Skiens kunstforening[1]
1880-1886
Det første skritt til dannelse av en kunstforening i Skien ble tatt i 1880, etter initiativ fra stadsingeniør A. Collin. Han fikk med seg en adjunkt, overingeniør, grosserer, tollkasserer, byfogd, politimester, prost, tollinspektør i en innbydelse til å danne en kunstforening. Det er typiske eksempler på hvilken samfunnsklasse som sto bak etableringer av kunstforeninger på denne tiden: det som gjerne kalles «dannelsesborgerskapet».
På samme Tid som en saadan Forening ved at anskaffe Kunstværker bidrager sit til at ophjælpe den fædrelandske Kunst, giver den ogsaa Deltagerne Adgang til paa en for den større Almenhed overkommelig Maade at erhverve sig sande Kunstværker til Pryd for Hjemmet, ligesom ogsaa den almendannende Indflydelse, som en hyppig Adgang til Beskuelse af Kunstværker udøver, heller ikke bør undervurderes. (Kortner:47)
Ved innbydelsen var vedlagt et forslag til vedtekter. Når minst 150 medlemmer eller «Lodder» var tegnet ville det bli innkalt til en konstituerende generalforsamling. Kontingenten var foreslått å bli 12 kroner, tilsvarende 3 Spd. Foreningen ble derfor konstituert først 21. april 1881, men da bare med 133 medlemmer, inklusive 8 kunstforeninger.
Vedtektene er helt i tråd med de tidligere etablerte kunstforeningenes, men uten bestemmelser om et fast galleri. Det står riktignok i § 4 at direksjonen «kan foranstalte offentlig Udstilling af Foreningens Kunstsamling mod Betaling», men det er her bare tale om de ordinære utstillingene. Latinskolens elever fikk gratis adgang en dag i måneden. Dens paragraf 2 gjør i detalj rede for hvordan betalingen av kontingent måtte foregå for at medlemmet skulle få rett til å delta i lotteriet, og hvordan man taper denne retten når man melder seg ut. Den er mer detaljert enn de andre foreningenes tilsvarende bestemmelser.
Kontingenten beregnes fra nærmest foregaaende 1ste Januar. Enhver, som ikke har betalt sin Kontingent inden 1ste Juli, har for at blive delagtig i Udlodningen et erlægge et Tillæg av 2 Kr. Nye Medlemmer, som indmelder sig efter 1ste Juli, ere fritagne for dette Tillæg, saafremt de erlegger Kontingenten 1 Maaned efter Indmeldelsen. Ved Erleggelse av flerdobbelt Kontingent erhverves Ret til ligesaa mange Lodder. Uindløste Lodder deltage ikke i Udlodningen. Utmeldelse maa ske 6 Maaneder før Udløbet af det Aar, hvorfor Kontingenten er erlagt. Den udtrædende taber Lod i alle de Kunstsager, der ei ved Lodtrækning fordeles i de Aar, hvori han var Medlem. (Kortner:47)
Meningen med den siste setningen, er at medlem som har meldt seg ut taper rett til å delta i utlodningen av kunstverk som er innkjøpt i det år man har vært medlem, men som loddes ut senere. Hele paragrafen skal sikre at den økonomiske fordelen som oppnås ved kontingentbetaling og dermed rett til å delta i utlodningen, blir rettferdig beregnet.
Det var ikke lett for de nye foreningene på 1880-tallet å skaffe malerier til utstilling, innkjøp og utlodning. I Skien benyttet man seg ikke av bestillinger. Foreningen var avhengig av at kunstnere sendte inn sine verk. Den mottok også malerier fra Blomqvist kunsthandel i Kristiania. I den første årsberetningen heter det:
Til Kunstnere og Andre, der staa i Forbindelse med Kunstnere, har Foreningens Stiftelse været anmeldt med Anmodning om at Billeder maatte blive den tilsendt til Udstilling. Kun faa Billeder ere paa disse Befordringer tilsendte, saa at Directionen ikke fandt Anledning til at aabne nogen Udstilling førende den 18. Desember 1881, og desinden maatte henvende sig til Private om Laan for at kunne faa sammen en liden Samling til Aabningen, og indtil Foreningen maatte antages at være bliven mer bekjendt. (Kortner:49).
Kunstnere, som Anders Askevold, kunne selge malerier på månedlig avbetaling til privatkjøpere. De kunne også selv gjennom korrespondanse styre sine usolgte malerier fra den ene kunstforeningen til den andre. I 1883 lot foreningen sin ”Samling” utstille i Porsgrunn i to måneder, for at dens utenbys medlemmer der fikk se den.
Medlemstallet sank hele tiden, og flere ganger var det på tale om nedleggelse. I 1885 var dens innkjøpsbudsjett bare på 705 kroner (Aftenposten 24.12.1885), og medlemstallet var sunket til 63.. Etter 5 år ble foreningen nedlagt, forårsaket av den store bybrannen i august 1886. Da brant også kunstforeningens lokaler, med kunst og utstyr. I de 6 årene foreningen besto hadde den stilt ut 205 ”Billeder og Kunstsager” og loddet ut 62 av dem til foreningens medlemmer. Den hadde sin siste utlodning og generalforsamling 21. desember 1886. Bare 3 malerier var utloddet, to av dem innkjøpt i «Beilegaards Kunsthandel» – var det i Skien? Det vitner om en ganske redusert forening, forverret av brannen.
I en av de siste innførslene i styrets protokoll står det blant annet:
Foreningen haver maaske ikke været ganske uden Indflydelse i det stille, og maaske kastet Glimt i mangt et Øie og Hjerte som kan udvigles til Frugt. Nu give 3 Tegnelærere Undervisning i Tegning, og alle have Elever, vi have endog en liden Kunsthandel, medens ingen af disse Slags Kunstpleie fandtes eller kunde tænkes holdt frem ved den Tid Kunstforeningen begynte sin Virksomhed. (Kortner:53-54)
1910-1940
2. mai 1910 sendte en adjunkt, en major og en arkitekt ut en liste med oppfordring til å tegne seg som interessenter i en ny kunstforening. Formålet var å sørge for utstillinger av «gode kunstverker (malerier), dernæst saa langt dens midler tillater det, innkjøp og utlodning blant medlemmerne.» Kontingenten var foreslått til 15 kroner «(eller mindre efter medlemstallet)». 82 personer tegnet seg – ifølge Østvedt «storparten av alle dem som betydde noe i datidens Skien, i administrasjonen, i embetsstanden og på det næringsøkonomiske området». Noen tanke om en kunstsamling var det ikke. Det overraskende med Østbys bok er at den overhodet ikke nevner lotteriinnkjøpene.
Stiftelsen foregikk 20. september 1910, med vedtak om lover og 106 medlemmer. Vedtektene var noe forskjellig fra tidligere foreninger. En forskjell var hovedformålet var å avholde utstillinger, og også grafisk kunst var tatt med. Så heter det «for øvrig» skal foreningens midler anvendes til innkjøp av verker som loddes ut blant medlemmene. Gevinstene skal forbli i foreningen i et år, «med mindre styret annerledes bestemmer.» Lotterisystemet er mer nedtonet her enn i andre foreninger. Så er det i § 2 en bestemmelse om at «Gaver som tilfalder foreningen, samt indtil 10 % av bruttoindtægten, kan efter nærmere besemmelse av styret anvendes til et fast galleri i Skien.» Samlingsformålet er ganske konkret definert, og en viss egenfinansiering sikret. Kontingenten var satt til 10 kroner, med ekstralodd til en så lav pris som 4 kroner (som ikke ga stemmerett). Medlemmer med husstand hadde adgang til utstillingene, styret kunne bestemme vilkårene for andres adgang.
Det styret som ble valgt 6. oktober klarte å få Høstutstillingen tilsendt som første utstilling. Alt året etter fikk foreningen faste lokaler, 11 x 7 meter med overlys. En «oppsynsdame» ble engasjert, og en rekke utstillinger ble holdt. Den første formannen, adjunkt og senere rektor Albert Moe, ble sittende i 21 år, til å begynne med også som kasserer og sekretær. Det er nok et eksempel på at mange kunstforeninger fikk knyttet til seg ledere og andre styremedlemmer som satt i mange år.
Det første innkjøp til samlingen var et arbeid av Theodor Kittelsen. Foreningen åpnet utstillingene for folkeskolenes 7. klasser og elever ved middelskole og gymnas. Utstillingsprogrammet var dominert av datidens gode kunstnernavn.
I 1913 hadde foreningen 128 medlemmer og det var utstilt 260 verk.
Etter en svak start etter utbruddet av 1. verdenskrig i 1914 steg kunstinteressen betydelig, med et sterk økning i salget. Foreningens inntekter tillot flere innkjøp til det faste galleri. «Pengene satt løst i denne spekulasjonstiden, salgene økte jevnt og sikkert, … « (:43). Den fikk faste bidrag fra Skiens Brændevinshandel og Skiens Sparebank, men Østvedt opplyser ikke om støtten var øremerket.. Det ble gratis adgang hver søndag ettermiddag (kanskje etter krav fra de to sponsorene), og en representant for foreningen var til stede «for å veilede og besvare spørsmål.» I 1918 var medlemstallet steget til 184, det var 33 utstillende kunstnere med i alt 332 bilder. Om Th. Holmboe skriver Østvedt at en «formelig sloss om å få tak i hans bilder». Det året bevilget Skien kommune 2000 kroner til det faste galleri, som økte til 4000 i 1920. Fra et privat fond kom det 1000 kroner i året.
Fra 1923 kunne foreningen ansette Sverre Sondbø som foreningens sekretær og kasserer. Han ble i styret frem til 1954, i 31 år! Ved sin side hadde han en annen støttespiller, «oppsynsdamen» Nelly Andersen, som var der i 26. år. . Det ble lagt større vekt på innkjøp til det faste galleri av moderne og kjente norske malere, også de yngre. Samme år ble hele Høstutstillingen vist, den største utstillingen siden 1910, med 176 arbeider av 119 kunstnere. Den faste samlingen var kommet opp i 27 nummer, vesentlig norske, og dessuten en del grafikk. Sondbø var knyttet til foreningen
Fra 1927 ble det bestemt at foreningens overskudd i sin helhet skulle anvendes til fordel for «Skiens Billedgalleri», med innkjøp av fortrinnsvis norske kunstnere. Galleriet skulle ha sitt eget regnskap. Det ble også vedtatt at et medlem av styret og en varamann skulle være kunstner, om vedkommende da var medlem av foreningen. Samlingen ble derved et eget rettssubjekt. Samtidig ble det bestemt at et styremedlem og en vara skulle velges blant utøvende bildende kunstnere, «om sådanne finnes i foreningen.»
Innkjøpene til det faste galleri kom også til å omfatte eldre norske kunstneres arbeider. Det kunsthistoriske perspektivet kom til å påvirke samlingens innhold. I 1933 ble det første skulpturelle arbeidet innkjøpt, en liten bronsehest av Anne Grimdalen, til rimelige 350 kroner.
Foreningen, som norsk økonomi, hadde hatt vanskelige år frem til midten av 1930-tallet. Etter det økte både publikumsinteressen og omsetningen. Flere kunstnere ga arbeider til samlingen. I 1935 omfattet samlingen 39 malerier, en skulptur og en del arbeider på papir. Forsikringssummen var på 50 000 kroner.
I 1938 kunne foreningene flytte inn i nye, leide lokaler. De hadde tre utstillingssaler med overlys, spesielt anlagt for foreningen. Det faste galleri kunne utstilles samlet, med sine 75 katalognummer. Da ble hele samlingen overdratt til Skien kommune, som imidlertid lot foreningen forvalt samlingene på sine vegne. Det ble innført foredragskvelder og omvisninger. Senere ble overdragelsen funnet ulovlig.
Skiens kunstforening 1940-1945
I 1940 døde disponent Lars Vold, som hadde vært medlem siden starten, de fleste år som styremedlem. Også andre kunne vise til 20-25 års sammenhengende virke for foreningen. En type kontinuitet som er sjelden utenfor kunstforeninger. Okkupasjonens første år, 1940, så en vekst i kunstomsetningen. Foreningens salgsprovisjon ble økt fra 5 til 10 % (:52).
Avisomtaler
1940 19 En rekke separatutstillinger, bl.a. 100 grafiske blad av Edvard Munch
1941 8 Den første større kollektivutstilling av Telemarkskunstnere.
1942 29
1943 34. 8 separatutstillinger, 3 kollektive
1944 19 11 kollektive utstillinger med 48 forskjellige kunstnere. Virker mer som en omgåelse av parolen om boikotten av separatutstillinger, som var gått ut høsten 1943.
1945 18
AB Budstikke 6.11.41: ”Skiens kunstforening opplever den rene gullalder”
Hver separatutstilling selger mye
Østby om 1942: «Folk formelig konkurrerte om å sette penger i god kunst, … « Salget steg til det tredobbelte av året før. D
Varden 23.3.1943. Med henvisning til rekordsalg: ”… publikum i økende grad må plassere ledige midler i bildende kunst.”
”Kjøpelysten er fremdeles meget stor, men da malerne nå kan selge alle sine bilder direkte, vil det sannsynligvis blir vanskelig å skaffe så gode utstillinger som det var ønskelig.”
I 1943: 8 separatutstillinger, tre kollektive
I 1944. Bare kollektivutstillinger, 11 i alt,, med 48 malere
Skiensfjordens presse 23.2.1945
I årsberetningen for 1944: kunstnere selger så mye direkte at de ikke har bilder til utstillinger. ”Foreningen har derfor måttet ty til kollektive utstillinger og mindre gruppe-utstillinger, og har allikevel hatt vanskelig for å få sammen tilstrekkelig antall bilder for å fylle begge utstillingssaler.”
Telemark Arbeiderblad
11.6.1945
12 medlemmer er strøket av medlemslisten fordi de hadde vært medlemmer av NS (:55).
De to siste krigsårene hadde en markert nedgangen, skriver Østvedt (:55). «Alt høsten 1943 var et utgått parole fra kunstnerhold med forbud mot å holde separatutstillingber, og skulle ikke gjøre situasjonen lysere.» Det ble flere kollektiv- og gruppeutstillinger. Flere innkjøp ble gjort til det faste galleri.
I 1946 vedtok styret av overdragelsen av samlingen til kommunen hadde vært vedtektsstridig, også fordi kommunen ikke hadde stilt lokaler til disposisjon eller betalt forsikring eller vedlikehold.
I 1950 brøt det ut en strid i foreningen. Inntil da hadde styret gitt utstillingsrett til kunstnere som hadde deltatt på Høstutstillingen, eller var medlem av en godkjent kunstnerorganisasjon. Nå ønsket noen at det også skulle kunne holdes juryerte utstillinger med lokale kunstnere. En slik skulle man holde, men da med en jury godkjent av Bildende Kunstneres Styre. Striden varte i flere år, men fra 1952 lot man det tidligere systemet fungere.
Foreningen hadde i alle år et variert program med høy kvalitet. Den ble ikke lokalpatriotisk, men var åpen for landets ledende kunstnere. Den var tidlig ute med å få Riksgalleriets utstillinger. I 1956 var omsetningen igjen stor. Medlemskontingenten ble økt fra 10 til 15 kroner, og inngangspenger for ikke-medlemmer fra 50 øre til 1 kroner.
Ved 50-års jubileet i 1960 hadde samlingen nådd 64 malerier, 7 skulpturer og 32 arbeider på papir. Samlingen var nok mer «Telemarkspatriotisk» enn utstillingsprogrammet. Den hadde på det tidspunkt ikke mottatt noen store private samlinger som gave. Hovedparten av samlingen var innkjøpt med egne midler. I 2010 har samlingen rundt 1000 nummer.
Foreningen holdt i alle år et høyt tempo i utstillingene, og hadde et variert program med høy kvalitet. Den ble ikke lokalpatriotisk, men var åpen for landets ledende kunstnere, og de ville stille ut. I 1962 var det en utstilling med Harald Kihle, Kai Fjell, Erling Enger, Sigurd Winge, Arne Ekeland og Gunnar S. Gundersen. «Til denne utstillingen var det så stor pågang av publikum og kjøper at man måte gå til det skritt å dele ut nummerlapper til de som kom først og ville kjøpe. Hele utstillingen ble utsolgt på kort tid» (Gardåsen 2010:79). I 1970 var det en kollektivutstilling (trolig av grafikk) av Picasso, Chagall, Dali, Poliakoff, Miri, Jorn og Appel. «Kunstforeningen var uten tvil blitt en arena for tidens mest kjente og kjære kunstnere.» Hvilke kunstnere på nasjonalt nivå kan man si det om i 2021? Annenhver torsdag ble en utstilling åpnet», og åpningene foregikk «med en touch av fest.» Det kan man også si mange steder i 2021! «Man la vekt på at foreningen skulle være et sted der folk trivdes.» Alle skal føle seg hjemme sto det i en brosjyre i 1966. Det var stor forskjell fra tidligere: de besøkende «var en elite i ordets rette betydning – en gruppe med en bestemt interesse og et ønske om å la kunsten være en del av innholdet i sitt liv» (Gardåsen 2010:81).
Ved 50-års jubileet i 1960 hadde samlingen nådd 64 malerier, 7 skulpturer og 32 arbeider på papir. Samlingen var nok mer «Telemarkspatriotisk» enn utstillingsprogrammet. Den hadde på det tidspunkt ikke mottatt noen store private samlinger som gave. Hovedparten av samlingen var innkjøpt med egne midler. I 1964 vedtok foreningen en lovendring som gjorde det mulig å gi samlingen som gave til kommunen. Inntil overføringen skjedde, skulle foreningen fortsette å forøke samlingen. Samme år fikk foreningen nye og større lokaler, der det også var plass til den samlingen som var lovet kommunen. Fra da betalte kommunen husleien. Overdragelsen til kommunen skjedde året etter. Samlingen fikk navnet Skien Billedgalleri.
Foreningen har hatt en avtale med kommunen, der foreningens intendant fra 2006 er ansatt i 75 % stilling i Skien kommune. Stillingen var tredelt, og innebærer å være kunstnerisk konsulent for det kommunale Skiens billedgalleri, konsulent for kommunen i kunstfaglig saker og kunst i det offentlige rom, og intendant og daglig leder for kunstforeningen. Fra 2006 ble stillingen delt, slik at ledelsen av billedgalleriet er lagt inn i kommunens kulturavdeling, og foreningens intendant lønnes med 75 % av kommunen, med kontor i Ibsenhuset.
Skiens kunstforening tok i 1967 initiativet til Telemarksutstillingen (til å begynne med kalt Telemark Vårutstilling), som den arrangerte første gang i 1968. Til å begynne med var også Skien kulturstyre representert i utstillingskomitéen, men fra 1970-tallet sto foreningen alene om arrangementet. En jury av kunstnere ble oppnevnt, men deltakerne var både profesjonelle og amatører. Foreningens intendant, kunstneren Arne Stømne, sto sentralt i arrangementet. Utstillingen fikk senere et eget styre, og sto mer fritt fra foreningen. I 1992 fikk den en kraftig kritikk for at juryen og utstillingskomiteen hadde gitt seg selv en fremtredende plass. Juryen var imidlertid ikke fra Telemark, og utstillingskomiteen hadde ikke noe med juryeringer å gjør.
I en anmeldelse i «Varden» fra 1979 het det: «Dette er fortsatt kunstneriske produkter til dekorasjon, til estetisk betraktning. Hovedretningen er naturalismen. Hovedmotivet er naturen fra panoramaet ned til den nære skogsidyll. Kunstnerne tilstreber stemninger. I lyset rommet, vind og vær, årstidene» (Gardåsen 2010:87)
På samme tid som Skiens kunstforening startet opp Telemarksutstilllingen, ble Sørlandsutstillingen etablert av Christianssands kunstforening. Den fikk etter kort tid status som landsdelsutstilling med statlig støtte, som blant annet førte med seg utstillingsvederlag for kunstnerne. I 1976 ble begge Agderfylkene med og Telemark. I styret satt etter 1981 også representanter for kunstforeningene i Arendal og Skien, sammen med tre kunstnerrepresentanter. Sørlandsutstillingen åpnet i Skien for første gang i 1980. Stort sett var det Kristiansandsforeningen som hadde ansvaret.
Foreningen har et kunstnerisk råd med to medlemmer valgt blant medlemmer som har kunstfaglig bakgrunn og er aktive kunstnere med medlemskap i en kunstnerorganisasjon (Gardåsen 2010:143).
I 1973 fikk Skiens kunstforening og det kommunale billedgalleriet lokaler i et av de første moderne kulturhus for flerbruk i Norge – Ibsenhuset. Foreningens utstillingsareal fungerte samtidig som en stor vestibyle for teater- og konsertavdelingen, og var lett tilgjengelig også for andre enn kulturhusets publikum. Det var i prinsippet et stort åpent rom, som måtte deles inn med store lettvegger. Ideologien bak var at kunsten skulle bli en del av hverdagen: «Her kreves ikke annet enn at man tar i mot det som er, og ut fra det stemmer seg til høytid eller engasjeres» (Gardåsen 2010:83). Utstillingsrommet er et arkitektonisk uttrykk for slagordet om at «kunsten er for alle». Her fikk foreningen muligheter for å oppfylle sin hovedmålsetting, «nemlig at kunsten skal kunne oppleves av alle grupper av befolkningen» (Gardåsen 2010:83).
Skiens kunstforening ble som en storstue for Telemarkskunstnere, men viste også kjente kunstnere fra andre deler av landet. Foreningen hadde en meget bred utstillingspolitikk. Slik beskrives den av Gardåsen: «I Skiens Kunstforening har det gjennom årene vært en bevisst målsetting å vise frem alle retninger innnenfor kunsten. … kunstforeningene måtte vise bredde og variasjon for å gi publikum den orientering om norsk kunst som det var behov for» (2010:113).
»Gjennom kunstforeningens utstillinger skulle den moderne og frigjorte kunsten i sin fulle bredde og uttrykksmangfold bringes inn på livet til det lokale publikum. Disse måtte på sin side forholde seg til alle disse retninger og uttrykk som ble presentert – en ikke lite krevende oppgaver for den lokale kunstinteresserte almennhet.»
En slik tilnærming er det egentlig få norske kunstforeninger har hatt, og det er også få som har hatt lokaler og ressurser til å gjennomføre den. Bare større foreninger med en løpende virksomhet gjennom året synes å kunne klare det. Oslo kunstforening synes lenge å ha tenkt slik, og det gjelder også kunstforeningene i Stavanger og Trondheim, iallfall i perioder. Det innebærer blant annet at man slipper elever fra formingstimer i skolen, kanskje en og annen kollektiv og juryert amatørutstilling, lokale skoler debutanter, lokale selvlærte, eldre fortjente kunstnere fra regionen, en og annen jubileums- eller minneutstilling. Det synes å være en slik bred utstillingspolitikk som oftest fører til offentlige debatter om hva som er god kunst, hva kunst er og hva som er kunst. Gardåsens gjennomgang av utvalgte utstillinger mellom 1960 og 2010 er etter mitt skjønn den av alle kunstforeningers jubileumsberetninger som gir den beste og mest informative innføringen.
Det har nok også hatt en betydning at det i Skien har vært en selvstendig malerklubb med undervisning av kvalifiserte lærere. Flere av elevene har debutert som utstillere i Skiens kunstforening. I årene 1978 til 1987 tildelte Skiens kunstforening et Telemarksstipendium til «velkvalifiserte, men ikke nyetablerte unge kunstnere.»
(utklipp fra «Samlingsforeninger» 1945-1965)
Skiens kunstforening[2]
Skiens kunstforenings historie forteller om en stadig nærmere tilknytning til og avhengighet av Skien kommune. Dens samling blir overdratt til kommunen samtidig som foreningen fortsatt har et ansvar for den, den får en intendantstilling delvis finansiert av kommunen, og den får store utstillingsarealer i et kommunalt kulturbygg. Det skjer en kommunalisering og profesjonalisering, mens det samtidig beholdes en høy grad av medlemsinnsats i ulike deler av foreningens virksomhet.
Foreningen holdt i alle år et høyt tempo i utstillingene, og hadde et variert program med høy kvalitet. Den var Telemarkspatriotisk, men var samtidig åpen for landets ledende kunstnere. Den var tidlig ute med å få Riksgalleriets utstillinger. I 1956 var omsetningen igjen stor. Medlemskontingenten ble økt fra 10 til 15 kroner, og inngangspenger for ikke-medlemmer fra 50 øre til 1 kroner. Billedkunstneren Arne Stømne ble ansatt som intendant samme år, en stilling han hadde til 1982.
Ved 50-års jubileet i 1960 hadde samlingen nådd 64 malerier, 7 skulpturer og 32 arbeider på papir. Samlingen var mer «Telemarkspatriotisk» enn utstillingsprogrammet. Den hadde på det tidspunkt ikke mottatt noen store private samlinger som gave. Hovedparten av samlingen var innkjøpt med egne midler.
Til 50-årsjubileet skriver Einar Østvedt om kunstforeningen: ”Den har gjerne sin faste, lille menighet som – det viser vår forenings annaler – følger den trofast gjennom åren, besøker dens utstillinger og gleder seg stort og inderlig over den fargens og formens skjønnhet som møter dem” (:74). Østvedts observasjon er nok typisk for flere kunstforeninger på den tiden. Men mange hadde allerede da en mer utadvendt og folkeopplysende virksomhet.
I 1965 fikk foreningen nye og større lokaler i 2. etasje i Vinmonopolets nye gård. Det ga større lokaler til billedgalleriet, som nå ble gitt til Skien kommunen gjennom et gavebrev.[3] Samlingen omfattet da rundt 200 arbeider. Av bestemmelsene fremgår at samlingen skal hete Skien Billedgalleri, at foreningens styre kan vedta at arbeider det har innkjøpt kan innlemmes i galleriet, at foreningen skal ha det daglig tilsyn med galleriet som skal være plassert i foreningens egne lokaler. Foreningens årlige husleie på 15 000 kroner skal dekkes av kommunen. Andre kostnader skal dekkes av foreningen.
I foreningens vedtekter var det i formålsparagrafen nedlagt et ansvar for den kommunalt eide kunstsamlingen. Så sent som i 2019 het det i formålsparagrafen § 1 c: ”Å øke kommunenes kunstsamling og se til at Skien Billedgalleri ivaretar sin kunstsamling på en tilfredsstillende måte.” I mange år gjorde kunstforeningen innkjøp av kunstverk ”som ble innlemmet i Skien Billedgalleri” som det heter i jubileumsboken fra 2010 (:162).
Kommunen finansierte til gjengjeld en kombinert stilling som forvalter av Skien Billedgalleri og intendant for kunstforeningen, med Arne Stømne som den første. Kombinasjonen samlingsansvarlig overfor kommunen og intendant for kunstforeningen kunne bli problematisk når den ene eller den andre mente at stillingen arbeidet for lite eller for mye på sitt område. Samlingen ble fortsatt tilført nye verk, finansiert dels av foreningen selv, dels av kommunen og dels i form av gaver. Det er vanskelig i 2020 å vite hvem som finansierte hva av innkjøpene. Samlingen betegnes nå som Skien kommunale kunstsamling, som har rundt 3000 verk, som også omfatter mange som ikke er innkjøpt under et samlingsformål, men for eksempel som utsmykking.
Først i 1994 ble det utarbeidet statutter for Skien Billedgalleri. Der fikk kunstforeningens intendant og et styremedlem en plass i styret, der byens ordfører var styreformann. Først da ble kunstforeningen formelt fritatt for ansvaret for samlingen, men kunstforening hadde fortsatt pålagt seg selv forpliktelser overfor den.
En ”Telemarksutstilling” ble arrangert første gang i 1968, da med betegnelsen ”Telemark Vårutstilling”. Den er fortsatt foreningens største årlige utstillingsarrangement. Den er en juryert utstillinger med fri innsendingsrett for profesjonelle og amatører med tilknytning til Telemark. De første årene hadde både Skien kulturstyre og kunstforeningen representanter i utstillingskomiteen. Etter noen år ble foreningen stående alene om utstillingen, som gjennom årene har engasjert en rekke av foreningens medlemmer i arrangementet. Juryen består av kunstnere, stort sett fra Telemark.
Året etter, i 1969, etablerte Christianssands kunstforening Sørlandsutstillingen, som hadde hele Sørlandet som oppland. Som landsdelsutstilling fikk den statsstøtte allerede fra 1970. Skien kunstforening er representert i Sørlandsutstillingens styre. Med sin høyere evne til å gi kunstnerisk anerkjennelse, og også utstillingsvederlag, ble Telemarksutstillingen mindre interessant for kunstnere i fylket. Skien kunstforening er et av Sørlandsutstillingens visningssteder, men dit kom den først i 1980. Den har enkelte ganger også stått for arrangeringen, som i 2001. Fra 2010 er det Telemark kunstnersenter som har overtatt ansvaret for Sørlandsutstillingen.
I 1970 startet kunstforeningen en malerskole som holdt til i foreningens lokaler. Den ble gjort om til en selvstendig institusjon i 1976, uavhengig av foreningen.
I 1973 fikk Skien kunstforening utstillingslokaler i det nye Ibsenhuset, i den store vestibulen. Det var det første kulturhus som fikk lokaler for kunstutstillinger i et nytt kulturhus. En av ideene var at publikum til forestillinger i kulturhuset skulle se kunsten i forbindelse med sine besøk der. Lokalene var også lett tilgjengelig ellers. Det var imidlertid bare et stort åpent rom med stor takhøyde og glassvegger ut mot inngangspartiet, uten avgrensning mot andre funksjoner i vestibylen. Utstillinger måtte derfor monteres på lettvegger, som ble stående mer eller mindre permanent. I Ibsenhuset fikk Riksgallerimodellen om at man ikke trenger spesialbygde utstillingslokaler sitt fremste arkitektoniske uttrykk.
Flyttingen etablerte også et helt nytt forhold til publikum. Her kunne ”hvem som helst komme fra jobben og hit, sette seg ned og meditere eller bare være her i fred og ro. Tidligere var det å se på kunst en foreteelse søndag ettermiddag. Nå er det blitt en del av hverdagen, og slik skal det være. … Her kreves ikke annet enn at man tar i mot det som er, og ut fra det stemmer seg til høytid eller engasjeres”(:83). Lokalene i Ibsenhuset hadde også denne mer slentrende og hverdagslige holdning til kunst som et formål med den spesielle utstillingsarkitekturen.
Det åpne lokalet ble et problem da den digitale kunsten, som video og annen lys- og lydbasert kunst ble vanlig. Kunstforeningen fikk i 2008 derfor utviklet en mobil og demonterbar ”svart boks”, som også kan brukes andre steder – den første og trolig også den eneste av sitt slag i Norge.
Et Telemarksstipendium ble etablert i 1977. Det skulle finansieres av midler som var avsatt av foreningen, og utlyses og fordeles av UKS (Unge Kunstneres Samfund), og var forbeholdt dets medlemmer. De skulle arbeide i Telemark i seks sommeruker og holde en utstilling i foreningen innen nyttår. Stipendiet var på 8000 kroner, og skulle gå til ”velkvalifiserte, men ikke nyetablerte unge kunstnere.” Siste stipendiat var Marianne Blankenborg i 1987.
Fra årsberetningen for 2020 – hvordan møte corona epidemien
Sommeren 2020 var pandemien over oss og våre utstillingslokaler stengt ned. Skiens Kunstforening ønsket å bruke digitale medier for formidling og kunst, og lanserte et digitalt utstillingsprosjekt på instagram. Land Art eller Stedskunst er kunstverk hvor man bruker materialer i naturen til å forme et uttrykk eller lage et verk bestående av naturgjenstander fra omgivelsene. Kunstverkene lages ute, og blir stående til naturen selv bryter verket ned, eller at vær og vind fjerner alle spor. Deltakerne ble oppfordret til å ta bilde av verkene og legge bildene ut på instagram og merke bildene #LandArtTelemark. Det var åpen innsendelse, og bilder av små og store kunstverk fra folk i alle aldre ble sendt inn. Vi fikk bidrag fra barnehager, profesjonelle kunstnere, fra familier på tur, fra ungdom og godt voksne, fra inn og utland m.m. Hver uke ble bidragene publisert på vår instagram konto @Skiens_Kunstforening, våre facebook sider og på storskjerm i foajeen på Ibsenhuset. I perioden 15 mai til 15 august fikk vi inn 160 bidrag til prosjektet. Juryen bestående av Anne Karin Andersen, Ole Morten Eyra, Berit Kowalski og Maj-Gret Gaupås valgte til slutt ut tre premierte bidrag. Premiene ble delt ut på åpningen av Telemarksutstillingen 22. August 2020.
[1] Østvedt, Einar (1960) Femti år for kunsten. Skiens kunstforening 1910-1960, Olaf Rasmussens Boktrykkeri, Skien.
[1] Kortner, Magne og Einar Østvedt og Tor Kjetil Gardåsen (20109 Mer enn hundre år for kunsten. Skiens kunstforening 1910-2010. I denne jubileumsboken er også tatt inn hele Østvedt, Einar (1960) Femti år for kunsten. Skiens kunstforening 1910-1960, Olaf Rasmussens Boktrykkeri, Skien. Kortner behandler Skiens kunstforening 1881-1886 på side 46-54. Kortner har også funnet arkivet fra disse 5 årene, noe Østvedt har trodd var gått tapt.
[2] Fremstillingen følger Østvedt, Gardåsen og Eik (2010). Jeg takker også Tom-Erik Lønneråd, kunstrådgiver i Skien kommune, for informasjon og bistand med dokumentasjon.
[3] Gavebrevet er datert 7. mars 1965. En scannet versjon ble mottatt fra Tom-Erik Lønnerød 4.9.2020. Det finnes som bilag til sak 299/95 i Skien kommmune.