Flere kunstforeninger startet som bygdekunstlag. Det gjelder den første Rauland kunstforening, som virket i årene 1948-1972. Den var en avdeling av Norsk Bygdekunstlag. Det mest typiske bygdekunstlaget var Oppdal kunstlag. Bygdekunstlagene er interessante eksempler blant annet på hvordan grensene mellom kunstformene ikke trekkes skarpt opp, og heller ikke skillet mellom amatør og profesjonell. Håndverket står sentralt.
Oppdal kunstlag[1]
Oppdal kunstlag ble stiftet i 26. mai 1947 med navnet Oppdal bygdekunstlag, som en avdeling i Norges bygdekunstlag. Laget skulle drives i samsvar med ideene bak og lovene for Norsk Bygdekunstlag, – en ny organisasjon som arbeidet for å verne om og fremme bygdekunst. De fem styremedlemmene i kunstlaget skulle representere ulike kunstgrener.
I formålsparagrafen heter det blant annet:
Oppdal kunstlag er eit samband av aktive bygdekunstnarar og andre interesserte som vil arbeide for å verna og fremja all god kunst.
Sambandet ser det som si oppgåve så langt råd er å halda hand om bygdekunstnarane sine økonomiske og faglege interesser, samstundes som ein vil søkja å høgja nivået gjenom samarbeid med skular, museum, husflitslag og andre nærslekta institusjonar. Kunstlaget skal nytte dei midlar det til kva tid finn mest høverlig til vekkja interesse for all slags kunst i bygda.
Kontingenten var to kroner, eller ti kroner om en også var medlem av Norsk Bygdekunstlag. Bygdekunst sto sentralt da kunstlaget inviterte til sin første utstilling i november 1947. Da hadde styret vedtatt at utstillinga skal være en mønstring av «all slags kunst som blir laga i bygda og omfata all slag kunst.»
I alt 49 utstillere var representert, med til sammen 183 arbeider. Utstillingen ble en kjempesuksess, med 1500 besøkende. Adresseavisen mente at den vitnet om en levende interesse for kunst og kunsthåndverk i bygda. Lagets vedtekter forteller at det skal «halde hand om bygdekunstnarane sine økonomiske og faglige interessar».
Dagsavisen 13.11.1947 bringer et innlegg fra Olav Åm, som representerer utstillingsnemnda i Oppdal bygdekunstlag. Han forteller om en utstilling søndag 16.11.1947. Den holdes i Baptistkirken på Oppdal. Overskriften er ”Oppdalskunst. Profesjonisten og amatøren stiller ut saman.”
Det er ”oppdalinger frå alle kanter av den vide bygda som stiller ut ymse arbeider dei har gjort, t.d. i bilet- og rosemaling, treskurd, skulptur, snikring, smiing, veving, o.a. en får sjå stolar og målarstykke, feler og teppe, utskorne lamper og skrin, rosemåla kister og kråskap, salatskeier og peispustar og mangt anna. Dessuten blir den nye Oppdalsbunaden utstilt.” Lørdag skal laget arrangere ”ein musikk-, sang- og opplesingskveld”, samt et foredrag.
Her stiller amatøren og profesjonisten opp samen utan å skjemmast – han (ho) som stell seg til ei og anna stund med pensel, kniv og skyttel eller kva det noe er, saman med han (ho) som lever for og av kunsten sin. Kunstlaget vil på ingen måte reklamere med det utstilte og framførde som ei eineståande mønstring av stor kunst. Men vi ynskjer å gje bygda vår eit møte med sitt eige, med ei side av seg sjølv, midt i ei tid som er så full av inntrykk utanfrå. Og vi ynskjer å gje alle interesserte eit høve til å studera kunstsansen og kunstlivet i ei norsk bondebygd med gamle tradisjonar.
I disse ordene møter vi flere kjennetegn ved et bygdekunstlag: Det skiller ikke mellom amatører og profesjonelle. Mange former for håndverk er likestilt med den vanlige billedkunsten med maleri, akvarell og tegning. Det er lokalt orientert og historisk bevisst. Et fjerde kjennetegn kan være at det også arbeider med andre kunstarter, som musikk, slik tilfellet var i Oppdal. Et femte kjennetegn kan også være at mange av medlemmene selv er aktive utøvere på lagets arbeidsområde, og at laget slik også skal ivareta medlemmenes interesser. Det er som vi her ser et frampek mot den kulturpolitikken på 1970-tallet, med sin demokratisering, desentralisering og egenaktivitet som idealer.
Styret vedtok på sitt første styremøte at kunstlaget sammen med museumsstyret skulle søke Oppdal kommune om økonomisk støtte til kjøp av tomt til det bygdemuseet som museumslaget i bygda hadde arbeidet for i ti år. Arbeidet for et bygdemuseum avspeiler seg også i vedtektene; ved en eventuell oppløsning av laget skulle midlene gå til museum i bygda. Den 1. juni i 1950 kunne kunstlaget avslutte innsamlingen til piano, og overlevere kommunestyret 1500 kroner til innkjøp av instrumentet. Det skulle stå i kinoen.
Også andre aktiviteter og ambisjoner fra kunstlagets side illustrerer det allsidige engasjementet for kunst og kultur. Kunstlaget tok på seg å arrangere konserter for kringkastingsorkesteret, laget arbeidet for å utgi dikt av Halvard Nerlo, og det engasjerte seg i utviklingen av oppdalsdrakta slik at den kunne bli «så fin og rett som mogleg». Oppdal kunstlag arbeidet også for etablering av en kunstindustriskole i bygda. Laget ivret for kunstutsmykning i oppdalsskolene. Og det tok på seg ansvaret, på forespørsel fra Oppdal formannskap, om å lede arbeidet lokalt med innsamling til en æresgave til Johan Falkberget. Mange i kunstlaget var selv utøvende kunstnere, og ikke sjelden kåserte kunstlagets medlemmer på møtene. Svært ofte leste et av medlemmene dikt, tidvis egne dikt (Gisnås 2004).
Et bygdekunstlag kan også ha vanlige utstillinger med billedkunst, og da mest av lokale utøvere eller vandreutstillinger utsendt fra mer sentralt hold. I 1956 var Oppdal kunstlag arrangør av en vandreutstilling fra Riksgalleriet. Den forarget så mange, også formannen, at lagets virksomhet opphørte. Da hadde virksomheten allerede skrantet en tid. Gisnås mener at Oppdal Folkeakademi overtok noe av den rollen kunstlaget hadde hatt, blant annet som lokal arrangør av vandreutstillinger.
I 1994 arrangerte laget en stor, ukelang kunstfestival. Det var da vertskap for årsmøtet i Norske Kunstforeningers Landsforbund, som samlet om lag 160 delegater fra kunstforeninger landet rundt.
Også andre forhold skilte det første kunstlaget fra dets etterfølger. Mens Oppdal kunstlag i sin første periode, fra 1947 til 1958, ble initiert og ledet av menn fra bygda, var det innflyttede kvinner som styrte i kunstlagets andre periode, fra 1979 til 2004. Oppdal kunstlag engasjerte i den første perioden hovedsakelig utøvende kunstnere, mens det «nye» kunstlaget mobiliserte på et bredere plan. Hele 64 personer var aktive i Oppdal kunstlags styre fra 1978 til 1997. Det er mange tatt i betraktning at laget i årene 1981-1995 i snitt hadde 109 medlemmer.
Det nye kunstlaget forlot imidlertid ikke tradisjonene fra bygdekunstlaget. Det hadde i 1981 en bred mønstring av kunst og kunsthåndverk fra bygda. I alt 45 utstillere deltok, og mer enn 200 gjenstander ble stilt ut. Utstillingen presenterte blant annet tegninger, grafikk, malerier, forskjellige husflidsprodukter, porselensmaling, keramikk, tekstilarbeider, treskurd og rosemaling, og ble en stor suksess. Gjesteboken viser at hele 2250 personer besøkte utstillingen. Oppdal kunstlag hadde liknende mønstringer i 1982, 1984 og 1987. I 1984 arrangerte kunstlaget dessuten en sommerutstilling med brukskunst på bygdemuseet, noe som skulle bli en tradisjon de følgende årene. Noe av behovet for denne sorten utstillinger falt imidlertid bort med starten av forretningen Håndverkstuggu, som åpnet dørene i 1993.
Det foregikk gjennom årene diskusjoner om lagets navn. De reflekterte de ulike interessene som lå i bygdesamfunnet. Etter en avstemning med flere alternativ ble navnet Oppdal kunstlag – laget for kunst og bygdekultur vedtatt i 1987. Dermed ble både billedkunstens og bygdekunstens interesser ivaretatt.
I 1994 arrangerte laget en stor, ukelang kunstfestival. Det var da vertskap for årsmøtet i Norske Kunstforeningers Landsforbund, som samlet om lag 160 delegater fra kunstforeninger landet rundt.
Også andre forhold skilte det første kunstlaget fra dets etterfølger. Mens Oppdal kunstlag i sin første periode, fra 1947 til 1958, ble initiert og ledet av menn fra bygda, var det innflyttede kvinner som styrte i kunstlagets andre periode, fra 1979 til 2004. Oppdal kunstlag engasjerte i den første perioden hovedsakelig utøvende kunstnere, mens det «nye» kunstlaget mobiliserte på et bredere plan. Hele 64 personer var aktive i Oppdal kunstlags styre fra 1978 til 1997. Det er mange tatt i betraktning at laget i årene 1981-1995 i snitt hadde 109 medlemmer.
[1] Kilde: Gisnås, Lars (2004) Ingen enkel kunst. Et bilde av Oppdal kunstlags brokete historie, i Oppdal historielags årbok Bøgda vår. Scannede kopier av de første sidene i den eldste protokollen er tilsendt av Sophie Enan Flatval.