Modum kunstforening – et essay, Dag Solhjell, 28.8.2022, fremført som foredrag på Modums kunstforenings 50-års jubileumsutstilling.
Kulturell demokratisering, demokratisering av kulturen – eller begge deler?
Den private Modum kunstforening og det statlige Riksgalleriet ble stiftet samme år, i 1952. På hver sin måte var de preget av de folkeopplysningsidealer som rådet både i statlig og lokal kulturpolitikk på den tiden. Riksgalleriet var et uttrykk for kulturell demokratisering, det syn at den nasjonale felleskulturen slik den ble definert særlig av hovedstadens kulturinstitusjoner, skulle spres ut over hele landet, slik at alle fikk del i den. Det demokratiske lå i at hele befolkningen fikk adgang til den type kunst- og kulturprodukter som ellers bare et begrenset publikum i noen få storbyer fikk. På teaterområdet skulle Riksteateret og på musikkområdet Rikskonsertene gjøre det samme. Den nasjonale litteraturen var allerede ivaretatt i skolens pensum og i folkebibliotekene.
Modum kunstforening derimot, og det økende antall andre kunstforeninger og kunstlag ut over hele landet, hadde det motsatte syn: at det var viktig å demokratisere kulturen og kunsten ved at de selv tok hånd om den. Det kom til uttrykk ved at de var demokratisk organisert, selv planla og gjennomførte sine utstillinger med kunstnere de selv valgte ut, og gjorde alt arbeid frivillig og uten behov for spesiell kunstfaglig kompetanse. For Modum kunstforening kom i tillegg at den var startet på initiativ fra Modum Folkeopplysningsråd, og ble registrert som en avdeling der. Det er en helt unik bakgrunn for oppstarten av en kunstforening, trenger en forklaring og kaster lys over kunstforeningers oppgaver generelt.
Stifteren var Paul Wettergreen, lektor ved Modum Kommunale Høgre Almenskole. Ved stiftelsesmøtet for Modum kunstforening 14.11 1952 holdt han en «orientering» (som er gjengitt i dette heftet). Der forteller han at han som formann i Modum Folkeopplysningsråd arrangerte en maleriutstilling, men at det krevet så mye arbeid at han mente det var nødvendig å etablere en kunstforening som kunne overta den oppgaven. På årsmøtet i Folkeopplysningsrådet ble det godkjent at Wettergreen personlig fikk starte en kunstforening som en avdeling i rådet. De øvrige styremedlemmer måtte da bli valgt på neste årsmøte i rådet. De han hadde kontaktet som aktuelle styremedlemmer og som hadde sagt ja, kunne da bli godkjent av Folkeopplysningsrådets styre som hans hjelpere, inntil de kunne bli valgt på neste årsmøte. Slik ble foreningen til, som en avdeling i Modum Folkeopplysningsråd..
Wettergreen mente at «kunst er en berikelse for menneskenaturen og menneskeintellektet», men samtidig var det mange «som samtidig ikke kommer kunstens vesen (tett) nok innpå livet.» Han så det som en folkeopplysningsoppgave å la mange få oppleve det. Til det mente han at en kunstforening var egnet, fordi man kunne «kombinere utstillingene med folkeopplysningsvirksomhet av ulik art.»
Han gjør imidlertid en grenseoppgang mellom to måter å opplyse om kunst på: den kunnskapsbaserte og den opplevelsesbaserte. Den kunnskapsbaserte kan man lese seg til eller opplyses om med foredrag eller kåserier. Den som baserer seg på opplevelse, må skje i møte med kunstverkene, den blir mer erfaringsbasert. Der skjer opplysningen gjennom den påvirkning kunstverkene utøver overfor det åpne sinn. Det er her utstillinger i kunstforeningens regi kan gjøre sin virkning, synes Wettergreen å mene.
Derfor blir det vesentlig hvilke kunstverk kunstforeningene velger ut for sine medlemmer og sitt publikum. Men kunstforeningene var og er ikke like, selv betraktet i et folkeopplysningperspektiv. De er høyst forskjellige, særlig i sin utstillingspolitikk, det vil si hvor de hentet sine kunstnere fra og hvilke kunstverk som skal gjøre sin opplysende virkning. Noen hentet dem fra det øverste trinn i det norske hierarki av kunstnere, uansett hvor kunstnerne bodde og arbeidet, eller hvor de var fra. Om de solgte godt eller ikke, skulle ikke bety noe – det var kvaliteten som ble tilbudt publikum som tellet. Andre brød seg ikke om hvilken nasjonal anerkjennelse kunstnere hadde eller hvor gode de var, eller hvilken utdannelse de hadde; det viktige var at de var lokale og trakk til seg et stort publikum og skaffet foreningen provisjonsinntekter med et stort salg. Andre hadde noe midt imellom, eller et både-og.
Kunsten er ikke bare forenende, den er også et sted der det utspiller seg konflikter mellom ulike kunstretninger og mellom ulike oppfatninger av hva som er god og dårlig kunst, endog om hva som er kunst og hva kunst er. Når ulike syn på kunst møter hverandre, gir det kunstverkene en økt opplysningsverdi som det enkelte verk ikke kan gi alene. Det er kunstforeningens oppgave å legge til rette for at ulike syn på kunst brytes mot hverandre, synes Wettergreen å ha tenkt.
Hvor finner vi Modum kunstforening i dette bildet av store forskjeller? Og har det forandret seg over tid? Den har hatt tre aktiviteter der den viste hvilke kunstnere den ønsket å formidle, og som kan være en kilde til innsikt her: Utstillingsprogrammet, særlig separatutstillinger; innkjøp til fast galleri, altså foreningens egen kunstsamling; og innkjøp til utlodning blant medlemmene.
Historiske røtter
Her må jeg ta et kort historisk tilbakeblikk på kunstforeningenes historie i Norge etter 1836, siden det er noe jeg har arbeidet med de siste tre årene. Hvilke historiske tradisjoner ligger bak utstilling, fast galleri og utlodning slik de ble praktisert i Modum kunstforening fra 1952?
Helt til nærmere 1900 var innkjøp av kunst til en årlig utlodning blant medlemmene alle kunstforeningenes viktigste virksomhet. Det var 16 av dem i 1885, noen ble nedlagt i løpet av noen får år på grunn en økonomisk krise i Norge. Rundt 80 % av en høy kontingent ble anvendt til det. Det man stilte ut, var stort sett enkeltverk kunstnere sendte til foreningene i håp om at de ble innkjøpt til utlodningen, og så måtte vinnerne la gevinstene fortsatt stilles ut til neste utlodning før de fikk ta dem med hjem. Bare foreningens medlemmer hadde adgang til utstillingen, som da ble kalt «samling». Innkjøpene til utlodning avtok etter hvert, fordi prisen på kunstverk økte mye mer enn størrelsen på kontingenten. Innkjøp av kunst til utlodning blant medlemmene er den eldste tradisjon mange kunstforeninger følger, som i Modum fra 1952. Men omfanget er jo mye mindre enn på 1800-tallet.
Siden medlemmene ønsket at mest mulig av deres kontingent skulle gå til utlodningskjøp, for det økte deres vinnersjanser, var de ikke interessert i å bruke av kontingenten (og det var den eneste inntektskilde) til å kjøpe inn kunstverk til et fast galleri. Det var først fra 1880-tallet, da foreningene kunne få støtte til gallerikjøp utenfra, som fra sparebanker og brennevinssamlag, at de begynte å bygge opp samlinger. Senere, etter 1900, begynte noen foreninger også å få gaver og donasjoner av kunstverk fra private. Så vidt jeg har forstått, ble også Modum kunstforenings innkjøp til sin faste samling mye finansiert av kommunal og annen støtte utenfra. I 1952 hadde fem kunstforeninger bygget opp så store samlinger at de fikk kunsthistorisk karakter: i Trondheim, Haugesund, Stavanger, Kristiansand og Drammen. Om lag 3/4 av alle kunstforeninger (det har eksistert i alt 250 av dem, i dag er det igjen om lag 170) har på et eller annet tidspunkt hatt store eller små samlinger, men bare de fem nevnte fikk museal karakter og ble regnet som regionale kunstmuseer. Innen 1995 hadde alle fem sine samlinger til nyetablerte, statsstøttede kunstmuseer. Da ble en viktig forbindelse mellom kunsthistorie og kunstforening brutt. De senere årene har de fleste samlingseiende kunstforeninger nedprioritert og noen endog kvittet seg med hele eller deler av sine samlinger ved salg, auksjoner eller gaver. Samlingstradisjonen er altså yngre enn utlodningstradisjonen, og den har i likhet med utlodningene fått redusert betydning – som i Modum.
Den tredje tradisjonen som Modum kunstforening gikk inn i, var kunstutstillinger, og særlig separatutstillinger. Det vil kanskje overraske mange, men separatutstillinger ble arrangert av kunstforeninger først etter 1890. I løpet av få år ble de den dominerende utstillingsform. Forholdet mellom kunstforening og kunstner ble da mer personlig. På separatutstillinger kunne publikum se hvordan kunstnere hadde «utviklet» seg, og dermed ble det behov for begreper som kunne skille kunstnere og perioder fra hverandre, som romantikk, realisme, symbolisme, naturalisme, modernisme, abstraksjon, samtidig, kontemporær. Det ble lettere å snakke om kunst om man behersket disse begrepene. I mange år var kunsthistoriske foredrag noe mange kunstforeninger tilbød sine medlemmer.
Alle vet at salgsprovisjon har vært og fortsatt er en viktig inntektskilde for de fleste kunstforeninger. Men salgsprovisjon ble ikke innført før under 1. verdenskrig, og da bare med 5 – 10 %. Da Modum kunstforening startet i 1952, kunne den regne med to inntektskilder for driften av foreningen: kontingenter og provisjonsinntekter, og kanskje også inngangspenger.
Det vanskelige valget – hva skal foreningen stille ut? Hva slags kunst er det som skal gi gode opplevelser, slik Wettergreen ønsket?
Som kunstsosiolog har jeg formulert en tese om at «formidlingen formidler formidleren». Det vil si at alle som arrangerer kunstutstillinger forteller om sitt kunstsyn med den kunsten denstiller ut og eventuelt kjøper inn. Det fortelles at Wettergreen ikke ville ha utstilling med de kjente Modum-kunstnerne Andreas Diesen og Anders Abrahamsen Kongsrud. De skal angivelig ha vært for tradisjonelle, og han anså det kanskje som dårlig folkeopplysning å stille dem ut.
Hva slags kunst var det Modum kunstforening ville opplyse sine innbyggere, publikum og medlemmer om? Her må denne forfatter innrømme at kildegrunnlaget er begrenset for å trekke sikre konklusjoner. Det består især av lister over arbeider som er eller har vært i foreningens samling, og utstillinger siden 2000. Vi kan imidlertid trygt gå ut fra at de aller fleste arbeider som kom inn i den faste samlingen var innkjøpt på separatutstillinger.
Hva forteller så kunstverkene på listene over samlingen om foreningens kunstsyn tidligere? På listen over foreningens egen samling som vies ved 70-års jubileet finner jeg navn som Kåre Espolin Johnson, Willibald Storn, Gabrielle Kielland, Runa Førde, Oddbjørn Stølen, Jarle Rosseland, Per Kleiva, Rolf Rude, Gro Fraas, Magne Furhuholmen, Karl Nesjar. Alle disse er profesjonelle kunstnere, de er nasjonalt kjente, mange stiller ut i kunstforeninger over hele landet, og de selges også i kommisjonssalg i private gallerier. Av lokale profesjonelle kunstner er Dag Frogner, Unn Stixrud og Liv S. Grønlund representert i samlingen Men det er vel bare Per Kleiva som i 2022 er med i Nasjonalmuseets basisutstilling? Med unntak av ham er det ingen nasjonal elite av kunstens nyskapere vi finner i Modum kunstforeningens samling. På listene finner vi også navn som er mindre kjent for meg: Guri Berg, Sissel Gjersum, Kristin von Krogh, Anne Gunn Ødegaard, Ingrid Nordby Søyland. De er også profesjonelle, kan et søk på Google fortelle meg.
Samlingen forteller om en kunstforening som både har blikket rettet ut mot norsk kunstliv, og som også har sterke lokale innslag og en del ganske ukjente kunstnere. Det er i motsetning til mange andre kunstforeninger, der det lokale dominerer som en kvalitet i seg selv. Det dominerende inntrykk er imidlertid at de har et kunstnerisk uttrykk og et prisnivå som selger bra. Men jeg finner ingen amatører, selv ikke de lokale, som man gjør i mange kunstforeninger og -lag. Modum kunstforening har alltid vært de profesjonelle kunstneres utstillingssted. De lokale profesjonelle har også deltatt i styringen av foreningen.
Når jeg ser på de senere årenes utstillinger, etter 2000, er det et ganske «snilt» utstillingsprogram, og i noe mindre kontakt med den toneangivende og kontemporære kunsten enn de eldre arbeidene i samlingen var i sin tid. I de senere årenes utstillinger synes det vakre å være viktigere enn det utfordrende, kunsten er mer vederkvegende enn utfordrende. Men den er dyktig og skolerte laget, for alle de lokale kunstnerne med separatutstillinger i foreningen er profesjonelle, med god utdanning.
ARNE SØRENSEN født på Modum (1937-2022) norsk maler og grafiker. Utdannet ved kunstakademiet i Oslo og København. Medlem av gruppe GRAS. Han har vært mange ganger på Høstutstillingen. Han har smykket ut en rekke offentlige bygg og er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Norsk Kulturråd, Utenriksdepartementet, diverse kommunale og fylkeskommunale innkjøp, privatsamlinger i Tyskland, Sveits og USA. Han har hatt store separatutstillinger i Modum Kunstforening
UNN STIXRUD, norsk maler, født 1936 i Oslo, bosatt i Modum siden 1970-tallet. Udannet ved SHKS og Statens Kunstakademi i Oslo. Hun har utsmykkinger på en rekke skoler og sykehus samt andre offentlige bygg og er innkjøpt av blant andre Riksgalleriet og Norsk Kulturråd. Hun har hatt en lang rekke separatutstillinger i Norge og deltatt på mange kollektivutstillinger.
LIV GRØNLUND, norsk maler og grafiker. Født i Modum 1945. Utdannet ved kunstakademiet i Melbourne, Australia. Innkjøpt av en rekke samlinger. Har utført mange offentlige utsmykningsoppgaver. Hatt mange separatutstillinger i Norge og i Modum Kunstforening. Bosatt i Modum.
SIV ASBJØRNSEN, sølvsmed og smykkekunstner med verksted på Kongsfoss Kunstsenter, Åmot i Modum. Er med på mange juryerte utstillinger, selger sine smykker på Norway Designs. Har deltatt på mange utstillinger i Modum Kunstforening.
TORILL KAAS, født i Oslo (1948-2022). Keramiker med verksted på Kongsfoss i Åmot i Modum. Jobbet fra eget verksted siden 1975. Bosatt i Modum. Utdannet ved SHKS, smykket ut offentlige bygg. Separatutstillinger i Modum Kunstforening, Basarhallene i Oslo, Tinghuset i Hokksund.
ELENA KUOMA, født på Kypros 1966. studert grafisk kunst ved Fredrik Universitet på Kypros. Hun bor og jobber i Vikersund i Modum. Hun har hatt 7 separatutstillinger og deltatt på kollektivutstillinger på Kypros, England, Hellas, Spania, Egypt og Norge. Hun har hatt separatutstilling i Modum Kunstforening.
DAG FROGNER, født 1929 i Modum (1929-2015) Maler, grafiker og scenograf. Utdannet ved SHKS og Statens Kunstakademi. Har assistert Alf Rolfsen i Ullensaker kirke og Oslo rådhus. Assistent for Hugo Lous Mohr i Oslo Domkirke. Som teatermaler har han utført scenografi oppgaver for en rekke av våre kjente teatre og i mange år for NRK.
GEIR OLSEN, glassblåser, holder til i Kongsfoss Kunstsenter. Han har egen butikk i forbindelse med verkstedet. Han er prisbelønnet glasskunstner og har deltatt på mange juryerte utstillinger. Bor i Modum
KRISTIN SKAGEN, tekstil kunstner, utdannet ved SHKS i Oslo, bor og jobber i Vikersund. Har hatt separatutstilling i Modum Kunstforening.
VALBORG SIRNES, født 1951 i Oslo, utdannet ved SHKS i Oslo, tegner, maler og grafiker. Bor og jobber i Modum. Har hatt mange separatutstillinger i forskjellige gallerier. Offentlig innkjøpt. Har deltatt på utstillinger i Modum Kunstforening.
STEN ARE SANDBECK , billedkunstner, bor i Modum og har atelier på Kongsfoss Kunstnersenter. Har hatt separatutstilling i Modum Kunstforening
DAG FROGNES, født 1968, tegner og prisbelønnet illustratør. Bor og jobber i Vikersund i Modum.
Ikke alt er like «snilt». I februar i år hadde søstrene Ylva Thon og Ane Thon Knudsen en utstilling med kontemporær og konseptuell kunst, med tittelen «A room of my own». Men de var begge født i Modum, og deres tante Marit Thon satt i styret da de ble invitert til å stille ut. Når den lokale tilknytningen er der, kommer et større publikum og lokalpressen viser interesse. Det er en erfaring de aller fleste kunstforeninger har. Den lokale tilknytningen bygger bro over til den vanskelige kunsten.
Hva ville Wettergreen ha sagt om utstillingsprogrammet de senere årene? Er det til opplysning for publikum? Er kunsten foreningen viser berikende for menneskenaturen og menneskeintellektet? Gir den opplevelser av verdi? Kommer man kunsten inn på livet på utstillingene? Kombineres utstillingene med folkeopplysningsvirksomhet?
Det er ikke mitt lodd å svare. Men Paul Wettergrens krav til kunsten og til foreningen fortjener å bli drøftet, både i Modum og i alle andre kunstforeninger. Det tjener Modum kunstforening til ære at den flere ganger gjennom sin 70-årige historie har stoppet opp, sett tilbake og gjort en oppsummering av sitt arbeid. Det vil den sikkert også gjøre denne gang
Jeg takker for anledningen til å skrive ned disse refleksjoner, og gratulerer Modum kunstforening med sine 70 aktive år i kunstens tjeneste.
Takk til Une Backe Altern og Valborg Sirnes for å ha gitt meg informasjon om Modum kunstforening i fortid og nåtid.
Jubileumskatalogen