Denne teksten er sammensatt av flere notater jeg gjorde om Stavanger kunstforening under mitt arbeid med boken Publikum og kunsten. Kunstforeningenes historie i Norge siden 1836.
I dette arbeidsdokumentet forsøker jeg å dokumentere en rekke forhold i Stavanger kunstforenings historie. For meg er hensikten primært å bringe frem kunnskap om Stavanger kunstforening som kan bidra til å forstå den samlede historien til norske kunstforeninger, som jeg har under arbeid. Foreningen er den fjerde som ble etablert i Norge, i 1865. I motsetning til foreningene i Oslo og Bergen, men i likhet med Trondhjems kunstforening, bygget den med årene opp en så betydelig kunstsamling at den også ble et kunstmuseum med et eget bygg. Flere forhold gjør historien i Stavanger spesiell, blant annet dens økonomi, dens mangeårige byggesak, dens forhold til de regionale kunstnere, tilveksten i dens samlinger. Dessverre har foreningen, som den eneste av de større norske kunstforeningen, både ved sitt 100-årsjubileum i 1965 og 150-års jubileet i 2015 forsømt å lage faglig solide institusjonshistorier.
Hovedkilden er Stavanger kunstforenings arkiv som befinner seg i Statsarkivet i Stavanger, som SAST A-100677 Pa 481 Stavanger Kunstforening. Fire protokoller er på min anmodnings scannet og gjort tilgjengelig på nettet (L0001 1865-1896, L0002 1897-1919, L0003 1919-1936, L0004 1936-1970), og dessuten L0005, som inneholder årsberetninger m.m. Mange takk! Det er imidlertid mange årsberetninger som mangler (se vedlegg). For de årene har jeg lagt vekt på møteprotokollene, som er ganske nøye ført fra om lag 1915.
Jeg har også gjort mye bruk av Nasjonalbibliotekets nettbibliotek, der nesten alle aviser i Norge er scannet, og er både søkbare og lesbare.
Hidle, Gabriel Schanche (1965) Profiler og paletter, Stavanger kunstforening er også brukt. Hidle skriver nesten ikke noe om foreningen etter de første par årene, mest om de regionale kunstnerne. Mange av dem var engasjert i foreningens styring og drift, men det nevnes ikke av Hidle. Heller ikke at de ble innkjøpt av foreningen både til utlodning og fast galleri. Han gjengir få faktiske opplysninger, ikke en gang vedtektene er med. Ingen oversikter over innkjøp, utstillinger, samling, medlemstall, økonomi, byggefond, styremedlemmer etc. Bare sparsom og tilfeldig bruk av arkivet etter foreningen. Hidle gjør lite bruk av foreningens eget arkiv. Mangelen på kilder er åpenbar, også fordi ingen avis nevner stiftelsen av foreningen.
Det er også skrevet en 150-års jubileumsbok, som utkom i 2015, utgitt av Stavanger kunstforening. I sin mangel på et historisk perspektiv er den til lite hjelp i mitt arbeid, og blir lite referert til her. Stavanger kunstmuseum, som overtok Stavanger kunstforenings faste galleri i 1991, har ikke bidratt noe til historieskrivingen i 2015, selv om også det kunne feire sitt 150-års jubileum da. Det gjør at hele historien om fremveksten av det faste galleri er svakt behandlet i den lille litteraturen som foreligger. Innenfor den begrensede rammen som dette arbeidsnotatet er skrevet, har det ikke vært mulig å utnytte de muligheter som ligger i arkivet til å skrive særlig mye om fremveksten av det som i dag er Stavanger kunstmuseum.
Denne fremstillingen må betraktes som et arbeidsnotat, ikke som et forslag til en historie om Stavanger kunstforening fra 1865 til 2020. Den må leses i lys av at den er laget i forbindelse med arbeidet om kunstforeningenes historie i Norge siden 1836. Stavanger kunstforening er den fjerde eldste i Norge, etter foreningene i Oslo (1836), Bergen (1838) og Trondhjem (1845).
Mitt ønske er å få frem kunstforeningens og særlig styrets indre virksomhet, særlig hvordan foreningen klarte å arbeide seg frem til å bli et kunstmuseum. Det søkes beskrevet hvordan den maktet å reise så store byggefond at den i 1915 klare å reise et midlertidig bygg, og i 1925 som første kunstforening klarte å reise et bygg som skulle danne rammen om både et kunstmuseum og en kunsthall. På noen områder sammenlignes den med andre norske kunstforeninger av samme type. I etterkrigstiden ønsker jeg å få frem to store personligheter i den daglige ledelsen av foreningen, Biggie Wyller fra 1949 og Roland Lengauer fra 1975.
De første årene
1863
Nyttårsaften 1863 skriver en innsender i Stavanger Amtstidende at det bør være mulig å starte en lokal kunstforening. For det er slik at Stavanger «ikke besidder nogensomhelst Anstalt, som har til Formaal ad udvikle Sandsen for det Skjønne eller Kunstneriske, ligesaa vist er det at Interessen for disse i den sidste Tid er vagt, …». Innsenderen oppfordrer herrene tolllinspektør Schive, konsul Jens Zetlitz Kielland og maler B. Hanson om å stille seg i spissen for en innbydelse til «Foretagendet».
Stavanger hadde på den tiden en tegneskole, der Bernhard Hanson var lærer. Han hadde utdannelse, trolig bare kunstskolen, fra akademiet i København 1838-1840. Han startet en privat tegneskole i Stavanger i 1845, der bl.a. Hertervig var elev 1849-50. I 1848 ble han tegne- og skrivelærer ved Kongsgård skole, og hadde der blant andre Kitty Kielland og Frida Hansen som elever. Fra 1853 var han lærer ved den offentlige tegneskole – forløperen til den tekniske skolen. Han hadde også vært med på å stifte Stavanger Museum (NKL). Hanson må ha kjent til kunstforeningen i København.
1864
I august arrangere de tre utfordrede en kunstutstilling i Kongsgård skole, med et hundretalls bilder innlånt fra privatfolk. Her var kunstnere som Hertervig (med flere malerier), Eckersberg, Frich, Askevold, Balke og Tidemand representert, den siste med et maleri som ble utstilt for første gang. Ingen komplett liste foreligger, men utstillingen er omtalt i Stavanger Amtstidende.
Det er en anerkjent Sandhed, at der blant Kunstens Frembringelser neppe gives noget, der i den Grad som Maleriet virker dannende og opløftende paa Aanden, ligesom det ogsaa i Sandhed yder os en af de herligste og sundeste Nydelser (…), derfor bør vi ikke nu lade denne Andledning gaa ubenyttet hen til at give en saadan aandsdannende og aandsopløftende Magt Rum iblandt os.”(Hidle:8)
Under utstillingen var det anledningen til å tegne seg som medlemmer av den påtenkte kunstforeningen. Utstillingen ga et overskudd på 36 Spd. som danner foreningens startkapital.
1865
Stavanger kunstforening ble stiftet 11. februar 1865. Det hadde da tegnet seg 62 medlemmer, der halvparten allerede hadde vært medlemmer av Bergens kunstforening, som var startet 28 år tidligere. Tilgangen på nye kunstinteresserte foreningsmedlemmer var altså ikke stor. Eller vi kan snu på det, og si at kunstinteressen var så stor i Stavanger at mange var medlemmer av Bergens kunstforening. Blant stifterne var initiativtakeren, konsul Jens Zetlitz Kielland, far til de senere så kjente Alexander og Kitty. Han var formann de 12 første årene, og var selv en ”habil amatørmaler” (NKL). Han anerkjennes som foreningens grunnlegger, og ble beæret med et æresmedlemskap.
Kitty Kielland var 22 år i 1865, og hadde et par år fått undervisning av den danskfødte Fanny Zeuthen, f. i 1830, -”tilkalt som tegnelærer”. Hild Sørby mener hun lærte Kitty å kopiere. Hennes bror, prost Jakob Kielland på Lillehammer forteller i Aftenposten 11. oktober 1914 at han ikke noen gang hadde merket at Kitty, fra sin barndom til hun var over 20 år noensinne hadde vist det minste spor av kunstnerisk lyst og evne. Det var også farens oppfatning. Hun fikk da vann i et kne, og satt i en rullestol i et par år (en hel sommer, skriver Hidle på side 79) før hun ble frisk. Det var da Fanny Zeuthen ble tilkalt av faren for å undervise henne. Han mente at hun kunne bli en dilettant, for han hadde aldri sett noen kunstneriske evner eller interesser hos henne. Broren mener at det var Kittys arbeidsvilje og innsats som gjorde at hennes skjulte talent kunne blomstre.
Kunstneren Morten Müller underviste Kitty noen måneder i Stavanger før hun reiste ut. I folketellingen i 1885 er Zeuthen registrert som ”Frøken, Malerinde”, bosatt i Kristiania. Kunstneren Carl Sundt-Hansen var fra Stavanger og var barndomsvenn av Kitty og Alexander. Kunstneren Eilif Peterssen var svigersønn av Alexander Kiellands bror Jakob. Kunstnerne Jakob Kielland Sømme og Olaf Lange var også en del av Kielland-slekten.
Det er ikke utenkelig at Alexander Kielland tok initiativ til foreningen av hensyn til datterens undervisning. I NKL er nevnt at hun ”har også lært av ham” og hun malte kopier etter malerier av Holmberg og Hertervig, trolig veiledet av Zeuten, som selv kopierte malerier. Ingen kunstner ble styremedlem etter at Hanson trakk seg etter ett år. Foreningen hadde som andre kunstforeninger på den tiden, utstilling, innkjøp og utlodning av innkjøpte kunstverk blant medlemmene som hovedformål. Unntaket var å bygge opp en kunstsamling – et fast galleri.
De vedtekter som ble vedtatt 11. februar 1865 har som første paragraf:
§ 1 Kunstforeningen har sitt Formaal at vække Sands for Kunsten og efterhaanden at danne en, Foreningen tilhørende, Kunstsamling.
Selv om begrepet «Kunstsamling» ikke direkte viser til et fast galleri, antas det at det med ordene «foreningen tilhørende» menes det. Stavanger kunstforening var den første kunstforening i Norge som hadde et fast galleri som et formål helt fra starten. I 1865 arbeidet de to eldste kunstforeningene med å bygge opp faste gallerier, så Stavanger kunstforening så det trolig som en naturlig oppgave også å gjøre det. Her er ingen henvisning til noe formål om å støtte kunstnere, eller å ha særlig ansvar for lokale eller regionale kunstnere, slik det er hos andre foreninger. Jens Zetlitz Kielland var sikkert medlem av Bergens kunstforening, og må ha visst at den hadde begynt oppbyggingen av et fast galleri i 1854.
§ 2 Foreningens Midler anvendes til Anskaffelse av Konstverk, henhørende til Maleri- og Billdhuggerkunsten, Kobberstik og deslige. Dissse Kunstverk vile aarligen blive fordelt ved Lodtrekning mellom Foreningens Medlemmer i det Omfang, som af Directionen bestemmes, men kunne ikke fordres udleverede førend eftter 2 Aars Forløb.
Denne bestemmelsen tilsvarer den alle andre kunstforeninger har på den tiden, med den forskjell at her beholdes gevinster i to år. Det vanlige var ett. Det ble senere redusert til ett år, fordi medlemmer meldte seg ut med henvisning til den lange ventetiden. Det avholdt nok noen fra å melde seg inn, og fra å tegne ekstralodd.
I § 3 settes kontingentene til 3 Spd. for innenbys og 2 Spd. for utenbys medlemmer – helt i tråd med størrelsen på andre foreningers kontingent, unntatt Christiania som ligger høyere. Det kan kjøpes flere lodder, men det gir ingen flere stemmer på generalforsamlingen. Få medlemmer gjorde det. I § 3 bestemmes også vilkårene for å ha rett til å delta i lotteriet, med samme regel som hos andre foreninger.
§ 6: «Ethvert Foreningsmedlem er berettiget til at medtage Personer af sin Husstand samt Reisende, for at bese Samlingerne paa de Tider da der er Adgang til samme» (Hidle:17). Med «Samlingerne» siktes her ganske sikkert til utstillingen av de kunstverk som er innkjøpt for utlodning og som altså skal stilles ut i inntil to år etter loddtrekningene. Det er i tråd med vanlig begrepsbruk og praksis i andre kunstforeninger. Men når det vises til ”Kunstsamling” i første paragraf, menes her altså trolig et fast galleri. Begrepet «fast galleri» anvendes ikke i møteprotokollen før etter 1870.
Med henvisning til montering av utstilte arbeider, brukes et uttrykk som «fornødne Apparater til Maleriernes Ophængning» (SH:17). Det kan her siktes til slanke jernstenger som kunne henges over en tverrgående stang oppe under taket i utstillingsrommte, og til kroker som kunne skrus fast på jernstengene der snorene eller krokene bak på maleriene kunne hektes over. Kanskje det også gjelder flyttbare lettvegger.
Foreningen skal ha et regnskapsår som går fra 1. juli til 30. juni neste år. Regnskapsåret er uvanlig Senere endres det til kalenderår. Det får en generalforsamling om høsten, i september. Da blir også utlodningene avholdt. Senere endres tidspunktet for generalforsamlingen og utlodningen til desember, og så til mars mens utlodningen alltid er før jul.
Det er en annen viktig forskjell mellom Stavanger kunstforening og de første tre: den betoner ikke viktigheten av å støtte norske kunstnere. Men i praksis var det den gjorde: stort sett foretok den sine innkjøp av malerier blant norske kunstnere. Det er den tredje store forskjellen fra de tre eldre foreningene: den kjøpte helt fra starten nesten utelukkende norske kunstneres malerier, etter hvert med en betoning av lokale kunstnere. En forklaring på det var kanskje at det i 1865 var blitt flere norske kunstnere, en annen at den hadde et mindre innkjøpsbudsjett slik at det var nok norske kunstnere til å tilfredsstille behovet. Bare når det gjaldt de billige gevinstene, som fotografier og andre gjengivelser av kjente kunstverk, var det de første årene overveiende av franske, engelske eller tyske kunstneres arbeider, slik det var ved alle foreningene.
I 1965 er Stavanger kunstforening den fjerde i Norge, etter foreningene i Kristiania (1836), Bergen (1938) og Trondheim (1945). I 1867 etableres ytterligere en forening i Drammen. Så fulgte det flere nye kunstforeninger mellom 1872 og 1885, da var det i alt 16 av dem, alle i større byer. Halvparten ble nedlagt etter kortere eller lenger tid, især på grunn av de dårlige økonomiske tidene på 1880-tallet, som også blir følbar i Stavanger. Først på 1920-tallet er antallet kunstforeninger større enn 16. Da er det også etablert en kunstforening i nabobyen Haugesund, i 1913.
Alle kunstforeninger var medlemmer hos hverandre, derfor vant de også bilder i hverandre lotterier. De sendte på 1800-tallet kunstverk til hverandre for eventuelt å bli innkjøpt i deres lotterier. De fikk gratis frakt med statens postbærende dampskip. Stavanger kunstforening ble fra første stund innlemmet i samarbeidet kunstforeningen imellom.
1866
I januar 1866 rykket foreningen inn en annonse om sin første ordinære utstilling:
De af Stavanger Kunstforening indkjøpte Malerier og Fotografier samt en del Skitser, skjænkede Foreningen af norske og svenske Kunstnere, ere udstillede i Sparekassens Bygning. Kunstforeningen er aaben hver Onsdag og Søndag fra kl 11 til 1. Opsynsmanden har Ordre til at nægte Adgang for Alle, der ikke medbringe Adgangstegn. Der findes udlagt Liste, hvor nye Medlemmer kunde tegne sig. (Hidle:17)
Annonsen forteller at det er gjort noen kjøp av malerier og fotografer, men at det i tillegg er donert foreningen en del skisser. Innkjøpene er gjort allerede i 1865.
Foreningen har to generalforsamlinger i 1866, en 26. mars og en 29. september. Den første ble forsinket fordi de bilder som var bestilt til utlodningen i 1865 ikke var ankommet i tide, og det heller ikke var funnet noe passende lokale. Dessuten tok det noe tid å få tak i de fornødne «Apparater til Maleriernes Ophengning». Ved første årsberetning 26. mars 1866 hadde foreningen nådd 67 innenbys og 2 utenbys medlemmer. De få utenbys medlemmene overrasker.
Generalforsamlingen 26. mars
Foreningen har en kommisjonær, en kunstner i Düsseldorf (kanskje Morten Müller?), som trolig har gjort både bestillinger og innkjøp for dem. Han har endog beveget 14 kunstnere til å donere «Skitser» til foreningen, noe som her trolig skal bety små malerier malt som underlag for større, som den kan lodde ut og derved få inntekter fra. Riktignok er foreningen liten, men de 14 mener allikevel at foreningen bør støttes. Det er ikke kjent at noen annen norsk kunstforening har fått tilsvarende gave – foreningenes formål er jo å støtte kunstnere, ikke omvendt. Det er kanskje grunn til å tro at Kiellands innflytelse var stor i disse kunstnerkretser. Hva skjedde med disse 14 kunstverkene? Det er ikke noe spor i protokollene at de ble loddet ut. Etter mange år kommer det frem hva de brukes til.
De 14 kunstnerne er Knud Bergslien(«Aften på Elven»), Bengt Nordenberg (svensk) («Billedbogen»), (August) Jacobsen («Landskab»), Morten Müller («Solnedgang paa den norske Kyst»), Vincent Lerche («Indre af Doken i Reuss?»), Karl Lorch («Lodse på Udsigt»), Georg Anton Rasmussen («Fjordlandskab»), Johan Nielsen («Parti fra Topdal»), Axel Nordgren (svensk, en nær venn av Müller fortelles det på Wikipedia) («Landskab. Regnstemning»), Frederik Collett («Farveskisse»), Hans Gude (akvarell,»Oprørt Hav ved den norske Kyst»), Carl (Sundt-)Hansen («Skisse til Den Foreskudte»), Adolph Tidemand (litografi etter «Den saarede Bjørnejæger»), Herman Schanche («LandskabW). (Morgenbladet. 8. april 1866, etter Stavanger Amtstidende 26. mars). Denne gaven ser ut til å være en av de uvanlige faktorene til å forstå hvordan Stavanger kunstforening med sine få medlemmer kunne bli en av de mest fremgangsrike i landet.
Det fremgår av regnskapet fremlagt 26. mars at foreningen har brukt 200 Spd. til innkjøp av kunst. De seks utloddede maleriene har kostet 167 Spd. Kunstnerne er Lorch, Jacobsen, Lerche, Collett, Rasmussen og Johan Nielsen. Blant de 14 gevinstene var også åtte fotografiske reproduksjoner av eldre kunst, særlig av tysk kunst. Fotografier var noe nytt, og hadde høy status. Alle de andre foreningene gjorde tilsvarende innkjøp av reproduksjoner. Til foreningens «Eiendom indtil videre» er holdt tilbake 3 malerier av Bergslien, (Sundt-)Hansen og Müller, til en samlet pris av 117,5 Spd., med et landskap og to genrebilder.
Loddtrekningen skjedde ved at medlemmenes navn og de 14 utloddede kunstverkene ble skrevet opp på hvert sitt sett av pappskiver, som ble plassert i to forskjellige rom. Samtidig som man trakk medlemmets navn ble også kunstverket trukket, av personer i hvert sitt rom.
Foreningen har tilsynelatende brukt 284 Spd. på innkjøp, langt over de 200 Spd. som regnskapet viser. En forklaring kan være at de oppgitte verdier er høyere enn det maleriene er kjøpt for. En kontroll av de 14 gavenes titler viser imidlertid ikke noe sammenfall med titlene på de innkjøpte maleriene. Det er andre bilder. Alle navn på innkjøpene går igjen på navnene på de 14 navngitte giverne av skisser. Det er som foreningen gjør gjengjeld for gavene med å kjøpe de samme kunstnerne inn til lotteri eller fast samling.
Stavanger Amtstidende og Adresseavis (SAA) skrev 26. mars 1866 (referert i Morgenbladet 8. april) at en norsk kunstner som kommisjonær hadde beveget kunstnere i Düssseldorf og Karlsruhe til å selge kunst til foreningen til lave priser (Hidle:10). For eksempel solgte en kunstner et maleri verdt 200 spd. til foreningen for bare 37,5 spd. Det er tvilsomt om en så stor rabatt var gitt. «Det største Bevis paa den Interesse de skandinaviske Kunstnere føler for vor Kunstforening som oprættes her hjemme, selv med saa ringe Begyndelse som i nærværende Tilfælde, have de lagt for Dagen ved at tilstille Stavanger Kunstforening en Samling av Malerier og Skitser, der ved Udlodning skulde bidrage til Foreningens Fremadskriden» (Hidle:10). Her har Hidle trolig misforstått.
Ut fra datidens praksis var det ikke slik at kunstnere sendte malerier til Stavanger kunstforening i håp om at de ville ble kjøpt. Det gjorde de ennå ikke til andre kunstforeninger på den tiden. Det er nok kommisjonæren(e) som har hatt i oppdrag fra kunstforeningen å kjøpe malerier for en bestemt sum penger, og sende dem til Stavanger, slik det var vanlig. Så har han altså beveget dem til både å ha reduserte priser og å sende som gave ytterligere noen mer raskt utførte malerier, som de eventuelt også kunne lodde ut eller selge. Slik har foreningen fått en startkapital, som etter mange år skulle vise seg å være av stor verdi. Ble de utstilt i mellomtiden?
Når en kunstforening bestiller gjennom en kommisjonær, slipper dens styre selv å ta standpunkt til hva som skal kjøpes inn. Stavanger kunstforenings innkjøpspraksis beveger seg gradvis fra såkalt bestillingskjøp gjennom en kommisjonær, kanskje en periode med en kombinasjon av direkte bestilling og gjennom en kommisjonær, til utstillingskjøp. Ved utstillingskjøp har kunstner sendt inn arbeider for utstilling og forhåpentlig kjøp. Der skal foreningen selv velge hva det vil kjøpe inn av kunstverk kunstnerne selv har sendt inn. Da vil spørsmål om hvem som har kompetanse til å kjøpe kunne bli et diskusjonstema, slik det med dramatiske konsekvenser ble i Kristiania på slutten av 1870-tallet.
Bestillingskjøp, enten de skjedde gjennom kommisjonærer eller direkte fra styret, skapte problemer fordi kunstnerne ikke alltid leverte det bestilte tidsnok til å rekke frem til de vedtektsbestemte generalforsamlinger med utlodninger. Man måtte angi en gevinst med et nummer, uten å vite hva man vant før leveransen var kommet. Eller man måtte utsette generalforsamlingen til det eller de bestilte bildene var kommet. Til forskjell fra kunstforeningene i Oslo, Bergen og Trondheim kjøper den nesten ikke inn utenlandsk kunst, utenom noen få tidlige eksempler på svensk og dansk. Antallet norske kunstnere er nå blitt så høyt at de kan tilfredsstille det meste av tilbudet.
Generalforsamlingen 29. september
På generalforsamlingen 29. september 1866 fortelles at foreningen har 84 innenbys og 4 utenbys medlemmer, og at innbetalt kontingent er på 262 Spd. Noen andre inntekter har ikke foreningen ennå. Den har kjøpt malerier og fotografier for 274 Spd, iberegnet frakt og andre omkostninger, anslagsvis 260 netto til kunstnerne. Øvrige utgifter har vært 3,4 Spd. Det aller meste av kontingenten brukes altså til lotteriinnkjøp. I det lange løp skal vi se at en synkende andel av medlemskontingenten brukes til gevinstinnkjøp, slik det skjer i alle kunstforeninger.
Tegnelærer Hanson går ut av styret, han har flyttet fra byen, og i stedet velges Søren Baade (bror av maleren Knud Baade). Det ble loddet ut 8 malerier av Lorch, Jacobsen, Lerche, Collett, Rasmussen, og Nielsen (alle norske), og dessuten 8 fotografier av kunstverk av norske (to av Tidemand) og utenlandske kunstnere. Alle navene fra «giverne» går igjen. For 90 medlemmer er 16 gevinster ganske mye. Trolig har enkelte medlemmer kjøpt flere «lodder» for å øke sine vinnermuligheter.
«Det var saatsige udelukkkende til kunstnere som opholdt sig i Düsseldorp, at direktionen henvendte sig med sine bestillinger» står det i 50-års beretningen fra 1915.
Av de 6 innkjøpte malerier vil direksjonen holde tilbake fire malerier for det faste galleriet: et hver av professorene i Düsseldorf Hans Gude og danske Anton Melbye, og av Knud Baade og svenske Bengt Nordenberg. Danske Melbye ble i 1880 professor ved akademiet i København, svenske Nordenberg var i 1865 assistent for Adolph Tidemand i Düsseldorf. Melbye (hvis brødre Fritz og Vilhelm også var kunstnere) er ellers lite innkjøpt i norske kunstforeninger, Nordenberg ble mye innkjøpt. Foreningens maleri av Carl Sundt-Hansen ble utlånt til en utstilling i Stockholm. Senere får vi vite at det ble solgt der. De ni utloddede fotografiene er alle av utenlandske kunstneres maler, trolig levert fra ett og samme forlag (Kaulbach).
Dermed er alle de 14 giverne blitt innkjøpt til utlodning eller som eiendom i løpet av 1866, unntatt Nordgren. De skissene de har gitt har fungert som vareprøver, en effektiv markedsføring. Av andre er det bare danske Anton Melbye og Knud Baade som er nye – Baades bror sitter i direksjonen.
Stavanger kunstforening ble raskt trukket inn i samarbeidet med de øvrige foreningene, med byttelodd og gjensidig utveksling av kunst som kunstnere hadde levert inn. Stavanger kunstforening innkasserte kontingent for 8-9 medlemmer av Bergens kunstforening bosatt i Stavanger, trolig bare når de også var medlem i Stavanger (Hidle:19). Innkjøpene ble snart preget av flere av de samme kunstnernavn som de øvrige foreningene hadde, men med en viss regional eller lokal favorisering som trolig var større enn i de andre. På første del av 1880-tallet, da antall kunstforeninger var steget til 16, øker også antallet kunstverk som vinnes av Stavanger Kunstforening i andre foreningers loterier. De gevinstene går gjerne inn i samme eller neste års utlodning.
1867
I 1867 har foreningen 88 innenbys og 8 utenbys medlemmer, som gir 280 Spd. i inntekter og innkjøp av kunstverk for 269 Spd inkludert frakt og omkostninger. Det er gjort innkjøp av malerier av Morten Mûller, Vilhelm Melbye, Philip Barlag, Christian Wexelsen, Dahlqvist (?), frøken Zeuthen (altså Kitty Kiellands lærer i Stavanger, med et landskap, kopi etter Gude), og Olaf Dahl (landskap fra Sandvika i Kristianiafjorden). Av utlodningen ser vi at kunstforeningene i Christiania og Bergen vant hvert sitt fotografi. Maleriene av Müller og V. Melbye loddes ikke ut det året. Bare Müller er innkjøpt før. Det er også et trekk ved kunstforeningen i Stavanger at den stadig kjøper inn nye kunstnere som ikke har vært innkjøpt før. Hvorfor?
Det loddes også ut ytterligere syv gevinster, et fotografi heter «Birken i Storm» – kan det være av I. D. Dahl? Et annet fotografi heter «Landskab efter Cappelen».
Det er overraskende at foreningen, til tross for det lave medlemstall og den lave kontingenten allerede de første årene klarte å la noen av de innkjøpte maleriene beholdes i foreningen. I avisen Stavangeren skrev en innsender i mars 1867 (Hidle:23)
I de 3 Aar har der i vor By existeret en Kunstforening som har rukket meget langt med de Midler, der har staaet til dens Raadighet. Kunstnere har nemlig imødekommet Foreningen i høi Grad ved at sælge værdifulde Billeder til en lav Betaling, og Kunstforeningen har derfor stadig kundet fremvise Sager, der ikke under nogen Omstendighed vilde have været at opnaa for den, hvis Kunstnerne ligeoverfor den havde holdt sine sædvanlige Priser.
Her vises til det velkjente fenomen at det oppgis høyere verdier for gevinster enn det kunstforeningen i realiteten har betalt for. Det kan være at «kommisjonæren» i Düsseldorf har hatt spesielle overtalelsesevner. Dette blir en praksis som blir synliggjort i møteprotokollene. Innsenderen fortsetter med et interessant resonnement om forholdet mellom kunstner og publikum:
Kunstnerne have saaledes gjordt hvad de kunde, og Resten maa overlades til vor By. Det er jo nemlig saa, at den ene Tjeneste er den anden verd, og saaledes har vor By en Takknemmelighedsgjeld mod Kunstnerne, der ene kan betales ved at saa mange som muligt indmelde sig i Foreningen og saaledes forøger Foreningenes Pengemidler.
Kunstnerne har ytt sitt ved å holde lave priser, nå må byen, det vil si dens innbyggere, yte sitt tilbake ved å øke innkjøpene av deres kunstverk gjennom å betale kontingent. Innsenderen klager over at «Aviserne» ikke har gitt foreningen tilstrekkelig offentlig omtale. Ellers gir innlegget en bedømmende omtale av syv ulike kunstneres verk, med ris og ros for hvert enkelt – bl.a. Barlag («udmerket vel gjengivne Bølgeslag»), Müller («særdeles smukt», «betydelig virkning», Wexelsen («overmaade smuk»), Dahlqvist («adskillige Feil i det seilende Skib»), Melbye («gjør et henrivende Indtryk»).
1868
I 1868 utstilte foreningen sine arbeider i eget eie og en del skisser (trolig fra gaven), sammen med bilder fra private hjem. Det skjedde under en landsregatta, som sikret et visst betalende besøk på utstillingen. Den ga et overskudd på nesten 120 Spd. som ble avsatt til et byggefond. Formann Kielland ga samme år foreningen en tomt for et bygg. Både byggefondet og tomtegaven kommer til å spille en vesentlig rolle når foreningen mye senere får sitt første utstillingsbygg på en annen tomt. Tomtegaven er kanskje også forklaringen på at byggefondet senere i noen utstrekning ble plassert i eiendommer, noe ingen andre kunstforeninger gjorde.
Fire av de ni innkjøpte malerier ble beholdt som foreningens eiendom. Det er ennå ikke tale om et «fast galleri». Et maleri av Carl Sundt-Hansen som var utlånt til en utstilling i Stockholm var solgt der (trolig til mye høyere pris enn foreningen hadde betalt for det). Han leverte i 1869 et annet til foreningen som erstatning. Når det i protokollen noteres at et malerier er beholdt som foreningens eiendom, eller er innlemmet i det faste galleriet, er det ikke alltid i samsvar med de senere opptegnelser av hvilke kunstverk som da fantes i det faste galleri. Det er ikke kjent at det på den tiden fantes en innkjøpsprotokoll.
Et medlem hadde gitt 12 litografier etter malerier av danske malere, og noen gikk inn i gevinstlistene de neste årene, tre av dem allerede i år, verdsatt til to Spd. hver. Hver av de syv fotografene fra Kaulbach var verdsatt til 3 Spd.
Det blir innkjøpt ni malerier: Eckersberg, Askevold, Amaldus Nielsen, Frantz Bøe, Ludvig Munthe, Olaf Dahl, Rasmussen, Johan Nielsen og Schøien. Johan Nielsen er kjøpt inn før. De fire første inngår ikke i lotteriet, men beholdes som foreningens eiendom. Er Müller fortsatt kommisjonær? Hvorfor hente helt nye kunstnere? Hvem har funnet frem til dem?
1869
I Stavangeren i februar 1869 står det et innlegg om kunstforeningen.
Vor Kunstforening har trods sin store Fattigdom, faa Medlemmer og deraf flydende Mangel paa Midler, en udvalgt Samling Malerier og Photografier. Det er en skam for vor By at se den fuldstændige Mangel paa Interesse for Kunsten her er. Man betragter Kunstforeningen blot som et Lotteri, vinder man ei noget, gaar man utilfreds ud af den igjen. Det falder faa eller ingen ind at gaa derind for at glæde sig ved de virkelig gode Ting der findes, hører man der er kommet noget nyt, gaar man kanske derind, kiger over det i en Fart, for at være a jour med hvad der er, om det skulde komme paa Tale, og Mange vise ikke engang saa megen Interesse. (Hidle:26-27)
Her viser ordet ”Samling” ikke til et fast galleri, men til de ordinære utstillingene der bare medlemmene hadde adgang.
I 1869 kjøpes det inn 7 malerier, to av dem går inn i det faste galleri (Baade og Ludvig Munthe), de andre fem (av Olaf Dahl, Bennetter, Disen, Sinding og Melvold) loddes ut sammen med fem kobberstikk og ni fotografier. Det gir 19 gevinster, som gir store gevinstmuligheter for de rundt 100 loddene. Han som er kasserer og regnskapsfører får en godtgjørelse i form at han fritas for årlige kontingent uten å tape sine medlemsrettigheter. Foreningen kjøper stadig inn nye kunstnere, de fleste med forbindelse til Düsseldorf.
Når så mye av kontingenten ble brukt til å kjøpe inn gevinster som loddes ut blant medlemmene, er det forståelig at det legges mye arbeid til enhver tid å holde rede på hvem som hadde betalte kontingenten, og dermed hadde rett til å delta i lotteriet. Den var som en investering i en gevinstmulighet. Som i de andre foreningene ble kassereren en viktig funksjon, og medlemslistene sentrale dokumenter.
Kravet om å få beholde gevinster i to år ble enstemmig vedtatt redusert til ett på generalforsamlingen i 1869. Ved utlodningen av fem malerier tilfalt et maleri av Olaf Dahl og et kobberstikk kongen. Han hadde trolig tegnet seg for åtte eller ti lodder. Han gir dem til foreningen. Et annet ble vunnet av Trondhjems kunstforening. Et kobberstikk ble vunnet av Alexander Kielland.
1870
Aftenposten bringer 8.10.1870 en melding fra avisen «Stavangeren» fra foreningens generalforsamling. Da har foreningen 100 medlemmer. Det er utloddet fem norske malerier (av Eckersberg, Bennetter, Disen, Frithjof Smith-Hald, Løvaas), ti kobberstikk og seks fotografier. I år er det bare kjøpt inn fire malerier, fordi en bestilling ikke nådd frem. Dermed kan 40 Spd. overføres til neste års innkjøp.
Foreningens faste galleri, står det, har ti arbeider totalt av Gude, Eckersberg, Baade, Müller, A. Melbye (d), V. Melbye (d), Bergslien, Nordenberg (s), Munthe, Askevold, Bøe og Am. Nielsen. Dette er jo 12 kunstnere, og Müller og Baade er innkjøpt med to hver. Sundt-Hansens erstatningsmaleri ble loddet ut i 1868.
Det er en nasjonal samling, men flere av kunstnerne har forbindelser med Stavanger og Kielland-familien og med Morten Müller. Noen av de maleriene som er innkjøpt som foreningens eiendom inntil videre må være loddet ut. Foreningen er mer nasjonal i sine gevinstkjøp enn i innkjøpene til det faste galleri.
Foreningen har at fond på 150 Spd. Det er nok byggefondet. Det opplyses dessuten om at foreningen har 15 malerier og skisser som er gitt av norske og svenske kunstnere, som skal loddes ut for å øke det nevnte fondet, «for med Tiden at kunne forskaffe Foreningen et eget Lokale, hvortil man har Løfte om en passende Byggegrund.» Det er kanskje kommet til ytterligere et tbilde i tillegg til de første 14.
De fem utloddede malerienes verdi er satt til 190 Spd., regnskapet viser at det er kjøpt malerier for 202 Spd, som er inkludert utgifter. Det viser at de utloddede malerienes verdier er de samme som innkjøpsprisen, noe som ikke alltid stemte – det vanlige var at den oppgitte verdien var høyere enn innkjøpsprisene.
1871
Magistraten har bedt foreningen om opplysninger. Den opplyser at den har loddet ut 28 malerier og 75 fotografier og kunsttrykk siden starten. Min opptelling etter styreprotokollen forteller om 34 innkjøpte kunstnere og 34 utloddede arbeider. Så skriver den at den har kjøpt inn 15 malerier til «et fast Gallerie» – det er første gangen begrepet fast galleri brukes i protokollen. De er av Gude, Eckersberg, K. Baade, M.Müller, Bøe, Bergslien, Askevold, Bennetter, Am. Nielsen, Nordenberg, A. Melbye, V. Melbye og Raag… (uleselig). Det er bare tretten navn, to kunstnere må ha vært innkjøpt med to hver, nemlig Müller og Baade. Dessuten nevnes 16 større og mindre skisser av norske og franske kunstnere som var aktet utloddet «til beleilig Tid». Nå er tallet økte med ytterligere ett. Foreningen har et fond på 150 Spd. «til Opførelse av eget Locale» om foreningen har fremgang. Så står det «Grund til Bygning lovet». Det er kanskje Kiellands tomtegave det siktes til.
Det loddes ut fem malerier av Bergslien, Thurmann, Schive, Løvaas og Bennetter, samt en portrettmedaljong av Andreas Munch, laget av Olaf Glosimot. I år kjøpes Elisabeth Sindings «Dyrestykke» inn som foreningens eiendom. Flere nye kunstnere kjøpes inn til utlodning.
1872
Det loddes ut fem malerier, en medaljong, fire akvareller av den danske kunstneren Rohde, og åtte fotografier, kobberstikk og fargetrykk. Maleriene er frk. Sinding, Bergslien, Thurmann, Schive, Hans Løvaas og Bennetter. Medaljongen av Glosimot er et portrett av Andreas Munch. Smågevinstene er som ellers for det meste franske. Innkjøpene har med få av Norges mest kjente kunstnere på den tiden. Medlemstallet synker.
1873
Jens Zetlitz Kielland blir utnevnt til æresmedlem, og skal fortsatte «indtræde i Directionen», men han står fortsatt på valg. Det utloddes fire malerier av Schøien, Sinding, Grimelund og Frithjof Smith-Hald, samt elleve smågevinster, stor sett franske. Generalforsamlingen var i desember.
1874
Generalforsamlingen holdes som vanlig i september. Tre direktører og tolv medlemmer er til stede. Her dukker Fritz Thaulow opp på gevinstlisten, sammen med Sinding, Normann, Smith-Hald og Olaf Dahl. Av de 12 smågevinstene er ett norsk: et fotografi av Tidemands «Brautzug» – brudefølge.
1875
I Morgenbladet 14.2.1876 er det gjengitt mye av foreningens årsberetning for 1875. Stavanger kunstforening har 244 Spd. i kontingentinntekter. Entré for ikke-medlemmer har innbragt 7 Spdl. Innkjøp 221 Spd. Jomfru Scheen 12 Spd. (for «Opsyn»). Foreningens saldo er 636 Spd., derav 236 Spd. i fond. Fondet skriver seg fra overskuddet fra utstillingen i 1868 tillagt renter hvert år, og er et husfond. Generalforsamlingen var utsatt fordi man ventet på et bestilt maleri av Bennetter , ”som dog ennu ikke er ankommet”. Slike forsinkede bestillinger forekommer flere ganger. Da er det forsinkede kunstverk bare angitt med nr. i gevinstlisten. Vinneren vet altså ikke hva gevinsten er.
De to maleriene av Axel Ender som var bestilt for to år siden er ankommet. Det ene skal innlemmes i Det faste galleri. Foreningen klarer igjen å øke sin samling finansiert av egne midler. Det ble loddet ut 6 malerier i priser mellom 35 og 12 Spd., og 11 fotografier, i prisklassen 10 til 1 Spd (derav 9 tyske og 2 franske). Det er lave priser på gevinstlisten.
Det faste galleri består av arbeider av Gude, Melbye (2), Baade, Eckersberg (2), Bøe (2), Munthe, Müller, Askevold, A. Nielsen, Sinding, frøken Sinding, Ender, Nordenberg, Bø. Dessuten eier foreningen malerier gitt til foreningen av kunstnere (stort sett fra Düsseldorf) som kan selges til en beleilig tid og legges til fondet for eget lokale. Man er lovet gratis tomt opplyses det igjen.
Allerede 10 år etter starten i 1865 har kunstforeningen et fast galleri med minst 16 malerier, et byggefond på 236 Spd., men bare rundt 100 medlemmer. Det ser ut som dens strategi er å ha mange og lavt prisede gevinster i forhold til medlemstallet (mellom hvert 5. og 7. medlem kunne vinne.) Den har også fått sponsorer, i form av malerier mottatt som gaver fra kunstnere og et medlem som har gitt litografier, og en tomt. Foreningen har noe som kan selges eller loddes ut til fordel for et fond. Bortsett fra ett år har den gått md overskudd, og har bygget opp egenkapital og et fond. Det er ingen annen liten norsk kunstforening som har oppnådd slike resultater etter så få år. Vi skal senere se at Stavanger kunstforening i større grad enn andre norske kunstforening klarer å bygge opp fond og fast galleri gjennom avsetning av egne midler.
1876
I 1876 skifter myntenheten i Norge fra daler til kroner. Omregningskursen er 4 kroner for hver daler. Pussig nok beregnes kunstprisene ennå noen år fortsatt i daler.
Morgenbladet gjengir 20.9.1876 litt fra generalforsamlingen og utlodningen. Foreningen har 71 innenbys og 28 utenbys medlemmer, i alt 99. Det loddes ut fire malerier (norske) til samlet verdi av 150 Spd,, og 10 fotografier (ett norsk, etter Mülller), verdi 39 Spd.
Eilif Peterssen maleri «Søndag Eftermiddag» blir tillagt Det faste Galleri, sammen med maleriet «Hos Skriveren» av Rusten – det er Olav Rusti før han «fornorsket» navnet sitt. Prisene oppgis ikke i protokollen, men der kalles Rustis maleri for «Bygdeprocuratoren». Både Peterssen og Rusti tilhører generasjonen av malere etter Düsseldorf. Peterssen blir inngiftet i Kiellandfamilien.
1877
Morgenbladet 19.10.1877. Det loddes ut 4 malerier (verdi 508 kroner, eller 127 Spd., derav 2 av Skramstad , et av Amaldus Nielsen, og et av Reu (kan det være en skrivefeil for bergenskunstneren Reusch?). Dessuten 12 fotografier (tyske), og 1 kobberstikk, som er en gevinst fra Christiania kunstforening. Foreningen prioriterer stadig mange lodder til lav pris (særlig fotografier), slik at den klarer å finansiere innkjøp til den faste samling.
Det avsettes 400 kroner som direksjonen kan bruke til å kjøpe malerier til Det faste Galleri. Bestemmelsen gjør at den kan overføre beløpet også til neste regnskapsår. Det er penger som skulle ha vært brukt i Paris i sommer, men som på grunn av omstendighetene ikke ble anvendt. Når begynte direksjonen å kjøpe malerier i Paris? Har foreningen nå en kommisjonær bosatt der? Kitty Kielland var i Paris i 1877, er det hun som skal kjøpe inn?
1878
Det faste Galleri får store utskiftinger. Direksjonen vedtar at det tas ut malerier av Ender, Sinding, Askevold, Eilif Peterssen og Amaldus Nielsen og en tegning av Werenskiold. Inn kommer malerier av Eckersberg, Gude, Munthe, Kitty Kielland og Harriet Backer (de to siste bare betegnet som «frk.»). Har Kitty Kielland påvirket sine fars prioriteringer? Hun hadde vært hjemme i 1877 og hadde samme år besøkt Parisersalongen (NKL). Hun hadde Gude som lærer, var nær venn av Eilif Peterssen og Harriet Backer.
Det ser nå ut til at foreningen er begynt å se kritisk på innholdet i sitt faste galleri. Den kan se fordeler i å skifte ut tidligere innkjøp med nye, større og bedre av samme kunstner, for å bedre kvaliteten på galleriet. Er det nå galleriet begynner å bli en kunstsamling, med et blikk på fremtiden? Men det dreier seg fortsatt bare om samtidskunst, slik det også gjorde med lotteriinnkjøpene. Med den nylig avgått formannens datter vel innarbeidet i de utenlandsboende norske kunstneres miljøer er det ikke overraskende at det skjer endringer.
Direksjonen vedtar å tilby Sinding 500 kroner for hans maleri «Høstkveld ved Norges Vestkyst». Dette er et av de få eksemplene der det vanlige forhandlingssystemet blir synliggjort i møteprotokollen. Her er det ikke noe fastprissystem. Trolig er nå Stavanger Kunstforening på vei over fra bestillingskjøp til utstillingskjøp. Sinding har kanskje sendt maleriet til Stavanger for å få det innkjøpt. Direksjonen samles til et innkjøpsmøte og gjør sine valg.
De maleriene som ble tatt ut av det faste galleri blir nå loddet ut. Det oppgis å ha en samlet verdi på 842 kroner, tilsvarende 210 Spd. Sammen med maleriene blir det 26 gevinster på 139 medlemmer, en gevinst på nesten hvert femte medlem. Så gode vinnersjanser er ikke registrert i andre kunstforeninger. Medlemstallet er nå i ferd med å stige. Kunstforeningene i Drammen, Hamar, Halden og Trondhjem vinner hvert sitt fotografi på sine byttelodd. Det er altså ikke bare medlemmene som vinner. Til gjengjeld har jo Stavanger kunstforening vinnersjanser hos de andre.
Brennevinssamlaget har støttet foreningen med 500 kroner, men det blir ikke registrert før i neste regnskapsår. Samlagets bevilgninger kommer noen få år, men så stopper de opp. Det er til forskjell fra Trondhjems kunstforening, der brennevinssamlaget bevilget store beløpet over mange år til innkjøp til det faste galleri. Brennevinssamlagene var opprettet i kraft av lov fra 1871. Privatfolk skjøt penger inn i laget, det fikk monopol på omsetning av brennevin i sine byer. Men avkastningen var begrenset i loven, slik at overskuddene måtte bevilges til allmennyttige formål. I Trondheim var en betingelse at foreningens utstillinger skulle ha gratis adgang en dag i uken. I Stavanger er det ikke kjent at samlaget stilte en tilsvarende betingelse.
I Stavanger må foreningen stole på egne midler. Først mye senere kommer det gaver i form av kunstverk.
1879
«Det Faste Galleri vokste langsomt, men sikkert. … Billeder som var satt av til Galleriet, ble ofte byttet ut med andre, og stort sett var forandringene til fordel for Galleriets lille samling.» (Hidle:21). Noen verk kom til samlingene som følge av byttelodd med andre kunstforeninger. Kongen var også her medlem, og donerte gjerne sine gevinster til foreningen.
Direksjonen vedtar 28. juni et budsjett for innkjøpene: Fem malerier i prisklassen 450 til 100, fire fotografier for 160 kroner, fire for 80 kroner og fem for 50 kroner. På møte 1. oktober ble det bestemt å lodde ut tidligere innkjøpte malerier av Sinding, Backer, Ekenæs, Kielland og Askevold samt å gjøre innkjøp av fotografier for 240 kroner. Det er helt uklart hvem det er som foretar disse vurderingene. Hva betyr de for det kunstmuseum som senere vokste opp på denne grunnmuren av tidlige innkjøp?
Brennevinssamlaget støtter foreningen med 800 kroner, 300 kroner i tillegg til de 500 fra forrige år. Direksjonen gjør rede for de disposisjoner som er gjort. Det loddes ut fem malerier av ”frøknene” Sinding, Backer og Kielland, og av Askevold og Ekenæs, samt ni fotografier.
Foreningen fikk fra 1879 til 1883 årlig støtte fra Stavanger Brennevinssamlag, til «Kunstgalleriet under Kunstforeningens Bestyrelse» (Hidle:21). Noen år, mellom 1879 og 1883, ble innkjøp finansiert av bevilgninger fra Brennevinssamlaget i byen, med årlige tilskudd på mellom 300 og 500 kroner. Siden samlaget eksisterte ennå noen år, er det overraskende at bevilgningene derfra stoppet så tidlig. Foreningen mottok også kunstverk som gaver til galleriet, bl.a. fra Kitty Kielland i 1880.
En annen inntektspost er ny: Søndagskontingent 82 Spd. Betyr det at foreningen har innført en egen kontingent bare for de som får se «samlingen» på søndager, på samme tid som medlemmene også har rett til å se den? Formodentlige gir den ikke lodd i trekningen, og ikke stemmerett – men sikker kan vi ikke være. Det er trolig den eneste kunstforening som har innført en søndagskontingent.
I regnskapet står det en utgift på 50 kroner til Kunstvennenes Samfund. Det er en forening av meget velstående menn. Den kjøper inn store og kostbare verk, som stilles ut i byer der den har medlemmer. Så loddes de ut etter noen år. Flere kunstforeninger har slikt medlemskap. Det betyr at foreningene en eller to ganger i året kan stille ut et stort og kostbart maleri, og dessuten ha sjansen til å vinne det ved selskapets utlodning. Trolig kan den øke sine inntekter ved økt tilgang på ikke-medlemmer som gjerne vil se et «sensasjonelt maleri».
1880
Det tas ut seks malerier fra det faste galleri og kjøpes inn like mange. Det er vanskelig å se et system i det, fordi det ikke opplyses særlig om innkjøpsprisene, bare verdiene av de som loddes ut. Det kan se ut som det kjøpes inn større og dyrere, og formodentlig også bedre malerier til det faste galleri, når det tas noe ut av det. Når et maleri tas ut av det faste galleri, avsettes det en tilsvarende sum eller noe høyere til innkjøp til utlodning. Et maleri av Christian Krohg (skrives Krogh) innkjøpes og loddes ut, først gang hans navn nevnes. Hele denne utskiftningen burde gjøres til gjenstand for en kunsthistorisk studie.
I 1880 opplyser styret at den har de laveste antall medlemmer av landets kunstforeninger. De har tapt utenbys medlemmer, men fått enda flere innenbys. Medlemstallet er 99 innenbys og 36 utenbys medlemmer, i alt 135, som er forenings høyeste hittil. Kongen har vunnet to gevinster, et maleri og et grafisk arbeid. Samlaget har bevilget 300 kroner, som det vil bli innkjøpt for i 1881. Foreningen lodder ut sin første skulptur, av Borch, innkjøpt for 200 kroner. (Stavanger Amtstidene 29.9.1880.)
1881
Brennevinssamlaget bevilger 500 kroner til «Det faste Kunstgallerie under Kunstforeningens Bestyrelse.» Foreningen er fortsatt medlem av Kunstvennenes Samfund for 50 kroner i kontingent.
SAA (Stavanger Amtstidende og Adresseavis) 29.10.1881
Overskrift: ”Maleri-Udlodning” – et referat for foreningens årlige utlodning. Det er 17 gevinster: 5 norske malerier, 2 skulpturarbeider, 2 kobberstikk (gevinster fra andre), 3 akvareller av ”frøken Lütcherat» og 5 fotografier av to tyske og tre norske kunstneres malerier. Det loddes også ut et premieblad fra Kunstvennenes Samfund (første gang det omtales at det har utgitt et premieblad og jeg er ikke sikker på om det er riktig), og fotografi vunnet fra Christiania kunstforening.
1882
Det er kjøpt et maleri for 450 kroner av Harriet Backer, «Andante», som har en salgsverdi på 600 kroner. Det hadde vært utstilt i Drammens kunstforening, men ikke innkjøpt der fordi det var for dyrt. Det hadde vært utstilt på Salonen i Paris. Det er det hittil dyreste innkjøpet som er gjort til det faste galleri. Det skal erstatte utgående småbilleder som tidligere er kjøpt inn for 434 kroner. Det er her som salg av mindre malerier fra det faste galleri skal finansiere dyrere og bedre arbeider. Men hvem foretar vurderingen? Har Kitty Kielland, Harriet Backers nære kollega og venninne, noe å si her?
De øvrige kjøpene til utlodning er av Nils Hansteen (salgspris 600, kjøpt for 400), Kitty Kielland (salgspris 300, kjøpt for 200), Wentzel (salgspris 175, kjøpt for 130), Fredrik Borgen (salgspris 130, kjøpt for 90), dessuten fire akvareller av Philip Barlag for i alt 100 kroner. Foreningen har fått et avslag på i alt 535 kroner. Det er mulig at det er de dårligere tidene som gjøre at kunstnerne gir rabatter, som de ønsker ikke skal bli kjent. Konsekvensen er at de verdier som oppgis ved utlodningene er lavere enn de prise foreningen har betalt.
Brennevinssamlaget har bevilget 500 kroner til innkjøp til det faste galleri. For de tre siste årenes bidrag samt renter kan det gjøres innkjøp for 1300 kroner. Det gjøres innkjøp av et maleri av Nikolai Ulfsten med et motiv fra Jæren, som har utstilt på Salonen i Paris. Det kjøpes kontant for 1000 kroner, selv om det har hatt en oppgitt salgspris på 1500 kroner. Det er nå det hittil dyreste maleriet foreningen har kjøpt.
Agent Oftedal blir, mot en stemme, engasjert som kasserer og sekretær for en årlig gasje på 50 kroner. Han overtok foreningens «Bøger» og en bankbok med innestående noe over 1000 kroner.
1883
I generalforsamlingen økonomiske oversikt gis det en interessant opplysning: Entré ved to «Tourné-Udstillinger». Det er en serie med fem-seks små vandreutstillinger som kunstnere i Kristiania har satt opp. Da er de også kommet til Stavanger kunstforening, trolig i løpet av 1882. 800 kroner er avsatt på kunstgalleriet konto – det er midler som skal brukes til innkjøp. Kunstforeningen har et allsidig utgiftsbudsjett, bla. husleie 96 kroner, forsikring 59,50, en diversepost med innkreving av kontingent, annonser, frakt av bilder og annen transport, renhold, trykking, porto etc. 125 kroner, sekretærens tilsyn 48 kroner, kontingent Kunstvennes Samfund 50 kroner, Blomqvist kunsthandel i Kristiania 500 kroner for malerier av Otto Sinding, Skramstad og Morten Müller, to akvareller som ennå ikke er ankommet 100 kroner, kassererens lønn for ½ år 25 kroner. Kunstforeningens administrative utgifter er økt betydelig. En relativt mindre del av medlemskontingenten går til lotteriinnkjøp. Det gjør foreningen sårbar for utmeldelser. Den må holde på dem ved å gjøre lotteriene attraktive.
Kunstforeningen i Stavanger har administrasjonskostnader som tilsvarer ca 10 % av hele budsjettet, eller mellom 25 og 30 % av kontingentinntektene, som i 1883 har omtrent stått stille siden 1878. Administrasjonskostnadene har steget jevnt som andel av kontingentinntektene. Direksjonen har fortsatt ingen godtgjøring – det er et helt ubetalt og frivillig arbeid. For fremtiden skal generalforsamlingen holdes i desember. Byggefondet er på 1564 kroner.
I 1883 vant foreningen et fotografi av Tidemands «Haugianerne» fra Haugesund kunstforening. (24.12 SAA). Den fikk også i år et premieblad fra Kunstvennenes Samfund. Det ble utloddet fem malerier til en verdi av 1070 kroner, tre akvareller, og 11 fotografier, derav ett som premieblad fra Chra. Kunstforening – det eneste noen norsk kunstforening utga.
1884
I styreprotokollen er det i 1884 en økonomisk oversikt med tittelen «Stavanger Kunstgallerie». Det har økonomiske aktiva pålydende 848 kroner, derav 500 kroner fra samlaget i 1882, 332 kroner ubrukt fra forrige år, og 16 kroner i renteinntekter – pengene står på en egen konto. Til fradrag kommer assuranse 16 kroner, og her er bare tre malerier verdsatt: Ulfstens «Fra Jæderen» kr. 1000,-, Otto Sinding «Fra Kinn» 500 kroner, og Heyerdahl «Læsende Pige» 800 kroner, til sammen 2300 kroner. Er det hele det faste galleris samling? Disse 832 kronene på gallerifondet er fra i år tatt ut av foreningens regnskap. For sammenligningens skyld er de lagt til saldoen pr. desember 1884.
Foreningen har to fond – et gallerifond for innkjøp til det faste galleri, og et byggefond. Det er ganske unikt blant datidens kunstforeninger.
1885
Kunstforeningens innkjøp skal nå gjøres i oktober måned hvert år. Det betyr trolig at de da skal prøve å ha en innkjøpsutstilling. Det skjer her en tilpasning til de nye organisasjonsforholdene blant kunstnerne som skjedde etter 1882 (SAA 22.9.1885). Fra 1884 arrangeres Statens Kunstutstilling, som styres av en ny kunstnerorganisasjon som senere fikk navnet Bildende Kunstneres Styre (BKS). Utstillingen, som er finansiert av Departementet for kirke- og utdanningssaker, får snart navnet Høstutstillingen. I enkelte år fremover får Stavanger kunstforening besøk at »Efterutstillinger» av Høstutstillingen.
Det er til utlodningen innkjøpt ti malerier, som har en verdi på 1385 kroner, men som har kostet 950 kroner, en rabatt på nærmere 30 %. Det er verdien som oppgis i protokollen og for medlemmene. På inntektssiden er oppført 10 % i provisjonsinntekter for ett solgt bilde, 40 kroner. Det er første gang en slik provisjonsinntekt forekommer i regnskapet. Hos andre foreninger er provisjonsinntekt vanligvis ikke innført før under 1. verdenskrig. Vi får ikke høre om salg til medlemmer før, men det har sikkert forekommet. Først mange år senere blir salgsprovisjon en viktig inntekt, ikke bare i Stavanger, men for alle kunstforeninger.
Det er tatt inn 74 kroner i søndagskontingent, og 75 kroner i renteinntekter. Det er ikke mottatt støtte fra brennevinssamlaget, og det er heller ikke gjort noe innkjøp til «det under Kunstforeningens Bestyrelse staaende Stavanger Kunstgalleri». Gallerifondet har ca 850 kroner i ubrukte midler. Fortsatt er det bare spesifisert at tre malerier er forsikret.
Foreningen synes å ha endret strategi når det gjelder gevinster. Den kjøper ikke lenger inn til lav pris et stort antall fotografier eller andre typer reproduserte kunstverk. Nå er det stort sett færre malerier, en eller to relativt dyre, og så de fleste til relativt lave priser. I oversikten er dyre akvareller og tegninger regnet med under malerier. Har medlemmenes smak endret seg?
Dette året, 1885, er det 16 kunstforeninger i Norge, blant annet en i Haugesund. De dårlige tidene rammer alle, og hele åtte av foreningene blir nedlagt etter noen år.
1886
Nye bilder er ankommet, ”et mer end almindeligt Udvalg”, av kunstnere er Kolstø, Askevold, Lehmann, Grimelund og O. Dahl. SAA 16.10.1886. Dette er bilde som stort sett bare medlemmene får se. Den begrensede adgangen er en markedsføring av medlemskap.
Det er innkjøpt åtte malerier til utlodningen for 790 kroner. Det er det laveste innkjøpsbeløpet siden 1877. Fire av maleriene er av kvinner: Kitty Kielland, Marie Tannæs og Betzy (Akersloo) Berg (2). Det gjøres ikke innkjøp til det faste galleri. Det er dårlige tider også i Stavanger, flere utgiftsposter er redusert, bl.a. «Opsyn», eller strøket, som medlemskapet i Kunstvennenes Samfund. En akvarell av Schiertz i utlodningen er gevinst fra Larvik kunstforening, den vinnes at Kristiansand kunstforening. Dessuten er det enda et maleri av Borgen med i utlodningen. Det ene maleriet av Betzy Berg blir vunnet av medlem nr. 1 – Hans Majestet kongen.
De åtte maleriene blir på gevinstlisten oppført til en verdi av 1110 kroner. Direksjonen har ikke lenger protokollførte møter mellom generalforsamlingene, der den gjør sine innkjøp. Innkjøpene blir bare presentert direkte på generalforsamlingen. Det er overraskende. Foreningen har jo sin «samling» åpen for medlemmene iallfall hver søndag, og der må de har utstilt langt flere malerier enn det har kjøpt inn.
1887
Det er bare fem medlemmer inklusive styret på generalforsamlingen 23. desember. For utlodning er det innkjøpt åtte malerier, et høyrelieff av Stefan Sinding (kjøpt for 200 kroner), radering av Peters, verdsatt til 20 kroner, og ganske overraskende: et portretthode utført av Tidemand (eller er det Tidemand som er portrettert?). Dessuten har foreningen vunnet tre gevinster fra andre kunstforeningers lotterier, deriblant en akvarell av Gude til en verdi av 300 kroner. For de ti gevinstene som er innkjøpt har foreningen betalt 845 kroner, på gevinstlisten er de oppført til 1285 kroner. Det er igjen mange gevinster til lave priser.
Medlemstallet er synkende, men foreningen klarer fortsatt å øke byggefondet noe. Men administrasjonskostnadenes andel av de totale inntektene stiger og er nå på over 35 % av kontingentinntektene. Denne inntektsklemmen fører til andre kunstforeningers nedleggelse.
1888
Det er kjøpt inn bare syv malerier til utlodning, til en samlet pris av 600 kroner. To malerier vunnet fra andre kunstforeninger, Christianssand og Fredrikstad, inngår også i utlodningen.
Den store nyvinningen for foreningen og Stavanger er at den får besøk av en «Efterutstilling» av Statens kunstutstilling, altså Høstutstillingen. Det er kanskje Stavanger publikums første større møte med moderne norsk kunst. Den hadde 60 malerier og tre skulpturarbeider. Den ble vist i Sparekassens sal med tilstøtende værelser, leien var gratis. Den ble daglig besøkt av 130-150 personer, som hver betalt 25 øre i entré. Siste dagen var det 1100 besøkende, med en entré på 10 øre. Foreningen hadde påtatt seg det økonomiske ansvar for utstillingen. Den gikk med et overskudd som ble overført til komiteen for utstillingen.
Foreningen har 87 medlemmer, det loddes ut 9 malerier og 1 akvarell samt 3 gevinster fra andre kunstforeninger, i alt 13 gevinster. Samlet verdi er 1480 kroner. (SAA 24.12.1888)
1865-1888 Utviklingen i tall
Oversikt kontingentinntekt, antall lodder, innkjøp totalt, innkjøp til utlodning, antall malerier kjøpt til utlodning, innkjøp til fast galleri, saldo ved utgangen av året, fondsavsetning. Kilde: møteprotokoll 1865-1895 (A/L0001). Kolonne 5, 7 og 8 gjelder bare malerier. Fra 1876 er alle beløp omregnet til kroner, der 1 Spd. er 4 kroner. Kolonne 6 skal leses slik: første tall: totalt antall gevinster, andre tall: fotografier og andre reproduksjoner eller svært rimelige akvareller, tredje tall: antall malerier, tegninger og dyre akvareller (det aller meste er malerier).
| 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 |
| År | Kontin- Gent Spd. Kr | Lodder | Innkjøp kunst totalt | Kjøp malerier utlodn. | Antall | Kjøp malerier galleri | Antall/ Akkum-ulert | Saldo Spd. Kr. | Derav bygge-fond |
| 1865 | 241 | 69 | 200 | 167 | 14/8/6 | 117 | 3 | 26 | |
| 1866 | 262 | 89 | 274 | 100 | 12/9/3 | 190 | 4/7 | 12 | |
| 1867 | 280 | 96 | 269 | 12/7/5 | 2/9 | 30 | |||
| 1868 | 287 | 103 | 304 | 168 | 14/9/5 | Ca 120 | 4/13 | 132 | |
| 1869 | 402 | 150 ca | 258 | 130 | 19/14/5 | 90 | 2/15 | 149 | |
| 1870 | 249 | 70 ca | 202 | 190 | 19/14/5 | 191 | 150 | ||
| 1871 | 247 | 70 ca | 162 | 206 | 20/9/11 | 280 | |||
| 1872 | 227 | 60 ca | 221 | 165 | 14/6/8 | 1 | 263 | ||
| 1873 | 240 | 60 ca | 191 | 195 | 15/11/4 | 314 | |||
| 1874 | 244 | 60 ca | 194 | 175 | 13/8/5 | 369 | |||
| 1875 | 244 | 90? | 221 | 154 | 17/11/6 | 1 | 378 | 236 | |
| 1876 | 266 | 98 | 279 | 178 | 14(10/4 | 2 | 343 | 251 | |
| 1876 kr | 1048 | 1116 | 680 | 1372 | 1004 | ||||
| 1877 | 1112 | 104 | 564 | 19/15/4 | 1766 | 1375 | |||
| 1878 | 1396 | 139 | 1352 | 26/20/4 | + 5 – 5 | 1699 | |||
| 1879 | 1432 | Ca 140 | 1766 | 14/9/5 | 1316 | 2 | 1949 | 1267 | |
| 1880 | 1476 | 135 | 1600 | 1200 | 17/11/6 | 2006 | 1327 | ||
| 1881 | 1390 | 131 | 1325 | 1260 | 15/8/7 | 1854 | 1420 | ||
| 1882 | 1424 | 130 | 1340 | 1145 | 10/-/10 | 450 | 1 | 2457 | 1491 |
| 1883 | 1340 | 122 | 2100 | 1170 | 9/1/8 | 1000[1] | 1 | 2200 | 1564 |
| 1884 | 1328 | 121 | 1138 | 840 | 14/6/8 | 2414 | 1582 | ||
| 1885 | 1288 | 115 | 950 | 950 | 10/-/10 | 2584[2] | 1646 | ||
| 1886 | 1112 | 89 | 820 | 820 | 10/-/10 | 3026 | 1712 | ||
| 1887 | 1044 | 89 | 946 | 946 | 10/1/9 | 1781 | |||
| 1888 | 1016 | 87 | ? | 10/-/10 | 3108 | 1852 |
Foreningen har en trygg økonomi. Den har hele tiden et lite driftsoverskudd, som det bruker til å etablere et gradvis stigende byggefond. Noen år tilføres det bare renter. I tillegg har den ledige midler til innkjøp til det faste galleri, ca 850 kroner som står på egen konto, og som er ubrukte midler fra brennevinssamlaget. Medlemstallet har ligget på mellom 100 og 140. Medlemstallet har sunket litt under den økonomiske krisen på 1880-tallet, men på langt nær så meget som i andre kunstforeninger. Den har et byggefond, og av ikke brukte bevilgninger fra brennevinssamlaget har den også et fond for innkjøp til det faste galleri. Etter 1879 har den bare gjort ett innkjøp til det faste galleri.
Innkjøpte kunstnere 1865-1888
Kilde: Foreningens møteprotokoll
Rekkefølgen er den som følger av protokollen. Fornavn brukes bare der flere harsamme etternavn. Alle årstall gjelder 18-hundretallet. Alle de 14 første ga hver sin skisse e.l. til foreningen som en gave i 1865, den gaven er ikke med. Når det står 66 to ganger betyr det at det det året var to utlodninger. Jeg vil ikke utelukke noen mindre feil.
| Nr. | Kunstnernavn | Innkjøpt til utlodning År | Innkjøpt til fast galleri År | Tatt ut og utloddet År |
| 1 | Knud Bergslien | 71, 72 | 66, 79 | 80 |
| 2 | Nordenberg (s) | 66 | ||
| 3 | Jacobsen | 66 x2 | ||
| 4 | Müller | 76, 83 | 66, 67 | 81 |
| 5 | Lerche | 66 | ||
| 6 | Lorch | 66, 66 | ||
| 7 | Rasmussen | 66, 68 | ||
| 8 | Johan Nielsen | 66, 68, 77 | ||
| 9 | Nordgren (s) | |||
| 10 | Collett | 66, 66 | ||
| 11 | Gude | 66 | 66, 78 | |
| 12 | Sundt-Hansen | (gave i 1865) | ||
| 13 | Tidemand | 66, 88 gev. Bergen kf. | ||
| 14 | Schanche | 66 | ||
| 15 | Anton Melbye d. | 66 | ||
| 16 | Baade | 66, 69 | ||
| 17 | Vilh. Melbye d | 67 | ||
| 18 | Barlag | 67 | ||
| 18 | Wexelsen | 67, 84 | ||
| 19 | Dahlqvist (s) | 67 | ||
| 20 | Frk. Zeuthen | 67 | ||
| 21 | Olaf Dahl | 67, 68, 69, 74 | ||
| 22 | Eckersberg | 70 | 68 | |
| 23 | Askevold | 85, 87 | 68 | 79 |
| 24 | Am. Nielsen | 81 | 68 | 78 |
| 25 | Bøe | 68 | ||
| 26 | Ludv. Munthe | 68 | 69 | |
| 27 | Schøien | 68, 73, 83 | ||
| 28 | Bennetter | 69, 70, 71, 72, 76 | ||
| 29 | Diesen | 69, 70, 75, 87 | ||
| 30 | Elisab. Sinding | 69, 72, 73,74 | 71, 78 (?) | 79 |
| 31 | Melvold | 69 | ||
| 32 | Smith-Hald | 70, 73, 74 | ||
| 33 | Løvaas | 70, 71, 72 | ||
| 34 | Thurmann | 71,72, 82 | ||
| 35 | Schive | 71, 72, 73 | ||
| 36 | Glosimot | 72 | ||
| 37 | Grimelund | 73 | ||
| 38 | Thaulow | 74 | ||
| 39 | Normann | 74, 75 | ||
| 40 | Ender | 75 x 2 | 78 | |
| 41 | Borgen | 85×2, 81, 82, 85, 86×2 | ||
| 42 | Haaland | 75, 85, 87 | ||
| 43 | H. Anker | 75 | ||
| 44 | E. Peterssen | 76 | 78 | |
| 45 | Rusti | 76 | ||
| 46 | Bille (d?) | 76 | ||
| 47 | Sørensen | 76 | ||
| 48 | Skramstad | 77×2, 81, 83, 84, 88 | (88 fra Chr.a. kf.) | |
| 49 | Reu (?) | 77 | ||
| 50 | Ekenæs | 78 | ||
| 51 | Gerh. Munthe | 82, 84 | ||
| 52 | K. Kielland | 79, 82, 86, 88 | 78, 1883 (gave) | |
| 53 | Backer | 78, | ||
| 54 | Werenskiold | 78 (en sepiategning) | ||
| 55 | Ross | 79 | ||
| 56 | Skredsvig | 82, 83, 86×2, 88 | 79 | 80 |
| 57 | Barlag | 79, 82×4 | ||
| 58 | Borch | 80 | ||
| 59 | C. Nilsen | 80, 85 | ||
| 60 | Boll | 80, 87 | ||
| 61 | Ulfsten | 81, 83, 84 | 82 | |
| 62 | Stef. Sinding | 81, 87 | ||
| 63 | Frk. Lütcherat | 81 (tre akvareller) | ||
| 64 | Fjelde | 81,86 | ||
| 65 | Hansteen | 82, 84 | ||
| 66 | Wentzel | 82, 84 | ||
| 67 | Kolstø | 85, 87, 88 | ||
| 68 | Smith | 85 | ||
| 69 | Betzy Berg | 85×2, 86×2 | ||
| 70 | Frk. Grimsgaard | 85, 88 | ||
| 71 | Tannæs | 86, 88 | ||
| 72 | Schiertz | 86 (fra Larvik kf) | ||
| 73 | Jak. Sømme | 87 | ||
| 74 | Th. Bahr | 87 | ||
| 75 | Peters | 87 | ||
| 76 | H. Anker | 87 (fra Chr. S. kf) | ||
| 77 | H. Jensen | 87 (fra Larvik kf.) | ||
| 78 | Diriks | 88 | ||
| 79 | Jens Wang | 88 | ||
| 80 | Eggen | 88 (fra Freds.st. kf.) |
Stavanger kunstforening har mer enn andre kunstforeninger spredt sine innkjøp på mange kunstnere. Den har heller ingen sterk tendens til å favorisere sine lokaler kunstnere (Sundt Hansen, Baade, Bennetter (fem innkjøp), Haaland, Kielland (fem innkjøp), Ulfsten (fire innkjøp), Sømme og Bahr. Eller av kunstnere som er tilknyttet Stavangerkunstnerne: Zeuthen, Peterssen, Backer.
1889
På bestyrelsens møte 15. oktober sies frøken Schrew (?) opp som «tilsynshavende» fordi hun av helbredshensyn ikke tilfredsstiller kunstforeningens «krav». Det er første gang det er nevnt noe om en slik stilling.
På generalforsamlingen 21. desember ble det redegjort for kunstnere som var innkjøpt (alle til utlodningen): Fritz Thaulow, Kitty Kielland, Gustav Wentzel, Lauritz Haaland, Jens Wang, Th. Bahr, A. Hjersing, G(udmund) Stenersen, Tannæs, Barth. Samlet kjøpesum er 955 kroner, men verdiansettelsen i lotteriet er 1420. Etter navnene å dømme er dette en ganske «moderne» samling av malere. Kanskje har høstutstillingen året før hatt sin virkning?
Det er innmeldt 29 innenbys og to utenbys medlemmer, og utmeldt henholdsvis tre og to. Foreningen har nå 89 innenbys og 22 utenbys medlemmer. Foreningen er i ferd med å ta igjen det tapte i medlemstall.
Kitty Kielland har donert sitt maleri «Efter Solnedgang» til det faste galleri, eventuelt for utlodning «til Fordel for Kunstforeningen». Har hun ment det ordinære lotteriet eller et særegent? «Billedet er opphængt blant Kunstforeningens Billeder» står det i protokollen.
Regnskapet for «Stavangers Kunstgalleri» viser en beholdning på 944 kroner, det er gallerifondet. Foreningens har hatt 1280 kroner i kontingentinntekter, det er over 90 av inntektene. Entré utgjør 80 kroner. Det er innkjøpt bilder til utlodningen for 1025 kroner, altså for ca 80 % av kontingentinntektene. Byggefondet utgjør 1926 kroner, innsatt i bank.
1890
Annonse i Dagbladet 3 torsdager i begynnelsen av oktober: innkjøp til utlodningen i desember foregår fra nå. Det er en oppfordring til å sende malerier til Stavanger kunstforening for at direksjonen kan vurdere om de skal kjøpes inn til lotteriet. I andre kunstforeninger, som i Kristiania, holdt de en bestemt utstilling for en slik anledning. Det er uklart om det er det samme opplegget i Stavanger. Det står ikke noe om dette i møteprotokollen.
Bestyrelsen konstituerer seg på møte 31. januar. Da velges Martin Berg til bud, med en lønn på 70 kroner i året. Da skal han også innkassere innenbys kontingenter, rengjøre lokalet to ganger årlig, og er til stede ved foreningens «Aabningsdage – onsdag og søndag fr kl 1130 til 1330 og føre Tilsyn med med entré samt «indfordre Entrépenge af Besøgende, der ikke ere Medlemmer.» Entreen ble inntil videre bestemt til 10 øre.
Noen flere innførsler er det ikke i protokollen før generalforsamlingen 23. desember. Det står ikke hvor mange medlemmer som var til stede, men direksjonen var fulltallig. Det er innkjøpt kunstverk for 888 kroner, og vunnet to gevinster i Larviks og Kristianssands kunstforeninger, som også utloddes. Den har utstillet Carl Sundt Hansens maleri «En begravelse om bord», og tatt inn 223 kroner i inngangspenger. Fratrukket utgiftene var overskuddet 117 kroner som ble satt i i byggefondet.
Gallerifondet er nå på 929 kroner, det er ikke gjort noen innkjøp av fondet siden 1883. Medlemskontingenten har innbragt 1215 kroner og inngangspenger (utenom de 223) 262 kroner. Det har vært en sterk stigning i entréinntekter de senere årene. Nedsettelsen til 10 øre har brakt et større publikum. Til sammen har foreningene krevet entré av om lag 4850 besøkende, et antall det er grunn til å betvile. Til gevinster er brukt bare 575 kroner. Byggefondet er steget med 123 kroner til 2049 kroner. Det ble utloddet 11 gevinster, derav to lystrykk.
1891
Utenom et konstituerende møte er det ingen innførsler i protokollen før generalforsamlingen 23. desember, da som vanlig også er trekning av gevinster. Foruten direksjonen er det bare ett medlem til stede. Foreningen har nå 110 medlemmer, av dem 17 utenbys. Billedhuggeren Stephan Sinding har gitt foreningen en byste av Henrik Wergeland.
En del norske og svenske kunstnere har gitt bilder til et lotteri til inntekt for en utstillingsbygning i Kristiania (altså et Kunstnernes hus). De har vært utstilt også i Stavanger, og her ble det solgt 100 lodd. Foreningen har fått 10 % provisjon, men beløpet er ennå ikke mottatt. Det er heller ikke i år brukt av midler i gallerifondet. Mens kontingenten har holdt seg opp, med 1220 kroner, er entrépenger sunket til 25 kroner. Det er inntektsført provisjon av ett solgt maleri, med 15 kroner. Det tyder på at provisjonen har vært 10 %. Det er betalt 1180 kroner for malerier, altså nesten like meget som kontingenten har innbragt. Kassereren har 70 kroner i lønn, budet 70 kroner. Regnskapet balanserer på nesten 1600 kroner. Det er ikke tilført midler til byggefondet ut over renter. Det ble loddet ut 12 gevinster, derav fire små malerier av Gudmund Stenersen. Den samlede verdien er angitt til 1240 kroner, den betalte prisen må være lavere. Kongen vant to av gevinstene. Det kunstneriske nivået er lavere, det er ingen av «dagens» kunstnere med på gevinstlisten, der vi finner navn som Elisabeth Berg, Ingerid Dahl, Julius Holch, Georg Strømdahl, Lauritz Haaland, Bennetter, Axel Ender, Barlag (vunnet av Alexander Kielland).
1892
Det konstituerende møte holdes først 4. mars. Ved siden av konstitueringen gjøres de bare ett vedtak: å forsikre det faste galleri for 4500 kroner og for «fremmede» bilder 4000 – altså andre bilder som til enhver tid befinner seg i foreningen, som de som stilles ut eller er innkjøpt for utlodning og egentlig eies av medlemmene.
På møtet 14. september bestemmes at byggefondets midler, ca 1800 kroner, skal utlånes til Stavanger Museum «mot gangbar panterente», mot at museet «derfor stiller en sikkerhet i bygningen». Dette er begynnelsen på en ganske usedvanlig praksis blant kunstforeningene: den investerer i eiendom, eller låner ut penger med pant i eiendom. Dessuten leier kunstforening lokaler i «en stor sal» i museumsbygningen for en årlig leie på 200 kroner. Til neste generalforsamling skal det undersøkes hvordan det forholder seg med tomten ved «den gamle jomfrustiftelse» – det er vel den tomten Jens Z. Kielland ga foreningene allerede rett etter 1865.
Så holdes det generalforsamling, som flere ganger tidligere på lille julaften 23. desember. Heller ikke her var mer enn ett medlem til stede ved siden av direksjonen og kassereren. Det er innkjøpt syv malerier og en akvarell til lotteriet, til en pris av 750 kroner, men verdsatt til 940 kroner. Dessuten innngår Amaldus Nielsens maleri «Solskinnsstemning» i lotteriet, det var vunnet i Trondhjems kunstforening. Det er 112 medlemmer. Den har byttelodd med 8 «indenlanske Kunstforeninger».
Ved siden av de vanlige regnskapsopplysninger får vi vite at provisjonen på lotteriet ble på kr. 12,70 for 127 solgte lodder. Kongen har gitt en av sine gevinster i fjor, «Fra Hitterdal(?)» av Georg Strømdal, til foreningen, som lar det inngå i sitt faste galleri. Direksjonen sender takkeskrivelse, som den gjør til alle givere. Foreningen har tatt i bruk lokaler i det nye museet, og lånet er betrygget med en sikkerhet på 1800 kroner. Gallerifondet står fortatt stille, det koster omtrent like mye i forsikring som det får renter i banken. Ellers er det ingen store endringer i regnskapet.
1893
Foreningen fikk i 1893 lokaler i Stavanger Museums nye bygning, der dens samling fikk «stadig museumsmessig tilsyn» (Shetelig:137). Innflyttingen skjedde 14. oktober, og utstillingen åpnet for publikum fem dager senere. «Besøget har siden den Tid været adskillig større end tidligere», heter det i årsberetningen. Foreningen har egentlig kjøpt seg inn i lokalene, og vært endel av finansieringsgrunnlaget for de nnye museumsbygningen.
Ingen møter er protokollert etter forrige generalforsamling. 22. desember samles direksjonen og fire medlemmer seg til ny generalforsamling. Det er innkjøpt gevinster for 950 kroner, men «Den af Kunstnerne ansatte Verdi for samme er Kr. 1420.» Foreningen får en «rabatt» på rundt 30 %. Et spørsmål er: hvor ellers i Norge får kunstnerne betalt for den «ansatte Verdi»? Det er et prutesystem i forhold mellom kunstnerne og, ikke bare Stavanger kunstforening, men alle kunstforeninger som fortsatt eksisterer. Medlemstallet er gått litt ned, til 88 innenbys og 19 utenbys. Kunstforeningen får mindre kjøpekraft, for den kan ikke kjøpe inn mer kunst til lotteriet enn det medlemmene betaler i kontingent. Og på den andre siden: kunstforeningen kan bare kjøpe inn kunst som medlemmene liker og gjerne vil vinne for å henge opp i sine egne hjem. Det er åpenbart at medlemmene i Stavanger ikke liker den nye moderne kunsten. Det gjør de heller ikke i de andre kunstforeningene.
I regnskapet for gallerifondet er det ført et tap på kr. 55,88 i Kredittbanken. I de dårlige tidene har trolig banken gått konkurs. Det rammer både store og små.
Medlemskontingenten har innbragt 1197 kroner, entrépenger 105 kroner – trolig det meste etter åpningen i museet.
Det er interessant å se på hele utgiftssiden i regnskapet:
Brikker til utlodningen 9,45
Rammer og innredning av nytt lokale 92,20
Husleie 100,-
Utbetalt for innkjøpte malerier 495,-
Tilsyn og budtjeneste 70,-
Lønn til kasserer og sekretær 50,-
Assuransepremie 52,25
Frakter, arbeidspenger etc. 111,93
Telegrammer og porto 12,00
Sum 992,83
Utlodningsinnkjøpene er bare 50 % av de totale driftsutgiftene. Foreningen kommer gradvis i en klemme der synkende kontingentinntekter møter stigende utgifter. For å holde seg i live økonomisk, må relativt mindre brukes på utlodningsinnkjøp. Det blir viktigere og viktigere å tilfredsstille medlemmenes smak, for å holde på dem. Dette er alle kunstforeningers dilemma på denne tiden – avveiningen av kunstnerisk kvalitet mot medlemmenes smak. Kunstforeningssystemet med utlodninger og gevinstmuligheter som hovedmotiv for medlemskap er nødt til å føre til at gevinstinnkjøpene aldri vil være på høyde med det beste i samtidens nyere kunst. Det gjør imidlertid innkjøpene til faste gallerier, for eksempel i Trondhjem. Men hva skjer i Stavanger kunstforenings faste galleri, der det disse årene omtrent ikke gjøres innkjøp til det faste galler? Begge kongens gevinster dette året blir imidlertid gitt til det faste galleri.
Byggefondets midler er nå i hovedsak, med 1800 kroner, plassert i museumsbygningen. Den opplever ikke noe tap. Det gjør heller ikke foreningens øvrige bankinnskudd.
De utloddede gevinstene var av Gudmund Stenersen, to av Maria Tannæs (det ene vunnet av Kongen), Julius Holch (vunnet av Bergens kunstforening), Lauritz Haaland, Gunnar Berg (et av de sjeldne eksemplene på denne tidlig døde kunstnerens kunstforeningskjøpte arbeider), Hulda Strømberg, Andreas Singdahlsen, Hjalmar Johnsen, Clara Grimsgaard (også vunnet av Kongen).
1894
Det er ny generalforsamling 22. desember, uten noe direksjonsmøte i løpet av året. Det må jo ha foregått en del forhandlinger og avgjørelser må være tatt, men det forteller protokollen ikke noe om. Bare ett medlem utenom direksjonen er til stede, til tross for at alle generalforsamlinger er bekjentgjort i «4 af Byens Dagblader». Det er som medlemmene har liten betydning, og at vi har å gjøre med en direksjon som velger seg selv og sine etterfølgere.
Det samlede medlemstall er sunket fra 107 til 105. Besøket viser en gledelig fremgang, som «tilskrives det nye Lokale». Man har fått 282 kroner i inngangspenger. Med 10 øre i entré er det vel mange som får sin kunstinteresse tilfredstillet med noen besøk i året, istedenfor å betale 10 kroner for å delta i et lotteri. Det er beklagelig at vi ikke får vite hva som er utstilt. Men til gjengjeld får vi vite at foreningen dette året har hatt fire separatutstillinger. De har vært med Herman Anker, Sigurd Moe, C. W. Barth og August Jacobsen – «alle med godt Besøg». Det er også en forklaring på økende besøk dette året. Men det er nok av medlemmer, fordi entréinntektene er små.
Alle kunstforeninger begynte med separatutstillinger fra tidlig på 1890-tallet, etter at de første i Norge ble holdt helt på slutten av 1880-tallet. Separatutstillinger er en ny estetisk praksis som fikk betydning for utformingen av den moderne kunstnerrollen, der enkeltkunstnere fremtrer i større bredde med en særegen profil. Det endret også publikums syn på kunst og kunstnere, og bidro til økende kunsthistorisk bevissthet, blant annet fordi man kunne se hvordan kunstnere hadde «utviklet seg». Kunstnere ble i større grad representanter for retninger eller «ismer», et sett med begreper som gjorde det lettere å skille kunstnere fra hverandre ved måten de malte på enn ved deres motiver. Et kyndig publikum måtte kunne anvende dette klassifikasjonsskjema når de betraktet og samtalte om malerier og skulpturer. Med separatutstillinger kom også utstillingsåpninger, en ny type estetisk og sosial praksis. Slike virkninger oppsto selvsagt også i Stavanger. Gjennom årenes løp hadde stavangerkunstnere mange separatutstillinger i foreningen. Det økte nok medlemmenes interesse for «deres» kunstnere.
Det har kanskje også stimulert direksjonen til å søke om å få den førstkommende Høstutstillingen til Stavanger. Det blir eventuelt i 1895. I regnskapet er det ikke store endringer. En ny utgiftspost heter «Sigurd Moe – Entrépenger for 1 Dag», kr. 25,80. Her synes kunstneren å ha fått inngangspengene, kanskje er det fordi han selv har sittet vakt der da. Separatutstillingene ser ikke ut til å ha fremmet salget, for provisjonen er liten. Eller kanskje det er avtalt at det ikke skal trekkes fra provisjon i oppgjøret til separatutstillende kunstnere? Byggefondet er på 1967 kroner.
Det ble loddet ut ti gevinster, deriblant to av Fredrik Kolstø – kanskje et tegn på en viss aksept av de unge moderne? Et maleri av Valentin Kielland ble vunnet av Kongen. Den samlede verdien var 1140 kroner, mens det i regnskapet var oppført 1411 kroner. Trolig gjaldt noe av beløpet fjorårets utlodning.
1895
På årsmøtet for 1895 ser det ikke ut til at det var noen medlemmer til stede, utenom fire medlemmer av direksjonen og sekretæren. Det er underlig, hva skyldes det? I mange år er det nesten ikke medlemmer til stede på generalforsamlingene, til tross for at de blir annonsert i byens aviser. Legges de for tett opp til julaften?
Medlemstallet står stille, og med det også inntektene. Men foreningen har hatt Statens kunstutstilling på besøk i en uke. Den ble besøkt av 1800 personer, siste søndagen var det 1000. De første dagene var entréen 25 øre, siste dag 10 øre. Utstillingen omfattet 43 malerier, 4 akvareller og 4 skulpturer. Sparekassens direksjon hadde stilt bankens lokaler gratis til disposisjon. Foreningen hadde allikevel et underskudd på 106 kroner på utstillingen, det ble imidlertid refundert. Gudmund Stenersen hadde på samme tid en separatutstilling. Foreningen har innkrevd kontingenter for medlemmer i Stavanger for Bergens kunstforening, og for Nasjonalgalleriet. Hvorfor det siste?
Edvard Munch forespurte foreningen om den ville holde en separatutstilling «af en Samling af hans Malerier», mot at den dekket frakt og omkostninger, og deler entréinntektene med ham. Det ville foreningen.
Foreningen tok inn 1244 kroner i kontingent og 123 kroner i entré, og flere inntekter var det ikke, utenom renter. På utgiftssiden står 720 kroner i innkjøp til lotteriet, og ellers det vanlige. Det ble utloddet bare syv gevinster, verdsatt til 1450 kroner. Av vinnerne var Kongen, Kitty Kielland (som selv var innkjøpt med en gevinst verdsatt til 150 kroner) og borgermester Kielland. Tomtespørsmålet bringes igjen på bane, og «eventuell Bygning».
1896
Det er ingen innførsler i protokollen før neste generalforsamling 23. desember 1896. Her er det gitt plass i protokollen til flere vanlige opplysninger, men de er ikke utfylt senere, eller de er påført med blyant. Medlemstallet står stille.
Separatutstillingen med Munch ble avholdt, men den ble kostbar og ga et underskudd på kr 11,26. Munchs halvdel av inngangspenger var kr. 90,53. Det står ikke noe om innkjøp eller salg av Munch. Ellers var det utstillinger med Otto Sinding, Gudmund Stenersen og Sigurd Moe. I regnskapene er det ingen store endringer. Det utloddes 9 malerier til den samlet verdi av 1330 kroner, mens regnskapet viser en utgift på 445 kroner. Kunstnerne er Stenersen (to), Helga Reusch (vunnet av Bergens kunstforening), Sigurd Moe, August Jacobsen (vunnet av Kongen), Singdahlsen, Kolstø, Hinna, Elisabeth Berg.
30. desember holdes konstituerende møte.
(1897)
Med blyant er det under overskriften «Faste Galleri» på ført fem navn:
Sinding, Otto «Høifjellet»
Sørensen, Jørgen «Fjeldstadtjern»
Løkke, Karl «Lyngbakke»
Schreiber, frk. 6 studier
Kidland V. a. «Røgen….?_»
Innførselen er ikke datert. På neste side er øverst det en påtegning som lyder: «Stavanger Kunstforenings Billeder. (Det faste Galleri)» Her kommer noe som må være en opplisting av kunstverk i galleriet. Først kommer en liste innført med penn, med 16 bilder, med verdiansettelse
1 K. Baade Strandbillede 300
2 J.F. Eckersberg Birkeskov 200
3 Hans Gude Kyst – Soloppgang 200
4 W. Melbye Skotske Fiskere 200
5 Anton Melbye Marine 250
6 Otto Sinding Fra Svolvær 300
7 L. Munthe Skovinteriør i Sne 200
8 Eckersberg Bjerkekumstranden? 150
9 C. M. Ross Figurbillede 200
10 Harriet Backer Interiør 400
11 Hans Gude Fra Drøbak 150
12 Olaf Rusten Vinkelskriver 400
13 Kitty L. Kielland Stilleben 150
14 Gammelt hollandsk genrebillede 50
15 K. Baade Maaneskin 100
16 Carl Baagerø Regatta 50
Deretter «16 stk. Skisser til en samlet Verdi ca 1000
4300
(ifølge Specifikationer fra ??Liste)
I de 16 skissene må også være de 14 som ble gitt til foreningen i 1865, og som inngår i byggefondet.
Så kommer noe med blyantskrift:
Strømdahl, Georg Høifjell
Grimsgaard, Clara Blomster
Carl XV Litographie
Bøe, F. Druer
Gude, H. Aquarelle
Kobberstikk Bjørneskytteren
Sinding, Stephan Wergeland
(så skrevet i margen, likeledes med blyant)
Klimek (?) ?
B. Nordenberg Genrebillede
Kielland, Kitty Aften
Tannæs, Marie Interiør
På neste siden, som er protokollens siste, står det skrevet med penn:
Stavanger Kunstgalleri:
Otto Sinding Fra Kinn 800
Heyerdahl Lesende Pige 800
Ulfsten Fru… (vanskelig) 1000
2600
Så står det: «Specifikation over de paa Foreningens Liste opførte: 16 Skitser: Billeder, skjenkede af Kunstnerne til Kunstforeningens Byggefond:
1 Hans Gude (akvarell) I Brendingene», i 1865 kalt »Oprørt Hav ved den norske Kyst»)
2 Vincent Lerche, Capel i Domen i Reuss, i 1965 kalt «Indre af Domen i Reuss?»
3 Bengt Nordenberg (svensk) Billedbogen
4 Karl Lorch, Lodse på Udsigt
5 S. Jacobsen, Landskab (feilaktiv oppført tidligere som August J.
6 A. Rasmussen, Kystbillede (i 1965 oppført som «Fjordlandskab»),
7 O. Dahl, Norsk Fjord (ikke på listen over de 14 i 1865)
8 K. Bergslien, Fiskerscene (i 1865 «Aften på Elven»)
9 H. Schanche, Isbre (i 1865 «Landskab)
10 Fr. Collett, Folketone (i 1865 «Farveskisse»)
11 S. Finn, Landskab med Kvernfos (ikke i 1865)
12 Den samme, Fra Romsdal (ikke i 1865)
13 Morten Müller, Solnedgang paa den norske Kyst
14 Carl (Sundt-)Hansen, Den Forskudte (i 1865 «Skisse til Den Foreskudte»)
15 Johan Nielsen, Parti fra Topdal
16 A. Nordgren, Regnstemning
Blant de 14 fra 1865 mangler Adolph Tidemand, litografi etter «Den saarede Bjørnejæger», som trolig er loddet ut.
Det er oppgitt verdi på alle 16, den er beregnet til 1030 kroner. Så er det føyd til med blyant: Bøe, F. Roser og Bergslien, N. Bondebryllup, også de med verdier.
Så står det ikke mer i denne protokollen.
1897
Den nye protokollen begynner med generalforsamlingen 22. september 1897. Alt går omtrent som før. Av direksjonen mangler en, to medlemmer er ellers til stede. «Malerisamlingen» har vært åpen for publikum hver torsdag 1200-1300 og søndag fra 1130 til 1330. Ikke-medlemmer betaler 10 øre i entré, og det er kommet inn 73 kroner. Det har vært 123 medlemmer, en viss oppgang, men her regnes også med 7 kunstforeninger. Kontingentene har innbragt 1276 kroner. Det har vært utstilt 81 malerier og akvareller, et dekorativt bogskap og skrivebord samt en del skulpturarbeider, av i alt 25 kunstnere. Det har vært en ny efterutstilling av Høstutstillingen, med 45 kunstverk. Den ble holdt i museets kuppelsal. Besøket var dårlig, fordi det var dårlig vær, men også på grunn av «samlingens beskaffenhet». Inntektene dekket ikke engang de små utgiftene. Byens aviser tar inn foreningens annonser gratis. Det avgis separate regnskap for galleriet og byggefondet, de har egne bankkonti, verdiene står ganske stille. Det har vært innkjøpt fem gevinster for 770 kroner, deriblant ett av Kitty Kielland. Regnskapet viser et lite overskudd, som brukes til å kjøpe inn ytterligere to malerier til utlodningen.
1898
Årsberetningen er gjengitt i Stavanger Aftenblad 23.12.1898: Det avholdes ordinær generalforsamling 22. desember 1898. Foreningen har 157 medlemmer hvorav 29 utenbys. Medlemstallet har steget betydelig etter krisen på 1880-tallet. 170 kunstverk har vært utstilt av 80 forskjellige kunstnere. To separatutstillinger med Lerche og Smith-Hald. Det er utloddet er 13 gevinster, alle malerier av norske kunstnere: Løkke, Moe, Segelcke, Stenersen, Kolstø, Hinna, Sinding, Jacobsen, Walstad, Osa, Reusch, Hinna, Langberg (akvarell). Kitty Kielland vant et maleri av Aug. Jacobsen.
Her fremkommer det noe uvanlig: Alle kunstforeningene har sammen med kunstnerstyret i Kristiania mottatt et forslag om å danne «et centralstyre» i Kristiania, enten under den «Repræsentative Komité» eller «Bildende Kunstneres Fagforening». Noen har stilt seg positiv til forslaget, men det nevnes ikke hvem som har sendt det. Det står ikke noe om hva direksjonen mente om forslaget. Det blir ikke dannet noe slikt organ. Trolig er det den «Repræsentative Komité» som står bak, det er den som styrer Høstutstillingen og som senere fikk navnet Bildende Kunstneres Styre.
Det er ikke noe ekstraordinært med regnskapet, men overskuddet er uvanlig stort – over 500 kroner. Grunnen er nok at det ikke er betalt 200 kroner i husleie, og at noen utgifter er betalt «på krita». Det avsettes iallfall penger til dette. Til lotteriet er det innkjøpt 12 arbeider for i alt 1000 kroner. Det er mye når kontingenten har innbragt om lag 1600 kroner. Det er tydelig at direksjonen strekker seg lengst mulig for å gi medlemmene noe igjen av gevinster. Når de loddes ut er verdien ansatt til1390 kroner.
1899
Det ser nå ut som direksjon vil ta tak i foreningens faste galleri. 22. oktober bestemmer det at det fire dager senere vil ha en fortegnelse
1 over kunstforeningens faste galleri
2 Stavangers kunstgalleri under Kunstforeningens Bestyrelse
3 de i lokalet værende bilder som tilhører fremmed kunstnere og privatpersoner
4 de til bygning for kunstforeningen skjenkede malerier.
Det er trolig dette arbeidet som er utført på de to siste sidene av den forrige protokollen. Det blir vedtatt å få utredet spørsmålet om kunstforeningens Fond.
Fire dager senere skrives det i protokollen om et møte der alle var til stede: «man optog da en Fortegnelse over» punktene 1-4 fra forrige møte. Det \kan være den oversikten som er skrevet in på de to siste sidene i den forrige protokollen.
På samme møte ble det bestemt å foreslå en vedtektsendring på generalforsamlingen av § 3: «Personer der høre til et medlems Husstand kan faa lodd til kr. 6 pr. aar.» Fra § 2 foreslås å utgå ordene «samt Reisende.» Det betyr at medlemmets tilreisende gjester ikke har fri adgang til utstillingene. Dette er tiltak for å øke inntektene.
Så holdes det generalforsamling 22. desember, med fire «direktører» og 5 «herrer» blant medlemmene var til stede. Som vanlig leste formannen opp årsberetningen, gjengitt i protokollen. Det er visse interessante endringer. Medlemstallet er steget til 154. Det har vært utstilt ca 170 malerier og akvareller, en del tegninger, noen dekorative arbeider i tre og reklameplakater, av ca 30 utstillere. Det har vært tre separatutstillinger i eget lokale og en i sparekassens festivitetslokale. Utstillerne har vært Georg Strømdal, Th. Thorgersen og Karl Løkke. Utstillingen i Sparekassen har vært av 400 reklameplakater av hovedsakelig utenlandske kunstnere, utlånt fra Bergen.
Det har også gjennom «frøknene Wiese» vært utstilt en samling studier av avdøde Christiane Schreiber, «med ret til selv at velge ud en del for derefter at sende Nationalgalleriet de øvrige.» Hva ble valgt, hva finnes i Nasjonalgalleriet?
En ny fortegnelse over samtlige kunstverk er laget, likeledes er det laget en takst over «de til byggefondets forøgelse givne arbeider.» Det er også tatt skritt til å få klarlagt eiendomsforholdene til den tomt som foreningen en gang fikk «i den hensikt i en eventuelt ikke fjern fremtid at få reist egen bygning.»
Det er tatt inn om lag 1650 kroner i kontingent og 160 i inngangspenger. På utgiftssiden er sekretærens lønn steget til 100 kroner, alle utgifter er satt til 783 kroner, altså nærmere 50 % av kontingentinntekten. Til gevinstinnkjøp er det brukt 810 kroner, for Kitty Kielland, Olaf Lange, Bernhard Hinna, Kristian Skredsvig, Peder Gjemre (skisser, vunnet av Kitty Kielland), Helga Reusch, Helga Hamre, A. Singdahlsen, Severin Segelcke, August Jacobsen. Det er mest lokale kunstnere.
1900
Formannen har 26. april hatt en konferanse med viceordføreren. Han har gitt kommunen tillatelse til å sprenge bort det fjellet som foreningens tomt ligger på. Betingelsen er at kommunen enten skaffer foreningen en annen tomt eller betaler erstatning. Det er ikke opplyst noe om tomten senere i 1900.
Så er det igjen generalforsamling, 22. desember. Bare direksjonen var til stede, og her manglet også en av direktørene. Medlemstallet er steget til 189. Det har vært utstilt 78 malerier av 27 kunstnere. Det står ikke noe om separatutstillinger. Avisene tar fortsatt inn foreningens annonser gratis. Det er tatt inn 1782 kroner i kontingent og 105 kroner i inngangspenger, og gjort 9 gevinstinnkjøp for 1175 kroner. Ytterligere to gevinster utloddes. Det er ikke helt samsvar mellom det som oppgis som innkjøpt og det som utloddes.
1901
Ved generalforsamlingen 23. desember var 11 medlemmer til stede. Det er nå 182 medlemmer. Om lag 200 malerier har vært utstilt, med tre separatutstillinger: en samling grafikk, danske maleres utstilling samt en tilsvarende med norske kunstnere. Et maleri er kjøpt med midler fra gallerifondet, av Segelcke. Medlemstallet er sunket noe, men inngangspengene er gått opp. Der er kjøpt gevinster for 920 kroner (Borgen, Jacobsen, Sømme (to), Segelcke, Eriksen og Jensen?). Det utloddes 8 malerier, verdsatt til nærmere 2000 kroner. Et maleri av Jacobsen er verdsatt til 1200 – det dyreste hittil i foreningens historie.
Den danske maleriutstillingen var en vandreutstilling mellom flere kunstforeninger. De fremste danske malerne var med, prisene gikk opp i 5000 kroner (SA 8.11.1901). Det måtte til to opphengninger.
1902
Direksjonen beslutter 12. november å henvende seg til jernbanestyrelsen med forslag til makeskifte av den tomt som foreningen fikk av Kiellands arvinger tidligere ved fru Gundersens lysthus mot å få en tomt av jernbanen på 546 kvadratalen.
Det står i Stavanger Aftenblad 24.12 om denne tomten ved Kannik at den ble gitt til foreningen av Jakob Kiellands arvinger. Tidligere er det antatt at det var Jens Z. Kielland som hadde gitt foreningen denne tomten. Det står videre at foreningene har et byggefond på 2500 kroner, et fast galleri med 25 bilder, og at det er engasjert arkitekter med tanke på eget hus.
Medlemstallet er nå 156, samlet kontingentinntekt har vært 1446 kroner. Det har vært fire separatutstillinger, med Segelcke, Moe, Sømme og Hinna. Det virker som foreningen arbeider ganske isolert fra landets øvrige kunstliv. Det er ingen store utslag på regnskapet. Det er kjøpt inn kunst til lotteriet for 1205 kroner av Abrahamsen, Jacobsen, Stenersen, Moe, Hinna, Gjemre, men ytterligere kommer til under generalforsamlingen. Det blir utloddet ti malerier. Et maleri Skredsvig blir innkjøpt til det faste galleri for 400 kroner, finansiert av gallerifondet. Det har vært i privat eie.
1903
15. oktober er det direksjonsmøte om forhandlingene med jernbanene om makeskifte. Det er på tale at foreningen som erstatning kan få en tomt mot Olafskleven. Dette var bestyrelsen enig i, og bestemte å fortsette forhandlingene. To uker senere skriver formannen inn en henvisning til «copibogen» om tomten.
Så er det generalforsamling igjen, nå med hele 14 medlemmer til stede den 21. desember. Det er 107 medlemmer som betaler 12 kroner, 38 betaler seks, og 20 utenbys som betaler åtte kroner, i alt 165 medlemmer. Det er altså hele 38 familiemedlemmer som betaler bare seks kroner og som da har et lodd hver. Det faste galleri har fått en tilvekst ved at Kongen har forært foreningen sin gevinst fra forrige år, et maleri av Uchermann. Foreningen har selv kjøpt inn til galleriet et maleri av August Jacobsen, samt Skredsvigs maleri fra 1902. Det faste galleri har i lang tid omtrent ikke hatt noen tilgang. Kontingenten har innbragt 1672 kroner, til lotteriet er innkjøpt for 1280 kroner. Det ble loddet ut 10 gevinster, alle malerier. Det er ikke noe om tomtens skjebne.
1904
Nytt årsmøte med åtte medlemmer til stede 23. desember. Direksjonen meldere om flere store utstillinger. Minneutstilling etter Hans Gudes etterlatte arbeider – den gikk fra kunstforening til kunstforening. Separatutstillinger med treskulpturer av Valentin Kielland, og malerier av Hinna og Jacobsen. Det faste galleri er tilført to malerier, det av Carl Sundt Hansen er ikke nevnt før. Det er innkjøpt til lotteriet for 940 kroner og innkrevd 1548 kroner i kontingent. Det er balanse i regnskapet, men det er tatt ut 400 kroner fra gallerifondet. De ti gevinstene var verdsatt til 1610 kroner.
1905
Det fremkommer ikke noe nytt på generalforsamlingen 22. desember. Som tidligere år blir det avsatt penger til byggefondet, i år 300 kroner. 11 gevinster med en verdiansettelse på 1660 kroner ble utloddet. Det er møteprotokollens korteste årsberetning, endog uten regnskap. Kong Oscar II vant tre av gevinstene, i Bergen vant han to, i Kristiania også tre.
1906
Foreningen har begynt med en ny praksis, nemlig å lodde ut kunstverk blant de som besøker utstillingene. Ifølge årsberetningen fremlagt 22. desember var det brukt 100 kroner til det. Det var vært et par separatutstillinger med Wetlesen og Tranaas, og en kollektiv utstilling av grafikk. Det er inngått 1630 i kontingenter og brukt 1005 kroner til utlodningen. 11 kunstverk ble loddet ut blant medlemmene, to blant publikum. Årsberetningene blir mindre informative.
1907
SA 23.12.1907 Foreningen har 118 medlemmer a 12 kroner, 38 a 6 kroner (hustruer) og 7 medlemmer av 8 kroner (utenbys), i alt 161 medlemmer; inntektene er 2056 kroner, hvorav 875 kroner er anvendt til innkjøp av malerier. Overskuddet er på 448 kroner, hvorav 300 avsettes til byggefondet, som er på 3150 kroner.
Utloddet 11 gevinster, alle av norske malere, til en samlet verdi av 1450 kroner. Fra 300 for Gløersen til 50 for Johan Nielsen. To av Frida Rusti, et av Juliane Langberg (de to kvinnene gjengis med fornavn, ikke de mannlige). En kulltegning av Gløersen ble utloddet for de innkomne entrepenger, kr. 100. Kristianssand kf. vant et maleri av Frida Rusti, verdi 150 kr.
1908
Tee fra direksjonen og tre medlemmer er til stede på generalforsamlingen 23. desember. Her betegnes, som også tidligere, den vanlige utstillingen som «malerisamlingen». Det er uklart hvor det faste galleriets arbeider befinner seg. Entré er redusert fra 25 til 10 øre, der har ført til at denne inntektsposten er «formindsket». Av entréinntektene på 195 kroner er 75 kroner anvendt til å kjøpe en gevinst for de besøkende. Det er 147 betalende medlemmer.
Det har vært utstilt «kollektioner», altså separatutstillinger, av Hinna, Abrahamsen, Stenersen, Stabell, avdøde Jakob Braland «m. fl.» samt en «række enkle malerier». Kontingenten har innbragt 1434 kroner, det er kjøpt malerier for 850 kroner. Også i år avsettes det noe til byggefondet 300 kroner. Syv malerier ble loddet ut blant medlemmene.
1909
(SA 10.3.1909) Det er fremmet kritikk i Stavangeren 9.3 av at det ikke er noen kunstnere i forenings direksjon. I et svar påpekes at Ingen kunstnere var medlem i SK i 1909, og dermed heller ikke i direksjonen (hadde det vært slik hele tiden?) Det fortelles at det på generalforsamlingen i 1908 var tatt opp forslag om å velge inn en kunstnere, og det var det stemning for. Men det var ingen å velge mellom. Noe slikt forslag ble ikke notert i protokollen. August Jacobsen blir valgt inn i styret etter 1912. I et dikt het det om kunstnernes holdning:
Malere som stadig slaas,
Om et er de enige!
I Kunstforeningen, forstaa’s,
Vil de ikke staa som menige;
Men høit fra kunstens bjerg befalende,
Hvor huset skal staa,
Og hvilke kunstverk de betalende
For pengene skal faa. (Hidle:163)
Diktet kan vitne om at det har vært konflikter i Stavanger mellom forening og kunstnere om ordningene for innkjøp. I alle årene siden 1865 er dette første gang det påpekes at det mangler kunstnere i styringen av foreningen. Skyldes det at alle lokale kunstnere får både stilt ut og blir innkjøpt, og at de ikke hadde noe klage på?
Edvard Munch har hatt utstilling, det samme har Harald Brun. Dessuten har Statens «høstutstilling» vært der. Jakob Gløersens utstilling av vintermotiver er ikke nevnt. Hvordan har pressedekningen vært? Ingen disse fire utstillingene er omtalte i pressen (oppslag på Nasjonalbiblioteket).
Kontingenten har innbragt 1528 kroner, inngangspenger 279, og det er kjøpt gevinster for 1260 kroner. Foreningen har lånt 500 kroner av byggefondet for å kjøpe et maleri av Edvard Munch til det faste galleri. Det er verket «Strand». I tillegg til 9 malerier ble det også utloddet 5 lodd i «Kunstlotteriet 09». Det er trolig et kunstlotteri til inntekt for et kunstnernes hus i Kristiania.
1910
SA 5.11.1910. Det faste galleriets bilder har vært sjelden å se, i mange år, fremgår det av artikkelen.
Kunstneren Per Gjemre har laget en montering av det faste galleri, som lenger har ligget som en ”nedgravd skatt”. De sausebrune veggene er erstattet med en lys nøytral farge som lar bildene komme til sin rett. Et fotpanel 1 alen høy løper rundt veggene og gir bildende en fast basis. Bildene er avstøvet, monteringen er ordnet med smak. Per Gjemre kommer i mange år til å bety mye for foreningen. Artikkelen trekker frem en rekke av maleriene. Men hvilken sammenheng ble det markert mellom bildene i den måten de var montert på? Fantes det noen kunsthistorisk innretning? Når ble norsk kunsthistorie en del av referanserammen for det faste galleri?
To av direksjonens og to av foreningens øvrige medlemmer er til stede på generalforsamlingen 23. desember. Foreningen har ti flere medlemmer enn forrige år, og besøket har vært over 2000. Av de separat utstillende kunstnerne nevnes Asor Hansen, Ragnhild Thrane, Wetlesen, August Jacobsen, Per Gjemre, Emil Abrahamsen. Her nevnes ikke Michalof Wigdehl, som fikk god omtale i avisen.
Kontingenten har innbragt 1648 kroner og entré 288 kroner. Det er innkjøpt malerier for 755 kroner. Det er et reelt driftsoverskudd på nærmere 1000 kroner. All gjeld til byggefondet er dekket. Det blir utloddet 10 malerier, derav ett av Wigdehl, og dessuten Jens Thiis’ bok om Leonardo da Vinci.
1911
SA 29.11. 1911 De eldre klasser får fri adgang til utstillingene, de skal ha følge med lærer, og skolene må dekke renhold og vakthold. Det er trolig lærerlaget som har ønsket dette.
I protokollen for generalforsamlingen 22. desember kan vi lese at medlemstallet er økt med 29 medlemmer, mens de besøkende er sunket til om lag 1000. Det har vært separatutstillinger med Gudmund Stenersen, Sigurd Moe, Harald Brun, August Jacobsen, Per Gjemre, Emil Abrahamsen, Thv. Thorgersen. Dette er ingen glitrende rekke av utstillere, sett i nasjonal sammenheng. Det ble loddet ut ni malerier, de fleste av årets utstillere, samt to reproduksjoner.
1912
Til stede ved generalforsamlingen 23. desember er bestyrelsens fire og seks andre medlemmer. Foreningen har fått netto 31 flere medlemmer, og besøket er omtrent fordoblet. Separatutstillere har vært Jakob Sømme, August Jacobsen, Sigurd Eriksen, Samuel Tveit, Bernhard Hinna m.f. Kontingenter har innbragt 2258 kroner og entrépenger 534, innkjøp til utlodning 950. Ved generalforsamlingen gjøres ytterligere et innkjøp til utlodningen – et maleri av August Jacobsen til 300 kroner. Andre utgifter har utgjort 1757 kroner. Det er en lang tendens at kunstforeningens driftsutgifter blir relativt større og større i forhold til kontingentene. Det begynner å nærme seg en situasjon der inngangspengene er med på å subsidiere gevinstene – altså medlemmene. Det er ikke holdbart i det lange løp. Tilsvarende utvikling skjer i alle foreninger. Maleren August Jacobsen velges som første kunstner inn i direksjonen, med ni stemmer, altså nærmest enstemmig. Han ble altså innkjøpt samtidig med et uvanlig kostbart maleri til utlodningen. Det ble loddet ut 12 gevinster, derav to mapper med reproduksjoner.
1913
Fra i år er det med en kunstner i direksjonen. Det er for 23.12. ført inn en lang tekst i protokollen. Den angår planene om et utstillingsbygg. Det innledes med å henvise til en tomt «bag driftsbestyrerboligen på fjeldet», med adgang fra Olavskleven. Den bestyrer det er tale om, er for jernbanen. Tomten er for liten til at man kan oppføre et bygg for kunstforeningen. Derfor har bestyrelsen søkt om å få til et makeskifte med kommunen eller jernbanen, som begge kan ha bruk for den. Det hadde man allerede i november 1910 tatt opp med kommunen og jernbanen, og flere makeskifter ble drøftet, men uten resultat. Kunstforeningen fikk så en mulig privat kjøper til tomten, men reguleringsspørsmålet var ennå ikke avgjort. Man har avertert etter tomt, men alle tilbud har vært for dyre. Byggefondet utgjør 4000 kroner, og ikke alt kan brukes på tomt. Nylig er fondet tilført 500 kroner i gave fra fabrikkeier Grønnestad (?) og frue. Man håper nå at det makeskifte med en tomt ved sykehuset kan komme i stand. Gjør det ikke det, må man igjen forhandle med jernbanen om kjøp av tomten, og så bruke pengene til å kjøpe en annen tomt «et eller andet sted». Datert 23.12.1913, trolig fremført for generalforsamlingen samme dag. Da var tre fra bestyrelsen til stede, og 10 medlemmer.
Det har vært separatutstillinger, med Gudmund Stenersen, Emil Abrahamsen, C. Røstvig, August Jacobsen, Bernhard Hinna.
Medlemstallet var økt fra 238 til 261, «men de betalendes antal har været noget mindre end i fjor.» Av regnskapet fremgår at det var innkommet 2568 kroner i kontingent, og brukt 1570 kroner til innkjøp til lotteriet. Det ble utloddet 7 malerier (stort av de separatutstillende) og to fargelagte reproduksjoner. Det avsettes 500 kroner til byggefondet.
I dette året etableres det også en kunstforening i Haugesund, som med tiden blir en viktig samarbeidspartner.
1914
I 1914 går Europa inn i den første verdenskrig. Norge står utenfor, og det blir en jobbetid. Alle kunstforeninger, også den i Stavanger, opplever en tid med sterk økning i medlemstall og i salg til private. Det blir innført salgsprovisjon, gjerne 10 %, som man i Stavanger allerede hadde innført. Inntektene stiger, det gjøres avsetning til fond. Det er i starten av denne sterke oppgangsperioden at Stavanger kunstforening satser på eget hus – som den første kunstforening i Norge.
I løpet av dette år drøftes flere løsninger på tomteproblemet. I mars har man befart tomter ved Madlaveien (St. Svithunsgt.) Man ber om å få disse tomtene håndgitt for 1-2 måneder, til billigst mulig pris.
1.ste Mai 24.12.1914
Genfors. 23.12. Balanse 4864 kr. 500 avsatt til byggefond. 9 malerier utloddet, av Holmboe, Jacobsen, Abrahamson, Tenold, Holbø (2), Gjemre (2), Hanson, Segelcke (en mappe). Samt en gave fra en tysk kunstforening. Bare medlemmer blant vinnerne. Utlodning skal foretas i desember, gen. fors. i mars.
I dette året kjøper foreningen tomt ved Nye Madlavei. (SA 19.9.1914), som for en stor dele finansieres ved salget av den tomten den hadde fått i gave av Jens Z. Kielland i 1865. Kommunen skal søkes om 15 000 kroner i bidrag til et hus for foreningen, samtidig som man gir kommunen den tomten man allerede hadde.
Byggefondet var på 5361 kroner ved utgangen av året. I tillegg kommer tomtesalget. På generalforsamlingen 23. desember kan bestyrelsen fremlegge planene for det nye bygget. Det redegjøres først for arbeidet med å finne tomt. Tomten på Madlaveien var på 4604 kvadratalen, som skulle betales med kr 1.70 per alen. Den egne tomten er forberedt for salg. Siden det var utbrutt krig, hadde man utsatt igangsetting av byggearbeidet. Det har vært holdt en rekke utstillinger. Medlemstallet har økt fra 261 til 384. Også betalende besøkende har økt. Kontingentinntektene har vært 3772, gevinstinnkjøp 1025. Driftsutgifter 1979, 700 kroner tilført byggefondet.
Det blir også vedtatt at vinnerne i lotteriet selv velger sin gevinst, i den rekkefølge de er trukket ut. Har de ikke valgt innen utløpet av januar, tildeler bestyrelsen gevinstene. Det var 11 gevinster, mest malerier. Her kan medlemmene bruke sin egen smak, noe som jo er i tråd med at kunstforeninger er styrt av medlemmene. August Jacobsen har tegnet nytt foreningsmerke.
1915
Møteprotokollen innledes med å fortelle at foreningen har vært uten utstillingslokaler etter at man måtte flytte ut fra Stavanger museum. Man besluttet derfor å reise et midlertidig bygg på tomten på Madlaveien. Det har vært en rekke møter om situasjonen, som imidlertid ikke er ført inn i protokollen.
Det er kunstneren og styremedlemmet August Jacobsen som har tegnet bygget. Det ble sendt til Teknisk Bureaus arkitekt v/herr Gretter (?) for gjennomgåelse og utarbeidelse av anbudsbetingelser. Oppføring ble overdratt til byggmester Sviland, og havearrangementet til anleggsgartner Jansen. Man bestemte at åpningsutstillingene skulle være med Stavangerkunstnere.
Som jurymedlemmer ble oppnevnt malerne Sigurd Moe, E. Abrahamsen og Aug. Jacobsen. Moe trakk seg og Olav Lange ble oppnevnt i stedet, sammen med Per Gjemre. Også Lange trakk seg.
I Stavanger Aftenblad 27.november er publisert formannens beretning for årene 1865-1915, ved åpningen av bygget 27. november 1915. (A/L0005 Beretning og styremøtepapirer 1890-1990, bilde 190-197, og i A/L0003, bilde 37-38.) Foreningen har da 450 medlemmer.
I årene 1865-1889 var det innkjøpt gevinster for 26 404 kroner, i perioden 1890-1915 var det innkjøpt 258 kunstverk til 39 330 kroner, i alt 65 742 kroner over 50 år. Det faste galleri hadde 45 kunstverk til en verdi av minst 10 500 kroner, kunstgalleriet hadde 3 arbeider verdsatt til 2600 kroner, byggefondet var på 5749 kroner, «Tivolitomten» var verdsatt til 5000 kroner (den som Kielland hadde gitt), og det var fortsatt 16 usolgte malerier som gikk inn i byggefondet til en verdi av 3000 kroner. Altså etter at bygning var ferdig. Av de 16 er trolig de 14 som ble gitt som gave til foreningen i 1865.
Bygningen var finansier slik: byggefondet hadde vært på 13 749 kroner, fra skal trekkes tomtekjøp 7828 kroner og de fortsatt usolgte 16 maleriene 3000 kroner – står igjen 2920 kroner til bygget. Så var det samlet inn ca 15 150 kroner til byggefondet, som da var på 18 070 kroner.
Men før man bygget et permanent bygg på tomten, ville man oppføre et midlertidig hus, beregnet til ca 6500 – 7000 kroner. Når det var ferdig, og det var det, ville man fortsette å samle inn penger til det permanente bygget. Da var beliggenheten også utprøvd.
I 1915 var det 457 medlemmer, 1916 734, 1917 1032. (SH:168-9), etter 1918 sank medlemstallet (ikke oppgitt tall). Før det nye lokale hadde foreningen hatt en grafikkutstilling med Edvard Munch.
Omsetning: 1916 43 500 kroner, 1917 82 000 kroner, 1918 67 000 kroner. 1919 50 000 kroner. (SH:169). I likhet med alle andre kunstforeninger steg både salg og medlemstall kraftig etter utbruddet av 1. verdenskrig. Provisjonsinntekter ble en vesentlig del av inntektsgrunnlaget. Dermed ble medlemmenes «krav» om at vesentlig deler av foreningenes inntekter skulle brukes til innkjøp av gevinster svekket. Salg av kunst til private ble en inntektskilde som kunstforeningene kunne regne med. De ble mer «kommersielle» i sin tankegang.
1914—1918: hyppige utstillinger – en tid med 14 dagers mellomrom (SH:167). Godt salg. ”Tallet på utstillinger var i disse årene mellom 38 og 47” (:SH169), det virker som en opptelling av antall kunstnere, og ikke utstillinger.
Åpningsutstillingen hadde med 132 bilder (SA 27.11.1915), både av avdøde og nålevende kunstnere, særlig slike med tilknytning i Stavanger. Baade 13, Hertervig 14, Sundt-Hansen 12, Bennetter 11, Kielland 11. Juryen hadde bestått av kunstnerne Abrahamson, Gjemre og Aug. Jacobssen. De representerte selv omtrent halvparten av bildene av nålevende kunstnere.
Hidle mener at motsetninger i kunsten kom til uttrykk etter 1914, og at det viste seg i avisene (:170). Spørsmålet kom til å dreie seg om amatører, om kritikk og om kunstneres representasjon i styret.
SK skal i 1916 ha tatt initiativ til å danne en landsforening av kunstforeninger (Styret tok samme år opp planene om et portrettgalleri (:168).
SA 30.3.1916
5 medlemmer på g.fors. Medlemstallet steget til 476 fra 384.Foreningen har ansatt sekretær, og har hatt det siden ??
Prinsipielle drøftinger i styret.
For mange på åpningsdagen søndag. Nå åpning torsdag og dessuten følgende fredag og lørdag. Tidligere åpent bare søndag og torsdag. Utvidet åpning søndager til 17-19. Medlemstallet under 500 – betraktes som skandaløst lavt! Kontingenten fortsatt 12. kroner.
Plassen er for liten, et skur i bølgeblikk oppføres for utpakking og lagring. Taket lekker, flere svakheter. Forskrekkelig lys. Sittemøbler anskaffes.
«1ste Mai «13. mai 1916: Foreningen vil stille seg i spissen for etablering av en landsforening, som først og frem skal ha administrative oppgaver, særlig ved koordinering av vandreutstillinger. Den skal ha et landssekretariat i Kristiania. Det skal være felles regler for utstillingstermin – 14 eller 21 dager. Landsforeningen skal virke for kunstsans og for kunstinteresse i almindelighet. Den skal får kunstnere til å oppgi riktige priser, bare det nok til å berettige organiseringen. Et møtes søkes avholdt i Kra. 2. juli. Signatur for artikkel E. L. , som er foreningens nye lønnede sekretær. Einar Li.
Dette møtet omtales i flere aviser: Norske Intelligenssedler, Dagbladet, Stavanger Aftenblad, Morgenbladet, Hedemarkens Amtstidende, Bergens Tidende, Nordisk Tidende,
Ifølge Norske Intelligenssedler 3. juli 1916 var 8 av 12 kunstforeninger representert på Grand Hotell i Kr.a.. Dessuten fra Kunstnerforbundet og BKS. Valgt dirigent: Einar Li, som redegjorde for bakgrunn. Nå: planløst samarbeid, besværlig og uøkonomisk. Kunstnerne går i veien for hverandre, lider på mangelen av samarbeid mellom kf. Utstillinger burde gå fra by til by i planmessig orden. Ved siden av de ambulerende utstillinger, kunne det være adgang for den enkelte forening å holde separatutstillinger «i ny og ne efter som det bedst maatte passe de enkelte foreninger.” Et sentralkontor kunne bidra til etablering av foreninger i byer der det ikke var noen, og til samarbeide med bl.a. folkeakademier og bibliotekforeninger. Fellesregler for utstillingstid, fraktbestemmelser, fortegnelse over malerier, salgsprovisjon og lignende. Håper på 1000 kroner i statsbidrag.
Enighet om behovet for et landsforbund. En komité (med Kamstrup, Li og Geelmeyden) utarbeidet et skriftlig forslag. Den formelle stiftelsen ble da foretatt, og et sentralkontor i Kristiania med lønnet sekretær skulle etableres så snart det var økonomi for det. Styret skulle ha 5 medlemmer, hvorav 2 kunstnere. Videre detaljer etter behandling i den enkelte forening.
Man ble bl.a. enige om følgende uttalelse: ”Utstillingstiden bør være 3 uker, slik at man får 4 søndager. Det bør forhandles med kjøperne ”for at en Udstilling ved Salg ikke skal bli for defekt” om at de kjøpte bilder kan fortsette å følge utstillingen. Hvis ikke må den suppleres på annen måte. Kunstnerne skal ”sterkest mulig tilholdes at sætte de Priser paa sine Arbeider, som de virkelig vil sælge dem for. Alle Salg sker kun gjennem Kunstforeningerne, som kan beregne sig indtil 10 % av Salgssummen. Det har vist sig at ha Betydning, at Kunstneren følger med og selv hænger op sin Udstilling.”
Et arbeidsutvalg ble nedsatt med redaktør Li i Stavanger, disponent Lüttcherath i Haugesund, overlærer Moe i Skien og Ola Geelmeuyden i Chr. Ania.
Dette møtet ledet ikke ut i noen ting. Man hører ikke noe mer om forbundet noen steder. Et landsforbund ble startet i 1933, med en helt annen oppgave: å sende ut vandreutstillinger produsert av sentrale offentlige institusjoner, som Nasjonalgalleriet og andre. Det gikk inn i 1949 (etter en pause under okkupasjonsårene). Flere av dets utstillinger kom til Stavanger.
1917
Det var et meget godt år. Man mottok om lag 19 000 kroner i gaver, og solgte for 74 953 og kjøpte inn selv for 7502 kroner. Medlemskontingenten brakte inn 10 474 kroner. Inngangspenger var 1536 kroner. Dette er økonomisk sett foreningens beste år, kanskje noensinne. Medlemstallet nådde 1032.
Aftenp. 19.3.1917
Sk ønsker å overta en del av Kannik prestegards eiendom for 90 års feste. Her skal oppføres en stor konsertsal og i bygningens 2. etasje et kunstgalleri. Trolig får den feste på eiendommen. Dette får mye senere en stor betydning.
A. 3.8.1917
Omsatt bilder for 40. 000 kroner i fjor, i første halvdel av dette året 30.000. En gave på 20.000 er mottatt til byggefondet.
De økonomiske resultatene var noe svakere enn i 1917. Det ble holdt en stor belgisk utstilling, der inntektene på 1200 kroner gikk til belgiske barn som hadde mistet sine foreldre under krigen. Den samme utstillingen ble også holdt i de andre større foreningene.
Utenom den belgiske utstillingen stilte 47 norske malere ut, uten at det opplyses i årsberetningen om et var i separat-, gruppe- eller kollektivutstillinger. Av de 47 var det 11 kvinner. Til lotteriet var det kjøpt inn 20 gevinster, derav 11 malerier, 1 akvarell, 1 tresnitt, 7 raderinger av belgiske kunstnere. Foreningen står i bytteforbindelse med åtte norske kunstforeninger. Foreningen har aksepterte å kunne selge husene på Kannik Præstegård for 5000 kroner, som er den prisen foreningen selv skal gi for dem til staten (som eide prestegården man hadde festet).
Foreningen er nå kommet langt med et prosjekt med et permanent bygg, at det kan fremlegges på generalforsamlingen. Det er her snakk om et større prosjekt også med konsertsal og kino, på Kannik prestegårds eiendom. Det viser seg å falle i fisk, og blir ikke mer omtalt her. Byggefondet er på 44 780 kroner. I tillegg har man tomt og bygg verdsatt til 18 509 kroner, en samling malerier gitt til byggefondet 3400 kroner (det er trolig de 14 maleriene man fikk i gave i 1865), samt 1500 kroner som fondet har til gode av foreningen. Det er i alt 68 190 kroner. Det er «et forsvinnende beløp» i forhold til det som prosjektet vil koste.
1919
Sekretæren Li sier opp, han skal reise fra byen. Hans etterfølger skal få 1200 kroner i fast lønn, samt 2 % av salget. Den økonomiske nedgangen fortsetter, men ikke så mye som mellom de to foregående årene. Foreningen går også i år med underskudd, som delvis skyldes skatt og festeavgift for Kannik-eiendommen. Det vurderes salg av eiendommen i Madlaveien.
Byggefondet er tilført flere gaver, i alt 9 000 kroner, samt at foreningen har satt av 500 kroner. Av byggefondets midler er 37 650 kroner skutt i en eiendom, sammen med formannen, 8 500 kroner i en annen privat eiendom, mens resten står i banken. De kunstverkene som hører til byggefondet er for lenge siden verdsatt til 3400 kroner, men er trolig verdt mye mer nå. Den engelske regjeringen har gitt
66 litografier, og et stort maleri av Bennetter er mottatt som gave. Foreningen vil gjerne ha en komplett samling av Stavangermalere. Det ble loddet ut 13 gevinster. Salget har vært 44 993, av i alt nærmere 50 kunstnere. Mange av dem er blant landets fremste, men ingen av de unge, så vidt jeg kan se. For 1920 forhøyes inngangsbilletten til 50 øre.
1920
Kannik-gården leies bort til kommunen, året etter fastsatt til 2000 kroner året. 15 gevinster ble loddet ut, derav to reproduksjoner. Verdianslaget er betydelig høyere enn de priser kunstnerne har fått.
Årets underskudd var på 6528 kroner, forårsaket særlig av utgifter på byggefondets eiendommer, og ubetalte regninger fra 1919. Underskuddet dekkes av byggefondet, og skal tilbakebetales fra driften over fire år. Byggefondet brukes av og til som «bank».
Det er nedgangstid konstateres det i årsberetningen. Salg og medlemstall synker fortsatt, og byggeplanene er utsatt. Det arbeides nå for å gjøre det nåværende utstillingslokale «fuldt brukbart» for galleriet og utstillinger. «Man håper det skal lykkes.» Det er problemer.
Det er avholdt 26 separatutstillinger, det er solgt 59 billeder for 21 130, en stor nedgang siden krigsårene. 13 malerier og 2 fargetrykk ble loddet ut, blant litt færre medlemmer enn året før. Kontingenten har innbragt 8866 kroner, inngangspenger 1700 kroner. Det er kjøpt malerier for 3347 kroner, det er usikkert om det bare er gevinster. Det avsettes 514 kroner til byggefondet, som nå har ca 64 000 kroner.
1921
På direksjonens møte 18. mai 1921 ble det fremlagt et brev fra direksjonsmedlemmet Brådland.:
«Vi har fra pålitelig hold fått bekreftet at herr skolebestyrer Tjodolf Jespersen for nogen tid siden har indfundet sig til et socialistisk møte og der stemt for vedtagelse av Moskvatesene. Da vi anser boschevismen som en forbrydelse og et direkte forsøk på at øve vold mod annerledes tenkende, idet selv drap forsvares som kampmiddel, kan undertegnede ikke længere stå som medlem av Direktionen i Stvngr. Kunstforening, sålænge hr Jespersen fungerer som sekretær.
Under henvisning til ovenstående stlles derfor følgende forslag: Herr skolebestyrer Jespersen besluttes oppsagt umiddelbart. Ifald forslaget ikke vedtages forlanges tilført protokollen at vi av ovennevnte grunde er uttrådt av Direktionen. Ærbødigst
Stavanger 20.4.1921 Ammund Brådland Th. Lied»
Man besluttet
A Da det påklagte forhold med hensyn til sekretæren er Stavanger kunstforening uvedkommende, kan direksjonen ikke bifalle herrenes forslag.
B Da de ved hr Dreyer drevne forhandlinger med herrene Braadland og Lied om å frafalle sitt forslag ikke har ledet til noget resultat tas deres uttredelse av direksjonen tilfølge som et fait accompli.
C Varamannen hr Johan Riis inntar sæte som fast medlem av direksjonen.
D Man leder i henhold til lovene foreningens anliggende inntil næste ordinære generalforsamling.
Deretter konstituerte direksjonen seg med Jacob Dreyer som formann og B. Krogh som nestformann.
Som sak 3 forelå det et brev til direksjonen fra sekretæren: «Jeg tilbyr, for så vidt direksjonen måtte finne det ønskelig for foreningen, å innlevere min avskjedsbegjæring.» Man besluttet å avslå tilbudet. Som siste sak bemyndiget man sekretæren å si opp telefonen i utstillingslokalet, og senere å selge apparatet.. På neste møte 1. juni bemyndiget man sekretæren å lage en kortkatalog over medlemmene.
På møtet 20. juni ga man en låntaker lov til å tilbakebetale sitt lån på 8500 fra byggefondet, samtidig som sekretæren fikk fullmakt til å låne ut dette eller et mindre beløp mot betryggende pant. På samme møte ble husleien i en av eiendommene økt. Direksjonen drev en aktiv formuesforvaltning. Utstillingen skulle holdes lukket i juli og august.
Juni er en travel måned for direksjonen. På møtet 23. juni behandles en begjæring fra Braadland og Lied om å innkalle til en ekstraordinær generalforsamling i sekretærspørsmålet. Følgende svar ble sendt: «Foranlediget ved herrenes begjæring av 21ds om ekstraordinær generalforsamling tillater direksjonen sig, før man optar saken til behandling, å anmode om å blir tilstillet originalskrivelsene fra de 85 og 5 av Stavanger kunstforenings medlemmer som angivelig uforbeholdent har støttet herrenes aksjon eller ønsket ekstraordinær generalforsamling innkalt.» Det blir nå klart hvorfor direksjonen har bedt sekretæren om å utarbeide et medlemskartotek – det er for å kunne kontrollere navnene mot medlemskartoteket.
Allerede 2. juli behandles saken på nytt. Brådland og Lied har åpenbart nektet å gi fra seg navnelisten. Direksjonen svarer derfor Brådland at man fastholder kravet før man «optok hans forslag til behandling», altså kravet om innkalling av ekstraordinær generalforsamling. Medlemskort skal utsendes i løpet av ferien. Med tre mot en stemme vedtas at man skal betale Hjelm Gjemre et forskudd på 250 kroner for et maleri, «som hjelp til hans studier». Det arbeides fortsatt med prosjektet på Kannik.
Årets utlodning omfatter elleve malerier, en akvarell og en reproduksjon. To av maleriene er av Hjelm Gjemre. Ingen av de seks første vinnerne valgte hans malerier.
1922
Det er vanskelig å få ta i separatutstilling, og direksjonen søker andre veier: henge opp deler av det faste galleri, bytte med andre gallerier, permanent utstilling av billeder som tilhører malere, separatutstillinger, utlån av kunstverk i private eie i Stavanger.
Man vil bare kjøpe av kunstnere til utlodningen, dersom de sender inn et par malerier som det kan velges mellom, og da av Kavli til 200 kroner, Marie Hauge 200 kroner, og Svarstad. To malerier av en Både ble innkjøpt for 300 kroner (kan det være av Knud Baade?) Det ble tegnet brannforsikring for i alt 90 000 kroner for tre eiendommer, og i tillegg evt. tilleggsforsikring.
I protokollen er det bare en knapp beretning fra generalforsamlingen for 1921, uten noen beretning. Det må ha vært godt fremmøte, fordi det var avgitt 33 stemmer for den som fikk flest.
Det planlegges to minneutstillinger, for Hertervig og Både. Man går videre med byggeplanene på Kannik, med direksjonen som byggekomité. Arkitekter skal engasjeres for å komme med arbeidsforslag. Foreningen melder seg inn i Foreningen for Grafisk Kunst, og vil derfor få tilsendt den årlige mappen med grafikk. På de fleste møter foretas innkjøp.
Edvard Diriks gis ingen garanti for salg ved en eventuell separatutstilling, bare at foreningene ville kjøpe av ham. Det er første gang jeg har registrert at en kunstner har stilt et slikt krav, men det blir mer vanlig senere. Årets gevinstliste omfatter 18 arbeider, derav 14 malerier, 3 raderinger og 1 mappe grafisk kunst.
1923
Det blir 7. februar oppnevnt en jury for å bedømme forslagene til bygg på Kannik. Den skal bestå av direksjonen samt stadsarkitekten, og med tilkalling av arkitekt Ole Landmark. Landmark har tegnet bygningen for Rasmus Meyers samling i Bergen, og skal senere også tegne Bergens kunstforenings bygg, som innvies i 1930.
Landmark er til stede ved neste møte to dager senere. Det var innkommet ni utkast, det ene i to alternativer. Alle utkastene har ligget ute til gjennomsyn. Komiteen er ikke fornøyd, prosjektene har ikke det «nivå som er ønskelig» for «en oppgave av denne art.» Ingen forslag kunne anbefales. Allikevel betales to premier. I protokollen er hvert av de ni prosjektene gitt en grundig kritikk. Landmark har undertegnet protokollen sammen med de øvrige.
På neste møte vedtar man blant annet å si opp det lån på 8500 kroner man har i fru Johansens hus. Direksjonen retter 28. februar en henvendelse til borgermester Middelthon, som formann i styret for de kommunale kinematografer. Det gjelder kinoens leie av rom i den bygning foreningen planlegger på Kannik-eiendommen. Nå står foreningen foran en avgjørelse om den skal gå til bygging eller ikke. Det avhenger av om man kan få en avtale for en rekke år fremover om kinoens leie av lokaler.
Her fremkommer det opplysninger som sier noe om omfanget av det påtenkte prosjektet: Foreningen tilbyr et lokale med 6-700 sitteplasser, som kan disponeres 11 måneder i året, og kunstforeningen 30 kvelder i vinterhalvåret. Nå betaler foreningen ca 4000 kroner i året for feste av tomten. Bygningen var av Landmark anslått til å koste rundt 350 000 kroner. Leien må stå i forhold til denne prisen. Nå ber man kommunen om å vurdere dette. Dette bør avgjøres raskt, slik at man kan komme i gang med byggingen til våren 1924.
Det siste overrasker, siden det ennå ikke er utpekt noen vinner i arkitektkonkurransen. På møte 14. mars vedtas å henvende seg til kirkedepartementet om å få nedsatt festeavgiften på Kannik, samt å tilby eiendommen i Kannikgata til en kjøper for skattetakst, dog ikke under 17 000 kroner.
Generalforsamlingen holdes 21. mars, referatet er svært kort. Det avgis 14 stemmer på det meste. Heller ikke nå foreligger det noen årsberetning for 1922.
To dager senere nedsettes et arbeidsutvalg med to medlemmer av direksjonen og stadsarkitekten. Det skal henvende seg til en utenbys arkitekt for å utarbeide et forslag til nybygging på grunnlag av premierte utkastene. Landmark har anbefalt arkitekt Lexow i Bergen. Arbeidet med å få solgt på Kanniki-eiendommen for minst 17 000 kroner fortsettes. Halvparten skal betales kontant, resten nå nybygget er ferdig. Det dreier seg har sannsynligvis om den del av eiendommen som ikke skal bebygges av nybygget.
Så er det ikke noe møte før 5. november. Da godtar man Gerhard Munthes betingelser for utstilling. Så behandlet man de «endelige» tegningene til nytt utstillingslokale fra arkitekt Lexow. Kostnadsoverslaget var 280 000 kroner. Tegningene skulle sendes til Stavanger kommunale kinematografer «med tilbud om å avslutte en 10 års kontrakt på leie av» første etasje for 18 000 kroner årlige, eksklusive lys og varme. Foreningen skulle selv har rett til 30 kvelder årlig. Alt på betingelse av at «kunstforeningene kan reise fornøden kapital til bygningens realisering.»
Tre dager senere er det et nytt direksjonsmøte. Der bekreftes henvendelsen til kinematografene. Så vedtas noe jeg ikke har sett i noen annen forening: Sekretæren foreslo at foreningen skulle forbeholde seg 10 % provisjon på salg foretatt innen 14 dager etter utstillingene, så sant disse salgene var gått gjennom ham. To kunstnere har foreslått nye utstillingsregler – det skal drøftes. En ny henvendelse sendes til kirkedepartementet om nedsettelse av festeavgiften for Kannik prestegård.
Det blir loddet ut 17 gevinster, derav 17 malerier, to tegninger og en grafisk mappe. Det er stort sett lokale kunstnere, slik det lenge har vært. Et var av Eilif Petersen, som jo var nært knyttet til Kitty Kielland. Et annet var av Erik Werenskiold. Vi får ikke vite hvem som valgte hva. Ingen årsberetning foreligger.
1924
På direksjonens møte 4. januar får den vite at kommunen mener den stipulerte leien er for høy. «Man besluttet foreløpig å la saken ligge.» Arkitekt Lexow anmodes om å sende regning. Sekretæren bemyndiges til å godkjenne en leie på 2500 kroner til sognepresten i domkirken.
En uke senere behandles et tilbud om å kjøpe deler av tomten i Madlaveien, men det ble avvist. Ulike alternativer (i byggesaken) ble drøftet, men «saken måtte utstå en tid før man fattet avgjørelse.»
Så kommer det en helt ny vending i byggesaken på møtet 24. januar. Per Gjemre foreslo nybygging på foreningens eiendom i Madlaveien. Man besluttet «å holde denne nye plan helt privat inntil videre.» Gjemre ble anmodet om å reise til Bergen for å undersøke «forskjellige forhold vedrørende kommende Meyers samlinger». Det er altså Landmarks prosjekt der, han som senere også tegnet nybygget for Bergens kunstforening i 1935..
På direksjonsmøtet 4. februar behandles et brev fra arkitekt Lexow. Det besvares ved å si at det neppe kan bli tale om å bygge på prestegårdstomten, og han takkes for sin «velvillige» skrivelse og bes om regning for utført arbeid. Formannen og sekretæren gis myndighet til å forhandle om prestegårdstomten.
To dager senere er det nytt møte i direksjonen. Det settes opp et brev til distriktssjefen (for jernbanen) med denne tekst: «Stavanger kunstforening har efter en arkitektkonkurranse planlagt nybygning på Kannik prestegård som foreningen har feste på, for et utstillingslokale for foreningen til et samlet kostende av 280 000 kroner. Da man imidlertid hadde hørt antydet at jernbanen muligens i fremtiden vilde ha interesse av eiendommen har man søkt konferanse med jernbanen. Ved en henvendelse til den herværende distriktschef erklærte denne at han vilde henstille til foreningen ikke å bygge, idet han trodde jernb. vilde ha interesse av eiendommen.
I møte i dag har derfor kunstforeningens styre innstillet sine byggeplaner på denne tomt av hensyn til jernbanens interesser under forutsetning av at statsbanen overtar festet og erstatter kunstforeningen de utlegg den har hatt av festet ca 15 000 kroner og til utført arkitektarbeid ca 3000 kroner. Det (?) at det utførte arkitektarbeidet er nøye knyttet til denne tomt og ikke kan nyttiggjøres annetsteds.
Av hensyn til foreningens byggeplaner som ønskes fremmet i år og snarest mulig, er det nødvendig å få statsbanenes bekreftelse på en overdragelse som foran antydet snarest mulig.»
Under sak 2 ble det fattet følgende vedtak: «Man besluttet å foreta nybygning på kunstforeningens tomt ved Madlaveien.» Dermed er hele arbeidet med finne frem til et realiserbart nybygg for foreningen avsluttet. Nå begynte planleggingen av bygg på egen tomt, der man allerede hadde reist et midlertidig utstillingsbygg. Det hastet, for i 1925 skulle Stavanger feire et byjubileum. Det ble så med tre mot to stemmer vedtatt å inviter stavangerarkitekter til en konkurranse om bygningen, uten premier. De skal være innlevert innen 10 mars, om fire uker.
Allerede dagen etterpå har direksjonen sitt neste møte, 7. februar, med to varamedlemmer til stede. Etter noe diskusjon ble fem arkitekter (også maleren Per Gjemre) invitert til å delta i konkurransen, med innleveringsfrist 31. mars.
Første april møtes direksjonen igjen, men også denne gang uten Gjemre, men med to varamenn og stadsarkitekten. Det forelå tre konkurranseutkast. Ett alternativ fikk seks stemmer, det var av Erik Erga, et annet en stemme. På samme møte forelå det en innstilling til statskassen fra jernbanens distriktssjef om å overta Kannik prestegård. Festeavgiften fra nedsatt fra 3750 til 2500 koner fra 1.1.1925.
Fredag 4. april ble det avholdt generalforsamling. I det svært kortfattede referatet står det intet om endringen i byggeplanene.
Til møtet 24. april forelå Ergas tegninger i to varianter. Han ble anmodet om å utarbeide beskrivelser av begge i løpet av 8 dager, for å få innhentet anbud innen ti dager etter det igjen. NSB kan foreløpig ikke overta Kannik prestegård. Billedhuggeren Stinius Fredriksen lider nød i Paris, får man høre. Man sender ham 500 kroner og forventer at han senere vil betale tilbake med et skulpturarbeid. Direksjonen utstedte en erklæring om at maleren Frank Wathne var en lovende kunstner som fortjente all den økonomiske støtte som han kunne få.
Arkitekt Erik Erga er til stede på neste møte 22. mai. Det er også begge varamenn. Det var innkommet 11 anbud på byggearbeidet, som ble åpnet på møtet. Erga og stadsarkitekten forlot så møtet. Ingeniør Rasmussen ble bedt om å gjennomgå anbudene. Formannen ble bemyndiget til å undersøke hva man kunne få av lån på en ny bygning.
Ingeniør Rasmussen fremlegger sine vurderinger på et møte 3. juni. De totale kostnadene vil være 125 000 kroner. Anbyderne ble gitt forlengelse med en måned fra 9. juni. Mot en stemme (Gjemres) ble det bestemt å gå inn for å reise bygningen så sant det kunne finansieres.
På neste møte 13. juni ble det besluttet å låne 40 000 kroner i Sparekassen, mot sikkerhet i eiendommen. Det skulle søkes dispensasjon fra bygningsloven for det planlagte lysarrangement på taket. Det fulgte så en rekke møter det ikke er skrevet inn referater fra. Det ble holdt et medlemsmøte 2. juli, og der fremkom ingen innvending mot byggeplanene.
En byggekomité ble utnevnt 8. juli, med Krogh, Bjerkan og Gjemre – alle i direksjonen. Sparebanken innvilger et prioritetslån på 40 000 kroner mot at resterende beløp (av finansieringsplanen) på 20-25 000 kroner kan sikres. «I den hensikt er det utstedt en mengde henvendelser til formuende borger med anmodning om bidrag.» Det har så langt innbragt 19 850 kroner. Det var Sparekassens direktør tilfreds med, og dermed var lånet på 40 000 kroner i orden. Arkitekt Landmark var invitert til en konferanse med byggekomité og arkitekt. Byggekomiteen får flere fullmakter for å avgjøre enkeltsaker i prosjektet. Innsamlingen bør på grunn av overskridelser opp i 25 000 kroner. Trolig hadde museet tilbud foreningen lokaler, men det ble ikke akseptert.
Sekretæren melder 3. oktober at det var tegnet 21 200 til byggefondet, hvorav 14 050 var innbetalt. Han sier at 34 malere hadde lovet å gi et arbeid til et lotteri til inntekt for bygget, 17 malerier var ankommet. Kommune viste når interesse for å overta Kannik prestegård, og en forhandlingskomité ble oppnevnt.
Direksjonen må nå tenke på det faste galleri. Det oppnevner 24. oktober en gruppe på tre som skal se på samlingens behov. Det foreslås å reprodusere noen av galleriets arbeider, og selge dem som prospektkort.
Et privat legat gir 5000 kroner til hage og gjerde, og forslaget til anlegget ble drøftet. Et medlemsmøte skal innkalles for å avgjøre gjennomføringen av lotteriet. Et maleri av Per Gjemre blir innkjøpt.
Et utvidet møte i direksjonen holdes 2. desember. Stadsarkitekten skal til Kristiania for å få frafalt de strenge bygningsbestemmelsene som gjelder taket, fordi de er kostbare og overflødige. Bygningen skal ha et tårn, vedtatt mot Gjemres stemme. Bronse på pillastrenes baser ble vedtatt mot to stemmer (deriblant Gjemre, som synes å ha vært den som har stemt mot oftest). Det bestemmes at det skal være lykter på trappene. Inskripsjonen over inngangsdørene skal være «Artes serviante vitae» – kunstene er livets tjenere.
På neste møte 16. desember vedtas at sekretæren har bemyndigelse til å si opp leien av Kannik prestegård. Et foreløpig resultat av kunstlotteriet ble fremlagt. Det vedtas at foreningens selv skal kjøpe så mange lodder at det samlede salget kommer opp i 25 000 kroner. Det vedtaket omgjøres på neste møte 22. desember, bidraget nedtones betydelig.
Det er trolig nedsatt en utstillingskomité for åpningsutstillingen.
1925
1925 blir et viktig år i Stavangers historie. Det er 800 år siden påbegynnelsen av katedralen, i regi av munker fra Winchester i England. Stavanger ble en bispeby, med katedralskole og alt det som hørte til en viktig by – ikke minst den praktfulle katedralen. Christian IV etablerte imidlertid en ny by i Christianssand, og flyttet bispesetet dit, der det fra før ikke har vært store bytradisjoner. I 1925 ble bispesetet i Stavanger gjenoprettet, og byen skulle feire sitt 800 års jubileum, med kongen til stede. Det er i denne sammenhengen at nybygget fikk sin store betydning for byen. Foreningen selv var 60 år.
Direksjonen har tatt store økonomiske sjanser ved å sett i gang byggingen. Finansieringen er ikke klart, og det drøyer ut å bli avløst festekontrakten for Kannik prestegård. Det er også utfordringer med utstedelse av skjøte der. Ved det første møte 17. januar manglet det ennå 7000 kroner i finansiering av bygningen. Det ble rettet henvendelse til to industribedrifter om tilskudd. Det er fortsatt problemer med å få overdratt Kannik prestegård til en akseptabel pris. Man kan ikke regne med tilskudd fra kinematografene.
Åpningsutstillingen skal omfatte bare stavangerkunstnere, både eldre og nålevende. Direksjonen gjennomgår hele utstillerlisten. For Hertervig skal reserveres en egen vegg, av ham har det aldri vært noen separatutstilling før. Den skal monteres i mai heter det 5. februar. En egen komité skal bestemme monteringen av de nålevende kunstneres arbeider. Det skal lages en katalog. Byggingen må ha godt raskt.
Direksjonen har pengeproblemer. Et portrett av Alexander Kielland utført av Eilif Petersen skal selges på auksjon i København, og direksjonen vil gjerne kjøpe det, men ikke for over 5000 kroner. Når «Pengene blir å skaffe tilveie ad ekstraordinær vei.» Når det senere vites at det er liebhabere i Stavanger for maleriet, trekker foreningen seg. Det bestilles stoler og bord, og to flaggstenger. Byggekomiteen må ikke anvise restbeløp på regninger før alt er utført og godkjent. Man ber kirkedepartementet om tillatelse til å overdra festet av Kannik prestegård til Stavanger telefoncentral.
30. mars behandles saker vedrørende åpningsutstillingen. Men man kan også «forstrekke» maleren Bj. Hansen med 200 kroner til «fortsatt opphold» i Paris, mot et maleri.
Allerede 31. mars kan direksjonen ha møte i utstillingslokalet. En del detaljer vedrørende indre og ytre utstyr ble drøftet. Alle levende kunstnere i Stavanger som anses utstillingsberettigede «etter kunstforeningenes gjeldende regler» skal inviteres til åpningsutstillingen primo juni. De skal delta med bilder etter eget valg, men monteringen skal komiteen står for. Hva er disse reglene? Andre som søker må godkjennes at komiteen som jury.
Neste møte 17. april holdes også i utstillingslokalet, som diskuteres grundig. Åpningsdatoen settes til 9. juni, bare de profesjonelle skal delta i åpningsutstillingen. Den store veggen i korridoren stilles til rådighet for Frida Hansens kunstvev. Firmaet Mustad og sønn får leie plass for en reklamepaviljong for 1500 for 2-3 måneder. Brannforsikring tegnes for bygget for 100 000 kroner.
Fjerde mai konstateres at det blir en overskridelse på 6 000 kroner ut over de 150 000 kalkulerte, og at det nå var 144 452 kroner disponibelt – en underdekning på rundt 12 000 kroner. Sparekassen søkes om 10 000 i lån, mens 2000 dekkes av driftsbudsjettet. Det man får ved frigivelse av festet på Kannik prestegård brukes til nedbetaling av lånet til Sparekassen. «Man besluttet å anmode kongen om å være til stede.» Han kommer allikevel til Stavanger i anledning jubileet, og ikke minst i anledning gjenopprettelse av Stavanger bispedømme. Han kommer til å svare ja.
Heldigvis kan direksjonen 11. mai få vite at Sparekassen er innvilget lånet, mot at direksjonen «endosserer», dvs. står ansvarlige, og at det nedbetales innen to år. Formennene i kunstforeningene i Haugesund, Bergen og Kristiansand inviteres til åpningen. Det holdes åpent for medlemmene fra 15-19 åpningsdagen.
Bygget er finansiert slik: eget byggefond 70 554, lån 50 000, gaver 1925-25 40 950, tatt fra årets drift 8 074.
Åpningsdagen nærmer seg, og direksjonen drøfter invitasjonslister 25. mai. Her må det også tas hensyn til alle gjestene til 800-års jubileet, og ikke minst alle bidragsytere. Utstillingskatalogen skal trykkes i 1000 eksemplarer for 300 kroner trykket hos Dreyer (direksjonsmedlemmet?).
Første juni vedtas at bare medlemmer har adgang første dag, mot fremvisning av medlemskort for 1925. Det leies hjelp til kontroll og billettsalg. Sekretæren «bemyndiges» til å anskaffe to paraplystativer. Det skal holdes åpent hver dag 10-14 og 16-19. Medlemmene går gratis hele tiden. De som har lånt ut bilder får partoutkort. Hertervigs, Moes og Sundt-Hansens graver bekranses på åpningsdagen. «Man treffer bestemmelser om detaljer ved åpningen i morgen» heter det i referatet fra direksjonsmøte 7. juni. Det er intet i protokollen de siste år som forteller noe om utstillinger eller om innkjøp. Det står vel i årsberetningene, som ikke lenger gjengis i protokollen. Det nevnes heller ikke hva som skjedde med den midlertidige bygningen.
I møteprotokollen er det ingen innføring for åpningsdagen 8. juni. Foreningens historiker, Gabriel Scanche Hidle, vier åpningen er par linjer (side 225), åpningsutstillingen en side. Hele forarbeidet de siste 5 år er omtrent unevnt. Det er Hans Majestet Kongen som åpner utstillingen og huset.
Direksjonen møtes igjen til formelt møte 12. juni. Det mottas tilbud om en stor utstilling med Gerhard Munthe – ca 150 nr. Det åpnes fri adgang for folkeskolens tre øverste klasser fra 10-14, og for gymnasiaster i følge med lærer, tre klasser ad gangen. Det samme gjelder utenbys skoler. Sekretæren bemyndiges til å dra til Oslo for å løse problemet med kontrakten om Kannik prestegård.
Så ble det holdt en sen generalforsamling 26. juni. Her leses som vanlig årsberetning opp, og den vedtas. Det gjengis en del detaljer fra regnskapet for 1924. Det blir jo påvirket av de tiltak som ble gjort for å finansiere nybygget. Foreningen går omtrent i balanse, med ca 9000 kroner i omsetning. Det er kjøpt malerier for 4632 kroner, formodentlig til utlodningen. Det utgjør omtrent halvparten av kontingentinntektene.
Byggefondet går opp til 113 553, her inngår det 120 000 kroner som allerede er investert nybygget. Malerier for 5000 kroner inngår i fondet. Siden det er byggefondet som står som fester av Kannik prestegård, inntektsføres leieinntektene herfra med 2000 kroner. Lotteriet har innbragt 7487 kroner. Totalt er byggefondet på 113 553 kroner. Herfra må trekkes festeavgift og andre utgifter, til sammen 4500 kroner.
Det ble vedtatt nye lover, med noen umerkelige forandringer. På senere direksjonsmøter følges en del saker opp, blant annet festet av Kannik prestegård. En del innkjøp foretas til galleriet. Sekretæren får 500 kroner for alt ekstraarbeid i byggeperioden. Stadsarkitekten får et maleri. Det faste galleri skal henges opp av Per Gjemre, og man tar imot Statens kunstutstilling til høsten. Men den blir for dyr, og det avlyses. Festet av Kannik prestegård tilbys jernbanen for 10 000 kroner. Det blir en voldgiftssak av oppgjøret med murmesteren. Man søker kinematografen om 5000 kroner i tilskudd mot at utstillingene holdes åpen gratis en dag i uken. Arkitekten søker om tilleggshonorar. Ny kontrakt med vaktmester utarbeides, med 1800 kroner i årlig lønn. Han fungerer trolig også som utstillingsvakt.
I september kommer en løsning med kommunen, som leier Kannik prestegård. En økonomisk belastning er ryddet av veien, for en stund.
Så skjer det en prinsipielt viktig endring i den organisatoriske praksis: Det opprettes en «innstillingskomité» med to malere og en fra direksjonen, som skal gi råd til direksjonen i spørsmål om kjøp og mottakelse av gaver. Det er direksjonen som velger kunstnerne, i første omgang Røstvig og Bjarne Hansen (som driver en privat malerskole). Heretter viser protokollen til komiteens innstilling. Utstillingen holdes nå åpen hver dag fra 12-1430.
Hvorfor kommer en slik komité med kunstnerflertall så sent? Det har nesten alltid sittet en kunstner i styret. Gjennom denne kunstneren har trolig foreningen hatt god kontakt med andre kunstnere i byen, etter som de slo seg ned der. Direksjonen har i økende grad favoriserte de lokale kunstnerne, og dermed at de trolig ikke hatt noe behov for en særskilt ordning for å ivaretas deres interesser. Flere kunstnere, som August Jacobsen og Per Gjemre, har hatt betydelig innflytelse i styret.
Et annet forhold som kan ha spilt inn, er den økende viktighet i direksjonen av å holde orden på økonomien. Det har tatt tid, og det har krevd en type kompetanse i direksjonen som ikke så lett har vært til stede hos kunstnere. Denne komiteen er det ingen bestemmelser om i vedtektene, som er nesten uforandret fra 1865.
I regnskapet for 1925 som behandles av direksjonen 23. februar 1926 fremgår at egeninntektene er steget til om lag 18000 kroner, derav er 8650 kontingent (ingen stor vekst), mens derimot inngangspenger og katalogsalg har nådd opp i over 7500 kroner.
På utgiftssiden finner vi 3567 kroner i innkjøp til det faste galleri, og bare 877 til utlodningen. Det har gitt et underskudd, og 3300 kroner må dekkes av byggefondet for å få regnskapet til å gå i balanse. Åpningsutstillingen har kostet 4390 kroner.
Byggefondet har en gjeld på 50 000 kroner, men det har aktiva på over 40 000 kroner. Til nybygget er utbetalt 93 580 kroner. De 16 kunstverkene som tidligere er regnet til aktiva, er ikke oppført lenger. Om de er solgt, er de ikke inntektsført.
Den største utstillingen etter åpning var med 144 arbeider av Gerhard Munthe. Ellers hadde foreningen separatutstillinger med Per Gjemre, Olaf Lange, Olaf Hosaas, Sigurd Eriksen, Jens Ølsgaard, Aser Hanssen, Emil Abrahamsen, Lauritz Haaland, Christopher Aarsnæs, Helga Ring Reusch, og en sort-hvitt-utstilling utlånt av Frederik Schaefer. Før jul kom Høstutstillingen, med 126 malerier av 83 kunstnere. Til det faste galleri er innkjøpt en akvarell av Hertervig og en akvarell og to små malerier av Knud Baade. Dessuten har man fått enkelte kunstverk i gave, blant annet to malerier av Hertervig. Ved årets utløp hadde foreningen 850 medlemmer.
1926
På det første møte i 1926, 23. februar, kan direksjonen glede seg over at Erling Monsen har donert 10 000 kroner til et fond som skal bære Gabriel Monsens navn. Vilkårene er at rentene av fondet kan anvendes slik direksjonen til enhver tid bestemmer. Dersom giveren senere vil forhøye legatets størrelse, kan han også endre vilkårene. Foreningen får opplyst at kirkedepartementet har anbefalt statsbanene å godta den foreslåtte avtalen om Kannik prestegård. Direksjonen svarer med at tilbudet står fast, men bare til utgangen av mars måned. Man kjøper en byste av Stinius Fredriksen, og betaler et honorar til arkitekt Erga for bistand i voldgiftssaken mot murmesteren. Norske kvinners sanitetsforening får et gratis adgangskort til kunstforeningens utstillinger for «søstrene».
Det er satt opp et sluttregnskap for nybygget med tomt, ved utgangen av 1925. Med tomtekjøpet i 1914 for 7828 kroner har den totale prisen vært 172 308 kroner. Er det mye? Det er ca 20 års kontingentinntekter på den tiden. Pantegjelden er 50 000 kroner. Man har søkt om fritak fra eiendomsskatt og vannskatt, men det er ennå ikke kommet noe svar.
Generalforsamling holdes i «Hertervigsalen». Her blir regnskap og årsberetning fremlagt og godkjent. Et medlem mener at «man ved innkjøp av malerier til utlodning burde ta hensyn til den alminnelige oppfatning og smak blant medlemmene og ikke til moderne maleriske teorier». Formannen Dreyer ble gjenvalgt med 41 stemmer. Det har vært et godt besøkt årsmøte.
På direksjonsmøtet 11. mars ba sekretæren om at det burde kjøpes inn malerier av Bjarne Eriksen, Lars Jorde og Thorolf Holmboe «for så vidt de ikke fikk selge noget.» Inntillingskomiteen spørres om sin mening om hvilke verk. Jespersen ble bedt om å fortsette som sekretær, hans lønn skulle vurderes.
Når foreningen nå får enkelte gaver i form av penger, brukes de gjerne til nedbetaling av lånegjeld. Direksjonen er meget opptatt av det i årene fremover. Lars Jordes anmodning om å få slippe salgsprovisjon ble «av principielle grunner» ikke innvilget på møtet 7. april. Stinius Fredriksen får anledning til å selge den bysten foreningen har kjøpt, på betingelse at han leverer et annet arbeid «som er minst like godt.» Innkjøpskomiteen bes om å foreslå fem-seks mindre bilder til innkjøp.
Det er nok en skuffelse at statsbanene ikke kan gå inn i avtalen om overtakelse av festet på Kannik prestegård. Direksjonen vil henvende seg til departementet om å finne en annen som vil overta festet. Det har oppstått en konflikt om honorar for og rettigheter til fotografier som ble tatt av åpningsutstillingen i 1925. Fotografiene skal brukes i en artikkel i Kunst og Kultur, og det dreier seg om rettighetene til fotografiene. Saken løses i minnelighet.
Det skal holdes sommerstengt bestemmes det i møte 15. juni. Resten av galleriet skal henges opp, og det skal lages en katalog.
Det utarbeides nye bestemmelser om forholdet til utstilling av de hjemlige kunstnerne. De må selv montere sine egne utstillinger. Foreningen betaler en dame til å passe inngangen, en av kunstnerne engasjeres med fast timebetaling for å montere utenbys kunstneres utstillinger, og en «kyndig» mann til å foreta inn- og utpakking mm. Det vedtas på møtet 24. september. Det er behov for å avklare ansvarsforholdet mellom innstillingskomiteen og direksjonen. Direksjonen vil ikke «fraskrive sig sin rett til at foreta innkjøp, men at den alltid vilde være innstillingskomiteen takknemmlig for dens uttalelse og innstilling.» Det ligger her en latent konflikt, som det gjør i alle kunstforeninger med tilsvarende organisering av innkjøp.
Det ble loddet ut 16 gevinster ved juleutlodningen. Det er gjort innkjøp av lokale kunstnere, og av andre som har hatt separatutstillinger. En av gevinstene er en mappe med 4 grafiske blad fra Foreningen Norske Grafikere (?).
1927
Årets styremøter innledes 18. januar med saken om 200 kroner som kunstneren Røstvig var gitt som en håndsrekning, og som skulle dekkes med et maleri. Det han leverte ble imidlertid refusert, og han bes om å levere et nytt. På neste møte 5. februar besluttes at man kan låne ut tre malerier av Kitty Kielland til en retrospektiv utstilling i Oslo kunstforening.
Så behandles det 18. februar et forslag fra Bergens kunstforening om arrangement og regler for en fast årlig Vestlandsutstilling som skal vandre mellom foreningen i Stavanger, Haugesund og Bergen. Forslaget vedtas «i principet». Det foreslås at hver forening «for sig uttok» sitt distrikts utstilling og ok ansvaret for den, og at denne endringen i reglementet måtte drøftes foreningene imellom. Dette er det som senere ble kalt Vestlandsutstilling, en landsdelsutstilling som det kom til å hete enda senere. Det er litt uklart hvordan direksjonen har tenkt seg dette. Saken følges opp i et senere møte 2. juni.
Generalforsamlingen, nå kalt årsmøte, holdes 15. mars, med de vanlig saker. Det var stor konflikt om valg til styret, sekretæren har bevisst påvirket valget. Det ble vedtatt: ”Generalforsamlingen uttaler a den forutsetter at sekretæren ikke i fremtiden agitere for særskilte kandidater til styret foran generalforsamlingen”. Sekretæren er den tidligere omstridte skolebestyrer Jespersen. Han sa i debatten at han som medlem av foreningen hadde samme rett som andre til å påvirke valget. Han mente han hatt gjort foreningen en fortjeneste ved å holde en bestemt «klikk» utenfor. (Stavanger Aftenblad 16.3.1926).
18. mars kommer beskjed om at kunstforeningen kan få Kielland-utstillingen fra Oslo. Tre tegninger er gitt til foreningen av Rolf Lunde. Kompetansespørsmålet kommer opp igjen. «Naar styret selv ikke ønsker alene aa treffe avagjørelser i kunstneriske spørsmaal hvorom det kan opstaa tvil, opnevnes som raadgivende, sammen med herr Gjemre og Hinna (de sitter begge i styret, Hinna som ofte møtende varamann) herrene Bjarne Hansen og Fred. W. Jakobsen.» Livsvarig medlemskap oppnås ved å betale 150 kroner.
Sekretæren sier opp sin stilling. Den lyses ut. Hittil har sekretæren, slik det fremkommer i møteprotokollen, ikke hatt noen innflytelse på kunstneriske spørsmål, som i valg av utstillere eller innkjøp til utlodning eller galleri. Det kommer inn 13 søknader. Ligningsassistent Ths. Thomassen ansettes, med en gasje på 500 kroner per år samt 5 % av salg av bilder. Det er lavere fastlønn, men høyere «provisjonslønn» enn den avgåtte sekretæren. Vigrestads modell til statuen av Alexander Kielland kjøpes inn for 500 kroner.
I møtet 29.august gjennomgås innkjøpene til årets utlodning. Det er malerier av Per Gjemre, Bernhard Hinna (det er som de to får innkjøp som honorar for sine styreverv og andre verv i foreningen), Hjelm Gjemre, Fred. Jacobsen, Backer Berg (2), Erik Haugland, Thorolf Gjesdal, Bjarne Hansen, Frank Wathne, Ansgar Larsen, Emil Abrahamssen, C. R. Røstvig. Prisene ligger fra 100 til 300 kroner. Det er nesten bare lokale maler, her det vel bare Ansgar Larsen som er fra Bergen? I alt er det 18 gevinster i utlodningen. I den endelige listen er det til dels andre navn, som Holmboe, Stabell, Roar (Matheson) Bye, Erling Merton, Gudmund Stenersen, Mimmi Falsen. Det er altså ikke bare lokale som loddes ut. Det er uklart om foreningen fortsatt lar vinnerne velge gevinst etter tur.
Så følges opp planene om Vestlandsutstillingen. 7. september inviteres samtlige malere til drøftelse av spørsmålet om jury. Møtet var egentlig malernes, men var foranlediget av styret. Man ble enige om en jury bestående av to valgt fra Bergen, to fra Stavanger og en fra Haugesund, alle valgt av og blant stemmeberettigede kunstnere. Det vil si alle som hadde stemmerett til Bildende Kunstneres Styre, og som hadde vært antatt på Høstutstillingen, på Vestlandsutstillingen eller hatt separatutstilling.
Så besluttes det 18.9 at Vestlandsutstillingen skal åpnes i mars 1928. For at høstutstillingen skal få plass, må deler av det faste galleri tas ned. Sekretæren skal holdes åpent et par kvelder i uken for loddsalg (det vil vel si å tegne medlemskap, eller er det tale om et annet lotteri?). Tegnet lodd gir fri entré.
Det inviteres så til et nytt møte med kunstnere med stemmerett, 19. november. Det skal velges to jurymedlemmer og to vara. Røstvig og Abrahamsen ble valgt, med Bjarne Hansen og Backer Berg som vara. Det kan ikke ha vært mange til stede, for ingen fikk mer enn fire stemmer.
Det er tydelig at innkjøp til galleriet både holder et høyere nivå enn til utlodningen, og at det er mer nasjonalt anerkjente navn som kjøpes. 7. desember vurderes kjøp både av Baade og Bennetter (det må være eldre arbeider), og av Egedius. Den siste blir ikke innkjøpt.
Medlemstallet 800. Gave på 10 000 er mottatt av skibsreder Monsen i London, endelige statutter avventes. Det er vel et tillegg til det legatet som er opprettet tidligere. Fra Klosters legat mottatt 2000 kroner (som vanlig) og fra Stavangerske dampskipsselskap 500 kroner. Begge beløp er anvendt til avskriving av gjeld, som nå er på 45 000 kroner.
Det nevnes i referatet at ”det føres forhandlinger om en henvendelse fra Kristiansands kunstforening om sammenslutning av alle landets kunstforeninger med tanke på organisert forsendelse av separatutstillinger til alle. Tanken har tidligere vært oppe uten å føre til praktisk resultat.” Denne henvendelsen sees ikke behandlet i styreprotokollen. Stavanger Aftenblad 16.3.1927 om sammenslutning av kunstforeninger. Denne henvendelsen er det ikke spor av noen steder.
1928
Vestlandsutstillingen ble åpnet 6. februar, etter det reglement som var vedtatt. Styret foretar innkjøp på utstillingen mandag 11. februar. Det kjøpes et maleri av Ole Frøvig til «omforenet» pris kr 800,-, katalogprisen var 1200. Det finansieres av Monsens legat, og skal inngå i det faste galleri. Det gjøres klart i protokollen at innkjøpskomiteen hadde anbefalt kjøpet, men Per Gjemre protesterte. Det ble ellers gjort fire innkjøp til, også de til «omforenet» pris.
Så er det rett på generalforsamlingen 28. mars. Skipsreder Monsen utnevnes til æresmedlem. På styremøtet 18. april noteres at Per Gjemre er død. Hinna rykker opp som fast styremedlem. Gjemre har vært en viktig kunstner for foreningen i mange år. Det skal holdes en minneutstilling etter ham.
Fire kunstnere ber i styremøte 3. mai om at Vigrestad får et ekstra honorar for arbeidsmodellen av Alexander Kielland. Det kan styret ikke bevilge, men den vil ha Vigrestad «i erindring» når det gjør innkjøp til julelotteriet. Noen av obligasjonene skal oppbevares hos formannen (fordi de da kan selges raskt?) Det velges en ny kunstnerisk komité: Carl Røstvig, Emil Abrahamsen, Bjarne Hansen, mot to varamenn: Storstein og Haugland. Man ønskes 1. ste varamann Bernhard Hinna velkommen som fast medlem av styret. Så bestemmes at «Høstutlodningen skal utloddes St. Hans aften.» Hva slags utlodning er det? Synes ikke å være nevnt tidligere. Det vurderes innkjøp fra Per Gjemres minneutstilling.
I protokollen er det innklebet en «Instruks for rådgivende kunstnerkomité for Stavanger kunstforening.» Her formaliseres den praksis som har vært fulgt. Komiteen skal gi styret råd i de spørsmål som den blir forelagt, eller i spørsmål som den selv finner grunn til å bringe på bane. Den består av tre kunstnere, valgt for to år, slik at en eller to trer ut hvert år og da ikke kan gjenvelges før etter ett år. Med to fremmøtte er de beslutningsdyktig. Det er to varamenn, med de samme regler for valg.
Komiteens arbeidsområde gjelder innkjøp til det faste galleri og til utlodningen og til andre mulige innkjøp eller utlodning. Den skal dessuten komme med forslag angående det faste galleri. Den skal påse at galleriet til enhver tid «holdes i sådan stann at alt er forsvarlig og i orden, både hvad kunstverkenes tilsyn og vedlikehold angår.» Den skal også uttale seg om utlån fra det faste galleri. Dessuten skal den fremkomme med forslag eller uttalelser iøvrig i anledning av kunstneriske spørsmål vedkommende Stavanger kunstforening, så vel etter styrets oppfordring som av eget initiativ.»
Det står ikke noe om honorar.
Denne instruks viser flere forhold. Det faste galleri har ennå ingen fagperson knyttet til seg. Det er kunstnere som anses som de sakkyndige, ikke for eksempel en konservator eller kunsthistoriker. Behovet for tilsyn med samlingen er stor, det har en rekke tidligere anførsler i protokollen vist. Magasinforholdene har vært lite tilfredsstillende, trolig er de bedre nå i det nye huset.
Men den viser også noe annet: Den sterke innflytelse BKS har på sentrale kunstinstitusjonene (Nasjonalgalleriet og Statens kunstutstilling) begynner å spre seg til de større institusjonene ut over i Norge, særlig de som er eller begynner å nærme seg å bli kunstmuseer. Men da er det nye regionale kunstnerorganisasjoner som trer inn i denne rollen. Stavanger har en betydelig stand av kunstnere som kan se sine interesser tjent med en lokal kunstnerorganisasjon.
Det er vel også en økende erkjennelse i den borgerklassen av grosserere, konsuler og andre som har ledet kunstforeningen at deres kompetanse ikke lenger strekker til, til å ta fullt ansvar i alle kunstneriske anliggende. Foreningen er ennå ikke kommet så langt at den har en daglig leder med kunstfaglig bakgrunn. Ennå har ingen kunstner vært foreningens sekretær, blant annet fordi den stillingen har vært forbundet med det å være kasserer.
Det inngås kontrakt om vedlikehold av haven, for 150 kroner per år. I ferien skal det foretas nødvendig ettersyn og eventuell reparasjon av bygningen. Det er konstatert lekkasje ved tårnet. En eventuell reklamasjon forberedes, vedtas det 1. juni. Gerhard Munthe tilbyr en utstilling som også skal vises i Haugesund, mot at han får garantert et salg for 500 kroner. Det evner foreningen «for tiden» ikke å gi. Man spør Nasjonalgalleriet om råd når det gjelder et påtenkt varmeanlegg.
Stadsarkitekt Nilsen er til stede på møtet 16. august. Han var anmodet om å undersøke bygningens tilstand, særlig med hensyn til lekkasjer. Han påviser feil materialbruk av blikkenslageren, som ble anmodet om å utbedre feilen. Denne saken ender hos en advokat. Han ble også anmodet om å fremskaffe anbud på varmeanlegg. Flere vedlikeholdsoppgaver i hagen skal utføres. Styret vil stå som innbyder til en utstilling av glassmalerier (kirkekunst) som kan hentes fra Landsutstillingen i Bergen. Den blir holdt i Sparekassens lokaler. Et tilbud om et maleri av Hertervig ble ikke godtatt.
21. september besluttes å tilby Røstvig henholdsvis 300 og 250 kroner for ett av to malerier. Det er som han her får et honorar for sitt arbeid i den kunstneriske komiteen. Eller anses komitémedlemmene som unntatt fra instruksen om deres arbeid? Det kjøpes trolig ikke malerier til det faste galleri disse årene, flere tilbud blir besvart negativt. Kontingenten besluttes nedsatt til 10 og 5 kroner, livsvarig medlemskap til 100 og for ektepar 150 kroner.
Ved juleutlodningen 21. desember var det loddet ut 25 gevinster, det meste foreningens historie. Det er stort sett de vanlige lokale kunstnerne, og ellers innkjøp fra utstillingene. Blant gevinstene er «5 stk. sort og hvitt.» Det oppgis at en rekke medlemmer var til stede, og det betyr vel at vinnere selv kunne velge gevinst der og da? Både styremedlemmer og komitémedlemmer er blant de innkjøpte.
1929
På sitt første møte i januar vedtar styret å sette kontingenten for «enligstillede damer» til kr. 7,50.
På møtet 1. mars var jurymedlemmene i Vestlandsutstillingen, Røstvig og Hansen, til stede. Kunstnere som hadde deltatt ved utstillingen i to byer (av tre) kunne trekke sine arbeider. Ellers ble økonomiske og tekniske forhold avgjort.
1930-tallet
Kilder: årsberetninger med regnskap for 1930, 1932-37, 1940-41, i A/L0005
I årene 1930-1941 drives foreningen nokså ensartet, uten store endringer i opplegg. Den har mange utstillinger årlig, rundt 18-22 separatutstillinger, noen kollektivutstillinger og juleutstillinger, og Vestlandsutstillingen. Flere ganger er den hovedarrangør av Vestlandsutstillingen, og må søke Stavanger kommune om økonomisk støtte – som den får.
I 1935 har den en kollektiv utstilling av 5 amatører fra regionen. I 1938 arrangere den «Mitt kjæreste bilde» – arbeider i medlemmenes eie.
I 1932 får den utløst sin festeavtale med Kannikgården som den har hatt med Norges Statsbaner siden om lag 1915. Den var opprinnelig inngått for 90 år. Det gir dem 10 000 kroner i ekstra inntekter, og 6000 kroner som brukes til å nedbetale pantegjeld på bygningen. Foreningen har diverse løsgjeld, blant annet etter kjøp av kunst til det faste galleri.
Åpningstiden er søndag 1200-1500 og så kveldsåpent tirsdag og torsdag 2000-2000. For spesielt populære utstillinger økes åpningstiden, endog til alle dager, både formiddag og kveld.
Den driver utlodninger blant medlemmene, om lag 10 arbeider hvert år, der vinnerne selv velger hvilken gevinst de vil ha. Medlemstallet ligger på 7-800, med noe synkende tendens mot 1940, ned til ca 650 medlemmer. Medlemskontingenten ligger på 8 til 9 ganger antall medlemmer, og det er kjøpt inn gevinster for 500-1500 kroner hvert år, store variasjoner fra det ene året til det andre. Rundt regnet 25-33 % av medlemskontingenten går til gevinstinnkjøp, og gevinstsjansen ligger på rundt 1,5%.
Den får årlig støtte, med eksempel fra 1936: fra Klosters legat (2000 kroner til innkjøp til det faste galleri), Stavanger Sparekasse (500 kroner), Stavangr bys legat (400, f. eks. til parken rundt, og 500 kroner til det faste galleri), Kinematografene 500 kroner. Fra Monsens legat får det penger til nedbetaling av gjeld fra byggingen av huset i 1925. Den har fortsatt stor gjeld, som nedbetales hvert år med forskjellige beløp.
Det trolig liten kunstomsetning, provisjonen ligger på noen få hundre kroner. Foreningen har en sekretær og en kasserer, de slås sammen i 1934 – Erik Arntzen.
I 1935 er det utarbeidet en katalog over samlingen (av Arntzen?). Den trykkes i 2000 eksemplarer, alle medlemmene får ett gratis.
I 1937 bestemmer styret at de skal begynne å selge bøker, og bestiller en ny skranke for det.
I 1939 er det en prinsipielt interessant diskusjon mellom kunstneren Frithjof Hjelm Gjemre. Han har fått en invitasjon til å delta på en juleutstilling som foreningen skal holde i samarbeid med «Bildende Kunstneres Forening», men der også ikke-medlemmer av BKF har anledning til å delta. Gjemre sender 9. november et brev til foreningen, der han forteller at han i sin tid var med på å starte BKF, men siden meldte seg ut av. Han anfekter denne foreningens rett til å representere kunstnerne i byen, og stå i en særstilling overfor kunstforeningen. Han ønsker at foreningen henvender seg til hver enkelt kunstner direkte, ikke gjennom BKF.
Styret svarer 23. november at de har en «mundtlig avtale med BKF om i tvilstilfelle i kunstneriske spørsmål å rådføre sig med denne forening, men under alle omstendigheter er det vårt styre som tar den endelige besluttning, enten det gjeler innkjøp til Galleriet eller andre saker.» Kunstforening har jo sin «innstillingskomité» opprettet i 1928, hvorfor nevnes ikke den? Er den allerede nedlagt? I en påskrift på brevet står det «Hver gang vi har kontakte med Hjelm Gjemre blir det sjau.» I styreprotokollen fra 29.12.1939 står det at det «etter innstilling fra Bildende Kunstneres Forening ved August Jacobsen, Magnus Vigrestad og Th. Gjesdahl enstemmig ble innkjøpt av maleren Roy Juell Gleditsch» et maleri for 350 kroner. Den muntlige avtalen det vises til har altså vært av nokså formell karakter.
I 1940 planlegges 75 års jubileumsbok, og det engasjeres en forfatter. I 1941 må det konstatere at det ikke kommer noe manus, og at 1250 kroner i forskuddshonorar er gått tapt. Formannen har personlig forskuttert med 500 kroner, men siden det ikke var penger i kassen, betrakter han det som en gave til foreningen. Forfatteren har gjort gjeldende at foreningens arkiv, mot hans forventning da han påtok seg oppdraget, ikke ga ham de informasjoner han hadde ventet. Han hadde skrevet bl.a. 12 sider om Søren Krøyer og 20 sider om Hertervig. Det ser altså ut som han forberedte en bok om kunstnere, men enn en bok om foreningen, slik også jubileumsboken fra 1965 ble.
Stavanger kunstforening 1940-1945
Kunstforeningenes virksomhet under okkupasjonen må blant annet sees i lys av de paroler som Hjemmefronten sendte ut om utstillingsboikott. Fra høsten 1943 skulle det ikke holdes separatutstillinger, bare kollektive. Det var fristende både for kunstnere og kunstforeninger å ha utstillinger etter det første okkupasjonsåret, fordi salget var enormt. Det følgende er hentet fra styreprotokollen og delvis fra årsberetninger der de finnes.
Da krigen brøt ut ble alle utstillinger avbrytes. Det faste galleri ble lagret i foreningens kjeller. Foreningen fikk to Hertervig-malerier i gave, de ble også lagret i kjelleren. 75 års- jubileumsutstillingen måtte avlyses. 29. september 1940 ble det åpnet en kollektiv utstilling med malere og billedhuggere fra Vestlandet. Generalforsamlingen ble utsatt til 14. november.
Det gjennomføres tiltak for å holde kjelleren varm og tørr, siden galleriet er lagret der. Til juleutlodningen var det innkjøpt åtte malerier og en grafisk mappe.
I slutten av 1940 skrev kunstforeningen et «tiggerbrev» til byens firmaer og privatpersoner. Her står det blant annet:
Hvis Stavanger kunstforening skal makte sin oppgave, må vi dessverre be om økonomisk støtte. Medlemstallet var tidligere ca 1000, som er nå sunket til 609. Som følge derav er inntektene minkete så sterkt at der ikke blir noe til overs til kjøp av malerier. Det skyldes utelukkende de årvisse bidrag fra Klosters Legat, Stavanger Sparekasse, Legatet til Stavanger Bys Vel, Stavanger komm. Kinematografer og rentene av Skibsredere Monsens Legat, at vi ideheletatt har kunnet kjøpe malerier til galleriet. Disse bidrag har utgjort til sammen ca kr 4000 pr år, men blir nå redusert på grunn av rentenedsettelsen.»
Tretten firmaer har svart positivt, og bidrar med til sammen 3200 kroner. Men det er tankevekkende at en forening med over 600 medlemmer trenger mer støtte utenfra enn da foreningen på 1800-tallet sjelden hadde mer enn 100 medlemmer. Det har nok med å gjøre at medlemskontingentens realverdi er sunket radikalt, samtidig som alle kostnader har økt,
I 1941 overføres store deler av det faste galleri til Domkirkens kjeller. Av en liste på 33 bilder til Domkirken er blant annet 12 malerier av Hertervig. 34 andre bilder, trolig ansett som mindre verdifulle, ble lagret i Stavanger og Rogaland bank. Det fremgår av listene at galleriet hadde minst 164 katalognumre. Styret sier nei til å leie ut lokaler til den nazistiske «Hålogalandsutstillingen». Det mottas flere gaver, et av Hertervig, et av Sundt-Hansen. Det loddes ut 10 gevinster.
I 1942 vedtar styret mot en stemme å kjøpe 20 skisser i en skissebok etter Hertervig, for 1000 kroner. Det skal forsøkes solgt et par arbeider som ikke tilhører galleriet, for å nedbetale pantegjeld på bygningen. Det utlånes et maleri til Reichskommisariatet i Handelens hus, assurert for 4000 kroner. Senere lånes ut flere.
Det holdes en rekke utstillinger av Stavangermalere. Det betales 8 000 kroner med på pantegjelden, som ved årets utgang er på 25 000 kroner. Det er 701 medlemmer, opp om lag 50.
Regnskapet balanserer på ca 17 500 kroner, av dette er 8000 avdrag på lån, og 2000 er innkjøp av kunst til lotteriet. På inntektssiden er det 6650 kroner i kontingent, 2670 i salgsprovisjon, og 1410 i entré. Foreningen har mottatt 5600 kroner i gaver og bidrag. I Monsens legat er det 10 000 kroner, i Klosters legat 4230 kroner etter at det er kjøpt for 4 115 kroner til det faste galleri.
Ved generalforsamlingen i 1943 (for 1942) blir det vedtatt noen mindre vedtektsendringer. I tilfelle at foreningen oppløses, skal det faste galleri tilfalle byen, på betingelse av at det holdes samlet under sakkyndig oppsyn.
I 1943 holdes det en rekke utstillinger med kunstnere som må ha spesiell vurdering før de får stille ut. De selger godt. Det blir loddet ut 12 kunstverk. Foreningen selger et maleri av Nils Bergslien, en gave, for 7025 kroner. 12 000 kroner blir nedbetalt av byggelånet. Det er i protokollen intet som antyder at man bør holde igjen på separatutstillinger.
Foreningen hadde utstillingen «Kunst og ukunst», den nazistiske propagandautstillingen fra Nasjonalgalleriet. Det er ikke nevnt noe om den i protokollen. Men den nevnes ved navn i årsberetningen. Det er ikke klart om den ble holdt i foreningens regi eller om de bare leide ut lokalene. Den synes ikke å ha vært annonsert av Stavanger kunstforening. Postmester Huss Dahl uttalte på et NS-møte at «Utstillingen er til å få forstand av. En kan få en følelse av ekkelhet når en ser mange av disse produkter. Mange av disse menn kunde sikkert ytet verdifulle ting, men de henfalt til etteraping og spekulasjon. At disse ting har tilhørt Nasjonalgalleriet er dobbelt graverende. Det hele viser hvor dypt vi var falt nasjonalt. Finanskapitalen har sådd forvirring i kunstbegrepene ved å støtte opp om det dekadente» (Rogaland 9.2.1943). Dette utsagnet er dekkende for hva det nasistiske departementet for kultur og folkeopplysning mente om samtidens kunst.
I august er det en politiaksjon mot to omreisende kunsthandlere som auksjonerer bort kunst. De har ikke tillatelse fra departementet, den kunsten de omsetter anses ikke god nok. Så henvender Stavanger Avis seg til kunstforeningen 1.9.1943 Formannen, Joachim Berner, sier at «det ikke minst på grunn av de ambulerende maleriauksjoner, er kommet mange, kunstnerisk lite verdifulle eller verdiløse billeder ut blant folk til høye priser. Kunstforeningen har derfor med glede sett de bestemmelser som no gir adgang til å gripe inn overfor den slags salg. – Kan Stavanger kunstforening konsulteres av folk som gjerne vil ha råd og kontroll ved malerikjøp? – Vi vil med glede gi råd. Folk kan bare henvende seg til sekretæren. – Er det salg som foregår fra Kunstforeningens opphengninger underlagt departementets kontroll? – Nei. Våre opphengninger blir på forhånd gjennomgått av våre egen jury, og da er departementets kontroll overflødig.
Ifølge de bestemmelser som gjaldt, ville alle norske kunstforening få løyve til å stille ut og selge kunst, slik at når løyve en gang var gitt, gjaldt det alle utstillinger fremover.
Et oppslag i Rogaland 4.11.1943 heter «35 malerier solgt. Et par tusen besøkende». I artikkelen heter det: «Stavanger kunstforening hadde et enormt innrykk i går. Større besøk har en trolig ikke hatt noen gang før. Det ble solgt hele 35 malerier og 49 litografier. Av maleriene var 19 av Bjarne Hansen, 9 av Emil Abrahamsen, og 7 av Erik Haugland. Lokalene var åpen mellom 12 og 15 og trengselen var stor. … En antar at det var et par tusen besøkende i går.»
Ellers hadde man separatutstillinger med 24 kunstnere, og en kollektivutstilling med fire trolig lokale kunstnere. Medlemstallet er 860. Det er mange avisoppslag i 4-5 aviser i flere deler av landet, men det er nok sentralt pressestoff som er sendt ut, for de er helt likelydende. De som stilte ut separat i 1944 var Bruno Krauskopf, Olaf Tangen, Mons Breidvik, Rasmus Strømme, Harald Ødemark Larsen, Signe Øien Rud, Arne Kristiansen, Oscar Ommundsen, Erik Haugland, Ole Gabriel Dahl og Olaf Lange. Om de hadde hatt stemmerett i BKS ville de trolig fått en reprimande i billedkunstnernes æresrett. Ingen av de mest anerkjente kunstnerne i Stavanger hadde separatutstilling i 1944 – de har holdt seg til parolen.
Det er først fra senhøsten 1944, etter oktober, at Stavanger kunstforening følger opp parolen om ikke å ha separatutstillinger. Frem til frigjøringen er det bare kollektive utstillinger. Et maleri av Kitty Kielland ble innkjøpt for 8000 kroner – det skal betales i rater over fire år, av Klosters legat.
Det er mange som vil delta på kollektivutstillingene, og foreningen nedsetter en jury i november 1944, med Emil Abrahamsen, Th. Gjesdahl og Bjarne Hansen. Bestemmer hvilke arbeider den enkelte kan ha med, når det ikke er kunstnere som allerede anses som kvalifiserte. De tillater utstilt fra 1 til 11 bilder av hver av de 11 kunstnerne, i alt 77 arbeider. Seks kunstnere ble helt refusert, de er navngitt i protokollen. De tre fikk 30 kroner hver for jobben. Senere refuseres også andre kunstnere. Det ble loddet ut 13 gevinster. Det er 985 medlemmer.
Det er tydelig at foreningen til tross for det sterkt økende medlemstall ikke bruker de store inntektene til å kjøpe inn flere gevinster. Den prioriterer å nedbetale lån, og å kjøpe til det faste galleri, og å bygge opp fond. Det er jo ikke gevinstmuligheter som nå trekker mennesker til foreningen, enten som medlemmer eller publikum. Med annen verdenskrig slutter, for alle kunstforeninger, den tid da utlodningene var viktig for rekruttering av medlemmer.
På møte 1. mai 1945 bestemmes blant annet at man vil be generalforsamlingen om å samtykke i at man utlyser en arkitektkonkurranse om tilbygg i en eller to etasjer. Det skal også gjennomføres endringer i regnskapsprinsippene, slik at reelle verdier kommer frem i regnskapet. Fem kunstnere bes om å planlegge gjenopphengingen av det faste galleri.
Den første generalforsamling etter okkupasjonen ble holdt 15. mai 1945. Formannen holdt minnetale over et tidligere styremedlem, som var avgått ved døden. Det er ingen «frigjøringsjubel» nedfelt i protokollen. Det er heller ingen tale om hva man eventuelt skulle gjøre med medlemmer som hadde vært knyttet til NS. Foreningen er nå gjeldfri, den har nedbetalt 35 000 kroner siden 1939. Forsamlingen samtykket i planene om utvidelse. To kunstnere betales 300 kroner til sammen for å montere det faste galleri.
Årsberetningen for 1945 innledes slik: «På grunn av forholdene under krigen og for å følge opp en utgått parole om ikke å bidra til å fremme kunstlivet under okkupasjonen, ble foreningen holdt lukket hele første halvår.» Dette er en omgåelse av det forhold at den parolen som utgikk høsten 1943 om ikke å ha separatutstillinger, ikke ble fulgt før senhøsten 1944.
1946
Foreningens sekretær siden 1935, Arne Arntzen, sier opp stillingen. Han er kontorsjef i et firma, og har ikke lenger tid. Han har vært en meget viktig person for foreningen. Stillingen lyses ledig med 1200 kroner i årlig lønn samt 3 % provisjon av salget til private, og 5 % i provisjon for inkassasjon av kontingent m.m. Det hadde meldte seg 13 søkere, og man ansatte lagmannsrettsakfører Ole Bergesen.
Generalforsamlingen holdes 12. mars. Arntzen ble valgt som suppleant til styret. § 5 i vedtektene endres slik at man nå må ha vært medlem i tre måneder for å få stemmerett på generalforsamlingen.
Men så kommer etterkrigsoppgjøret; «Formannen fremla liste over de medlemmer som har forgått seg mot landssvikbestemmelsene og man av den grund blir strøket som medlemmer av Stavanger kunstforening. Styret hadde på forhånd fått generalforsamlingens bemyndigelse til å ekskludere de medlemmer som hadde stått tilsluttet NS efter 9. april 1940 og personer som var dømt for dårlig nasjonal holdning eller for landssvik.» Dette er helt i tråd med det som skjedde i mange kunstforeninger.
Det er ingen kunstnere i Stavanger som ble dømt for landssvik, og heller ingen som ble dømt i æresretten i BKS. (Kilden her er Solhjell og Dahl 2013).
Foreningen hadde lånt ut fem malerier til «den tyske vernemakt», av de kom to ikke til rette. Det er 1005 medlemmer. Det er tatt inn 9508 kroner i kontingent, og brukt 2132 kroner til innkjøp til lotteriet.
Hvor stor del av de vanlige driftskostnadene dekker foreningen ved sine egeninntekter? Medlemmene bidrar med netto om lag 7400 kroner etter at gevinstene er betalt. Andre egeninntekter er entré og provisjon, i alt nesten 1750 kroner. Netto egeninntekter er altså 9 150 kroner
Driftsutgifter utenom innkjøp av kunst og årets siste nedbetaling av pantelån på 2000 kroner er om lag 10 200 kroner. Foreningen går i et meget gunstig år med et driftsunderskudd. Det kommer til å øke når de ekstraordinært store egeninntektene fra krigstiden opphører. Det faste galleri tar en større og større del av kostnadene, lønnsnivået stiger, kontingentene er ikke økt på mange år. Foreningen kommer til å trenge offentlig støtte, det holder ikke med den private støtten den har fått.
I styremøtet 26. august er det første gang at utstillingsprogrammet fremover blir fremlagt i protokollen. I det hele tatt er dette et møte der foreningen setter seg større ambisjoner enn før. Følgende utstillinger ble vedtatt: En kollektivutstilling av unge stavangerkunstnere (styret forbeholder seg retten til å refusere enkeltarbeider), en vandreutstilling fra Norske kunstforeningers Landsforbund (feilaktig oppført som om den var fra Oslo kunstforening), Bernhard Hinnas jubileumsutstilling, Samuel Tveits do., og en felles utstilling med Axel Revold og Jean Heiberg. Den siste er den første utstillingen på mange år av nasjonalt kjente kunstnernavn. Til sist kommer en kollektivutstilling av vestlandskunstnere. Sekretæren ber om bemyndigelse til å kreve inn kontingent pr postgiro, evt. supplert med bud.
Neste år vil foreningen ta imot Statens høstutstilling, Fredrik Kolstøs minneutstilling, Munchs grafikk (som også er en vandreutstilling fra NKLF), skolekunstutstillingen «Fred i Norge», og Vestlandsutstillingen. Sekretæren skal forsøke å til utstillinger med Alf Lie Jørgensen, Harald Kihle, Else Hagen, Arne E. Holm, Alf Jørgen Aas, Kåre Mikkelsen og Arne Ekeland. Det er her som foreningen vil gjøre godt for seg etter så mange år med konsentrasjon om de hjemlige kunstnerne. Foreningen vil søke å bære transportkostnader både til og fra Stavanger.
Så pålegges sekretæren å be Norske Kunstforeningers Landsforbund om en varamannsplass i styret, og det for formannen. Avisen «Stavangeren» bes om å bringe anmeldelser av utstillingene. Formannen fremholdt at foredrag ville øke kunstinteressen. Spørsmålet om et samarbeid her tas opp med maleren Håkon Stenstadvold (han var kjent som en mye brukt foredragsholder).
Det er en ambisiøs kunstforening som trer frem her. Flere innkjøp til det faste galleri gjøres nå og på senere møter.
Årets utlodning omfattet 7 gevinster. De to først valgte var av Revold og Lie-Jørgensen, først senere ble de hjemlige valgt. Det er lite for rundt 1000 medlemmer. Gevinstmotivet må være helt borte for å tegne og holde på medlemskap.
1947
Stenstadvold kommer med flere forslag til foredragsholdere: Sigurd Willoch, Leif Østby og seg selv, med tre ulike tema. Bergens kunstforening gis beskjed om at man gjerne ville ha Vestlandsutstillingen, og foreslo to kunstnere som jurymedlem, med forbehold om at forslaget måtte forelegges byen kunstnere. Fire kunstnere (deriblant Hjelm Gjemre, som foreningen også av andre grunner synes å ha et dårlig forhold til) skriver imidlertid at kunstforeningen ikke har noen rett til å velge jury. Foreningen svarer, at så lenge det ikke eksisterer en kunstnerforening i byen, må det stå foreningen fritt å foreslå noen og forelegge forslaget for kunstnerne i byen. På et senere møte fremkommer at foreningen har meddelt Bergens kunstforening at den ikke vil velge en ny jury. Dersom 7 av 14 kunstnere i Stavanger ikke vil godkjenne valget, foreslås at Bergens kunstforening selv står for juryeringen.
Styret følger opp planen om foredrag, og vil hente kunsthistorikere Einar Lexow fra Bergen til åpningen av Munch-utstillingen (formidlet gjennom NKLF). På et senere møte bekreftes at man gjerne vil ta imot en utstilling fra NKLF. På flere av styremøtene dette året gjøres det innkjøp til det faste galleri fra nasjonale kunstnere. Det virker som man nå vil markere seg sterkere som et nasjonalt, og ikke bare et lokalt kunstmuseum. Til julelotteriet går det mest av de lokale, til Det faste galleri skuer man videre ut, gjerne i forbindelse med separatutstillinger. Det foretas også enkelte bytter i Det faste galleri, noe bedre kommer inn for å erstatte noe som var innkjøpt tidligere.
Man vil stille noen arbeider i Det faste galleri til rådighet for kommunale kontorer, først for rådmannens kontor – forutsatt forsvarlig assuranse. Styret ville vurdere å kjøpe en gipsbyste av Vigeland som forestilte August Jacobssen – formannen skal forhandle om prisen med Blomqvist kunsthandel i Oslo. Prisforlangende er 2000 kroner.
Foreningen mottar som gave fem arbeider som forestiller Sigbjørn Obstfelder, laget av Vigeland, Oda Krohg og Edvard Munch. Med gaven fulgte også åtte andre kunstverk av kjente nasjonale kunstnere. Giveren er Obstfelders bror Herman. Han utnevnes senere til æresmedlem. Julelotteriet hadde 10 gevinster.
Det fremtrer to nye trender de senere årene. Den ene er at foreningen i økende grad blir tilbudt gaver av kunstverk til det faste galleri. Det andre er at det får flere tilbud om å kjøpe kunstverk fra private eiere. Disse trendene synes å følg en tredje utvikling: at foreningen i noe større grad vil skape en tydeligere kunsthistorisk profil i samlingen. Norsk samtidskunst søkes bedre representert. Om det kommer til uttrykk i monteringen av det faste galleri er uklart, siden det foreliggende materiale ikke sier noe om det.
De to trendene gjør at særlig Hertervigsamlingen øker i omfang og betydning, og det passer sammen med en sterkere kunsthistorisk tilnærming. Det registreres også økende interesse for Hertervig i andre deler av landet. Oslo kunstforening skal arrangere en Hertervigutstilling, og vil låne bilder fra foreningens faste galleri. Malerier av Hertervig skal gjengis i en bok om norsk kunst, og foreningen søkes om å låne dem ut for fotografering. Stavanger kunstforening ser i større grad ut til å bli delaktig i et norsk, og ikke bare i et regionalt kunstliv.
1948
Det er påfallende hvordan mange brev til foreningen som etter hvert tas opp på styremøter, og behandling og vedtak nøye skrives inn. Stavanger kunstforening skal i år arrangere Vestlandsutstillingen, i samarbeid med Bildende Kunstneres Forening i Stavanger, som nå ser ut til å være formelt gjenetablert.
Oslo kunstforening anmoder om utlån av Hertervigbilleder fra det faste galleri, for utstilling også i Københavns kunstforening. Styret innvilger 7. februar utlån av samtlige Hertervigbilleder. Betingelsen er at alle utgifter dekkes, transporten skjer med jernbane i egen vogn «med utkoblingsforbud», og at bildende sendes i to forskjellige ekspedisjoner. Utlånet til København må avklares med den kommende generalforsamlingen.
Det skal også lages en Hertervigutstilling i Stavanger, og et Hertervigmonument skal avsløres. Oslo kunstforeningen bes om å låne ut de Hertervigbilder som allerede var utlånt fra Nasjonalgalleriet, Bergens billedgalleri og privatpersoner i Stavanger.
Generalforsamlingen ble holdt 24. februar. Biggie Wyller ble valgt inn som suppleant til styret, kanskje som den første kvinne i styret. Det må ha vært mange til stede, for høyeste stemmetall for styrevalg var 88. Generalforsamlingen godkjente Hertervigbildene sendt til København.
På styremøtet 27. april ble det vedtatt å oppnevne en rådgivende komité for innkjøp til det faste galleri. Den skal være permanent og også kunne «av egen drift» å komme med forslag til innkjøp. Malerne J. Backer Berg, Thoralf Gjesdal og Bjarne Hansen ble bedt om å tre inn i komiteen. Allerede i 1928 var det oppnevnt en slik komité, endog med instruks.
Dette er en formalisering av noe som har vært praktisert i mange år: Styret rådfører seg med byens kunstnere om innkjøp. Delvis har det vært gjennom Bildende Kunstneres Forening i Stavanger. Det har dessuten helt siden 1912 vært en fremtredende kunstner med i styret. For tiden er det Backer Berg. Ved at styret selv oppretter en komité, forhindrer den at BKF får rett til å oppnevne dens medlemmer.
Styrets medlemmer kausjonerer for et lån på 3000 kroner for ominnredning av lokaler i kjelleren som skal leies ut til brukskunstforeningen. Det er å strekke seg langt. Er ikke foreningen kredittverdig, og det etter at hele pantelånet på bygningen er nedbetalt? Stavanger brukskunstforening har utstillinger i mange får fremover.
Foreningen utlyser en konkurranse i de høyere skoler om en stil om et Hertervigbillede. Premien skal være et «Hertervigtrykk» og Aslaug Blydts bok om kunstneren. Foreningen vil ta imot Statens Høstutstilling, men søker kommunen om økonomisk støtte. Styret vil også ha Den Nordnorske Kunstutstillingen i 1949. Syv malerier ble loddet ut blant medlemmene. Medlemstallet har sunket betydelig, og ligger trolig rundt 500.
Styret vil ikke låne ut et bilde til kinematorgrafenes spiseværelse, bare til kinosjefens eget kontor.
Det som fremlegges fra 1949 bygger på styreprotokoll og årsberetninger m.m. i A/L0005 i Statsarkivet. Det er fra side 123 – 302 i styreprotokollen.
1949
Det ble loddet ut 11 kunstverk og 3 årg. av Kunsten Idag. Det skal hvert år inviteres en prominent kunstner, Per Krohg foreslås. Nytt lysanlegg skal vurderes. En salgsmonter for reproduksjoner, bøker etc. skal anskaffes (eller vurderes).
Sekretæren søker avskjed. 18. august vedtas å utlyse sekretærstillingen, med 2400 i lønn og 5 % av medlemsprovisjonen, dog slik at sekretæren ikke oppebærer salgsprovisjon. Betyr det at sekretæren får 5 % av innbetalt medlemskontingent? Det kan i så fall bety at styret heller vil stimulere medlemstilgang enn salg til private fra utstillinger.
5. september blir fru Biggie Wyller ansatt som sekretær og kasserer (tiltrådte 1. september). Hun har vært suppleant til styret, men trer nå ut. Hun er i stillingen til 1975, etter hvert med tittelen intendant. Ut fra styrereferatene å dømme, og saksdokumenter i en rekke saker, vokser hun med oppgaven, og blir en «institusjonsbygger» til stor hjelp fra styret. Hun blir synlig i styreprotokollen som en som fremlegger forslag. I det videre arbeid med foreningens historie vil det bli forsøkt å få henne til tre tydligere frem.
Fra årsberetningen for 1949: Vårsesongen hadde fem utstillinger: Vigebo, Arne Bruland, fire Bergenskunstnere (Eikås, Gunnar S., Kongelf og Tandberg), «kunst i sykestuene», kollektivutstilling Stavangermalere.
Høstsesongen vis Ragnvald Eikland, Reiar Aulie, Gabriel Dah, kollektivutstillinge (Lahell, Aggi Lund, Granum), Olav Omland, Søren Begby, juleutstillin. To foredrag. To innkjøp til det faste galleri, to gaver. Medlemstall 982. Klosters legat 1000 kroner brukt til nedbetaling av kjøp året før.
Regnskapet balanserer på under 20 000 kroner. Bidragene er 6200 kroner, andre inntekter er 11 400 kroner, drav 8 550 i kontingent, eller over 40 % av inntektene. Det var et underskudd på 1800 kroner.
Til utlodningen var brukt 3236 kroner, eller over 1/3 % av kontingenten. Til innkjøp til det faste galleri 2000 kroner. I mange år har foreningen brukt mer på innkjøp til det faste galleri enn til utlodningen.
Foreningens frie egenkapital er under 1500 kroner – altså mindre enn årets underskudd. Årsberetningen for 1949 er limt inn i protokollen på side 134.
1950
Fra i år får foreningen støtte fra Stavanger kommune. Sekretæren bevilges 500 kroner til Oslo-reise. Hun bør ha to Oslo-reiser i året. Styret sier seg villig til å låne ut nyere kunst fra samlingen til det påtenkte Riksgalleriet, forutsatt forsvarlig pakking og alle utgifter dekket. Bilder fra samlingen skal stilles ut i sommer, og utlånte arbeider må kalles tilbake. «Etter forslag fra formannen ble det besluttet at sekretæren har anledning til å foreta den representasjon som er nødvendig, dog minst mulig.» (vedtak i styret 21.2.50).
1951
Sekretæren får bevilget et dyrtidstillegg, samt at hun får 3 % av salgsprovisjonen. Det gjør henne interessert i økning av foreningens salg. Sekretæren foreslår å gå inn for å danne bedriftskunstforeninger, hun får i oppdrag å undersøke mulighetene.
1952
Det holdes en lukket salgsutstilling for bedriftskunstforeningene. Det gjøres trolig hvert år. Der kan også kunstforeningen selv kjøpe gevinster til lotteriet. 12 gevinster var loddet ut.
Foreningen protesterer mot at Bergens kunstforening ønsker å ta kontroll over Vestlandsutstillingen og bare sende den rundt hvert 3. år, men den i Bergen vises hvert år.
Foreningen får kjøpt Hertervigs «Fra Borgøya» etter en pengeinnsamling.
Bedriftskunstforeningene får bli medlem i kunstforeningen med ett medlem og en stemme. Deres medlemmer får gratis adgang og redusert pris eller gratis til arrangementer og foredrag.
1953
17 gevinster i lotteriet. Det holdes en utstilling med kunstnere fra Stavangers vennskapsbyer: Jyvaskyla, Esbjerg, Eskilstuna.
1954
Sekretæren får 7000 kroner i lønn for halv stilling og kontorhold (hjemme hos seg selv?) Det konstateres at magasinforholdene for det faste galleri er dårlige. Det søkes Lysverkdireksjonen om gratis oppvarming av bygningen. Tanken om utvidelse av bygningen drøftes.
1955
Dette året arrangerer foreningen en lukket salgsutstilling med Stavangermalere, for Bedriftskunstforeningene.
Foreningen har 1215 medlemmer, som betaler 9807 kroner i kontingent, og det kjøpes inn gevinster for 1813 kroner.
Foreningen får store driftsbidrag: Stavanger kommune 15000 kroner, og 3000 til innkjøp til det faste galleri, ekstra til Vestlandsutstillingen 1000 kroner, og til restaurering av bilder i det faste galleri 2500 kroner. I alt får foreningen 19 000 kroner i tilskudd til drift og 6500 til det faste galleri. Det nye er at Stavanger kommune kommer inn med økonomisk støtte.
Brukskunstforeningen leier lokaler i kjelleren, og har utstillinger tre ganger i året. Lokalet skal leies ut til det nyopprettede Studieatelieret, og brukskunstforeningen må sies opp. Studieatelieret er starten på Kunstskolen i Rogaland.
1956
Det skal gis omvisning i Hertervigutstillingen for den høyere skoles elevere. Høstutstillingen vises. Arkitektkonkurranse om nybygg utlyses blant Stavanger-arkitekter.
1957
Arkitektkonkurransen for nybygg er avsluttet, og vinner ble arkitekt Thoralf Kaada. Det utdeles også 2. og 3. premie. Arkitekten skal sende inn byggeanmeldelse. Kontingenten økes fra 10 til 15 kroner. Salgsprovisjone økes fra 10 til 15 %. For bedriftskunstforeninger beholdes 10 % Det arbeides med tegninger for nybygg. 12 gevinster loddes ut. Styret blir godkjent som byggekomité. Det skal arbeides med finansieringen. Vestlandsutstillingen avviklet i Stavanger.
1958
Det loddes ut 18 gevinster, samt 3 abonnement på Kunsten i Dag. De foreløpige tegningene for nybygget ble godkjent, men det skal finnes ny plassering av kafé, kontor og Studieatelieret.
1959
17 arbeider utloddes. Styret vil rette en henvendelse til landets kunstforeninger om å etablere nye bedriftskunstforeninger. Det vedtas at skoleungdom kan være medlemmer for 5 kroner, med rett til å delta i utlodningen. Det vedtas å katalogisere samlingen, og trykke ny katalog.
1960
Det blir utloddet 16 gevinster i medlemslotteriet. Forningen avstår 95 kvm. av egengrunnmot at kommunen påtar seg å legge om hagen og vedlikeholde den.
Styret er med på å søke staten om økt støtte til Vestlandsutstillingen, men motsetter seg et forslag om å sentralisere produksjonen til Bergen. Det mener at det er en stor stimulans for kunstlivet i Stavanger med få års mellomrom å ha denne oppgaven. «Avviklingen i Stavanger har hittil gått knirkefritt» (styremøte 11.10.1960)
Kunstnere i Stavanger som ikke har utstillingsrett i foreningen, må juryeres før de kan delta på Juleutstillingen. Styret ber UKS om å arrangere en lukket utstilling i Stavanger for bedriftskunstforeningene,
1961
Styret bestemmer 27. februar 1961 at det nedsetter en bygge- og finanskomité med oppdrag å søke gjennomført reisningen av det planlagte nybygg. Komiteen gis alle fullmakter til å gjennomføre prosjektet og å planlegge åpningen.
1963
I 1963 ble det tatt inn 12 687 kroner i kontingenter, 1086 i entré, 5205 i salgsprovisjon, 3600 i annonseinntekter og 1000 i leieinntekter. I bidrag kom det inn 20 700 fra kommunen, 1150 fra staten, 500 fra private, og 1000 fra Klosters legat til det faste galleri. Budsjettet balanser på ca 48 000 kroner. Noe over 40 % av inntektene kommer fra kommunen, om lag 25 % fra medlemmene.
På utgiftssiden kommer bl.a. 5386 i innkjøp til det faste galleri, og ca 2000 til juleutlodningen (ca 15 % av kontingenten), 14 000 i administrasjon og vaktmester. Underskuddet er på ca 300 kroner.
I balansen er fri egenkapital ca 2500 kroner – det er svært lite!! Foreningens samlede driftsøkonomi er svært lav, ikke minst tatt i betraktning at den også er et kunstmuseum, og forvalter en bygningsmasse og en park.
1964
18. desember 1964 skriver intendanten til formannen Wilhelm Kavli om kunstforeningens økonomi:
«Kunstforeningen har i en årrekke arbeidet med helt utilstrekkelige pengemidler. Dette har bl.a. a ført til at gallerisamlingen ikke er blitt forsvarlig fornye og vedlikeholdt, samlingen er heller ikke katalogisert, det bygningsmessige vedlikehold er forsømt, administrasjonen er ikke utbygget; omvisning, foredrag, annonsering, plakater, katalaoger mm er skåret ned under det som er forsvarlig. Man har i det hele tatt vært nødt til å arbeide innenfor en økonomisk ramme som har vært uforsvarlig.» Dette kan ikke fortsette når nybygget tas i bruke. «Kunstforeningen står derfor ved en korsveg hvor det må foretas en hel revurdering av driftsbusjettet.»
Intendanten mener at det bør vurderes å la Det faste galleri utskilles som egen institusjon. «Det er hverken naturlig eller forsvarlig at ansvaret for et billedgalleri skal ligge hos en privat kunstforening.» Det må være en offentlig oppgave, mener Wyller. En annen sak er at de bør ha et nært samarbeid. Hun mener at kunstforeningen alene bør ha et budsjett på 100 000, utenom det faste galleri. Hun sammenligner med Bergen kunstforening med 150 000 per år.
Hun vedlegger så et forslag til budsjett for 1965 for kunstforeningen og for det faste galler.
Foreningen har hittil ikke hatt støtte fra fylket. «Jeg finner det imidlertid naturlig og riktig at Styret overtar ansvaret for og det videre arbeid med å tilrettelegg den fremtidige økonomi.»
For foreningen setter ut opp et budsjett for 1965:
Utstillingsutgifter 21 500
Personalutgifter 54 000
(intendant, vaktmester, sekretær, vakthold, pensjon og trygdekasse)
Eiendommens drift 16 500
Driftsutgifter 8 000
Totalt 100 000
På inntektssiden setter hun opp 12 000 i kontingenter, som fratrukket 5000 i gevinster gir 7 000 kroner i netto bidrag fra medlemmene. Andre egeninntekter er 13 500
Som bidrag fra kommunen setter hun opp 30 000 kroner. Som refusjon fra Det faste galleri beregner hun 100 000 kroner. «Budsjettforslaget er ikke behandlet i Kunstforeningens styre», avslutter hun notatet med.
For Det faste galleri setter hun opp et budsjett med 86 000 i driftsutgifter, inklusive 20 000 til innkjøp. Som engangsutgifter fører hun 5000 i fornyelser av rammer og restaurering, 5000 i bistand til katalogisering, og 15 000 i trykking av ny katalog.
Det er et vel gjennomtenkt grep Biggie Wyller her tar, og fremtidsrettet. Samtidig utarbeider hun et stort opplegg rundt åpningen av de nye lokalene i 1965, og markeringen av 100-års jubileet. Hun har en jubileumskomité, men det anes at hun er den som styrer det hele.
Sammenlignende driftsbudsjetter for Stavanger, Bergen og Trondhjem
Totalt kommunal støtte
Bergen
Kunstforening 147 892
Billedgalleri 271 100 418 882 301 100
Trondheim
Kunstfor. og galleri 132 130 105 600 (også Strinda)
Stavanger
Kunstfor og galleri 40 827 25 000
Sammenlignbart gir Bergen kommune 12 ganger mer enn i Stavanger, og Trondhjem fire ganger mer. De to andre foreningene er over 20 år eldre, men Stavanger kommer svært dårlig ut av sammenligningen.
De kommunale faste bidragene var i 1955 15 000 kroner, samlet budsjett 40 006. Tilsvarende tall i 1960 var 17 500 og 57 564, og i 1964 20 000 og 40 827. Enkelte år hadde kommunen gitt ekstraordinære bidrag.
1965
Foreningen er 100 år. Den utvider med et stort moderne rom, og en kjeller. Det gir muligheter for betydelig økning i aktivitet. Den får 40 000 kroner i jubileumsgave fra Stavanger Byselskap for å kjøpe en utendørs skulptur.
Kommunen søkes om 45 000 kroner i ekstraordinært bidrag for 1965. Medlemskontingenten økes til 25 kroner. Det forhandles om det faste galleri med kommunen, og det velges en løsning med stiftelsen. Det regnes ikke med statlig støtte, men kanskje fra det nyopprettede Norsk kulturråd til innkjøp.
Det er beregnet en overskridelse på nybygget på ca 40 000 kroner (4 %) som kunstforeningen ikke vet hvordan skal dekkes inn. FForeningen får en jubileumsgave fra Klosters legat på 20 000 kroner. Ny kontordame tilsettes på halvtid. KUD ga 5000 kroner, som skulle brukes til stipend, det gikk til Ingvar Jørpeland. Kunstneren Olaf Lange har testamentert sin samling av egne akvareller og raderinger til det faste galleri.
Kunstforeningen følger opp Wyllers forslag om utskillelse av Det faste galleri. I gavebrevet heter det at samlingen består av 337 verker i henhold til en vedlagt fortegnelse. Det overføres også 20 00 kroner fra Klosters legat, hvis avkastning skal brukes til kjøp.
I 1965 etableres også Bildende Kunstneres Forenings studieatelier, med lokaler i kjelleren i utbygget. Det har som formål å «legge grunnlaget for utdannelse av bildende kunstnere». I styret på 5 skal to velges av kunstforeningens styre.
1966
Stavanger Faste Galleri får vedtekter vedtatt av generalforsamlingen i SKF. Den er «en selveiende stiftelse som utgjør et selvstendig rettssubjekt. Stiftelsen er etablert ved gavebrev fra Stavanger Kunstforening datert 1. mars 1966. Det utarbeides eget regnskap for SFG. Det utarbeides også en registrering og en formell overlevering skjer. SFG skal betale 50 000 kroner i året til SK.
Styret har fem medlemmer, tre fra SKF, et fra kommunen og et fra fylket. Styret oppnevner en Gallerikomité som skal gi råd om innkjøp eller gaver før styret gjør vedtak. Det har vært forhandlinger i et utvalg med kommunen, og det er full enighet om prinsippene.
Samlingen skal henge samlet i SKFs lokaler, SFG forutsettes offentlig finansiert. Ved oppløsning skal samlingen tilfalle kommunen. Inntil videre er det som kunstforening fortsatt driver SFG.
Etter hvert blir SFGs leieforhold en kilde til konflikt mellom de to institusjoner. Den gjelder bruk av utstillingsarealer, vedlikehold av SFGs lokaler, priser på leie og andre tjenester, og senere også personkonflikt mellom de to institusjoners ledere.
Foreningens aktivitet har økt, og kommunen søkes om ekstre 40 000 kroner i årlig støtte. Det argumenteres bl.a. med sterk økning i skolebesøk. Uten økonomisk støtte vil det bli vanskelig å arrangere Munch-utstillingen som er planlagt for neste år. Besøket har økt sterkt. Kommunen gir 30 000 til SK og 60 000 til SFG.
1967
Fra årsberetningen (bilde 774). Kulturkvelder med konserter, foredrag, film, lyrikkopplesning og annet. Dette er nytt, og har vakt stor interesse. På vestlandsutstillingen ble det holdt omvisninger for 24 skoleklasser. En Munch-utstilling hadde omvisninger for 143 klasser.
En god del av utstillingene var internasjonale, bl.a. en britisk skulpturutstilling med bl.a. Barbara Hepworth. (mer om utstillingsprogrammet bilde ca 780)
Ingolf Holme, separat malerier
Vestlandsutstillingen
Internasjonal gruppe, trolig grafikere, med en fra hvert land: Finn Christensen norsk
Edvard Munch, mest grafikk (over 6000 besøk)
Britisk skulptur i samarbeid med British Council
Randi Bull – norsk amerikansk, med malerier og grafikk
Jens Johannessen stor utstilling
Kunst fra kunstnere i Esbjerg i Danmark og Stavanger – de er vennskapsbyer
Kinesisk maler og grafiker
Gruppeutstilling av Stavangerkunstnere arrangert i Esbjerg
Magdalena Abakanowitz, i samarbeid med Kunstindustrimuseet i Oslo, tekstil
Gamle mestere grafikk fra 1400-1800-tallet
Arne Jon Jutrem,
Stavangerkunstnernes juleutstilling.
Det er 1102 medlemmer, som betaler 25 kroner i kontingent, med 5 for «biperson». Kommunen har bidratt med 30 00 kroner og noe støtte er mottatt til enkelte utstillinger. Kunstforeningen er i ferd med å øke sin utadrettete virksomhet betydelig.
Til juleutlodningen er det kjøpt inn gevinster for i alt 3 622 kroner. Ca. 15-20 % av kontingenten.
1968
Kunstforeningen kjøper en skulptur av britiske billedhugger Barbara Hepworth. Prisen var 4000 britiske pund, eller om lag 80 000 kroner den gangen. Den settes opp foran bygningen.
(Dette er en gal fremstilling, ifølge Trond Borgen: Det var kommunen som kjøpte skulpturen og ga den til Stavanger kunstforening)
Det eksisterte allerede et fond eller avsetning på ca 42 000 kroner til utvendig utsmykking. Det er en jubileums gave fra Stavanger Byselskap i 1965, til Stavanger Kunstforenings Skulpturfond.
Dette er regnskapsoversikt pr. 14.5. Dette året har foreningen et budsjett som balanserer på ca 71 000 kroner. Kontingentinntekten er 18 620 kroner, eller ca 25 % av utgiftene. Til utlodningen kjøpes inn for 1 750 kroner, eller ca. 10 % av kontingenten. Innkjøpene gjøres av styret, og foregår gjerne på åpningene på egne utstillinger, der styremedlemmene oppfordres til å være til stede.. Den har mottatt 66 000 kroner i offentlig (mest) og privat støtte.
Det er kulturaftener knyttet til utstillingsprogrammet.
Hei Dag,
Da har jeg fått undersøkt litt. Vi har ikke de møteprotokollene du etterspør og heller ikke årsberetningene. Men bildene har vi bedre kontroll på. Se under:
Knud Bergslien(«Aften på Elven») – vi har et bilde som heter Fiskescene, 1865
Bengt Nordenberg (svensk) («Billedbogen») – vi har et bilde som heter Besøg ved hjemgang fra kirken, 1866
(August) Jacobsen («Landskab») – her må det være noe feil. August Jacobsen er født i 1868.
Morten Müller («Solnedgang paa den norske Kyst») – denne har vi
Vincent Lerche («Indre af Doken i Reuss?») – denne har vi ikke
Karl Lorch («Lodse på Udsigt») – denne har vi ikke
Georg Anton Rasmussen («Fjordlandskab») – denne har vi
Johan Nielsen («Parti fra Topdal») – denne har vi ikke
Axel Nordgren (svensk, en nær venn av Müller fortelles det på Wikipedia) («Landskab. Regnstemning»), – denne har vi ikke
Frederik Collett («Farveskisse») – vi har et verk som heter Havnebilde 1865
Hans Gude (akvarell,»Oprørt Hav ved den norske Kyst») – har et verk som heter Soloppgang på Norges østkyst, frisk kuling, 1866
Carl (Sundt-)Hansen («Skisse til Den Foreskudte») – denne har vi
Adolph Tidemand (litografi etter «Den saarede Bjørnejæger») – denne har vi ikke
Herman Schanche («LandskabW) – har et verk som heter Brudefølge under Folefonnen
Har ført opp titler der jeg tenker at det kanskje kan være snakk om samme bilde, men det er jo langt fra sikkert. I noen tilfeller er det nok mer sannsynlig enn i andre tilfeller.
Håper dette er til hjelp.
Alt godt herfra,
Vibece
1973
Galleri Koloritten etableres som et salgsgalleri i Stavanger sentrum. Mari Vik blir ansatt som leder.
1975
Fra 1975 betaler SFG leie til SKF, 60 kr. Per kvm. Per år. Ca 30 000 i året. Da hadde de fortsatt felles administrasjon,
1976
Roland Lengauer blir intendant. Han avløser Biggie Wyller, som har vært intendant siden 1959?.
I årsberetningen for 1976 står det om intendanten Roland Lengauer: «Intendanten har med alle sine tiltak og ideer gjort en kjempeinnsats for foreningen, og gir gjennom sin informasjons- og foredragsvirksomhet stadig nye og varierte tilbud både til foreningsmedlemmer og andre interesserte.»
Programforslaget for 1976 inneholder utstillinger, film- og foredragskvelder, klassisk diskotek, Kunstuken 1976, Barnas dag, kulturkvelder, og foredragsvirksomhet i andre kommuner. Foreningen låner/leie ut bilder, to avtaler avsluttes med bedrifter. I et styremøte refererer Lengauer til et møte i «utstillingsjuryen» – det er komiteen.
1977
I et brev av 30.9.1977 takker Norges Blindeforbund for et arrangement der blinde har fått ta på skulpturer. Det har vært en «stor suksess». «Dette med å føle kunst gir en stor selvtillit til den synshemmede.» Forbundet ønsker lykke til med arbeidete å «integrere forskjellige grupper av funksjonshemmede i kunstforeningen og i kunst-miljøet». Foreningen bruker Internasjonal kunstuke til tiltak overfor funksjonshemmede.
I mai 1977 hadde foreningene en tur til Roma for medlemmer – Lengauer var med, fikk «sponset» turen med 1000 kroner av styret. Foreningen har kulturkvelder (her mangler et program)
Vedtekter fra 1970 og 1973, gjort gjeldende fra 1977.
I vedtektenes § 2 heter det at «Som medlemmer kan opptas privatpersoner, firmaer, foreninger og institusjoner.» (når ble det innført?)
I § 4 står det at Stavanger kommune og Rogaland fylke har rett til å oppnevne et medlem med varamedlem hver.
Det har vært vanlig lenge med en kunstner i styret, et foreningsmedlem og valgt av generalforsamlingen. Det er ikke vedtektsbestemt. Det fremlegges forslag fra Bildende Kunstnere Rogaland.
Lengauer har tatt initiativ til en konferanse med kunstforeninger i Rogaland, som ble avholdt 12. november 1977. Der orienterer fylkeskultursjefen om bevilgninger fra fylket. Det er første gang kunstforeningene blir gjort oppmerksom på de muligheter det ligger for fylkeskommunal støtte, og betingelsene for det. Han sier at «tilskuddet til kulturelle tiltak vil med årene øke, og det er viktig allerede nå å legge an driften rundt omkring i kunstforeningene slik at den kan få regional karakter. På denne måten vil kunstforeningene kunne komme inn under fylkets tilskuddsordning.» Det forklarer hvorfor det ble etablert flere interkommunale kunstforeninger og -lag i Rogaland enn i andre fylker. Det å ha regional karakter, er at flere kommuner gir støtte (slik kunstforeningene i Stavanger og Haugesund får).
Dette året har Stavanger kunstforening ca 1900 medlemmer og Haugesund ca 1000. Begge har 15-20 utstillinger i året.
Egersund kunstforening har i lenger tid vært nedlagt. I Hå kommune har det i flere år vært utstillinger i biblioteket med utstillinger utlånt av Stavanger kunstforening.
SFG har i 1982 561 000 i inntekter, derav 535 000 i tilskudd fra kommune og fylke (1/3 fra fylket). Innkjøpet løper opp i 188 525, eller ca 1/3 av tilskuddet. Det har et byggefond på ca 100 000 kroner.
1978
10. januar 1978 skriver Lengauer et notat om samarbeid med Stavanger Faste Galleri (som inntil da ikke har en egen leder?). Han skriver: «Det viser seg at ikke alle utstillinger som vises i SK er like godt egnet til besøk av skoleklasser. Det er å beklage.» Dette har han tatt opp med lærere. Foreningen har hatt planleggingsdager for lærere, med generell informasjon om hvordan foreningens utstillinger kan brukes. Den har også laget et skrift «Kunstbetraktning». Den vil by på seminar og kurstilbud til lærere som har «en eller annen kontakt med den estetiske oppdragelse.»
Lengauer foreslår at det innredes et undervisningsrom, som skal være forbeholdt «skolenes egne utstillinger»: temautstillinger, didaktiske utstillinger, med flere eksempler på tema for hver av de to typene. Verkene skal utlånes av SFG. Utstillingene forutsettes ledsaget av lære og elev-hefter utarbeidet av SK. «Alle formingsundervisning bør derfor ta sikte på å bringe elevene nærmere kunstverket, elitekunsten.» Han foreslår egne spesialutstillinger for skolene.
Mari Vik i Koloritten ber om å få være til stede når utstillingskomiteen velger utstillere i galleriet (17.4.78). Vik er galleriets daglige leder.
1982
Kunstforeningen har om lag 2500 medlemmer og 20 000 besøkende. Lengauer har bidratt sterkt til å øke foreningens synlighet og aktivitet. Det er blitt mange bedriftskunstforeninger i Stavanger.
Utstillingskomiteen har fire medlemmer, inklusive Lengauer. Det er to kunstnere (en av dem styremedlem) og et kunstinteressert medlem av foreningen, med Mari Vik som observatør (fra Koloritten) og foreningens sekretær som sekretær. Foreningen har et styremedlem i SFG.
1984
Foreningen søker Stavanger kommune om 650 000 kroner i støtte. Den får 90 000 av fylket. Styret sier nei til å arrangere en utstilling med den tyske kunstneren Emil Nolde. Han har vært medlem av det tyske NS-partiet. Det vekker stor debatt. Knut Rose trekker i brev av 13.7 sin utstilling planlagt til høsten dersom styret ikke omgjør sitt vedtak. Styremedlemmet Johan Riis trekker seg fra styret.
1985
I budsjettforslaget for 1985 regner foreningen med 130 000 kroner i kontingentinntekter, 100 000 i provisjon, entré 25 000, leie m.m. SFG 100 000 (som er et offentlig bidrag), og 740 000 i offentlige bidrag, av en samlet inntekt på 1 185 000. Kontingenten utgjør ca 11 %, sammen med entre og provisjon utgjør disse egeninntektene under 25 %. Lønninger utgjør nesten 500 000 eller om lag 40 % av utgiftene. Juleutlodningen (blant medlemmer) koster 15 000, eller ca 12 % av den innbetalte medlemskontingenten.
1992
Stavanger faste galleri flytter til eget bygg med navnet Rogaland (senere Stavanger) kunstmuseum. Kunstforeningen går inn i en lang periode med vanskelig økonomi og synkende medlemstall. Roland Lengauer har sluttet som intendant.
Fra Stavanger kunstforening arkiv i statsarkivet
Dag Solhjell, 10.11.2020
Årsberetninger for Stavanger kunstforening i arkivet
A/L0002 Møteprotokoll 1897-1919
1897-1905, 1908-1914 Alle disse er håndskrevet direkte inn i styreprotokollen.
1915 – 50års jubileumsberetning, i innklebet nummer av Stavanger Aftenblad (?) Bilde 37 ff.
1916-1917 Trykket og innlagt i styreprotokollen, bilde 50 og 59
A/L0003 Møteprotokoll 1919-1936
1918-1920 Trykket og innlagt eller klebet inn i styreprotokollen
1932 Innlagt i protokollen
1934, 1935 Maskinskrevet, innklebet i styreprotokollen
A/L0004 Møteprotokoll 1937-1970
A/L0005 Årsberetninger mm. 1890-1963
1925, 1930, 1932-1937, 1940-1941, 1955
Her står i katalogen at her finnes 1890-1963 (noen lakuner),
men her mangler det mye som ikke finnes i f.eks. L0002- L0004:
De årsberetningene jeg særlig er ute etter er for årene
1906-1907,1921-1924, 1926-1929, 1931, 1938-1939, 1942-1954, 1956-1963.
Ønske om mer dokumentasjon av Stavanger kunstforenings historie i Statsarkivet i Stavanger
Ikke fra protokoller eller årsberetninger (A/L0001-L0005)
Dag Solhjell, 18.11.2012
1894 Korrespondanse med kunstnere som skal ha separatutstilling (D/L0001)
1896 Samme.
1898 Om «Centralstyre» i Kristiania (D/L0001)
1923 Utstillingsregler (D/L0002)
1927 Forhandlinger om sammenslutning av landets kunstforeninger (D/L0006)
1943 Om utstillingen «kunst og ukunst» (D/L0008)
Regnskapet. Samme
Er det hverken Kopibøker (B) eller Saksarkiv (D) for perioden 1945-1953?
1946 Liste over landssvikdømte medlemmer, gen. fors. 12. mars. Kanskje P/L0001?
1949 Regnskapet
Millionunderskudd i ti år: Har snart brukt opp halvparten av pengene fra skulptursalget
For å redde driften solgte Kunsthall Stavanger en skulptur for 43 millioner kroner. Nær halvparten av gevinsten av salget er nå brukt opp.
Direktør Hanne Mugaas mener at pengene fra skulptursalget er brukt på en fornuftig måte. Blant annet er det investert mye i det snart 100 år gamle bygget til Kunsthall Stavanger. Foto: Jarle Aasland
Kjell Arne Knutsen Journalist Publisert: 22. oktober
Salget av Barbara Hepworth-skulpturen «Figure for Landscape» vakte nasjonal oppsikt i 2014. Da hammeren gikk i bordet for tredje gang hos auksjonshuset Christies i London, var summen rekordhøye 4,1 millioner pund.
Auksjonshusets ekspert på moderne britisk og irsk kunst, André Zlattinger, var overrasket over salget. – Dette er et svært viktig verk av Hepworth, men vi hadde aldri regnet med en så høy sum, sa Zlattinger til NRK Dagsrevyen.
Fra 1968 til 2014 sto statuen «Figure for Landscape» utenfor kunstforeningens lokaler i Madlaveien. Foto: Kristian Jacobsen
I 46 år fikk skulpturen stå på sokkel foran bygget til Stavanger kunstforening (som driver Kunsthall Stavanger). Det ble kjøpt inn ved hjelp av en pengegave fra Stavanger kommune som plaster på såret etter at utvidelsen av Madlaveien ruinerte foreningens hageanlegg.
Stavanger kunstforening kunne bokføre om lag 37 millioner kroner på konto etter at kommisjonskostnader og avgifter var trukket fra salgsinntektene.
I løpet de ti årene som har gått, er snaut halve beløpet brukt opp. Eller 16 millioner kroner (43 prosent), for å være mer nøyaktig.
– Vi har brukt pengene våre på å investere i program i kunsthallen, drift og bygg. Det er snakk om et gjennomsnitt på 1,6 millioner kroner i året gjennom 10 år. Salget var et helt nødvendig grep for å sikre videre drift, sier direktør Hanne Mugaas.
Hun er veldig stolt av det kunsthallen har fått til i løpet av de ti årene.
– Vi har på kort tid posisjonert oss som en av de mest respekterte kunsthallene i Nord-Europa. Vi har jobbet med hele 585 kunstnere, og har et formidlingstilbud til barn og ungdom som blant annet Kulturrådet aktivt har løftet fram. For noen uker siden hadde vi 400 barn og unge her som var del av familiearrangementet Arty Party. Vi har samarbeidet med blant annet Munchmuseet, Tate, og MoMA, opplyser Mugaas.
Hanne Beate Ueland er avdelingsdirektør ved Stavanger kunstmuseum, og har fulgt utviklingen ved Kunsthall Stavanger. Hun mener Hanne Mugaas og hennes lille team har opparbeidet seg et godt internasjonalt nettverk som gjør at kunsthallen får til veldig fine utstillingssamarbeid med imponerende internasjonale institusjoner.
– Kunsthallen er flinke til å hente inn unge kunstnere som markerer seg sterkt internasjonalt og som ofte er på vei til større internasjonal anerkjennelse. Samtidig har de vært flinke til å trekke frem etablerte kunstnere som vi har vært glade for å se i Stavanger, som Kiki Kogelnik i 2017, sier Hanne Beate Ueland.
Underskudd hvert år
Hvert år siden 2014 har Kunsthall Stavanger bevisst gått med millionunderskudd. Pengene er tatt fra egenkapitalen, hvor overskuddet av skulptursalget ligger. Slik ser regnskapstallene ut:
| Driftsresultat | Årsresultat | Egenkapital | Netto finans | |
| 2015 | -1 516 292 | -1 153 734 | 37 014 490 | 362 879 |
| 2016 | -1 520 774 | -389 832 | 36 624 656 | 1 130 942 |
| 2017 | -2 281 337 | -657 160 | 35 967 496 | 1 624 178 |
| 2018 | -1 770 336 | -1 935 110 | 34 032 387 | -164 774 |
| 2019 | -4 523 426 | -3 678 162 | 30 354 225 | 845 264 |
| 2020 | -1 612 542 | -919 629 | 29 434 597 | 692 914 |
| 2021 | -4 104 695 | -2 831 515 | 26 603 082 | 1 273 181 |
| 2022 | -4 440 249 | -3 728 244 | 22 874 838 | 712 005 |
| 2023 | -2 443 059 | -1 547 960 | 21 326 878 | 895 099 |
Stavanger kunstforening var det første visningsrommet for kunst i Stavanger, og den første kunstforeningen i Norge som fikk eget bygg. Visningsstedet ved Madlaveien ble åpnet som del av Stavangers byjubileum i 1925 og det var Kong Haakon VII som sto for den offisielle åpningen.
Men bygget ble omtrent ikke oppgradert i løpet av de første 90 årene. I 2014 var det akutt behov for vedlikehold og reparasjoner.
– Dette er et viktig kulturhistorisk bygg i Stavanger, gitt av byens innbyggere og private sponsorere. Vi måtte bruke penger på å rehabilitere og oppgradere. Det er gjort vanvittig mye de ti siste årene, betalt av kunsthallen, med støtte fra blant annet fra Kulturrådet, Sparebankstiftelsen SR-Bank, og andre støttespillere. Dessuten er mye gjort på dugnad av foreningens medlemmer og frivillige, sier Mugaas.
Brukbar stand i dag
Det er lagt inn varme, ventilasjonsanlegg er montert, gallerisalene er pusset opp, vinduer er tettet og nye toaletter er på plass. Universell utforming er i prosess. Alt arbeidet gjør at bygget i dag er i brukbar stand.
Bygget ligger i Kiellandsmyrå og innsig av vann var en av utfordringene som måtte løses. Ny drenering var på plass i 2018, men varsel om våtere vær gjør at det kan bli nødvendig med ytterligere investeringer.
– Bygget er vår største trussel økonomisk. Det er snart 100 år gammelt og stadig dukker det opp akutte ting som må gjøres, sier direktøren.
Pengene fra skulptursalget er plassert i et fond. Hvert år tar styret en beslutning om hvor mye fra fondet som skal tas inn i driftsbudsjettet. Enkelte år er uttaket større enn avkastningen til fondet. Det har ført til at egenkapitalen er redusert fra 37 millioner kroner i 2014 til om lag 21 millioner kroner i 2023.
– Det ligger ingen dramatikk i dette. Vi har valgt å bruke pengene våre på å investere i oss selv, i å bygge opp kunsthallen og ta vare på vårt kulturhistoriske bygg. Målet nå er å sikre kunsthallen i det lange løp, både i bygget og det kunstneriske innholdet, sier hun.
Jobber for varige løsninger
– Hvor bærekraftig er dette?
– Styret jobber aktivt for å sikre kunsthall i det lange løp. Det å drifte en profesjonell kunsthall på nasjonalt og internasjonalt nivå koster penger. Nå jobber vi med å finne varige finansieringsløsninger, blant annet sammen med interesseorganisasjonen Kunsthallene i Norge, svarer Mugaas.
Kunsthallen får årlig driftsstøtte fra Kulturdepartementet og Stavanger kommune. I tillegg søker de om tilskudd til all kunstnerisk aktivitet. Årlig sendes det mellom 40 og 50 søknader om støtte.
I løpet av de ti siste årene har kunsthallen hentet inn rundt 50 millioner kroner i drift- og prosjekttilskudd fra offentlige og private instanser.
– Vi har et fantastisk team som er veldig gode på å hente inn støtte. Men i det lange løp er ikke dette bærekraftig. Prosjektmidler er usikre penger og derfor jobber vi for å øke den faste driftsstøtten. Det vil gjøre det lettere å planlegge langsiktig, sier Mugaas.
Hun viser til at Bergen Kunsthall får i overkant av 11 millioner kroner av staten i år, mens Kunsthall Stavanger får 2,7 millioner kroner.
Torsdag denne uka åpner utstillingen «We Speak Chicken», som er den første utstillingen i Norge av den britisk-thailandske kunstneren Mark Corfield-Moore (til høyre). Sjefteknikker Matt Bryans ved kunsthallen er med på monteringen. Til venstre direktør Hanne Mugaas. Foto: Jarle Aasland
Fylkeskommunen bidrar ikke med driftsstøtte til Kunsthall Stavanger. Hun mener fylket bør ta et større ansvar, ikke minst for det kulturhistoriske bygget.
– Vi mener vi er en viktig organisasjon for hele regionen og ikke bare Stavanger. Det er noe vi jobber for, sier hun.
Hanne Beate Ueland i Stavanger kunstmuseum mener kunsthallen betyr mye for regionen.
– Vi er stolte av en kunsthall med sterk internasjonal profil som ofte supplerer utstillingene vi lager på Stavanger kunstmuseum. Det er en absolutt styrke for kunstbyen Stavanger å ha en så foroverlent og faglig respektert kunsthall som blant annet gjør det lettere å trekke nasjonale kunstkritikere til byen. Arbeidet de har gjort for barn og unge gjennom sin kunstklubb og ulike satsninger er også verdifullt og har hatt stor betydning for kunstbyen Stavanger, sier Hanne Beate Ueland.
Færre medlemmer
Stavanger kunstforening er en medlemsforening, som ble stiftet i 1865. Drøyt 50 år senere, i 1917 hadde foreningen 1032 medlemmer og i 1982, 2500 medlemmer. I fjor var dette tallet redusert til drøyt 200 medlemmer.
– Vi ser at det er en trend; nye generasjoner er ikke så opptatt av å være medlemmer. De ønsker å stå fritt til å gå der de vil. Men vi måler ikke vår suksess i antall medlemmer, sier hun.
At foreningen har færre medlemmer, er ikke nødvendigvis negativt, mener Mugaas.
– Jeg opplever at de som er med, er veldig engasjerte. Vi har blant annet frivillige som ukentlig er med på dugnader i bygget. Vi ser også at foreningens medlemmer utgjør en del av kjernepublikummet som kommer tilbake på nye utstillinger, sier Hanne Mugaas.
Trond Borgen om Kunsthall Stavanger: – Fornuftig bruk av offentlige penger? Nei!
Kunstkritiker Trond Borgen var sterk motstander av skulptursalget og han er kritisk til driften av Kunsthall Stavanger.
Kjell Arne Knutsen. Journalist Publisert: 23. oktober ?
Kunsthall Stavanger har snart brukt opp halvparten av pengene fra salget av Barbara Hepworth-skulpturen «Figure for Landscape» i 2014.
Foto: Fredrik Refvem. Kjell Arne Knutsen. Journalist. Publisert: 23. oktober
Trond Borgen har vært kunstkritiker for Aftenbladet siden 1984. Han advarte sterkt mot salg av skulpturen. I et leserbrev i Aftenbladet i 2014 uttrykte han sterk bekymring for at «inntektene av et salg vil raskt forsvinne i de nærmeste årenes driftsbudsjetter».
– Det så jeg tydelig ville skje, og det er nettopp det som har skjedd, sier han og fortsetter:
– På en måte er det bra at foreningen fikk mer penger. Det har ført til et absolutt nødvendig vedlikehold av bygningen. Bygningen er staselig, kanskje en av byens mest staselige, med arkitektoniske trekk som går tilbake til tidligere europeiske kulturhistorie. I 2014 var kunsthallen i ferd med å synke i myra, både konkret og metaforisk: Bygget står på Kiellandsmyrå og vannet trakk inn i kjelleren og tidligere styrer hadde skakkjørt økonomien i foreningen. Da måtte noe gjøres, blant annet var ny drenering åpenbart nødvendig. Jeg tror derfor styret har brukt deler av salgsinntektene fornuftig. Dette er det positive ved salget, sier Trond Borgen.
Han er imidlertid mer skeptisk til driften som har vært av Kunsthall Stavanger siden 2014.
– Driften finansieres dels av offentlig midler fra stat og kommune, i tillegg til det som er tatt fra salget. Da synes jeg det er betenkelig at de ikke får til noe bedre innhold. Jeg tenker på kunstnerisk kvalitet og antall utstillinger. Til tross for store millionbeløp i offentlig støtte, klarer de ikke å produsere mer enn to utstillinger i året, sier Borgen.
Direktør Hanne Mugaas svarer på kritikken lenger ned i artikkelen.
Utstillingen «Break, Take, Erase, Tally» av Jumana Manna varte fra begynnelsen av mars til slutten av august. Trond Borgen ga utstillingen terningkast 4. Foto: Trond Borgen
Han viser blant annet til den siste utstillingen til Jumana Manna, som varte i 5,5 måneder.
– Det er nesten et halvt år og viser at de ikke har noe annet å ta seg til. Dersom Stavanger hadde vært en kunstmetropol med millioner av innbyggere, så kunne det kanskje forsvares med tanke på at alle skulle få anledning til å se utstillingen. Men i en liten provinsby som Stavanger vil lang utstillingsperiode bare være latterlig. Publikumsgrunnlaget er ikke stort nok. Det er av en grunn at de fleste utstillingene i denne byen stort sett varer i tre uker og toppen et par måneder, sier Borgen.
Trond Borgen lurer på hva Kunsthall Stavanger skal selge om ti år, når pengene fra Hepworth-skulpturen er brukt opp.
– Når det gjelder kunstpublikum, så lufter de godt ut, for å si det slik. Når jeg er innom i kunsthallen, er jeg stort sett helt alene, konstaterer han. Konsekvensen er, frykter Borgen, at folk slutter å gå i Kunsthallen – siden det så sjelden kommer nye utstillinger. Borgen stiller spørsmål om dette er fornuftig bruk av offentlige midler. Han mener svaret er opplagt. – Jeg mener nei, dette er ikke fornuftig pengebruk.
– Men er det ikke en sammenheng mellom antall utstillinger og penger? – Jo, selvfølgelig. Men det er andre kunstinstitusjoner som klarer langt flere utstillinger og som ikke har noe særlig større driftsbudsjett. De har alltid knapt med penger i Stavanger kunstmuseum og de har heller ikke flust med penger på Hå gamle prestegård.
– Er det grunn til å stille spørsmål om det er behov for Kunsthall Stavanger? – Nei, jeg vil ikke gå så langt. Men det er behov for mer publikumsrettede utstillinger. Da mener jeg ikke at de bare skal pøse på med utstillinger, men heller tenke seg om og spørre: «har vi luftet godt nok ut nå?».
Utstillingen til kunstner Vanessa Baird i 2021 er ett av få høydepunkt i Kunsthall Stavangers program de ti siste årene, mener kunstkritiker Trond Borgen. Foto: Fredrik Refvem
Få gode utstillinger
Hans andre innvendig er rent kunstfaglig: Det er for langt mellom høydepunktene. – I løpet av disse ti årene har det vært noen få, virkelig gode utstillinger. Et eksempel: Vanessa Baird i 2021. Den var relevant, blant annet fordi den handlet om båtflyktninger. Men kunsthallen har hatt for mange utstillinger som ikke var relevante nok for Stavangers publikum eller situasjonen i verden, sier Borgen.
Han synes også den siste utstillingen, med den palestinske kunstneren Jumana Manna, var bra.
– Jeg mener utstillinger skal ha et innhold som engasjerer publikum. Her kommer det for mye inn fra sidelinjen, som er ok, men som ikke sier oss så mye. Kvaliteten har vært for variabel, sier Trond Borgen. Han mener skrekkeksempelet var jubileumsutstillingen i 2016.
– Den var forferdelig dårlig, både utstillingen og katalogen. De maktet ikke å aktivere arkivet sitt, i den grad de har et arkiv. De klarte ikke å se tilbake på 150 års historie, utstillingen manglet helt perspektiv. Dette vakte nasjonal forskrekkelse i kunstmiljøet, ifølge Borgen. Han mener utstillingen blant annet kunne vist utviklingen av Stavanger kunstforening; fra å være spissborgerskapets forening til å åpne opp for medlemskap fra alle innbyggere – og hvordan det har påvirket utstillingene opp gjennom årene.
Kunsthall-direktør: – Ikke vår opplevelse
Direktør Hanne Mugaas ved Kunsthall Stavanger registrerer at Aftenbladets kunstkritiker ikke opplever at kunsthallen holder et høyt kunstnerisk nivå. – Heldigvis er ikke dette vår opplevelse, verken i møte med publikum, presse eller i dialog med våre dyktige samarbeidspartnere. Vi har i årenes løp hatt en mengde utstillinger av høy kvalitet som har fått gode kritikker i nasjonale og internasjonale aviser og tidsskrifter – blant annet terningkast 5 fra NRK på vår forrige utstilling med Jumana Mannas, sier Mugaas.
Hun minner om at Kunsthall Stavanger er et sted for nye og viktige stemmer. – Vi inkluderer kunstnere som er feminister, transpersoner, jobber antirasistisk og er imot pågående folkemord. Dette mener vi er høyst relevante perspektiver for samtiden, både lokalt og internasjonalt. Jeg lurer på hva Aftenbladets kritiker refererer til når han påstår at vi ikke er relevante, sier hun.
Hun mener at anerkjente kunstnere og institusjoner som Munch-museet i Oslo og Museum of Modern Art i New York ikke hadde villet samarbeide med Kunsthall Stavanger om den holdt et lavt kunstnerisk nivå.
Veien videre
Trond Borgen vil ikke gi noe råd til ledelsen og styret for kunsthallen og er heller ikke bekymret for framtiden til visningsstedet. – Jeg sa i 2014 at pengene fra skulptursalget langsomt og helt sikkert vil bli brukt opp. Nå har de etter ti år brukt nesten halvparten. En del av dette har gått til nødvendig vedlikehold, men det vil ikke holde i lengden. Hva skal de selge om ti år? Det er et godt og relevant spørsmål.
– Du sier at det har vært noe fornuftig bruk av pengene fra salget av skulpturen. Viser ikke det at det var riktig å selge? – Nei. De tok en skulptur fra byens innbyggere. Men gjort er gjort og det nytter ikke å snakke mer om det. Nå er spørsmålet om forvaltningen av pengene er fornuftig. For meg er det nokså klart at mer penger må settes inn i bygget. Såpass gammelt bygg vil kreve stadig mer vedlikehold.
I en i by som velter seg i oljepenger, ønsker han seg at noen av disse oljepengene kan tilflyte viktig kunstinstitusjoner som Stavanger kunstforening og Kunsthall Stavanger. – Jeg håper at det kan skje på et eller annet vis. Vi kan ikke sitte stille og se at den synker ned i myra, sier Borgen.
– Hvorfor er det viktig at Stavanger har Kunsthall Stavanger? – Det har med mangfold å gjøre. Jo flere seriøse kunstinstitusjoner som finnes, jo større mangfold blir det i den samtidskunsten som publikum utsettes for eller tilbys. Folk skal oppleve kunst som de kanskje ikke visste fantes, som er annerledes og fremmed. I tillegg ligger det en kulturarv i den lange historien til kunstforeningen. Derfor er jeg fortsatt veldig positiv til driften av Kunsthall Stavanger, understreker han.
Hanne Mugaas synes det blir tydelig at Trond Borgen ikke følger programmet tett, da det rommer mye mer enn utstillinger. Blant annet har kunsthallen et omfattende formidlingsprogram for barn og ungdom, med blant annet 400 barn og unge her på vårt familiearrangement Arty Party for to uker siden. – Torsdag åpner utstillingen «We Speak Chicken» med Mark Corfield-Moore, og vi ønsker Aftenbladets kritiker hjertelig velkommen, sier Hanne Mugaas.
Publisert: 23. oktober 2024.
[1] Kjøp av Nikolay Ulfstens maleri «Fra Jæderen».
[2] Inkluderer ca 850 kroner avsatt til galleriet, ubrukte bevilgninger fra brennevinssamlaget.