Harstad kunstforening

| Til Mine tema og tekster |

Kilder: Harstad Tidene og Sigurd Stenersen.

Harstad Tidende (HT) 15.4.1935

Det ble fredag 12.4.1935 holdt et orienterende møte på o.r. saksfører Spillings kontor. Tilstede ellers: bl.a. stadslæge Brochmann, musikkløytnant Helgesen, Lande og revisor Larsen. Det ble trukket opp en ytre ramme for foreningen. Et stiftelsesmøte ble holdt samme kveld i Sparebanksalen kl 9 om kvelden. Formålet, står det, er ”vesentlig å ta sig av musikklivet (også sang) for å få et mer og bedre samarbeid i stand mellom de utøvende og for at disse i fellesskap kan samle sig om støtte opgaver. Likeså vil man virke for å få virkelige gode kunstnere hit (som ofte reiser forbi) samt øve saklig kritikk (hvilke ofte synes å være nokså påkrevet). Dessuten sørge for et par årlige maleriutstillinger m.v., ta sig av den dramatiske kunstutøvelse og i forbindelse hermed den litterære.”

I en annonse i samme nr. av HT står det ”Alle som er interessert i musikk, teater og maleri anmodes om å møte i Sparebanksalen i aften kl. 9 til stiftelse av en kunstforening. Per Spilling.#

HT 17.4.

Stiftelsen foregikk mandag 17.4. Spilling redegjorde kort for foreningens formål samt refererte utkast til lover. De ble vedtatt med små forandringer. Spilling ble valgt til formann, med styremedlemmer fru Godske, barber Jensen og Tøllef Jacobsen. Vara: Ragnar E. Olsen og Lars Larsen.

I henhold til § 7c ble følgende valgt, for sammen med styret å kjøpe inn malerier til utlodning: Th. Conradi, S. W. Brochmann og Åsmund Rubach. Det tegnet seg 21 medlemmer.

HT 20.5 Notis fra styret

Kontingenten er 5 kroner for medlem med husstand, og gir rett til deltakelse i foreningens utlodning. ”Man tenker å fremme foreningens formål gjennom avholdelse av maleriutstillinger i den utstrekning budgettet tillater der. Det er også tanken senere å iverksette teaterforestillingere eller andre tilstelninger som kan fremme foreningens formål, men dette vil avhenge av den tilslutning foreningen får.” Det er ikke foreningens hensikt selvstendig å ta opp konkurranse med bestående kor og orkestre eller søke å opnå nogen innflydelse innen slike institusjoner.

HT

Det annonseres for en kunstutstilling av Jardar Lunde, lørdag, søndag og mandag i Sparebanksalen, kl 11-15 og 17-21. Entré 25 øre.

Året før hadde Jardar Lunde hatt en stor utstilling i byen. Der sto det i HT 7.11.34 bl.a. at ”Han er en av våre egne, påvirket både av den sterke nordnorske natur og av det nye i kunsten, som han dog har formådd å omsmelte etter sin egen vilje og sitt eget kunstneriske syn.”

Ikke noe i HT i 1936, i 1937. 20.10 er formannen intervjuet. Han forteller om en fest som skal holdes, med dans, restaurant og utlodning av et maleri. ”Men så musikkinteresserte som folk her er, tar vi nok ikke feil når vi tror at de vil gå inn også for andre kunstgrener.” 11.11 inviterer HK til en amatørutstilling. Maksimum 3 arbeider kan levers inn, det er ikke snakk om noen juryering. Kunstforeningen omtales som ”Harstad og Omegns kunstforening.”

Søndag 12. des. holdes utstilling i to saler: den ene rommer amatørutstillingen, den andre den avdøde Kristoffer Holsts billeder.

I 1938 intet om foreningen i HT. I 1939 atskillig mer (seks oppslag). 1.2. meldes det om planer for et kunstnerkarneval i Befalsskolens gymnastikklokale. HT 21.4 er det en orientering fra styret om en brukskunstutstilling fra Nordenfjeldske kunstindustrimuseum via Christiania Glasmagasin. 3. mai opplyses at det annet foredrag i en serie skal holdes, dette om Peer Gynt. Det 10. mai skal åpnes en stor utstilling med Thoralf Holmboe, 60 arbeider – de fleste små. Kjøp anbefales – hans arbeider er begynt å bli sjeldne. Når Riksteateret kommer 14. mai skal foreningen organisere mellomaktsmusikk. Den vil arrangere en konkurranse blant skoleelever om teaterkritikk. 27. april settes det i gang en foredragsrekke om dramatisk kunst. Til høsten skal Jardar Lunde stille ut, og det blir trolig flere kunstutstillinger. Til høsten vil man også gå i gang med amatørteater, og har planer om en operette til neste år. I mai er det flere omtaler av foredrag og Holmboes utstilling (den siste skrevet av Jardar Lunde).

I Bergens Tidende 16. juni 1939 står de at noen bergensmalere har sendt en vandreutstilling til Nord-Norge, som erstatning for den Vestlandsutstillingen som var ønsket. Den var utstilt i Tromsø kunstforening noen uker, sendes nå til Harstad. Et arbeid av Knut Glambek ble solgt til Tromsø kunstforenings faste galleri. Det vises til en anmeldelse konservator Gjessing har skrevet i ”Tromsø Stiftstidende”. I HT 16. juni står det at HK har arrangert en skoleteaterforestilling av Trøndelag teater.

HT 30.10 omtaler en stor utstilling med en rekke fremragende norske kunstnere. De fleste bildene kjennes i gjen – de har vært gjengitt i Nordahl Rolfsens lesebøker. Det står ikke hvem som har satt opp utstillingen. Kanskje Nasjonalgalleriet? Eller NKLF?

HT i desember. 1.12 omtales en utstilling med Odd Harrong og Linder Olsen på et hotell

Foreningen har loddet ut tre arbeider, trolig til publikum: tresnitt og blyanttegning av Jardar Lunde, akvarell av Asm. Ruback.

HK arrangerer generalforsamling 18. desember. HT 20.12 Foreningen har 120 medlemmer. Det har vært holdt ”masse” styremøter, avholdt 9 utstillinger, 4 foredrag, et karneval og en medlemsfest. Styrevalg: leder fru major Just, eller fru kaptein Rye, revisor Ragnar E. Olsen, Løytnant, P. M. Lande og kaptein Holmen. Blant fremtidsplanene er en tombola. To malerier ble utloddet: av Ragnhild Kaarbø og Hans Haakø (kunstner fra Tromsø, bosatt i København).

HT 8.3.40 HK vil gi halvparten av inntektene fra en tombola til finske kunstnere og deres familier. Basaren hadde arbeider av kjente norske kunstnere og diverse annet. I 1941, 1942 , 1943 eller 1944 intet om kunstforeningen. Per Spilling var motstandsmann, ble angitt og arrestert, og henrettet 28. januar 1942 sammen med flere andre (kilde: wikipedia).

Ingen oppslag i aviser mellom 8. mars 1940 og 10. juli 1945

HT 10.12.1945: Harstad kunstforening holder rekonstruerende møte på Grand tirsdag 11.12. Det er meget få fremmøtte, interessen er liten. I HT 19.12.45 står det en lang artikkel om bakgrunnen for å rekonstruere kunstforeningen. Overskriften er «En moralsk gjenreisning må til å vårt folk. Harstad og Omegns kunstforening rekonstruert og har satt seg store mål.»

Det er dessverre et faktum som nå alment erkjennes at krigsårene ikke bare tærte på våre materielle ressurser, men også undergravde de moralske og kulturelle verdier i en grad som en ikke skulle tro var mulig på fem år. Parallelt med landets økonomiske og materielle gjenreisning er det derfor nødvendig å arbeide for en gjenreisning og høyning av det kulturelle nivå.

Gjenreisningen på dette felt er ulike vanskeligere som at mangelen sjelden er til å ta og føle på. Vi merker den bare når moralen blir så lav at den utarter i kriminalitet – her merkes den også tilgangs. Men der er et mellomnivå før moralen utarter i kriminalitet. Et nivå hvor løfter og ord ikke er så nøye lengere og hvor oppfatningen på hva som er ditt og mitt er nokså utvisket. ….

Vi merker det kulturelt også, hvor smak og behag er blir usikkert og forsimplet. Mindreverdig kunst har fått undergrave folks kresenhet og kritiske evne. Dillettantisme begynner å bli anerkjent som høyverdig kunst, samtidig som virkelig kunst taper interessen.

Men innsenderen innrømmer at forholdene var ikke de beste før okkupasjonen. Musikk, malerkunst og teater var forsømt. «Disse kunstgrener ble sentralisert i de store byene mens provinsen ble underernært og mistet kontakt med utviklingen. Vi fikk ikke kunst for folket.» Det skal Harstad og Omegns kunstforening rette opp. Det gjøres best ved å gjøre god kunst tilgjengelig for folk.

Formannen Thor Conradi forteller til HT 24.4. 1946 at man har manglet journal og regnskap, og derfor at arbeidet er gått tregt. De er tegnet inn 100 medlemmer, det er holdt en utstilling og en til kommer.

19.2 heter det i en overskrift: ”En moralsk gjenreisning må til i vårt folk. Harstad og Omegns Kunstforening rekonstruert og har satt seg store mål.”

Det påpekes at krigen har ”undergravd de moralske og kulturelle verdier i en grad som en ikke skulle tro var mulig på fem år”. Det må til en ”gjenreisning og høyning av det kulturelle nivå.” Innlegget fra ”Meditator” har lange refleksjoner over dette. Men sangen ble styrket under okkupasjonen, ble musikk, malerkunst og teater forsømt. Disse kunstgrene ble sentralisert i de store byene mens provinsen ble underernært og mistet kontakten med utviklingen. Vi fikk ikke kunst for folket.” Fru Just reiste fra byen i aprildagene 1940, Spilling ble henrettet. På møtet ble de gjenværende av styret handelslærerinne Bera Evensen og musikkløytnangt Lande supplert med rådmann Harr, lærer Uglem og Thor Conradi (formann).

HT 1946: foreningen arrangerer offentlig fest med dans i februar.

HT 15.4 Tegneren Tor Conradi tar initiativ til en nordnorsk kunstforening – et forbund. Det meldes ellers at man i Spillings etterlatte papirer har funnet foreningens papirer, bl.a. lover.

HT 1947

22.1 Meditator omtaler bl.a. kunstlivet i Harstad. Det er liten interesse for kunstforeningen, på en utstilling kom det 21 voksne i løpet av en uke. Det står i det hele tatt dårlig til med kunstlivet i H.

12.9 kan HT fortelle at Nordnorsken, arrangert av Bodø kunstforening, er vist i Museets lokale.

1948

Først i 1948 er det blitt såpass aktivitet i HK at den får omtale i HT. Virksomheten etter rekonstruksjonen har vært lav. I HT 21.1 gir Thor Conradi en viss oversikt over foreningens situasjon. Den er en forening for kunst generelt, ikke bare for billedkunst. Alt dette skal nå tas opp.

HT 24.2 HOK ”gjenopptar arbeidet” heter det i en overskrift. ”Foreningen vil arbeide for bildende kunst, brukskunst, litteratur, teater og musikk. Det har vært på tale å nedlegge foreningen. Foreningen vil heretter også arbeide for brukskunst, og ”arbeide for utdannelsesmuligheter for brukskunstnere og husflidutøvere”. Foreningen omfatter fire grupper: bildende kunst, brukskunst, musikk og litteratur, hver ledes av en oppmann som kan delta på styremøter når deres område behandles der.

HT 26.4 åpnet foreningen utstilling av Harald Pettersen som også har med arbeider av andre kjente norske kunstnere, samt fargereproduksjoner av Matisse, Picasso, Chagall og andre. Det heter at foreningen har utvidet sitt virksomhetsområde, og nå skal arrangere konserter med pianistinnen Laila Aavatsmark. De holdes i private hjem.

 HT 7.5 Harald Pettersen tar initiativ til en kunstforening for Melbu, Sortland og Stokmarknes.3.5 En kunstforening ble besluttet opprettet for Hamnvik, Breivoll og Ibestad – hjulpet av Conrad. 14.5 Også Narvik har fått sin kunstforening, konstituert 11.5. 25.6. Ny konsert arrangeres.

HT 27.8 Foreningen planlegger 2 konserter og 3 kunstutstillinger. Den samarbeider med Musikkens Venners Landsforbund. Ønsker orgelkonsert. Nordnorsken, barnekunst, grafikkutstilling. 20.10 ”Den unge pianisten Ole Henrik Moe” – en meget vellykket konsert.

Flere konserter i november/desember.

1949

HT 11.4. ”Økende interesse for kunst i Harstad”. Fra årsberetningen: ”Vår økonomi er dessverre i en sørgerlig forfatning i det at de konserter vi arrangerte ga betydelig underskudd.” Kommunen har gitt 500 kr. i bidrag, et medlem har gitt en bankbok med 1000 kroner som styret har vedtatt skal gå inn i et fond ”Fondet for det faste galleri i Harstad”.  Det er håp om at ”fondet i overskuelig framtid kan skaffe byen en representativ og vakker kunstsamling i likhet med andre byer.”

HT 11.9 i underoverskrift: ”Kunstforeningen en døende organisasjon” I artikkelen uttaler Thor Conradi at det er en dårlig attest for byen at den har ”en nær sagt døende kunstforening”. Det ser ikke ut til at det ble holdt kunstutstilling i HOK i 1949.

En gjennomgang av Harstad Tidende for 1950- og 1960-tallet viser liten eller ingen aktivitet. I 1950 holdt den en minneutstilling over Ragnhild Kaarbø. I 1951 sto den som arrangør av Nordnorsken. 8.11.1954 heter det at foreningen «har i de siste årene ligget i dvale». 11.11.1954 heter det at foreningen har fått «dødsstøtet» i 1951 da den ble innlemmet i Folkeakademiet i Harstad. 3.10.1957 heter det at den «har som kjent ligget mange år i dødvanne». Mellom 1960 og 1968 er det ingen henvisninger til Harstad kunstforening. Når det en sjelden gang er en kunstutstilling i byen, er det Folkeakademiet som står ansvarlig.

Ofoten folkeblad 3. mai 1950

Harstad Kunstforening har inntil nå vært en sammenslutning med Musikkens Venner og *Teatergruppen. Nå her den på årsamøtet besluttet å danne selvstendige foreninger hver for seg. HK vil også ta opp arbeidet med å skaffe byen et faset kunstgalleri.

Lofotposten: 28.9.51: Harstad kunstforening er arrangør for en svensk maleriutstilling, et ledd i Foreningen Nordens virksomhet.

HT 11. november 1954. ”Harstad kunstforening er oppløst. Den fikk dødsstøtet ved d.s ”Tromsøs” havari i 1951. Ni medlemmer på siste årsmøte vedtok innlemmelse i Folkeakademiet.”  Overskrift. I artikkelen fortelles om sviktende medlemsinteress, av formannen Peer Bakkeli. I 1951 forliste den Nordnorske kunstutstillingen, og foreningen hadde store vanskeligheter med å betale erstatninger. Først våren 1954 var det avklaret. ”og da var også ¨foreningen ferdig”. I 1951-52 hadde man hatt om lag 150 medlemmer. Kassabeholdningen på 400 kroner skal settes i bank og tilføres et fond på 1000 kroner som er opprettet med sikte å et fremtidig kunstgalleri for byen.

Foreningen hadde stått ansvarlig overfor kunstnerne som hadde fått sine verk skadet. Etter et par år fikk foreningen utbetalt 10 439 kroner i erstatning fra Centralforeningen for assuranses, som ble videresendt til den enkelte kunstner. Da hadde Bjergningskompaniet frafalt et krav på om lag 6000 kroner på foreningen. Utstillingen hadde ikke vært assurert. Den kom fra Narvik, der kunstforeningen ikke hadde assurert utstillingen. Det hadde den heller ikke vært på transport fra Tromsø til Narvik. Nordlys, 3.11.1951

Gjenopprettelse i 1969

Kilde: Årsberetning for 1969/70 (fra foreningens arkiv, tilsendt fra Sigurd Stenersen og Torny Nikolaisen i august 2019)

Etter initiativ fra Harstad Kulturnevnd ble det den 23. januar 1969 arrangert en konferanse for å vurdere behovet for en kunstforening. Møtet ble ledet av formannen i nevnda, Jan Kr. Nilssen. Et interimsstyre ble nedsatt med Sigurd Stenersen som formann. Det fant at noen reorganisering av den tidligere foreningen ikke var aktuelt (trolig fordi den hadde et for vidt aktivitetsområde). En ny forening måtte etableres. Konstituerende møte ble holdt 25. april 1969. Sigurd Stenersen ble formann.

Vedtektenes § 1 lød: Foreningens formål er:

1. Å fremme interesse for og kjennskap til bildende kunst.
2. Å arbeide for å få utstillinger til Harstad og være kontaktorgan for seriøse utstillingsarrangører.
3. Å arbeide for å skaffe Harstad et fast kunstgalleri.
4. Å samarbeid med foreninger og enkeltpersoner med tilknytning til andre kunstarter.
5. Å støtte nord-norsk bildende og anvendt kunst.

I § 2 er det en bestemmelse om finansiering av fast galleri:

Foreningen skal hvert år sette av minst 50 % av livsvarige medlemmers kontingent og minst 10 % av den ordinære kontingent til innkjøp av kunst eller kunstgjenstander til et framtidig galleri. (dette er samme bestemmelse som i Bodø kf.)

I § 5 bestemmes at medlemmer, skoleelever i følge med lærer, og yrkeskunstnere har fri adgang med husstand. For øvrig fastsettes entré av styret. Vedtektenes øvrige seks paragrafer er av vanlig organisasjonsteknisk karakter.

I det første driftsåret har foreningen 7 utstillinger, derav en fra Riksgalleriet, en fra det tyske Goethe instituttet i Oslo, den 24. Nordnorske kunstutstillinger, og to separatutstillinger av nordnorske kunstnere. Den har også hatt to medlemsmøter utenom konstituering og generalforsamling. Den har tatt initiativ til «Månedens bilde» i Sparebankens vindu, med 7 nordnorske kunstnere. Antall medlemmer var 28.

Foreningen har også hatt kontakt med andre nordnorske kunstforeninger om et samarbeid, blant annet om et «kunstsekretariat» som kan koordinere deres virksomhet, og som nå er under «forberedelse» (det ble etablert først i 1976).

Samlingen besto per 1.5.1983 av 36 arbeider, i det alt vesentligste av kunstnere fra Nord-Norge.

I det materiale jeg fikk tilsendt, var et utfylt skjema tilsendt fra SKINN, som viser arbeidsforholdene i kunstforeningen. Det bør fremfinnes i SKINN, for å se på hele situasjonen i NN.

Sigurd Stenersen (mangeårig formann i foreningen) skriver i Årbok for Harstad 2010:

Harstad Kunstforening 75 år..

«En annonse i avisa Hålogaland den 15.april 1935 hadde følgende ordlyd:

 ”Harstad Kunstforening

Alle som er interessert i musikk, teater, maleri

anmodes om å møte i Sparebanksalen i aften kl 9…..

                                                             Per Spilling.”

Første akt

Der og da ble altså Kunstforeninga stiftet. Med seg i styret fikk advokat Spilling fru Godske, musikkløytnant P. M. Lande, barberer Jensen og Tollef Jakobsen. 21 medlemmer tegnet seg. En sur stemme spurte gjennom Harstad Tidende om det nå skulle etableres en gruppe smaksdommere med oppgave å fortelle folk flest hva som var kunst.

Det første året kom det to utstillinger med malerier av henholdsvis Ragnhild Kaarbø og Jardar Lunde. Sistnevnte sto også for flere lokale tegne-og malekurs i årene som fulgte. –Spøkefullt kalt ”Sama Akademi”da det foregikk i den unge døde Kristoffer Holst sitt  tidligere atelier i stabburet på Holst-gården (på Sama).

Så kom en vandreutstilling med temaet ”for fred – mot krig” etter initiativ fra maleren Henrik Sørensen. Det ble ”litterære aftener”, små  konserter og et omfattende karneval i Befalskolens gymnastikksal. Dekorasjonene og opplegget skulle gi inntrykk av Montmartre og Paris.

Foreninga syntes å være ”liv laga”. Men det meste stanset opp da Tyskland invaderte  landet. Foreningslivet gikk ”under jorda”, og enhver hadde nok med sitt. I 1942 ble Spilling arrestert, fikk dødsdom og henrettet for spionasje mot besettelsesmakten.

Livet går videre

Da krigen endelig sluttet, kom lokalsamfunnet etter hvert til hektene igjen. En av ildsjelene i Harstad Kunstforening var Thor Conradi som sammen med Peer Bakkeli tok initiativ til å få foreninga i gang igjen. Conradi overtok som formann og fikk med seg  fra førkrigsstyret Bera Evensen og Magne Lande. Conradi hadde året før startet ”Musikkens Venner” (MV) lokalt., og styret i kunstforeninga mente det kunne være tjenlig å  samle forskjellige kulturaktiviteter under samme hatt. Etter mønster fra idretten  ble den nystiftede  ”Amatørdramatiske forening” og MV organisert som grupper i kunstforeninga.

Aktivitetene tok seg opp igjen, og en av de første utstillingene ble mønstringen ”Kunst i hjemmene” hvor byens borgere var blitt invitert til å delta med malerier i privat eie. Senere fulgte foredragsaftener, og vandreutstillinger begynte å komme –bl a  fra Unge Kunstneres Forbund og den årvisse ”Nordnorske Kunstutstilling”. Huskonsertene ble meget populære, og  på teaterfronten ble det arrangert revyer. ”Betel”  var den eneste arenaen for utstillinger, da ”Arbeidersamfundet” var blitt omgjort til lager og ”Sangerhallen” var nedbrent.

Foreningas sammensatte organisasjon ble etterhvert oppløst, og MV ble ”eget bo”. Men man samarbeidet med ”Foreningen Norden” og Folkeakademiet om arrangementer. Ikke minst viktig var at de begge hadde offentlig støtte.

Legenden forteller at etter d/s ”Nordstjernen” sitt forlis i Raftsundet 1954, tørket bakermester Johnsen i langsommelige tider lerreter på sine private klessnorer. Om bord hadde vært en liten malerimønstring på vei til Harstad.

Harstad Kunstforening døde hen etter at Thor Conradi forlot Harstad i 1955.

3. akt

I 1964 ble storkommunen Harstad etablert. Tre kommuner var blitt slått sammen, og en sideeffekt var at det ble tilsatt biblioteksjef i full stilling. Det kom en ung kvinne med vyer. Hun, Torny Nikolaisen,  begynte å kjøpe inn også kunst-litteratur. Hun samarbeidet med folkeakademiet og Harstad Kvinneråd, skaffet grafikk til utlån og engasjerte Harstad bibliotek i utstillingsaktiviteter.

Nå var det flaks at biblioteket havnet i Trondenes sitt nye og nesten tomme rådhus. Bl a var der en gild kommunestyresal mm. Et foredrag vinteren 1969 om italiensk renessanse løsnet en vårflom, og Harstad Kunstforening (HKF) ble vekket til liv i april. Siden har man holdt det gående.

Formann ble Sigurd Stenersen, som sammen med Torny skulle forbli nøkkelfigurer i foreninga de neste 30 årene.

Samspillet med Harstad Bibliotek var livsviktig for HKF. Det ble en merkelig symbiose mellom de to. Uten Bibliotekets hjelp og støtte ville man aldri ha overlevd denne perioden.

Fram til 1983 ble utstillingene i hovedsak vist i Bibliotekets møtesal.

Sceneskifte.

Fra høsten 83 fikk HKF disponere 1. etg  i Harstad gamle Posthus, Galleri 3. Harstad Kulturhus åpnet i 1992, og Kunstforeninga ble 1993 flyttet til Galleri Harstad vis a vis Kulturhuset. Opprinnelig hadde brygga vært en del av en hermetikkfabrikk, nå sto den vegg i vegg med Høgskolen i Harstad (HiH).

Beretningen om denne bryggas forvandling til kunstarena er et lite eventyr i seg selv.  La bare være nevnt at 3 ukuelige optimister ( Jan Kristian Nilsen, Håvard Solhaug og Ola M. Løkholm) sto bak initiativet for å møte et beinhardt krav fra landsdelens kunstorganisasjoner om skikkelige utstillingsforhold under de årlige nordnorske festspillene. Festspilllokaliseringen i landsdelen  sto akutt på spill. Brygga ble ominnredet og satt i stand. Den ble et spennende utstillingslokale, og Harstad kommune fikk den som  gave fra igangsetterne.  Men Høgskolen trengte plass, og kommunen solgte den dit i 1999.

Finale, eller ”På han igjen, sa skarven. Han åt ålen for tredje gang”.

HKF ble tilbudt plass i Samfunnshuskvartalet, et bygningskompleks som kommunen ikke hadde fått salg på. Omfattende ombygging ga plass for et galleri som skulle vise seg å bli en praktfull utstillingsarena med tilstøtende arealer som dekket HKFs behov. –Landsdelens fineste, ble det sagt om Galleri NordNorge.

Men endringer kom over tid, og kommunen måtte ha plass også til andre aktiviteter. HKF måtte finne suppleringslokaler på annet sted. Resultatet ble ”Harstad Kunstsenter” i Tore Hunds gt. hvor man startet opp i 2007. Her har man i dag fått plass for grafikk-og keramikkverksteder mm, supplerende visningsareal og barnekunstskole.

Samspillet mellom frivillig innsats og offentlig medvirkning har i alle år fungert slik at foreningene sto for arbeidet og kommunene i ulik grad ytte økonomisk støtte. Men Harstad kommune ville ikke ta inn over seg at nye kommunale krav til driftsomfang og nivå forutsatte langt større økonomiske ressurser enn det som HKF kunne stille opp med. Dette presset foreninga mot konkurs. I år 2000 ble 50% intendantstilling etablert. Et halvt år senere ble den i samråd med kommunen utvidet til 100%. 7 år senere måtte den reduseres til tilbake til 50%, mens arbeidsomfanget egentlig krevde dobling av personalet. Til slutt måtte man si opp den kommunale driftsavtalen, og kommunen la langt om lenge galleriet ut på anbud. Ingen i Kongeriket kunne gi positiv tilbakemelding med de økonomiske forutsetninger som var lagt til grunn. Etter ny runde ble Harstad Kulturhus gitt oppgaven. Exit HKF

En liten oppsummering

Harstad Kunstforening har som produsent eller lokal arrangør siden 1969 kunnet se tilbake på nærmere 500 utstillinger (man har registrert 487). Her har de fleste seriøse nordnorske billedskapere og kunsthåndverkere stått fram, ofte flere ganger over tid. -Og en mengde kunstnere fra inn og utland, takket være bl a et fruktbart samarbeid med et mangfold av formidlingskanaler og bruk av et utstrakt kontaktnett.

Kunstforeningene i landsdelen har vært bruspenn for kunstnerne i nord, også mot et marked. En synliggjøring som langsomt begynner å sette spor etter seg, også økonomisk.

Og lokalsamfunnet Harstad har fått stadige glimt av nasjonale og europeiske billedskatter gjennom Riksgalleriet og etterfølgerne sin turnevirksomhet.

Publikumsoppslutningen kan HKF ikke klage over: Ca 55 000 besøkende de siste 10 år, herav mer enn 20 000 barn/ungdom. Medlemstallet var ved siste årsskifte 352. I år er Stian L. Thorsen foreningas leder.

I jubileumsåret opprettet Harstad Kunstforening ”Per Spilling-prisen”, et årvisst stipend på 10 000 kr  til unge kunstnere fra regionen.

Uten en forbløffende frivillig innsats gjennom alle år ville ikke Harstad Kunstforening ha overlevd. Ildsjelene har vært mange, bl a:  Lill-Ann Jensen, Gerda Nilsen, Trix Scherjon, Erling Malm, Sven Svenneberg, Leif-Thor Stangness, Tøllef Jscobsen, Henry Nygaard, Gunnar Knutssøn, Per Jan Pedersen,  Mikal Søvik, Håkon Sundby, Kåre Solheim, Bendiks Norman, Arild Seim for å nevne noen få.

Norske Kunstforeningers Landsforbund utropte i 2009  HKF til ”Årets kunstforening”.

Oppgavene er der fortsatt

Formidling gjennom frivillig innsats har her nord i hovedsak vært bærebjelken i et samfunn hvor det offentlige ikke har sett sitt ansvar. –Og den vil være det fortsatt. I et stadig mer visuelt kvelende samfunn er det viktig å bli bevisst hva man ser, og vite at man kan bli manipulert av det man ser. I den store sammenheng snakkes om bevisstgjøring og innsikt som forutsetninger for selvstendighet.

Opplevelse og kunnskap, forståelse og bevissthet er det som er dagens formidlingutfordring. I dette ligger berettigelsen av organisasjoner som Harstad Kunstforening. Og nødvendigheten.

Sigurd Stenersen

(eksterne kilder: Arkivmateriale fra HKF, plakater, notat fra Thor Conradi, lokalaviser)

Tekst av Sigurd Stenersen, udatert

Senvinteren 1935 sto en annonse i Harstad Tidende. Interesserte ble invitert til å være med og stifte Harstad Kunstforening. Initiativtakeren var den unge overrettssakføreren Per Spilling.

En sur stemme spurte gjennom avisa om det nå skulle etableres en gruppe smaksdommere som skulle fortelle folk flest hva som var kunst. Det året kom to mønstringer, med Harstad-kunstnerne Ragnhild Kaarbø og Jardar Lunde.

Og livet gikk videre, men det meste stanset opp da tyskerne invaderte landet. Foreningslivet gikk «under jorda», og hver hadde nok med sitt. I 1942 ble Spilling arrestert, fikk dødsdom og ble henrettet for spionasje mot besettelsesmakta. Etter krigen kom lokalsamfunnet etter hvert til hektene igjen. Utstillinger kom og gikk, gjerne i samarbeid med det lokale folkeakademiet.

Viktig var de årlige nordnorske kunstutstillingene, men nå og da kom også enkeltkunstnere på banen. Foreninga døde ifølge legendene etter et forlik. I 1954 sank hurtigruta D/S Nordstjernen i Raftsundet. Ombord var en liten maleriutstilling som HKF hadde ansvar for.

Det fortelles at bakermester Johnsen i langsommelige tider tørket lerreter på sine høyst private klessnorer……..

I 1964 ble storkommunen Harstad etablert. Tre kommuner var blitt slått sammen, og en sideeffekt var at det ble tilsatt biblioteksjef i full stilling. Det ble en ung kvinne med vyer. Hun begynte å anskaffe også kunstlitteratur, hun samarbeidet med folkeakademiet, kjøpte inn grafikk til utlån og engasjerte Harstad bibliotek i utstillingsaktiviteter.

Nå var det flaks at biblioteket hadde havnet i et ganske tomt og nybygd rådhus. Der var det blant annet en gild kommunestyresal med mer. En etter hvert kunstgal lektor ble bedt om å presentere stoff rundt den italienske renessansen vinteren 1969, og dermed ble Harstad Kunstforening reetablert. Siden har man holdt det gående.

Samspillet med Biblioteket var livsviktig for foreninga. Det ble en merkelig symbiose mellom de to, og uten Harstad Biblioteks hjelp ville HKF aldri ha overlevd, også etter at folkeboksamlinga flyttet til nybygde Harstad Kulturhus i 1992. HKF overtok da lokaler vis a vis Kulturhuset, i ei brygge vegg i vegg med det som ble Høgskolen i Harstad. Utmerkede lokaler var de over to etasjer, men med «hoved»inngang gjennom et utkranset bryggeloft i 3.høgda. Noen av oss vil aldri glemme Scott Thoes 5 meter lange fredsbru-prosjekt som ved hjelp av kranbil og muskler skulle på plass via loftet og ned en kronglet trapp. Heldigvis var det marineøvelse i gang og 10 mann i service-uniform og hvite hansker sto for bæringa. (Eskadresjefen hadde fått opplyst at TV skulle gjøre opptak). Men øvelsen var over da vi skulle rigge ned Scott sin mønstring. Og han fikk Statoils regionstyre til å stille mannsterkt opp i en møte-pause!

Studentsamskipnaden måtte ha større plass og kommunen ga dem brygga. HKF flyttet til byens gamle posthus i hans Egedes gate (Galleri 3). Og der ble man til år 2000. Det var et mini-kulturhus med Musikkskolen i 2. og 3. etasje og med altfor små og få rom, og rockefasciliteter i kjelleren. Bygget var velegnet for oss, om enn lydfylt – bygd som det var i stein på 1920-tallet.

Nå ville kommunen bli kvitt det lokale samfunnshuset tegnet av Jan Inge Hovig og som inneholdt blant annet svømmehall, sal og en mengde rom + apotek og ulike forretninger. Ingen ville kjøpe til den pris som ble forlangt. Dessuten, kultur/musikkskolen måtte og skulle utvides.

Resultatet ble at man solgte Posthuset og tilbød plass i det tidligere Samfunnshuset. Store ombygginger måtte gjøres, og Galleri NordNorge var et faktum. Det ble et praktfullt utstillingssted og hadde tilsynelatende arealer som passet til kunstforeningas behov. (det ble foreslått at en sats fra Handels «Water-music» skulle spilles under åpninga, men kommunen hadde ikke råd til åpning. De hadde kanskje allerede tatt seg vann over hodet.)

Og endringer ble presset igjennom. Kommunens voksenopplæring ble flyttet inn med kafeteria. HFK måtte finne suppleringslokaler utenfor bygget.

Samspillet mellom frivillig innsats og offentlige medvirkning hadde i alle år fungert, men kommunen ville ikke ta inn over seg at nye kommunale krav til driftsomfang og nivå forutsatte langt større ressurser enn det som HFK kunne stille opp med. Dette presset drev HKF mot konkurs, langsomt og sikkert. Heltids intendantstilling måtte reduseres til deltidsjobb mens arbeidet krevde dobling av personalet. Til slutt måtte foreninga si opp driftsavtalen. Langt om lenge la så kommunen drifta av Galleri NordNorge ut på anbud. Men ingen i kongeriket har kunnet gi positiv tilbakemelding med de økonomiske premisser som ble gitt.

Harstad Kunstforening kan siden 1967 se tilbake på hundrevis av utstillinger og presentasjoner av nesten alle nordnorske billedskapere, og en mengde kunstnere fra inn- og utland. I en årrekke var HKF også meget aktiv gjennom Festspillene i Nord Norge.

Mange har kunnet utfordre og oppfordre til møte med folkekunst, ulike tiders uttrykk og bruk av de mest forskjelligartede medier. Å åpne for billedkunst har også noe med frigjøring og folkeopplysning å gjøre. Å bidra til møteplass og opplevelsesarena lokalt har vært et privilegium og glede. Reaksjonene har vært mangfoldige, fra kontant avvisning til aha-opplevelsens fryd.

Bare et øyeblikksbilde i forbifarta: En gang på 90-tallet ble det i Galleri3 vist malerier av svært så abstrakt karakter. Jeg satt vakt og inn kom en avgjort eldre dame. Hennes tunge var fryktet. Bare klapringen av skohælene hennes fortalte kanskje litt om reaksjonsmønstre. Stillheten var overdøvende.

Så tok hun peiling på den arme vakta, stilte seg opp og satte øynene i han. Brilleglassene funklet. Jeg tenkte: Nå kommer det!

Og budskapet var fyndig: «Dettan her like æ!!»

Kunstforeningene i landsdelen har vært bruspenn for kunstnernes her nord, også mot et marked. En synliggjøring som langsomt setter spor politisk. Fellesskapet har jo bruk for det de produserer, merkelig nok!

Formidling gjennom frivillig innsats har her nord i hovedsak vært bærebjelken i et kompakt fravær av offentlig aksling av ansvar. Et eksempel lokalt er Harstad Kunstforening.