Denne teksten er en betydelig lenger versjon enn den som finnes i kapittel 12 i «Publikum og kunsten» og i kapittel 14.
Da Norske Kunstforeningers Landsforbund ble stiftet i 1978 var det gått i de flestes glemmebok at det hadde eksistert et Norske Kunstforeningers Landsforbund i 1930- og –40 årene. Dette landsforbundet drev en velorganisert, regelmessig virksomhet med årlige vandreutstillinger som rakk fra Tromsø til Kristiansand, stort sett uten statlig støtte. Det har knapt vært omtalt før. Denne virksomheten var en viktig forløper for Riksgalleriet, som kom i gang med sin virksomhet i 1953, og har høyst sannsynlig bidratt til at Regjering og Storting fant det riktig å etablere en statlig institusjon for vandreutstillinger. Den sentrale personen i dette arbeidet var initiativtakeren Johan Fr. Harboe, formann i Fredrikstad Kunstforening.
I den foreliggende fremstilling beskrives det første forbundets virksomhet så langt det har vært mulig å rekonstruere på grunnlag av foreliggende dokumenter. Arbeidet er utført etter oppdrag fra daglig leder Åshild Grana i Norske Kunstforeningers Landsforbund.
Kilder
Fremstillingen bygger nesten i sin helhet på arkiver etter Norske Kunstforeningers Landsforbund fra 1933-1948. 6 permer med inn- og utgående korrespondanse for Norske Kunstforeningers Landsforbund fra 1933 til 1948/49 ble levert til NKLF i 2001. Disse permene fikk jeg utlånt i januar 2003. Permene skriver seg sannsynligvis fra en flytting av arkivene for BKS (senere NBK) fra Kunstnernes Hus. For årene 1939-1949 var materialet ganske ufullstendig, med flere hull. Dokumentene er stort sett arkivert etter dato, men de siste årene var de ordnet alfabetisk etter avsender/mottaker, noe som har gjort det mer arbeidskrevende å få oversikt.
28. juli 2003 fikk jeg anledning til å søke i arkivene til Kunstnernes Hus, som fortsatt beror der. Der fant jeg forbundets protokoll (meget uregelmessig ført, og bare frem til årsmøtet 2. november 1947), en perm med korrespondanse fra 1939 til midten av 1946, en sammenheftet bunke med korrespondanse fra annen halvdel av 1946, en tykk mappe med korrespondanse fra 1947, og to mindre pakker med papirer vedrørende en vandreutstilling med arbeider fra Statens Kunstutstilling i 1933/34 og tilsvarende angående en ”Sørlandsutstilling” fra 1938. Disse arkivalia fikk jeg anledning til å ta ut av Kunstnernes Hus. De vil bli deponert sammen med de 6 permene, i Norske Kunstforeningers Landsforbund, med anmoding om at de blir overlevert til Riksarkivet. Med det siste arkivfunnet, synes nå Norske Kunstforeningers Landsforbunds virksomhet i perioden 1933 – 1948 å være ganske godt dokumentert. Ut fra disse arkivene kan det set ut som dette forbundet opphørte å eksistere tidlig i 1949, men uten at det ble fattet noe vedtak om nedleggelse.
De første innførslene i protokollen er ført inn med sirlig håndskrift i et moderne norsk, trolig av en sekretær. I protokollen er også festet inn noen rundskriv. Fra 1945 er de frem til 1946 skrevet med en mer ledig hånskrift, sikkert av formannen, Joh. Fr. Harboe, med en langt mer gammeldags rettskriving. Etter forbundets landsmøte 2. november 1947 er innførselen trolig skrevet av den avtroppende sekretæren, Reidar Kjellberg. Deretter opphører innførslene.
Fra 1949 er det nesten ikke noe materiale, og forbundets virksomhet kan synes å opphøre helt. Det fungerte imidlertid offisielt, fordi forbundet nevnes som en mulig instans for å oppnevne et styremedlem i Riksgalleriet, i en innstilling fra den komiteen som utredet opprettelsen av et Riksgalleri, datert i juni 1951 (St. meld. nr. 67 (1952) Om Statens vandreutstillinger av kunst: Riksgalleriet). I stortingsmeldingen selv, tilrådd 25. april 1952, nevnes Norske Kunstforeningers Landsforbund blant de høringsinstanser som har avgitt uttalelse om innstillingen.
I den videre fremstilling er ofte navnet Norske Kunstforeningers Landsforbund forkortet til NKLF. Denne formen forekommer ikke i arkivmaterialet. Jeg har også skrevet å der hvor arkivmaterialet har aa. Det er særlig Harboe som bruker denne formen. Ellers er originalenes skrivemåte beholdt.
Den kunstpolitiske situasjonen
I begynnelsen av 1930-årene var den statlige støtten til kunstinstitusjoner begrenset til Nasjonalgalleriet, Statens Høstutstilling og Statens Kunstakademi. Høstutstilingen ble vekselvis sendt til Trondheim, Bergen og Stavanger. Det ble også gitt kunstnerlønner, og noen statlige stipendier. Fra Pengelotteriets overskudd fikk en rekke kulturinstitusjoner (som orkestre og teatre) støtte, men på billedkunstområdet var det bare Kunstnernes Hus som kunne glede seg over det. Selv om en rekke kulturhistoriske museer rundt om i landet fikk støtte, og de tre kunstindustrimuseene, gjaldt det ikke kunstsamlinger. Ingen av de omlag 15 kunstforeningene fikk noen form for statlig støtte. En rekke ganger var Nasjonalgalleriet blitt oppfordret til å vise noen av sine arbeider andre steder i landet, men det hadde ikke skjedd.
I 1932 tas det imidlertid et initiativ fra folkeopplysningskretser, til å få sendt vandreutstillinger til bygdene. I første omgang er det en utvalg av arbeider fra Nasjonalgalleriet det er tale om. Det leder etterhvert til etableringen av komiteen for Statens Vandreutstillinger, som får statlig støtte til å sende mindre utstillinger, ofte med foredragsholdere, til bygdene – ikke til byer. Denne virksomheten blir gjenopptatt etter 2. verdenskrig, og får økende statlig støtte, inntil Riksgalleriet blir vedtatt etablert i 1952. Det er denne virksomheten som har vært betraktet som forløperen til Riksgalleriet.
I denne fremstillingen ønsker jeg å vise at også kunstforeningene drev en organisert vandreutstillingsvirksomhet, som i omfang og kvalitet like gjerne kan sies å være forløperen til Riksgalleriet. Det lå ideer og ressurser i denne virksomheten, som med en rimelig statlig støtte kunne ha utviklet seg til noe langt mer enn det den gjorde.
1932 – forspillet
9. mai 1932 skriver formannen i Fredrikstad kunstforeningen, doktor Joh. Fr. Harboe til Hr. Direktør Thiis ved Nationalgalleriet i Oslo.
Som formann i Fr.stad kunstforening påhviler det meg bl.a. å arbeide for å skaffe folk anledning til å se god malerkunst. I disse dårlige tider da kjøpeevnen er liten er det vanskelig å få våre første malere til å utstille her. Kostbare malerier har dessverre folk ikke anledning til å kjøpe. At noen kjendte malere skal utstille uten større chance til salg, kan man ikke vente
Jeg synes imidlertid at folk bør skaffes anledning til å se god kunst, på en eller annen måte. For ca 3 uker siden ringte jeg Dem op i telefonen efter forutgående skriftlig forespørsel, da jeg ønsket å konferere med Dem om hvordan man best skulde gripe denne sak an. Jeg håbet at Nationalgalleriet kunde sende os noen av de gode norske malerier som er lagret, så at vi på den måte kunde skaffe folk anledning til at se våre gamle maleres arbeide. Hertil svarede De hr. Direktør, at Nationalgalleriets statuter ikke tillot sådant utlån. De henviste mig til hr. Arne Kildal, som i folkeopplysningens tjeneste arbeidet med å få en vandreutstilling i stand. Til ham har jeg skrevet idag. Efter min mening vilde det være en sak av stor kulturel betydning for provinsen om Nationalgalleriet fra og til kunde sende ut sine karakteristiske utstillinger av god kunsst fra de forskjellige perioder, hentet fra sine lagere.
Jeg tillater mig derfor å be Dem, hr. Direktør, å forebringe dette spørsmål i Nationalgalleriets råd. Kanske det kunde findes en utvei til å få sådanne utstillinger istand. På den måte vilde provinsen også kunne nyte godt av galleriets samlinger.
For kunstforeningene rundt om å landet ville det være et vegtig pluss i arbeidet for å ophjelpe forståelsen av god kunst; gjerne i forbindelse med oplysende foredrag av en sakkyndig på området, helst en kunsthistoriker. I håb om at De vil interessere Dem for denne sak tegner jeg meg ærbødigst …
Samme dag har han også skrevet til Herr Generalsekretær Arne Kildal: 9. mai skriver Harboe til Hr. Generalsekretær Arne Kildal.
I en telefonsamtale med Direktør J. Thiis nevnte han at De arbeidet på å få istand vandreutstillinger av god kunst. Som formand i FK er jeg også sterkt interessert i å få sådanne utstillinger istand. Av mit brev til Direktør Thiis, hvorav jeg vedlegger en copi til Dem, ser De mit synspunkt i denne sak. Det skulde glede mig at høre fra Dem i denne sak. Et samarbeide med de forskjellige kunstforeninger med formål å skaffe gode utstillinger burde kunne etableress.
Bakgrunnen for at Harboe henvender seg til Kildal, er at Kildal som formann i Norsk Bibliotekforening (han ble senere bibliotekdirektør) skal ha tatt opp ”tanken om vandreutstillinger som ein lekk i folkeopplysningsarbeidet for voksne” (St. meld. Nr. 67 (1952), side 6). Det ble dannet en komite, en ”nemnd”, med representanter for Arbeidernes Opplysningsforbund, Bildende Kunstneres Forening, Den norske gruppa av ”Verdensforbundet for folkeopplysning”, Kunst for Folket, Nasjonalgalleriet, Noregs Ungdomslag og Unge Kunstneres Samfund (UKS). ”Den faste Jury var og tilstades” heter det i Stortingsmeldingen, dvs. Bildende Kunstneres Styre. Kunsthistorikeren Johan H. Langaard ble formann, han var da sekretær og bibliotekar i Nasjonalgalleriet. Ifølge Stortingsmeldingen skal dette ha skjedd i 1933, men det fremgår av Harboes brev at det må ha vært tidlig i 1932, om ikke før.
Arkivet har ikke noe svar hverken fra Thiis eller Kildal.
1933 – De første vandreutstillinger til kunstforeningene
9. januar skriver Harboe på ny til Nationalgalleriet, denne gang til Direktionen (arkivet har bare en kladd av brevet).
Av Aftenposten for idag 9.1. 1933 ser vi at Nationalgalleriet skal sende ut ”Vandreutstillinger” av god norsk kunst. Vi må få lov at uttale vor store glæde over dette udmerkede tiltag. I en skrivelse til Nationalgalleriet av 9/5 1932 har vi fremholdt den vanskelige stilling som vi står i, som arbeider for forståelsen av god kunst i provinsen. I et interview av Aftenpostens korrespondent 2/10 1932 med overskrift ”På visit hos landets kunstforeninger og gallerier” har undertegnede formann fremhevet det samme, samt ønskeligheten av at man utover landet kunne nyte godt av Naionalgalleriets samlinger. Desto større, var derfor vor glæde da vi i Aftenposten så at Nationalgalleriet har bestemt sig til at sende ut vandreutstillinger. Vi tillater oss å forespørre om når der kan bli anledning for Fredrikstad Kunstforening at få denne utstilling. For fremtiden håber vi at De altid sætter op vor forening på listen over dem som Deres utstillinger er bestemt for. Taknemlig for Deres svar herpå…
11. januar svarer Johan H. Langaard på Thiis’ vegne, i egenskap av ”formann i komiteen for Vandreutstillingene”. Han beklager at den første utstillingen som skal gå til Gudbrandsdalen dessverre ikke kan sendes videre. ”Vi er også nødt til å se hvorledes dettte første forsøk løper av forinnen vi kan treffe nærmere bestemmelse for fremtiden”. Han lover å ha ”vor opmerksomhet henvendt på Deres forening såsnart vi kan”.
En rundspørring om interessen
I to brev, 4. og 31. mars foretar Fredrikstad kunstforening, sikkert ved Harboe, en rundspørring til landets kunstforeninger om deres behov og interesser, og for å ”sondere stemningen” om slike vandreutstillinger. I begge brevene spør han om interessen for vandreutstillinger av eldre bilder fra Nasjonalgalleriet og om interessen for en årlig vandreutstilling av et utvalg av arbeider fra Statens Kunstutstilling – høstutstillingen. Brevet av 31. mars er trolig en purring på svaret på det første. Vi har ikke brevene, men i arkivene finner vi de fleste svarene. Alle kunstforeningene svarte positivt, mange endog med begeistring. Oslo kunstforening var ikke spurt. Bare Trondhjems Kunstforening var negativ – den vise til at den hadde sin egen store historiske samling på ca. 485 bilder, og at de også hadde fått vise hele Statens Kunstutstilling.
Disse to henvendelsene viser at Harboe både siktet mot historisk kunst og samtidskunst. Med det første var hans hensikt å utbre kunnskap om kunsthistorien. Med det andre var hans hensikt å spre innsikt om samtidens levende kunst. I begge tilfelle var det statlige formidlingsinstitusjoner han henvendte seg til – de to eneste på kunstens område på den tid. Mange mente, også på Stortinget, mente at de hadde ansvar for å vise kunst i hele landet, ikke bare i Oslo.
De som svarte var Drammens Kunstforening (”gir vor fuldeste tilslutning til Deres ide om at Nationalgalleriet skulde send endel av sine billeder som er lagret til utstilling rundt om å landets kunstforninger”, og tilsvarende for den andre utstillingen), Stavanger Kunstforening (”styre som enstemmig slutter sig til forslaget”, ”anser det for å være et uriktig grunnlag å avgjøre spørsmålet om vandreutstillinger til landets kunstforeninger bare på erfaringer hentet fra Gudbrandsdalen hvor der ikke er noen fast kunstforening”), Bergens Kunstforening (”vil med glæde medvirke ved en henvendelse til Nasjonalgalleriet om saken”, ”mulige dårlige erfaringer fra lignede utstillinger omkring i bygdene, ikke med rimelighed kan legges til grund for Nasjonalgalleriets standpunkt når det gjelder landets kunstforeninger”, ”det primære må … være at Statens Kunstutstilling gies en bevilgning som er tilstrekkelig til at man også kan få utstillingen – eller et utvalg av den – til kunstforeningene i landets øvrige byer”), Haugesund Kunstforening (”på det beste støtte”, ”vække den største interesse”, ”den tanke … er særdeles god … av største betydning”), Arendal Kunstforening (”sin varme tilslutning … af overordentlig stor betydning”), Skiens Kunstforening (”skulde glæde os meget”, ”vilde bli møtt med en største interesse overalt i provinsens kunstforeninger”, har visse betenkeligheter med Statens Kunstutstilling), Christianssands kunstforening (”sin varmeste anbefaling og tilslutning”), Ålesnunds Kunstforening (”med glede slutter oss til”), Tromsø Kunstforening (”vår aller beste tilslutning”), Kristiansunds Kunstforening (”slutter oss derfor helt til Deres utmerkede tiltak”), Larvik Kunstforening (”meget begeistret”),
Svaret fra Trondhjems Kunstforening er det eneste negative. Til punkt 1 skriver den at ”et utlån av de i Nasjonalgalleriet lagrede bilder ikke har den interesse for os, som for de mindre kunstforeninger, da vi her har et galleri på ca. 485 bilder, likeledes er vor plass sterkt optat av nulevende kunstnere, som jo har krav på at bli tilgodesett.”. Til punkt 2 skriver den følgende: ”Statens Kunstutstilling har vi i sin helhet hat heroppe. Vi finner at et utvalg av Statens Kunstutstilling ikke vil gi det bilde som den rettelig fortjener, og dertil kommer at da utstilling vil bli underlagt en ekstra jury. Når den faste jury har truffet sitt valg blandt alle de indsendte arbeider, er det vel vanskelig atter at ta ut en del av disse for videreforsendelse rundt om i Norge”. Brevet er underskrevet av maleren Roar Matheson Bye, som var foreningens sekretær. I 1931 var Statens Høstutstilling i Trondheim, med 330 arbeider (Trondhjems Kunstforening 1845-1945).
Vandreutstilling fra Nasjonalgalleriet
2. mai, skriver Harboe på nytt til Nasjonalgalleriets råd, med svar vedlagt fra 11 kunstforeninger (han har kanskje vedlagt originalene, men ikke den negative fra Trondhjems kunstforening). Svarene vitner om stor interesse for vandreutstillinger av kunsthistorisk karakter, skriver han
Herigjennem kunde store deler av folket nyte godt av galleriets kunst, som de ellers aldrig vil få se. Vandreutstillinger bør også gjøres til en fast institusjon som kunstforeningene kan regne med. Man må erindre at utover landet representerer kunstforenngene kontinuiteten i arbeidet for å øke folks kjennskap til god kunst.
I brevet tar han opp Langaards ønske om å høste erfaringer før man går videre:
Jeg mener at uanseet erfaringene fra disse forsøk bør utstillingene kunne sendes til landets kunsforeninger, da disse byr en så god garanti, at disse forsendelsene vil være forbundet med et minimum av risiko. Kfr. bl.a. Tromsø Kunstforenings uttalelse herom.
4. mai svarer direktør Jens Thiis selv på Harboes henvendelse. Han skriver bl.a.
Det synes å være en utbredt forestilling at Nasjonalgalleriets magasin er overfylt. Denne antagelse skriver sig fra en tid da museets nordfløi ennu ikke var bygget. Den bel blev befestet ytterligere mens de reparasjonsareid pågikk som ble asluttet høsten 1932. I dette tidsrom og før åpningen av nordfløien var betydelig deler av samlingen magasinert. Situasjonen ble imidlertid utnyttet, idet museet praktiserte utlån i langt større utstrekning enn før. Men atter er museumsbygningen tatt i bruk i sin helhet. ….
Iøvrigt vil jeg gjerne meddele at ”vandreutstillingen” er et ledd i oplysningsarbeid for voksne. Komiteen er sammensatt av representanter for forskjellige interesserte organisasjoner. Den virker uten støtte fra vore bevilgende myndigheters side og ser det i første rekke som sin opgave å nå de dele av vort lands befolkning, som savner institusjoner virksomme for kunstens sak. Imidertid foreligger der såvidt jeg forstår komiteens formann sekretær Langaard ikke nogen principiell hindring for samarbeid også med kunstforeningene.
Foretagendet har Nasjonalgalleriets fulle sympati, hvilket best fremgår av den kontingent museet har ydet til den pågående utstilling. Imidlertid har det ikke latt sig gjøre å sette den opp utelukkende ved hjelp av utlån fra vort magasin, hvad der overhodet aldri vil kunne bli tale om under de forhåndenværende omstendigheter. En rekke billeder er tilveiebragt ved utlån fra de utstillende kunstnere selv og fra privatsamlere. Når komiteen ønsker å se ”hvorledes det første forsøk løper av forinnen den kan treffe nogen nærmere bestemmelse for fremtiden”, så er de også kanskje fordi den vil erfare noegen om disposisjonen av de private utlån. Videre har jeg grunn til å tro at den arbeider under vanskelige økonomiske forhold, som kan være en hindring for å prolongere utstillingen. Den mening som enkelte kunstforeninger gir uttrykk for, at erfaringene fra Gudbrandsalen er likegyldige for utstillingenes videreforsendelse til kunstforeningene, er således ikke ganske beføiet såvidt jeg ser.
Imidlertid viser den enquete De har iverksatt at interessen blandt kunstforeningene er så stor at komiteen for ”Vandreutstillingene” bør gjøre hvad den kan for også å nå disse. Personlig vil jeg i alle fall benytte min innflytelse så langt den rekker til deres fordel. Jeg har derfor idag tillatt mig å oversende Deres skrivelse med min anbefaling til herr Langaard som har lovet mig å ta saken op på det første møte i komiteen.
I øvrigt tør jeg be Dem la mit brev circulere til orientering for de kunstforeninger De har henvendt Dem til.
Ærbødigst
Jens Thiis
Thiis’ brev blir sendt til sirkulasjon til 12 kunstforeninger, slik Thiis har ønsket. Det skjer 19. mai.
16. mai meddeler Langaard på vegne av komiteen for Vandreutstillingene at den vil tilby kunstforeningene en vandreutstilling til høsten. Han forteller om komiteens arbeid at ”man i første rekke tar sikte på å nå dele av vort land, som savner institusjoner virksomme for kunstens sak. Den tilslutning Deres brev viser vort arbeid kan glede sig ved fra kunstforeningenes side har imidlerid overbevist komiteen om at den også bør se å nå disse”. Den har derfor besluttet å tilby seg å sette opp en utstilling for høsten 1933 med henblikk på kunstforeningene, med tidsrommet 1900-1914 som tema, med omlag 35 bilder – ”et antall man antar vil vise sig hensiktsmessig av hensyn til lokaler, forsendelse etc.” Utgiftene må dekkes av kunstforeningene. Langaard forteller at ”Vandreutstillingen” arbeider uten noen offentlig bevilgning, og ”således kun kan regne med bidrag fra interesserte”. Den første utstilingene er nettopp kommet tilbake fra Gudbrandsdalen, og har vært en suksess hva publikum angår, men ”økonomisk var resultatet ikke fullt så gledelig”. Han legger vekt på at adgangen må være gratis, og at det må lages en ”mest mulig instruktiv illustrert katalog” som selges til selvkost. Katalogen må bli ”utarbeidet her overensstemmende med komiteens beslutning”. Kostnadene er beregnet til 780 kroner, som kan fordeles på 12 kunstforeninger. Den praktiske ordningen ser Langaard ”være en sak kunstforeningene best ordner sig imellem”. Dermed er ansvaret havnet hos initiativtakeren, Harboe og Fredrikstad Kunstforening.
Allerede 17. mai svarer Harboe. ”Det var særdeles glædelig at De til høsten vil sende ut en vandreutstilling til landets kunsforennger”. Han er enig i at det bør være gratis eller meget rimelig adgang, men ”i dette spørgsmål står selvfølgelig den enkelte kunstforening frit”. I brevet skisserer han et opplegg for vandringen, og sier at Fredrikstad kunstforening vil ”sondere stemningen” hos foreningene. ”Utstillingen må avholdes således at de sendes fra by til nærmeste by kysten rundt, f.ex. utstillingstid 8 dage heri 2 søndage indbefattet, på hvert sted”. Turneen vil ta 6-8 måneder. ”Når svarene er indløpet fra kunstforeningene vil jeg meddele Dem disse”. Dermed er et samarbeid er kommet i gang, både kunstforeningene mellom, mellom foreningene og Nasjonalgalleriet, og foreningene og komiteen for Vandreutstillinger. Man kan undre seg over hvorfor ikke kunstforeningene kunne få et tilbud om vandreutstilling direkte fra Nasjonalgalleriet, men måtte gå gjennom en komite, hvis formann allikevel arbeidet ved museet.
16. juni skriver Fredrikstad kunstforening til Nasjonalgalleriets råd, og viser til det brev den har sendt 17. mai. angående den påtenkte vandreutstillingen. ”Jëg kan meddele at alle de deltagende kunstforeninger er spurt om de har noget å innvende mot den foreslåtte ordning”. Det har de ikke. Foreningen har påtatt seg ansvar for å administrere utstillingens vandring mellom kunstforeningene.
Nasjonalgalleriet, ved Komiteen for Vandreutstillinger, har satt sammen en utstilling, dels av egne arbeider, dels arbeider i privat eie, og dels eid av kunstnerne selv. Katalogen mangler i arkivet. Utstillingen blir benevnt Vandreutstillingen II i forsikringspolisen, forsikringssummen er 31 200 kroner. Følgende 24 kunstnere har hvert sitt maleri med: Ola Abrahamson, Per Deberitz, Thv. Erichsen, Bernhard Folkestad, Jean Heiberg, Kristen Holbø, Otto Johansen, Lars Jorde, Ludvig Karsten, Arne Kavli, Per Krohg, Henrik Lund, Edvard Munch, Søren Onsager, Axel Revold, A.C. Svarstad, Einar Sandberg, Henrik Sørensen, Ørnulf Salicath, Rudolf Thygesen, Torstein Torsteinson, Dagfin Werenskiold, Oluf Wold Torne, Hans Ødegaard.
Den endelige avtalen mellom Nasjonalgalleriet og Fredrikstad kunstforening gjøres i slutten av november. Utstillingen vil omfatte ca 25 malerier av de norske malere ”hvis gjennembrud på det nærmeste fant sted i tidssrummet 1900-1915”. Den forutsettes å starte i Tromsøi desember, og kunne vises over to helger hvert sted.
Høstutstillingen som vandreutstilling
Få dager etter brevet fra Harboe til Nasjonalgalleriet, 9. mai skriver han også til Bildende Kunstneres styre vedrørende Høstutstillingen (skrevet av etter et utkast i arkivet, datert 6. mai):
Fredrikstads Kunstforening tillater sig herved at henstille til Bildende Kunstneres Styre at de hvert år fra Statens Kunstutstilling kan bli valgt ut en del malerir som kan sendes til utstilling i landets forskjellige kunstforeninger. På den måte vil Statens Kunstutstilling komme store deler av landets befolkning tilgode, som ikke har anledning til å se disse utstillinger. Statens Kunstutstilling byr på et utvalg av samtidens norske malerkunst, som det eller er overmåde vanskelig at samle. Gjennom disse utstillinger vil folk rundt om i landet til enhver tid holdes ajour med norsk malerkunsts utdvikling i en ganske annen grad end hittil.
Kunde dette ordnes så at det blev en fast institution vilde de betegne et stort fremskridt i arbeidet for å øke folks kjennskap til god kunst. Vi mener at det her ligger en stor oppgave for landets kunstforeninger. Vi er vel vidende om at Statens Kunstutstillinger også tidligere leilighetsvis har været sendt på turne. Men det er kun leilighetsvis. De må bli en åreviss instittution, som landets kunstforeninger kan regne med. Landets kunstforeninger representerer kontinuiteten i arbeidet for å øke folks kjennskap til god kunst utover landet. De har sit utstillingsapparat i orden på forhånd. De kan by en sikker garanti for god behandlig av maleriene. Det skulde derfor ikke være nogen risiko ved disse forsendelser. Den økonomiske side ved saken skulde det ikke være vanskelig å ordne. Så indtrengende som mulig vil vi henstille til Dem å arbeide for at dette kan realiseres.
For å sondere stemningen hos landets kunstforeninger i denne sak har vi fåt disse til å uttale sig. Svarskrivelsene vedlegges. Det fremgår av disse at det er et sterkt ønske å få denne plan iverksat. Disse utstillinger vil medføre at det blir en ganske anden kontakt mellom den nye kunst og folk utover landet og vi ser deri en opgave av stor kulturell betydning.
Han får svar 24. mai fra Bildende Kunstneres Styre. Det er positivt, men viser til økonomiske problemer, ”den sterkt avknappede bevilgning som Statens Kunstutstilling har”. Dette har medført at BKS har fått dispensasjon fra kravet om at den statlige bevilgningen er betinget av at det holdes en etterutstilling i en annen by, den som i 1931 var i Trondhjem. Det er også problemer forbundet med at kunstverk blir lenge borte fra eiere. BKS ønsker ikke selv å ta ansvaret for å organisere en vandreutstilling. ”Kunde der tenkes en kunstforening som hovedarrangør, hos hvem Bildende Kunstneres Styre til enhvert tid måtte få greie på hvor utstillingen befant sig?”
Det er dette siste spørsmålet som utløser den senere etablering av Norske Kunstforeningers Landsforbund. En vandreutstilling må ha en sentral koordinator, og BKS mener at det bør være en kunstforening. Det er denne oppgaven Harboe påtar seg på vegne av Fredrikstad Kunstforening. Det er høyst sannsynlig erfaringen fra dette arbeidt, særlig med Statens Kunstutstilling, som senere setter Harbo på den tanke at det bør etableres et fast samarbeid landets kunstforeninger i mellom. Ingen av de to statlige institusjonene vil selv ta ansvaret for vandreutstillingenes organisering.
Det er Simon Thorbjørnsrud som er sekretær for BKS. Han kjenner åpenbart Harboe godt, og dette vennskapet har sikkert bidratt til å overvinne en del motforestillinger BKS har hatt.
Harboe har på kort tid klart to ting: Han har mobilisert landets kunstforeninger til engasjement for regelmessige vandreutstillinger av henholdsvis eldre og nyere kunst. Han har klart å oppnå samtykke fra to statlige kunstinstiusjoner – Nasjonalgalleriet og Statens Kunstutstillinger – om å bistå med slike utstillinger, i første omgang med en hver.
Landforbundet dannes
Fra samarbeidet om vandreutstillinger var skrittet til å danne et landsforbund ikke langt. Initativet til dannelsen av Norske Kunstforeningers Landsforbund kom fra Fredrikstad Kunstforening, ved formannen dr. Joh. Fr. Harboe. Foranledningen var altså at FK påtok seg ansvaret for administrasjonen av vandringen for en vandreutstillling fra Nasjonalgalleriet, til 12 kunstforeninger. Et rundskriv med en forespørsmål om interessen går ut 11. oktober. Det er verdt å lese i sin helhet:
Av den enquet som Aftenposten ifjor høst foretok blandt landets kunsforeninger fremgikk det av forskjellige uttalelser at det var ønske om et samarbeide mellom kunstforeningerne. Et sådant samarbeide vil utvilsomt ha stor betydning. Det er innlysende at når kunstforeningerne står sammen i sine henvendelser får de en ganske annen styrke. Vi har erfaring for dette iår. Ved en felles opptreden av kunstforeningerne har det lykkes å få vandreutstillinger såvel fra Nationalgalleriet som fra Statens Høstutstilling. Dette vilde ikke blitt innrømmet en enkelt kunstforening.
Det er imidlertid et meget stort og tidkrevende apparat ved hver anledning, hvor en felles aktion kunne være ønskelig, å innhente uttalelser fra alle kunstforeninger i hver sak, stor eller liten. Kunstforeningerne, vi tenker her på foreningerne utenfor Oslo, har så mange felles interesser at de burde slutte sig sammen i en felles organisasjon, et landsforbund. Dette forbund skulde til enhver tid ivareta de felles interesser, f.eks. arbeide for å få gode vandreutstillinger, søke å få foredragsholdere i tilslutning til utstillingerne m.m.
Som foredragsfolk har man tenkt sig museumsfolk, kunsthistorikere og kunstnere. Utstillingerne vilde da bli ganske anderledes instruktive. Det vil sikkerlig også melde sig andre opgaver for samarbeide og forslag herom kan optas til senere drøftelse.
Til slut kommer vi til den økonomiske fordel ved samarbeidet. Felles arrangement av utstillinger vil falle meget billigere enn når en forening må arrangere alene, bare å nevne utarbeidelsen av en god og instruktiv katalog for vandreutstillingerne. Dette vil falle dyrt for en enkelt forening. Fordelt på mange foreninger blir omkostningerne forsvindende. I arbeide for å øke kjennskapet til god kunst har vore kunstforeninger en stor kulturell oppgave. Mange foreninger arbeider med en vanskelig økonomi og deres virke lider derunder. Intet var derfor naturligere enn at de offentlige institusjoner støtter dette arbeidet som kommer hele landet tilgode. Står kunstforeningerne sammen i sitt krav herom burde de ha god utsikt til å få denne økonomiske støtte, f.eks. ved bevilgning av Stortingets kulturbudgett, Pengelotteriets overskudd o.l. Det kunne også tenkes at man kunne få privatfolk til å yde bidrag. De eventuelle bevilgninger kunne så benyttes til å dekke de felles utgifter til vandreutstillinger, foredragsholdere m.m.
Vi er klar over at disse spørsmål er av størst betydning for de mindre kunstforeninger, de arbeider jo tyngst. Men også større foreninger vil ha nytte av en sådan sammenslutning. Statens Kunstutstilling blir således neppe mer i sin helhet sendt utenfor Oslo, da utgifterne blir for store. Nu ved kunstforeningernes felles aktion har man opnådd å få et utvalg av høstutstillingen sendt til landets kunstforeninger. Å få disse utstillinger må jo interessere alle foreninger. Det vil gi et eventuelt landsforbund en meget større kraft om alle foreninger uenfor Oslo slutter sig sammen.
Vi vil derfor henstille så inntrengende som vi kan til samtlige foreninger å slutte sig til denne plan. Skulde det vise sig å være stemning for et sådant forbund kan jo de nærmere enkeltheter ved forbundets ledelse, virke m.m. drøftes senere.
Vi vil være Dem takknemlig for en snarlig uttalelse om Deres mening i denne sak.
Ærbødigst
for Fredrikstad Kunstforening
I løpet av november har 9 foreninger av de 13 forespurte gitt sin skriftlige tilslutning til dannelsen av et landsforbund. Fredrikstad Kunstforening, med formannen Joh. Fr. Harboe, er dette forbundets intitiativtaker og første leder.
Kirkedepartementets Folkeopplysningsnevnd
30. desember 1933 sender Kirke- og Undervisningsdepartementet en skrivelse til institusjoner og organisasjoner som ”i en eller annen form” arbeider for folkeopplysning (Innstilling om arbeidet for folkeopplysningens fremme, Bilag til St. prp. nr. 1, Kap. 257, 1935, etter side 212). De bes om å oppnevne en representant til en ”Folkeopplysningsnevnd” som skulle undersøke mulighetene for økt samarbeid mellom folkeopplysningsorganisasjoner og for økning av folkeopplysningsarbeidet overhodet. Bak initiativet står trolig Arne Kildal. Departementet begrunner initiativet med de dårlige tidene og den store arbeidsløsheten.
Det ønsker å vurdere hva som kan gjøres ”fra samfundets side for på en nyttig måte å fylle den ledige tid for nutidens mennesker … og heve individene til et høiere oplysnings- og kulturnivå” (:3). I skrivelsen pekes det på at det er ikke bare de ”materialistiske” problemer som krever sin løsning, ”det blir også de åndelige og moralske”.
Krisen er ikke bare ”økonomisk-materialistisk, den er også åndelig-moralsk”.
Og for å møte de åndelig-moralske problemer ser vi hvorledes nasjonene i voksende grad tar i sin tjeneste de midler som kan legge grunnen for en høi oplysningsstandard og et bredt og høitliggende kulturnivå
Blant de viktigste midlene nevnes friundervisningskursene for voksne, folkeboksamlingene, studieringene, folkeakademiene, kringkastingen, kinematografene, de vandrende kunstutstillinger, museene og teatrene. Departementet mener at svakhetene er at dette arbeidet i dag i for liten grad er samordnet. Det er det etableringen av en folkeoplysningsnevnd skal bøte på.
1934
NKLF stiftes etterhvert, på initiativ fra formannen i Fredrikstad Kunstforening, dr. J. Fr. Harboe. Det får 16 medlemmer utenom Oslo: Arendal, Bergen, Drammen, Fredrikstad, Haugesund, Kristiansand, Kristiansund, Larvik, Odda (her heter foreningen ”Kunst for folket”), Porsgrund, Sandefjord, Sarpsborg, Stavanger, Tromsø, Trondheim, Ålesund. Oslo kunstforening ser ikke ut til å bli medlem – og den blir stående utenfor inntil videre. Kontingenten er 15 kroner pr. forening.
Pressemelding om stiftelsen går ut 4. april. Dette kan vel betegnes som forbundets stiftelsesdag. I Fredrikstad Blad er det et oppslag om stiftelsen 9.4-34 (limt inn i forbundets protokoll). Der vises bl.a. til at det i 1933 ble sendt ut to vandreutstillinger – et utvalg av bilder fra Statens kunstutstilling, den andre av utvalgte bilder fra Nasjonalgalleriet.
Det ser ut til at dannelsen og valget av det første styre skjedde gjennom skriftlig kontakt, og vedtak i den enkelte forening. Først ble det gitt tilslutning til forslaget om dannelsen av et forbund, deretter ble det foretatt skriftlig valg. Det ser ut til at forslaget på styre kom fra Harboe i Fredrikstad. Styret skulle velge formann, også det valget ble foretatt skriftlig. Harboe hadde sagt seg villig til å bli formann.
I det første styre sitter doktor Joh. Fr. Harboe fra Fredrikstad som formann, også formann i Fredrikstad kunstforening; Moritz Kaland, kunstner og formann i Bergen; formannen i Trondhjem, rørlegger K. Lund; grosserer Fr. Kavli, formann i Stavanger; konsul Jørgen Rudolph, formann i Drammen.
K. Lund fra Trondheim opplyser at det også for ”nokså mange år siden” var reist forslag fra Stavanger Kunstforening om et slikt landsforbund, men at ideen ble henlagt.
En søknad om 5000 kroner i statsstøtte til vandreutstillinger er vedlagt varme anbefalinger fra BKS ved formannen Halfdan Strøm (”gir sin beste tilslutning og varmeste anbefaling”, ”et betydelig folkeopplysende arbeide”, ”vil komme hele landet til gode”), UKS ved formannen Gunnar Wefring (”på det varmeste anbefale”, ”vandreutstillinger … god kunst landet rundt… av den aller største betydning for kunsten og for kunstnerne”, ”meget store deler av befolkningen, som eller ikke nåes, får anledning til å lære god norsk malerkunst av idag kjenne”), Nasjonalgallerietss direktør Jens Thiis (”en utmerket tanke … spredning av kunstsansen over hele landet”, ”storparten av landets befolkning bli delaktig i følge med kunstutviklingen”, ”anbefaler på det varmeste”), Erik Werenskiold (”ypperlig gjennemtenkt, paktisk og økonomisk”, ”vil vekke den største glede på alle kanter”), og Henrik Sørensen (”noe af det glædeligste som er hendt i senere år for vår kunst”, ”Den fortjener mest mulig støtte fra Statens side. Den er en ting – en gave til hele folket”). Disse originalbrevene finnes i arkivet.
Harboe, for ham må det være, har henvendt seg til noen av de mest sentrale aktørene i norsk kunstliv, og fått deres entusiastiske støtte. Det kan vi forstå, når vi leser søknaden (som er gjengitt i protokollen, i sin helhet):
Til Kirke- og undervisningsdepartementet
Norske Kunstforeningers Landsforbund er stiftet i år og er en sammenslutning av landets kunstforeninger utenfor Oslo. Til forbundet har kunstforeningene i følgende byer sluttet seg: (de listes opp).
Landsforbundet skal avhjelpe savnet ved at det hittil ikke har vært noget organisert samarbeid mellom kunstforeninger.
Forbundet er stiftet for å fremme felles oppgaver. Hovedformålet er ved gode vandreutstillinger å øke kjennskapet til og forståelsen av god bildende kunst. Forbundet vil ta fatt på oppgaver som kunstforeningene enkeltvis ikke har maktet.
Sammenslutningen er ment å skulle gi foreningene større styrke i deres henvendelse utad, samt virke stimulerende på de enkelte foreningers arbeide innad. NKLF omspender gjennem sine tilsluttede foreninger størsteparten av landet. Med sin organisasjon, kyndige ledelse og sine utstillingslokaler i full orden, kan kunstforeningene bringe god kunst ut til størstedelen av vårt folk, som ellers ikke vilde ha adgang dertil.
Kunstforeningene er kommet økonomiske vanskelighet på grunn av sitt arbeid. Enkelte av de mindre kunstforeningene er så dårlig stillet, at de nu er ved å måtte innstille sitt arbeide.
NKLF henvender sig derfor til det ærede departement for å søke økonomisk hjelp og tillater sig herved å søke et beløp av kr. 5.0000. Ved en sådan bevilgning hvert år vil Landsforbundet kunne sende ut to vandreutstillinger årlig, landet rundt, til alle kunstforeninger utenfor Oslo. I tilslutning til disse vandreutstillinger mener vi at det også bør holdes foredrag eller utarbeides brochyrer med oplysende tekst, hvorved publikum bedre kan forstå de utstilte bilder.
Vi håper å kunne få et utvalg av malerier fra Statens kunstutstilling sendt rundt hvert år som vandreutstilling. Utvalget bør foretas av Statens faste jury. Får vi denne utstilling som en årviss institusjon, vil på denne måte ”hele landet” til enhver tid (kunne) følge med i kunstens utvikling, da Statens kunstutstilling må forutsettes å gi det beste uttrykk for samtidens norske malerkunst.
Forøvrig vil vi med hensyn til utstillinger til enhver tid søke samarbeide med kunstnerne og deres organisasjon for derigjennem å være sikre på at utstillingene holder kunstneriske mål. I motsetning til annet kulturelt oplysningsarbeide som kan utføres gjennem radio, er man for bildende kunst vedkommende henvist til utstillingene.
Dette arbeid har ligget nede i store deler av vårt land. Det er vår hensikt efter evne å opta dette forsømte arbeide.
Gjennem gode vandreutstillingr håper vi å kunne vekke interesse for god kunst i alle befolkningslag. Vi håper at utstillingene må bli hvad de tilsikter: ”Vandrende folkeakademier til forståelse av bildende kunst”. Støttet staten dette foretagende med de fornødne midler, burde det være gratis adgang til disse utstillinger eller ialfald en minimal entre, således at alle kunde få se den.
NKLF vil påta sig administrasjonen av disse utstillinger og vil hvert år levere regnskap for anvendelsen av de bevilgede mider til det ærede departement.
Vi har henvendt oss til Bildende Kunstneres Styre, Nasjonalgalleriets Direktør, herr Jens Thiis, samt malerne Erik Werenskiold og Henrik Sørensen for å høre deres mening om denne plan. Uttalelser fra disse vedlegges.
Ærbødigst
I Styret for NKLF Joh. Fr. Harboe, formann, Fredrikstad.
Øvrige styremedlemmer: Moritz Kaland, Bergen; K. Lund, Trondheim; Fr. Kavli, Stavanger; J. Rudolph, Drammen.
Det foreligger ikke noe svar på søknaden i arkivet.
Harboe har i løpet av høsten 1933 og våren1934 administrert to vandreutstillinger, trolig uten hjelp fra andre enn en sekretær: Nasjonalgalleriets Vandreutstilling og Statens kunstutstillings vandreutstilling (altså en turne-utstilling av Høstutstillingen 1933). Harboe skriver til BKS (24.9.34) at det har vært et betydelig arbeid med vandreutstillingene, og at flere kunstforeninger har så lite midler at de har vanskeligheter med å gjøre opp for seg. Harboe har selv forskuttert en god del av utgiftene, bl.a. assuranse.
Det innledes et samarbeid med Norsk forening for grafisk kunst om en vandreutstilling i 1935, og tibudet går ut i løpet av høsten.
Folkeopplysningsnevnda
I løpet av året etableres det en folkeopplysningsnevnd med 26 medlemmer samt KUD. Blant medlemmene finner vi Nasjonalgalleriet, hvis representant var konservator Johan Langaard. Langaard var den som sto ansvarlig for Nasjonalgalleriets befatning med vandreutstillinger. Departementets representant var bibliotekkonsulent Arne Kildal, som også ble formann i et arbeidsutvalg. Der satt bl.a. fru overlærer Anna Sethne og sekretær Håkon Lie i Arbeidernes Opplysningsforbund. Den samlede nevnd vedtok allerede på sitt annet møte to resolusjoner.
Den ene var en beslutning om å utarbeide ”et detaljert forslag om en samlet plan for folkeopplysningsarbeidet i landet”, særlig om hvordan statens folkeopplysningsorganer kan inngå et fastere samarbeid, uten at ”organisasjonenes selvbestemmelsesrett angripes (Innstilling om Arbeidet for folkeopplysningens fremme, Vedlegg til St. prp. nr. 1, kap. 257, 1935:4)).
Den andre resolusjonen gjaldt ”Den akutte situasjon”. Med henvisning til den rådende økonomiske krise anmodet nevnda om at det av statens krisebevilgninger blir stillet 370 000 kroner til disposisjon for folkeopplysningsarbeid, herunder også ”til utsendelse av vandrende kunstutstillinger”. Dette er for å forebygge at den ”helt eller delvis arbeidsløse ungdom synker ubehjelpelig ned i åndelig og moralsk depresjon”. Nevnda forutsatte at den fremla innstilling til departementet om bruken av midlene.
Folkeopplysningsnevndas innstilling
Innstillingen ble trolig avgitt høsten 1934. Den er på 50 sider. Den innledes med en presentasjon av folkeopplysningsarbeid i andre land, fortsetter med en gjennomgang for hvert av folkeopplysningens hovedområder, og avsluttes med en oppsummering av de praktisk tiltak – midlene.
Et av hovedområdene heter ”Kunstgallerier og museer” (:35-38). Her vises det til gode erfaringer i Sverige med vandreutstillinger, utdeponering av Nasjonalmuseets samlinger i en rekke ”filialer” rundt om Sverige, og dannelsen av samarbeidsorganisasjonen ”Riksförbundet för bildande konst” i 1930 som sender ut vandreutstillinger. ”Likeså litt som bibliotekene skal være bokmuseer skal kunstgalleriene bare være kunstmuseer – først ved å slippe folket til vil verdiene som finnes der komme helt til sin rett og bli fullt utnyttet” (:36).
Det vises til at den norske gruppe av Verdensforbundet for folkeopplysning for et par år siden (altså i 1932/33) tok initiativ til å få sendt vandreutstillinger av god kunst ut over landet. Det skjedde i regi av en komité med Nasjonalgalleriets konservator Johan Langaard som formann, og med Henrik Sørensen (maler), Arne Kildal (departementets bibliotekkonsulent) , Chr. Neuberth, Gunnar Janson (billedhugger), Aslak Torjusson (Noregs Ungdomslag), Haakon Meyer (fra folketeaterforeningen) og Gunnar Stenersen (Verdensforbundet for folkeopplysning) som medlemmer. Hittil var det sendt ut to slike vandreutstillinger, den første gjennom Gudbrandsdalen, den andre gjennom Telemark. I Gudbrandsdalen ble utstillingen med 25 bilder, dels fra private eiere, dels fra Nasjonalgalleriet, sendt til 6 steder, og var 8 dager på hvert sted. En katalog med et orienterende forord ble solgt for 10 øre stykket. Interessen var ”umåtelig stor”. Mens den første utstillingen viste kunst fra 1800-tallet og hadde et samlet besøk på 3000 mennesker, var den andre konsentrert om perioden 1900-1914, og ble også vist 6 steder. Bare på Rauland ble den besøkt av 1000 mennesker.
Nevnden tilrår i sin innstilling at dette arbeidet gis en fast organisasjon og en fast finansiering. Den understreker at slike vandreutstillinger bør gjøres ”instruktive”, og det bør sendes ut minst to av dem i året. Noen flere utstillinger med original kunst av høy kvalitet mener nevnda det ikke er mulig å skaffe tilveie som utlån. ”Kan det skaffes flere, så meget desto bedre” (:37). Men det er også nødvendig med vandreutstillinger av fotografiske reproduksjoner av kunst. Det byr på iøynefallende fortrinn, fordi ”publikum kan derigjennem bli stillet overfor verker som tilhører verdenskunsten” og ”arrangøren får frie hender til å ta ut materiale som fullt ut tilfredsstiller kravet til utstillingens instruktive oppgave”. Når materialet engang er anskaffet ”kan det på det nærmeste cirkulere uophørlig”, og utgifter til frakt, forsikring ”kunne reduseres til et minimum”. ”Montert på et demontabelt arrangement av lettvegger vil en slik utstilling kunne stilles op i praktisk talt hvilket som helst lokale på landsbygden og virke både tiltrekkende og virkningsfull”. Denne monteringsformen er en nokså nøyaktig beskrivelse av det systemet som Riksgalleriet skulle ta i bruk i 1950-.årene.
Kapitlet vier også litt plass til museene, som kritiseres for å ha for få omvisninger, for kort åpningstid, og for høy inngangspris (:38).
I sammendraget blir følgende tiltak anbefalt for kunstgallerier og museer (:47):
- Sakkyndig omvisning for arbeidsløs ungdom
- Utvidet åpningstid, særlig om kveldene
- Frikort der det nå er inngangspenger
- Utsending av minst to vandreutstillinger av originalverk i året
- Utsending av vandreutstillinger av fotografiske reproduksjoner.
1935
Forbundet søker om 2500 kroner fra staten og om 2000 kroner fra Norsk Varekrigsfond.
Harboe tar kontakt med ”Stortingssmand dr. Signe Swensen” for å få støtte til søknaden om statsbidrag. Viser til at utstillinger til bygdene har fått 2000 kroner i støtte, og mener at det bør også byene få. Signe Swensson tar dette spørsmålet opp i Stortinget 28. mars 1935, i diskusjonen om kulturbudsjettet for 1935/36 (budsjettåret gikk dengang fra 1. juli til 30. juni neste år). Hun viser til at det under posten ”Andre kunstformål” er bevilget 200 kroner til vandreutstillinger for bygdene, og at det er kommet henvendelse om at denne post ”muligens kunde komme mindre byer til gode”. Hun ber departementet om å bidra til dette neste år. Året før har hun støttet en søknad om støtte på 2000 kroner til Trondhjems Kunstforening.
Norsk grafikk gjennom 25 år – et samarbeid innledet i 1934 med Norsk Forening for Grafisk Kunst. En vandreutstilling med 117 blader. Noen av foreningens årsmapper er til salgs, og sendes med. Ved salg fikk kunstforeningene 10% provisjon. Foreningen dekket assuranse under forsendelse og utstilling. Bildene ble sendt innrammet, også det bekostet av foreningen. Foreningen bekostet også forsendelse til første utstillingsssted, som var Fredrikstad. Utstillingen ble også vist i Sarpsborg, Sandefjord, Larvik, Stavanger, Haugesund, Odda og Trondheim, som hadde hver sin måned med utstillingen.
Larvik kunstforening får høre om vandreutstillingen, og forhører seg om medlemsskap i forbundet. Siden mai måned var ledig, tilbys den utstillingen da.
Harboe sender et intervju med seg selv til Aftenposten.. Han uttaler bla. at ”Kunstneren kan ved sin kunst skjenke det trette menneske den fornyelsens nektar som er nødvendig til fortsatt arbeide. Kunsten hvori den guddommelige menneskesjel utkrystalliserer sig og avspeiler evigheten, uendelig rik i sine ytringsformer som livet og menneskene selv, vil til alle tider bli den kilde hvortil det søkende menneske i lengsel efter det ophøide og evige, vender sig for å hente styrke og mot til nye fremstøt i tilværelsens kamp”. ”Kunstens første oppgave er å bringe skjønnhetsglede”. Han betegner vandreutstillingene som”vandrende folkeakademier til forståelse av bildende kunst”, som ledsages av ”brochurer med oplysende tekst”.
Det blir holdt et styremøte 5. mai 1935, med referat i protokollen. Det er gjort mulig ved at Fr. Kavli fra Stavanger er på besøk i byen. Det var også en representant for Sandefjord Kunstforening tilstede, Normand Laheld. Flere andre kunstforeninger var invitert, men kunne ikke møte. Styret vedtok å søke om medlemsskap i Folkeopplysningsnemnda, dannet i 1932, og oppnevnt av Kirke- og undervisningsdepartementet, med statens bibliotekonsulent Arne Kildal som formann. Harbo skulle representere forbundet i nemnda. Det ble besluttet ikke å forsøke å få til en utstilling fra Statens Kunstutstilling i inneværende år, fordi mange mindre foreninger ikke maktet kostnadene, så lenge man ikke hadde statsbidrag. Kavli lovet å arbeide for å få til en vandreutstilling med Stavangermalere, eventuelt supplert med Bergensmalere, ”dog ikke nord for Trondheim”. Det ble også vedtatt å søke Norsk Varekrigsfond om støtte til vandreutstillinger. Harboe ville ta kontakt med fondets sekretær for å konferere ”om den gunstigste form for denne ansøkning”. Alle tre har underskrevet protokollen.
Ellers er det ingen innføringer i protokollen før rundt 1945/46, og med Harboes egen håndskrift, ikke hans sekretærs. Da kommer det 3,5 sider som oppsummerer forbundets arbeid siden starten. Enkelte opplysninger fra denne oppsummeringen vil bli tatt inn for det enkelte år, når det er forhold som ikke er dekket av andre arkivalia.
1936
Forbundet har 15 medlemsforeninger. Forbundets formann dr. Joh. Fr. Harboe i Fredrikstad oppnevnes som forbundets representant Kirkedepartementets Folkeopplysningssnemd. Nemnda støtter enstemmig forbundets søknad om 2000 kroner i støtte til avvikling av vandreutstillinger.
Kunstnerforbundets 25 års jubileumsutstilling med 20 norske malere med 63 malerier tilbys medlemsforeningene. Med på utstillingen var arbeider av Henrik Sørensen, Axel Revold, Jean Heiberg, Per Krohg, Hugo Lous Mohr, Joronn Sitje, Dagfinn Werenskiold, Eyolf Nagell Erichsen, Karl Høgberg, Willi Middelfart, Johs Rian, Arne Ekeland, Reidar Aulie, Kai Fjeld, Ole Mæhle, Bjarne Rise, Alex Schultz, Einar Sandberg, Gert Jynge, Otto Sverdrup, Rudolph Thygesen, Søren Steen Johsnsen (den siste var forbundets kontakt). Den starter i Trondheim, og ble senere vist i Tromsø, Kristiansund, Ålesund, Bergen, Haugesund, Stavanger, Kristiansand, Larvik, Drammen, Fredrikstad og Sarpsborg. Det ble solgt ca. 15 malerier.
Fra formannen i Tromsø Kunstforening, Nils A. Ytreberg, heter det i en kommentar til en lite interessant vandreutstilling at ”de enkelte kunstnere ikke bryr sig nok med å velge ut gode og representative billeder til disse kollektiv-utstillinger”
Forbundet foreslår en serie med utstillinger med kunstnere fra hver landsdel. Det starter med en utstilling av Sørlandsmalere. Det sendes ut tilbud om en slik utstilling for 1937.
Forbundet tar opp med foreningen ”Norden” en tanke om å arrangere bytteutsstillinger mellom de nordiske lands kunstforeninger – som vandreutstillinger. Det leder ikke til noe.
Harboe skriver i et brev til Porsgrunn kunstforening, at det største problemet med arrangementet av utstillinger er det sene svar fra kunstforeningene på tilbudene. Det gjør det vanskelig å sette opp en rasjonell reiserute.
1937
Forbundet har 16 kunstforeninger som medlemmer (inklusive Odda, som senere ikke forekommer på listene). Forbundet setter opp en utstilling av Sørlandsmalere, også den går til Tromsø.
Søknad om 2000 kroner i statsbidrag innsendt 22. oktober kommer for sent inn til å komme betraktning i budsjettet for 1938/39. Søknaden er anbefalt av BKS, UKS, Nasjonalgallerietss direktør Jens Thiis, og Henrik Sørensen (betegnet som tidligere formann i Statens faste jury). Støttebrevene er de samme som fra 1934, de er bare skrevet av på ny. Det oppgis at kunstforeningenes mål er å ”bringe kunsten ut til folket”.
Kunstneren Halvdan Holbø anmoder forbundet om å gå sammen med BKS om å søke departementet om statsstøtte til innkjøp av norsk samtidskunst til kunstsamlinger utenfor Oslo.
Forbundet tar opp tanken om flere landsdelsutstilinger, men får ikke Trøndermalerne med seg.
1938
50% fraktrabatt oppnås med NSB, gjennom departementet.
Harstad kunstforening melder seg inn i NKLF. Kontingenten til forbundet er kr. 15,- pr. år for alle foreninger. Medlemskontingen i den enkelte forening varierer mellom 10 og 15 kroner – forbundskontingenten er altså ikke stort større enn en medlemskontingent i en forening.
Det søkes gjenreist en forening på Hamar som gikk inn ca. 1918.
1939
Forbundet har 18 medlemmer. Det har (for første gang) fått 1000 kroner av Staten til sine vandreutstillinger, men mener at det ikke er nok for å gi utstillingstilbud til alle 18 foreningene, bare halvparten. Egentlig fikk forbundet hele beløpet på 2000 kroner som Stortinget hvert år bevilger til vandreutstillinger, men komiteen for Statens Vandreutstillinger protesterer, og departementet deler beløpet likt mellom de to arrangørene av vandreutstillinger. For forbundet var bevilgningen allikevel en oppmuntring, og ga løfter om fremtidige bevilgninger. Utviklingen viste at disse løfter ikke ble innfridd.
For terminen 1940/41 søker det 23/8 derfor om 2000 kroner, ”hvilket beløp vilde gjøre det mulig å sende vandreutstillinger til alle kunstforeningene”. Det oppgir til departementet at det arbeider med en minneutstilling med et utvalg av arbeider av Erik Werenskiold.
Forbundets styre består av byfogd Norem, Kristiansand; kunstmaler Moritz Kaland, Bergen; ingeniør K. Lund, Trondhjem; Doktor Harboe, Fredrikstad. Det sender ut et spørreskjema til alle kunstforeningene. Svarene er ukjent, og det finnes heller ingen oppsummering av svarene i arkivene. Men der mulig at det gjelder det skjema som ligger til grunn for statistikken over kunstforeningene som er utgitt av Statistisk Sentralbyrå, i serien ”Statistiske meddelelser” – se vedlegg.
Det oppgir at det er faste kunstsamlinger i Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Drammen, og dessuten har følgende kunstforeninger sine ”faste gallerier”: Skien, Fredrikstad, Ålesund og Haugesund. Av disse er det bare i Bergen det ikke dreier seg om kunstforeningers samlinger. Dessuten er det en samling på Lillehammer. Også disse samlingene omfattes av SSBs statistikk.
Høstutstillingen 1939
Vandreutstilling med Statens Kunstutstilling – 48 arbeider i alt. Samarbeid med Bildende Kunstneres Styre. Den Faste jury bestemmer utvalget. Opplysning om denne vandreutstillingen ble gitt allerede på påmeldingsblanketten til utstillingen – se vedlegg. Kunstnere som ikke ønsket å delta der, måtte reservere seg på anmeldelsblanketten. Kunstnerne var lovet sine arbeider tilbake i juni 1940. Utstillingen skulle være en salgsutstilling, slik at arbeider som var solgt i Oslo, ikke skulle være med på utstillingen, og slik at kunstnere som solgte arbeider underveis kunne sende inn et nytt. Deltakelsen skulle være uten kostnader for kunstnerne.
Vandringene begynte i Sarpsborg i november, skulle avsluttes i Tromsø i juni 1940. Skal gå ruten Sarpsborg, Fredrikstad, Drammen, Larvik, Skien, Kristiansand, Stavanger, Haugesund, Bergen, Ålesund, Kristiansund, Trondheim, Harstad og Tromsø.
Vandringen var egentlig tenkt å stoppe i Trondheim, men et brev fra overlege S. W. Brochmann i Harstad til hans kollega Harboe fikk ham på andre tanker – og både Harstad og Tromsø ble satt opp på planen.
Sekretæren for BKS, Simon Thorbjørnsen, har bistått NKLF med å få istand vandreutstillingen, blant annet ved personlig henvendelse til omtrent 50 kunstnere (det deltok 48 kunstnere) og korrespondanse. Han har også hatt ansvar for merking, pakking og forsendelse. For det sender han etter avtale en regning på 100 kroner til NKLF.
Listen over deltakende kunstnere er meget imponerende, og en rekke av de fremste malerne på den tiden deltok på utstillingen. Korrespondansen rundt utstillingen viser at Harboe har hatt et meget omfattende arbeid med den.
Originaltegninger fra Nordahl Rolfsens lesebok
Vandreutstilling med originaltegningene til Nordahl-Rolfsens lesebok tilbys fra forbundet. Den har vært vist i Kunstnerforbundet. Den begynte i Tromsø i oktober, og skulle ende i juni 1940 i Sarpsborg, med omvendt reiserute av Statens.
Volda Kunstlag forespør om det kan få utstillinger fra forbundet, men henvises til sekretær Langaard i Nasjonalgalleriet, som i flere år har sendt vandreutstillinger rundt om på landsbygdene.
NKLF skriver til ordføreren i Kristiansund og ber om hjelp til å støtte kunstforeningen der (stiftet i 1883) slik at den får tilbake et lokale, som nå er tatt fra den. ”Kunstutstillinger er helt nødvendig for at folk skal få begrep om kunst”. ”For den oppvoksende ungdom … er det av grunnleggende betydning for hele deres kulturelle innstilling at de helt fra de unge år får anledning til å studere kunst og kunstens utvikling”.
Forbundet søker NSB om fraktmoderasjon for sine utillinger, i likhet med det de statsunderstøttede vandreutstillinger får. Det får innvilget 50% fraktmoderasjon. Moderasjonen gis ved refusjon på grunnlag av fraktbrev betalt etter ordinær takst.
Fredrikstad Blad har et (udatert) intervju med Harboe. Det er sannsynligvis det intervju Harboe har gjort med seg selv, og sendt til avisene. Det foreligger ikke andre utklipp av dette intervjuet fra andre aviser, og det er ukjent om det ble tatt inn andre steder enn i Fredrikstad Blad. Intervjuet dreier seg stort sett om forbundets virksomhet. Hovedtema er årets vandreutstillinger – Statens kunstutstilling og utstillingen med originaltegninger fra Nordahl Rolfsens lesebok. Harboe ”forteller” også litt om arbeidet – ”her kommer årlig flere hundre skrivelser, som jeg må svare på” sier han. Han nevner også sin innsats for å berge utstillingslokalene for ”en kunstforning i en Vestlandsby”.
En kunstforening er stiftet i Mandal – Mandal og omegn Kunstforening, og den forhører seg om medlemsskap. Den har allerede hatt 7 utstillinger. Den får vandreutstillingen fra Høstutstillingen, fordi Stavanger Kunstforening ikke har plass.
”Kunstforeningen”
13. november får NKLF et brev fra Oslo Kunstforening. Brevhodet har teksten
KUNSTFORENINGEN
RÅDHUSGT. 19
TELF 23265
Der hvor dato og sted føres opp, står det OSLO. Dette brevhode vitner om en egenforståelse av seg selv som den selvskrevne kunstforening, det er ikke en gang nødvendig å opplyse om hvilken by den holder til i, i selve foreningens navn. Kanskje ikke så rart at den ble stående utenfor det landsomfattende samarbeid i NKLF. Nå ønsker foreningen kontakt med andre kunstforeninger for å samle inn portretter av navnløse personer, til en utstilling med tittelen ”Navnløse portretter”, og ber om landsforbundets hjelp. Harboe må svare at forbundet ikke har kapasitet til å ta seg av mer enn de to vandreutstillingene det allerede har.
1940
18 foreninger er tilsluttet. Det refereres til en ”arbeidskomite for Molde Kunstforening” i brev av av 10.2. 1940. Et par måneder senere var nesten hele byen brent.
Nordahl Rolfsen-utstillingen stoppes, og tas til Oslo av eieren Jacob Dybwad for å bli fotografert ”av hensyn til risikomomentet som opstod på grunn av situasjonen”. De gjenstående byer tilbys utstillingen forsinket, noe de tar i mot.
Vandreutstillingen fra Høstutstillingen kommer til Trondheim i begynnelsen av april. Den kan ikke stilles ut mere, og slett ikke fraktes langs kysten, og det ender med at den må returneres til Oslo. Det er problemer med å få den fraktet i retur til Oslo, det skjer ikke før 28. juni.
NKLF hadde i perioden 1939/1940 følgende utgifter til disse vandreutstillinger ”til byernes kunstforeninger”:
- Utvalg av malerier fra Statens Kunstutstilling 1939
- Originaltegningene til Nordahl-Rolfsens lesebok
Assurance 1) 304,88
Assurance 2) Betalt av eieren, forlagsbokhandler Jacob Dybwad
Sekretær Kunstnernes Hus 100,-
Transport 255,06
Tog NKLF formann Fr.stad/Oslo 63,60 (for 6 reiser)
Porto ca. 200 brev 40,-
Rikstelefon og telegrammer 20,-
Rekvisitå 20,-
Kontorhjelp i 12 måneder a 15,- 180,- (for korrespondanse med foreningene)
SUM 983,54
Volda kunstlag undersøker mulighetene for medlemsskap.
8. juni sender departementets Kontoret for folkeopplysningsarbeid et rundskriv til ”samtlige kommuner i det okkuperte området”. Rundskrivet henstiller ”inntrengende” til at ”hensynet til de påtrengende materielle krav ikke må la det gå for sterkt ut over de kulturelle og opplysningsmessige behov”
NKLF får som medlem av Kirkedepartementetss folkeopplysningssnemnd et rundskriv av 24. august fra departementet v. leder for folkeopplysningskontoret byråsjef Arne Kildal. Det vises till nevndens innstilling fra 1934, og vedlegges en oversikt over hva som er gjort i forhold til innstillingen. Oversikten inneholder intet om kunstutstillinger. Mottakerne bes om å anføre hvilke saker og oppgaver en mener nevnden nå i første rekke bør ta oopp.
1941
I januar meddeles Volda kunstlag at forsendelse av utstilling, særlig langs kysten, er så usikker, at kunstnerne selv må ta all risiko.
Harboe meddeler er forbundet ikke vil kreve inn medlemskontingenten på 15 kroner så lenge det ikke kan sende ut vandreutstillinger
NKLF søker 19. februar Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet, i Folketeaterbygningen, om 1000 kroner i statstilskudd til vandreutstillinger til landets kunstforeninger, for terminen 1941/42. Det vises til at det for terminen 1939/40 var bevilget det samme beløpet.
Kulturkontoret i kultur- og folkeopplysningsdepartementet bevilger 1200 kroner til vandreutstillinger. Harboe og Langaard blir enige om å dele bevilgningen likt mellom de to organisasjonene, og meddeler departementet dette 19. juni.
Departementet krever informasjon
24. november ber departementet om at NKLF sender departementet ”en oppgave over samtlige landets kunstforeninger, gallerier og foreninger hvis formål er å dyrke kunstinteresser. En skal likeledes be meddelt hvem som sitter i de respektive styrer med angivelse av hvem som eventuelt representerer kommuner eller offentlige institusjoner”.
4. desember svarer Harboe at siden foreningen vanligvis foretar valg på nytt styre i desember, vil det være ”mest hensiktsmessig å avvente utfallet av disse valg” før det gis svar på henvendelsen. ”Jeg går ut fra at departementet intet har at innvende mot dette”.
Men det har departementet. Allerede 9. desember skriver det at det ”ikke finner å kunne vente på utfallet av de forestående valg av styrer i de forskjellige kunstforeninger, gallerier mv. En ber om å få opppgaven så snart som mulig.”
11. desember sender så Harboe et rundskriv til alle foreningene, der han gjengir departementets ønske om opplysninger. ”Bedes besvares snarest mulig” heter det. En etterskrift lyder: ”Vi De sende meg meddelelse om utfallet av de nye valg i Deres Kunstforening således at jeg til enhver tid vet hvem der sitter i styret”.
1942
26. januar purrer Harboe på de foreningene i Drammen, Skien, Volda og Harstad. En avkrysset liste med 17 kunstforeninger tyder på at Harboe ikke får svar fra Harstad. På samme liste står det påført med Harboes håndskrift: ”5.2. 1942 sendt til det tyske sikkerhetspoliti meddelelse om Landsforbundet og kunstforeningenes styre”. Men arkivets kopi av oppgavene over kunstforeningene, deres styrer og samling er datert 10. februar. Ingen av de foreningene som svarte har noen offentlige oppnevnte representanter i styret. 14. april ettersender Harboe opplysninger om Skien og Drammen Kunstforening, som har manglet.
10. februar purrer departementet på svar. ”Da en enno ikke har mottatt oppgaven, skal en spørre når den kan ventes innsendt”.
I en anførsel i protokollen fra 1945 (antakelig) heter det: ”I februar 1942 måtte formanden i et meget inngående forhør gjøre rede for hos det tyske sikkerhetspolitiet vedrørende Landsforbundets virksomhet”. Det er skrevet med Harboes håndskrift. Hvilken hensikt sikkerhetspolitiet hadde med dette kommer ikke frem. Harboe selv nevner ikke dette i et notat han som rundskriv sender rundt til kunstforeningene 7, mai 1946, hvor han gir en kort oversikt over sitt arbeid for forbundet.
Noe mere informasjon om denne situasjonen finnes ikke i arkivene.
Lov om omsetning av malerier m.v.
I arkivene finnes et rundskriv fra ”Quisling. Ministerpresident” av 22. oktober 1942, som gjengir ”Lov om omsetning av malerier m.v.”. Den har følgende 3 paragrafer:
1 Den som vil drive ervervmessig omsetning av malerier, tegninger eller grafisk kunst, eller utstille slike verk offentlig i salgsøyemed, må ha løyve fra Kultur- og folkeopplysningsdepartementet. Bestemmelsene gjelder ikke salg eller utstilling av egne verker på eget arbeidssted eller i egen bolig.
2 Privat auksjonsforretning skal for hvert maleri som blir oppropt ved auksjon, betale en avgift på kr. 10,- til et fond til fordel for bildende kunstnere eller deres etterlatte.
3 Kultur- og folkeopplysningsdepartementet gir nærmere bestemmelser om gjennomføringen av denne lov.
Brevet er parafert av R. Skancke og R.J. Fuglesang
Stavanger Kunstforening spør NKLF om kunstforeningene i henhold til denne lov nå må søke om tillatelse til å drive omsetning av malerier. Harboe svarer at det er best å avvente de nærmere bestemmelser om gjennomføringen av loven, og ”fortsette foreningens virksomhet uforandret”
1943
Et arbeidsutvalg for en kunstforening under etablering i Glåmdalen (inklusive Kongsvinger) søker råd hos Harboe om råd og vink. Det har hittilt meldt seg 23 medlemmer, fra 5 kommuner.
Harboe svarer 29. april. Han mener at forening ”Kultur og Minne” i Sarpsborg kanskje er en brukbar modell, og anmoder om å ta kontakt dit. Dersom foreningen vil begrense arbeidet til kunstutstillinger, dvs. maleriutstillinger, ”vil jeg gjøre Dem oppmerksom på at det for tiden er meget vanskelig å få separatutstillinger for malere”. Harboe forklarer hvorfor: ”Malerne, hvorav de fleste og beste bor i Oslo, er for tiden ikke interessert i å sende malerier til utstillinger andre steder, da de får solgt hele sin produktion i Oslo til meget gode priser. Når det atter blir normale tider vil forøvrig sikkert dette forhold forandre seg, slik at malerne påny vil søke salgsmarked utenfor Oslo, og man kan da få separatutstillinger igjen”.
Helt på slutten av året henvender kunsthistorikeren Håkon Shetelig seg til Harbo, og ber om opplysninger om kunstforeningene. Han arbeider for tiden med å lage en bok om museenes histore i Norge, og vil gjerne ha med kunstforeningenes kunstsamlinger. Harboe sender ut et rundskriv til alle foreninger, og ber dem bistå Shetelig med opplysninger.
1945
Shetelig takker Harboe for bistanden i et brev av 14. februar 1944. Her skriver han bl.a.: ”Det blir et interessant kapitel i min bok, dette om Kunstforeningenes arbeid med at stifte offentlige kunstsamlinger, tildels med glimrende resultater som i Drammen, Kristiansand, Stavanger, Trondheim. Andre er endda i sin vorden, men lovende for fremtiden. Det er imponerende at alt dette gjøres navnlig for private midler, og nokså underlig at Staten konsekvent har avslåt at støtte lokale kunstmuseer, mens alle kulturhistoriske museer, bygdemuseer etc. får stadsbidrag så at sige automatisk. Dette skal komme frem i vort skrift til fremtidig eftertanke”.
Trondheims kunstforening har for året 1945 mottatt følgende støtte:
- 5000 fra Trondheim kommune
- 2000 fra Strinda kommune
- 1000 fra ”Trondhjems Brændvinssamlags Legat”
Munch-grafikk
Edvard Munch er død, og etterhvert blir det kjent at store deler av hans kunst er testamentert til Oslo kommune (i testament fra 1941). Fra ”Direktionens Formand” i Christianssand Kunstforening kommer det 20. april en oppfordring til Harboe om å forsøke å sikre hver av landets kunstforeninger noen grafiske blad av Edvard Munch til sine samlinger. Harboe følger opp denne anmodningen, og han får inntrykk av at de som steller med dødsboet ser positivt på tanken om at enkelte Munch-trykk kan overdras til noen av kunstforeningenes samlinger. Resultatet av det hele blir at NKLF får anledning til å sende ut en vandreutstilling med grafiske arbeider av Edvard Munch, i samarbeid med Oslo kommune.
Fredrikstad Kunstforenings årsberetning for 1943 er lagt inn i arkivet. Den inneholder også emn del statistikk. Den bekrefter et sterkt oppsving i salget av kunst etter 1941, og en tilsvarende bedring av foreningens økonomi. Foreningen er stiftet i 1875.
1945
Arbeidet med Munch-saken fortsetter.
Den nemnda som før 1940 het ”Kirkedepartementets Folkeopplysningsnemd” får sitt navn endre til Statens Folkeopplysningsråd. NKLF blir bedt om oppnevne en representant til rådet.
Det begynner å komme henvendelser fra kunstforeninger om gjenopptagelse av virksomheten med vandreutstillinger. Det etableres også en god del nye kunstforeninger.
På slutten av året ber Norske Museers Landsforbund om opplysninger om kunstforeningene og deres samlinger.
Et arbeidsutvalg for en kunstforening under etablering i Glåmdalen (inklusive Kongsvinger) søker råd hos Harboe om råd og vink. Det har hittilt meldt seg 23 medlemmer, fra 5 kommuner. Harboe svarer 29. april. Han mener at forening ”Kultur og Minne” i Sarpsborg kanskje er en brukbar modell, og anmoder om å ta kontakt dit. Dersom foreningen vil begrense arbeidet til kunstutstillinger, dvs. maleriutstillinger, ”vil jeg gjøre Dem oppmerksom på at det for tiden er meget vanskelig å få separatutstillinger for malere”. Harboe forklarer hvorfor: ”Malerne, hvoav de fleste og beste bor i Oslo, er for tiden ikke interessert i å sende malerier til utstillinger andre steder, da de får solgt hele sin produktion i Oslo til meget gode priser. Når det atter blir normale tider vil forøvrig sikkert dette forhold forandre seg, slik at malerne påny vil søke salgsmarked utenfor Oslo, og man kan da få separatutstillinger igjen”.
1946
Museumsforbundets ønske om informasjon er så detaljerte at NKLF må henvise det til den enkelte forening. Litt senere er det Statistisk sentralbyrå som ønsker informasjon om kunstforeninger som eier eller disponerer samlinger. Det skjema som ligger til grunn for den publiserte statistikken er sikkert utfylt av kunstforeningene selv.
I februar fremkommer det et ønske fra Oslo Kunstforening om å bli medlem. Det er konservator ved Folkemuseet, Reidar Kjellberg, som er foreningens formann. Også Askim kunstforening, som er nystartet, ber om medlemsskap. Det samme er skjedd i Hamar. De ber om vedtekter – men det har jo ikke dette forbundet!
Unge Kunstneres Samfund skal ha en 25-års jubileumsutstilling, og ønsker et samarbeid med NKLF for å lage en vandreutstilling av den. Den blir etterhvert til trolig den største vandreutstillingen som NKLF hittil har sendt ut, og vandrer rundt i to versjoner samtidig i løpet av 1947 – den ene fra nord, den andre fra syd.
I juni tilbyr Oslo kommunes kunstsamlinger, der Johan H. Langaard er blitt direktør, en vandreutstilling med Munchs tresnitt.
Landsmøte og vedtekter
Hittil at Norske Kunstforeningers Landsforbund vært drevet med et minimum av formaliteter, nesten som et enmannsprosjekt av Johan Fr. Harboe i Fredrikstad med støtte fra en lønnet sekretær. Reidar Kjellberg i Oslo kunstforening tar i forbindelse med UKS-utstillingen opp spørsmålet om NKLFs organisering, i et brev av 27. april. Han fremhever at NKLF ”bør være den organisasjon som formidler utstillinger til kunstforeningene ut over landet. Ved å gjøre landsforbundet til den selvgitte central for slike arrrangements vil en kunne oppnå å samordne alle spredte tiltak under en felles plan.”. Dersom forbundet ikke makter det idag, bør den ”settes i stand til å kunne gjøre det. Ville det ikke være en tanke å eske medlemmenes mening om spørsmålet, enten i form av skriftlige uttalelser, eller ved innkallelse av et landsmøte?”
Kjellberg mener det er fordel at formannen ikke bor i Oslo, men han kan tenke seg at ”det vil vise seg å være praktisk å ha et sekretariat for landsforbundet i Oslo. Sekretariatet måtte i tilfelle kunne påta seg å ekspedere de daglige forretninger, selvfølgelig i stadig kontakt med formannen og etter hans og styrets instrukser”.
Beretning for årene 1934-1945
En kortfattet beretning er laget pr. 7. mai 1946 og sendes ut som rundskriv. Den er antakelig laget i anledning et påtenkt landsmøte 2. juni. Det nevnes 7 vandreutstillinger:
1934 Malerier fra Statens Kunstutstilling 1934
1935 Bilder fra Nasjonalgalleriet
1936 Norsk grafikk gjennom 25 år
1937 Kunstnerforbundet 25 års jubileumsutstilling
1939 Originaltegninger til Nordahl Rolfsens lesebok
1939 Malerier fra Statens Kunstutstilling 1934
Vandringen har gått ca ½ år – noen har gått fra Tromsø og sydover, andre omvendte veien. Utgiftene er fordelt på kunstforeningene. Om arbeidet med disse skrives det: Korrespondancen med alle de deltagende kunstforeninger, rutens planlegging, ordning med transportbyrå i Oslo, assurance av utstillingene er ordnet av landsforbundet. De samlede utgifter er fordelt på de deltagende kunstforeninger. Arrangementet av disse utstillinger har medført talrike reiser til Oslo for formannen.
Ved vandreutstillingenes forsendelse landet rundt har det ikke inntruffet noget uhell av betydning. Kun et par tilfelle hvor assurandørene har dekket skaden, og det dreiet seg om ubetydelig beløp. Landsforbundets formann dr. Harboe har talrike gange henvendt sig til Kirkedepartementet for at få statsstøtte til vandreutstillingene. Det lykkedes da også omsider at få en plads på Stortingets bevilgninger, i det Stortinget efter vedtak av budgetkomiteen for budgetåret 1939/40 bevilget Kr. 2000 til utsendelse av vandreutstillinger på landsbygda og i byerne. Efter samråd med daværende konservator Langaard ble en enige om å dele beløpet likt mellem landsbygdgsutstillinger og utstillinger i byernes kunstforeninger, således at NKLF fikk Kr. 1000,-.
Det nevnes også at ”Landsforbundet har i byråchef Kildal hat en ypperlig og aktiv forståelsesfuld hjælper, og det skyldes i første række ham at NKLF har fundet den støtte hos statsmyndighetene som det har gjort. (Han har hjulpet med råd og dåd). Han har gått sterkt inn for betydningen av vandreutstillinger og aktivt støttet dette arbeidet”.
Samtidig sender Harboe ut forslag til nytt styre til uravstemning blant foreningene, og de fleste har ingen merknader. Forslaget er:
Formann: E. Bjerke Engebretsen, som er mangeårig formann i Fredrikstad
Medlemmer: Byfogd Norem (Kristiansand)
Konservator Reidar Kjellberg (Oslo)
Skipsmegler F. W. Grieg (Bergen)
Arkitekt Roar Tønseth (Trondheim)
Sammendraget av forbundets virksomhet 1934-1945 er vedlagt dette forslaget til nytt styre. Forslaget inneholder også noen personlige betraktninger fra Harboe. Han skriver at han ”akter å trekke meg tilbake som formann fra 1. juli d.å., da mitt arbeid som lege krever hele min arbeidsdag”. Det er sannsynlig at begge disse dokumentene ble laget i anledning det påtenkte landsmøte 2. juni.
Engebretsen er regnskapssjef ved De-No-Fa AS. Han trer også inn som forbundets representant i Statens folkeopplysningsråd.
14. mai svarer Harboe på Kjellbergs invitt til reorganisering. Han stiller seg positiv til tanken, og skrive sogar at ”Jeg har selv vært inne på tanken mange ganger da det har falt et uforholdsmessig stort arbeide på formannen”. Han nevner de mange reisene til Oslo i forbindelse med vandreutstillinger. Herr Engebretsen er blitt formann i Fredrikstad Kunstforening, og Harboe går ut fra at han også blir formann i Landsforbundet, og at han vil ”ordne seg med en sekretær i Oslo”. Han er, skriver Harboe, meget begeistret for at Kjellberg vil gå inn i styret. Han skriver samtidig at ”det påtenkte landsmøte på Bygdøy søndag 2. juni bortfaller når De ikke er tilstede”. Dette landsmøte gir arkivmaterialet ingen opplysninger om forberedelser til. Det utsettes til september, og ”da har jo det nye styret også overtatt”. Harboe ser altså ikke noe behov for at et landsmøte velger styret. Men han tilbyr seg å være tilstede, for ”jeg har jo ikke høstet så liten erfaring i administrasjonen av disse utstillinger som kanskje kan komme til nytte”.
Haugesund Kunstforening kommenterer den ”noe tilfeldig form for styrevalg som nå praktiseres”, og foreslår i brev av 29. mai at forbundets organisasjon styrkes ved at det avholdes årlige landsmøter, hvor det formodentlig også skal avholdes valg på styre.
Reidar Holst, formann i Eidsvoll kunstforening, sender et privat PM til konservator Reidar Kjellberg ved Norsk folkemuseum med en ”praktisk løsning” ”på problemet om kunstens demokratisering”. Det heter ”Opprettelse av et statens kunstinstitutt”. Forslaget går ut på å opprette et Statens Kunstinstitutt der Staten skyter inn en rentefri kapital på 15 mill. kroner. For dette kjøper instituttet i løpet av en del år kunst, f.eks. 15 000 kunstverk til en gjennomsnittspris av 1000 kroner. Disse kunstverkene leies ut til private hjem, offentlige og private kontorer, skoler e.l. Leien kan fastsettes til 2,5% av kunstverkets verdi (noe som tilsvarer rentenivået på den tiden). For leie til private forestiller Holst seg at den skjer på ”mann og hustrus levetid”. Leieinntektene går til å dekke instituttets driftsutgifter, avsetninger til nyinnkjøp og avdrag på statens lån, og senere også kanskje stipendier eller pensjoner til kunstnere. Instituttet kan også utgi kunstbøker, selge gode reproduksjoner, arrangere utstilinger av kunst som er til leie ”mot en mindre entre”, arrangere salgsutstillinger av kunst som har en lav pris. Instituttet antas å ville få kunstverk i gaver fra kunstnere og deres etterlatte.
Plan for vandreutstillinger med foredrag
Fra Christianssands Kunstforening kommer det et mer enn to siders langt forslag om en ”plan om vandreutstillinger med foredrag”. Den er utarbeidet av foreningens direksjonsmedlem, maleren Olaf Hasås (1894-1977). Hasås, som var medlem av BKS, hadde drevet egen malerskole i Kristiansand.
Etter direksjonens erfaringer er interessen for bildende kunst i betydelig vekst innen alle folkelag. Men det viser seg at den interesserte almenhet i vid utstreking savner kunnskap om billedkunstens utvikling og de forutsetninger under hvilke kunstnerne idemessig og teknisk arbeider i de forskjellige tidsperioder. Dette medfører manglende innsyn i de forskjellige tidsretningers innbyrdes sammenheng og de forskjellige tidsepokers kunstneriske former og uttrykksmåter. Den oversikt som således ikke erstilstede er etter direksjonens oppfatning vesentlig for forståelsen og tilegnelsen av kunsten.
Det er folkeopplysning direksjonen savner. Den viser til at ”de alminnelige kunstforeningers gallerier er i regelen så sparsomt forsynt med billedverk fra de forskjellige tidsperioder” at samlingen ikke gir tilstrekkelig kunnskaper, dvs. ”et umiddelbart inntrykk av den kunstneriske tradisjon”. Til direksjonen er det mange ganger kommet henvendelser om bedre informasjon, og den fant at ”behovet ikke kunne tilfredsstilles ved rene teoretiske utredninger”, men at ”disse måtte knyttes til utstillinger eller annet direkte opplysende billedmateriale”. Det har foreningen i senere år med hell gjort forsøk med, med ”overveldende tilslutning”.
Direksjonen viser til ”manglene ved at de offentlige kunstsamlinger blir centralisert i de større byer, fortrinsvis Oslo”. Men det er ”heile kultursamfundets felleseie”. Den mener derfor en løsning er at ”de offentlige gallerier stiller billedmateriale til disposition til vandreutstillinger med tilknyttede sagkyndige foredrag”. Deretter skisseres et opplegg for et sett med vandreutstillinger som tilsammen dekker hele kunsthistorien fra I.C. Dahl og frem til vår egen tid. ”Orienteringene bør være mest mulig objektive og det vilde synes naturlig at en kunsthistoriker fikk denne oppgaven”. Også tegninger og grafikk burde være med. Kunstforeningene rundt om skulle stå for det lokale arrangement. Her skulle også inviteres skoler og lærerskoler.
Dette opplegget burde være en oppgave for Kunstforeningens Fellesforening, mener direksjonen, ”opptakten til en videre virkeliggjørelse av det rent prinsipielle spørsmål om almenhetens berettigede krav på å bli delaktig i norsk kunst i videst mulig utstrekning”. Den henstiller om at forbundet ”snarest” setter seg i forbindelse med ”vedkommende bestemmende myndigheter” og at foreningens forslag oversendes ”Bildende Kunstneres Styre”, slik at bestemmende myndigheter kan få gjennemtenke ideen før den bringes videre til kunstforeningene. Planen bør iverksettes allerede i ”kommende seson”. Tiltaket vil skape økt interesse blant kunstnere for å stille ut i kunstforeningene, fordi de der vil møte et publikum som har ”forutsetninger for å forstå og tilegne sig deres arbeider”.
Denne planen sendes trolig ut som rundskriv til medlemsforeningene. Fra Statens Sløyd- og Tegnelærerskole kommer Rolf Bull-Hansen med en sterk støtte til planen. Han ønsker at utstillingene også kommer til Notodden.
Den nye formannen i forbundet, Engebretsen, svarer allerede 3. oktober, og uttrykker stor interesse for planen. Han har drøftet den med konservator Reidar Kjellberg, som er kjent med Harry Fetts planer om å lage utstillinger for bedrifter, det som siden ble etablert som ”Selskapet Kunst på Arbeidsplassen”. Engebretsen viser også til at det er blitt uhyre kostbart å arrangere vandreutstillinger, på grunn av assuransen, der premien gjerne ligger på 4%.
Engebretsen viser også til det som (under hans ledelse) er gjort i Fredrikstad Kunstforening, der man de senere årene har arrangert over 80 foredrag om kunst. Det viser at den enkelte kunstforening kan gjøre mye på egen hånd. I Fredrikstad er et foredragsbudsjett på 5-600 kroner i året finansiert ved en betaling av 5 kroner for å høre 13-15 foredrag. Forøvrig vil direksjonens forslag bli fremlagt på et landsmøte til høsten.
Landsmøte 10. november
10 november ble det holdt landsmøte på konservator Kjelbergs kontor på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Da skulle det, ifølge invitasjonen utsendt 8. oktober også drøftes ansettelse av sekretær, samt ”søknad til Staten om finansiell og annen støtte”. 14 kunstforeninger var representert: Fredrikstad, Drammen, Kristiansand, Haugesund, Hamar, Sarpsborg, Skien, Oslo, Moss, Drammen, Ålesund, Horten, Askim og Notodden. Dette er vel første gang et større antall kunstforeningsledere møter hverandre.
Reidar Kjellberg, som var blitt valgt inn i styret, blir også dets sekretær, og har ført årsmøtereferatet inn i protokollen. Styrevalget var allerede gjort, og Engebretsen ledet møtet.
”Styret ble anmodet om å foreta henvendelse til de offentlige myndigheter om økonomisk støtte til forbundets virksomhet. Etter forslag fra dr. Harboe ble en enig om å foreta en felles skriftlig henvendelse til departementet fra møtet, og anmode enkelte av de større kunstforeningene som ikke var representert på møtet, å tiltre henvendelsen. Styret ble videre anmodet om å utarbeide en oversikt over hva den enkelte forening mottar i kommunle og andre lokale bidrag”. Dette ble trolig ikke gjort.
Kjellberg ble anmodet om å fungere som sekretær og bemyndiget til å anvende ca. kr. 600 pr. år til kontorhjelp, slik Harboe haddet hatt. Før hadde formannen også vært sekretær, nå ble dette skilt, både i personer og geografisk. Det har neppe styrket forbundet.
Kontingenten ble fastsatt til 60 kroner året, et motforslag om gradert kontingent ble avvist mot 5 stemmer.
Det var ønske om å arrrangere flere vandreutstillinger samtidig, og at enkelte utstillinger arrangers som ”kretsutstillinger”. Foreningen Brukskunst var tilstede, og ønsket at forbundet måtte arrangere vandreutstillinger av brukskunst. Byråsjef Arne Kildal anbefalte et samarbeid med Statens komite for vandreutstillinger på landsbygda, og med Folkeakademiet om foredrag.
Det var kjent at Harry Fett hadde planer om å organisere vandreutstillinger for bedrifter, og et samarbeid med ham ble luftet.
Landsmøtet valgte tre varamedlemmer til styret, fra Sarpsborg, Stavanger og Drammen.
Styret ble anmodet om å utarbeide forslag til vedtekter for neste landsmøte. Referatet fra møtet ble sendt samtlige medlemsforeninger
Munch-utstilling
Vandreutstilling med Munchs grafikk utlånt fra Oslo kommunes kunstsamlinger sendes ut i oktober. Det søkes 4. desember Kirkedepartementet om bidrag tilsvarende halvparten av assuransen på 5080,- kroner, den betales av NKLF. Forsikringssummen er 192 000 kroner. Utstillingen går til Oslo, Trondheim, Kristiansund, Ålesund, Bergen, Haugesund, Stavanger, Kristiansand, Arendal, Skien, Notodden, Larvik, Drammen, Askim, Moss, Fredrikstad, Sarpsborg og Hamar – 18 foreninger. Det vises til at et betydelig bidrag i inneværende budsjettår er bevilget den komite som ”arbeider med vandreutstillinger på landsbygda”.
Det er unødvendig å betone den viktige sak som vi arbeider for, å gi landets borgere også utenfor Oslo høve til å se god norsk kunst. Dette betyr en motarbeidelse av den ofte slette kunst som bys fram i våre mindre byer, det vil skape forståelse og kjærlighet til ekte kunst, det vil virke opppdragende på den store almenhet og derved tjene til å høyne vårt folks kulturelle nivå.
Det sendes ut et rundskriv om Munch-utstillingen, datert 8. oktober. Landsforbundet har selv ikke penger. Hver av foreningene som skal ha utstillingen bes om å betale inn 400 kroner for dekning av assuranse, katalog og frakt til første utstillingssted, samt 50 øre pr. katalog de ville ha. Senere skal hver forening dekke frakten til neste utstillingssted. Nøyaktig oppgjør vil komme senere. Det håpes at selv en beskjeden entre vil dekke ugiftene.
Det er laget et spørreskjema for kunstforeningene, utarbeidet av NKLF i Fredrikstad, trolig av Engebretsen. I arkivmaterialet er det ikke spor av svarene. Det ser ikke ut til at det er dette skjemaet som er grunnlag for SSBs statistikk.
I desember 1946 oversender regnskapssjef E. Engebretsen i Fredrikstad brevpapir, konvolutter og to pakker gammel korrespondanse til Reidar Kjellberg på Norsk Folkemuseum, Bygdø. 4. desember skriver NKLF til departementet, og brevet undertegnes av E. Engebretsen som formann, og Reidar Kjellberg som sekretær.
30. desember sender NKLF søknad til Kirke- og undervisningsdept., kontoret for folkesopplysningsarbeid, om ”stønad til vandreutstillinger” i budsjettåret 1947/48. Det opplyses at det ”under og etter krigen” er blitt stiftet mange nye kunstforeninger ”så vel i byene som utover bygdene”. NKLF har ”allerede nedlagt mye arbeid på å arrangere vandreutstillinger, og dette vil bli fortsatt i øket omfang i det kommende år”. Kunstforeningene skal selv ”bestride de vesentlige utgifter ved forsendelsen av kunstverkene”, men trenger støtte til forsikringen. ”Offentlig støtte er derfor nødvendig om virksomheten skal fortsette”.
Styret er kjent med at Departementet helst ser at den offentlige støtte gis til vandreutstillinger som går til steder hvor der ikke er noen kunstforenng til å ta seg av utstillingsvirksomheten. En er fullt oppmerksom på berettigelsen av dette, men håper det ikke vil ha til følge at steder hvor interessen for kunst er så sterk at den resulterer i en fornuftig organisasjon, skal straffes ved ikke å få noe bidrag i det hele tatt.
På slutten av året er det registrert 26 kunstforeninger, men noen er trolig mindre virksomme. Harstad Kunstforening er f.eks. gått ut av listene. Det er ikke spor av noe medlemskartotek, men enkelte steder i arkivet ligger det enkelte adreselister med påskrevne rettelser, og noen brev fra medlemsforeningene som melder om endringer i styret.
1947
Allerede 2. januar svarer departementet v. Arne Kildal i Kontoret for folkeopplysningsarbeid på søknaden om støtte for inneværende år. Det viser til at søknaden vil bli behandlet av ”den departementale komite som ordner med utsendelse av vandreutstillinger av kunst”. Det kan ikke være andre enn den komiteen som sender vandreutstillinger til landsbygda. Det er i så fall ”konkurrenten” til statsbevilgningen til vandreutstillinger som her får ansvar for fordelingen. ”Da statstilskottet til vandreustillinger av kunst blir hevet noe for kommende budsjettår skulle det være utsikt til at et mindre beløp kunne blir reservert for NKLF”. Kommende budsjettår, det er 1947/48. Av senere korrespondanse fremgår det at NKLF ble innvilget 300 kroner.
I mai dette år er det registrert 28 kunstforeninger i Halden, Sarpsborg, Askim, Fredrikstad, Moss, Oslo, Lillestrøm, Eidsvoll, Hamar, Drammen, Horten, Tønsberg, Sandefjord, Larvik, Skien, Notodden, Arendal, Kristiansand, Mandal, Stavanger, Haugesund, Bergen, Ålesund, Kristiansund, Trondhjem, Namsos, Bodø, Tromsø. Antallet kunstforeninger er nesten fordoblet i forhold til da Harboe startet landsforbundet. Det er meget sannsynlig at slike vandreutstillinger ble organisert, stimulerte til opprettelse av nye foreninger.
Kunstforeningene i Vestfold – Larvik, Holmestrand, Horten, Tønsberg og Sandefjord har hatt møte og sender 25. september en felles henvendelse til NKLF om å skaffe omvisere til deres felles besøk på ”lødige” utstillinger i Oslo, og å få ”anerkjente foredragsholdere i forbindelse med utviklende vandreutstillinger”.
Det er utarbeidet et omfattende, udatert spørreskjema på to sider til kunstforeningene. Det er trolig fra 1947, fordi det spørres om antall medlemmer pr. 1.1.1947. Trolig er det formannen Engebretsen som har laget det, kanskje etter forslag fra Kjellberg, for Engebretsen skriver til Kjellberg 10. januar et brev der han viser til skjemaet – ”Jeg sender Dem separat et antall spørreskjemaer som skulde være tilstrekkelig for en omgang”. Det er best å sende to eksemplarer til hver forening, mener han, slik at hver forening beholder ett eksemplar for bruk neste år. Skjemaet sendes ut med følgebrev 23. januar. Det ser ikke ut til at noen har svart, dersom det da er utsendt.
Teaterlag og kunstforeninger
Kirke- og undervisningsdepartementet sender ut et rundskriv til en rekke kommuner, om dannelse av teaterlag. Det skjer i forbindelse med vedtaket om opprettelse av et Riksteater. Her heter det bl.a.: ”Riksteateret kommer til å stå og falle med det arbeid som gjøres og den gjenklang det finner ute i landet. Det nytter lite å lage et sentralkontor i Oslo. Hovedsaken er at det blir gjort et grundig forberedende arbeid på de steder teatret skal besøke i by og bygd.
Det er tankevekkende, og skuffende, at noe lignende initiativ ikke kom i forbindelse med etableringen av Riksgalleriet noen få år senere.
Norske museers landsforbund inviterer kunstforeninger med samlinger til å bli medlemmer der. Det er de største kunstforeningene som er aktuelle. Eksistensen av en mer profesjonelle organisasjon med større ressurser og statlig støtte, og mange års drift bak seg, reduserte nok disse foreningens interesse for å bidra til utvikling av NKLF.
I Sandefjord vises det en dansk utstilling av malerier, utlånt fra Oslo kunstforening.
Trondhjems kunstforening spør NKLF om råd om salgsprovisjon, den har problemer med kunstnere som nekter å akseptere et provisjonskrav på 10%. NKLF støtter foreningen, og sier det er vanlig med 10 til 15% provisjon, og at det ”unfair” om en kunstner prøver å ordne direkte salg fra en utstilling direkte til publikum og stikke provisjonen i egen lomme.
Billedhuggerforeningen lager en vandreutstilling med vel 30 arbeider av 15 billedhuggere. Den skal gå på Østlandet om våren, og kanskje på Vestlandet til høsten. Den vises i Notodden, Sandefjord, Drammen, Bergen og Haugesund.
Sekretæren i NKLF skriver, med brev merket Norsk Folkemuseum, Bygdøy, til Berg-Hansen & Co om å få gratis frakt av utstillinger med Bergenske Dampskipsselskap og Nordenfjeldske Dampskipsselskap fra Bergen og Nordover. ”Nå er samarbeidet mellom kunstforeningene igjen organisert etter krigen, og en er så smått begynt å arrangere vandreutstillinger mellom byenes kunstforeninger.” Stavangerske Dampskipsselskap avslår å gi fri frakt, slik det hadde gitt før krigen.
Bodø kunstforeninger vil gjerne melde seg som medlem. Ønsker forslag til kunstner som kan forestå en malerskole i Bodø. Eidsvoll kunstforening (stiftet 3. oktober 1945) melder seg inn. Arbeider med flere kunstarter. Reidar Holst i Eidsvoll kunstforening har lagt frem et ”dristig” forslag om ”organisering av kunstlivet på bred basis”. Flekkefjord kunstforening, stiftet 1943, ønsker et kunstforedrag av Kjellberg og melder seg inn i NKLF. Det blir stiftet en kunstforening i Halden. Det har tidligere vært en kunstforening der, som gikk inn. En kunstforening tenkes stiftet i Steinkjer.
Vandreutstilling av moderne russisk skulptur i fotografier. Den omfatter 60 kartonger, hver på 50 x 80 cm. Sendt ut i april 1947, vist på Kunstnernes Hus i Oslo, tilbudt fra Sovjesamveldets Ambassade. Den vises i Drammen, Horten, Ålesund, Trondhjem, Flekkefjord, Mandal.
Vandreutstilling fra UKS sendt ut – en jubileumsutstilling (25 år siden stiftelsen i 1921). Den vises i Larvik, Kristiansand, Haugesund, Stavanger, Bergen, Ålesund, Drammen, Trondhjem, Hamar og Namsos – trolig er den i to versjoner, A og B, slik at hver forening bare viser en av versjonene. Den går fra januar til mai. Den er en salgsutstilling med malerier, grafikk og tegninger. A-versjonen har 56 arbeider med, de fleste kunstnere bare med ett arbeid. Noen av de samme kunstnerne er også med på B-versjonen, grafikerne tildels med de samme arbeidene.
En vandreutstilling med amerikansk grafikk, ”The United States in Pictures” har vært på vandring. United Statens Information Service tilbyr dekning av utgifter. Den vises på Lillehammer (malerisamlingen), Hamar, Mosss, Fredrikstad, Sstavanger og Lillestrøm.
Søknad om statlig støtte for 1948-49
Det søkes om støtte, under den forestilling at man ikke vil få mer enn de 300 kronene som var bevilget for inneværende termin. I søknaden opplyses det om følgende vandreutstillinger formidlet siste år:
- UKS jubileumsutstilling (vist i 10 byer)
- Moderne norsk skulptur i samarbeid med Billedhuggerforeningen (hittil vist i fire byer, den fortsetter å vandre)
- Moderne russisk skulptur i fotografier (vist i fire byer, fortsetter å vandre)
- Moderne amerikansk grafikk (vist i fem byer)
- Den Danske malergruppen Klyngen (vist i fire byer på Østlandet)
- Edvard Munchs tresnitt
I søknaden legges det vekt på at utstillingene også blir vist i enkelte større bygder (Askim, Notoddden, Lillestrøm, Eidsvoll, Elverum) og de blir sett av bygdebefolkningen rundt byene. Disse utstillingene har kostet NKLF over 1500 kroner, med tillegg av forsikring av Munch-utstillingen, på 5080 kroner.
Landsmøte
2. november 1947 holdes årsmøte i NKLF på Norsk folkemuseum. Foruten vanlige årsmøtesaker var også lovene oppe til behandling. 16 kunstforeninger var representert. Kjellberg ble løst fra stillingen som sekretær – han var blitt direktør på Folkemuseet. Reidar Revold ble ny sekretær. Revold var magister i kunsthistorie, intendant i Kunstnernes Hus og sekretær for komiteen for Statens Vandreutstillinger.
Det heter at formannen gjorde rede for situasjonen for kunstforeningene på bakgrunn av innkomne skjemaer. Det ble nedsatt et utvalg for å se på behovet for å utarbeide felles regler for ”hvem som skal få lov til å stille ut i kunstforeningene”. Dette virker som et utspill fra Revold, som var knyttet til BKS-systemet der slik juryering var vanlig.
Vedtekter
De to første paragrafene i de vedtatte lovene lød:
§ 1
NKLF er en frivillig sammenslutning av norske kunstforeninger. Adgang til å bli medlem av landsforbundet har alle kunstforeninger som ser en alvorlig oppgave i å utbrede kjennskapet og kjærligheten til god norsk og utenlandsk kunst.
NKLFs oppgave er å hjelpe kunstforeninger tilsluttet landsforbundet i dette arbeid kunstnerisk og økonomisk ved å arrangere vandreutstillinger, formidle foredragsholder eller ved å bistå foreningene på annen måte.
§ 2
Kontingenten til NKLF regnes pr. kalenderår og betales innen juli måneds utgang hvrt år. Kontingenten beregnes etter en viss % av de enkelte foreningers medlemskontingent plus bildrag fra kommune eller andre inngått i foreningens sist forløpne regnskapsår, dog skal kontingenten maksimum utgjøre kr. 100,- pr. år.
(så følger en bestemmelse om fastsettelse av kontingengrunnlaget).
Landsforbundets styre skulle velges på landsmøtet for to år ad gangen, og bestå av 5 medlemmer med 3 varamenn. Formann og sekretær velges særskilt. Det skal tilsiktes fordeling av styret over hele landet, dog bør sekretæren bo i Oslo.
Landsmøte skal holdes hvert år innen utgangen av juni måned.
I november sendes årsberetning og regnskap for NKLF, forbundets lover og rundskriv med bl.a. opplysning om siste landsmøte inn til byråsjef Arne Kildal, Kontoret for folkeopplysningsarbeid, Kirke- og undervisningsdepartementet. Det opplyses at intendant Reidar Revold er blitt sekretær i landsforbundet. Revold er intendant i Kunstnernes Hus, og dermed får NKLF også adresse der. Innføringene i protokollen stopper etter landsmøtet 2. november.
Søknad om støtte for 1948-49?
Vandreutstillingen med Munchs tresnitt er ferdig i november. En pressemelding som går ut 4. november melder om at 28 kunstforeninger tilsluttet forbundet.
1948
En vandreutstilling med Rolf Stenersens samling er utsendt av NKLF, sannsynligvis med mellomværende av Reidar Revold på Kunstnernes Hus, i samarbeid med Stenersen selv. Det er laget en egen katalog, bare med en billedliste, inneholdende 52 arbeider av 29 kunstnere
Viseformannen i Horten Kunstforening, lærer Å. Lintoft, er forarget over utstillingen, og sender er brev til Revold. Hvem har valgt ut bildene, spør han, og må de stilles ut samlet? ”… samlingen er belemret med 50% rask og ukunst” mener han, og nevner arbeider av Yngve Anderson og Bernt Clüver. Særlig negativ er han til maleriet ”Tegningen” av Arne Ekeland – bildet av gutten som skal straffes fordi han har laget grafitti med seksuelle motiver. Skal foreningen ta i mot flere vandreutstillinger, må vi ha ”en slags sikkerhet for at det er av en viss standard det vi skal vise våre medlemmer, som vi er interessert i lærer hva god kunst er”.
Revold svarer. Han har sendt med de bilder det var mulig å få med, i henhold til Stenersens ønsker. Ikke alle bilder er like gode, medgir han. Men han forsvarer meget sterkt valget av ”Tegningen”. Vi må ikke reagere moralsk, skriver han. ”… malerisk sett synes jeg Ekelands bilde er praktfullt”. Han minner om de som latterliggjorde ”Dagen derpå” av Munch, det henger i dag som et mesterverk i Nasjonalgalleriet. Han ber Lintoft spesifisere sin kritikk.
Lintoft takker for svaret, og nevner arbeider av Øverland (rene dilletantisme), Smith Kielland, Xan Krohn, Anderson, Clüver (meget svake), Weidemann (løs og uryddig i komposisjonen, uskjønn i fareholdningen). Abstrakte bilder er vanskelige å forstå, derfor bør til gjengjeld de maleriske kvalitetene være der. Han taler av egen erfaring som omviser (kanskje også for barn, lærer som han er?). Når det gjelder ”Tegningen” sier han at det publikum som ser vandreutstillingene ikke kan antas å ha samme forutsetninger til å bedømme kunst som en kand. mag. i kunsthistorie. ”Men også blandt dem som reagerer moralsk på f.eks. ”Tegningen” finnes der folk som vi som strever med de lokale kunstforeningene meget gjerne ville ha med, gjøre interesserte, og her skulle vandreutstillingene hjelpe”. Her kan neppe ”Tegningen” hjelpe, mener Lintoft. ”Dagen derpå” har intet av det skamløse ved seg, eller virker pinlig på noen, som”Tegningen”. ”Vi må sikte de ting vi sender ut til kunstforeningene” – ellers vil vi ”rive ned med den ene hånd hva vi bygger opp med den andre”. Kanskje er årsmøtet i NKLF steder for en diskusjon, spør Lintoft.
Men det er ikke spor av noe årsmøte hverken i 1948 eller senere.
1949
Arkivmaterialet slutter omtrent i mars 1949, med korrespondanse om Stenersen-utstillingen.
Stenersen-utstillingen vandrer. 24.1. skriver Svein Hofseth, formann i Arendal Kunstforening, til Reider Revold, Norske Kunstforeningers Landsforbund, og spør om å få en liste over de av landets kunstforeninger som er tilsluttet Norske Kunstforeningers Landsforbund.
Intendant og magister i kunsthistorie Reidar Revold i Kunstnernes Hus er fortsatt sekretær i NKLF. Der, hos ham, slutter sporene etter det første NKLF. Arkivmaterialet forteller ingen ting om årsakene til at det tilsynelatende livskraftige forbundets virksomhet opphørte så brått.
Etterspill – Riksgalleriet
Statens vandreutstillinger
Fra Kap. 232 på statsbudsjettet, Tilskott til folkeakademier, studiearbeid m.m. har det også vært bevilget midler til det som er kalt ”Vandreutstillingar av kunst”. Fra 1952 står denne posten på Kapittel 235 Foredragsverksemnd, studiearbeid, kveldsskolar, amatørkunst, vandreutstillingar m.m. Med unntak av 1939-40 og 1948 er hele bevilgningen til vandreutstilinger siden 1937 gitt til Komiteen for Statens Vandreutstillinger. For 1952 var bevilgningen på 17 00 kroner, den har etter 1946 økt gradvis fra 2000, via 5000 og 12 000 kroner.
Det har vært arrangert utstillinger som ”Nyere norsk malerkunst” ( i 1950/51 vist 19 steder i Hordaland for 2500 mennesker, i 6 kommuner i Rogland for 1200 mennesker og 25 steder i Nordland for 4500 mennesker) , ”Vestfold i norsk malerkunst” (vist 12 steder i Vestfold for 2500 mennesker i 1951), ”Norsk skulptur” (vist 19 steder i Trøndelag for 3200 mennesker og 11 steder i Gudbrandsdalen for 3300 mennesker i 1951), og Grafikk fra Bergen billedgalleri (to utstillinger – en med norske og en med utenlandske kunstnere). Med alle utstillingene (unntatt grafikkutstillingene) følger det med en kunstner, som holder omvisninger og foredrag. (Prp.:109).
Det er på budsjettkapittel 235, post D Vandreutstillingar av kunst, at en bevilgning på 100 000 kroner til Riksgalleriet blir foreslått vedtatt. Forslaget blir behandlet av kirke- og undervisningskomiteen i Budsjett-innstilling S. nr. 43 – 1952, som uten videre drøfting innstiller på å følget departementets forslag, og slik at inntil 35 000 kroner av bevilgningen kan overføres til neste år. Men komiteen bemerker at bevilgningen bør føres opp under Kap. 233 Kunstformål, ”der nemnda meiner det høyrer heime”.
Stortinget behandler innstillingen 12. juni, og der blir bevilgningen enstemmig vedtatt, uten diskusjon. Bare saksordføreren Astrid Skare bemerker det uheldige i at man bevilger 100 000 kroner til et Riksgalleri, på et tidspunkt der Stortingsmelding 67 med forslag om Riksgalleriets etablering knapt er nådd frem til Stortinget, og derfor ennå ikke behandlet (:1814).
Riksgalleriet
Utvalget nedsatt i 1949 har i 1951 lagt frem ”Innstilling om skipnaden med statens vandreutstillinger av kunst: Riksgalleriet”. Innstillingen på 6 sider har vært tilsendt 30 organisasjoner til uttalelse, alle er for tanken om et Riksgalleri. Innstillingen er vedlagt St. meld. Nr. 67 (1952) Om Statens vandreutstillingar av kunst: Riksgalleriet. Med henvisning til meldingen foreslår departementet at det avsettes 100 000 kroner til et Riksgalleri. Posten er oppført under budsjettkapittel 235, Tilskot til foredragsverksemnd, studiearbeid, kveldsskolar, amatørkunst, vandreutstillingar m.m., der det i inneværende år var avsatt 17 000 kroner til vandreutstillinger og året før 12 000 kroner (Kap. 235:105 ff.).
Innstillingen
Utvalget har bestått av Victor Krüger, Reidar Revold (magister, intendant i Kunstnernes Hus), Sigurd Willoch (direktør i Nasjonalgalleriet), Rolf Rude (grafiker), Håkon Stenstadvold (maler) og Arne Kildal (Statens bibliotekdirektør). Dagfinn Austad var utvalgets sekretær. Innstillingen ble avgitt 18. juni 1951. Innstillingen går kort gjennom historikken med statlige vandreutstillinger, fra begynnelsen i 1933 og frem til 1950, og økonomiske og praktiske forhold. Om formålet vises det til Johan Langgaards uttalelse fra 1939. ”Vandreutstillingenes formål er kort og godt å tjene folkeopplysningen” (:7). Nå heter det at
Anten ein ser det som ei rein folkeopplysningssak eller som eit spørsmål om å skapa vilkår for eit rikare kunstliv i landet, må resultatet bli at Staten må ofra langt større midlar til utstillingane enn det er løyvt hittil. (:8).
Utvalget mener at en en videre utbygging av vandreutstillingene bør være en naturlig konsekvens av tiltakene med Riksteatret, Norsk bygdekino, større bevilgninger til opplysningsarbeid i de frivillige organisasjonene, og etableringen av et eget kontor for Kunst og kultur i departementet. ”Målet må vera at heile landet, både by og bygd, får nyte godt av det folk ofrar til kunstlivet gjennom skattane”. Utvalget nevner ikke at også denne nytelsen skal finansieres med enda flere skattemidler.
De statlige vandreutstillingene har prioritert bygdene, fordi mange byer har kunstforeninger som organiserer kunstutstillinger. Det vises kort til den virksomhet Norske Kunsforeningers Landsforbund har drevet med vandreutstillinger, og som delte bevilgningen på 2000 kroner til vandreutstillinger med Statens vandreutstillinger i 1938/39. Utvalget sier at nemnda i 1939 henvendte seg til departementet med anmodning om ikke å dele bevilgningen slik, trolig med hell fordi NKLF ikke senere har mottatt noen midler fra den posten, med unntak av 300 kroner ett år. Etter 1945 har NKLF flere ganger søkt nemnda om at vandreutstillingene også blir sendt til kunstforeningene i de små byene. ”Dette synet hadde og sin talsmann på det møtet som vart haldi på kontoret til statsråden hausten 1949, der ein tok første steget til å setja ned eit utval til å drøfta spørsmålet i full breidd” (:7). Det er vel mulig at det er Revold som var den talsmannen.
Av praktiske erfaringer man har gjort seg hittil, er at det har ”vist seg å vera turvande å gje klåre og fyldige direktiv for monteringa” (:7) når lokale krefter monterer utstillingene.
Røynsla har og synt at om folk blir stilte framfor utstillinga utan fagkunnig rettleiing, blir utbytet oftast heller lite. Det er difor turvande å senda med ein kunstnar som kan forklåra bileta, dels i foredrag, dels ved omvising med kommentar.
Utvalget foreslår opprettelse av et Riksgalleri, en statlig institusjon for vandreutstillinger direkte under Kirke- og undervisningsdepartementet. Det skal ledes av et styre på 7 medlemmer, med representanter for BKS, Nasjonalgalleriet, kunstsamlinger utenfor Oslo, Norske Kunstforeningers Landsforbund, Kunst i Skolen og 2 fra andre opplysningsorganisasjoner. Direktøren, som også bør sitte i styret, bør ”vera vel inne i norsk kunstliv”, og ”ha ei forsvarlig teoretisk utaning og pedagogisk forståing” (:9). Riksgalleriet skal kunne kjøpe inn kunst, og må ha en innkjøpskomiten valgt etter regler fastsatt i samråd med BKS. Men ”juryen bør ikkje kunne kjøpa eit kunstverk som direktøren ikkje vil ha”. Samlingene må representere ”dei ymse retningane innen kunsten”. Nasjonalgalleriet bør låne ut kunstverk til vandreutstillinger – et forhold direktør Sigurd Willoch i Nasjonalgalleriet tok dissens på i utvalget. Forøvrig må det regnes med å måtte låne eller leie kunstverk. Riksgalleriet bør allikevel ”prøva å skaffa seg eigedomsrett til så stor samling som det er praktisk mogeleg og økonomisk og kunstnarleg forsvarleg”.
Riksgalleriet ”må og kunna ta med kunstverk som kan seljast når kjøper melder seg. På den måten kan galleriet koma til å verta direkte kunstspreiande”. Kunstnere må da låne ut sine arbeider gratis, og ”ta sjanse på at dei finn kjøpar”. Galleriet må ha vanlig provisjon av salget. Også reproduksjoner må kunne brukes, og det må kunne holde lysbildeforedrag om kunst.
Når det gjeld arbeidet med å senda ut utstillingar vil Riksgalleriet vera i ei noko betre stode enn Riksteatret, avdi kunstutstillingar set mindre krav til husrom. Eit ungdomshus, skolehus, heradshus osb. vil kunna brukast i nær sagt alle tilfelle, enda om dei ymse lokala ofte kan vera lite skikke til å får fram den fulle kunstnarlege verknaden av eit bilete. Ein stad er veggane grøne, ein annan stad er dei gule, ein tredje stad umåla osb. Ofte står husa tome i ei og kanskje to veker mellom kvar gong det vert fyrt. Om ein da hengjer opp eit bilete på veggen, kan det lett ta skade fordi det ”slår seg” i romet. I Sverike har dei retta på dette ved å laga lette, transportable utstillingsvegger, som kan setjast opp på ein augneblink kvar som helst. Da får ein bileta plasert lenger inn i romet der lufta er turrare, og ein kan til kvar tid gje eit bilete den bakgrunnen det skal ha. Lause vegger har og den føremon at bileta kan monterast på dei før utstillinga vert send ut og treng ikkje demonterast før utstillinga er ferdig. Veggane kan setjast på bein som gjev dei høveleg høgd frå golvet. (:10)
Transporten blir dyr, og utvalget anbefaler egne biler spesialinnredet slik at ”utstillingsveggane med bilet kan hengja på under køyringa”. Med egne biler kan man også ”auka sirkulasjonsfarten” på utstillingene, det blir ikke tidsspille ved å vente på tog, båter etc. Ikke alle steder kan nås uten med båt, det er et problem, men ”der er vel ei grense for kor langt ein kan våga seg med det første”. Utvalget viser til at noen ungdomsorganisasjoner driver programferder med båter om sommeren, og ser for seg et samarbeid her.
Utvalget peker ut kunstforeninger og ungdomsorganisasjoner som viktige lokale samarbeidspartnere, som ”vil gå aktivt inn for å løysa dei praktiske lokale oppgåvene for å få utstillinga til staden” . Slike lokale ”verter” er en betingelse for å komme med en utstilling. ””Vertane” må da ordna med utstillingsrom, hus til utstillingsleiaren, utlysing osb.”
Da vil ein for det første sikre seg at dei lokale tilhøva blir lagde til rettes for ei vellukka gjennomføring og for det andre knytter dette (det) viktige opplysningsarbeide fat til dei organisasjonane so stiller med slike oppgåver. (:11)
De som tar i mot utstillingene må selv bekoste evt. leie av lokaler. Der slike kostnader er store, må Riksgalleriet kunne gi ”løyve” til å ta rimelige inngangspenger, f.eks. 50 øre.
Oppstartingskostnadene er beregnet til 36 000 kroner, derav 27 000 kroner til bil, 600 kroner for utstillingsvegger, rammer 1000 kroner, 1000 kroner for kasser til båttransport, lysbilder og lysbildeapparat 3000 kroner, og kontorutstyr 4000 kroner. Driftskostnadene var beregnet til 98 300 kroner, derav 26 500 kroner til lønn for administrasjonen, 20 000 kroner til kjøp av kunstverk, 3000 kroner til leie av utstillinger, 20 000 kroner til utstillingsledere, reiseutgifter og opphold. Ubrukte midler ett år burde være overføringsbare til neste år. Når Riksgalleriets kunstverk ikke lenger trengs til utstillingsvirksomheten, bør de kunne gis bort til de kunstsamlingene som samarbeider med galleriet. Er det ingen interesse for dem, bør styret kunne selge dem.
Utvalget har holdt seg strengt til spørsmålet om Statens vandreutstillinger. Det gir ingen oversikt over kunstlivet rundt om i landet med kunstsamlinger og kunstforeninger, vurderer ikke lokale forutsetninger i form av lokaler eller kompetanse for å ta i mot vandreutstillinger.
Det har imidlertid vurdert om Nasjonalgalleriet kan tillegges ansvaret for vandreutstillinger, men konkluderer meget raskt med at vandreutstillingene bør ”skipast som eit sjølvstendig tiltak” direkte under departementet. Nasjonalgalleriet har hverken ”plass eller arbeidshjelp til nye oppgåver” (:8). Knytter man dem sammen, ”kan det og vere fore for at ein kjem til å sjå løyvingane til dei to tiltaka som ei sams kunstløyving slik at løyvingsmaktene ikkje tar klårt standpunkt til kor mykje som skal brukast til kvar arbeidsgrein”.
St. meld.nr. 67. (1952)
Meldingen går først gjennom de 22 uttalelser som kom inn om innstillingen (:1-2). De fleste kommentarene var korte og positive. Billedhuggerforeningen mener at Riksgalleriet ikke trenger en egen innkjøpskomite, men kan bruke den faste jury i BKS. Norske Grafikere kan tenke seg et eget salgsapparat for grafikk knyttet til vandreutstillingene. Norske Kunstforeningers Landsforbund peker på behovet for lysbildeforedrag, og vil ellers hjelpe til med vandreutstillingene. Nasjonalgalleriets direktør vil bare låne ut kunstverk ”når det høver slik”, og avviser at det har noen plikt til å låne ut. AOF peker på behovet for ”sakkunnig rettleing ved utstillingane, jamvel om dette fører med seg større utgifter”.
Departementet formulerer formålet slik: ”… å fremja arbeidet med å føra god kunst fram til folk i bygd og by og på andre tenlege måtar arbeide for å gjera kunsten kjend”. I forhold til Langaards syn på formålet synes det som folkeopplysningsargumentet er svekket. Nå er formålet også praktisk og kunstnerisk – ”å føra god kunst fram”. Departementet vektlegger planlegging og forarbeid, lokalt informasjonsarbeid der utstillingene kommer, god kunstnerisk og pedagogisk tilrettelegging av utstillingene
med syn for innstilling og føresetnad hjå dei som skal sjå utstillingane. Ein må få kontakt og dermed vilkår for forståing hjå eit publikum som på mange måtar er nytt. Det vil vera viktig at Riksgalleriet får dei unge kunstnarane interessert i dette arbeidet. (:3)
Departementet håper at Riksgalleriet vil stimulere til lysten til å kjøpe kunst, og dermed ”vera med og gje vilkår for eit rikare kunstliv i landet og betre arbeidsvilkår for kunstnarane”. Ved siden av billedkunst, bør galleriet også ta opp arbeidet med andre kunstformer, som billedvev og keramikk.
Willochs forbehold om utlån fra Nasjonalgalleriet vekker noe bekymring. Departementet viser til at kirke-og undervisningskomiteen i 1947 ønsket at nyinnkjøp skulle kunne vises rundt om i landet, og at museet tidligere har lånt ut kunstverk til vandreutstillinger.
Departementet ønsker bare fem medlemmer i Riksgalleriets styre. Det vil også ha en innkjøpskomite med tre medlemmer for hver av kunstartene maleri, skulptur og grafikk, inklusive direktøren som medlem av alle tre. De øvrige medlemmene oppnevnes av departementet etter forslag fra BKS. Det vurderer også opprettelsen av et fast råd eller representantskap sammensatt av ”organisasjonar som har til oppgåve eller som hjelper til med å senda vandreutstillingar, som Kunst i Skolen og Unge Kunstneres Samfund” (4). Trolig er NKLF på dette tidspunkt blitt helt uvirksomt, og kan derfor ikke regnes med. Tiden vil vise om et slikt råd er ”tenleg eller naudsyn”. Det ble aldri oppnent.
Departementet er enig i at et ”kunstspreiingsapparat” som Riksgalleriet også bør kunne ha salgsutstillinger, og tenker da særlig på grafikk – ”god kunst til rimelege prisar utover heile landet”.
Det forutsettes at kommunen stiller gratis lokaler til disposisjon, og at den lokale arrangøren dessuten betaler noen av utgiftene til vakthold, hjelp til pakking og montering, og forsendelse til neste sted – utgifter som bør kunne dekkes ved kommunale tilskudd eller ”rimelege” inngangspenger.
Hele forslaget om Riksutstillinger er i grunnen ganske enkelt og lite vidløftig.
Kirke- og undervisningskomiteen
Komiteen behandler meldingen i Innst. S. nr. 242 – 1952, og slutter seg med noen få, positive merknader til departementets forslag om å opprette Riksgalleriet.
Stortinget
Stortinget vedtar under behandlingen av budsjettkapittel 235 å avsette 100 000 kroner til Riksgalleriet, hvorav 35 000 er overførbart til neste år(:1817). Stortingsmeldingen om Riksgalleriet blir tatt opp til behandling i Stortinget 20. oktober. Stortinget slutter seg uten noen form for debatt til innstillingen, som lyder slik: ”St. meld. nr. 67 for 1952 – vert lagd ved møteboka” (:2562). Pengene var allerede bevilget.
Det er overraskende at opprettelsen av Riksgalleriet skjedde uten noen form for politisk diskusjon, uten et ord mot, uten noen refleksjoner om behover for eller fremtiden for denne institusjonen.
Styre, direktør
Det første styre består av Victor Krüger, formann (sekretær og studieleder, i AOF?), direktør Aslaug Blytt, nestleder (direktør ved Bergen Billedgalleri), direktør Sigurd Willoch i Nasjonalgalleriet, malerne Finn Nielssen og Håkon Stenstadvold – de to siste oppnevnt etter forslag fra BKS. Vi ser at hverken Norske Kunstforeningers Landsforbund eller Landslaget Kunst i Skolen blir representert i styret, slik det var foreslått av det utvalget som utredet Riksutstillinger. Som direktør er ansatt maleren Per Rom, som har drevet sitt eget kunstgalleri, Galleri Per, trolig Norges første moderne private kunstgalleri. Rom er også utgiver og redaktør av tidsskriftet for samtidskunst, Kunsten Idag. Som sekretær ansettes Jan Askeland, som senere overtar som direktør etter Rom, og som leder Riksgalleriet frem til ca. 1995. Riksgalleriet har midlertidig leiet to rom i Oslo Kunstforening – landets eldste utstillingsarrangør. To vandreutstillinger med grafikk fra Bergen Billedgalleri har vært ute på vandring (St. prp. nr. 1. (1953):86).
Avsluttende kommentar
Særlig i årene 1946-47 er det stor kraft i kunstforeningenes samarbeidsbestrebelser. Det fremkommer vel begrunnede forslag som peker mot en landsomfattende virksomhet med vandreutstillinger på et høyt kunstnerisk og pedagogisk nivå. Det har stor tillit hos sentrale samarbeidspartnere på kunstområdet. Til tross for den sterke vektlegging av folkeopplysning innenfor kunstfeltet får deres forbund ingen statlig støtte til sin virksomhet. Kunstpolitisk er dette ganske uforståelig når vi idag ser tilbake på denne situasjonen.
Det er fristende å konkludere med at kunstforeningenes godt innarbeidede og velorganiserte vandreutstillingsvirksomhet ble satt til side av krefter som hadde andre interesser og som satt mer sentralt i kunstpolitikkens maktsystem. Det er uunngåelig her å stille et spørsmål ved Reidar Revolds stilling. Det foreliggende materiale gir imidlertid ikke noe holdepunkt for å trekke noen som helst konklusjoner om hans rolle. Det som er sikkert, er at organiseringen av den daglige ledelse av forbundet, med en formann i Fredrikstad og en sekretær i Oslo uten tilknytning til noen kunstforeningsvirksomhet, ikke var heldig.
Kunstpolitisk sett gikk norsk kunstliv glipp av mulighetene til å få etablert et langt sterkere landsomfattende apparat for kunstformidling enn det man fikk gjennom Riksgalleriet. Med en mer kunstforeningsvennlig kunstpolitikk hadde distriktene stått langt sterkere i norsk kunstliv enn de kom til å gjøre. Tallene nedenfor viser hvor stor betydning kunstforeningene faktisk hadde i norsk kunst, sett i landsmålestokk. De vil sikkert overraske de fleste.
Norske kunstforeninger i tall 1937 – 1950
1937 1939 1946 1948 1950
Antall foreninger 15 16 24 34 35
Antall medlemmer 5275 5607 10250 11566 12399
Separatutstillinger 124 158 95 159 168
Kollektivutstillinger 47 42 72 92 95
Totalt antall utstillinger 171 200 167 251 263
Totalt antall utstillende kunstnere 1385 1217 1360 1384 1484
derav utenlandske 408 211 155 150 217
Totalt antall utstilte kunstverk 10948 11536 9388 11074 12845
Antall besøkende 69302 73166 82850 123002 126962
derav betalende 16980 16213 33580 46086 47952
(Nasjonalgalleriets besøkstall) 66970 57631 73676 91998 71606
Solgte arbeider 604 733 689 998 1035
Arbeider kjøpt av foreningene 248 198 171 191 280
derav til samlingene 72 46 32 38 78
(resten til utlodninger)
Brutto budsjett i 1000 kr 106 96 210 245 257
Samlet kapital (ikke kunst) i 1000 kr 52 47 657 500 517
Selvstendige fond utenom balansen 97 105 300 304 324
Kilde: Statistiske meddelelser, SSB 1934, 1937, 1941, 1950, 1953.
Statistiske meddelelser 1950 (som dekker årene 1945, 1947 og 1948) oppgir at følgende foreninger er med i undersøkelsen, med stiftelsesår:
Oslo 1836
Bergen 1838
Trondheim 1845
Stavanger 1860
Drammen 1875 (regner selv 1867 som stiftelsesår)
Fredrikstad 1875
Kristiansand 1881
Kristiansund 1883
Ålesund 1906
Haugesund 1913
Larvik 1914
Tromsø 1924 (stiftet 1877-nedlagt 1889)
Kultur og minne 1931 (Sarpsborg)
Harstad 1933
Volda 1937
Mandal 1939
Tønsberg 1940
Horten 1941
Sandefjord 1943 (gjenetablering)
Flekkefjord 1943
Moss 1944
Kunstens Venner 1945 (Notodden)
Eidsvoll 1945
Hamar 1946
Molde 1946
Namsos 1946
Bodø 1946
Askim 1946
Halden 1947
Arendal 1948
Det er også en kunstforening i Skien, men den besvarer ikke henvendelser, står det i kilden.
Denne oversikten er ganske sikkert beheftet med en del feil. Det var bl.a. flere kunstforeninger etablert før 1900.
Kilder: Norske Kunstforeningers Landsforbund 1933 – 1949
Perm 1 1946-1947, 1949 Norske Kunstforeningers Landsforbund 1933 – 1949
Perm 2 Norske Kunstforeningers Landsforbund 1933 – 1949
Perm 3Norske Kunstforeningers Landsforbund 1933 – 1949
Perm 4 Norske Kunstforeningers Landsforbund 1933 – 1949
Perm 5 Norske Kunstforeningers Landsforbund 1933 – 1949
Perm 6