Eidsvoll kunstforening – om stiftelsen i 1945
Eidsvoll kunstforening ble startet 3. oktober i 1945. Den drev ganske aktivt frem til 1992, og kunne feire sitt 50-års jubileum i 1995. Da hadde foreningen vært ganske passiv siden 1992. I løpet av de siste årene hadde 3 private gallerier etablert seg på Eidsvoll, blant annet Galleri Henrik. Folks kunstinteresse kunne tilfredsstilles der.
Jubileumsutstillingen ble holdt i Galleri Henrik. Dere presenterte foreningen gevinster fra medlemslotteriet den hadde hatt. I 1998 hadde foreningen fortsatt 216 medlemmer. Foreningen ble aldri formelt nedlagt. Etter hvert ble de private galleriene nedlagt. Foreningen ble revitalisert i 2020.
Da foreningen ble etablert høsten 1945 var målet «å bringe Eidsvolls befolkning i med umiddelbar kontakt med norsk åndsliv i så mange av dets ytringsformer som mulig, ved å gjøre billedkunsten tilgjengelig på stedet, ved å arrangere solistkonserter, lyrikkaftener o.l. og sist, men ikke minst, ved å skaffe foredragsholdere som kan gi opplysning om kunst av enhver art» (Eidsvold blad 9.10.1945). Det meldte seg inn 70 medlemmer på møtet, der det også ble vedtatt vedtekter.
I Eidsvoll Arbeiderblad skrives at foreningen skal arbeide for å øke interessen for god kunst, «det være seg billedkunst, musikk eller diktning. Tanken er å holde utstillinger, solistkonserter, opplesninger og foredrag om emner av kunstnerisk og kulturell art.» Kunstneren Reidar Aulie siteres: «Hvis vi mener kunsten har en oppgave i samfundet, kan det ikke være nok at kunstutstillinger lires av i Oslo. Kunstnerne selv kan ikke alene greie å få kunsten ut over hele landet. Her har kunstforeningene sin store oppgave.»
Tannlege Helge Neumann ble valgt til formann. I samme nummer av Eidsvold Blad var gjengitt hele hans redegjørelse ved stiftelsen. Den gir et fint uttrykk for sinnsstemningen i mange kretser i Norge på den tiden, som lå bak mye av det kulturarbeid som da ble tatt opp. Her gjengis store deler av talen (i litt modernisert rettskriving): l
Denne forsamling er i og for seg et uttrykk for at den tiden vi har gjennomlevet ikke bare fostret negative tanker. Det er sikkert gått de fleste av oss så at vi mang en gang under krigen ble stitende og fundere på hvordan vi skulle innrette oss etterpå, hvordan vi skulde gjøre livet rikere og bedre for oss enn det hadde vært. Og det var da også en del av de tingene som skjedde under krig som bar i seg den positive kjerne til det som vi r i ferd med å skape i dag. Jeg skal bare nevne et par ting:
Så viser Neumann til en stor amatørutstilling som ble holdt i Lillestrøm kunstforeningen, siden de ikke var «god tone» for kunstnere» å holde utstillinger da. 4000 mennesker besøkt utstillingen.
Nå, det kunstneriske utbytte av en slik tilstelning skal len ikke overvurdere, og måtte vil sies å ha vært meget magert. Men det som var det interessant ved tiltaket var at det kom for dagen hvor mange mennesker det i grunnen er som nyttet sine fristunder til å sysle med pensel og palett, med tegnesaker eller modeller, instrumenter osv. Hvor mange det er som har et ¨åpent øye for de verdier av menneskelig og skjønnhetsmessig art som møter en i malerkunst og tegning. Nettopp dette tydet på at en kunstforening måtte kunne regne med forståelse og få tilslutning.
Så viser han til krigstidens illegale huskonserter, som ble holdt både fordi musikere «måtte» spill og publikum «måtte» ha musikk. Musikkinteressen er der. Noen vil mene at Eidsvoll er så nær Oslo at man kan få alt der.
Hvorfor ikke sette opp et lite brennglass her hos oss, et brennglass til å fange inn noen av strålende fra det åndssentrum som Oslo utvilsomt her, og se om vi ikke også her kunne få det til å brenne en liten brann for de verdier det her er tale om. Ingen her i salen er i vil om at det her dreier seg om verdier av den aller største viktighet. Verdier som er helt umistelige for oss personlig og for samfundets velferd. Vi merket det nok under krigen da det frie ord var kneblet. …
Denne forening skulle hjelpe til at vi kom på høyde med vår egen tids kunst og litteratur så å si mens den ble til, slik at vi ikke når vi ble gamle og grå skal sitte og lese i bøker om hva som foregikk i norsk åndsliv i det herrens år 1945, og måtte si til oss selv: det har jeg ikke opplevet noe av!
Neumanns appell til de fremmøtte ved stiftelsen av Eidsvoll kunstforening forteller om de anker og følelser som lå til grunn for mange nye kunstforeninger og andre kulturinitiativ i 1945. Han gjør amatørinteressen til noe positivt, et utgangspunkt en forening som skal arbeide med den profesjonelle kunsten. Den nasjonale patriotiske som ansporet etablering av kunstforeninger på 1800-tallet er erstattet av en engasjement for kunsten for dens egen skyld, for dens åndsverdier.