Denne typologiseringen ble laget under arbeidet med kunstforeningene historie, men ble ikke tatt i bruk som en stående inndeling.
1 Kunstmuseer – kunstforeningsmuseer
Foreningen må ha basisutstillinger av kunsthistorisk utstilte samlinger vesentlig i eget eie, og samtidig fungere som kunsthall. Etter 1997 eksisterer ikke lenger denne typen, og foreningene fungerer i dag stort sett som kunsthaller. De er markert med 1-2 i oversikten nedenfor. Ingen faste gallerier i noen kunstforening kunne betegnes som «kunstmuseum» før etter rundt 1910. I vurderingen av deres rolle må det tas høyde for at så lenge de var eid av kunstforeninger var de bevisst blitt holdt utenfor alle statlige støtteordninger til museer generelt og til kunstmuseer spesielt. Samlingene kunne først få støtte når de ble løsrevet fra kunstforeningene og etablert som selvstendige institusjoner. Fem av dagens regionale kunstmuseer har sin opprinnelse i kunstforeningers faste gallerier, i Trondheim, Haugesund, Stavanger, Kristiansand og Drammen (del av Drammens Museum).
2 a Kunsthallforeninger
Begrepet omfatter foreninger med helårlig virksomhet rundt norsk kontemporær kunst i større lokaler, og med en ansatt kunstfaglig kvalifisert leder eller intendant. Noen av disse har etter 2005 utviklet seg til statlig støttede kunstforeningshaller, også bare kalt kunsthaller. Styrene har fortsatt en sterk innflytelse på utstillingsprogram, den estetiske praksis. Det er noe frivillig arbeid utført av medlemmene, særlig i det som er medlemsrettet.
2 b Kunstforeningshaller
Dette er foreninger som etter 2005 har fått fast statlig driftsstøtte, og som er kunstnerisk styrt av ansatte kuratorer. Det utføres lite frivillig arbeid blant medlemmene, og deres utstillingspolitikk har sitt tyngdepunkt i den kontemporære kunsten. De er gjerne internasjonalt orientert. Den mest utviklede kunstforeningshallen er Bergen Kunsthall, som får langt større statlig støtte enn de andre. De andre er i 2026 Tromsø Kunstforening, Kunsthall Stavanger, Sørlandet Krististiansand Kunsthall og Oslo Kunstforening.
3 Samlingsforeninger
De har større samlinger, som imidlertid ikke er ikke permanent utstilt på en kunsthistorisk relevant måte. De kan ha helårlig virksomhet, de kan ha gode utstillingslokaler, men kan ikke betegnes som kunsthaller. Avgrensningen mot type 4 er ikke tydelig. Enkelte samlingsforeninger har også andre engasjementer, som vandreutstillinger, stipendiatordninger eller betydelige årlige utstillingsarrangementer.
4 Mindre kunstforeninger og kunstlag – med og uten små kunstsamlinger
Denne gruppen er størst i antall, og størst i spredning når det gjelder kunstnerisk nivå. De bygger vesentlig på frivillig arbeid, de fleste stiller stort sett ut kunst utenfor det kontemporære feltet, har ikke helårlig virksomhet – eventuelt begrenset til sesongbestemte utstillinger eller endog bare en årlig utstilling. Skillet mellom a, b, c og d nedenfor går på graden av utstillernes lokale tilhørighet: Fra nasjonal rekruttering til helt lokal rekruttering. Alle kan ha kollektive utstillinger med amatører, eller medlemsutstillinger. Plasseringen fra a-e er ikke eksakt, bygger noe på skjønn, og representerer profilen på slutten av 2010-tallet, eller da foreningen eller laget ble nedlagt.
4a Bare profesjonelle, mange fra andre regioner, kanskje en årligjuryert medlems- eller amatørmønstring.
4b Noen nasjonale, flest profesjonelle fra egen region, kanskje en årligjuryert medlems- eller amatørmønstring.
4c Noen regionale, kanskje en og annen nasjonal, mange lokale, av og til en kollektiv amatørutstilling
4d Nesten bare lokale kunstnere, inklusive dyktige og drevne amatører,
I tillegg er det noen små foreninger som står utenfor denne kategorien:
4e Dominert av kommersielle kunstnere med svake CV-er og oppblåst anerkjennelse.
5 Interkommunale foreninger og lag
De har avdelinger i flere kommuner, eller det er en forening eller et lag som er felles for flere kommuner. De kan være meget forskjellig organisert. Nord-Trøndelag kunstforening var en slik mellom 1948 og 1967.
Noen større byer (Oslo, Bergen og Trondheim) har en eller flere foreninger ved siden av «hovedforeningen». .De kan være meget forskjellig organisert og drevet, og har gjerne kurs for medlemmer. Heimdal kunstforening.
7 Kulturforeninger
Kulturforeninger har virksomheter som foruten billedkunst og kunsthåndverk også omfatter et engasjement overfor kunstarter som musikk, teater og/eller andre kulturformer. Noen foreninger har startet som kulturforeninger, men er siden blitt tradisjonelle kunstforeninger. De er i oversikten markert med type 7-4.
8 Amatørklubber
Det er foreninger som stort sett bare viser arbeider av egne medlemmer, kollektiv og/eller separat, og eventuelt også med enkelte inviterte amatører utenfra. De tillitsvalgte er gjerne utøvende amatører selv.
9 Bygdekunstforeninger
De arbeider med en blanding av billedkunst, kunsthåndverk, brukskunst, husflid og andre typer tradisjonsarbeider innenfor et geografisk avgrenset område. Utøverne kan ofte være medlemmer, og de kan være både formelt utdannede, tradisjonsutdannede eller selvlærte og mere eller mindre drevne amatører. De står i utkanten av det som betegnes som kunstfeltet. Oppdal kunstlag var en slik på 1940-50-tallet.
Det er foreninger som har som hovedoppgave å støtte opp under andre foreninger, stiftelser, museer eller andre typer institusjoner som selv har billedkunst og/eller kunsthåndverk som en hovedbeskjeftigelse. De kan arrangere en og annen utstilling i egen regi.
11 Bedriftskunstforeninger
Bedriftskunstforeninger er ikke offentlige. De kan bare ha medlemmer blant ansatte i bedrifter eller institusjoner, nesten hele kontingenten går til innkjøp av kunst som stilles ut for de ansatte og som loddes ut blant dem en gang i året. Noen få har allikevel virket innenfor det vide kunstforeningsbegrepet som anvendes i denne oversikten.
12 Unike
Det fremstår enkelte foreninger som ikke ligner på noen andre. Et eksempel er Asker kunstforening, som etablerte et prosjektkontor da den i 2020 mistet sine lokaler i Asker bibliotek. Et annet er Stadr kunstlag, startet for å få reist en skulptur av billedhuggeren Oddmund Raudberget.