utstillingen i regi av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Oslo kunstforening er som kunsthall blitt mindre medlemsorientert, det er en merkbar endring i den sosiale praksis. Det er ikke lenger noe arrangementer som samler medlemmer i felles aktiviteter, som kurs i maling eller tegning, utflukter i Norge, kunstreiser til utenlandske kunstbyer, foredragsserier, besøk til andre kunstinstitusjoner i Oslo. Nå er det stort sett bare omvisninger på egne utstillinger. Kunstforeningen er som medlemsorganisasjon på vei til bare å være en støtte- eller venneforening for den daglige ledelsen og styret. Denne utviklingen gjenspeiles i medlemsutviklingen:

Ved utgangen av 2009 hadde foreningen totalt 352 (431 i 2008) medlemmer hvorav 272 enkeltmedlemskap, 8 studentmedlemskap, 41 familiemedlemskap, 7 bedriftsmedlemskap, 12 byttemedlemskap, 19 æresmedlemmer og medlemmer med tillitsverv (styret og komiteer).

Den sosiale praksis har utvidet seg utad, og blitt innskrenket innad. Foreningen som organisatorisk form er blitt mindre viktig for virksomheten. Den daglige virksomheten ble fortsatt drevet av intendanten i full stilling og en assistent i 50 %.

I avslutningen av styrets årsberetninger fremheves kunsthall-ambisjonene:

Oslo Kunstforenings mener det er behov for et større tilbud for formidling av samtidskunst i Norges kulturhovedstad, og håper at Oslo kommune vil bidra til at Oslo Kunstforening kan realisere sine planer om å etablere en Oslo Kunsthall. Ved å definere seg som en kunsthall vil Oslo Kunstforeningen profilere tydeligere overfor byens kunstpublikum at vårt hovedformål er å vise hvor vital Oslos unge kunstscene er i dag. En målsetning som for øvrig er i tråd med den rolle kunstforeningen har spilt siden 1836.

Det siste er vel ikke historisk helt riktig. Det skulle vise seg at betegnelsen Oslo kunsthall ble tatt av andre, og ikke kunne brukes av kunstforeningen.

2010

Styret må arbeide tungt for å løse den økonomiske krisen.

Etter styrets oppfatning gir det fremlagte resultatregnskap og balanse med tilhørende noter et riktig uttrykk for det økonomiske resultatet i 2010. Kunstforeningens regnskap for 2010 viser et overskudd på kr 116.662,- Kunstforeningens egenkapital ved utgangen av 2010 var dermed igjen positiv, med kr 103.617, etter at den var negativ året før. Styret ser positivt på at foreningen klarte å oppnå et overskudd i 2010, men konstaterer at dette skyldes en ekstraordinær bevilgning fra Oslo kommune på kr 300 000. Uten denne ville foreningen gått med et underskudd på kr 183.338,-. Styret er oppmerksom på at egenkapitalen trenger å styrkes ytterligere, og følger den økonomiske situasjonen i foreningen løpende. Styret vurderer også løpende hvilke tiltak som skal gjøres for å bedre foreningens økonomiske stilling.

Styret peker på det dillemma som enhver kunstinstitusjon kommer i, når det ikke lenger kan rasjonalisere driften.

Styret er av den oppfatning at det ikke er mulig å gjøre vesentlige besparelser uten at det vil gå utover driften av foreningen, slik at disse tiltakene først og fremst vil måtte rettes mot å øke inntekter/tilskudd. Styret er av den oppfatning at det er svært vanskelig å drive faglig forsvarlig med de tilskudd som i dag mottas først og fremst fra Oslo kommune, og vurderer derfor situasjonen kontinuerlig.

Styret utdyper den nye strategien som kunsthall:

Ett variert tilbud av utstillinger skal speile aktuelle strømninger innen norsk og internasjonal samtidskunst. Program og pedagogisk virksomhet skal fordype kunnskapen om og opplevelsen av det som vises. Kunstforeningen skal fungere som en møteplass der ideer og erfaringer kan prøves ut og nyskapende og grenseoverskridende kunst vises. For å få til dialog og opplevelse, som er nøkkelord for virksomheten, legger foreningen stor vekt på samarbeid med andre.

Vi har sett det som en av våre hovedoppgaver å gi fremragende yngre billedkunstnere en mulighet for å ha en separatutstilling. Samtidig er kunstforeningen også åpen for mer kjente kunstnernavn, og temautstillinger. … I 2010 har administrasjonen hatt fokus på å utvikle og tydeliggjøre kunstforeningens visjoner for virksomheten de kommende årene for Oslo kommune, Norsk kulturråd og kunstforeningens publikum.

Oslo Kunstforening arrangerte i 2010 ni utstillinger. Syv av utstillingene var viet til norske kunstnere, mens en utstilling presenterte internasjonale kunstnere.  Hvordan blir den nye kunstpolitikken mottatt: Det var 3 832 besøkere, en nedgang på 2 472 fra 2009. Antallet enkeltmedlemmer var 272, samme som året før. Styret mener at den nye profilen trenger tid for å bli innarbeidet hos et nytt publikum:

Nedgangen i besøkstall skyldes at kunstforeningen holder på å endre sitt program. Av erfaring vet vi at det kan føre til at man mister en del av sitt publikum, før det nye finner sin vei hit.

Utstillingene får i større preg et globalt preg, kan vi lese av årsberetningen:

Oslo Kunstforening åpnet utstillingsprogrammet 2010 med utstillingen Rami Abu Al-Hayja, en utstilling som kom til i samarbeid med Du Store verden! Utstillingen tok utgangspunkt i den palestinske diasporaen og historien og drømmene som har fulgt det palestinske folket siden det ottomanske rikets dall i 1923. En diaspora som ble intensifiert under den britiske mandatsperioden under første halvdelen av 1900-tallet, for til slutt å bli akutt i sammenheng med etableringen av staten Israel i 1948. I februar stilte vi ut Helge Røed og I mars åpnet utstillingen Stop Making Sense, som presenterte ni kunstnere som bor og arbeider i Israel og som alle har bakgrunn fra Europa, Maghreb, Midtøsten og Palestina (Israel før 1948). Hensikten med utstillingen var å peke på de komplekse kulturelle identiteter, den kunstneriske arven og de sosiopolitiske orienteringer som engasjerer samtidens kunstnere i Israel i dag. Kunstnerne som deltok i utstillingen presenterer ulike måter å tilnærme seg sin egen bakgrunn, historie og identitet, hva det innebærer å være aktiv i en region som geografisk befinner seg i periferien men samtidig utgjør et medialt og politisk sentrum, og der en del identifiserer seg med vesten (hvit) og den andre med østen (svart). Utstillingen ville ikke tilby objektive sannheter, men presenterte flere fortellinger bestående av noen deler fiksjon, noen deler virkelighet, drømmer og fantasi. Til sammen gav utstillingen et intrikat mønster som etterlater betrakteren desorientert og forvirret snarere enn opplyst og klarsynt. I sammenheng med åpningen arrangerte Oslo Kunstforening et seminar. En katalog i form av en pocketbok med essayer av Tal Ben Zvi, Simon Njami, Ella Shohat og Irit Rogoff, samt med presentasjoner av kunstnerne og en tekst av kurator Marianne Hultman ble også publisert. Utstillingen, seminar og publikasjon er produsert av Oslo Kunstforening med støtte fra Norsk kulturråd, Stiftelsen Morgenstjernen, Utenriksdepartementet og Fritt Ord.

2011

Den nye utstillingspolitikken: Å ta inn en del av verden til Oslo.

Det kjennetegner Oslo kunstforening som kunstforeningshall at den i sin kunstpolitikk orienterer seg i spenningsfeltet mellom det norske og det internasjonale. I sin strategi er den grundig i sine analyser av sine lokale arbeidsbetingelser i Oslo. Den er aktiv i oppbyggingen av nettverk den selv medvirker i og har fordeler av, som et nettverk av kunsthaller i Norge.

Vi retter oss mot et ungt publikum med et utstillingsprogram som introduserer nye kunstnerskap til Osloboere. De siste årene har vår virksomhet fått en mer global karakter hvor vi i særlig grad løfter frem kunstnere med flerkulturell bakgrunn som bor og arbeider i Oslo og/eller Norge samtidig som vi introduserer kunstnere fra utlandet som ikke tidligere har blitt vist i Oslo. Målet er å ta inn en del av verden til Oslo. Program og pedagogisk virksomhet skal fordype kunnskapen om og opplevelsen av det som vises. Kunstforeningen skal fungere som en møteplass der ideer og erfaringer kan prøves ut og nyskapende og grenseoverskridende kunst vises. For å få til dialog og opplevelse, som er nøkkelord for virksomheten, legger foreningen stor vekt på samarbeid med andre.

Kunstnerisk program i 2011

1.Ignas Krunglevicius / Attribution / 15.01–20.02.2011

2. Play Time / Three Times Jacques Tati / 26.02–27.03.2011

3. Jumana Emil Abboud / Smuggling Lemons / 05.05–29.05.2011

4. Carl Michael von Hausswolff & Thomas Nordanstad / 18.08–25.09.2011

5. Katarina Löfström / Almost Nothing / 06.10–06.11.2011

6. Sparebankstiftelsen DnB NOR stipendutstilling / 12.11–18.12.2011

Antall utstillingsterminer er gått ned til 6, og de er lenger enn før. Den første utstillingen er med stipendvinneren fra 2009, den siste er årets stipendutstilling, som nå har fem konkurrerende kunstnere. Presentasjonen forteller mye om hva slags kunst som går inn i der nye utstillingsprogrammet.

Ignas Krunglevicius / Attribution / 15.01–20.02.2011 I 2009 mottok Ignas Krunglevicius Sparebankstiftelsen DnB NORs kunststipend på 100.000 for verket Interrogation. Juryen berømte Krunglevicius sin evne til å involvere betrakteren intellektuelt og følelsesmessig. Den gripende dramaturgien forsterker følelsen av makt og/eller avmakt som utspilles i et avhør. Ved å fremstille en avgrenset situasjon gjennom animert tekst, lyd og monokrome fargefelt oppstår et 2 større bilde som farges av våre egne erfaringer og fordommer om hva som fortelles i verket.

I Oslo Kunstforening holdt Krunglevicius sin første soloutstilling hvor verket Interrogation ble vist på nytt, men denne gang sammen med eldre arbeider og en ny videoinstallasjon, Narrative with Unexpected Outcome. I sitt arbeid bruker Krunglevicius dokumentarisk materiale basert på transkripter fra gruppeterapi, politiavhør og psykiatriske intervjumanualer. I utstillingen presenteres avhør og terapimetoder side ved side, som sikter på å enten lede til bekjennelser fra den mistenkte, eller å avsløre gjemte eller glemte minner som kan forklare spesifikke handlingsmønster hos pasienten. Krunglevicius er interessert i å avdekke kodede systemer som benyttes i samfunnet for å kontrollere individer og situasjoner. Hans partiturer, også presentert i utstillingen, kan også ses som kodede systemer; abstrakte for dem som ikke leser noter, og fulle av informasjon for dem som gjør det.

Kunstforeningen tar også to grep for å posisjonere seg mer synlig på kunstfeltet. Det ene er av rent kunstnerisk art, det andre er trekke til seg en ny generasjon av kunstsamlere.

Oslo Contemporary Art Exhibition [DS1] tar utgangspunkt i et globalt perspektiv med spesielt fokus på kunstnerskap som observerer og kommenterer sosiale og geopolitiske hendelser rundt om i verden. OCAE skal fungere som en parallell til Festspillutstillingen i Bergen, men hvor Bergen Kunsthall holder fram et norsk kunstnerskap kommer OCAE til å presentere et internasjonalt kunstnerskap. Initiativtager til OCAE er Marianne Hultman, Oslo Kunstforening. Ideen har blitt utviklet videre i samarbeid med Mats Stjernstedt, kunstnerisk leder, Kunstnernes Hus. Målet er at OCAE skal fungere som en årlig markering som løfter frem samtidskunsten i Oslo.

Høsten 2011 startet Oslo Kunstforening et samarbeid med Bukowskis auksjonshus om Bukowskis Young Collectors Oslo, hvor vi tilbyr et introduksjonskurs som orienterer Osloboere om samtidskunst med fokus på scenen i hovedstaden. Vi traff institusjonsledere, arrangerte ateliersamtaler med kunstnere og gikk på gallerirunder. Målet er å rekruttere en ny generasjon kunstsamlere.

Økonomien er kommet under kontroll: Regnskapet viser et overskudd på kr 55.910,-. Dermed ble egenkapitalen styrket ytterligere med kr 55.910,- til kr. 159.527,-. Antallet registrerte presseoppslag var redusert til 22. Ved utgangen av 2011 hadde foreningen totalt 336 (377 i 2010) medlemmer hvorav 230 enkeltmedlemskap, 5 studentmedlemskap, 35 familiemedlemskap, 7 bedriftsmedlemskap, 12 byttemedlemskap, 20 æresmedlemmer og medlemmer med tillitsverv (styret og komiteer). Antall besøkende var ca 3500, mot ca 3800 året før.

Siden 2008 har Sparebankstiftelsen DNB NOR i samarbeid med Oslo Kunstforening delt ut stipend på 100.000 kroner. De siste årene har det vært en stipendutstilling med 3-5 deltakere. Blant disse har en jury valg ut vinneren. Juryformann i 2011 var Erlend Høyersten, direktør ved Kunstmuseene i Bergen. Øvrige medlemmer var Marit Paasche, kritiker og kunsthistoriker, Lotte Konow Lund, billedkunstner, Marianne Hultman, intendant i Oslo Kunstforening og Kjetil Røed, kritiker. Sammensetningen er dels et uttrykk for at kunstnere nå har mistet slike evaluerende funksjoner, dels at kunstforeningen bruker juryen for å utvide sin kontaktflate.

2012

Kunstforeningens samarbeid med andre øker stadig:

Foreningen takker alle kunstnere, medlemmer, Oslo kommune, Norsk kulturråd, den kongelige norske ambassaden i Mosambik, Stiftelsen Fritt ord, Norske Kunstforeninger, KORO, Stiftelsen Akershus festning for Kunst og Kultur, Utenriksdepartementet, ACAF (Alexandria Contemporary Arts Forum), Egypt, Petach Tikva Museum, Israel, the Arts Council of Switzerland, Bergesens stiftelse, Pro Helvetia og Sparebankstiftelsen DNB NOR for godt samarbeid i løpet av året.

Økonomien blir stadig bedre. I 2012 får den et overskudd på 68 040 kroner, og får derfor styrket egenkapitalen ytterligere. Foreningen blir stadig mer avhengig av tilskudd fra Oslo kommune, men klarer også å skaffe tilskudd fra andre til sine prosjekter. Seks av årets syv utstillinger i like mange terminer har engelske titler, slik det blir vanlig i det eksklusive kretsløpet på det norske kunstfeltet. Titlene har det felles at de ikke forteller noe om hva utstillingen viser, noe den siste tittelen spiller på: Disappearances, Persistent Images, Yesterdays News, Hidden Landcape, Fearful Days, It’s Not the Title Beacuase it Doesn’t Make Sense Anymore. Kunstforeninger publiserer imidlertid tekster som gir titlene god mening, som dette eksemplet viser:

Forsvinninger/Disappearances / Katharina Barbosa / Yamile Calderon / Olga Rubayo / Hans Petter Blad / 02.02-04.03.2012 De colombiansk-norske kunstnerne Katharina Barbosa Blad, Yamile Calderon og Olga Robayo presenterte en utstilling sammen med forfatter Hans Petter Blad under tittelen Forsvinninger/Disapperances. Som tittelen indikerer utgjorde begrepet forsvinninger den røde tråden gjennom utstillingen. Colombias moderne historie er kantet av politiske mord, narkotikakartellenes forplantning med en ekstrem opptrapping av vold og kidnappinger, og utgjør problematikken rundt internflyktingsspørsmålet og den nasjonale latinamerikanske identiteten som risikerer å bli tapt. Katharina Barbosa Blad hadde det siste året arbeidet med en gruppe kvinnelige internflyktninger med å rekonstruere det sist avsnittet i ett av landets mest populære såkalte Teleonvela (såpeopera), El Nombre del Amor. Yamile Calderon hadde dokumentert med sitt eget kamera, et antall hjem og eiendommer tilhørende mafiafamilier, som enten ble myrdet eller fengslet. Eiendommene er i dag forlatt og ligger under statlig ansvar. Ved å studere estetikken i disse hjemmene avsløres et selvbilde mafiaen ville eller vil formidle ut men også omgi seg med privat. Ikonografien som finnes i de overgitte hjemmene er ofte knyttet til religion men også til de klassiske ideal i film og populærkultur. Olga Robayo tok utgangspunkt i savnet-plakater som finnes i de store byene i Latinamerika. Mange av disse forsvinningene skjer på universitetsområdene, noe som skaper en nesten absurd virkelighet for oppbyggelsen av kunnskap, men også kunnskap som bokstavelig går tapt.

 Hans Petter Blad skrev en novellelignende tekst som vevde sammen de ulike arbeidene som inngikk i utstillingen. Teksten ble publisert som en del av Flamme Forlags serie.

Publisering av lengre tekster om enkelte utstillinger blir mer vanlig i alle kunsthaller. I 2012 deltok foreningen i utgivelsen av fire tekster knyttet til egne utstillinger, på andres forlag. Noen år senere starter Oslo kunstforening sitt eget forlag, OK, for utgivelse av bøker. Årsberetningene blir nå også brukt for å presentere den enkelte utstilling. Dette er et uttrykk for at formidlingen av utstillingen tar i bruk flere «flater», og etterlater seg varige spor etter at utstillingene er demontert.

I 2012 tog Oslo Kunstforening initiativ til og arrangerte utstillingen Hidden Landscape med Moataz Nasr på Akershus festning i løpet av sommeren. Totalt endte utstillingen på 150 000 besøkene, noe som må sies å være unikt i utstillingssammenheng i Norge. OKf arrangerte i 2012 syv utstillinger på kunstforeningen og hadde omtrent 2 800 besøkende, mot 3 500 i 2011. Utstillingen Maputo; A Tale of One City, som ble presentert på Oslo Kunstforening og Interkulturelt Museum i 2009 ble videre vist på Nasjonalmuseet i Maputo, Mosambik i april-juni 2012.

Antall presseoppslag var sunket helt ned til 10. Foreningen hadde 216 enkeltmedlemmer, og omtrent 2800 besøkende i egne lokaler. Det er ganske hyppige skift av styreledere, som er valgt på årsmøtene for ett år. Intendanten er fortsatt eneste fast ansatte. Som leser av årsberetningene får man et sterkt inntrykk av at ambisjonene er større enn de tilgjengelige ressursene. Et spørsmål er om foreningens strategi vil bringe frem en sterkere offentlig basisfinansiering.

2013

Styret må nå fortelle om underskudd på driften, riktignok bare drøye 32 000 kroner. Men den forteller at egenkapitalen er tapt – den var jo mye større ved slutten av forrige år? Foreningen har arrangerte syv utstillinger. Besøket er økt til om lag 4 350 besøkende, mot 2 800 året før. Det er dette nivået foreningen kommer til å ligge på de neste årene. Medlemstallet går stadig ned: Det var 294 (327 i 2012) medlemmer hvorav 178 enkeltmedlemskap, 4 studentmedlemskap, 31 familiemedlemskap, 4 bedriftsmedlemskap, 12 byttemedlemskap, 10 æresmedlemmer og medlemmer med tillitsverv (styret og komiteer). Årsberetningen forteller ikke noe om tilbud til medlemmene. Det er ingen medlemsutlodning. Kontingenten har stått stille i mange år.

Årsberetningen forteller stolt om en meget spesiell utstilling:

Årets store satsing var Judy Chicagos utstilling Deflowered som åpnet i mai. Hennes Majestet Dronning Sonja kom på privat omvisning ved kunstnerens nærvær. Utstillingen ble kunstforeningens fremste markering for 100-årsjubileet for kvinners stemmerett i Norge. I sammenheng med utstillingen ble The First Supper Symposium arrangert av Lisa Pacini, Elizabeth Schei og Gidsken Braadlie hvor Judy Chicago var en av foredragsholdene sammen med bl.a. Dr. Elizabeth Sackler, grunnlegger av Elizabeth Sackler Center for Feminist Art ved Brooklyn Museum i New York og Andrew Purchuk, visedirektør for The Getty Research Institute i Los Angeles.

Slik så hele utstillingsprogrammet ut:

1. Victoria Pihl Lind / A Tone to Play – Abc According to Ingeborg Bachmann and Paul Celan / 18.01 – 24.02.2013

2. Kaia Hugin / Motholic Mobbles / 04.04 – 05.05.2013

3. Judy Chicago / Deflowered / 25.05 – 30.06.2013

4. Runo Lagomarsino / This Thing Called the State / 24.08 – 29.09.2013 4.1. The Kingdoms of Elgaland-Vargaland’s Embassy for Norway / 24.08 – 29.09.2013

5. International Visual Art Festival of Patras RE-culture 2 / 01.09-31.10.2013

6. Siri Hermansen / Terra Nullius / 10.10-10.11.2013

7. Sparebankstiftelsen DNB stipendutstilling / 20.11 – 15.12.2013

Slik ble Judy Chicago presentert i årsberetning:

2013 Oslo Kunstforening presenterte den første utstillingen i Skandinavia med den amerikanske kunstneren Judy Chicago. Judy Chicago er mest kjent for sine store samarbeidsprosjekt og kunstinstallasjoner som undersøker kvinnens rolle historisk og kulturelt. Hun regnes som en pioner og deltok aktivt i endringen av det mannsdominerte kunstlandskapet ved å skape innovative arbeid fra et kvinnelig perspektiv. Hennes kunst og ideer fortsetter å påvirke generasjoner av kvinnelige kunstnere.

Judy Cohen fødtes i Chicago, Illinois i 1939. I 1970 forandret hun etternavnet sitt til Chicago, da hun bestemte seg for å ta avstand fra patriarkale navnekonvensjoner. Etter et tiår av profesjonell kunstpraksis, skapte Chicago det første feministiske utdanningsprogrammet ved California State University, Fresno. Hun tok med seg studiet videre til California Institute of the Arts (CalArts) hvor hun og kunstner Miriam Schapiro underviste sammen. Med studentene produserte de den første store feministiske kunstinstallasjonen Womanhouse i et forlatt hus i Hollywood, California.

Tidlig i sin karriere begynte Chicago å bruke utradisjonelle materialer som plastikk og fyrverkeri. Hun approprierte tradisjonelt håndarbeid som broderi og nålarbeid og brukte det på et atypisk vis eller kombinerte det med tradisjonelle mannsdominerte håndverk. For de fleste er Chicago mest kjent med den monumentale skulpturinstallasjon The Dinner Party (1974-1979). Den monumentale skulpturinstallasjon er en symbolsk fortelling av kvinnens historie i den vestlige sivilisasjon.

Utstillingen på Oslo Kunstforening presenterte verk fra 60- og 70-talet, som hennes velkjente Car Hoods fra 1965 og flere versjoner av Large Dome Drawings fra 1969, men også senere arbeid som Fragments from the Delta Venus fra 2004, som er basert på de erotiske fortellingene til Anais Nin. Utstillingen inkluderer også en sjelden test-tallerken i uglasert porselen og tegningen til en løper til The Dinner Party. Installasjonen vises permanent ved Elizabeth A. Sackler Center for Feminist Art i Brooklyn Museum i New York siden 2007, og har vært sett av over en million mennesker.

Et tegn på intendanten Marianne Hultmanns internasjonale kontaktflate var at hun fikk oppdrag å sette opp en utstilling med norske kunstnere i Hellas.

Art in Progress inviterte kurator og direktør for Oslo Kunstforening, Marianne Hultman, å legge frem et forslag for RE-Culture II, International Visual Art Festival i Patras, Hellas. Temaet for den andre versjonen av RE-Culture var mangfold i et reflekterende Europa, fattigdom og solidaritet. Ms Hultman satte sammen en mini-gruppeutstilling med følgende kunstnere: Bull.Miletic, Hans Hamid Rasmussen i samarbeid med Hege Bratsberg, Hans Christian Lichtenberg Nielsen, Hilde Katerina Pytkowski, Hanna Roloff, Liilian Saksi, Daniel Steinset og Kristin Strøm, Siri Hermansen og Toril Johannessen. Hultman reiste till Patras sammen med Bull.Miletic, Hans Hamid Rasmussen og fire av studentene till Rasmussen.

Utstillingen er et godt eksempel på at en internasjonalt orientert norsk kunstforening ikke bare bringer andre lands kunstnere hit, men også hjelper norske kunstnere ut.

2014

For første gang kommer Oslo kunstforening inn som en post på statsbudsjettet, post 74.. Kunstforeningens regnskap for 2014 viser et overskudd på kr 182 845,-. Den arrangerte Oslo Kunstforening bare utstillinger og hadde omtrent 4 150 besøkende, mot syv (7) utstillinger i 2013 og omtrent 4 350 besøkende. Utstillingsterminene er strukket ut til to måneder, en til fire. Medlemstallet fortsatte å synke: Ved utgangen av 2014 hadde foreningen totalt 229 (294 i 2013) medlemmer hvorav 156 enkeltmedlemskap, 6 studentmedlemskap, 29 familiemedlemskap, 3 bedriftsmedlemskap, 10 byttemedlemskap, 25 æresmedlemmer og medlemmer med tillitsverv (styret og komiteer).

Sparebankstiftelsens stipend er økt til 150 000 kroner.

2015

Regnskapet for 2015 viser et underskudd på 43 172 kroner. Kunstforeningens egenkapital ved utgangen av 2015 var positiv med 139 673 kroner. Administrasjonen har en intendant i hel stilling, og en koordinator i 60 % stilling.

I 2015 arrangerte Oslo Kunstforening seks utstillinger, et samarbeide med Lagos, Nigeria og Malmö, fire kunstnersamtaler og en boklansering.

Marie Buskov | Foldet perspektiv | 15.01-22.02.2015

WATA don PASS; Looking West | Workshop i Lagos | 17-25.01.2015

Franz Petter Schmidt | Weaving Fabrics for Suits | 13.03-19.04.2015

Kunstnersamtale mellom Franz Petter Schmidt og Jorunn Veiteberg I 14.04.2015

Susanne Kathlen Mader | Supersaturations | 12.05-21.06.2015

Kunstnersamtale mellom Susanne Kathlen Mader og Thomas Sæverud I 11.06.2015

WATA don PASS; Looking West | Artist Talks, a Seminar and Performances | 13-16.05.2015

Yuka Oyama | Encapsulation Suits | 13.08-13.09.2015

Kunstnersamtale mellom Yuka Oyama og Jorunn Veiteberg I 09.09.2015

Maiken Stene | Point Voyeur | 24.09-08.11.2015

Kunstnersamtale mellom Maiken Stene og Geir Haraldseth I 21.10.2015

Stipendutstilling Sparebankstiftelsen DNB | 21.11-20.12.2015

Boklansering I Ingrid Lønningdal og Teknisk Industri AS I Borgen I 17.12.201

Tettere samarbeid med andre kunstinstitusjoner – kunstpolitiske infrastrukturer

Oslo kunstforening fortsetter sine bestrebelser på samarbeid, og å skape nettverk. Siden 2012 hadde den samarbeidet tett med kunstforeningene i Kristiansand, Stavanger, Porsgrunn[12] og Tromsø. I juni 2015 ble interesseorganisasjonen Kunsthallene i Norge stiftet. Dens formål er å ivareta de norske kunsthallenes interesser og å formidle kunnskap om kunst og kunstens plass i samfunnet nasjonalt og internasjonalt. Med i organisasjonen er også andre kunsthaller med andre typer eierskap. Kunstnerlig- og daglig leder ved Oslo Kunstforening ble styreleder. Hun var en drivkraft bak etableringen. Kunsthallene i Norge er også i dialog med tilsvarende organisasjoner i Danmark, Sverige og Frankrike.

Oslo Kunstforening er også del av det lokale nettverket Curator Jour Fixe. Det består av representanter fra alle samtidskunstinstitusjonene i Oslo, og møtes seks ganger årlig. Nettverket står blant annet bak Oslo Art Weekend. Den arbeider også med spørsmål knyttet til byutvikling og kulturutøvernes plass i denne, samt en kartlegging av det visuelle feltet i Oslo med hovedvekt på samtidskunstinstitusjonene.

OK er en del av nettverket Kunst i Kvadraturen/Oslo Art District (KiK), et samarbeid mellom ti gallerier i Kvadraturen. I august 2015 arrangerte de en festival der  publikum ble invitert til ulike musikkinnslag og utstillinger ved alle visningsstedene.

Oslo Kunstforening og Kunst i Kvadraturen tok i 2015 initiativ til «Oslo kunststripe», som vil strekke seg fra Kunsthall Oslo til Operaen og det nye Munch-museet med Stenersenmuseet i Bjørvika, opp gjennom Rådhusgaten via Bankplassen til Christiania torg. Løypa går videre til Rådhuset, det nye Nasjonalmuseet, Aker brygge, Tjuvholmen og Astrup Fearnley Museet. aktører/foreninger: Sparebankstiftelsen DNB (Sentralen), Oslos bys vel, Selvaag Gruppen, Norges Bank.

Disse tiltakene er et ledd foreningens ønske å finne en plass i større lokalt, nasjonalt og internasjonalt samarbeidende og støttende infrastrukturer.

2016

Oslo kunstforening får for første gang en fast driftsstøtte fra Norsk kulturråd. Med 1,2 millioner i tillegg til 0,9 millioner kroner fra Oslo kommune bykser den faste driftsstøtten opp i 2,1 millioner. Samtidig øker tilskuddet fra andre til ca 1,3 millioner. Samtidig øker egeninntektene fra 257 000 til 589 000. Det samlede inntektene øker fra ca 2,1 millioner til 3,9. Oslo kommune har også redusert husleien med over 100 000 kroner.

Det er foreningens spissede utstillingspolitikk, sterke nettverksbygging, utvidede kunstfaglige virksomhet og internasjonale satsing som her får sin kunstpolitiske belønning. Årene fra 2007 har vært økonomisk magre, men kunstfaglig ambisiøse. Det har vært en god investering i kunstpolitisk kapital, som foreningen nå høster avkastningen av.

Det arrangeres seks utstillinger i like mange utstillingsterminer, og med kunstnersamtaler i fire av dem. Antallet besøkende var 3.588 mot 4.036 i 2015. Antall besøk fortsetter å gå ned. Det gjør også mdlemstallet. Ved utgangen av 2016 hadde foreningen totalt 165 medlemmer, hvorav bare 118 enkeltmedlemskap. Provisjonsinntektene var uvanlig høye, 438 000 kroner, det høyeste på mer enn ti år, da det flere år er notert 0 i provisjonsinntekter i regnskapene. Det skylds ikke en bevisst kommersiell satsing, men mer tilfeldigheter i forbindelse med offentlige innkjøp.

De økte faste inntektene utløser også mer tilfeldig støtte til utstillinger og ulike prosjekter rundt dem. De varierer mye fra år til år, men sammenlignet med et gjennomsnitt for årene 2007-2015 blir de nå mer enn fordoblet. Det gir langt større økonomisk handlefrihet enn tidligere, men også et tilsvarende økt kostnadsnivå, der særlig utstillingsrelaterte kostnader både to og tredobles. Det er som vanlig i offentlig støttede kulturinstitusjoner, at utgiftsnivået stiger til det når inntektsnivået. Det er ikke uttrykk for ødsling, men for en ambisjon om å skape best og mest mulig kunst- og kulturopplevelser for tilskuddene.

En ny inntektspost kommer inn på «andre driftsinntekter». Det er refusjon for merverdiavgift, som i 2016 utgjorde 107 000 kroner av om lag 122 000 kroner. Det er jo egentlig en motpost til merverdiavgift foreningen selv har betalt, og representerer altså ikke en reell inntekt.

Foreningen benytter den økte støtten blant annet til en ny logo og grafisk profil. OK blir nå akronymet for Oslo Kunstforening. Den får et flagg og bæreposer med egen logo. Det er ikke noe nytt blant kunstforeningene, men en gammel tradisjon tilbake til 1800-tallet. Noe av det første mange nye foreninger gjorde var utlyse konkurranse om foreningens logo.

Foreningens strategi med å delta aktivt utad i den Oslo-ske kunst- og kulturverden, ble fulgt opp på flere måter: Oslo Kunstløype, Oslo Art Weekend, Kunstplan for Oslo, Oslo Kulturnatt og Festival i Kvadraturen.

I juli tilbrakte intendant Marianne Hultman ti dager i Etiopia for å delta i Àsìkò Addis Ababa, det sjette internasjonale kunstprogrammet (27. juni-30. juli 2016). Hun ble invitert som en del av en gruppe anerkjente fakultetsmedlemmer inkludert kuratorer, skribenter og kunstnere fra Sør-Afrika, Storbritannia, USA, Nigeria, India og Etiopia.

Med den faste statlige støtten kommer også forpliktelsen til å betale utstillingsvederlag. Sammen med det store stipendiet fra Sparebankstiftelsen utbetales nå over 10 % av budsjettet til kunstnere. Adminstrasjonen har nå en hel stilling som intendant, og til sammen ett årsverk for koordinator, kommunikasjon og formidling, fordelt på to stillinger.

Sammenlignet med gjennomsnittet for årene 2008 til 2015 er foreningens disponible inntekter fra 2016 og de neste årene mer enn fordoblet. Kontingentinntektenes andel av totalinntektene synker i samme periode fra rundt 10 % ned til under 1 %. Det er en økonomisk refleksjon av at foreningsformen som organisatorisk praksis har tapt betydning til fordel for kunsthallens estetiske praksis, at intendanten har overtatt et kunstfaglig ansvar som tidligere lå til styret og kunstnerisk råd, og at tilbudene til medlemmene er blitt redusert i omtrent samme grad.

2017

I årsberetningen for 2017 avgis det en policyerklæring for den nye tid, som også fungerer som en begrunnelse for utstillingsprofil, som

Kunstens formål er ikke å endre verden, men å tilby ukonvensjonelle perspektiv. Den stiller spørsmål som får oss til å tenke, kanskje til og med tenke nytt. I beste fall kan den fungere som brobygger mellom det vi synes skiller oss fra hverandre. Kunst og kultur utvider våre perspektiver og insisterer på viktigheten av å vende opp og ned på hvordan vi ser på oss selv og vår verden. Utgangspunktet for hvordan vi tenker på utstillingsprogrammet er at Norge er en del av verden og verden er en del av Norge. Kunstscenen i Oslo er utgangspunktet for virksomhetens innhold. Stedet er utsiktspunktet hvorfra vi beskuer verden.

Et av kunstforeningens hovedfokus er å øke kunnskapen om kunstens plass i samfunnet. Dette gjør vi gjennom å støtte norske kunstnere og introdusere internasjonale kunstnere som ikke har blitt vist i Norge før. Et annet er å jobbe for økt profesjonalisering av feltet; forbedre kunstnerens utstillingsforhold, klarlegge nøkkelrollen til små og mellomstore samtidskunstinstitusjoner når det kommer til å løfte og synligjøre kunstnere i etableringsfasen, formidle kunstneres kunst til publikum, kunnskapsbygging, kritisk refleksjon om vår visuelle kultur, etc.

Oslo Kunstforenings utstillingsprogram består av solopresentasjoner, gruppeutstillinger, seminarer og nasjonale og internasjonale samarbeidsprosjekter. Oslo Kunstforening er en av få institusjoner i landet som tar initiativ til samproduksjon av utstillinger som turnerer over landegrensene. Våre lokaler regnes som blant de vakreste i Oslo, og har alltid vært verdsatt av kunstnere. De fungerer godt for solo-presentasjoner, komprimerte retrospektive utstillinger, eller utstillinger der kunstneren får muligheten til å prøve ut nye ideer, ta skritt i nye retninger. Kunstverk innehar iboende evner delvis basert på den tid og de rom de har blitt laget innenfor. I en utstilling må hvert arbeid opprettholde disse evnene, samtidig som større og mer overgripende idéer og tanker foreslås i sammenheng med andre verk og med publikum.

En utstilling er som et eksperiment, hvor disse tre konseptuelle lagene blir testet – de iboende evnene hos enkeltverk, de kollektive evnene de lager seg imellom, og dannelsen av et nytt forhold til publikum ”der og da”. Arbeidets plassering i rommet er avgjørende for disse forholdene. Oslo Kunstforening har de siste årene arbeidet med et utstillingsprogram basert på lokalt, regionalt og internasjonalt samarbeid.

Det internasjonale samarbeidet har et utenomeuropeisk perspektiv. Foreningen har spesielt initiert og utviklet samarbeid med Norden, Midtøsten og Afrika. Dette gjenspeiler det lokale mangfoldet i landet, og kan ses på som et forsøk på å oppnå et bredere verdensomspennende perspektiv enn det som er vanlig. Oslo Kunstforening har, slik som mange av de små og mellomstore samtidskunstinstitusjonene, en viktig rolle som er vanskelig å måle.

Vi fyller gapet mellom de kunstnerdrevne visningsstedene, de store museene og det kommersielle feltet. Vi jobber ofte organisk, følger kunstnerne tett. Våre utstillinger oppfattes mange ganger som smale. Kanskje vi kunne beskrives som en understrøm i samfunnet? Uten en understrøm ville samfunnet stivne og ingen nye ideer ville komme opp til overflaten. Alle samfunn trenger en plattform for kreativitet og eksperimentering, både innen vitenskap og kultur. Kultur er en del av samfunnet, samtidig som den fungerer som en observatør og et speil av samme samfunn. Vi er begge inkludert og ekskludert på en og samme tid. Det er en vanskelig posisjon, som stadig må forhandles og omforhandles, noen ganger til og med forsvares.

OKs regnskap for 2017 viser et underskudd på 238 157 kroner. Kunstforeningens egenkapital ved utgangen av 2017 var positiv med 48 426 kroner. Etter styrets oppfatning gir det fremlagte resultatregnskap og balanse med tilhørende noter et riktig uttrykk for det økonomiske resultatet i 2017. OKs totale inntekter i 2017 var på 4 198 459 kroner. Av dette utgjør 206 395 kroner salgsprovisjon, 450 000 kroner kom fra private aktører og 1 000 908 kroner utgjorde prosjekttilskudd av ulike slag. OK mottok 308 655 kroner i refusjoner, herunder 191 956 i MVA-refusjon og 112 500 fra gaveforsterkningsordningen. Medlemskontingentene utgjorde 32 501 kroner. I 2017 mottok OK 1 200 000 kroner fra Kulturrådet og 1 000 000 kroner fra Oslo kommune i driftstilskudd.

Av totalinntekten ble 1 376 143 kroner brukt til lønn og 130 266 i vederlag til kunstnerne. 1 221 207 ble brukt til utstillingsproduksjon og 175.000 til et stipend fra Sparebankstiftelsen DNB. 183 612 ble brukt på husleie og 151 053 på markedsføring. Øvrige driftskostnader utgjør 1 199 335 kroner. Regnskapet viser et driftsresultat på -238 157 kroner eller -5,7%.

2018

Oslo kunstforenings mangeårige arbeide for å plassere seg inn i et nettverk av samarbeidende institusjoner og personer fra en rekke land kommer til uttrykk i årets beretning:

Oslo Kunstforening ønsker å takke alle kunstnere; Andrea Bakketun, Christian Tony Norum, Mounira Al Solh, Monira Al Qadiri, Ziad Antar, Ali Cherri, Ahmad Ghossein, Joana Hadjithomas and Khalil Joreige, Lamia Joreige, Mazen Kerbaj, Stéphanie Saadé, Lucien Samaha, Helle Siljeholm, Suha Traboulsi, Raed Yassin and Akram Zaatari, Anawana Haloba, Gavin Jantjes, Martin Gustavsson, Toril Johan – nessen, Tori Wrånes, Tone Kittelsen, Ayodeji Adewale Tunmise, Sanusi Taofik Ayomide, Tor Børresen, Beathe C. Rønning, Eirik Sæther, Ayatgali Tuleubek.

Oslo Kunstforening ønsker å takke våre medlemmer, Oslo kommune, Kulturrådet, Sparebankstiftelsen DNB, Ultima, Ekebergparken, OCA, Kunst i Kvadraturen, Oslo Curator Jour Fixe, Oslo Røde Kors og Cinemateket. T

Takk til våre nordiske samarbeidspartnere: Ystad konstmuseum, Listasafn Íslands, Kunsthallene i Norge, Klister, Sverige, Foreningen af Kunsthaller i Danmark, Nordisk Kulturkontakt og Norges ambassade i Stockholm; og samarbeidspartnere utenfor Norden: Dakar-biennalen ved Simon Njami, Norges ambassade i Paris, Oslo Ice Cream og Nayla Audi, Marfa’ Projects Beirut, Sfeir-Semler Gallery Beirut og Hamburg, Almine Rech Gallery, Galerie Anne Barrault Paris, Kalfayan Galleries PC, Athen; d.c.a – association française de développement des centres d’art contemporain ved Liza Szlezynger, generalsekretær; Calire Porcher, assistent; d.c.a. Paris ved Elfi Turpin, direktør for CRAC Alsace; Meike Behm, Kunsthalle Lingen; Liliana Cotinho og Delfim Sardo, Culturgest, Lisboa; Filipa Oliviera, artistic director, Casa da Cerca, Almada, Portugal; Sophie Legrandjacques, Grand Café, Centre d’art contemporain, Saint-Nazaire; Manuel Segade Lodeiro, CA2M, Madrid.

Takk til alle bidragsytere til symposiet Agency of Art: Pier Luigi Sacco, professor i kulturøkonomi ved IULM University of Milano; Andrea Phillips, kunstprofessor og leder for BxNU Research Institute, Northumbria University og BALTIC Centre for Contemporary Art i Newcastle; Lars Strannegård, professor ved og rektor for Handelshögskolan i Stockholm; Binna Choi, kurator og sjef for Casco – Office for Art, Design and Theory i Utrecht samt Azar Mahmoudian, kurator og forsker basert i Teheran. Takk til deltagerne ved symposiet, og til arbeidsgruppen: Maria Lind, Tensta konsthall; Bettina Pehrsson, Marabouparken; Kristine Kern, Fotografisk Center; Helene Nyborg Bay, Nikolaj Kunsthall.

Et spesielt samarbeid er med Røde Kors. Foreningen tok i 2015 initiativ til «Kunst i Oslo» med Tegnerforbundet og Nasjonalmuseet – et samarbeid med Oslo Røde Kors (ORK) om fri entré til alle som er delaktige i Oslo Røde Kors sine aktiviteter. Totalt er 18 museer og kunsthaller i Oslo med i denne ordningen.

Dette året utvider kunstforeningen sitt repertoar for kommunikasjon. Den etablerer et eget forlag med navnet OK BOOK.

I 2018 publiserte OK BOOK tre rapporter med formål om å tilby opplysning rundt små- og mellomstore kunstinstitusjoners situasjon i en norsk og nordisk kontekst og om hvordan de kan utnytte sitt verdipotensial til det fulle; ’I skvis – Om mellomsjiktet i kunstbyen Oslo’, skrevet av Emil Flatø på oppdrag av Curator Jour Fixe; ’Agencies of Art: A report on the situation of small and medium-sized art centres in Denmark, Norway and Sweden’, skrevet av Nina Möntmann og Jonatan Habib Engqvist på oppdrag av det nordiske nettverket for små og mellomstore samtidskunstinstitusjoner og ’Kunsthallene i Norge’, skrevet av Nanna Løkka ved Telemarksforsking på oppdrag av interessenettverket Kunsthallene i Norge. …

Publikasjonene har blitt godt mottatt og står alle oppført som referanselitteratur i forbindelse med f. eks. Kulturdepartementets arbeid med ny kunstnermelding, Oslo kommunes forarbeid i forbindelse med ny handlingsplan for kunst m.m. Publiseringen av utstillingsmonografier relatert til utstillinger i OKs program er bundet i et ønske om å styrke våre aktørers relevans utover våre egne fysiske lokaler. Monografiene vil presentere en dokumentasjon av utstillingene slik de har fremstått i utstillingsrommet, med essays, dokumentasjonsbilder og utstillingskart over de utstilte arbeidene. Disse monografiene vil være viktig for å sikre utstillingens relevans i et lengre perspektiv og å dokumentere dialogen som oppstår imellom verkene i den gitte utstillingsrammen. Første utgave ble publisert i 2018 og tok for seg Gavin Jantjes’ utstilling «The Exogenic Series (Aqua)» som ble avholdt ved OK høsten 2017.

Den økonomiske situasjonen er kraftig forbedret. Det forhindrer ikke at foreningen i 2018 får et stort underskudd. OKs totale inntekter i 2018 var på 4 586 088 kroner. Av dette utgjør 459 560 kroner salgsprovisjon, 550 000 kroner kom fra private aktører og 785 526 kroner utgjorde prosjekttilskudd av ulike slag. OK mottok 387 083 kroner i refusjoner, herunder 229 203 kroner i MVA-refusjon og 137 500 kroner fra gaveforsterkningsordningen. Medlemskontingentene utgjorde 38 964 kroner. I 2018 mottok OK 1 265 000 kroner fra Kulturrådet og 1 100 000 kroner fra Oslo kommune i driftstilskudd. I 2018 har OK hatt en økning i salgsprovisjon på 122,6% sammenlignet med 2017. OK har formidlet betydelige salg i 2018, blant annet Fujiko Nakays tåkeskulptur solgt til til C. Ludens Ringnes Stiftelse/Ekebergparkens samling og skulptur av stipendutstiller Bjørn Mortensen solgt til Innkjøpsfondet for norsk kunsthåndverk/KODEs samling. I forbindelse med etableringen av OKs forlag OK BOOK, har vi solgt publikasjoner til privatpersoner, kulturinstitusjoner og statlige organ både nasjonalt og internasjonalt. Av totalinntekten ble 1 753 156 kroner brukt til lønn og 135 445 kroner i vederlag til kunstnerne. 1 221 207 kroner ble brukt til utstillingsproduksjon og 200 000 kroner til et stipend fra Sparebankstiftelsen DNB. 183 612 kroner ble brukt på husleie og 61 288 kroner på markedsføring. Øvrige driftskostnader utgjør 1 154 195 kroner. Regnskapet viser et driftsresultat på -113 589 kroner eller -2,5%.

I 2018 har OKs administrasjon og styre arbeidet frem en ny formulering av institusjonens oppdrag, visjoner og mål:

Oppdrag Oslo Kunstforening produserer kunnskap gjennom utstillinger, visninger, foredrag, samtaler, seminarer og utgivelse av publikasjoner. Utstillingsprogrammet speiler aktuelle strømninger innen norsk og internasjonal samtidskunst. De siste årene har OK spesielt fokusert på kunst fra Midtøsten og Afrika. Målsettingen er å gjenspeile det lokale mangfoldet i Norge ut fra en global forståelse av verden. OK tar initiativ til samproduksjon av utstillinger som turnerer over landegrensene, vekselspillet mellom det lokale, regionale så vel som det nasjonale og internasjonale kunstlivet preger aktiviteten.

OK er en introduksjonsarena som jobber tett med kunstnere og gir mange et første profesjonelt møte med publikum. OK har et spesielt engasjement for de praktiske aspektene ved produksjonene hvor samarbeid er stikkordet, og har utviklet kompetanse over tid sammen med dyktige medarbeidere i møte med kunstnerne. …  OK blir fulgt regelmessig av kunstkritikere og opplever god synlighet i dagspressen. Oslo Kunstforening spiller en ledende rolle i profesjonaliseringen av de mellomstore samtidskunstinstitusjonene i Norge og har vært en av initiativtakerne til Kunsthallene i Norge, et nasjonalt nettverk for norske kunsthaller. OK har også vært en pådriver for etableringen av et nordisk nettverk for kunsthaller. Videre deltar OK i en arbeidsgruppe som jobber med å bygge opp institusjonsnettverk i og utenfor Europa, der målet er økt forståelse og fokus på kunsthallenes rolle og posisjon i fremtiden. OK er én av få mellomstore institusjoner i Norge som produserer utstillinger som turnerer i Norden. OK har fri inngang til utstillingene og jobber aktivt og bredt med formidlingen av disse.

Visjoner

Oslo Kunstforening

– er en av de drivende kunstinstitusjonene i feltet.

– er en av de første til å la publikum bli kjent med nye strømninger i kunsten.

– gir publikum anledning til et intimt og nært møte med kunsten og kunstnerne som presenteres.

 – arbeider for å utvide publikumspotensialet.

– skaper muligheter for kunstnere til å realisere og presentere nye arbeider.

– arbeider aktivt for å bedre kunstnernes utstillingsvilkår.

– arbeider på tvers av generasjoner.

– legger til rette for nyskapende og grenseoverskridende kunst.

– løfter spørsmål om kunstens plass i samfunnet.

– arbeider for å øke kulturens tilgjengelighet i samfunnet.

– skaper kulturelle, økonomiske og sosiale verdier som har ringvirkninger langt inn i framtiden.

Mål

Fremdriftsplan 2018 – 2020

– videreutvikle samarbeid med lokale og internasjonale partnere.

– etablere OK BOOK med utgivelser av debattlitteratur, utstillingsmonografier osv.

– utvide OKs lokaler i Rådmannsgården i dialog med Oslo kommune.

– videreutvikle samarbeid med skoler.

– publikumsutvikling.

– medlemsutvikling.

Det som overrasker, i lys av de store ambisjonene og innsatsen for å bringe Oslo kunstforening inn i samspill med kunst- og kulturlivet i Oslo, er det lave antall utstillinger i egne lokaler. Det var dette året bare fem utstillinger. I tillegg var det to utstillinger Dakar i Afrika og en ved Ystads kunstmuseum i Sverige.  Det var fem kunstnersamtaler og gjennomført 12 omvisninger. Den var også delaktig i en filmserie i samarbeid med Cinemateket og TrAP, og ett storskala symposium over to dager, arrangert av OK og det nordiske kunsthallsnettverket hos OCA. Det registrerte publikum i egne lokaler lå på 4220. Den fikk 45 presseoppslag i om utstillinger og aktiviteter institusjonen har vært delaktig i. Ved utgangen av 2018 hadde OK totalt 227 (213 stk. i 2017) medlemmer hvorav 116 enkeltmedlemskap.

Tilbudet til medlemmene har en form som ligner på det å være «venn» i en forretningskjede

Alle medlemmer får et medlemskort, handlenett i økologisk bomull med OK- logo eller en caps med OK-logo, i tillegg til tilbud om utvalgte rabattordninger: – 10% rabatt på kunstartikler hos Chr Engebretsen & Søn – 10% rabatt på kunstartikler hos Torso Vulkan (15% rabatt til kunder som allerede har krav på rabatt som studenter/ via NBK osv) – 10% rabatt på printing av bilder fra 9x13cm til 100x200cm hos Oslo Foto (gjelder også bilder printet på lerret med montering på blindramme) – 15% rabatt på innramming hos Brodins – 15% rabatt hos FotoPhono Imaging – 10% rabatt ved kjøp av publikasjoner hos Oslo Kunstforening – Invitasjoner til utstillingsåpninger og andre OK arrangement I 2017 ble det opprettet betalingsfunksjon for medlemskap gjennom Vipps. 37 medlemsinnbetalinger i 2018 ble gjort gjennom Vipps.

Totalt har foreningen arrangert og initiert 31 arrangementer, nasjonalt og internasjonalt. Denne profilen, med få utstillinger og mange hendelser og utgivelser i tilknytning til dem, er typisk for det statsstøttede kunstforeningshallene. Foreningen har store ambisjoner i å nå ut til mange:

Oslo Kunstforening har et overordnet mål om å nå ut til så brede og sammensatte publikumsgrupper som mulig. Formidlingsmålet omkranser alle OKs utadrettede aktiviteter; tekstproduksjon, pressekontakt, utstillingsdokumentasjon, hjemmeside-innhold, arrangement, sosiale medier og mer. OK tilbyr gratis omvisninger til alle publikumsgrupper og besøkende som ønsker en introduksjon til OKs utstillinger og virksomhet. Vi produserer tospråklige introduksjonstekster til hver utstilling og arrangerer som hovedregel én kunstnersamtale per utstilling. … Oslo Kunstforening jobber kontinuerlig med å initiere dialog med skoleklasser fra grunnskole- til høyskole-/universitetsnivå for å tilby skreddersydde formidlingsforløp i tråd med utstillingsprogrammet/klassenes studieforløp. I 2018 har vi vært i dialog med Kulturtanken samt diverse samarbeidsinstitusjoner for å diskutere små- og mellomstore institusjoners formidlingsverdi og muligheter innenfor Kulturtankens rammeverk. Det er ønskelig å gå inn i et landsdekkende samarbeid for å utvikle en bærekraftig modell for formidling egnet kunsthallenes økonomiske og tidsmessige vilkår.

2019

Også i år går foreningen med underskudd. OKs regnskap for 2019 viser et underskudd på 164 363 kroner, noe som fører til en økning i udekket tap til 222 859 kroner. Salgsprovisjonen er sunket til omtrent 10 % av fjorårets. Prosjekttilskudd er sunket fra 17% til 4 %. Begge deler er inntektsposter m kan variere mye fra det ene året til det andre. Egeninntektene er sunket til 72 000 fra 748 000 i 2018. OKs egenkapital er dermed tapt. Styret er ikke nervøst:

Styret har tillit til at daglig og kunstnerisk leder iverksetter tiltak som bygger opp OKs egenkapital og anser mulighetene for fortsatt drift på et høyt kunstnerisk nivå fortsatt til stede.

Da foreningen for ti års tid siden var i det samme økonomiske problemer, men med et offentlig bidrag som var omtrent 1/3 av det i 2019, var strategien å løse de økonomiske problemene med økt offentlig støtte. Det fikk foreningen fra 2016. Hva gjør den i 2020? Må den igjen redusere bemanningene og aktiviteten?

Foreningen arrangerte i 2019 bare tre utstillinger i egne lokaler, og det har trolig vært for å søke å redusere utgiftene. Besøket i egne lokaler var på 2560 – det lavest registrerte. Den var engasjert i to eksterne utstillingsprosjekter – det ene på Voksenåsen, det andre under Fotobokfestival Oslo. Den har hatt 24 arrangementer, både nasjonalt og internasjonalt, mot 31 arrangementer i 2018, fire kunstnersamtaler og tre offentlige omvisninger i egne lokaler.

Medlemstallet ser ut til å ha stabilisert seg. Ved utgangen av 2019 vara det totalt 240 (227 stk. i 2018) medlemmer, hvorav 113 enkeltmedlemskap, 53 kunstnermedlemskap, 12 studentmedlemskap, 21 familiemedlemskap, 12 byttemedlemskap, 29 æresmedlemmer og medlemmer med tillitsverv (styret og komiteer).

Oslo Kunstforening fikk 51 presseoppslag i 2019/2020 om utstillinger og aktiviteter institusjonen har vært delaktig, en økning fra 45 året før. Over halvparten var på nettbaserte medier.

Nå er ikke kunstforeningens kontaktflate med publikum bare analog, den er også digital. Det har den i økende grad vært de senere årene:

Våre SoMe-plattformer har opplevd en solid økning av følgere. Antall følgere på Facebook har økt fra 4452 (per 01.01.2019) til 4746 (per 31.12.2019). Antall liker-klikk på Facebook har økt fra 4439 (per 01.01.2019) til 4712 (per 31.12.2019). Antall følgere på Instagram har siden våren 2019 økt fra 2200 til omtrent 3200. Kommunikasjon med plattformenes følgere og kontoer knyttet til kunstforeningens samarbeidspartnere, oppleves som sterkere, og publikummet fremstår som relevant målgruppe for institusjonen. På Facebook består våre største følgergrupper av kvinner i alderen 25-34 (16%), 35-44 (19%) og 45-54 (14%) samt menn i alderen 35-44 (9%), 25-34 (7%) og 45-54 (8%). Datatrafikk fra 72,35% av Facebook-følgerne er registrert i Norge, mens øvrige 27,65% er registrert i 44 andre land over hele verden.

Det er vanskelig å bedømme hvilken karakter disse kontaktene har.

2020

Langsiktige visjoner

• er en av de drivende kunstinstitusjonene i feltet.

• er en av de første til å la publikum bli kjent med nye strømninger i kunsten.

• gir publikum anledning til et intimt og nært møte med kunsten og kunstnerne som presenteres.

• skaper muligheter for kunstnere til å realisere og presentere nye arbeider. • arbeider aktivt for å bedre kunstnernes utstillingvillkår.

• arbeider på tvers av generasjoner.

• legger til rette for nyskapende og grenseoverskridende kunst.

• løfter spørsmål om kunstens plass i samfunnet. • er en arbeidsplass og en oppdragsgiver med stor plass for utvikling og erfaring.

Mål og fremdriftsplan

• øke driftstilskuddene fra stat og kommune.

• utvikle nye langsiktige samarbeid med en næringslivsaktør eller privat stiftelse.

• utvide staben fra 300% til 500%.

• videreutvikle samarbeid med kunsthaller og museer i Norge og i og utenfor Norden.

• fortsette med utgivelser av debattlitteratur, utstillingsmonografier under OK BOOK.

• sammen med Kunsthallene i Norge utvikle en pedagogisk formidlingsmodell.

• utvide OKs lokaler i Rådmansgården i dialog med Oslo kommune.

• videreutvikle samarbeid med skoler.

• videreutvikle langsiktige samarbeider lokalt (Oslo Kunstløype)

Erklæring om Oslo Kunstforenings eksterne og interne aktiviteter[13]

OKs visjon – Oslo Kunstforening er utsiktspunktet hvorfra vi beskuer verden

Utgangspunktet for hvordan vi tenker på utstillingsprogrammet er at Norge er en del av verden og verden er en del av Norge. Kunstscenen i Oslo er utgangspunktet for virksomhetens innhold. Stedet er utsiktspunktet hvorfra vi beskuer verden ifra. Vår profil kan beskrives i tre deler, gjennom vår offentlige virksomhet, vår interne virksomhet og i vårt perspektiv på omverdenen. Alle tre deler påvirker og er avhengig av hverandre. De representerer OKs holistiske perspektiv der helheten er mer enn summen av dens deler. Vår strategi beskrives nedenfor, og mer detaljert i vedlegget 2. Virksomhetsstrategi

Den offentlige (publikumsrettede) virksomheten

• Et bredere verdensomspennende perspektiv

Oslo Kunstforening har de siste årene arbeidet med et utstillingsprogram basert på lokalt, regionalt og internasjonalt samarbeid. Det internasjonale samarbeidet har hatt et utenomeuropeisk perspektiv. Dette skyldes til dels at det fortsatt er behov for et slikt perspektiv i Norge. OK har særlig initiert og utviklet samarbeid med Midtøsten og Afrika. Dette for å gjenspeile det lokale mangfoldet i landet, og som et forsøk på å oppnå et bredere verdensomspennende perspektiv enn det som har vært vanlig. Oslo Kunstforening er en av få institusjoner i landet som tar initiativ til samproduksjon av utstillinger som turnerer over landegrensene.

Samtidig er det viktig å balansere utstillingsprogrammet når det gjelder generasjonsrepresentasjon, lokale og utenlandske kunstnerskap, og i utviklingen av samarbeid på lokalt og regionalt nivå – med både våre nærmeste naboer og med regioner av stor geografisk avstand.

Hensikten med dette er å peke på og løfte frem en felles fortelling med et mikro- så vel som makroperspektiv. Det er dog viktig å påpeke at samtidskunstens viktigste formål, liksom all kulturs, er å skape rom for å reflektere over den verden vi lever i. Vi tror ikke at kunsten kan endre verden. Det den kan gjøre, er å tilby ukonvensjonelle perspektiv. Kulturen kommer sjelden med noen svar, den stiller spørsmål som tvinger oss til å tenke, kanskje til og med tenke nytt. Kunst og kultur kan i beste fall fungere som en brobygger mellom det vi synes skiller oss fra hverandre. Kunst og kultur utvider våre perspektiver ved å insistere på viktigheten av å vende opp og ned på hvordan vi ser på oss selv og vår verden.

Den interne virksomheten

• En arbeidsplass og oppdragsgiver med stor plass for utveksling og erfaring
  
  

Oslo Kunstforening arbeider etter mottoet/visjonen «Stedet er utsiktspunktet hvorfra vi beskuer verden» både når det gjelder den offentlige virksomheten, det vil si vårt utstillingsprogram og formidlingen av den, men også når det gjelder den interne virksomheten, det vil si driften av OK og hvordan vi samvirker med andre.

Når det gjelder driften av Oslo Kunstforening har vi hatt som mål at økonomien skal stå på tre ben; kommune, stat og næringsliv. Vi har lyktes med dette, om enn i liten skala. OK har hatt et godt samarbeid med Oslo kommune i mange år. Vi leier våre lokaler fra kommunen og vi mottar årlige driftstilskudd fra dem. OK har et langvarig samarbeid med Sparebankstiftelsen DNB om en årlig stipendutstilling og et stipend. OK har mottatt offentlige tilskudd gjennom Kulturrådet siden 2014.

OK arbeider for å være den beste arbeidsplassen for alle som jobber der; både faste ansatte, helgepersonale og de som jobber på oppdrag. En arbeidsplass med stor plass for utveksling av erfaringer og som er problemløsingsorientert og med en god ansvarsfordeling gir de beste mulighetene for godt samarbeid med kunstnere vi arbeider med og i møte med våre besøkende.

OKs mål om å øke driftstilskuddene har først å fremst bunnet i et ønske om å styrke institusjonens muligheter til å produsere og formidle utstillinger på en profesjonell måte, og å betale kunstnerne for deres arbeidsinnsats i lik linje som andre oppdragstakere for OK. Vi arbeider med de fremste innen sine felt når det kommer til utstillingsmontering og utstillingsdokumentasjon, alt for å skape optimale forhold for kunstnerne under utstillingsproduksjonen og for publikum når utstillingen er oppe og står. Våre teknikere er selv kunstnere med mange års erfaring fra produksjon av ulike slag. Vi mener at kunstnerne som stiller ut på OK får den beste hjelpen som finnes tilgjengelig når det kommer til bygging, planlegging, teknisk support og utstillingsdokumentasjon. Det er mange som understreker at de aldri har blitt så godt ivaretatt under en utstillingsproduksjon. Dette er noe vi er stolte av. 

Perspektiv på omverdenen

• Den mellomstore institusjonens posisjon og potensielle slagkraft

Vi er en del av lokale, regionale og internasjonale nettverk. I løpet av de siste 10 årene har det blitt tydelig at det finnes et behov for nettverksbygging, kanskje spesielt for små og mellomstore organisasjoner. Utvekslingen innen de ulike nettverkene gir en bedre forståelse av hvordan andre jobber, og hva som forener og skiller oss. Det skaper tettere bånd mellom institusjonene, både de i umiddelbar nærhet og de som er langt unna. Innenfor Kunst i Kvadraturen har vi for eksempel mulighet til å tenke lokalt omkring synlighet, innenfor Curator Jour Fixe (CJF) kan vi utvikle en større sammenheng mellom store og små, uavhengige, kommunale og statlige institusjoner. Vi kan også utvikle felles strategier og en dialog med politikere og byråkrater i fellesskap. Innenfor CJF har vi for eksempel jobbet med en undersøkelse av kunstscenen der vi med en felles stemme understrekte våre behov for Oslo kommune i deres arbeid med å få på plass en Handlingsplan for kunst i løpet av 2018. Oslo Kunstforening har vært en av initiativtakerne i arbeidet med dette.

Det er nettverk som dette som skaper muligheter for nye og ukonvensjonelle former for samarbeid som det i 2017 mellom Oslo Kunstforening og Statsbygg, Ultima, Dansens Hus, Nasjonalmuseet, Ekebergparken og Biologisk Dynamisk Forening om Fujiko Nakaya, Ryuichi Sakamoto, Min Tanaka og Shiro Takatani. Samarbeidet resulterte med at Ekebergparken kjøpte inn Fujiko Nakayas skulptur «Pathfinder #18700 Oslo». Fra og med mai 2018 er den en del av parkens permanente samling. Det er synergieffekter som disse vi er interessert i.

Oslo Kunstforening har vært en av initiativtakerne i engasjementet rundt et nasjonalt kunsthallsnettverk, en dialog som startet basert på et behov for å finne kolleger som delte visjoner og mål. En intensjonsavtale ble inngått mellom Tromsø Kunstforening, Oslo Kunstforening, Stavanger Kunstforening, Kristiansand Kunsthall og Kunsthall Grenland høsten 2012.

Når Kunsthallene i Norge ble grunnlagt i 2015 i forlengelsen av arbeidet med kunsthallnettverket, var dette for å fremme og understreke kvaliteten på våre virksomheter. Det som startet som et uformelt nettverk av fem kunstforeninger, med felles visjoner og mål, gikk videre til å bli en landsdekkende forening som har som mål å «ivareta de norske kunsthallenes interesser og å formidle kunnskap om kunst og kunstens plass i samfunnet nasjonalt og internasjonalt», og på tvers av organisasjonsmodeller.

Et naturlig steg videre ble å krysse landegrensene. De nasjonale nettverkene for kunsthaller i Norden er et relativt nytt fenomen. Ved å gå sammen i et nordisk nettverk ønsket man å skape en organisasjon for kulturpolitisk arbeid og kunnskapsutvikling får å utveksle erfaringer og arbeider sammen for å synlig- og tydeliggjøre samtidskunstinstitusjonens betydning og verdi fra et demokratisk og økonomisk samfunnsperspektiv.

Diskusjonen om kulturens rolle i samfunnet handler mer og mer om kunstens sosiale og økonomiske nyttefunksjon. Men hvordan ser disse relasjonene virkelig ut? Og hvordan kan politikk, kultur og kunstnere, små og store institusjoner, kommuner, stat og region samarbeide for å få potensialet i kunsten til å blomstre? Dette er noen av spørsmålene som det nordiske nettverket i løpet av de neste årene ønsker å synliggjøre og diskutere både innenfor nettverket, men også eksternt gjennom det nordiske symposiet avholdt hos OCA tidligere i år og en rapport.

Oslo Kunstforening har i tillegg hatt en viktig rolle i dialogen med den franske kunsthallorganisasjonen Association française de développement des centres d’art (d.c.a). I 2016 inviterte den norske ambassaden i Paris ti medlemmer fra d.c.a til Oslo, Trondheim og Bergen. Kunsthallene i Norge satte sammen programmet for deres opphold sammen med den norske ambassaden.

I oktober samme år ble styreleder Marianne Hultman invitert til Paris som deltaker i Institut Français Focus Programme. Den siste delen av besøket ble dedikert til et møte i Centre d’art contemporain d’Ivry – le Crédac i Paris mellom medlemmer av Kunsthallene i Norge og d.c.a. Fra Norge deltok Leif Magne Tangen (Tromsø Kunstforening), Stephanie von Spreter (Fotogalleriet), Cecilie Nissen (Kristiansand Kunsthall) og Marianne Hultman (Oslo Kunstforening). Denne dagen gav de franske og norske medlemmene mulighet til å møtes og diskutere spørsmål som berører våre virksomheter. Samtidig begynte en samtale om å skape et europeisk kunsthallenettverk. I løpet av dagen deltok en representant fra den norske ambassaden, samt en fra det franske instituttet.

I 2017 inviterte det franske instituttet i Oslo d.c.a. og Kunsthallene i Norge til å delta i et to dager langt symposium. Etienne Bernard (direktør for Passerelle Centre d’Art Contemporain, Brest og styreleder for d.c.a), Liza Szlezynger (generalsekretær, d.c.a) og Elfi Turpin (direktør for CRAC Alsace – Centre Rhénan d’Art Contemporain, Altkirch) deltok fra Frankrike og Marianne Hultman representerte Kunsthallene i Norge.

I november 2017 deltok Hultman i et panel, «Toward a European network of contemporary art centers», på Palais de Tokyo i forbindelse med tjueårsjubileet til d.c.a., sammen med Alessio Antoniolli, direktør for Gasworks, London, Etienne Bernard, direktør for Passerelle, Brest, Simone Frangi, kunstnerisk leder Viafarini, Milano, Michal Novotny, direktør for FUTURA, Praha, Filipa Oliveira, kunstnerisk leder for Forum Eugenio de Almeida, Evora, Bettina Pehrsson, direktør for Marabouparken Konsthall, Sundbyberg, Kathleen Rahn, direktør for Kunstverein Hanovre, Manuel Segade, direktør for Centro de Artes de Mayo, Madrid, Wim Welput, direktør for KIOSK, Gand, moderatorer: Marie-Cécile Burnichon, Institut Français, og Elfi Turpin, direktør for CRAC Alsace. Gruppen planlegger å møtes igjen i Lisboa i juni 2018 for å fortsette diskusjonen om et europeisk nettverk.

Om OKs administrative og kunstneriske leder

Marianne Hultman har vært kunstnerisk og daglig leder for Oslo Kunstforening siden 2007. Hennes signum som kunstnerisk leder og kurator er best beskrevet i termer som holistisk og humanistisk. Hun har mer enn tyve års erfaring fra kunstverdenen, med studier i kunsthistorie, langvarig erfaring innen formidling fra kunstmuseer og kunsthaller, kuratorstudier og over ti års erfaring fra lederskap. Hultman har startet, utviklet og implementert et stort antall utstillinger, utvekslinger og samarbeid av ulike slag lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Hun har kuratert et stort antall utstillinger gjennom årene, vært redaktør for og/eller publisert kataloger, antologier og essays. Siden 2018 er hun leder for «referensgruppen för utställningsarrangörer» i Sveriges Kulturrådet. 

Interessen for kunst og bilder har vært der siden barndommen. Hultman har klassisk humanistisk skolegang bak seg, og hennes første kunstreise ble lagt til Roma med hennes latinske klasse. Det faktum at hun begynte å studere kunsthistorie kort tid etter videregående skole var en naturlig fortsettelse av den reisen. BA-avhandlingen hennes handlet om Artemisia Gentelischis Judith og Holofernesmotiver, MA-avhandlingen om Robert Rauschenbergs skulptur Mud Muse. På midten av 1990-tallet begynte hun å studere for en doktorgrad, emnet var Moderna Museet i Stockholms tidlige historie. Etter et par år begynte en mer praktisk tilnærming til arbeidet å tiltrekke Hultmans oppmerksomhet og år 2000 påbegynte hun kuratorutdanningen på Konstfack i Stockholm. Etter to års heltidsstudier ble hun utnevnt til kurator og utstillingsansvarlig ved Norrköpings Konstmuseum.

Seks trinn i utviklingen av Oslo kunstforening 2008-2021[14]

Fra å være landets eldste kunstinstitusjon har Oslo Kunstforening utviklet seg til å være en av landets ledende samtidskunsthaller. OK har hatt en ledende rolle i de siste årenes profesjonalisering av de mellomstore kunstinstitusjonene i Norge. OKs virksomhetsmål utover å være et visningssted for kunst er å være en arena der kunnskap produseres gjennom utstillinger, visninger, foredrag, seminarer, publikasjoner, (forskjellige former for samarbeid) og å være en tydelig kunstpolitisk stemme/aktør.

Trinn 1, 2008-2009

• Renovere utstillingssalene.
• Tydeliggjøre kunstforeningens utstillingsprofil.
• Utvide utstillingsarealene.
• Utvikle samarbeid med Sparebankstiftelsen DNB om en stipendutstilling og et stipend.

Trinn 2, 2009-2010

• Starte prosessen med å komme inn på statsbudsjettet på bakgrunn av Stortingsmelding for visuell kunst som er igangsatt av Kulturdepartementet.
• Arbeide for å forbedre kunstnernes utstillingsvilkår (vederlag, honorar, produksjon).
• Etablere samarbeid med institusjoner i og utenfor landets grenser.

Trinn 3, 2011-2012

• Søke om driftstilskudd for 2012 fra Kulturdepartementet gjennom ”Post 74” som Norsk Kulturråd forvalter fra 2011. 
• Heve publikumstallet.
• Bygge nettverk med kunstforeningene i Kristiansand, Stavanger, Porsgrunn og Tromsø.

Trinn 4, 2013-2015

• Fortsette arbeidet med å etablere samarbeid med institusjoner i og utenfor landets grenser.
• Arbeide for å utvikle en pedagogisk modell som bygger på omvisninger, skoleomvisninger, foredrag, seminarer og offentlige samtaler.
• Utvide staben fra 100% til 250%.
• Arbeide for å økte anslag fra Oslo kommune.
• Arbeide for å økte anslag fra Kulturrådet, post 55.
• Kunsthallene i Norge (KN) blir etablert i 2015.

Trinn 5, 2015-2017

• Fortsette arbeide for å økte anslag fra Oslo kommune.
• Fortsette arbeide for å økte anslag fra Kulturrådet, post 55.
• Utvikle lokale, nordiske og internasjonale samarbeid rundt utstillinger
• Utvikle samarbeid med skoler om en pedagogisk modell.
• Planlegge og utvikle forlagsvirksomhet.
• Publikumsutvikling.
• Legge til rette for langsiktige samarbeid lokalt (Kunst i Oslo, Kunst i Kvadraturen – Oslo Kunstløype, Curator Jour Fixe – Kartlegging av Oslos kunstscene/handlingsplan).
• Videreutvikle kulturpolitisk diskurs på nordisk nivå (Kunsthallene i Norge).

Trinn 6, 2018-2021

• Videreutvikle lokale, tverrfaglige samarbeid lokalt
• OK BOOK blir etablert med utgivelser av debattlitteratur, utstillingsmonografier osv.
• Videreutvikle samarbeid med skoler om en pedagogisk modell.
• Publikumsutvikling.
• Medlemsutvikling.
• Utvide OKs lokaler i Rådmannsgården i dialog med Oslo kommune.
• Langsiktige samarbeid lokalt (Oslo Kunstløype).

Språket om kunsten

Det er to tendenser i språket som brukes om kunst og kunstutstillinger i det norske kunstfeltets eksklusive kretsløpet, som kunsthallene hører til: en økende bruk av kunstfaglig terminologi og engelsk språk.

Et eksempel på den mer kunstfaglige språkføringen om omtale av Ignas Krunglevicius’ utstilling Attribution i Oslo kunstforening 15.01–20.02 i 2011:

I 2009 mottok Ignas Krunglevicius Sparebankstiftelsen DnB NORs kunststipend på 100.000 for verket Interrogation. Juryen berømte Krunglevicius sin evne til å involvere betrakteren intellektuelt og følelsesmessig. Den gripende dramaturgien forsterker følelsen av makt og/eller avmakt som utspilles i et avhør. Ved å fremstille en avgrenset situasjon gjennom animert tekst, lyd og monokrome fargefelt oppstår det 2 større bilder som farges av våre egne erfaringer og fordommer om hva som fortelles i verket. I Oslo Kunstforening holdt Krunglevicius sin første soloutstilling hvor verket Interrogation ble vist på nytt, men denne gang sammen med eldre arbeider og en ny videoinstallasjon, Narrative with Unexpected Outcome. I sitt arbeid bruker Krunglevicius dokumentarisk materiale basert på transkripter fra gruppeterapi, politiavhør og psykiatriske intervjumanualer. I utstillingen presenteres avhør og terapimetoder side ved side, som sikter på å enten lede til bekjennelser fra den mistenkte, eller å avsløre gjemte eller glemte minner som kan forklare spesifikke handlingsmønster hos pasienten. Krunglevicius er interessert i å avdekke kodede systemer som benyttes i samfunnet for å kontrollere individer og situasjoner. Hans partiturer, også presentert i utstillingen, kan også ses som kodede systemer; abstrakte for dem som ikke leser noter, og fulle av informasjon for dem som gjør det.

Et greit språk, men kan vi se verket for oss? Hvem har bruk for denne teksten, og hvilket nytt publikum trekker den og kunsten til kunstforeningen? Hvem kan lese kodede systemer?

---

[1] Den beste fremstillingen av Christiania kunstforenings historie frem til 1936 er Willoch, Sigurd (1936) Kunstforeningen i Oslo 1836-1936, Kunstforeningen i Oslo og Blix Forlag AS. Willoch selv oppgir få kilder, og har ingen litteraturliste.

[2] Morgenbladet 1874, nr. 206a 28. juli.

[3] Joachim Frich.

[4] Willoch 1836:14, kursiveringen er Schweigaards.

[5] Sitert i Solhjell, Akademiregime og Kunstinstitusjon. Kunstpolitikk fram til 1850 (Oslo: Unipub 2004), 200.

[6] Sitert i Solhjell, Akademiregime, 2002.

[7] Fremstillingen herfra er hentet fra Willoch 1936 s. 181 og utover.

[8] Stoffet er hentet fra Willoch 1936:195-205.

[9] Fremstillingen frem til 1940 følger Haverkamp, Frode (1986) Oslo Kunstforening 1936-1986, Grøndahl, Oslo.

[10] Kilder: Brun, Hans Jakob (2011) Kunstnerforbundets første 100 år, Kunstnerforbundet. Gjessing, Steinar (1980) Kunstnernes Hus 1930-1980, Kunstnernes Hus.

[11] Kilde: Oslo kunstforenings arkiv i Rådhusgt. Kopiert 7. januar 2022.

[12] Den bærer navnet Grenland Kunsthall, og er en stiftelse der Porsgrunn kunstforening var en av med stifterne, med blant annet Porsgrunn kommune. Porsgrunn kunstforening fungerte noen år som en venneforening for kunsthallen.

[13] Noe forkortet.

[14] Kopi av et dokument som heter Virksomhetsmål 2018-2021

Oslo kunstforening 1990-2021

Et notat fra 25.8.2022

Fra kunstnerstyrt forening til kuratorstyrt kunsthall[1]

Den tradisjonelle driftsformen

Oslo kunstforening har fra begynnelsen av 1900-tallet hatt en nasjonal utstillingspolitikk med stor bredde i utstillingenes karakter, også med historiske utstillinger og med eldre kunstnere. Den har på begynnelsen av 1990-tallet fortsatt mange utstillinger – gjerne over 20, og mange utstillingsterminer – gjerne over 10. Den er portvakt – utstillerne blir valgt ut på grunnlag av fri innsendingsrett, og det er et stort antall søknader. Også andre utstillinger kommer til etter henvendelse utenfra. Noen få er egeninitierte, særlig de historiske. Det er ofte en separatutstilling samtidig i hver av de fire salene. I tillegg har foreningen, nærmest som en spesialitet, minneutstillinger og retrospektive utstillinger med kjente avdøde norske kunstnere og jubileumsutstillinger med eldre norske kunstner eller norske kunstinstitusjoner. På denne måten markerer den en nasjonal linje som andre foreninger (eller kunstinstitusjoner) ikke har.

I 1992 stilt den ut de avdøde norske kunstnere Bernt Tunold og Amaldus Nielsen. Foreningen viser også mer «offisielle» utstillinger som Billedhuggerforeningens jubileumsutstilling, og «Professorer ved Statens kunstakademi 1909-1995». Den store utstillingen i 1991 var Rolf Stenersen samling av norsk kunst 1900-1950, som ble sett av 7000 besøkende. Den viser også akademiets avslutningsklasse som sommerutstilling, og har en juleutstilling med salgsappell.

I hele perioden 1990-2000 er det omtrent ikke utstillinger med utenlandske kunstnere, selv ikke fra Norden. Bare en utstilling trer frem: den brasilianskfødte og Englandsboende Ana Maria Pacheo. Ellers var det noen få utstillinger som het «nordisk grafikk», «svensk kunst» o.l. Kunstnere med ikke-norske navn var bosatt og virksomme i Norge. Oslo kunstforening fremtrer med sin utstillingspolitikk som en bærer av nasjonale kunsttradisjoner. Ingen andre har denne profilen.

Det årlige besøket ligger på mellom 10 og 15 000, og det tas inngangspenger fra ikke-medlemmer, stigende fra 10 til 20 kroner. Medlemstallet er i flere år økende, det ligger over og under 1000, og det er mange tilbud til medlemmene om arrangementer som de kan delta på. En økende andel av kostnaden må dekkes av tilskudd, egenfinansieringen blir gradvis mindre. Foreningen har helt fra 1970 forvaltet Norsk kulturråds innkjøp av kunst. De registreres og oppbevares før de fordeles blant 14 kunstmuseer og fylkesgallerier/kunstforeninger. Det er et betalt oppdrag.

Det ble som en prøveordning etablert en salgsavdeling i 1990, med en ansatt på provisjonsbasis. Det går dårlig, slik kunstsalget for øvrig. Færre offentlige innkjøp gjøres på utstillingene. Stort sett ble foreningen drevet med lønnede ansatt (intendant, regnskapssekretær og timelønnede utstillingsvakter og monteringshjelpere). De fleste år har foreningen også en sivilarbeider. Intendantene i Oslo kunstforeninger har gjerne en kunsthistorisk bakgrunn.

Det faste kommunale driftstilskuddet stått nesten stille i mange år, samtidig økte husleien til kommunen økt år for år. Foreningen kommer i økonomisk skvis mellom det stillestående tilskuddet fra kommunen og de økende priser og lønninger som drev driftskostnadene i været. Det går blant annet ut over vedlikehold av lokalene, og hindret økt bemanning.

Den faste driftsstøtten fra Oslo kommune lå på ca 25-30 % av totalbudsjettet. Omtrent 40 % går tilbake til kommunen i form av husleie. I 1996 bemerker styret at «hver krone kunstforeningen mottok fra Oslo kommune utløste nærmere to kroner til formidlingsarbeidet, mens 50 øre ble betalte tilbake til kommunen i form av husleie, dette er et svært høyt krav til egeninntekter.» Flere år på begynnelsen av 1990-tallet går foreningen med underskudd. Økonomien er presset, egenkapitalen er negativ, som kan reddes med enkelte år med oveskudd.

 «Det blir etter hvert tyngre å selge kunst», heter det i årsberetningen for 1990. Provisjonsinntektene sank på få år til under det halve.  «Dette er dårlig, og avspeiler det de fleste gallerier og kunstnere opplever – mindre interesse for kjøp av kunst. Vi må også se i øynene at utstillingene har liten kjøpsappell.  … Driftskostnadene kan nå vanskelig reduseres noe særlig mer uten å forandre foreningens utstillingprofil.» På denne tiden har foreningen bare en intendant i hel stilling, en sekretær på deltid og ellers timelønnede. Som regel har den også en sivilarbeider

Foreningen er ikke uten frivillig arbeid. I årsberetningen for 1998 står det at «Styret og varamedlemmer arbeidet i alt ca 600 dugnadstimer i forbindelse med utstillingsåpninger, medlemsarrangementer, komiteer og forberedelse av Arne-Kavli utstillingen.» Det er særlig i den omfattende medlemsrettede virksomheten det gjøres et frivillig arbeid.

Et bredt medlemstilbud

Oslo kunstforening har et mer aktivt medlemstilbud enn alle andre større foreninger. Fra 1990 begynner Oslo kunstforening å utgi et medlemsblad, med navnet Utstilling. Informasjon om og fra Oslo Kunstforening, med fire nummer i året. Intendanten er redaktør. Kunstneromtalene er gjerne som små katalogforord, som forteller både om kunsten og kunstneren. Foreningen har også tegnet et kollektivt abonnement på Vi ser på kunst, tidsskriftet for NKLF, som går til alle individuelle medlemmer som innlegg i Utstilling, som en del av kontingenten.

Medlemstilbudene i 1990 var et akvarellkurs, et kurs i kunsthistorie, en kunstreise til Rimini «med hovedvekt på renessansen», en omvisning på minneutstillingen etter Anna Eva Bergmann, en reise til Blaafarveværket, en omvisning på den fotohistoriske utstillingen, fem foredrag om J. S. Welhavens tegninger (dårlig besøkt), et julemøte med auksjon, tur til Louisiana utenfor København.

Det utgis hvert år en «grafikk-nyttårshilsen» i form av et grafisk blad til alle medlemmene. Det gis som gave av kunstnerne, men kostnadene dekkes av foreningen. I det årlige lotteri var det 15 vinnere. Medlemmene har også 10 % rabatt ved kjøp av kunst. Antallet personlige medlemmer er stigende i flere år, fra rundt 900 til over 1300 et enkelt år. Det tas inngangspenger, de blir økt fra 10 til 20 kroner på første del av 1990-tallet.

Fra kunstnerkompetanse til kunstfaglig kompetanse i styringen av den estetiske praksis

Foreningens organer har helt siden 1880-tallet vært preget av kunstneres innflytelse.[2]. De har imidlertid vært foreningens egne medlemmer, og er valgt på demokratisk vis. Kunstnermedlemmene stiller gjerne opp for å støtte foreningen, blant annet med gaver til lotteri.

Foreningens representantskap har i 1990 13 medlemmer, en blanding av kunstnere og personer med kunstfaglig bakgrunn. I 1993 konstateres at «det ikke har fungert særlig tilfredsstillende», og erstattes av en Kontrollkomité med tre medlemmer. Den skal behandle halvårsregnskap, årsberetning og regnskap før de forelegges årsmøtet, og føre tilsyn med at foreningen styres i henhold til lover og årsmøtevedtak. Styret har fem medlemmer, derav tre kunstnere. Søknader om utstilling behandles av foreningens jury, som består av styrets kunstnere, samt styreleder, dvs. fire av de fem styremedlemmene.

Juryen vedtok søknadsstopp på grunn av lange ventelister. Styret nedsatte tre grupper som skulle se å ulike sider av driften: økonomi, publikum og utstilling. «Gruppene fungerer videre for å gjennomføre enkelte forslag.» Foreningen tok initiativ til en egen samarbeidsforening for de store kunstforeningene i Norge.

For å få ned ventetiden for antatte kunstnere har juryen ikke behandlet søknader om utstillingsplass. Salget er gått ned, og «avspeiler at vi ikke har hatt utstillinger med særlig stor salgsappell.» Antall utstillingsterminer blir redusert til ni, med 18 utstillinger. Medlemstilbudene holdes oppe, med 16-17 arrangementer og kunstreiser. Medlemstallet er økt til rundt 1200, året etter til 1370 – de fleste er enkeltmedlemmer.

Foreningens utstillinger er godt besøkt. I 1993 var det totalt 12 900 besøkende, og det ble tatt inn 43 200 kroner i inngangspenger. Det var ti utstillingsterminer, men sommerstengt for første gang på mange år. Der ble holdt et kunstlotteri som innbragte ca 58 000 kroner i overskudd. Billedhugger Fritz Røed hadde gitt et bronserelieff som gave, og salget innbragte 21 000 kroner.

Utstillingspolitikken er den samme på hele 1990-tallet: høy kvalitet, og stor bredde i kunstneriske uttrykk og teknikker. Hvert år er det en minneutstilling eller en annen type tilbakeskuende utstilling. I 1996 var det en utstilling med grafikeren Chrix Dahl, som i en årrekke hadde vært grafikklærer på Statens kunstakademi. Det var et godt år for kunstforeningen. Dahl-utstillingen alene hadde 4550 besøkende, og totalt var besøket 16 426, omtrent 50 % mer enn året før. Det ble tatt inn over 100 000 kroner i inngangspenger. Kunstomsetningen steg med en million kroner til 1,75 millioner. Av det var bare 75 000 fra kommisjonsavdelingen. Provisjonsinntektene steg til 490 000 kroner, over halvparten fra Chrix Dahls utstilling.

I flere år har foreningen arbeidet for å få til et senter for informasjon og aktiviteter i ledige lokale i 1. etasje. Foreningen har forsøkt å få til en dialog med Byrådsavdelingen for kultur – «foreløpig uten å lykkes.» Den får aldri disponere disse lokalene.

Det ble gjort vedtektsendringer i 1998. Kunstforeningens oppgave som opplysningsorganisasjon vektlegges. Antall styremedlemmer økes fra fem til seks, og slik at minst tre skal være aktive kunstnere. Kunstnere har ikke lenger et vedtektsbestemt flertall i styret. De nye vedtektene har også en ny bestemmelse om Kunstfaglig råd:

Kunstfaglig råd består av styrets leder, foreningens intendant og fire personer med kunstfaglig kompetanse oppnevnt av styret. Medlemmene av kunstfaglig råd velger selv sin leder. De oppnevnte medlemmer fungerer i to år, men kan gjenoppnevnes.

Rådet skal:

1. gi forslag til styret om utstillinger,

2. juryere innsendte søknader,

3. gi uttalelser i kunstfaglige spørsmål fremlagt av styret.

Rådets beslutninger oversendes styret.

Her slår noen nye trekk ved den statlige kunstpolitikk inn: Der staten før bestemte at det skulle være flertall av kunstnere i statlige og statlig støttede kunstinstitusjoner, som i kunstmuseenes innkjøpskomiteer, skal det nå være et kunstfaglig flertall. Derfor endres også navnete fra Kunstnerisk råd til Kunstfaglig råd. Det er interessant at en privat forening følger de statlige trenger i sosial praksis. Denne endringen er bare begynnelsen på en utvikling som fører til ytterligere tap av kunstneres formelle innflytelse på estetiske praksis, både i kunstforeninger og i andre typer kunstinstitusjoner. Oslo kunstforening er imidlertid et unntak.

 Oslo kommune øker sitt årlige bidrag fra 1999, etter at det har stått stille på ca 600 000 i nærmere ti år. Økningen er ikke stor, fra ca 600 000 til 775 250, og stiger ytterligere året etter til 930 000. Da kunne den faste bemanningen økes med en halv stilling. Men det oppstår en ny økonomisk utfordring: Norsk kulturråd sier opp  om forvaltning av innkjøpene. Det har disponert 90 kvadratmeter av foreningens lokaler til lager og kontor. Det ga foreningen 305 000 kroner i inntekter i 1998.

Den nye kunsten og nye utfordringer

1999 banker den nye tids kunstneriske uttrykk på døren, i form av Sven Påhlssons video-animasjoner. Han var samme år «Biennaleutstiller» i Venezia, men hadde inngått avtale med kunstforeningen før det ble kjent. Utstillingen med Juan Britto Vargas åpnes med en performance på Christiania torv. Inne viser han malerier, laserprint og skulptur/installasjon.

Medlemstallet går noe ned på siste del av 1990-tallet. Det samme gjør besøket, salget og provisjonsinntektene. Det fortsetter etter 2000.

Ny strategi

Etter 2000 må Oslo kunstforening reorientere seg. Den hadde i 2000 for første gang på ti år under 1000 personlig medlemmer, 974. I tillegg kommer 112 familiemedlemskap og 18 bedriftsmedlemmer. Besøket var sunket til 8456, for det var «ikke lagt opp til noen store tidkrevende spesialutstillinger med appell til et bredere publikum.»  Salget av kunst var «mye lavere enn forventet.» Regnskapet balanserer på omtrent samme nivå som de siste ti årene, på rundt 2 millioner kroner. I alt 240 kunstneres arbeider var formidlet i utstillings- og kommisjonssalg. Det er fortsatt attraktivt å stille ut i foreningen. Det kunstfaglige råd behandlet i 153 inn innkomne søknader, mot 190 året før. 12 kunstnere fikk utstillingsplass, mot 14 året før.

Det ble tildelt en «Milleniumpris-stipend» i forbindelse med årtusenskiftet. Det var på 25 000 kroner, og gikk til Marianne Bratteli for maleriet «Oslo – vår 1997». I juryen deltok en representant for Christiania GlasMagasin (som trolig hadde bevilget penger til stipendiet), en billedkunstner og et styremedlem som også var billedkunstner, foreningens intendant, og vara for styreleder.

Langsom ferd mot krise

Det ble i 2000 og 2001 arbeidet med en handlingsplan for Oslo kunstforening for perioden frem til 2005.[3] Utgangspunkter var foreningens formål: å» fremme interesse og kunnskap om billedkunst og kunsthåndverk.» Her er noen punkter i planen.

Utstillingsvirksomheten: Ha et kunstfaglig råd og tillitsvalgte med høy tillit og bred kunnskap om norsk kunstliv. Styrke galleriets status som utstillingssted og innkjøpssted. Forbedre og styrke foreningens profil. Beholde ordningen med fri innsendelse av utstillingssøknader, men også i større grad invitere aktuelle og interessante kunstnere til å stille ut. Utarbeide et mandat til kunstfaglig råd, på bakgrunn av handlingsplanen

Medlemsorganisasjonen: Øke medlemstallet. Vervekampanje m/attraktive vervepremier. Frivillige medlemmer får eget »vervebord» på åpninger og søndager. Skape og opprettholde et aktivt og inspirerende faglig miljø i foreningen. Introdusere nye web-sider og holde dem løpende oppdatert. Styrke formidlingsvirksomheten til barn og unge spesielt. Kontakte barneskoler, videregående og kunstskoler i Oslo og omegn om utstillinger.

Økonomi: Sette opp lister m/navn på de som har kjøpt kunst og kunsthåndverk de siste 5 år. Sende invitasjon i forhold til type kunst og kunsthåndverk de er interessert i. Øke prosjektmidler. Utvide og forbedre utvalg av kunst og kunsthåndverk i kommisjonsavdeling. Ta i bruk sal 6 til utvidet kommisjonssalg. Få økt driftstilskudd fra Oslo Kommune. Aktiv markedsføring av kunst på våre utstillinger og i kommisjonsavdeling over internett. Alle bidrag over 2000 kroner i trekningen av tre kunstverk. Auksjon over «gammel» kunst i foreningens eie. Tilby lokalene til leie ved for spesielle arrangementer. Engasjere kunstnere til å male eller tegne huset vårt i Rådhusgt. Lage kort og trykk/plakat for salg, evt. innrammede trykk. Innredning av sal 1 til større, mer tilgjengelig kommisjonsrom, med et bra utvalg av billedkunst og kunsthåndverk.

Denne planen er ingen strategi, fordi den ikke plasserer Oslo kunstforening i en større sammenheng i Oslo eller på landsbasis. Den sier ikke noe om utstillingspolitikken, bare at foreningen i større grad selv må gå ut og invitere kunstnere. Eller legger den stor vekt på å øke salget, som eneste måten den selv kan påvirke inntektene. Økt kommunal støtte blir et fromt ønske, uten noen tanker om hvorfor kommunen vil øke støtten – kanskje utenom planene om å gi økt oppmerksomhet til barn og skoler.

Utviklingen de neste årene viser at planen ga få resultater – året 2000 er heller inngangen til en nedgangsperiode. Den kommunale støtten gikk ned med 130 000 kroner.. Provisjonsinntektene var lavere enn forventet, til tross for godt salg og besøk under minneutstillingen med Kaare Espolin Johnson. Det ble notert 12 716 besøkende, til tross for to måneder sommerstengt og oppussing i desember. Medlemstallet steg til 1059 enkeltmedlemmer og 115 familiemedlemmer. Regnskapet viste et uvanlig stort overskudd, på 133 548 kroner, som bragte egenkapitalen opp i 317 385 kroner. Noe skyldtes en økning i provisjonsinntekter.

Medlemskontingenten innbragte 243 000 kroner. Kostnadene ved utgivelse av «Utstilling» og «Vi ser på kunst» var på ca 113 000 kroner. Totalt var medlemsaktivitetene beregnet å koste 219 190 kroner. I de årene det er spesifisert medlemsaktiviteter i regnskapet, har innbetalte kontingenter oversteget disse med mellom 20-40 %. Oslo kunstforening har lang tradisjon for å gi mye tilbake til medlemmene. Det er jo medlemmene, og særlig deres tillitsvalgte, som står for den sosiale praksis som danner grunnlaget for foreningen som institusjon. Det gjør de gratis. Men det var bare 19 stemmeberettigede medlemmer (av 1059) til stede på årsmøtet for 2000.

Det konstateres i «Utstilling» nr. 2/2002 at foreningen «befinner seg nå i en økonomisk krise.» Det vurderes å legge ned informasjonsbladet «Utstilling», på grunn av kostnadene. Det kommunale tilskuddet er redusert med 180 000 kroner, og var nede på 750 000 kroner. Andre tilskudd var på 216 600 kroner, derunder fire tilskudd på til sammen 125 000 kroner til en Savio-utstilling, som var årets store løft. Oslo kommune bevilget 50 000 i prosjektstøtte. På grunn av underskudd var den fri egenkapital var sunket til 89 174. Det åpnes galleributikk i en av utstillingssalene.

«Foreningens økonomiske situasjon har ikke bedret seg» konstaterer styret i årsberetningen for 2003. Driftstilskuddet fra kommunen er kuttet hvert år siden 1998.  «Den økonomiske situasjonen har nødvendiggjort vesentlige besparelser, blant annet en merkbar reduksjon av personale.» Utstillingsperioden (terminen) er forlenget fra tre til fire uker, det blir bare åtte terminer, mot tidligere 11-13. Alle terminene har to eller flere kunstnere, alle er norske (med unntak av svenske Lars Lerin). Utgivelsen av «Utstilling» er avsluttet, bare NKLFs «Kunst» – som erstattet «Vi ser på kunst» – sendes fortsatt ut med posten til alle medlemmer. Foreningens samlede driftsinntekter er sunket til ca 1,5 millioner, mot ca 1,8 millioner året før. Driftsresultatet var negativt også i år.

«Styrets altoverskyggende oppgave i 2003 har fremdeles vært å finne løsninger på foreningens elendige økonomiske situasjon, samt oppgradere lokaler og kunstnerisk profil.» Det kunstfaglige råde har ikke hatt møter i 2003.  Det er ikke utdelt noe jubileumsstipend. Det var to faste hele stillinger.

Besøkstallet var redusert, til i underkant av 4500. Medlemstallet var sunket til 565 enkeltmedlemmer (nesten en halvering fra 2001), 90 familiemedlemmer og 17 bedriftsmedlemmer. Det ble utloddet bare fire arbeider på papir blant medlemmene, to av Lars Lerin innkjøpt på hans separatutstlling. På årsmøtet var det 12 medlemmer. Det ble gjort ett offentlig innkjøp. Flere «nye» medier er med på utstillingene: installasjoner/objekter, fotocollage, video, installasjon (flere), mixed media. De er lite salgbare.

Utstillingsprogrammet består utelukkende av separatutstillinger eller små gruppeutstillinger. Det er ingen kollektive utstillinger, minne- eller jubileumsutstillinger. Alle er egenproduserte.

Det kommunale tilskuddet gikk opp igjen. til 775 000 kroner, med tillegg av 40 000 i prosjektstøtte. Ut over det mottok foreningen ingen tilskudd. Situasjonen er ikke lystig. Slik innledes årsberetningen for 2004:

 «Foreningens økonomi har utviklet seg svært negativt gjennom 2004. Inntektsgrunnlaget er nær halvert samtidig som kostnadene har økt sammenlignet med 2003. Styret har derfor løpende måttet vurdere om grunnlaget for fortsatt drift har vært til stede. Driftstilskuddet fra Oslo kommune er avgjørende for foreningens økonomi. For å dekke underskudd har man i 2004 måttet ta et betydelig bidrag fra fondsmidler. Dette er en uholdbar situasjon. Styret har fokusert på å iverksette tiltak for å rette opp i dette. For 2005 har foreningen fått noe økning i støtten fra Oslo kommune som sammen med kostnadsreduksjon ved redusert bemanning og forsiktig husholdering vil sikre videre drift – forutsatt at nøkternt budsjetterte egeninntektskrav oppfylles.

Et ekstraordinært årsmøte 25. januar 2005 ga styret anledning til å ta fra fondene for å dekke underskudd i 2004, og for å kunne fortsette driften i første halvår 2005. Ved årets utløp var foreningens egenkapital gått tap. Driftsunderskuddet på om lag 484 000 ble delvis dekket ved å ta fra faste fond. Det kommunale driftstilskuddet var redusert til 700 000 kroner, altså bare litt høyere enn femten år tidligere.

Det ble i hele 2004 vært arbeidet videre med ombygningsprosjekt for de nåværende lokaler. Det har tatt lang tid å få tillatelser (bygningen fra 1624 er fredet), men de ventes gitt i mai 2005. Først da kan det søkes midler til ombyggingen. Det var åtte utstillingsterminer, den siste for «julestunt» med spesiell åpning for medlemmene. Alle utstillingene var med enkeltkunstnere. En termin var med en tyrkisk og italiensk kunstner. Det kunstfaglige råd har heller ikke møtt i 2004.

I 2004 ble det registrert 2600 besøkende, og 404 enkeltmedlemmer. Det kollektive abonnement på tidsskriftet «Kunst» fra NKLF var oppløst, og bare 39 medlemmer sto som personlige abonnenter til e pris av 120 kroner året . I oktober vare det fire vandringer i Nasjonalgalleriet. Det var en reise til Telemark, og et minikurs i modernismen. Medlemsrettet aktivitet var kraftig redusert. Kontingenten ble satt til 300 kroner for enkeltmedlemmer.

Ved vedtak på årsmøtet for 2005 ble bestemmelsen i vedtektenes § 9 om kunstfaglig råd strøket. Utviklingen mot en intendantrolle med fullt kunstnerisk ansvar var begynt. De nødvendige tillatelser til de begrensede ombygninger ble ikke godkjent av Byantikvaren. Administrasjonen ble krympet noe, ved at intendantstillingen ble redusert til 50 % deler av året. Caroline Ugelstad, Anne Thomassen og Trude Gomnæs fungerte som intendanter, de to siste i halv stilling. Den andre stillingen ble redusert til 50 % nesten hele året. Slik reduserte styret de administrative kostnader. Kunstsosiologen Jon Øien overtok som styreleder.

Foreningen ble drevet på sparebluss i 2006. Det var syv utstillingsterminer, og god «luft» mellom enkelte, to måneder sommerstengt, og stengt både mandag og tirsdag. Det var bare åtte separat- eller gruppeutstillinger. Det internasjonale innslaget var International Academy of Art Ramallah.  En av utstillingene var kuratert av en annen enn intendanten. Så vidt jeg kan se, er det første gang betegnelsen “kurator” brukes i en årsberetning. Det ble notert 4250 besøkende, og foreningen hadde nå 513 medlemmer hvorav 445 enkeltmedlemmer. Det ble arrangert et 20-talls omvisninger, foredrag, seminarer og annet for medlemmene – de fleste omvisninger var i andre utstillingsinstitusjoner. Medlemslotteriet hadde tre gevinster. Det ble gjort fem offentlige innkjøp av to kunstnere.

Fra begynnelsen av 2007 tilbakeleide foreningen salene 4, 5 og 6 til Oslo kommune som skal leie disse ut til atelierer for yngre kunstnere i Oslo. «Hvilket innebærer at foreningen fra 2007 disponerer oppussede lokaler i en størrelse som står i forhold til de personalressurser foreningen har» heter det i årsberetningen. Med de reduserte lokalen ble husleien lavere.

På grunn av oppussing ble det bare plass til fem utstillingsterminer. To av terminene var med kollektivutstillinger med 13 og 6 kunstnere, den siste var eksternt kuratert. Det var registrert 5221 besøkende. Fra august var det automatisk besøksregistrering med en besøksteller. Et nytt innslag i årsberetningen er opptelling av mediaoppslag. Det var 28 slike i 2007, når medtas intervjuer m.m. med intendanten. Antallet enkeltmedlemmer var sunket til 353. Det ble gjennomført medlemstiltak, flest omvisninger. Om økonomien heter det i årsberetningen:

Foreningen hadde positiv egenkapital med 95 345 kroner ved årets slutt. Tilgjengelig fondsmidler er begrenset. Styret er imidlertid fornøyd med at foreningen med det nye husleieforholdet befinner seg på et utgiftsnivå som kan dekkes opp av ”normale” inntekter.

Til tross for et lite underskudd er egenkapitalen positiv, fordi den bundne fondskapitalen tidligere er blitt frigitt til disposisjon for foreningens drift.

«Kuratorene kommer» – med en ny intendant blir foreningen en kunsthallforening med et globalt perspektiv på sin virksomhet

Kunsthistoriker og kurator Marianne Hultman ble ansatt som vikar for intendanten fra 19.02.07. Hun var fortsatt intendant ved inngangen til 2022. Med henne kom det en ny tenkning inn i foreningen, som kom til uttrykk i hennes Virksomhetsplan i 2007.[4] Den pekte mot senere endringer både i estetisk, sosial og organisatorisk praksis. Ingen tidligere intendant har preget foreningen så sterkt, og fått gjennomført så store endringer.

Om foreningens hovedoppgave skriver hun:

Ett varierat utbud av utställningar ska spegla aktuella strömningar inom norsk och internationell samtidskonst. Program och pedagogisk verksamhet ska fördjupa kunskapen om och upplevelsen av det som visas. Kunstforeningen skall fungera som en mötesplats där ideer och erfarenheter kan prövas och spridas samt uppmuntra det som är nyskapande och gränsöverskridande. Möte, dialog och upplevelse är nyckelord för verksamhetens förmedling – samarbete och samverkan för verksamhetens genomförande.

Hultmann plasserer intendanten som den hovedansvarlige for foreningens kunstneriske profil.

Medlemmarna är Oslo Kunstforenings uppdragsgivare. Medlemmarna utser en styrelse vid årsmötet. Styrelsen ansvarar för foreningens drift; anställer intendent; fasställer lön, arbetastruktur. Intendenten fungerar som konstnärlig ledare och daglig ledare för foreningen och har det övergripande ansvaret för utställningsprogrammet. Styrelsen har det övergripande ansvaret för kunstforeningens profil och godkänner intendentens förslag.

Intendanten er nå blitt kunstnerisk ansvarlig. Hun vil bryte radikalt med den tradisjonelle utstillingsprofilen:

Oslo Kunstforening ska huvudsakligen visa aktuell samtida konst av hög kvalitet. Ett fruktbart växelspel mellan det lokala, regionala såväl som det nationella och internationella ska prägla verksamheten. Kunstforeningen ska också särskilt lyfta fram och stödja unga konstnärskap, som ännu inte hunnit etablera sig på konstens arena. Detta ska dock inte lägga hinder för att man då och då ställer ut mer etablerade konstnärer. Växelspelet mellan ungt och mer etablerat, mellan separat-, grupp- och internationella utställningar utgör grunden för verksamhetens trovärdighet.

Samtidig skal foreningen «bridda sin verksamhet ytterligare för at nå nya grupper. Medlemstalet skal öka.» Hultmann er bevisst på at man er inne i en ny verden, der hjemmesider og sosiale medier gir nye muligheter for kommunikasjon med publikum.

• Kunstforeningen ska bli synligare genom en profilerad verksamhet, marknadsföring, tillgänglighet och nätverk.
• Informationsarbetet ska utvecklas bland annat genom en tydligare hemsida och utskick via e-post.
• Kunstforeningen ska verka för en ökad samverkan med andra föreningar och organisationer för att på så sätt kunna erbjuda medlemmarna ett bredare program.
• Kunstforeningen ska undersöka möjligheten att skaffa medel för ett högkvalitativt medlemslotteri, både till medlemmarnas och till konstnärernas gagn. Något som på sikt även skapar förutsättningar för att ytterligare öka medlemsantalet.
• Kunstforeningen ska öka antalet förmånserbjudanden för sina medlemmar.
• I ett längre perspektiv ska Kunstforeningens trovärdighet öka och med det kommunens årliga anslag.

Av disse punktene var det bare det om medlemslotteriet som mislyktes.

Kunstforeningen ska arbeta med följande beträffande ekonomi, lokaler mm:[5]

• Förhandling om hyran (husleie) för 2007-2012.
• Ansökan till Sparbankstiftelsen om Jubileumsstipendium.
• Söka om att få omdisponera resterande medel i samband med renoveringen. I första hand behöver man en ny grafisk profil, ny hemsida, nya datorer samt ny teknisk utrustning.
• Söka medel från Sparbankstiftelsen för restaurering av takstuckaturen i festsalen efter överenskommelse med Anne Olaisen. Detta ska ske i september, efter ett möte med Byantikvarien.
• Söka medel från Norsk Kulturråd, Fritt Ord, Norske Kunstforeninger.
• Undersöka vilka medel som kan sökas för Danger Museum i januari 2008.
• Undersöka möjligheten för Kunstforeningen att få ingå i beslutsprocessen beträffande vilka konstnärer som ska få tillgång till ateljeerna i huset.

Selv om flere av disse punktene ikke ga resultater, peker de mot en kunstforening som vil gå langt mer aktivt inn for å knytte nettverk og innlede samarbeid med andre.

Så gjennomgår hun de ressurser foreningen har, og her er Hultman meget nøktern. De disponible inntektene settes til 1,12 millioner, og det er en ramme foreningens kostnader må holde seg innenfor. Dette er betydelig lavere enn de siste 15 årene. Foreningen har for tiden 1,5 årsverk: intendant og en assistent på halv tid, og dessuten timeansatte. Lokalene er nylig oppusset. Det er tre utstillingsrom samt et kontorrom – betydelig mindre enn før.

Hultman bemerker at utstillingenes og programmenes karakter påvirker brukergruppene, men at foreningen ikke er alene:

Oslo Kunstforening vill i ett längre perspektiv bli en av flera viktiga kulturverksamheter inom kommunen som lyfter fram Oslo som en attraktiv kulturstad i ett nationellt och internationellt perspektiv. Verksamheten vid Oslo Kunstforening vänder sig först och främst till kunstforeningens medlemmar men ska även vara till för alla medborgare i Oslo med omegn.

Så mener den nye intendanten at foreningen må tenke nytt om sin omverden, og først og fremst finne samarbeidpartnere.

Oslo Kunstforening ska få fler samarbetspartnere än idag, både lokalt, regionalt, nationellt och internationellt.

Dette lykkes den nye intendanten med. Hennes strategi kan oppsummeres i fire punkter: Hultman vil selv ha det fulle kunstneriske ansvar, hun vil internasjonalisere utstillingsprogrammet, utvide foreningens kunstfaglige og kunstpolitiske nettverk, og plassere foreningen bedre og mer synlig i Oslos kunstliv.

En radikal endring i estetisk og sosial praksis

Året 2008 er et av de viktigste i Oslo kunstforenings historie. Da skjer det en betydningsfull endring i forholdet mellom utstillere og kunstforening, og mellom styre og intendant: I stedet for å lage et utstillingsprogram ved å velge ut fra innkomne søknader i det vesentlige fra norske kunstnere, skal intendanten på selvstendig grunnlag velge ut kunstnere som inviteres til å stille ut. Eventuelt skal intendanten søke kontakte med andre institusjoner om å samarbeid om utstillingsproduksjon. Da trenger man ikke en jury av kunstner og andre kunstkyndige til å bedømme søkere. I søket etter aktuelle utstillere oppstår det nye typer samarbeidsrelasjoner til andre kunstinstitusjoner, og det åpner opp for en internasjonal orientering. Det gir intendanten en dominerende betydning i den estetiske praksis, fordi hun griper dypere inn i de prosesser som leder frem til en ferdig utstilling. Intendanten blir i større grad også en aktiv kurator for egen institusjons utstillinger, og en medkurator for samarbeidsutstillinger med andre.

 I tilknytning til utstillingsprogrammet har kunstforeningen også utvidet sitt kontaktnett med kunstnere, institusjoner og andre samarbeidspartnere både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Slike nettverk  er et essensielt kjennetegn ved kunsthallforeningene, og med andre kunsthaller: De finner selv frem til kunstnere og aktuelle samarbeidspartnere; utvikler utstillingsprosjekter i samarbeid med dem; og de er internasjonalt orientert.

Samtidig skjer det en endring i måten utstillinger blir til, særlig fra yngre «kontemporære» kunstneres side. Den tradisjonelle formen var at kunstnere arbeidet frem utstillingsklare arbeider på sine egne atelierer, som de så kunne søke om utstillingsplass for. Når initiativet om utstilling kommer fra intendanten, kan hen også påvirke de kunstneriske prosesser frem mot ferdig utstilling. Da blir det også mer naturlig at deler av den kunstneriske produksjon og tilrettelegging for utstilling kan skje i utstillingsrommene. Den kuraterende intendant blir også medprodusent. Utstillinger får karakter av prosjekt, der mange medvirker i tillegg til kunstneren, med intendanten som prosjektleder.

Den prosjektpregete kunstnerisk produksjon tvinger frem tilpasninger i kunstforeningenes estetiske og sosiale praksis, om de ønsker å være på høyde med samtidens utvikling på kunstområdet. De må stille med en kompetanse og utstyr som tilfredsstille kunstnernes behov. Kunsthallforeningene og deres nye estetiske og sosiale praksis, og fremveksten av kunsthaller med andre typer eierskap, er et resultat av en nødvendig tilpasning til samtidskunstens nye former.

Overfor denne utviklingen står kunstforeningenes tradisjonelle, og fortsatt mest utbredte organisatoriske og sosiale praksis med demokrati, frivillighet og små krav til kunstfaglig kompetanse, svakt. Allikevel, det er behov for dem, fordi en stor andel av dagens aktive kunstnere fortsatt arbeider frem ferdig utstillingsklare kunstverk på sine atelierer eller verksteder.

Det tradisjonelle kunstmarkedet er kalt anonymt, fordi kunstneren ikke vet hvem kjøperen er skal med kunstverkene når hen gjør dem ferdig. Kunstforeningenes fremvekst i Europa tidlig på 1800-tallet bygget på og fremmet det anonyme kunstmarkedet. Med de nye prosjektorienterte kunstformer rykker bestillerne, i dette tilfelle kunsthallforeningenes kuraterende intendanter, nærmere en rolle som bestillere. Verkene tilpasses bestemte anledninger som organiseres og tilrettelegges av kunsthallforeningene.[6]

Når Oslo kunstforening slutter å være portvakt og blir speider er det den største endringen i Oslo kunstforenings estetiske praksis siden den begynte med separatutstillinger over 100 år tidligere. Siden da har foreningen drevet sin estetiske praksis så godt som uendret. Den slutter nå også med de historiske utstillingene og minneutstillinger, og blir helt viet den aktuelle samtidskunsten – den kontemporære. Det er også en radikal endring i den sosiale praksis, fordi intendanten overtar det kunstneriske ansvaret fra styret for foreningens utstillingsprogram; fordi forholdet mellom forening og kunstner blir endret; og fordi foreningen får flere samarbeidspartnere – også i den estetiske praksis. Dette må følges opp av endringer i den organisatoriske praksis, og derfor gjøres det flere vedtektsendringer som tilrettelegger for den nye estetiske og sosiale praksis.

Støtte til ny strategi

Kunstforeningen synes å få sitt publikum tilbake. I 2008 hadde den 9 392 besøkere til ni utstillinger, , en økning på nesten 80 %, til tross for at lokalene var stengt i juli. Det ble holdt flere konserter i samarbeid med Ny Musikk, og performancer i samarbeid med Pia Torgersen og Du store verden!

Marianne Hultmann får full støtte både av styre og generalforsamling for sitt forslag om foreningens nye strategi. Det heter i innledningen til årsberetningen for 2009 blant annet:

I 2008 har administrasjonen hatt fokus på å utvikle og tydeliggjøre kunstforeningens virksomhetsprofil gjennom et mangfoldig kunstneriske program. Flere samarbeidsprosjekt har blitt påbegynt og vil utvikles videre.

Våren 2009 skal foreningen få utvide sine lokaler for å skape bedre forutsetninger for utstillingsvirksomheten. Den nye estetiske og sosiale praksis kan eksemplifiseres med den første utstillingen i 2008:

Oslo Kunstforening åpnet regjeringens ”mangfoldsår” med utstillingen Multiple Choices: All of the Above, med kunstnere fra Brasil, USA, Japan, Norge og Sverige. Initiativtakere til utstillingen var kunstnerduoen Danger Museum med Øyvind Renberg (NO) og Miho Shimizu (JP). Til utstillingen hadde de invitert kunstnerne Ana Linneman og Alex Villar fra Brasil og USA. Med seg hadde de også musikerne Heejong Yoo og Boram Hong (som utgjør det koreanske bandet Fortune Cookie),og den svenske kunstneren Markus Degerman.

Et annet eksempel er Norske Kunstforeningers 30 års jubileumsutstilling, som åpnet i Oslo kunstforening.

Norske Kunstforeningers jubileumsutstilling Recycling the Looking Glass: Trash art Found Objects tok utgangspunkt i Trash art – Found objects: To ulike kunstneriske strategier der gjenbruk og resirkulering av avfall, materialer, kasserte gjenstander, metafor og mening er sentrale elementer. … Kurator for utstillingen var Samir M’kadmi. Utstillingen ble støttet av Norsk kulturråd, Institusjonen Fritt Ord, Miljøverndepartementet, Centre Culturel Français og USAs ambassade. I forbindelse med åpningen arrangerte Norske Kunstforeninger et internasjonalt seminar der en del av de problemstillinger utstillingen reiste, ble utdypet. For utstillingen ble det produsert egen utstillingskatalog. Etter visningen i OKf ble utstillingen sendt på vandring rundt om i Norge i Norske Kunstforeningers regi.

De to utstillingene har det til felles at de tar opp tema som er politisk viktige for det politiske Norge. Det er som foreningen her legger grunnlag for senere søknader om direkte statlig driftsstøtte. Foreningens strategi, på dette og andre områder, er å orientere seg om sine omgivelser, og å søke seg inn i sammenhenger den selv kan ha nytte av. Intendanten er aktivistisk, og initierer selv samarbeidskonstellasjoner både lokalt i Oslo, nasjonalt, nordisk og internasjonalt.

Stipendieutstilling som markør for stor anerkjennende evne

Foreningen trenger også en sterk markør utad om at den har stor nasjonal anerkjennende evne i samtidens norske kunstverden, noe den tradisjonelle utstillingspolitikken med mange likeverdige utstillinger ikke har gitt. Den må ta opp konkurransen med Bergen kunstforenings Festspillutstilling om å være den institusjon som best kan peke ut de beste blant norske kunstnere. Det får den til i 2008 gjennom en avtale med Sparebankstiftelsen DnB NOR om et stipend på 100 000 til en kunstner som foreningen velger ut. Først inviteres noen få utvalgte kunstnere til en stipendieutstilling, i en slags konkurranse om stipendiet. Blant disse velger en jury ut vinneren. Juryformann i 2011 var Erlend Høyersten, direktør ved Kunstmuseene i Bergen. Øvrige medlemmer var Marit Paasche, kritiker og kunsthistoriker, Lotte Konow Lund, billedkunstner, Marianne Hultman, intendant i Oslo Kunstforening og Kjetil Røed, kritiker. Sammensetningen er dels et uttrykk for at kunstnere nå har mistet slike evaluerende funksjoner, dels at kunstforeningen bruker juryen for å utvide sin kontaktflate.

Den som får stipendiet får en separatutstilling senere. Slik får foreningen finansiert to profilerte utstillinger, og får plassert seg selv i sentrum for medias og kunstlivets oppmerksomhet. Stipendiene er betydelig større enn de foreningen tildelte før. Foreningen fikk 50 presseoppslag i 2008, mot 27 året før.

Foreningen viste i 2008 separatutstillinger med Britt Juul og Torhild Berg, Hariton Pushwagner, Tomas Ramberg og Martin Gustavsson. Den har også vist avgangsutstillingen for Mastergradsstudenter i kunstfag fra Fakultet for visuell kunst på KHIO i samarbeid med kurator Anne Szefer Karlsen og Galleri GAD, Galleri Soft, Galleri Format og BOA.

Intendanten, som er i full stilling, hadde bare en assistent i 50 % stilling som støtte, i tillegg til timelønnet personale. Det ble høsten 2008 inngått avtale om at kunstforeningen fra 01.01.09 utvider sitt leieareal ved å leie tilbake den såkalte sal 4 av kommunen. Salen skal benyttes til kontor og salgsformål, slik at sal 2 der kontoret har vært frigjøres til utstillingsformål.

Kunsthallforeningen

Så lanserer foreningen seg som en kunsthall, i likhet med det Bergens kunstforening gjorde i 2000, med betegnelsen Bergen Kunshall:

Oslo Kunstforening mener at gjennom en kommunalt støttet kunsthall som driver en virksomhet av høy kvalitet vil Oslo kompletteres som en viktig, samtidsrettet kulturby, noe som ikke bare vil bli lagt merke til i Norge, men også internasjonalt. … Mange kunstnere har ikke bare en nasjonal, men også en internasjonal karriere, noe som burde få like mye oppmerksomhet som landets rike kulturarv.

Den siste setningen er som et spark til foreningens tradisjoner med historiske utstillinger. Det koster å bli kunsthall. Underskuddet i 2009 var på kr 248 454, og egenkapitalen var negativ.  Foreningen hadde ni utstillinger; seks med unge norske kunstnere, tre med internasjonale. 6304 besøkende så utstillingene, en nedgang på 3088 fra året før, men fortsatt ganske høyt. Presentasjonen av årets to første utstilling er karakteristisk for den nye kunsthallformen, der engelske titler er blitt vanlig – seks utstillinger hadde engelsk tittel, noen av dem med norske kunstnere.

Oslo Kunstforening åpnet utstillingsprogrammet 2010 med utstillingen Variable Stars & In Search of Iceland Spar med den Bergens-baserte kunstneren Toril Johannessen. Utstillingen Maputo; A Tale of One City inngikk som en del av Afrika i Oslo, et samarbeidsprosjekt mellom Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Kunstnernes Hus, Stenersenmuseet og Unge Kunstneres Samfund. Utstillingen var kuratert av Bisi Silva, uavhengig kurator med base i Lagos, Nigeria, Daniella van Dijk-Wennberg, kurator ved Interkulturelt Museum i Oslo og Marianne Hultman, intendant ved Oslo Kunstforening. Utstillingen var produsert av Oslo Museum, avd. Interkulturelt Museum og Oslo Kunstforening i samarbeid med Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Den har fått støtte av Utenriksdepartementet, Den Norske ambassade i Maputo og Fritt Ord. I 2009 og 2010 turnerte utstillingen i regi av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Den nye arbeidsformen trer frem, med utstrakt samarbeid med andre både om produksjons og finansiering av utstillinger.

Oslo kunstforening er som kunsthallforening blitt mindre medlemsorientert. Det er ikke lenger noe arrangementer som samler medlemmer i felles aktiviteter. Nå tilbys de stort sett bare omvisninger på egne utstillinger. Kunstforeningen er som medlemsorganisasjon på vei til bare å være en støtteforening for den daglige ledelsen og styret. Denne utviklingen gjenspeiles i medlemsutviklingen: den hadde ved utgangen av 2009 bare 352 medlemmer, hvorav 272 enkeltmedlemskap. Den sosiale praksis har utvidet seg utad, og blitt innskrenket innad. Foreningsformen som organisatorisk praksis er blitt mindre viktig for virksomheten som kunsthallforening.

I avslutningen av styrets årsberetninger fremheves kunsthallambisjonene:

Oslo Kunstforenings mener det er behov for et større tilbud for formidling av samtidskunst i Norges kulturhovedstad, og håper at Oslo kommune vil bidra til at Oslo Kunstforening kan realisere sine planer om å etablere en Oslo Kunsthall. Ved å definere seg som en kunsthall vil Oslo Kunstforeningen profilere tydeligere overfor byens kunstpublikum at vårt hovedformål er å vise hvor vital Oslos unge kunstscene er i dag. En målsetning som for øvrig er i tråd med den rolle kunstforeningen har spilt siden 1836.

Det siste er ikke historisk helt riktig. Det skulle vise seg at betegnelsen Oslo kunsthall ble tatt av andre, og ikke kunne brukes av kunstforeningen. Derfor overlevet navnet «Oslo kunstforening».

Styret må arbeide tungt for å løse den økonomiske krisen. 2010 gir takket være en ekstraordinær bevilgning på 300 000 kroner fra kommunen et overskudd på over 100 000 kroner. Den kan ikke gjøre besparelser eller rasjonalisere uten at det vil gå ut over driften. Løsningen må være å få økte inntekter gjennom fast offentlig driftsstøtte og annen støtte til utstillingsprosjekter.

Oslo Kunstforening arrangerte i 2010 ni utstillinger. Syv var viet til norske kunstnere, mens en utstilling presenterte internasjonale kunstnere.  Det var 3 832 besøkere, en nedgang på 2 472 fra året før. Antallet enkeltmedlemmer sto stille på 272. Styret mener at den nye profilen trenger tid for å bli innarbeidet hos et nytt publikum: «Nedgangen i besøkstall skyldes at kunstforeningen holder på å endre sitt program. Av erfaring vet vi at det kan føre til at man mister en del av sitt publikum, før det nye finner sin vei hit.»

«Målet er å ta inn en del av verden til Oslo.»

Også i årsberetningen for 2011 er den nye utstillingspolitikken presentert.

Vi retter oss mot et ungt publikum med et utstillingsprogram som introduserer nye kunstnerskap til Osloboere. De siste årene har vår virksomhet fått en mer global karakter hvor vi i særlig grad løfter frem kunstnere med flerkulturell bakgrunn som bor og arbeider i Oslo og/eller Norge samtidig som vi introduserer kunstnere fra utlandet som ikke tidligere har blitt vist i Oslo. Målet er å ta inn en del av verden til Oslo.

Denne utstillingspolitiske strategien for estetisk praksis, om å ta inn en del av verden til Oslo, representerer et nytt syn på kunstforeningers formål, og egentlig på norsk kunstformidling generelt. Den plasserer utgangspunktet for den estetiske praksis ut, det ligger ikke i Norge, men i verden utenfor. Det reflekterer at verden utenfor også er i Norge, ikke minst i Oslo. Det heter i en senere formulering av en visjon for foreningen: Den skal «gjenspeile det lokale mangfoldet i Norge ut fra en global forståelse av verden.»

Utstillingene får et mer globalt preg, og foreningen er ikke redd for å gå inn i betente konfliktområder:

Oslo Kunstforening åpnet utstillingsprogrammet 2010 med utstillingen Rami Abu Al-Hayja, en utstilling som kom til i samarbeid med Du Store verden! Utstillingen tok utgangspunkt i den palestinske diasporaen og historien og drømmene som har fulgt det palestinske folket siden det ottomanske rikets fall i 1923. En diaspora som ble intensifiert under den britiske mandatsperioden under første halvdelen av 1900-tallet, for til slutt å bli akutt i sammenheng med etableringen av staten Israel i 1948. I februar stilte vi ut Helge Røed og I mars åpnet utstillingen Stop Making Sense, som presenterte ni kunstnere som bor og arbeider i Israel og som alle har bakgrunn fra Europa, Maghreb, Midtøsten og Palestina (Israel før 1948). Hensikten med utstillingen var å peke på de komplekse kulturelle identiteter, den kunstneriske arven og de sosiopolitiske orienteringer som engasjerer samtidens kunstnere i Israel i dag. Kunstnerne som deltok i utstillingen presenterer ulike måter å tilnærme seg sin egen bakgrunn, historie og identitet, hva det innebærer å være aktiv i en region som geografisk befinner seg i periferien men samtidig utgjør et medialt og politisk sentrum, og der en del identifiserer seg med vesten (hvit) og den andre med østen (svart). Utstillingen ville ikke tilby objektive sannheter, men presenterte flere fortellinger bestående av noen deler fiksjon, noen deler virkelighet, drømmer og fantasi. Til sammen gav utstillingen et intrikat mønster som etterlater betrakteren desorientert og forvirret snarere enn opplyst og klarsynt. … Utstillingen, seminar og publikasjon er produsert av Oslo Kunstforening med støtte fra Norsk kulturråd, Stiftelsen Morgenstjernen, Utenriksdepartementet og Fritt Ord.

Helge Røeds utstilling får en halv setning. Det kjennetegner Oslo kunstforening som kunsthallforening at den i sin kunstpolitikk orienterer seg i spenningsfeltet mellom det norske og det internasjonale. I sin strategi er den grundig i sine analyser av sine lokale arbeidsbetingelser i Oslo. Den er aktiv i oppbyggingen av nettverk den selv medvirker i og har fordeler av, som et nettverk av kunsthaller i Norge. Slik var det kunstneriske program i 2011.

1.Ignas Krunglevicius / Attribution / 15.01–20.02.2011 (stipendiatens separatutstilling)

2. Play Time / Three Times Jacques Tati / 26.02–27.03.2011

3. Jumana Emil Abboud / Smuggling Lemons / 05.05–29.05.2011

4. Carl Michael von Hausswolff & Thomas Nordanstad / 18.08–25.09.2011

5. Katarina Löfström / Almost Nothing / 06.10–06.11.2011

6. Sparebankstiftelsen DnB NOR stipendutstilling / 12.11–18.12.2011

Antall utstillingsterminer er gått ned til 6, de er lenger enn før, og med lengre pauser mellom fordi det er lenger monterings- og demonteringsfaser. Den første utstillingen er med stipendvinneren fra 2009, den siste er årets stipendutstilling, som nå har fem konkurrerende kunstnere.

Kunstforeningen vil markere seg med spesielle utstillinger, og trekke til seg unge kunstsamlere.

Oslo Contemporary Art Exhibition tar utgangspunkt i et globalt perspektiv med spesielt fokus på kunstnerskap som observerer og kommenterer sosiale og geopolitiske hendelser rundt om i verden. OCAE skal fungere som en parallell til Festspillutstillingen i Bergen, men hvor Bergen Kunsthall holder fram et norsk kunstnerskap kommer OCAE til å presentere et internasjonalt kunstnerskap. Initiativtager til OCAE er Marianne Hultman, Oslo Kunstforening. Ideen har blitt utviklet videre i samarbeid med Mats Stjernstedt, kunstnerisk leder, Kunstnernes Hus. Målet er at OCAE skal fungere som en årlig markering som løfter frem samtidskunsten i Oslo.

OCAE ser ikke til å ha blitt arrangert, men den internasjonale orienteringen har OK bevart.

Høsten 2011 startet Oslo Kunstforening et samarbeid med Bukowskis auksjonshus om Bukowskis Young Collectors Oslo, hvor vi tilbyr et introduksjonskurs som orienterer Osloboere om samtidskunst med fokus på scenen i hovedstaden. Vi traff institusjonsledere, arrangerte ateliersamtaler med kunstnere og gikk på gallerirunder. Målet er å rekruttere en ny generasjon kunstsamlere.

Heller ikke dette initiativet ser ut til å ha blitt fulgt opp senere. Økonomien er kommet under kontroll, men både besøk og medlemskap går fortsatt ned

Økonomien blir stadig bedre. I 2012 får den et overskudd på 68 040 kroner, og får styrket egenkapitalen. Foreningen blir stadig mer avhengig av tilskudd fra Oslo kommune, men klarer også å skaffe tilskudd fra andre til sine prosjekter. Seks av årets syv utstillinger i like mange terminer har engelske titler. De har til felles at de ikke forteller hva utstillingen viser, noe den siste tittelen spiller på: Disappearances, Persistent Images, Yesterdays News, Hidden Landcape, Fearful Days, It’s Not the Title Beacuase it Doesn’t Make Sense Anymore. Kunstforeninger publiserer imidlertid tekster som gir titlene god mening, som dette eksemplet viser:

Forsvinninger/Disappearances / Katharina Barbosa / Yamile Calderon / Olga Rubayo / Hans Petter Blad / 02.02-04.03.2012 De colombiansk-norske kunstnerne Katharina Barbosa Blad, Yamile Calderon og Olga Robayo presenterte en utstilling sammen med forfatter Hans Petter Blad under tittelen Forsvinninger/Disapperances. Som tittelen indikerer utgjorde begrepet forsvinninger den røde tråden gjennom utstillingen. Colombias moderne historie er kantet av politiske mord, narkotikakartellenes forplantning med en ekstrem opptrapping av vold og kidnappinger, og utgjør problematikken rundt internflyktingsspørsmålet og den nasjonale latinamerikanske identiteten som risikerer å bli tapt. Katharina Barbosa Blad hadde det siste året arbeidet med en gruppe kvinnelige internflyktninger med å rekonstruere det sist avsnittet i ett av landets mest populære såkalte Teleonvela (såpeopera), El Nombre del Amor. Yamile Calderon hadde dokumentert med sitt eget kamera, et antall hjem og eiendommer tilhørende mafiafamilier, som enten ble myrdet eller fengslet. Eiendommene er i dag forlatt og ligger under statlig ansvar. Ved å studere estetikken i disse hjemmene avsløres et selvbilde mafiaen ville eller vil formidle ut, men også omgi seg med privat. Ikonografien som finnes i de overgitte hjemmene er ofte knyttet til religion men også til de klassiske ideal i film og populærkultur. Olga Robayo tok utgangspunkt i savnet-plakater som finnes i de store byene i Latinamerika. Mange av disse forsvinningene skjer på universitetsområdene, noe som skaper en nesten absurd virkelighet for oppbyggelsen av kunnskap, men også kunnskap som bokstavelig går tapt.

Publisering av lengre tekster om enkelte utstillinger blir mer vanlig i alle kunsthaller. I 2012 deltok foreningen i utgivelsen av fire tekster knyttet til egne utstillinger, på andres forlag. Noen år senere starter Oslo kunstforening sitt eget forlag, OK, for utgivelse av bøker. Årsberetningene blir nå også brukt for å presentere den enkelte utstilling. Dette er et uttrykk for at formidlingen av utstillingen tar i bruk flere «flater», og etterlater seg varige spor etter at utstillingene er demontert.

Antall presseoppslag var sunket helt ned til 10. Foreningen hadde 216 enkeltmedlemmer, og omtrent 2800 besøkende i egne lokaler. Det er ganske hyppige skift av styreledere, som er valgt på årsmøtene for ett år. Intendanten er fortsatt eneste fast ansatte. Som leser av årsberetningene får man et sterkt inntrykk av at ambisjonene er større enn de tilgjengelige ressursene. Et spørsmål er om foreningens strategi vil bringe frem en sterkere offentlig basisfinansiering.

Styret må i 2013 fortelle om underskudd på driften. Foreningen har arrangerte syv utstillinger. Besøket er økt til om lag 4 350 besøkende, mot 2 800 året før. Det er nivået foreningen kommer til å ligge på de neste årene. Medlemstallet går stadig ned, 294 hvorav 178 enkeltmedlemskap. Det er ingen tilbud til medlemmene, ingen medlemsutlodning og kontingenten har stått stille i mange år.

Årsberetningen forteller stolt om en meget spesiell utstilling:

Årets store satsing var Judy Chicagos utstilling Deflowered som åpnet i mai. Hennes Majestet Dronning Sonja kom på privat omvisning ved kunstnerens nærvær. Utstillingen ble kunstforeningens fremste markering for 100-årsjubileet for kvinners stemmerett i Norge. I sammenheng med utstillingen ble The First Supper Symposium arrangert av Lisa Pacini, Elizabeth Schei og Gidsken Braadlie hvor Judy Chicago var en av foredragsholdene sammen med bl.a. Dr. Elizabeth Sackler, grunnlegger av Elizabeth Sackler Center for Feminist Art ved Brooklyn Museum i New York og Andrew Purchuk, visedirektør for The Getty Research Institute i Los Angeles.

Et tegn på intendanten Marianne Hultmanns internasjonale kontaktflate var at hun fikk oppdrag å sette opp en utstilling med norske kunstnere i Hellas.

Art in Progress inviterte kurator og direktør for Oslo Kunstforening, Marianne Hultman, å legge frem et forslag for RE-Culture II, International Visual Art Festival i Patras, Hellas. Temaet for den andre versjonen av RE-Culture var mangfold i et reflekterende Europa, fattigdom og solidaritet. Ms Hultman satte sammen en mini-gruppeutstilling med følgende kunstnere: Bull.Miletic, Hans Hamid Rasmussen i samarbeid med Hege Bratsberg, Hans Christian Lichtenberg Nielsen, Hilde Katerina Pytkowski, Hanna Roloff, Liilian Saksi, Daniel Steinset og Kristin Strøm, Siri Hermansen og Toril Johannessen. Hultman reiste til Patras sammen med Bull.Miletic, Hans Hamid Rasmussen og fire av studentene till Rasmussen.

Utstillingen er et eksempel på at en internasjonalt orientert norsk kunstforening ikke bare bringer andre lands kunstnere hit, men også hjelper norske kunstnere ut.

I 2014 kommer belønningen for satsingen som kunstforeningshall: Oslo kunstforening loves statlig driftsstøtte over Post 74 post på kulturdepartementets budsjett. Regnskapet viser et overskudd på noe under 200 000 kroner. Besøket stiger litt, men medlemstallet fortsetter å synke. Sparebankstiftelsens stipend er økt til 150 000 kroner.

Tettere samarbeid med andre kunstinstitusjoner – kunstpolitiske infrastrukturer

Oslo kunstforening fortsetter sine bestrebelser på samarbeid, og å skape nettverk. Siden 2012 hadde den samarbeidet tett med kunstforeningene i Kristiansand, Stavanger, Porsgrunn[7] og Tromsø. I juni 2015 ble interesseorganisasjonen Kunsthallene i Norge stiftet, med Marianne Hultmann som styreleder. Hun hadde vært en drivkraft bak etableringen.

OK deltar i det lokale nettverket Curator Jour Fixe, med representanter fra alle samtidskunstinstitusjonene i Oslo. De skal møtes seks ganger årlig. Nettverket står blant annet bak Oslo Art Weekend. Den arbeider også med spørsmål knyttet til byutvikling og kulturutøvernes plass i denne, samt en kartlegging av det visuelle feltet i Oslo med hovedvekt på samtidskunstinstitusjonene. OK er også med i nettverket Kunst i Kvadraturen/Oslo Art District (KiK), et samarbeid mellom ti gallerier i Kvadraturen. Deltakelse i disse nettverkene er et ledd i arbeidet med å finne en plass i større lokalt, nasjonalt og internasjonalt samarbeidende og støttende infrastrukturer.

I 2016 får foreningen 1,2 millioner i statlig støtte og 0,9 millioner kroner fra Oslo kommune. Dermed bykser  den faste driftsstøtten opp i 2,1 millioner. Samme år økte tilskuddet fra andre til ca 1,3 millioner, og egeninntektene fra 257 000 til 589 000 (takket være ekstraordinært høye provisjonsinntekter på grunn av offentlige innkjøp.) Det samlede inntektene var 3,9 millioner – omtrent en tredobling på få år. Oslo kommune har endog redusert husleien.

Det er foreningens spissede utstillingspolitikk, sterke nettverksbygging, utvidede kunstfaglige virksomhet og internasjonale satsing om her får sin kunstpolitiske belønning. Årene fra 2007 har vært økonomisk magre, men kunstnerisk ambisiøse. Det har vært en god investering i kunstpolitisk kapital, som foreningen nå høster avkastningen av. Allikevel går medlemstallet ned, nå med bare 165 medlemmer totalt, derav 118 enkeltmedlemmer.

De økte faste inntektene utløser også mer tilfeldig støtte til utstillinger og ulike prosjekter rundt dem. De varierer mye fra år til år, men sammenlignet med et gjennomsnitt for årene 2007-2015 blir de nå mer enn fordoblet. Det gir større økonomisk handlefrihet enn tidligere, men også et tilsvarende økt kostnadsnivå, der særlig utstillingsrelaterte kostnader både to og tredobles. Det er som vanlig i offentlig støttede kulturinstitusjoner, at utgiftsnivået stiger til det når inntektsnivået. Det er ikke uttrykk for ødsling, men for en ambisjon om å skape best og mest mulig kunst- og kulturopplevelser for tilskuddene.

En ny inntektspost kommer inn på «andre driftsinntekter». Det er refusjon for merverdiavgift, som i 2016 utgjorde 107 000 kroner av om lag 122 000 kroner. Foreningen benytter den økte støtten blant annet til en ny logo og grafisk profil. OK blir nå akronymet for Oslo Kunstforening. Den får et flagg og bæreposer med egen logo.

I juli tilbrakte intendant Marianne Hultman ti dager i Etiopia for å delta i Àsìkò Addis Ababa, det sjette internasjonale kunstprogrammet (27. juni-30. juli 2016). Hun ble invitert som en del av en gruppe anerkjente fakultetsmedlemmer inkludert kuratorer, skribenter og kunstnere fra Sør-Afrika, Storbritannia, USA, Nigeria, India og Etiopia.

Med den faste statlige støtten kommer også forpliktelsen til å betale utstillingsvederlag. Sammen med det store stipendiet fra Sparebankstiftelsen utbetales nå over 10 % av budsjettet til kunstnere. Administrasjonen har nå en hel stilling som intendant, og til sammen ett årsverk for koordinator, kommunikasjon og formidling, fordelt på to stillinger. Sammenlignet med gjennomsnittet for årene 2008 til 2015 er foreningens disponible inntekter fra 2016 og de neste årene mer enn fordoblet. Kontingentinntektenes andel av totalinntektene synker i samme periode fra rundt 10 % ned til under 1 %. Det er en økonomisk refleksjon av at foreningsformen som organisatorisk praksis har tapt betydning til fordel for kunsthallens estetiske praksis, at intendanten har overtatt et kunstfaglig ansvar som tidligere lå til styret og kunstnerisk råd, og at tilbudene til medlemmene er blitt redusert i omtrent samme grad.

Kunstens formål

I årsberetningen for 2017 avgis det en policyerklæring for den nye tid, som også fungerer som en begrunnelse for utstillingsprofil

Kunstens formål er ikke å endre verden, men å tilby ukonvensjonelle perspektiv. Den stiller spørsmål som får oss til å tenke, kanskje til og med tenke nytt. I beste fall kan den fungere som brobygger mellom det vi synes skiller oss fra hverandre. Kunst og kultur utvider våre perspektiver og insisterer på viktigheten av å vende opp og ned på hvordan vi ser på oss selv og vår verden. Utgangspunktet for hvordan vi tenker på utstillingsprogrammet er at Norge er en del av verden og verden er en del av Norge. Kunstscenen i Oslo er utgangspunktet for virksomhetens innhold. Stedet er utsiktspunktet hvorfra vi beskuer verden.

Et av kunstforeningens hovedfokus er å øke kunnskapen om kunstens plass i samfunnet. Dette gjør vi gjennom å støtte norske kunstnere og introdusere internasjonale kunstnere som ikke har blitt vist i Norge før. Et annet er å jobbe for økt profesjonalisering av feltet; forbedre kunstnerens utstillingsforhold, klarlegge nøkkelrollen til små og mellomstore samtidskunstinstitusjoner når det kommer til å løfte og synligjøre kunstnere i etableringsfasen, formidle kunstneres kunst til publikum, kunnskapsbygging, kritisk refleksjon om vår visuelle kultur, etc.

Oslo Kunstforenings utstillingsprogram består av solopresentasjoner, gruppeutstillinger, seminarer og nasjonale og internasjonale samarbeidsprosjekter. Oslo Kunstforening er en av få institusjoner i landet som tar initiativ til samproduksjon av utstillinger som turnerer over landegrensene. Våre lokaler regnes som blant de vakreste i Oslo, og har alltid vært verdsatt av kunstnere. De fungerer godt for solo-presentasjoner, komprimerte retrospektive utstillinger, eller utstillinger der kunstneren får muligheten til å prøve ut nye ideer, ta skritt i nye retninger. Kunstverk innehar iboende evner delvis basert på den tid og de rom de har blitt laget innenfor. I en utstilling må hvert arbeid opprettholde disse evnene, samtidig som større og mer overgripende idéer og tanker foreslås i sammenheng med andre verk og med publikum.

En utstilling er som et eksperiment, hvor disse tre konseptuelle lagene blir testet – de iboende evnene hos enkeltverk, de kollektive evnene de lager seg imellom, og dannelsen av et nytt forhold til publikum ”der og da”. Arbeidets plassering i rommet er avgjørende for disse forholdene.

Det internasjonale samarbeidet har et utenomeuropeisk perspektiv. Foreningen har spesielt initiert og utviklet samarbeid med Norden, Midtøsten og Afrika. Det gjenspeiler det lokale mangfoldet i landet, og kan ses på som et forsøk på å oppnå et bredere verdensomspennende perspektiv enn det som er vanlig.

Stilt overfor mye færre besøkende og medlemmer enn tidligere, og med langt færre utstillinger og viste verk, må foreningen argumentere for sin betydning på andre måter.

Vi fyller gapet mellom de kunstnerdrevne visningsstedene, de store museene og det kommersielle feltet. Vi jobber ofte organisk, følger kunstnerne tett. Våre utstillinger oppfattes mange ganger som smale. Kanskje vi kunne beskrives som en understrøm i samfunnet? Uten en understrøm ville samfunnet stivne og ingen nye ideer ville komme opp til overflaten. Alle samfunn trenger en plattform for kreativitet og eksperimentering, både innen vitenskap og kultur. Kultur er en del av samfunnet, samtidig som den fungerer som en observatør og et speil av samme samfunn. Vi er begge inkludert og ekskludert på en og samme tid. Det er en vanskelig posisjon, som stadig må forhandles og omforhandles, noen ganger til og med forsvares.

OKs regnskap for 2017 viser om lag 4,2 millioner i inntekter (derav 2,2 millioner fra stat og kommune) og 4,4 i utgifter. Også 2018 gir et underskudd. Det kan virke som alle de muligheter som foreligger for prosjektfinansiering leder aktiviteten over et nivå der det er mulig å legge opp egenkapital. Forenngen har inntektselementer som kan variere svært mye fra år til år, som salgsprovisjon og prosjekttilskudd. Når begge svikter samtidig går det riktig galt.

Nettverk og samarbeidspartnere – et eksempel

Oslo kunstforenings mangeårige arbeide for å plassere seg inn i et nettverk av samarbeidende institusjoner og personer fra en rekke land kommer til uttrykk i beretning for 2018:

Oslo Kunstforening ønsker å takke alle kunstnere; Andrea Bakketun, Christian Tony Norum, Mounira Al Solh, Monira Al Qadiri, Ziad Antar, Ali Cherri, Ahmad Ghossein, Joana Hadjithomas and Khalil Joreige, Lamia Joreige, Mazen Kerbaj, Stéphanie Saadé, Lucien Samaha, Helle Siljeholm, Suha Traboulsi, Raed Yassin and Akram Zaatari, Anawana Haloba, Gavin Jantjes, Martin Gustavsson, Toril Johan – nessen, Tori Wrånes, Tone Kittelsen, Ayodeji Adewale Tunmise, Sanusi Taofik Ayomide, Tor Børresen, Beathe C. Rønning, Eirik Sæther, Ayatgali Tuleubek.

Oslo Kunstforening ønsker å takke våre medlemmer, Oslo kommune, Kulturrådet, Sparebankstiftelsen DNB, Ultima, Ekebergparken, OCA, Kunst i Kvadraturen, Oslo Curator Jour Fixe, Oslo Røde Kors og Cinemateket. T

Takk til våre nordiske samarbeidspartnere: Ystad konstmuseum, Listasafn Íslands, Kunsthallene i Norge, Klister, Sverige, Foreningen af Kunsthaller i Danmark, Nordisk Kulturkontakt og Norges ambassade i Stockholm; og samarbeidspartnere utenfor Norden: Dakar-biennalen ved Simon Njami, Norges ambassade i Paris, Oslo Ice Cream og Nayla Audi, Marfa’ Projects Beirut, Sfeir-Semler Gallery Beirut og Hamburg, Almine Rech Gallery, Galerie Anne Barrault Paris, Kalfayan Galleries PC, Athen; d.c.a – association française de développement des centres d’art contemporain ved Liza Szlezynger, generalsekretær; Calire Porcher, assistent; d.c.a. Paris ved Elfi Turpin, direktør for CRAC Alsace; Meike Behm, Kunsthalle Lingen; Liliana Cotinho og Delfim Sardo, Culturgest, Lisboa; Filipa Oliviera, artistic director, Casa da Cerca, Almada, Portugal; Sophie Legrandjacques, Grand Café, Centre d’art contemporain, Saint-Nazaire; Manuel Segade Lodeiro, CA2M, Madrid.

Takk til alle bidragsytere til symposiet Agency of Art: Pier Luigi Sacco, professor i kulturøkonomi ved IULM University of Milano; Andrea Phillips, kunstprofessor og leder for BxNU Research Institute, Northumbria University og BALTIC Centre for Contemporary Art i Newcastle; Lars Strannegård, professor ved og rektor for Handelshögskolan i Stockholm; Binna Choi, kurator og sjef for Casco – Office for Art, Design and Theory i Utrecht samt Azar Mahmoudian, kurator og forsker basert i Teheran. Takk til deltagerne ved symposiet, og til arbeidsgruppen: Maria Lind, Tensta konsthall; Bettina Pehrsson, Marabouparken; Kristine Kern, Fotografisk Center; Helene Nyborg Bay, Nikolaj Kunsthall.

Et spesielt samarbeid er med Røde Kors. Foreningen tok i 2015 initiativ til «Kunst i Oslo» med Tegnerforbundet og Nasjonalmuseet – et samarbeid med Oslo Røde Kors (ORK) om fri entré til alle som er delaktige i Oslo Røde Kors sine aktiviteter. Totalt er 18 museer og kunsthaller i Oslo med i denne ordningen.

Det kan virke paradoksalt at det med langt færre utstillinger er blitt mange flere å takke for samarbeid. Men det illustrerer at det er noe kollektivt ved kunsthallforeningens utstillingsprosjekter: mange flere institusjoner og mennesker involveres i planlegging, produksjon og formidling av hvert enkelt. Så blir den til gjengjeld på tilsvarende måte selv involverte i andres prosjekter, og takket for det. Det er noe mye mer komplekst ved dette enn det enkle forholdet mellom en kunstner og dennes separatutstilling i en kunstforening.

Nye formuleringer av oppdrag, visjoner og mål for kunsthallen

I 2018 har OKs administrasjon og styre arbeidet frem en ny formulering av institusjonens oppdrag, visjoner og mål. Mens både visjoner og mål er både tradisjonelle og vanlige, er det noe særegent ved oppdraget. Det er blant annet at foreningen skal «gjenspeile det lokale mangfoldet i Norge ut fra en global forståelse av verden.» I en tidligere formulering het det at kunstforeningen skal «bringe verden til Oslo». Slik plasserer OK seg helt utenfor de tradisjonelle posisjoner som de fleste aktører på det norske kunstfeltet orienterer seg etter, som internasjonalt, nasjonalt, regionalt og lokalt. OK sier her at det globale ikke er noe som eksisterer utenfor det som skjer her og nå, men lever i Oslo.

Det overrasker, i lys av de store ambisjonene og innsatsen for å bringe Oslo kunstforening inn i samspill med kunst- og kulturlivet i Oslo, at antall utstillinger i egne lokaler er så lavt. I 2018 var det bare fem utstillinger, året etter bare tre (trolig for å redusere utgiftene). I tillegg var det to utstillinger Dakar i Afrika og en ved Ystads kunstmuseum i Sverige.  Det var fem kunstnersamtaler og gjennomført 12 omvisninger. Den var også delaktig i en filmserie i samarbeid med Cinemateket og TrAP, og ett storskala symposium over to dager, arrangert av OK og det nordiske kunsthallsnettverket hos OCA. Det registrerte publikum i egne lokaler lå på 4220. Den fikk 45 presseoppslag i om utstillinger og aktiviteter institusjonen har vært delaktig i. Ved utgangen av 2018 hadde OK totalt 227 (213 stk. i 2017) medlemmer hvorav 116 enkeltmedlemskap.

Tilbudet til medlemmene har en form som ligner på det å være «venn» i en forretningskjede

Alle medlemmer får et medlemskort, handlenett i økologisk bomull med OK- logo eller en caps med OK-logo, i tillegg til tilbud om utvalgte rabattordninger: – 10% rabatt på kunstartikler hos Chr Engebretsen & Søn – 10% rabatt på kunstartikler hos Torso Vulkan (15% rabatt til kunder som allerede har krav på rabatt som studenter/ via NBK osv) – 10% rabatt på printing av bilder fra 9x13cm til 100x200cm hos Oslo Foto (gjelder også bilder printet på lerret med montering på blindramme) – 15% rabatt på innramming hos Brodins – 15% rabatt hos FotoPhono Imaging – 10% rabatt ved kjøp av publikasjoner hos Oslo Kunstforening – Invitasjoner til utstillingsåpninger og andre OK arrangement I 2017 ble det opprettet betalingsfunksjon for medlemskap gjennom Vipps. 37 medlemsinnbetalinger i 2018 ble gjort gjennom Vipps.

Medlemmene er i realiteten lite viktige for foreningen. Den klarer ikke å dokumentere at dets medlemmer eller publikum svarer til det som den har definert som sitt sentrale oppdrag: «å gjenspeile det lokale mangfoldet i Norge ut fra en global forståelse av verden.»

Totalt har foreningen i 2018 arrangert og initiert 31 arrangementer, nasjonalt og internasjonalt. Profilen med få utstillinger og mange hendelser og utgivelser i tilknytning til dem, er typisk for de statsstøttede kunsthallforeningene. «Oslo Kunstforening har et overordnet mål om å nå ut til så brede og sammensatte publikumsgrupper som mulig.» Det er en uforpliktende formulering.

Da foreningen ti år tidligere var i de samme økonomiske problemer, men med et offentlig bidrag som var omtrent 1/3 av det i 2019, var strategien å løse de økonomiske problemene med økt offentlig støtte. Det fikk foreningen fra 2016. Allikevel går den med underskudd.

Med bare tre utstillinger i egne lokaler i 2019 var besøket på 2560 – det lavest registrerte noen gang det finnes tall tilbake for. Den var engasjert i to eksterne utstillingsprosjekter – det ene på Voksenåsen, det andre under Fotobokfestival Oslo. Den har hatt 24 arrangementer, både nasjonalt og internasjonalt, mot 31 arrangementer i 2018, fire kunstnersamtaler og tre offentlige omvisninger i egne lokaler. Medlemstallet ser ut til å ha stabilisert seg. Ved utgangen av 2019 var det totalt 240, hvorav 113 enkeltmedlemskap, 53 kunstnermedlemskap, 12 studentmedlemskap, 21 familiemedlemskap, 12 byttemedlemskap, 29 æresmedlemmer!

Oslo Kunstforening fikk 51 presseoppslag i 2019/2020 om utstillinger og aktiviteter institusjonen har vært delaktig, en økning fra 45 året før. Over halvparten var på nettbaserte medier.

Nå er ikke kunstforeningens kontaktflate med publikum bare analog, den er i økende grad også digital.

Våre SoMe-plattformer har opplevd en solid økning av følgere. Antall følgere på Facebook har økt fra 4452 (per 01.01.2019) til 4746 (per 31.12.2019). Antall liker-klikk på Facebook har økt fra 4439 (per 01.01.2019) til 4712 (per 31.12.2019). Antall følgere på Instagram har siden våren 2019 økt fra 2200 til omtrent 3200. Kommunikasjon med plattformenes følgere og kontoer knyttet til kunstforeningens samarbeidspartnere, oppleves som sterkere, og publikummet fremstår som relevant målgruppe for institusjonen. På Facebook består våre største følgergrupper av kvinner i alderen 25-34 (16%), 35-44 (19%) og 45-54 (14%) samt menn i alderen 35-44 (9%), 25-34 (7%) og 45-54 (8%). Datatrafikk fra 72,35% av Facebook-følgerne er registrert i Norge, mens øvrige 27,65% er registrert i 44 andre land over hele verden.

Det er noen annet enn å telle besøkende og medlemmer! Det er vanskelig å bedømme hvilken karakter disse kontaktene har, er det en estetisk mer enn en sosial praksis?  Den oppgitte kvinneandelen var 49 %, mannsandelen 24 %. Trolig har de analogt besøkende tilsvarende kjønnsforskjell.

I 2020 vedtas noen langsiktige visjoner og konkrete mål:

• er en av de drivende kunstinstitusjonene i feltet.

• er en av de første til å la publikum bli kjent med nye strømninger i kunsten.

• gir publikum anledning til et intimt og nært møte med kunsten og kunstnerne som presenteres.

• skaper muligheter for kunstnere til å realisere og presentere nye arbeider.

• arbeider aktivt for å bedre kunstnernes utstillingvillkår.

• arbeider på tvers av generasjoner.

• legger til rette for nyskapende og grenseoverskridende kunst.

• løfter spørsmål om kunstens plass i samfunnet.

• er en arbeidsplass og en oppdragsgiver med stor plass for utvikling og erfaring.

Mål og fremdriftsplan

• øke driftstilskuddene fra stat og kommune.

• utvikle nye langsiktige samarbeid med en næringslivsaktør eller privat stiftelse.

• utvide staben fra 300% til 500%.

• videreutvikle samarbeid med kunsthaller og museer i Norge og i og utenfor Norden.

• fortsette med utgivelser av debattlitteratur, utstillingsmonografier under OK BOOK.

• sammen med Kunsthallene i Norge utvikle en pedagogisk formidlingsmodell.

• utvide OKs lokaler i Rådmansgården i dialog med Oslo kommune.

• videreutvikle samarbeid med skoler.

• videreutvikle langsiktige samarbeider lokalt (Oslo Kunstløype)

Tendenser i endringer 2000-2019

Den økonomiske struktur har endret seg radikalt, med tall i 1000:[8]

                                                           2019                     2000

Egne inntekter                                   72 (2 %)               822 (45 %)

Derav kontingent                             29 (0,7 %)           280 (15 5)

Tilskudd                                            3710                       994                  

Derav;   Oslo kommune                 1200                       793

               Kulturrådet (stat)            1291

               Kulturdep.                            126

               Kulturrådet prosjekt           13

               Private tilskudd                  120

               Sparebankst. DNB NOR   625

               Momskompensasjon       304

               Diverse                                                              64                      

Sum Inntekter                                 3782                     1816

Sum driftsutgifter                           3947                     1840

Driftsresultat                                    – 223                    + 183

Perioden rundt 2000 til rundt 2020 viser noen klare utviklingstrekk. Antall enkeltmedlemmer har sunket fra rundt 1000 til rundt 130. Rundt 2000-tallet var mange arrangementer for medlemmene, tyve år senere omtrent ingen. Medlemsbladet er lagt ned. Publikumstallet lå rundt 2000 på 12-15 000, nå på 2-4000 (digitale besøkende kommer i tillegg). Antall utstillingsterminer var 10-12 og antall utstillinger 20-25, tyve år senere var det 3-5 utstillingsterminer og like mange utstillinger i egne lokaler.

Egenfinansieringen er falt fra 45 til 2 %, tilskuddene er økt fra 55 % til 98 %¤, og kontingentens andel av inntektene er redusert fra 15% til 0,7 %. Tilskuddene kommer fra flere ulike holdt i 2019. Foreningspreget er svekket, slik det er i alle kunsthallforeningene. Inntrykket er at det blir gitt et større offentlig driftstilskudd til en foreningen som yter mindre tilbake til både publikum og medlemmer.

---

[1] Alle opplysninger er hentet fra årsberetninger, om ikke annet blir oppgitt.

[2] Gjeldende vedtekter sier at det skal være minst tre kunstnere av seks i styret. I 2022 er det fire kunstnere, alle er medlemmer av foreningen.

[3] Kilde: Oslo kunstforenings arkiv i Rådhusgt. Kopiert 7. januar 2022.

[4] I foreningens arkiv i Rådhusgt. Teksten er noe forkortet.

[5] Her er bare et utvalg med.

[6] Denne «av-anonymiseringen» av kunstmarkedet er enda tydeligere på området «kunst i offentlige rom», tidligere kalt kunstnerisk utsmykking.

[7] Den bærer navnet Grenland Kunsthall, og er en stiftelse der Porsgrunn kunstforening var en av med stifterne, med blant annet Porsgrunn kommune. Porsgrunn kunstforening fungerte noen år som en venneforening for kunsthallen, men trakk seg ut i 2020.

[8] Fra regnskapene de to årene.

---

 | Til toppen |