| Til Mine tem og tekster |

«Profesjonalisering» er et hyppig anvendt begrep for å peke på den retning kunstforeningenes sosiale praksis bør ta for at deres estetiske praksis skal nå et høyere kunstnerisk nivå og fortjene offentlig støtte. Begrepet om profesjonalisering må imidlertid ta utgangspunkt i kunstforeningenes karakter av foreninger – med sine spesielle begrensninger, muligheter og ambisjoner. Det reiser seg derfor tre spørsmål:

1. Må profesjonalisering bety at det ansettes lønnet kunstfaglig og annet kvalifisert personale som erstatter de frivillige tillitsvalgte? Nedenfor er Bergens kunstforening – Bergen Kunsthall brukt som eksempel på en lønnet profesjonalitet. Den er avhengig av offentlig støtte som økonomisk ressurs.
2. Eller kan aktiv og ulønnet deltakelse fra tillitsvalgte medlemmene være forenlig med profesjonalisering? Nedenfor er Rælingen kunstforening brukt som eksempel på en profesjonell frivillighet. Den er avhengig av frivillig ulønnet arbeid som økonomisk ressurs.
3. Kan profesjonalitet være at en kunstforening finansiere sin virksomhet hovedsakelig ved å hjelpe kunstnere til å selge kunst? Da kan profesjonalitet være å betjene og utvikle et kunstmarked, og å finne frem til kunstnere som det markedet vil ha. Nedenfor er Ålesund kunstforening trukket frem som eksempel på en kommersiell profesjonalitet. Den får ikke offentlig støtte, og det er begrenset frivillig innsats. Den er avhengig av salgsprovisjon som økonomisk ressurs

Man kan også se på profesjonalisering på hvert at de tre praksisområdene: estetisk, sosial og organisatorisk profesjonalitet.

Profesjonaliseringen har sin historie

Den tidligste formen for profesjonalisering av kunstforeningenes estetiske praksis, med røtter tilbake til 1800-tallet, gikk gjennom bestemmelser om den sosiale praksis. Ved bestillingskjøp var det helst norske kunstnere bosatt i utlandet som var kommisjonærer, og som ivaretok den profesjonelle bedømmelsen av kunstnerisk kvalitet. Ved utstillingskjøp, derimot, var det styret som skulle ta det ansvaret. Det aktualiserte kravet om å kvalitetssikre både utstilling og innkjøp ved å få kunstnere inn i styrene, eller som medlemmer av et kunstnerisk råd eller innkjøpskomité. Striden om Christiania kunstforening rundt 1880 dreide seg om det. Den førte til at kunstnere fikk større innflytelse på denne foreningen enn på andre, noe som har vart opp til våre dager.

Mange foreninger har i 2022 fortsatt vedtektsbestemmelser om at det skal være minst en kunstner i styret, eller at det skal være et kunstnerisk råd med deltakelse av kunstnere. Åpenbart tilførte de, både som kommisjonærer og medlemmer, en sterkere bevissthet om kunstnerisk kvalitet blant de tillitsvalgte, som sjelden hadde utviklet en slik bevissthet før de fikk ansvar for en forenings estetiske praksis. Det førte nok til at det kunstneriske nivået på innkjøp og utstillingsprogram ble høyere, først og fremst ved at amatører ble holdt utenfor utstillinger og innkjøpene.

Selve foreningsformen forutsetter at noen medlemmer bli valgt til og påtar seg ansvaret for kjernen i den organisatoriske praksis, som å sitte i styre og der være leder, nestleder, kasser, sekretær eller bare vanlig styremedlem eller varamedlem. Foreningen trenger også en valgkomité, og på årsmøtet må det være et tellekorps, referenter og noen til å underskrive protokollen som referentene har laget. For å utøve sine minimums foreningsplikter trenger medlemmene ingen kunstfaglig bakgrunn, men derimot forståelse av og respekt for foreningsdemokratiet, kompetanse for å utøve de ulike organisatorisk bestemte oppgaver slik de er nedfelt i vedtektene, som også er vedtatt av medlemmene. En kasserer eller en revisor må ha en viss regnskapskompetanse, en sekretær må kunne referere fra møter, kunne korrespondere og holde orden på et arkiv. De må også være entusiaster for foreningen og dens talspersoner utad, støtte den i vanskelige situasjoner og ta personlig ansvar. De sitter ikke i styret som representanter hverken for seg selv eller for eksterne interesser, de skal representere medlemmene. Tillitsverv er ikke bare en formalitet, de krever en viss kompetanse og innsatsvilje.

Den sentrale kompetanse i det å drive vanlige kunstforeningers estetiske praksis, er uformelt tillært, som regel gjennom tradisjonsoverføring fra de som hadde vervene før. Å ha tillitsverv i en kunstforening med mye frivillig arbeid kan sammenlignes med det å være med i en studiesirkel, det er lærerikt, men gir ingen formell kompetanse, bare reell. Selv det å kunne opptre som et publikum er en uformelt tillært kompetanse.[1]

Også foreninger som med en estetisk og sosial praksis funger mest som amatørklubber kan ha en pedagogisk betydning. I Bergens Tidende skrev journalisten Gunnar Nygård 5.12.1980 i anledning en utstilling i Stryn kunstlag noe om slike kunstforeninger, som fortsatt gjelder. Hans tema er hvordan folk flest får interesse for kunst gjennom slike kunstforeninger, og klatrer opp en lærdomsstige:

Lokale kunstlag og målarklubber, som det er blitt mange av dei siste åra, ser også ut til å spele ei viktig rolle i læreprosessen. Ei rekke utstillingar av arbeid laga av lokale folk har trekt publikum lenger opp på stigen, og nærmare poenget i kunstverka som kjem inn til bygdane utanfrå. På samme måte som skolekorps åpnar øyra for verdien av musikk.

Styremedlemmer i Stryn kunstlag sier at det er få som er interessert i Riksgalleriets utstillinger, som de finner for lite tilgjengelige. De ligger for «høgt», og de klarer ikke se verdien av og poengene i verkene.

Hvert medlem med tillitsverv kan være profesjonell på sitt ansvarsområde, og den kompetansen kan spilles inn, enten den er kunstfaglig, håndverksmessig, juridisk, økonomisk, praktisk, sosial, pedagogisk, mediamessig eller har andre profesjonelle kvaliteter. «Vi i styret har kompetanse innen kunst- og kulturformidling, publikumsutvikling, prosjektledelse, kunsthistorie, arkitektur, kommunikasjon» skrev styreleder Eli Alette Schøyen i Asker kunstforening til meg 13.2.2021. Denne muligheten er en av styrkene i den profesjonelle frivillighet, og helt avgjørende for det store flertall av kunstforeninger som ikke har ansatte.

Den kunstfaglige profesjonalitet

Det som oftest menes med «profesjonell» i denne sammenheng, er kompetanse i estetisk praksis, særlig den som skal anvendes der kunstforeningen må bedømme kunstnerisk kvalitet, som ved valg av utstillere eller innkjøp til samling eller lotteri. Hvordan står det i dagens kunstsituasjon? Dette skriver kunsthistorieprofessor Øivind Storm Bjerke i en anmeldelse i Klassekampen 26. mai 2021 om utviklingen de siste førti årene:

Rollene som redaktør og kurator er blitt mer dominerende. Det medfører økt oppmerksomhet om at det å forstå et arbeid som «kunst» i større grad dreier seg om å sette arbeidet inn i en sammenheng der aktørene har ulike roller, enn å ha et veltrimmet øye for visuelle kvaliteter.

Hele argumentasjonen for kunstforeningenes betydning og berettigelse har hvilt på en overbevisning om at de kan skape «interesse og forståelse» for kunst, som det står i alle vedtekters formålsparagrafer, tilstrekkelig til at iallfall noen av medlemmene kan ta et kvalifisert ansvar også for den estetiske praksis. Den enkelte kunstinteresserte kan her oppøve sin evne til å skille mellom god og dårlig kunst, og få «et veltrimmet øye for visuelle kvaliteter»

Men når, som Storm Bjerke sier, den estetiske praksis dreier seg mer om å sette kunstverk inn i sammenhenger, kan slik kontekstualiserende kompetanse ikke oppøves bare gjennom deltakelse som publikum på eller som arrangør av kunstforeningenes utstillinger. Det må en videre skolering til, både formell uformell.

Det som kalles for «kunstfaglig» kompetanse som redaktør og kurator får da større betydning enn den rent visuelle eller estetiske. En slik styrking av redaksjonell og kuratorisk kompetanse klarer noen foreninger å få til, mange – trolig et flertall – gjør det ikke. De fleste kunstforeninger holder derfor utstillinger som det ikke krever mer av kunstfaglig og «kontekstuell» kompetanse for å forstå enn den tradisjonelle før-kontemporære kunsten.

«Øyets ABC» er ikke lenger en vei inn til forståelse av de kontemporære kunstformer. Noen ny «ABC» synes ikke å være skrevet. Kan den det?

Hvor vanskelig den kontemporære kunsten er fremgår av Gunnar Danbolts bok Frå modernisme til det kontemporære. Tendensar i norsk samtidskunst etter 1990. [2] Han skriver om tendenser og «straumdrag» som kan stå frem som «nokolunde klart» ett år, som «derfor neste år ha endra kurs, eller delt seg opp i fleire nye straumdrag, osv.(:13)».  I boken redegjør Danbolt for 12 tendenser. Det gjør det vanskelig, for ikke å si umulig, å følge med for de aller fleste kunstforeninger.

Kan innsikt i kontekstene hjelpe oss? Ifølge Danbolt er det til lite hjelp.

For poenget er at dei ettermoderne kontekstane aldri er skarpt og lett avgrensbare; dei flyt inn i kvarandre, samtidig som dei ofte er heterogene og går på tvers av hverandre – slik at vi aldri kan oppnå anna enn vage og lause betydningar. I tillegg vil stadig nye tolkingar hope seg opp rundt verka og gjere dei endå meir ugjennomtrengelige (:306).

På denne bakgrunnen er det på den ene siden forståelig at kunstforeninger som har orientert seg i retning av den kontemporære samtidskunsten, har heltidsansatte som bruker mye av sin tid på å holde seg orientert om det kontemporære. Ja, at de endog er kommet i den posisjon at de bidrar til å definere hva det kontemporære er – de har definisjonsmakt. På den annen side er det like forståelig at flertallet av kunstforeningene engasjerer seg overfor den før-kontemporære kunsten, der et stort antall billedkunstnere fortsatt er.

Kunstnere ut, kunstfaglig kompetanse inn

Helt inntil slutten av 1900-tallet var «profesjonalisering» av den sentrale estetiske praksis forbundet med at kunstnere på ulike måter gjennom den sosiale praksis ble engasjert for å delta i eller helt stå for viktige deler av den estetiske praksis, sammen med foreningenes tillitsvalgte medlemmer eller uten dem. Det gjaldt for eksempel både i foreningseide og offentlig eide kunstmuseer. Det kunne være som styremedlemmer, medlemmer av kunstneriske råd, innkjøpskomiteer, jurymedlemmer eller som ansatte intendanter med større eller mindre selvstendighet. Kunstnere som Per Remfeldt i Bergen, Roland Lengauer i Stavanger, Arne Stømne i Skien, Roar Matheson Bye i Trondhjem og Trygve Goa i Haugesund er eksempler på kunstnerintendantene.

Fra rundt 1990 begynte kunstnere å bli erstattet som sakkyndige av andre kunstfaglig kyndige, som kunsthistorikere og kuratorutdannede. Det skjedde i de ledende stillinger i kunstmuseumsforeningene, som Øivind Storm Bjerke og Svein Thorud i Trondheim, deretter i kunsthallforeningene. Eksempler er Leif Magne Tangen i Tromsø, Solveig Øvstebø i Bergen, Cecilie Nissen i Kristiansand, Hanne Mugaas i Stavanger, og Marianne Hultmann i Oslo. I kunsthallene teller det kuratorfaglige mest.

Jeg har ennå ikke registrert at foreninger har vedtektsbestemmelse om deltakelse av kuratorer, kunsthistorikere, kunstkritikere eller andre kunstfaglig kyndige i styret.

Vandreutstillinger og kurs i å drive kunstforeninger

Helt fra 1930-tallet, med det første Norske Kunstforeningers Landsforbund, var profesjonalisering av kunstforeninger forbundet med at de tok imot utstillinger med profesjonelle eller organiserte kunstnere, og at utstillingene var produsert av kunstmuseer eller kunstnerorganisasjoner i Oslo. Det fortsatte med Riksgalleriet fra 1952. Enda mer profesjonelt ble det ansett å være om det fulgte med profesjonelle omvisere, kunstnere eller kunsthistorikere.

Så fulgte en periode, særlig etter starten av Norske kunstforeninger i 1978, der opplæring av de frivillig arbeidende i kunstforeningene sto sentralt i profesjonaliseringen. Slikt arbeid ble ansett som å kreve en viss særegen kompetanse, særlig i organisatorisk og sosial praksis. «Hvordan etableres og drives en kunstforening» var tittelen på et hefte.[3] Det ble gitt kurs i montering av utstillinger. I en del år samarbeidet Høgskolen i Telemark på Bø med NKLF om deltakelse med studenter på høgskolens to-årige deltids kuratorstudium med fire samlinger i året. Samarbeidet ble avsluttet i 2017. Da hadde allerede endret seg fra et studium i kunstformidling med vekt på kunsthistorie og billedanalyse, til å være mer orientert mot kuratering og utstillingsproduksjon. De siste årene har Norske Kunstforeninger hatt prosjekter der foreningene kan få støtte til å utvikle kuratorkompetanse:

I programmet Kurator i kunstforeningen engasjerer Norske Kunstforeninger uavhengige kuratorer til å utvikle utstillingsprosjekter i tett samarbeid med utvalgte kunstforeninger. Programmet skal styrke kunnskapen om samtidskunst i kunstforeningene, og heve kompetansen i prosjektutvikling og utstillingsproduksjon. Erfaringsoverføring og dialog mellom kurator og kunstforening, skal gjøre kunstforeningene bedre rustet til å arbeide med komplekse utstillingsproduksjoner. De vil blant annet få praktisk kunnskap om idéutvikling, søknadsskriving og erfaring med oppsett av budsjett og finansieringsplaner. Prosjektene mottar oppstartsmidler fra Norske Kunstforeninger.[4]

Norske Kunstforeninger gav 2004–2017 stipend til studenter tilknyttet en kunstforening, som gjennomførte studiet i kuratorarbeid ved Høgskolen i Sørøst-Norge (i Bø i Telemark). I kunstforeningene var det eksempler på at det kollektive ansvaret for den estetiske praksis ble overført til individuelle kuratorer, som ble engasjert utenfra. Det er også en variant av profesjonaliseringen.

 1 Den lønnede profesjonalitet – Fra Bergens kunstforening til Bergen Kunsthall

Ikke noen annen kunstforening har drevet den kunstfaglige og lønnede profesjonalitet lenger enn Bergens kunstforening. På slutten av 1990-tallet begynte den utviklingen som omdannet Bergens kunstforening til Bergen Kunsthall. Omdannelsen skjer på alle tre praksisområdene: Den estetiske praksis blir internasjonalisert, diversifisert og utøves på flere visningsområder og -flater. Den sosiale praksis blir endret ved at ansvaret for den estetiske praksis blir overført fra styret til en ansatt direktør, og utvidet ved at flere sosiale og kulturelle grupper trekkes inn som publikum, kjøpere og deltakere. Den organisatoriske praksis med forening som eierform består, men med et tilbakelent styre som ikke behandler den estetiske eller sosiale praksis, en forening som er mer som en venneforening for kunsthallen, der kunsthallen fremtrer på foreningens vegne, og med en så stor andel offentlig finansiering at den fristiller kunsthallen fra behovet for inntekter fra salg og medlemskontingenter.

Foreningen får en økende selvbevissthet. I årsberetningen for 2004 heter det at «Bergens kunstforening eier Bergen Kunsthall som er et av landets viktigste visningssteder for samtidskunst.» I årsberetningen for 2012 heter det at «Bergen Kunsthall er Norges viktigste arena for norsk og internasjonal samtidskunst.» I årsrapporten for 2018 heter det at «Institusjonen regnes som en av Nordens ledende og er en sentral aktør i det internasjonale samtidskunstfeltet, …». I 2019 står det i årsrapporten (det heter ikke lenger årsberetning): «Som Norges største kunsthall er vi plassert blant de ledende europeiske samtidskunstinstitusjonene, …».

Foreningens utvikling speiler et trekk ved alle kunsthallforeningenes utvikling: den estetiske praksis er ikke lenger formet av en allianse mellom medlemmenes tillitsvalgte, kunstnere og en eventuell sekretær eller daglig leder, men bare av en intendant eller direktør. Kunstnere gis ikke lenger noen privilegert posisjon i styringen av kunsthallenes estetiske praksis. Det er ikke lenger noe kunstnerisk råd som gir råd til foreningens styre for at den skal fatte de viktigste avgjørelser i den estetiske praksis Det er lenge siden billedkunstneren Per Remfeldt var den myndige intendant og gjennom Festspillutstillingen var med å gjøre foreningen til en av de fremste utstillingsarrangørene i Norge.

Åshild Grana var intendant da Bergens kunstforening startet sin utvikling mot Bergen kunsthall. Hun har gitt en beskrivelse av situasjonen frem til hun gikk av i november 2000.[5]

Helt frem til midten av 1990-tallet ble Bergens Kunstforening drevet etter innarbeidede prinsipper for en kunstforening. Institusjonen ble drevet på et dramatisk lavt budsjett. Det offentlige tilskuddet besto i 1995 av ca. 225 000 kroner fra Bergen kommune og 77 000 kroner fra Hordaland fylkeskommune. Provisjonsinntektene fra salg var på 944 000 kroner, og fra utleie av lokaler til nattklubben Amorini i første etasje og til Bergen kunstmuseum som hadde sine kontorlokaler i 2. etasje ble det tatt inn 835 000 kroner. Et svært reklameskilt på taket for PHILLIPS ga også inntekter, til et samlet driftsbudsjett på rundt 2,9 millioner kroner. Det faste offentlige tilskuddet utgjorde bare rundt 10 % av totalbudsjettet.

Leieinntektene og den offentlige støtten var forutsigbare, så det var kunstsalget som kunne vippe institusjonen over eller under den røde streken. Det såkalte Intimgalleriet hadde kunstsalg som sin primære oppgave. Der var det to ansatte i 50% stilling som klarte å dekke sin lønn gjennom salget fra Intimgalleriet. I tillegg hadde de oppgaven å organisere salget fra hovedsalene. Kunstsalg var et stadig og vedvarende tema. En utstilling i Bergens Kunstforening burde resultere i salg. Hver utstilling burde ha et visst salgspotensial, og kunne derfor ikke henge lenger enn 3 uker.

Festspillutstillingen hadde en særlig posisjon. Den var åpen fra mai til august, og salget herfra kunne gi store inntekter til institusjonen.

På 1990-tallet hadde Bergens kunstforening til sammen faste 4,5 stillinger: 1 intendant, 1 økonomiansvarlig og to 50% i Intimgalleriet. Resten av timeressursene ble fordelt på resepsjonspersonale, utstillingsmontører og renhold. Publikum var hovedsakelig det tradisjonelle ‘kunstforeningspublikummet’, kunstelskere som også var potensielle kjøpere av kunst, altså byens borgerskap. Dette avspeilet også institusjonens åpningstider: Tirsdag til søndag fra 12.00 – 16.00. Utstillingsåpningene var lagt til torsdager 18.00 – 20.00 for å passe til torsdagskonserten i Harmonien.

Når Kunstforeningen lukket sine dører, åpnet nattklubben Amorini sine og holdt det gående til den lyse morgen. Amorinis publikum hadde selvsagt ingenting til felles med kunstforeningens.

I kunstfeltet skjedde det mye utover på 1990-tallet. Den nye samtidskunsten ble mer diskursiv og anti-kommersiell og begynte mer og mer å appellere til et yngre publikum. De store internasjonale biennalene med sterke kuratorer og tydelige profiler ga viktige og sterke impulser. Rundt den unge kunsten etablerte det seg også en ny sosial kultur – der både diskusjoner, debatter, musikk, film, og ‘party’ inngikk i en helhet.

Den gamle måten å drive institusjonen på kjentes nokså utdatert: kunstnere sendte inn søknader om utstillingsplass, tre ukers utstillingsperioder med håp om salg ­– fra både kunstner og institusjon – så ny utstilling i nye tre uker. Men foreningen hadde erfaring med større og langsiktige prosjekt, nemlig gjennom Festspillutstillingen.

En mer offensiv kunstnerisk profil på huset var ønsket. Ledelsen ville invitere kunstnere og bidra både økonomisk og praktisk til produksjon av større og helhetlige prosjekt. Hver utstilling skulle kontekstualiseres gjennom publikasjoner, debatter, og kunstnersamtaler. Hele huset skulle leve hele dagen med et aktivt, kunstinteressert publikum. Internt og uoffisielt begynte man å omtale seg selv som Bergen Kunsthall for å identifisere den endringen vi søkte. Og Bergens kunstforening satt med et hus som opprinnelig var rigget for et slikt konsept. Problemet var likevel økonomien. Gjentatte søknader til det offentlige (Bergen kommune og Hordaland Fylkeskommune) om øket støtte ga ingen resultat.

Styret og ledelsen bestemte seg likevel for å sette i gang. Det første grepet var å ta hånd om lokalene som var utleid til Amorini, vel vitende om at det ville redusere inntektene betraktelig. Internt snakket man om heller kjøre institusjonen mot det økonomiske stupet og tvinge frem en løsning med det offentlige – stat, kommune, fylke.

Den gamle Kafé Permanenten hadde nettopp vært et slikt møtested for kunstnere og kunstrelaterte aktiviteter. Det ble en langvarig og svært krevende juridisk øvelse å løse forening fra leiekontrakten med Amorini. Men målet var klart: Kunstforeningen vil ha tilbake lokalene til eget bruk. 

Lokalene ble første gang tatt i bruk i forbindelse med Festspillutstillingen i 1999. Da var det et strippet svart og rått lokale – men det var kunstforeningens! Det var stinn brakke og seierstemning da Inghild Karlsen gjennomførte performancen «Festspill-lotteriet»! Siden ble lokalene pusset opp og ble det som i dag er Landmark – svært viktig for kunsthallens helhet.

Det er viktig å understreke at denne endringsprosessen pågikk parallelt med den ordinære driften. Styreleder Johan Fredrik Kroepelien og hans styre var en uvurderlig støtte, og satt med både kompetanse, nettverk og mot som var helt avgjørende. Da jeg sluttet i desember 2000 var prosessen så vidt i gang, men langt fra implementert.

Så langt Ashild Grana. Hennes beskrivelse har generell gyldighet for estetisk og sosial praksis i alle de større kunstforeningene i Norge på slutten av 1990-tallet.

To kritiske år – 1999 og 2000[6]

Styret konstaterer i 1999 at mange års manglende vedlikehold av bygningen og små offentlige bevilgninger (fra Bergen kommune 250 000 kroner og Hordaland fylkeskommune 85 000 kroner i ordinær driftsstøtte) og minimale leieinntekter har skapt en uholdbar økonomisk situasjon. Egenkapitalen er nesten tapt. Imidlertid har virksomheten vært høy. Kunstomsetningen har vært på tre millioner kroner, foreningen har avsluttet det tre-årige statsstøttede formidlingsprosjektet mot barn – «den utfordrende samtidskunsten», medlemsbladet KUNSTforeningen er utkommet med to nummer, det har vært en medlemstur til Roma, det har vært 22 500 besøkende, det er 1211 personlige medlemmer, det er oppdaterte instrukser, reglementer og arbeidsavtaler for hele personalet, og et nytt lysanlegg til 1,2 millioner er finansiert med støtte fra Bergen kommune (800’), Norsk kulturråd (310 000) og Kavlifondet (100 000). 22 lavprisede kunstverk ble loddet ut blant medlemmene (ca 2% vinnersjanse).

I 2000 gjør styret et viktig vedtak. Det har «besluttet at betegnelsen Bergen Kunsthall passer godt for vår internasjonale virksomhet. Det offisielle navnet er i dag: Bergens Kunstforening – Bergen Kunsthall, og endringen er registrert i Brønnøysundregistrene.»

Det inngås det en ny leieavtale for 2. etasje for 10 + 5 år som vil finansiere den rehabilitering av bygningen som ventes avsluttet i 2002. Den kommunale driftsstøtte økes fra 250 000 til 600 000 kroner, den fylkeskommunale til 100 000. Det tidligere restaurantlokale brukes nå under navnet Landmark[7] til egne formål. Intimgalleriet døpes om til NO5,[8] og skal utvide virksomheten med flere salgsutstillinger på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå, drive rådgivning om utsmykking og ha omvisninger.

De neste årene

De neste årene trer kunstforeningen frem med en markert tredelt virksomhet, i hver sin del av bygningens 1. etasje: Selve kunsthallen med store vekslende og stort sett egenproduserte utstillinger med færre terminer enn før; NO5 som er salgsorientert som om det var et privat galleri; og Landmark med sin kafé og bar og svært varierte kulturelle virksomhet i nærkontakt og samarbeid med lokale kulturgrupper. Slik henvender foreningen seg til tre ulike segmenter av publikum: det som ønsker å oppleve det nyeste i norsk og internasjonal samtidskunst; det som vil kjøpe kunst til sine hjem og arbeidsplasser; og det ungdommelige miljøet med «høy partyfaktor» orientert mot nyere kunstformer innenfor populærmusikk, performance, teater og debatter. Landmark blir tilrettelagt for video, elektronisk kunst, konserter, dj’s, film, forelesninger og prosjektbasert kunst, og kommer snart opp i over 200 arrangementer årlig, mange av dem i regi av andre eller i samarbeid med dem. Foreningen overtar også ansvaret for kafédriften i Landmark. Denne tredelte segmenteringen var nyskapende i den norske kunstverden, og ingen har klart å kopiere den siden.

Samtidig skjer det en bevisst internasjonal satsing, som etter noen år gjør Bergens Kunstforening – Bergen Kunsthall, senere kalt Bergen Kunsthall – Bergens Kunstforening, og senere bare betegnet som Bergen Kunsthall, til en sentral norsk og internasjonal aktør. Det er lett å glemme at det fortsatt er en kunstforening som eier og driver Bergen kunsthall, og kunsthallen gjør lite for å minne om det.

Selvtilliten øker i takt med at en større og større del av den økende virksomhet blir offentlig finansiert. Et økonomisk gjennombrudd kommer i 2005, da foreningen kommer som egen post på statsbudsjettet, riktignok bare med 300 000 kroner. Men kommunens tilskudd er økt til 1,15 millioner, og de samlede offentlige tilskuddene til drift og prosjekter er økt til nær 4 millioner, en god del mer enn egeninntektene på rundt 3,2 millioner. Egenkapitalen er sterkt negativ, men et stort lån betjenes med leieinntekter. Men medlemstallet synker i foreningen synker. På 1990-tallet var det rundt 1500, på 2000-taller er det nede i halvparten.

Fra årsberetningen for 2011[9]

Omkring 2010 har kunstforeningen funnet frem til den virksomhetsform den siden har vært kjent for. Den har i 2011 et samlet tilskudd fra andre på om lag 12 millioner kroner, over halvparten fra staten (6,3 mill.), ca. 3 millioner fra kommunen, og ca 1,3 millioner fra sponsorer og private. Det samlede budsjettet bikker 15 millioner. Foreningen har også egeninntekter på utleie (2,1 millioner) og salgsprovisjon (henimot 0,7 millioner). Medlemmene bidrar med 156 000 kroner i kontingent, eller bare ca 1 % av totalbudsjettet. Her bidrar det offentlige med storparten av kunsthallens utgifter, men allikevel blir den styrt av en privat forening som gir et forsvinnende lite økonomisk bidrag. Eller – blir kunsthallen virkelig styrt av foreningen? Den har 667 medlemmer ved utgangen av året.

Virksomhetens sentrum er produksjon av utstillinger, samt teori og øvrig kunnskap om feltet. Det vektlegges formidling og dialog, publikasjonsvirksomhet, foredrags- og konsertserier, samt å aktivt utfordre etablerte konvensjoner for kunstproduksjon. Den estetisk praksis er allsidig og tverrkunstnerisk.

Året har også i stor grad vært preget av samarbeidsprosjekter med internasjonale kunstnere, institusjoner og gallerier, og slik har Bergen Kunsthalls prosjekter i 2011 blitt lagt merke til langt utenfor Norges grenser. Ved flere anledninger har Bergen Kunsthall fått omtale i store internasjonale magasiner og tidsskrifter som Artforum, Frieze, Flashart og Afterall.

Landmark, Bergen Kunsthalls visningsrom for sjangeroverskridende kunst, fylte 10 år i 2011. Det er en integrert del av Kunsthallens programmering, der eksperimentelle prosjekter fra ulike felt blir presentert.  I løpet av de siste 10 årene har Landmark i tillegg til egen programmering hatt et utstrakt samarbeid med eksterne aktører som har gjort Landmark til en av de viktigste kulturscenene i landet.

(Omdannelsen av) Intimgalleriet til NO.5 markerte en ny profil for salgsgalleriet, som nå skulle presentere større utstillinger som forholdt seg mer direkte til den øvrige utstillingsprofilen på huset. Dette aspektet ble understreket gjennom tre omfattende gruppeutstillinger som ble vist i NO.5 gjennom høstsesongen. Styret og administrasjonen har også i 2011 videreført arbeidet med å sikre det økonomiske grunnlaget for det kunstneriske programmet og driften av organisasjonen. Noe som blant annet har resultert i at kunsthallen i 2011 oppnådde en betydelig økning i kommunal og statlig driftsstøtte for året 2012. Bergen kommune økte tilskuddet med kr. 250 000 (totalt tilskudd kr. 3 100 000) og Kulturdepartementet fulgte opp med en økning på hele kr. 1 847 000 (totalt tilskudd kr. 8 206 000).

Foreningen har behov for større plass, og kan frigjøre arealer i egen bygning. Utleie i 2.etasje opphører fra 2012. Kjelleren blir gravd ut. Det finansieres med seks millioner i støtte fra Kulturdepartementet, en million fra fylkeskommunen.

Landmark er Bergen Kunsthalls visningsscene for nye medier og kulturelle uttrykk som går utover den tradisjonelle institusjonen og den hvite kubens visningsmuligheter. Med så godt som daglige arrangementer gjennom hele året, er Landmark et viktig møtested for byens skapende miljøer og en arena som tar pulsen på undertrykket i en utvidet kunstscene. Landmark er også kafé og bar med god atmosfære og matservering på dagtid. Bergen Kunsthall står for den kunstneriske aktiviteten og drifter selv kafeen gjennom aksjeselskapet Kunsthallens Kafedrift. I 2011 ble det gjennomført hele 240 arrangementer på Landmark.

 Med Utmarkønsker Bergen Kunsthall å ivareta musikkfeltet som en integrert del av institusjonen på et mer stabilt grunnlag enn det som har vært mulig tidligere. I 2011 presenterte Utmark 11 konsertkvelder, med over 40 artister fra inn- og utland. Utmark er Bergen Kunsthalls egen konsertserie, og markedsføres med en egen visuell profil. Vi anser det som svært viktig å ivareta en faglig fundert programmering av en konsertserie som fanger opp en bredde innenfor det alternative og eksperimenterende musikkmiljøet, og har med Utmark på kort tid skapt en ny arena i Norge for dette feltet.

Plattform byr på foredrag, debatter og kunstnerpresentasjoner, og er slik et viktig supplement til Bergen Kunsthalls utstillingsvirksomhet. Gjennom utstillingsvirksomheten intenderer kunsthallen å speile tendenser på den internasjonale samtidskunstscenen og samtidig delta aktivt på den samme scenen med egne produksjoner. Målsetningen med å satse på debatt og foredrag har vært å fokusere på de samme tendensene, men med vekt på teori og faglig diskurs.

Publikasjonsvirksomhet er et tidkrevende og kostbart arbeid som involverer mange ulike kompetanseområder, en praksis som Bergen Kunsthall har arbeidet lenge for å kunne integrere i sin daglige drift. Publikasjonene gir bredde til Bergen Kunsthalls utstillingsvirksomhet og vi ønsker med dette å åpne opp for en utvidet forsknings- og diskusjonsarena som gir rom for nærliggende og aktualiserende problemstillinger av samtidskunst, det være seg i lys av blant annet kunstteoretiske, litterære, historiske eller filosofiske refleksjoner og analyser. Bøkene våre skal ikke bare bidra til å synliggjøre og videreutvikle ulike kunstpraksiser, men fremfor alt også fremme flerstemte uttrykksformer som inngår i Bergen Kunsthalls kunstproduksjon og formidlingsoppdrag. …

I 2011 ble Bergen Kunsthalls websider også utvidet med en egen nettbutikk som nyopprettet del av virksomheten. 2011 har vært en etableringsfase for nettbutikken, hvor de ulike områdene gradvis har blitt gjort tilgjengelig. I løpet av året ble både publikasjoner, grafikk i kommisjon og street art gjort tilgjengelig for salg via nettbutikken.

Bergen Kunsthall har videreført og utviklet sitt formidlingsprogram i 2011. Formidlingen har omfattet omvisninger for skoleklasser, barnefamilier, medlemmer og øvrig publikum. Formidling av utstillingene er et viktig satsingsområde for Bergen Kunsthall. En søndag i løpet av hver utstilling har Bergen Kunsthall tilbud om omvisninger inkludert i inngangsbilletten, fordelt på to grupper: Barnefamilier med barn fra 3 år og publikum generelt.

I hele 2011 har Bergen Kunsthall hatt kveldsåpne utstillinger på fredagskvelder, mellom 20.00 og 23.00, med gratis inngang for alle, og med gratis omvisninger annenhver uke. Bergen Kunsthall har også i 2011 søkt og mottatt midler fra Den kulturelle skolesekken. Gjennom formidling til skoleklasser, 155 grupper totalt, har vi gitt elevene mulighet til å nærme seg samtidskunsten på en måte som senker terskelen for forståelse og opplevelse av kunstverkene.

Bergen Kunsthall tilbyr bedrifter og privatpersoner faglig rådgivning i forbindelse med utsmykningsprosjekter og innkjøp av kunst. Utsmykning utgjør en del av Bergen Kunsthalls virksomhet. Dette muliggjør formidling av norsk samtidskunst til et bredere publikum utenfor institusjonen, samtidig som det også bidrar til egeninntekt. Med hensyn til det siste er det viktig å understreke at Bergen Kunsthall er en ikke-kommersiell aktør, slik at alle inntekter fra salg og utsmykning går tilbake til kunstnerisk produksjon. Like fullt utgjør salg av kunst en viktig del av Bergen Kunsthalls omsetning, ved siden av offentlig støtte.

Bergen Kunsthall er ikke fullfinansiert fra det offentlige og er dermed avhengig av å skaffe egne inntekter, blant annet gjennom videreformidling og utsmykning. Vi ser det derfor som ønskelig å øke interessen for samtidskunst blant et kjøpesterkt publikum i byen.

Bergen Kunstforening har, pr. 1. januar 2012, 667 registrerte medlemmer. Medlemmene er, som de alltid har vært, en av foreningens viktigste resurser, og det arbeides kontinuerlig for å øke medlemsantallet gjennom utvikling av tilbud og ulike medlemstyper. Våre medlemmer kan benytte seg av en rekke fordeler som fri entré på alle utstillinger med ett følge, gratis inngang til konsertserien Utmark, 30% på egenproduserte kataloger, 10% rabatt ved kjøp av grafikk med mer. I forbindelse med alle våre utstillinger tilbyr vi våre medlemmer eksklusive forhåndsvisninger dagen før åpningen. Medlemmene deltar også automatisk i det årlige julelotteriet hvor de kan vinne gjeve kunstpremier, og de har også stemmerett ved generalforsamlingen.

Bergens kunstforening driver gjennom Bergen Kunsthall en estetisk praksis som i bredde og dybde er noe unikt i norsk kunstliv. Men er den en kunstforening i sin sosiale og organisatoriske praksis?

Sosial og organisatorisk praksis

I Bergens kunstforening er det overført større ansvar for den estetiske og sosiale praksis fra tillitsvalgte til ansatte enn i noen annen kunstforening. De gjeldende vedtekter for Bergens kunstforening ble vedtatt på generalforsamlingen 4. april 2018.

§ 3. Formål Foreningens formål er å vekke sans for og kjærlighet til bildende kunst. Gjennom Bergen Kunsthalls virksomhet skal foreningen fremme forståelse og engasjement for nasjonal og internasjonal samtidskunst. Foreningen skal være en selvstendig nasjonal og internasjonal aktør.

§ 4. Hovedoppgaver 4.1. Foreningen skal formidle nasjonal og internasjonal samtidskunst. 4.2. Foreningen eier og forvalter Bergen Kunsthall, Rasmus Meyers allé 5.

§ 6.12. Den daglige ledelsen av foreningen utøves av den styret ansetter.

Den ansatte leder er altså leder av foreningen. Det spørs om det ikke egentlig menes «den daglige ledelsen av Bergen Kunsthall», siden det er gjennom Bergen Kunsthall at foreningen ifølge § 43skal «formidle nasjonal og internasjonal samtidskunst». 

§ 7. Styrets oppgaver 7.1. Forvaltningen av foreningen hører under styret. Styret skal sørge for en forsvarlig organisering og drift av foreningens virksomhet, herunder foreningens eiendommer.

7.2. Styret fastsetter planer, budsjetter og retningslinjer for foreningen. Styret skal føre tilsyn med denne, og påse at regnskapsførsel og økonomi/formuesforvaltning samt daglig ledelse er betryggende ivaretatt.

Hvis det med «for foreningen» i 7.2 menes Bergen Kunsthall, er det foreningens styre som skal fastsette kunsthallens planer, budsjetter og retningslinjer.

7.3. Styret ansetter direktør. Direktør ansetter øvrig personale, samt fastsetter deres lønns- og arbeidsvilkår med styrets godkjenning.

Direktøren er vel den som i henhold til § 6.12 skal utøve den daglige ledelsen av foreningen, egentlig Bergen Kunshall.

22. oktober 2021 stilte jeg noen spørsmål til direktør Axel Wieder i Bergen Kunsthall. Slik svarte han meg:

DS: What intrigues me, is the relationship between Bergen Kunsthall and Bergens Kunstforening. Bergens kunstforening «owns» Bergen Kunsthall. 

AW: I had a look in our vedtekter. The name Bergen Kunsthall is mentioned twice, once in the way that you mention, describing an «ownership». This relates in my understanding to the property, the building, since it names the physical address: «Foreningen eier og forvalter Bergen Kunsthall, Rasmus Meyers allé 5.»

The second time, Bergen Kunsthall is mentioned in a much broader sense in the formål: «Foreningens formål er å vekke sans for og kjærlighet til bildende kunst. Gjennom Bergen Kunsthalls virksomhet skal foreningen fremme forståelse og engasjement for nasjonal og internasjonal samtidskunst.» I understand the name Bergen Kunsthall as what is called a «business name» in English, a name under which an organisation or company operates, which might be different to the legal name (which is Bergens Kunstforening). Bergen Kunsthall is not a separate organisation, it is not registered separately. In practice, the name Bergen Kunsthall was used since the year 2000 to describe the output and the organisation.

Her sier direktøren at bestemmelsen i § 3 innebærer at navnet Bergen Kunsthall er et «forretningsnavn» som foreningen virker under, mens det juridiske navnet er Bergens kunstforening.

AW: Most importantly, though, as a result of what I describe above, Bergen Kunsthall is a membership organisation, and the membership – the support through members and our activities for members, such as Julelotteriet, previews for members etc., are really important parts of the work of the organisation.

Her skriver Wieder at det er Bergen Kunsthall som er medlemsorganisasjonen. Ovenfor har han hevdet at Bergen Kunsthall ikke er en selvstendig (separate) organisasjon. Jeg spurte ham også om hvilket ansvar styret i Bergens kunstforening har.

DS: What is now the role of the board in the running of Bergen kunsthall? Who is responsible towards the General Assembly, and delivers the annual report and economic statement?

AW: As you describe, per our statutes the board is responsible to the General Assembly, and the board signs the economic statement presented at the general assembly.

We are not obliged anymore to make an annual report in the formal setup of a «styrets årsberetning». Due to a change in laws in 2018 we are, as a «små foretak», released of the duty to submit an annual report to Brønnøysund. We make our own annual report instead in a more comprehensive format that the board has wished for, which is presenting statistics and a programme overview to our members, funders and partners. The administration – I and the team of Kunsthallen – are preparing this annual report as delegated from and on behalf of the board.

Her får vi vite at «we» (og med det må han vel mene kunstforeningen) ikke lenger er forpliktet til å avgi en årsberetning til generalforsamlingen i Bergens kunstforening, fordi den ikke lenger er forpliktet til å avgi rapport til Brønnøysundregistrene. I vedtektene fra 2018 står det i § 13.3 om hva generalforsamlingen skal behandle: underpunkt 2 «Årsberetning», og i underpunkt 3: «Revidert regnskap» med revisjonsberetning». Det vil være et brudd med en forenings karakter om det ikke er det valgte styret som står ansvarlig overfor årsmøtet, og derfor må fremlegge både årsberetning og regnskap

I vedtektene § 7 om styrets ansvar står det ikke noe om at styret skal legge frem årsberetning eller regnskap for generalforsamlingen, bare at det skal innkalle den. Allikevel skal generalforsamlingen behandle begge. Betyr dette at styret i Bergens kunstforening står mindre ansvarlig overfor generalforsamlingen enn vanlig i foreninger? Det virker som Bergens kunstforening her innfører en ny organisatorisk praksis for kunstforeninger.

Har styret i Bergens kunstforening bedt om en kortfattet årsrapport fra direktøren i stedet for en fyldig årsberetning som foreningens styre tidligere har avgitt overfor medlemmene (av foreningen) og som generalforsamlingen skal behandle? Da kan vel generalforsamlingen ikke gjøre styret ansvarlig for annet enn økonomisk forhold. Styret er i følge § 7.2 ansvarlig for «planer, budsjetter og retningslinjer» for foreningen. Da må vel de være tematisert i årsberetningen? De siste årsrapportene har ikke det.

I 2020 er det som Bergens kunstforening har forsvunnet fra Bergen Kunsthalls kommunikasjon om seg selv. Virksomheten fremtrer nå som Bergen Kunsthall. I et dokument som heter «Bergen Kunsthall» er det en årsrapport for 2020. I årsrapporten på 32 sider, der bare 7 sider er tekster, nevnes hverken Bergens kunstforening eller dens styre med ett ord. Det er direktøren som avgir rapporten til generalforsamlingen, ikke det styret den har valgt og som har ansatt direktøren. I forhold til den store aktiviteten den rapporterer om, er den ganske summarisk og lite reflekterende, problematiserende og fremadskuende. Den har et preg av informasjonsbrosjyre. Det står i informasjonsmateriell fra Bergen Kunsthall at man kan bli medlem av kunsthallen.

Frem til 2017 het årsberetningen «Styrets årsberetning», styrets leder presenterte beretningen, og det fremgikk på forsiden at det var Bergens kunstforenings og Bergen Kunsthalls årsberetning. Siden er det som Bergen kunsthall arbeider helt uavhengig av kunstforeningene, og at det er kunsthallen man blir medlem av, og ikke foreningen.

Det er underlig at foreningens eierskap til Bergen Kunsthall, både som institusjon og bygning, ikke kommer frem i Bergens kunsthalls egenpresentasjon. Når det i en presentasjon av Bergen Kunsthall står at «Bergen Kunsthall ble etablert i 1838 som Bergens kunstforening», er det som kunsthallen forsøker å gi en lang historisk legitimering av sin helt nye sosiale og organisatoriske praksis. Men det er ingen tvil om at Bergen Kunsthall er en imponerende og i norsk sammenheng en fornyende kunstinstitusjon.

Bergens kunstforening møter pandemien – utdrag fra årsrapporten om Bergen Kunsthall i 2020[10]

Vi så et dramatisk fall i antall besøkende i 2020, der 21 000 besøkte utstillingene (2019: 39 000), 6 100 besøkte arrangementene (2019: 35 000) og 1 600 deltok på formidlingsprogrammet vårt (2019: 5 400). Samtidig så vi en tilsvarende økning i seere på våre digitale arrangementer med 37 000 (2019: 4 500). Tross utfordringene knyttet til planlegging av større arrangementer klarte vi å tilpasse den planlagte produksjonen og åpne utstillinger når vi kunne, og vi åpnet seks utstillinger dette året. …

På arrangementsfronten fulgte vi tre strategier som ga fleksible muligheter: Et samarbeid med Bergen Kjøtt om å etablere en midlertidig live plattform med større kapasitet og trygg avstand, for live arrangementer når mulig og ellers innspilling av strømmede arrangementer. Digitale formater med profesjonell produksjonsstandard, inkludert live-strømmete arrangementer, podcasts, videoomvisninger og digital tekstpublisering. Langvarige arrangementer med fleksible åpningstider. Bergen Kunsthall produserte 101 arrangementer i 2020, mot 226 året før. 38 av arrangementene var strømmet og 27 av disse var kun tilgjengelig digitalt.

Formidlingsprogrammet ble også hardt rammet av restriksjonene, men var så aktivt og åpent som vi klarte. Vi tilbød omvisninger for mindre grupper og skoleklasser når restriksjonsnivåene tillot det. I tillegg produserte vi populære oppgavehefter som familier med barn selv kunne bruke i utstillingene, og videoomvisninger i utstillingene for mennesker som ikke kunne oppsøke oss.

Ved utgangen av 2020 hadde Bergen Kunsthall 644 medlemmer.[11] Pandemien til tross så har også dette siste året hatt et fantastisk program med entusiastiske tilbakemeldinger – med minneverdige utstillinger, spennende live-arrangementer, økt digital aktivitet, og mange pågående og nye samarbeid som vi ikke for noe ville gått glipp av. Takk til alle dere som ble med oss og støttet Bergen Kunsthall. Vi gleder oss til å se deg igjen! – Axel Wieder, direktør Bergen Kunsthall.

Bergen Kunsthall har et omfattende internasjonalt nettverk, også i 2020. «En utstrakt bruk av samarbeid og nettverk som strategi ligger til grunn for utviklingen og gjennomføringen av vårt arrangementsprogram.»

For (festspill)utstillingen med Joar Nango samarbeidet Kunsthallen med et bredt spekter av kunstnere og håndverkere på Vestlandet og i Finnmark. Denne utstillingen er også presentert i partnerskap med Festspillene i Bergen. Carte Blanche produserte en ny performance i respons til utstillingen som ble fremført i utstillingssalene. Verk fra utstillingen ble kjøpt inn til samlingene til KODE, Sametinget, og Astrup Fearnley Museum. En del av utstillingen vil reise til La Loge i Brüssel i desember 2021. En bok knyttet til utstillingen blir publisert av Bergen Kunsthall i 2021 i samarbeid med Sternberg Publishers og La Loge.

Utstillingen til Jef Geys er et samarbeid med Kunsthalle Bern, hvor en versjon av utstillingen vil bli vist i mai 2021. En bok om kunstneren utgis i samarbeid med Koenig Books. Nikima Jagudajevs prosjekt «Basically» er et samarbeidsprosjekt utviklet med internasjonale og bergensbaserte dansere og musikere. Prosjektet ble utviklet i samarbeid med Oktoberdans, BIT Teatergarasjen og deler av det vil blir presentert i samarbeid med Borealis – en festival for eksperimentell musikk i mars 2021. En ny versjon av prosjektet blir presentert på Shedhalle, Zürich.

Arbeidet med å styrke byens uavhengige arrangører og festivaler fortsatte gjennom både digitale og fysiske samarbeid med Bergen Art Book Fair, Transgender Awareness Week, Borealis – en festival for eksperimentell musikk, Bergen Internasjonale Filmfestival, Jungelen, LEKK, Aurakia og mange andre.

Et vellykket digitalt samarbeid var podcasten What’s Love Got To Do With It? av Beatrice Gibson, produsert av Bergen Kunsthall i samarbeid med KW Institute for Contemporary Art i Berlin, Camden Arts Centre i London og Mercer Union i Toronto. Re-Imagine Europe gikk inn i sitt tredje år og er et samarbeid med ti ledende europeiske institusjoner om å produsere nye bestillingsverk, gjesteopphold og workshoper med internasjonale kunstnere. Delfinansiert av EU-programmet Kreativt Europa, i samarbeid med Paradiso (NL), Sonic Acts (NL), Elevate Festival (AT), Lighthouse (UK), INA GRM (FR), Kontejner (HR), A4 (SK), Disruption Network Lab (DE) og Ràdio Web MACBA (ES).

Ingen norske kunstinstitusjoner utenfor Bergen nevnes i nettverket. Bergen Kunsthall er ikke medlem av det norske nettverket av kunsthaller.

Økonomi

                                                           2020                                   2019

Diverse tilskudd                              17 505 104                        15 824 674

Andre driftsinntekter                     2 413 397                          3 660 127

Sum driftsinntekter                       19 918 501                        19 484 801

Derav:

Det kongelige kulturdep               9 990 000                         9 730 000

Bergen kommune                          4 896 875                        3 915 060

Bergen Kunsthall er internasjonalt orientert, samtidig som den har en sterk lokal forankring i Bergen. Kanskje er den organisatoriske og sosiale praksis som kjennetegner kunstforeninger ikke tilpasset kunstinstitusjoner med en så omfattende profesjonell estetisk praksis som Bergen Kunsthall.

2  De frivillige profesjonalitet – Rælingen kunstforening[12]

I Rælingen kunstforening møter vi profesjonalitet uten ansatte, med mange frivillige i tillitsverv, en fininnstilt styringsstruktur, og flere underavdelinger i en «moderforening». Den ble i 2004 som den første kåret til «Årets kunstforening» av Norske Kunstforeninger. Årsberetningen for 2019 forteller i detalj om virksomheten.

Året som gikk

Rælingen kunstforening har hatt 40-års jubileum i 2019. Dette ble behørig feiret. Vi hadde 2 omvisninger på Stortinget for å se på kunst der. Meget vellykket!  Videre hadde vi omvisning på Munchmuseet. Jubileumsutstillingen var med Magne Rygh i september. Viseklubben arrangerte jubileumskonsert 5. september med Frode Johansen.  Vi hadde jubileumstur til Tallinn i september. Vi fikk se mye vakker kunst og koste oss med mange felles måltider. Vi arrangerte jubileumsmiddag 12.oktober på Lørenskog skiklubbs hytte. Vi inviterte alle medlemmer, tidligere ledere, æresmedlemmer, leder av kulturrådet, kultursjef og AKFO. Ikke alle kunne komme, men de som kom, holdt fine taler. Alle medlemmene var invitert.  Geir åpnet festen med et stev, noe som ordføreren fulgte opp senere på kvelden!  Det ble servert god mat og drikke. Vi var enige om at det hadde vært en vellykket kveld!

Medlemmer

Foreningen har 267 betalende medlemmer og to æresmedlemmer ved årsskiftet, 43 færre medlemmer enn i fjor. Nedgangen skyldes bl.a. at medlemmer har flyttet eller av andre årsaker har meldt seg ut, noen har ukjent adresse og noen har falt fra.  I tillegg kommer 78 familiemedlemmer slik at antall registrerte medlemmer er 347. 13 betalende medlemmer er innmeldt i løpet av 2019 mot 14 i 2018, dvs. en stabil tilgang.  Det er fortsatt viktig å se på tiltak for å bevare, og om mulig, øke antall medlemmer.

177 (51%) av medlemmene bor utenfor kommunen, og 177 (51%) av medlemmene er mer eller mindre aktive i datter­foreningene. 58 (17%) av medlemmene bidrar aktivt som utstillingsverter og i komitéer. 226 (65%) av medlemmene og 205 (76%) av de betalende medlemmene har registrert e-postadresse.

Det har vært mange tillitsvalgte, i alt skal 30 tillitsverv fylles; styre, husstyre, revisorer, valgkomité, vaktleder og vakter, kunstutvalg og utstillingskomité, åpningsansvarlig, internett (websider og digital markedsføring), strategigruppe. Dessuten har enkelte eksterne verv. Det er avholdt 12 styremøter med 80 behandlede saker i perioden, inklusive sommeravslutning og juleavslutning, samt noen arbeidsmøter i forbindelse med utstillinger og prosjekter.

Styrets strategiprosess

Styret nedsatte tidlig i perioden en strategigruppe med to medlemmer. Gruppa har arbeidet gjennom hele året. Gruppa planla og gjennomførte et strategiseminar i april. Gruppa planla også et seminar i oktober, med dette måtte avlyses pga sykdom. Det blir nye strategiseminar i 2020.

Første utkast til nytt årsjul ble presentert på seminaret, og tilbakemeldinger er innarbeidet i dokumentet. Gruppa reviderte og videreutviklet sjekklisten for utstillinger. På grunn av underskudd i 2019, har styret startet en diskusjon om hvordan vi kan redusere utgiftene.

Ivareta vertene

Inspirasjonsmøte 15. mai i Sandbekkstua. Dessverre var det dårlig frammøte. Alle vertene får bladet ”Kunst +”.

Økonomi

Omsetningen av formidlet kunst har i 2019 vært kr 277 460 mot kr 468 878 i 2017, og har gitt kr 75 213 i provisjon. Øvrige driftsinntekter på kr 130 352 gir samlede driftsinntekter på kr 205 565. Driftskostnadene var kr 306 285 mot kr 292 282 i fjor, som gir et driftsunderskudd i 2019 på kr 100 720 mot et driftsoverskudd på kr kr 13 511 i 2018. Etter finansinntekter med kr 3 071 er det totale underskuddet på kr 97 649.

Åpen stue hadde i 2019 et underskudd på kr 1 368, Rælingen viseklubb et underskudd på kr 14 052, og RKFs Maleklubb et underskudd på kr 3 358, et samlet underskudd i datterforeningene på kr 18 778. Holder vi datterforeningene utenom, var underskuddet for moderklubben i 2019 på kr 78 871 mot et tilsvarende overskudd på kr 17 336 i 2018.

Resultatene i de forskjellige enheter er disponert mot de enkeltes egenkapital. Verdien av varige driftsmidler etter avskriving og vår kunstsamling er ved årsslutt kr 720 123, en nedgang på kr 7 960 fra i fjor. Omløpsmidler ved årsskiftet er kr 313 959, en nedgang på kr 96 214 fra fjorårets kr 410 173. Den totale balansen er dermed på kr 1 034 082 mot fjorårets kr 1 138 256. Andelen bunden egenkapital i moderklubben er kr 200 000.

Rælingen Viseklubb, RKFs Åpen stue og RKFs Maleklubb fører egne regnskap, resultat og balanse er tatt med i RKFs regnskap. Utgifter i RKFs fotoklubb betales av medlemmene, og de fører derfor ikke noe regnskap.

Vår kunstsamling

Mesteparten av våre bilder henger på Løvenstadtunet. I tillegg har vi den store samlingen «Ca 25 tegninger» av Olav Christopher Jenssen som har en sentral plass på Rælingen Rådhus. Vi har et bilde av Bjørn Ransve på Smestad skole og et bilde av Pushwagner på den nye rehabiliterte skolen i Blystadlia. Våre fem utendørsskulpturer er plassert i området rundt Sandbekkstua. Vi har i løpet av 2019 ikke gått til anskaffelse av ny kunst.

Forsikringer

Alle våre forsikringer er i IF. Vi har forsikret inventaret for kr 75 000,-.  Våre utvendige skulpturer er forsikret for til sammen kr 125 000,-. Vår kunst som er utlånt til Løvenstadtunet, Smestad og Blystadlia inngår i forsikringen til Rælingen kommune. Kunst blir forsikret for hver utstilling. Vi benytter oss her av avtale som er inngått mellom Norske Kunstforeninger og IF. Forsikringene våre vil bli gjennomgått med forsikringsselskapet i løpet av våren 2020.

Frivillig innsats

All vår virksomhet er basert på frivillighet, og nærmere 50 ulike navn står på listene våre over tillitsvalgte og utstillingsverter. Å angi hvor mange timer som pr år som er medgått er vanskelig å beregne, men i tillegg til oppmøte og deltagelse i alle arrangementene og utstillingene, kommer det svært mange timer med planlegging og forberedelser. Ingen får lønn for arbeidet med unntak av utstillingsvertene på sommerutstillingen som krever ansettelse siden vi må stille med verter 6 dager i uken i minst fire uker.

Utstillinger

I 2019 viste kunstforeningen totalt 13 utstillinger i ulike teknikker, uttrykk og tematikk, inkludert sommerutstillingen.

Utstiller	Formidling brutto	Antall besøkende
RKF’s Maleklubb	9 700		219
Line With	0		108
Finn Harsem (+ 6 kataloger á 50,-)	18 500		197
Marit Engen Skagestad	31 000		193
Karen Patricia Lea	10 000		193
Astrid Slettevold	7 800		258
Pushwagner	70 750		413
Sommerutstillingen	61 400		715
Magne Rygh	2 400		199
Thunæs/Campana	22 010		173
Rælingsutstillingen	24 100		393
Johansen/Ødegaard	16 500		244
RKF’s Fotoklubb	3 300		150
Total brutto omsetning	277 460		3455

Det har vært gjennomført minikonserter ved åpningene for å skape blest og hygge.  Musikken har vært variert og inspirerende med temaer som passer til utstillingene. I tillegg til besøkende i åpningstidene, kommer besøk fra skoler, samt alle de som deltar i våre andre aktiviteter og ser utstillingene som en del av sitt besøk. Kunstforeningen har egen Facebook-side og Instagram-konto. Ada Bakke er ansvarlig for oppdateringer. Ada er i tillegg ansvarlig for betalt annonsering på Facebook som langt på vei har erstattet avisannonser. I tillegg finnes det en Facebook-gruppe for RKFs Fotoklubb.

Sommerutstillingen

Årets utstilling ble avholdt i Sandbekkstua i perioden 29. juni – 28. juli 2019, og ble planlagt på samme måte som tidligere år. Vi hadde ny leverandør av kunst; Gyldenløwe kunsthandel. I tillegg hadde vi invitert tre lokale kunstnere: Svein og Vera Solem og Gry Solberg. Det var Inger Wangensteen og Inger Kristensen som var verter i utstillingsperioden. Rælingen kunstforening hadde en prosjektgruppe som hadde ansvaret for utstillingen.  Det var veldig mye bra kunst fra kjente kunstnere. Det ble solgt 15 kunstverk samt noen bøker for kr 63 450. Det var 715 besøkende. Besøket var dårlig, og antallet solgte bilder var 1/3 av solgt i Sommerutstillingen 2018. Det ga oss et underskudd på kr. 37 225. Etter søknad til Rælingen kommune, fikk vi dekket kr 11 432. Normalt brukes overskuddet til arbeid for barn og unge. Det må nå dekkes på annen måte.

Kunstutvalget

Utvalget har i 2019 bestått av Ada Bakke, Oddny Hoff, Frode Delbekk, Harald Jørstad og Hanna Carina Krogstad, og det er blitt holdt 4 utvalgsmøter. Hanna Carina Krogstad avløste Ada Bakke som leder. Kunstforeningen har arrangert 13 kunstutstillinger i Sandbekkstua, inkludert Maleklubbens utstilling, Fotoklubbens utstilling, Sommerutstillingen og den juryerte Rælingsutstillingen. Årets Rælingsutstilling hadde flere søkere enn fjorårets utstilling.

Foreningen har mottatt søknad om utstillingsplass fra 24 søkere, det er én mer enn fjoråret. Noen har søkt igjen samme år etter avslag. På grunn av fullt utstillingsprogram langt frem i tid, ble det på høstmøtet bestemt midlertidig inntaksstopp- og vurdering av søknader frem til 1. kvartal 2020. Denne vurderingen er dessuten gjort i forbindelse med evalueringen av søke- og strategiprosessen, som har vært tema på møter gjennom året, så som tidligere år: Vi vurderer om flere søknader om gangen kan bidra til å gjøre et mer langsiktig planlagt utvalg av kunstnere, som også bidrar til mer variasjon i kunstuttrykkene.

Vertskomitéen

Det ble gjennomført 42 vakter på våren, i tillegg til vaktene under RKFs Malerklubbs utstilling. På høsten ble det gjennomført 28 vakter. En stor takk til Inger Wangensteen som organiserte vertene, Vertene gjør en uvurderlig innsats, og vi er dem stor takk skyldig. De får nå tilsendt tidsskriftet «Kunst +».

Huskomitéen

Huskomitéen har hatt fire møter og 2 dugnader i 2019.

• Mai – dugnad, 15 medlemmer møtte opp. Vi skrubbet vegger, tak og gulv. Vinduene ble pusset. Andre jobbet ute med raking og rydding.
• Juni – Sonny og Oddny luket bed og rakte.
• Oktober – dugnad, 5 frammøtte. To skuret gulv, en bar ved inn i oppgangen og to jobbet ute med ved for neste år. Det var forferdelig regnvær, slik at det var ikke mulig å rake ute.

Sonny har handlet alt til kaffen, og vasket jevnlig håndklær og kluter på kjøkkenet. Astrid har handlet alt av papir og såpe.

Frode Delbekk har ordnet med trege låser og lys som ikke virker som de skal.

Lions-klubben «Petrine» vasker gulv, kjøkken, bord og stoler etter hver utstilling.

Trygve Grøndalen og Boye Wangensteen har jobbet med å få fram ved til Sandbekkstua. Noe er ferdig kløyvd, resten tas til våren. Dette bli ved i mange år framover!

Museplagene i stua har vært håndtert av Boye Wangensteen. Ordensregler er hengt opp på kjøkkenet.

Utleie av Sandbekkstua

Styret har hatt en gjennomgang av utleieregler og -reglement med Rælingen Kommune. En endelig avtale er på plass. Rælingen Kunstforening kan leie ut Sandbekkstua til kommunale enheter, foreninger og organisasjoner i Rælingen, forutsatt at lokalene skal brukes til møtevirksomhet og markeringer. Rælingen kommunes enheter skal ikke betale leie.

Sandbekkstua kan ikke leies ut til private arrangementer. Eventuelle unntak må godkjennes av RKF’s styre.

RKFs Maleklubb

Maleklubbens medlemmer maler mandagskvelder og onsdager på dagtid, når Sandbekkstua er ledig. Vi korrigerer hverandre under malingen. Vi hadde årets medlemsutstilling i januar i Sandbekkstua. To av våre medlemmer hadde separat/felles utstilling i regi av RKF. Noen av medlemmene delte på å være Månedens kunstner i Rælingen bibliotek. Er blitt endret til å være månedens kunstner over 2 mnd hver. Vi ble daglig sett i avisen, under DET SKJER i Romerikes blad.

Vi hadde malekurs i Sandbekkstua med en anerkjent kunstner Geir Yttervik. Femten medlemmer deltok på kurs. Pga antallet ble to kurs gjennomført. Vi hadde et felles medlemsmøte i april.

Fem medlemmer dro på kunsttur til Skagen i mai, overnattet to netter på Brøndum hotell. Reiste med Color Line fra Larvik til Hirtshals. Sesongavslutning for våren med koldtbord, alle hadde med hver sin matrett.

Maleklubben startet opp igjen mandag 2 september. Samme dag så åpnet vi en kollektiv utstilling i frisørsalongen på Topp & Tå i Rælingen. Femten bilder var hengt opp. Ingen bilder ble solgt.

Fotoklubben inviterte medlemmer til å en visningskveld, av eventuelle motiver fra dem, som medlemmer kunne velge å male etter. Prosjektet blir videre fulgt opp i 2020.

Vi hadde vårt årlige medlemsmøte i november i Sandbekkstua. Det ble valgt ny kontaktperson og ny kasserer for 2020. Kontaktpersonen startet opp den 1. des. Noen faste oppgaver/prosjekter som tilfaller maleklubbens drift, ble fordelt blant medlemmer. Vi hadde Julebord den 9 desember, alle hadde med hver sin matrett.

Vi har fått 1 nytt medlem i 2019. Pr. 31. desember var vi 20 aktive medlemmer. Et viktig medlem som har fått svekket helse, er blitt et æresmedlem for maleklubben. Medlemstallet kan komme til å endre seg i 2020 til å bli færre.

RKFs Fotoklubb

I styret Hanne Rognerud (styreleder), Ann Lillehaug Berg, Anita Neby, Kari Hareide Lønstdal og Kåre Lenvik. Aktivitetene har vært holdt etter samme mønster som tidligere og bestått av bildevisningskvelder, klubbkvelder og utflukter, men med noen nye varianter.

Gjennom året har det vært avholdt:

8 bildevisningskvelder

8 klubbkvelder med konkurranse «Kveldens bilde»

5 foredrag

3 workshops

10 utflukter inkludert Fotostafetten

Fotoutstilling

Sommer- og juleavslutning i Sandbekkstua

Sosial kveld med middag på II Padrino

Et av foredragene i år var at 6 av medlemmene presenterte prosjektene sine. Dette var en ny vri, og den var svært vellykket og ble godt mottatt av de som var der. En annen morsom variant var workshop om matfotografering på II Padrino, ledet av Eva Brænd. Kjøkkenet på II Padrino stilte med matretter vi kunne øve på og serverte i tillegg pizza til deltakerne.

En av bildevisningskveldene ble avholdt sammen med maleklubben. Maleklubben kunne velge noen av bildene som de kunne male. Det var en vellykket vri, prosjektet har fortsatt etterpå og er fortsatt pågående. Årets fotoutstilling fikk mye skryt, gode bilder som var profesjonelt presentert.

Til de faste fotokonkurransene ble det levert 142 bilder, en økning på 56% fra 2018. Det var 21 bidragsytere, 2 mer enn året før. Også antall frammøtte til konkurransene har økt, 31% mer enn 2018. Antall aktive ligger fortsatt bak 2017-nivået, og styret vil ha fokus på å lage et program som engasjerer og å finne nye, interessante prosjekter.

RKFS Viseklubb

På siste årsmøte i Rælingen viseklubb var det ikke mulig å få valgt et fullstendig styre. En arbeidsgruppe bestående av Oddrun Stoll, Jan Skjerve, Even Monsrud og Jan Eigil Bakke ble opprettet. Den eneste med et klart verv var Jan Skjerve, kasserer. Even Monsrud ble i løpet av perioden syk og dermed borte for arbeidsgruppen.

Arbeidsgruppen har hatt 4 møter i denne perioden og det har blitt arrangert 2 konserter. Den første konserten fant sted onsdag den 22 mai. Vi hadde bestilt Sandbekkstua for anledningen og skulle ha utekonsert om været ville. Det viste seg at Sandbekkstua var dobbelbooket denne kvelden. Lederen for RKF hadde derfor fått klubbhuset på Løvenstad for RVK. Været var ikke helt med oss og ved klubbhuset var det ikke egnet for utekonsert. Konserten ble derfor avholdt innendørs. Den gikk bra og etterpå hadde medlemmene i viseklubben sommeravslutning.

I forbindelse med kulturukene i Rælingen hadde viseklubben konsert med Frode Johansen torsdag 5 september. Konserten ble arrangert av en prosjektgruppe fra viseklubben bestående av Liv Sandstad og Astrid Olsen. Det var en svært vellykket konsert med 32 solgte billetter pluss noen hjelpere fra klubben. Frode Johansen er svært kjent på Romerike. Derfor var det mange ukjente ansikter på konserten. Det var positivt! Etter konserten var det allsang og åpen scene en times tid. Erfaringen med åpen scene etter konsert er at de fleste av publikum går etter konserten. Så det kan vi droppe heretter, selv om det ble en times hygge for de gjenværende. Det må sies.

Alle medlemmene i arbeidsgruppa er med i Visevennene, derfor har vi hatt god kommunikasjon innad i gruppen.  Likevel har aktiviteten i viseklubben vært på sparebluss. Da vi arrangerte juleavslutning torsdag den 21 november var det likevel stor oppslutning og god stemning. Det ble julestemning og åpen scene. Hyggelig og takk for det. Klubben bør være liv laga.

Åpen stue

Åpen stue, den yngste datterforeningen til Rkf, rundet ti år i 2019, det ble feiret med minikonsert med Trond Granlund band ved sommeravslutningen. Våre treff er godt besøkt, i år har vi tellet og snittet er 31 personer.  For første gang kunne vi ved et arrangement ikke slippe inn alle som strømmet til, det var med tema Grønberggutta, derfor ble det arrangert på nytt.

Opplegget med treff midt i uka, midt på dagen i uka etter ny kunstutstilling er godt innarbeidet.  Fast er også at vi ønsker velkommen med kaffe og nystekte vafler kl 1100 samt at kåsøren presenteres kl 1130 etter at vi først har presentert kunsten på veggene.  I 2019 har vi hatt følgende kåserier og kåsører:

9.1.           Sagelvas historie v/ Sven  A. Arnesen

30.1.         Gamle filmer fra Rælingen v/ Tore Sten Gundersen

20.2.         Historier om Grønberggutta v/Helene Østby, Lørenskog historielag

13.3.         Fetsund lenseminneforening v/Turid A. Pettersen, Fetsund lenseminneforening

3.4.           Havfiske v/Per Oppegaard

8.5.           Historien om gutta på skauen v/Steinar Bunes

29.5.         10-årsjubileum, minikonsert  v/Trond Granlund band

11.9.         Sommerhytta på 9 m2 v/Turid L. Nygård

25.9.         Historien om Grønberggutta II v/ Helene Østby

16.10.      Kvinneskjebner i Rælingen v/Lene Skovholt

6.11          Høstens bøker v/biblioteksjef Pia Løvgren

27.11.      Juleavslutning m/Astrid Olsen m/sang og gitar

Til jubileumskonserten fikk vi et tilskudd på 3.000 kr fra RKF som ble betalt direkte til Granlund.  Ellers har vi våre inntekter fra åresalg, utgiftene går til kaffe, vafler, gevinster, kotekopper til kåsører, kåsører utenfra får også honorar og reiseutgifter. Da vi startet året hadde vi 3.230 kr, årets drift viser et underskudd på 1.368 kr og vi går dermed det nye året i møte med 1.862 kr i kassa, vi har ingen bankkonto.

Basisgruppa vår er Oddny Hoff, Turid Abelset, Kjersti og Harald Jørstad, Kari Halvorsen og Hildegunn Romstad.  Jorunn Grøndalen var med i gruppa i 10 år, fra oppstarten av gruppa i mars 2009 til sin død i mars 2019. Informasjonen om arrangementene skjer ved vår egen plakat ved stua, ved informasjon til Romerikes Blad – Hva skjer og kanskje vesentligst via Rkf, takk for videreformidlingen.

Rælingen kommune

Rælingen kommune eier Sandbekkstua. Rælingen kunstforening har en leieavtale som nå er reforhandlet. Vi har gode betingelser, men må følge retningslinjer som settes av kulturavdelingen. Kommunen er opptatt av at foreninger som disponerer lokaler gir noe tilbake til publikum i form av åpne arrangementer og aktiviteter. Der burde vi ikke møte noen problemer. Det er ikke mange foreninger i kommunens lokaler som tilbyr styrte arrangement og aktiviteter rettet mot publikum over 100 dager i året!

Samarbeidet fungerer fortsatt godt. Vi samarbeider med kommunen om Kulturelle Skolesekkprosjekter. Men vi har blitt varslet om at det kan komme innstramminger. Oddny og Inger fra styret i kunstforeningen har deltatt på to hobbyverksteder arrangert av Rælingen kommune på biblioteket.  Biblioteket legger til rette med materiell til virksomheten. Det møtte i alt opp ca 50 ivrige deltakere. Den siste dagen, 23.11, kom og gikk det så mange barn at vi mista litt tellinga!

Nytt kulturbygg

Rælingen kunstforening har deltatt i forberedende møter i planleggingen av det som lenge så ut til å bli et kulturbygg som også skulle få lokaler til både opplæring og visning av kunst. Men i siste forslag var alle lokaler øremerket kunstaktiviteter fjernet fra planene. Heldigvis, og dessverre, ble planene stoppet i påvente av ny politisk behandling fordi de politiske ønskene ikke kunne løses med de tildelte budsjettene.

Kunstutvalg for arbeid med kunst i offentlig rom

Rælingen kunstforening har deltatt i forberedende møter for å etablere en ordning for finansiering av kunst i offentlige rom og offentlige nybygg. Geir Hareide Andersen er utnevnt som RKFs representant i utvalget.

Kommunens kulturuke

RKFs utstilling med Magne Rygh var åpen under kulturuken. Rælingen Viseklubb arrangerte visekonsert i Sandbekkstua.

Den kulturelle skolesekken

I forbindelse med utstilling til Magne Rygh i september ble det gjennomført et DKS-prosjekt i samarbeid med kommunen. Ansvarlig fra RKF var Liv Hoel Sandstad med hjelp fra Eva Nigar og Oddny Hoff. Det var ca 200 elever som fikk orientering om stua og kunstneren og anledning til å utfolde seg på papir inne i stua. RKF mottok kr 10 000,- i støtte fra Norske Kunstforeninger til prosjektet.

Kunststipend

Foreningen har ikke delt ut eget stipend i 2019.

Media

Romerikes Blad har i løpet av året ikke laget én eneste sak fra utstillingsåpningene våre. Det eneste som står i avisen er sakene fra muligheten til å legge arrangementer inn i «Det skjer» og å benytte «Skrivestuen» hvor vi selv kan skrive saker. Er sakene gode nok, blir de publisert.

Styret bestemt seg i april 2018 for å prøve uten annonsering i Romerikes Blad siden det ser ut til at avisen ikke lenger tror at avisens lesere er interessert i kunstforeningenes aktiviteter. Vi har foreløpig ikke tatt opp igjen annonseringen.

Barnekunst

Foreningen har et mål om å gi barn en opplevelse og forståelse av ekte kunst gjennom «Barnas kunstklubb», men det er heller ikke i 2019 gjennomført nye prosjekt for salg av kunst til barnerom.

Internett og annonsering

Rælingen har hatt oppdaterte web-sider kontinuerlig siden 1996, og var første kunstforening med egne hjemmesider. Teknisk drift av sidene har blitt gjort kostnadsfritt av Nettaktiv, som også har dekket leie av web-hotell. Arbeidet med nye nettsider ble besluttet og igangsatt i 2017, og ble satt i drift i 2018. Kunstforeningen har egen Facebook-side og Instagram-konto. Ada Bakke er ansvarlig for oppdateringer. Ada er i tillegg ansvarlig for betalt annonsering på Facebook som langt på vei har erstattet avisannonser. I tillegg finnes det en Facebook-gruppe for RKFs Fotoklubb.

Invitasjoner

Styret besluttet tidlig i 2019 å gå over til digital utsending av invitasjoner. Så langt har vi gjennomført dette ved å sende ut halvårsprogrammet i posten til alle medlemmer sammen med giro for kontingenten for de som skal ha det. Den enkelte utstilling annonseres nå på Facebook, mens invitasjoner sendes ut i nyhetsbrev. Nesten ¾ av medlemmene abonnerer på nyhetsbrevene, men det betyr altså at over ¼ av medlemmene ikke får utstillingsinvitasjon før hver enkelt utstilling. Vi oppfordrer så mange medlemmer som mulig å melde seg på nyhetsbrevene. Nyhetsbrevene har med dette fått en helt sentral rolle i arbeidet vårt. Hanne Rognerud har ansvaret for å sende ut nyhetsbrevene.

Turer og andre aktiviteter

Kunsttur til Tallinn. Det var 30 påmeldte på turen, 29 deltok. Deltakerne ga gode tilbakemeldinger på innholdet og oppholdet i Tallinn.

3 Den markedsorienterte profesjonalitet – Fra Ålesund kunstforening til KHÅK

Ålesund kunstforening betrakter seg selv som et kommersielt galleri. Den holdt i mange år til på toppen av et kommunalt kulturhus, med inngang fra og vinduer vendt mot byparken. Det var gode lokaler og et populært sted å stille ut. Den utmerket seg alltid med stor omsetning av kunst. Foreningen hadde ansatt sekretær, og en kunstsamling med vekt på regional kunst. Samlingen var ikke permanent utstilt, deler av den var utleid, andre deler er deponert i magasin på Sunnmøre Museum.

I 2017 skjer det ren radikal omlegging. Kunstforeningen går inn i et samarbeid med Stiftelsen Kjell Holm, som eier en betydelig kunstsamling av både eldre og nyere norsk kunst. Det avtales at foreningen skal flytte til leide lokaler i sentrum av Ålesund, eid av Stiftelsen Kjell Holm. Foreningen skal forvalte Stiftelsens samling, blant annet ved å stille ut deler av den i samme lokaler som foreningen har sine utstillinger. Den nye konstellasjonen får navnet KHÅK Kunsthall – Kjell Holm Ålesund Kunstforening. For forvaltningen får Ålesund kunstforening et honorar på 200 000 kroner i året, som fortrinnsvis skal brukes til å subsidiere utstillinger med et lavt salgspotensial. Stiftelsen kan også etter søknad bevilge andre tilskudd til foreningen.

Det spesielle ved Ålesund kunstforening at den ikke får noen fast driftsstøtte fra Ålesund kommune. Den er nødt til å hente det meste av sine driftsinntekter fra provisjon på salg av kunst, honorar for forvaltningstjeneste og andre egeninntekter. Utstillingsprogrammet må settes opp med tanke på de salgsinntekter de kan antas å ha (slik altså Bergens kunstforening. og alle andre norske kunstforeninger måtte gjøre før 2005, og mange må gjøre fortsatt).

I november 2021 hadde jeg en mailutveksling med daglig leder Ida Haugland. Dette er utdrag av samtalen:

Er KH og ÅK to selvstendige organisasjoner, med hver sin plikt til årsberetning og regnskap, og med forskjellige styrer?

Det er to selvstendige organisasjoner med hver sin plikt som du sier, og forskjellige styrer.  

Hvordan er avtalen mellom KH og ÅK, blant annet ved at du, som ansatt i ÅK, også er daglig leder for KH?

ÅK driver til daglig Kunsthallen, som eies av Stiftelsen Kjell Holm. ÅK leier lokalet av KH. Jeg er daglig leder for ÅK, som holder til i KHÅK Kunsthall. Jeg er ansikt utad for Kunsthallen og drifter denne. 

Yter KH noe økonomisk bidrag til KHÅK og dermed også til ÅK?

Vi får årlig utstillingsstøtte etter søknad, på 200 000 kr per år. Noen år har vi fått ekstra midler. Vi får ikke noe fra kommunen.

Hva var bakgrunnen for «konstruksjonen» KHÅK?

ÅK trengte nye lokaler og KH trengte noen som kunne stå for visning av deres kunstsamling. Løsningen ble en samlokasjon, hvor ÅK er manager for KHs samling mot et mangementhonorar og leie av deres lokaler. Samlingen til KH påvirker ikke resten av vår utstillingsvirksomhet, annet enn at vi setter av perioder i programmet hvor vi viser deler av samlingen, enten alene eller sammen med vår egen samling. 

Jeg ser at ÅK har lagt seg på en salgsvennlig linje, både i utstillinger og med grafikkutsalg. Slik har vel ÅK alltid virket, så langt tilbake som jeg kjenner til.

Vi er et kommersielt galleri som er avhengig av salg for å kunne eksistere. Vi får ikke støtte annet enn fra KH. Jeg var ikke ansatt da navnet KHÅK Kunsthall ble bestemt, men kan referere til at bruken av ordet kunsthall i navnet er blant annet begrunnet med at «kunsthall» signaliserer et rom for kunst hvor alle kan delta og besøke. Vi vil være tilgjengelige, oppdaterte og ønske alle som vil oppleve kunst velkommen. Det er etter hvert et begrep som har festet seg i dagligtalen, som folk assosierer med en tilgjengelig kunstscene.

Det som blant annet gjør KHÅK så spesiell som kunstforeningshall, er at den legger stor vekt på inntjening gjennom salg. Grafikktilbudet på nett er imponerende, og preget av salgbare arbeider. I årsberetningen forteller dere om enkelte av utstillingene om salget var som forventet, eller høyere eller lavere. Setter dere opp salgsmål for den enkelte utstilling?

Vi setter opp budsjetter for hver utstilling. Det er vanskelig å budsjettere, da utstillingenes tematikk eller uttrykk ofte skifter eller endres i prosessen med å produsere dem, og mottakelsen på hver utstilling er vanskelig å forutse. Likevel synes vi budsjett er nyttig, for å definere en retning og ha oversikt over året.

Hvordan har dere hittil taklet corona-epidemien?

Det har gått bra med oss økonomisk gjennom pandemien. Vi bestemte oss for å holde åpent i stedet for å stenge ned og permittere, og prøve å holde hjulene i gang, da vi ikke hadde enten pålegg om stenging. Vi holdt utstillingsåpninger digitalt på nett da vi ikke kunne ha besøkende i lokalet, og har tilpasset driften etter enhver tids gjeldende regler for smittevern. Det har vært arbeidsomt, men gitt mye tilbake

ÅK har jo en stor kunstsamling. Kjøpes det fortsatt verk inn til samlingen? Eller til KH-samlingen?

Det kjøpes inn til KH-samlingen, fortrinnsvis av kunstnere med lokal tilknytning. ÅK kjøper ikke lenger inn til samlingen. Grunnen er at vi ikke har midler til å kjøpe inn. Vedtektene er nå endret slik at det er mulighet til å selge fra samlingen. Det er ikke bestemt om dette skal gjøres, men muligheten ligger der nå. VI får dessverre ikke vist samlinga så ofte som vi ønsker, da vi er avhengige av inntekt på salgsutstillinger. Vi viser likevel samlingen så ofte vi kan, og har stadig diskusjoner om hvordan vi skal få vist og benyttet oss av denne best mulig. 

Er det noe kunstnerisk råd eller tilsvarende knyttet til samlingen?

ÅK har en innkjøpskomité, men denne er lite aktiv da vi ikke kjøper inn til samlingen. KH har brukt blant andre Ørnulf Opdahl som konsulent til innkjøp i samlingen. 

I årsberetningen for 2019 heter det blant annet:

2019 har vært et innholdsrikt år for Ålesund Kunstforening (ÅKF). De ansatte har jobbet aktivt for å nå ut til nye kunder, både private og bedrifter. Nettløsningen for kjøp av kunst er fullført, og er aktivt i bruk. Utvalget av grafisk kunst er økt, og den grafiske avdelingen i galleri og på nett viser nå 120 kunstnere. ÅKF har bistått med veiledning og gjennomføring av utsmykning til kontorlokaler, og det jobbes med å opparbeide et større kundekartotek og nye samarbeid med kunstnere, for å sikre aktivitet og inntekter fremover. De ansatte har holdt trykket oppe i sosiale medier, og får mye god respons der. Disse kanalene genererer også en del salg. Som representant for ÅKF har gallerileder Ida Haugland bidratt som jurymedlem for Norske Kunstforeningers Debutantpris på Høstutstillingen 2019.

13. januar 2022 fikk jeg mail fra styreleder Ingvild Vartdal i Stiftelsen Kjell Holm, som svar på en del spørsmål jeg hadde stilt henne. Dette er utdrag fra svaret.

Stiftelsen Kjell Holms formål er «å støtte og utvikle kulturelle og samfunnsgagnlige tiltak, i første rekke slike som er knyttet til stifterens fødeby Ålesund». Måloppfyllelsen skjer i hovedsak på to måter. Prosjektstøtte, hvor organisasjoner og foreninger som er registrert i Enhetsregisteret, samt næringsvirksomheter som bidrar til kulturelle og samfunnsgagnlige tiltak, kan søke om støtte til konkrete prosjekter. Dette skjer i halvårlige søknadsrunder.

Egne prosjekter, som Stiftelsen iverksetter i tråd med formålet. Etableringen av KHÅK Kunsthall og samarbeidet med Ålesunds kunstforening hører til i denne kategorien.

Det er inngått to avtaler mellom Stiftelsen Kjell Holm og Ålesund Kunstforening:

1 Leieavtale for lokalene, inngått i mai 2016. Varighet 10 år fra august 2016, med mulighet til forlengelse i 2 x 5 år. Leietaker skal bruke lokalene som Kunsthall, med blant annet permanente og midlertidige utstillinger, salg av kunst/bøker/plakater og avvikling av arrangementer som en del av virksomheten.

2 Avtale om forvaltning av og tilsyn med Stiftelsen Kjell Holms kunstsamling, inngått i mai 2016. Kunstforeningen skal gjøre kunstsamlingen tilgjengelig for publikum i KHÅK. Foreningen skal også forvalte og ha tilsyn med samlingen. For dette betaler Stiftelsen Kjell Holm en årlig godtgjørelse på 200 000 kroner + mva.

I tillegg har stiftelsen enkelte år bevilget utstillingsstøtte til Kunstforeningen. Dette skjer ut fra konkrete vurderinger, for eksempel knyttet til utfordringer skapt av Covid-situasjonen. Av det ovenstående vil det fremgå at stiftelsens relasjon til Ålesund Kunstforening delvis er forretningsbasert og delvis basert på støtte, men uavhengig av karakter er stiftelsens disposisjoner gjort for å oppfylle stiftelsens formål

Utgangspunktet for Stiftelsen Kjell Holms kunstsamling var Aksel Holm (Kjell Holms far) sin interesse for kunst. Kunstverkene han kjøpte inn var først og fremt ment til utsmykking i det ærverdige hjemmet der Kjell Holm vokste opp. Ifølge kunstmaleren Ørnulf Opdahl (tidligere styremedlem og kjenner av kunstsamlingen) var det estetiske og ønsket om kunst som passet inn i hjemmet viktigere for Aksel Holm enn verdien av kunsten. Kjell Holm var selv svært kunstinteressert, og utvidet samlingen ytterligere. Etter at stiftelsen arvet kunstsamlingen etter at Kjell Holm døde, har samlingen blitt supplert med kunst fra Ålesund og kunstnere med tilknytning til byen.

Det mest kjente verket i samlingen er utvilsomt «De ensomme gamle», også kalt «Husandakt», malt i 1851 av Adolf Tidemand. Han malte ni malerier med dette motivet, og et av disse eies av Nasjonalgalleriet. Samlingen inneholder også bilder av andre kjente norske bildekunstnere fra nasjonalromantikken og naturalismen, som Hans Gude, Nikolai Astrup, Frits Thaulow, Hans Heyerdal, Knut A. Baade og Gunnar Berg. Som du vil se av listen er det også nyere og mer moderne kunst i samlingen, i tillegg til en tung representasjon av lokale kunstnere som Chris Rønneberg, Olav Strømme og Terje Fagermo.

Ulike deler av kunstsamlingen vises kontinuerlig på KHÅK. Den største presentasjonen skjedde i forbindelse med stiftelsens 25-årsjubileum i august 2019. Da kuraterte Opdahl en utstilling på KHÅK der mer enn 100 av samlingens kunstverk ble vist. Det er ikke vurdert å slå stiftelsens kunstsamling og kunstforeningens samling sammen.

Den siste setningen var svar på mitt spørsmål om det var aktuelt å slå de to samlingene sammen. Konstellasjonen KHÅK er også et interessant eksempel på at en kunstforening har en privat stiftelse som sin «sponsor», og ikke en kommune.

---

[1] Se Solhjell, Dag (2017) «Dette er kunst», Universitetsforlaget.

[2] Gunnar Danbolt gir en god innføring i forståelse av den kontemporære kunsten i boken Frå modernisme til det kontemporære. Tendensar i norsk samtidskunst etter 1990 (2014), Samlaget, Oslo.

[3] I 1984 utkom boken «Kunstutstillingen. En håndbok for utstillingsarrangører» på Friundervisningens forlag. Den var skrevet av en forfattergruppe med representanter for Riksgalleriet og Norske Kunstforeningers Landsforbund, med Karin Hellandsjø som hovedredaktør. Andre titler særlig beregnet for kunstforeninger var «Galleriet og kunstutstillingen Håndbok for gallerier i planlegging, gjennomføring av kunstutstillinger og tvillingboken «Kunstneren og kunstutstilling. Håndbok for kunstnere i planlegging, forberedelse og gjennomføring av separatutstillinger», og «Stedet og kunstutstillingen. Håndbok ved planlegging, innredning og evalueriing av lokaler for kunstutstillinger», alle tre skrevet av Dag Solhjell og utgitt på eget forlag i 1994.

[4] Fra hjemmesiden 25.5.2021.

[5] Vedlegg til e-post 1. juni 2021. Tallene er hentet fra årsberetningen for 1995.

[6] Fra årsberetninger for 1999 og 2000

[7] Etter bygningens arkitekt Ole Landmark, som noen år tidligere også hadde tegnet nabobygningene Rasmus Meyers Samlinger.

[8] Den senere intendant Solveig Øvstebø ble ansatt der fra 1. september 2000. No5 er gatenummeret, Rasmus Meyers Allé 5.

[9] Utdrag er lett redigert.

[10] Det er gjengitt så mye fra denne årsrapporten for å gi et inntrykk av den store bredde og dybde i dens estetiske og sosiale praksis, og dens særlige evne til å tilpasse seg de begrensninger corona-pandemien skapte fra 12. mars 2020.

[11] Formelt er det vel foreningen som har medlemmer?

[12] Fra årsberetning for 2019.

| Til toppen |