Fredrikshald (Halden) kunstforening
16. april 1872 ble det sendt ut en invitasjon til dannelse av en kunstforening i Halden. Den presenterer en forening med samme oppgaver som de tidligere etablerte. Her må en del innbyggere ha vært medlemmer av kunstforeningen i Christiania, for det heter i invitasjonen bl.a.:
Medens man som Medlem af en fremmed Kunstforening kun sjelden eller slet ikke har Anledning til at see de Malerier som Foreningen anskaffer og Interessen for denne saaledes vesentlig ligger i Spillelykker, vil man gjennom en Kunstforening på Stedet have Adgang til at gjøre sig nøiere bekjendt med Kunstens Frembringelser, hvilket visselig vil bidrage til at vekke og udbrede Skjønhedssandsen og Interessen for vor nationale Kunst. (Pettersen: 2)
Det er imidlertid ikke nok, for invitasjonen fortsetter slik: «Paa samme tid som vi saaledes aabner os adgang til en ædel og dannede Nydelse, bidragere vi til en raskere Afsetning for vort Lands Kunstnere.» Her er det dannende og støttende motiv fremme, vinnerlykken er gjort mindre viktig.
I invitasjonen fremheves kunstopplevelser som er egenverdi, i tillegg til muligheten for å vinne kunstverk.
Foreningen skal foreløpig ikke «optage Tanken om et fast Galleri, hvis Opprettelse bør afhenge af Foreningens Trivsel og overlades til en senere Generalforsamlings Bestemmelse». De vedtekter som ble vedtatt 26. mai er ganske lik de eldre kunstforeningenes.
Denne foreningen ble oppløst i 1917, men gjenetablert først i 1947. Den studie Frank Pettersen har gjort av Fredrikshald kunstforening i denne perioden er bemerkelsesverdig. Han har i større detalj enn noen andre gått inn i det tallmateriale som foreningens arkiv gir grunnlag for. Det gir bedre grunnlag for å trekke noen generelle slutninger om alle datidens kunstforeninger, siden den i Halden ikke skilte seg ut fra andre i arbeidsmåte.
Et særegent trekk ved Fredrikshald kunstforening er at det i en periode etter 1881 hadde et meget stort antall lodder i forhold til antall medlemmer, gjennomsnittlig to lodder per medlem. Årsaken var at styret det året hadde anmodet medlemmene om å tegne seg for et ekstra lodd for hvert lodd de tidligere hadde hatt, samtidig som kontingenten ble satt ned. Det resulterte i at antall loddnummer steg fra 159 i 1880 til 260 i 1881, samtidig som antallet medlemmer bare steg fra 135 til 140. Tallet dekket imidlertid over en stor skjevhet, idet to-tre familier i en lang periode hadde betalt inn omtrent 30 % av loddene og dermed vant tilsvarende andel av kunstverkene. Av vel 350 utloddede kunstverk mellom 1872-1909 vant Anker-familien 50 malerier, Stang-familien 28 og Hofgaard-familien 10. I de samme 37 årene var det enten en Anker eller en Stang som for styreformann i 32 år, og i de øvrige årene satt det en Anker i styret. Stang-slekten forsvinner som styremedlemmer etter 7 år. Det er nesten som Anker- og Stangfamiliene hadde sin private kunstforening. En positiv vurdering av det er jo at disse to familiene følte et særlig ansvar for kunsten i Halden.
Noe lignende er ikke registrert i andre kunstforeninger i denne perioden.
I Pettersens veldokumenterte studie av Halden kunstforening fra 1872-1917 fremkommer det dokumentasjon av et forhold mellom kunstnere og kunstforeningene som ganske sikker gjaldt alle kunstforeninger på den tiden. Det er det forhandlingsforhold om pris som gjaldt mellom dem. Kunstnerne lot seg forhandle ned i pris, i kraft av den makt foreningene hadde som eneste reelle kjøper i sitt distrikt. Men kunstnerne ønsket at den høyere prisen de først oppga, skulle være den som ble registrert i den oversikten over priser på innkjøp som ble publisert i kunstforeningen. Slik kunne de ivareta sine økonomiske interesser, og dessuten ikke bli anklaget av kolleger at de konkurrerte dem på pris. Det er også registrert at medlemmer kjøpte utstilte kunstverk som ikke var med på utlodningen. Omfanget av det er usikkert.
Kunstforeningen kunne også påvirke et maleris motiv. I en forhandling med Ludvig Skramstad om hans maleri «Vinter» ønsket man også at en rev på malerier ble tatt bort.
Pettersens grundig gjennomgang av foreningens ulike dokumenter viser også hvor nært kunstforeningene samarbeidet. I perioden 1876 -1880 hadde Fredrikshald kunstforening byttelodd med kunstforeningene i Bergen, Drammen, Fredrikstad, Kristiania, Larvik, Stavanger, Tromsø, Trondheim. I perioden 1872-1888 vant 8 kunstforeninger i alt 15 gevinster i Fredrikshald kunstforening lotteri. Da var Kristiansand og Arendal kommet til. Stavanger og Fredrikstad vant ikke noe. 1888 var siste år da en kunstforening vant, kanskje har ordningen med byttelodd opphørt etter det.