Publisert i Morgenbladet 21. august 2026, sammen med Hans Fredrik Dahl, i en litt annen versjon.
I sin anmeldelse i Morgenbladet nr. 32 av to bøker om norske forfatteres forhold til det kulturpolitiske naziregimet 1940-1945 trekker Espen Søbye frem vår bok Men viktigst er æren. Oppgjøret blant kunstnerne etter 1945. [i] Han mener den bidro til DnFs styres, etter hans mening uheldige, unnskyldning 15. november 2018 for sin æresretts behandling av sine medlemmer i 1945. Han nevner Æresrettsutvalgets innstilling om DnFs æresrett fra 8. mars 2020, men uten å si at den støttet styrets vurdering. [ii]
Grunnlaget for DnFs æresrett
I diskusjonen om Den norske Forfatterforenings æresrett er det påstått at den var hjemlet med en tilslutning av 94 % av medlemmene i en avstemning, og at de tre juristene som deltok i æresrettens møter borget for korrekt juridisk behandling. Begge deler er galt.
DnFs medlemmer ble 1. juni 1945 spurt om de er enige i opprettelse av en æresrett. Skrivet henviste til «retningslinjer som er fastlagt ved en kongelig proposisjon fra London for tjenestemenn i stat og kommune», og at æresretten er nedsatt «med hjemmel i lovens pgf. 1 og 9.»[iii] Paragraf 1 bestemmer at avskjedigelse bare kan skje ved dom og at «sak om avskjedigelse reises av påtalemyndighet etter begjæring av den lovlige ansettelsesmyndighet». Æresretten fulgte ikke den rettergangsmåte som DnFs styre lovet medlemmene. Den hadde derfor ikke foreningsdemokratisk legitimitet.
I referatet fra DnFs årsmøte 13. desember 1945,[iv] heter det om høyesterettsadvokatene Solem, Rode og Winsnes, kalt «utrenskningsnemnda», at «disse tre har deltatt i alle æresrettens møter.» I følge æresrettens møteprotokoll deltok de bare på tre siste av æresrettens syv møter. Da hadde æresretten allerede behandlet 21 saker og avsagt 14 dommer og fastlagt både lovgrunnlag og rettergangsform. Deres bidrag ble mest å påse at de dommene som ble felt sto i et innbyrdes rimelig forhold til hverandre når det gjaldt utmålt straff.
Selv om æresrettene var historisk nødvendig, var den form rettergangen fikk i DnFs æresrett ikke det. Den kunne gitt større rettssikkerhet ved å støtte seg til Tjenestmannsanordningen, og ved å velge fremgangsmåter fra andre organisasjoners æresretter. «Utrenskningsnemnda» i DnF var som den eneste også rådgivere for ankeinstansen Norges Kunstnerråd. Bare i DnF var styrets leder både leder for sin æresrett og for ankeinstansen.
Æresrettsutvalgets innstilling av 9. mars 2020
Søbye unnlater å gjengi dens konklusjon: «Utvalget konkluderer med at æresrettens virksomhet og avgjørelser samlet sett hverken oppfyller grunnleggende foreningsdemokratiske prinsipper eller de krav til rettssikkerhet som borgere har krav på å forvente i en rettsstat, selv tatt i betraktning at det dreide seg om en stat som befant seg i et oppbrudd mellom diktatur og demokrati. Vår konklusjon er videre at dette er historisk høyst forståelig, men like fullt kritikkverdig ut fra grunnleggende rettsstats- og rettssikkerhetsperspektiver.» Innstilling forsterker og presiserer kritikken i vår bok.
En kritisk vurdering av arbeidsformen i DnFs æresrett i 1945 kan hverken brukes til å mildne eller skjerpe vår tids bedømmelse av hva forfattere gjorde under okkupasjonen. DnFs unnskyldning var ingen unnskyldning for det medlemmer hadde gjort, og fritok dem ikke for noe. Den unnskyldte bare svakhetene i æresrettens rettsstats- og rettssikkerhetsperspektiv, som æresrettsutvalget senere bekreftet.
[i] Vår kommentar bygger på vår bok Men viktigst er æren. Oppgjøret blant kunstnerne etter 1945, utgitt på Pax i 2013.
[ii] Hjeltnes, Kierulf, Øygarden Sunde og Woxholt (2020) Æresrettsutvalgets innstilling, avlevert 9. mars 2020.
[iii] Proposisjonen kalles gjerne Tjenestemannsanordningen.
[iv] Publisert i «Forfatterforeningens Budstikke nr. 3» for desember 1945.