Foreningen ble stiftet 10. mai 1972, med valg av et interimsstyre.
Foreningen åpnet med en utstilling med Kaare Espolin Johnsons illustrasjoner til Den siste viking. Brønnøysund Avis 16.5.1972 Avisen forklarte hva en salgsutstilling var.
Foreningen blir ikke konstituert før 8. juni 1973, med vedtekter og valg av styre. BA 12,6.1973. I formålsparagrafen heter det at den skal kjøpe inn kunst til et fast galleri, som imidlertid skal plasseres rundt i kommunale lokaler.
Det året, i juni/juli har de flere utstillinger parallelt under Torghattdagene, blant annet en minneutstilling med den lokale avdøde kunstneren Berthils.
Selvstendige og uselvstendige kunstforeninger
I Nord-Norge kunne en kunstforening nøye seg med å ta imot vandreutstillinger fra sentralt hold: Riksgalleriet, SKINN, Tromsø Museum, Nordnorsk kunstnersenter og andre og mer tilfeldige.
I tillegg kom det til ytterligere en instans som ville frita kunstforeninger å gjøre egne valg. Ut på 1970-tallet ønsket kunstnerorganisasjonen Nordnorske Bildende Kunstnere (NNBK) å gjøre avtaler med alle kunstforeninger om å bli såkalt «poenggivende» godkjent utstillingssted. Det innebar at de måtte få sitt utstillingsprogram godkjent av NNBK, og at kunstnere som ikke hadde et organisatorisk forhold til NNBK eller andre kunstnerorganisasjoner, måtte godkjennes av en kunstnerjury i NNBK om de skulle få tillatelse til å stille ut. Alle vandreutstillinger var produsert av instanser som NBBK godkjente som «poengivende». Poeng, det var noe som kunstnere kunne samle opp blant annet for å kunne bli medlem av NNBK og dermed også sentralleddet NBK – Norske Billedkunstnere. Slik ble begrepet «kunstnerstyring» misvisende. Slike kunstforeninger var heller «kunstnerstyrt».
Brønnøy kunstforening er et eksempel på en forening i Nord-Norge som i en lang periode bare tok imot vandreutstillinger, og ikke selv arrangerte noen eller bare et lite fåtall kunstutstillinger og da helst med lokale kunstnere.
Det gjelder for Brønnøy kunstforening, som trolig ble nedlagt senest i 2004. Da hadde den siden 1999 bare tatt imot vandreutstillinger. Om den noen gang hadde vært selvstendig, endte den opp som uselvstendig.
Når en kunstforening ikke har separatutstillinger med kunstnere den selv har avtalt utstilling med, tapes den personlige kontakten mellom foreningens styre og kunstneren. Dermed går foreningen glipp av noe av det mest motiverende for å delta i arbeidet med en kunstforening. Den går også glipp av kunstnere som kan fortelle om foreningen, og anbefale den til kolleger.
Denne passive rollen i kunstformidling var typisk for flertallet av kunstforeningene i hele Nord-Norge. 34 av de foreningene som ble etablert mellom 1967 og 2000 var ikke lenger i funksjon i 2020.
De foreninger i Nord-Norge som overlevet, var de foreningene som selv produserte utstillinger, som skape utstillingsprogrammer ut fra en utstillingspolitikk de hadde bestemt selv.
Brønnøysund kunstforening
Foreningene ble etter flere forsøk stiftet 4. juni 1973. Initiativet kom fra kulturkontoret. Da stiftelsen var en realitet, skrev Brønnøysund Avis på lederplass 12. juni.
Brønnøy Kunstforening er en realitet. I møte i Skole- og samfunnshuset i Brønnøysund fredag valgte foreningen styre, og fastsatte sine vedtekter. I formålsparagrafen heter det kort og godt: «Brønnøy Kunstforenings formål er å fremme og formidle interessen for kunst.» Ordlyden er enkel. Det er likevel et høyt mål foreningen har satt seg. Å fremme og formidle interessen for kunst er ikke noe hverken foreninger, privatpersoner kan få gjort i en håndvending. En kunstforening må gi sine mål langsiktige perspektiver. Dens medlemmer må være klar over at nær sagt alt foreningen gjør ikke kan ventes å få noen umiddelbar suksess. De interesserte som står bak den nystiftede foreningen i Brønnøy har da også allerede fått erfare, at publikumsinteressen er alt annet enn overveldende. Da det i forrige uke ble gjort forsøk på å konstituere foreningen, møtte det rett og slett ikke frem nok interesserte til at foreningen kunne bli dannet på lovlig vis. Fredag gikk det altså bedre. Der møtte tilstrekkelig mange til at et styre kunne velges.
Kunst og kultur er vanligvis ikke stort annet enn et «snakkeobjekt» for politikerne. Foran ethvert valg er partiprogrammene spekket med store ord om hva hvert parti akter å utrette på «kulturfronten» så sant de bare blir valgt. Til de tillyste møtene i Brønnøy Kunstforening, møtte bare én eneste av lokalpolitikerne i Brønnøy, og dét på tross av at en rekke av dem var innstendig oppfordret om å møte. Men også disse omstendighetene er noe foreningens medlemmer – og ikke minst det nyvalgte styre – må ta med seg på veien; de må ganske enkelt være klar over at det å oppfølge foreningens intensjoner – formålsparagrafen – er en lang og tung vei å gå. Det vil først og fremst kreves en brennende interesse. Og vilje til aldri å svikte det mål foreningen har satt seg.