Å lage en teori om kunstformidling
Hva vil det si å lage en teori om kunstformidling? Hva er den en teori om?
Manus til faglunch Høgskolen i Telemark, Bø, 22.10. 2001
En teori om kunstformidling er en teori om en bestemt praksis rundt kunstverk, en praksis som i seg selv ikke bygger på noen teori, fordi den er en estetisk praksis. Men ikke all estetisk praksis faller inn under teorien, bare den som innebærer en presentasjon av kunstverk, altså hverken produksjonen eller resepsjonen. Teorien er heller ingen teori om hva kunst er, men heller om hva vi gjør med den, og hvilke konsekvenser det har for vår oppfatning – også vår persepsjon – av kunstverket. Teorien skiller mellom det kunstnere sier i kunstverkene, og det formidlere sier om kunstverkene. Det er det formidlere sier om kunstverkene, og hva de sier det gjennom, som er mitt studieobjekt.
En meget viktig teoretisk inspirasjon har ligget i den teorien om estetisk praksis – om kunstrelevante handlemåter – som ble utviklet i Bergen på 70-tallet, i et samarbeid mellom filosofer og kunsthistorikere. Kjell S. Johannessen, Siri Meyer og Gunnar Danbolt er vel de meste kjente navnene her. Denne teorien igjen bygger på Wittgensteins senfilosofi, som det heter, særlig noe som betegnes som hans pragmatiske språkfilosofi. Den kan også sies å være et stykke anvendt ”pragmatisk-retorisk situasjonisme”, for de som har lest Søren Kjørup.
I arbeidet har jeg fulgt en enkel forskningsmodell:
Erfaringsmateriale
Forskningsspørsmål: Svar:
Hva er kunstformidling?
Begreper
Kunstverk står aldri alene – selv om de vanligvis blir analysert som om de gjør det. Kunstverk ledsages av en rekke forskjellige handlinger, tekster og objekter – det både gjøres, sies og plasseres noe rundt kunstverk. Det er alt det som gjøres, sies og plasseres rundt kunstverk, og som har en presenterende og kommenterende funksjon, som er det erfaringsmateriale jeg har studert.
For å identifisere, ordne og analysere erfaringsmaterialet har jeg innført noen begreper. Det sentrale begrepet her er paratekst. Det betegner alt – både tekster, muntlige utsagn, handlinger, tegn, mennesker, gjenstander, strukturer osv. – som omgir kunstverkene på en slik måte at det gjør oppmerksom på verket og utsier noe om eller rundt det. Paratekstene peker mot kunstverkene. En utstilling er da å betrakte som en systematisk bruk av en rekke ulike paratekster rundt kunstverk – som da altså betegnes som tekstene. Vi har vent oss til en rekke av paratekstene, slik at vi ofte overser deres betydning. En påfallende mangel på paratekster er også en paratekst. Et annen betegnelse jeg bruker på paratekster, er pekere. Begrepet paratekst har jeg lånt av språkfilosofen Gerard Genette, som har brukt den på paratekster rundt den skjønnlitterære teksten.
Med formidler mener jeg helt generelt enhver som regelmessig peker på noe, og på en eller annen måte sier: dette er kunst, eller her er kunst. Denne peking, med dette ledsagende utsagnet, er den grunnleggende formidlende handlingen. Alle paratekster har dette utsagnet som sitt underliggende eller impliserte budskap.
På grunnlag av en analyse av paratekster er jeg kommet frem til en typologi, der hovedskillet går mellom epitekster og peritekster – altså paratekster som er knyttet så nært til kunstverket at de leses samtidig med verket selv, og paratekster som befinner seg utenfor kunstverket. Andre elementer i typologien går på hvem som har laget dem, når de er laget, hvilken funksjon de har, hvilket medium som bærer dem, hvilket hovedtema de har (f.eks. om det er kunstneren, kunstverket, formidleren eller utstillingsbegivenheten), hvem som er dens impliserte leser.
En innholdsanalyse av paratekstene viser at de i hovedsak peker to veier: de peker ”innover” mot kunstverket, men de peker også som regel mot noen forståelsesrammer eller perspektiver utenfor det – mot kontekster. Jeg har også identifisert, ordnet og analysert disse kontekstene. En typisk kontekst er tiden – både kunsthistorien og samtiden. Andre vanlige kontekster er verdigrunnlag eller kunstsyn, klassifiseringssystem, kvalitet og hierarkier, makt, det sosiale mønster, økonomi og stedet. Formidlingens kontekster fremgår ikke fra kunstverkene, bare fra paratekstene. Jeg ser her bort fra at kunstverk kan ha intertekster – som viser til andre kunstverk.
Kontekstene er altså ikke fysiske eller materielle størrelser, men mentale – de er innlærte innsikter i vårt hode, resultat av erfaring og deltakelse i en estetisk praksis.
Jeg sier at paratekstene er formidlingens form, mens kontekstene er formidlingens innhold. Jeg skiller altså meget klart mellom det som er kunstverkenes form og innhold, og det som er formidlingens form og innhold. Formidlerne utsier noe annet gjennom paratekstene enn det kunstnerne gjør gjennom kunstverkene. En utstilling sier noe annet en kunstverkene – den sier for eksempel noe om sammenheng mellom verkene, om hva formidleren synes er god kunst, eller om en historisk utvikling av en stil eller et tema.
Formidlerne taler altså sitt eget språk og har sitt eget budskap – og teorien legger frem en metodologi for å tolke dette språkets, for eksempel utstillingene språk.
Innholdsanalysen av paratekstene er jo en fortolkningssak – en hermeneutisk virksomhet. Her har det ligget et metodevalg. Jeg har som den helt sentrale tolkningsmetode valgt den klassiske retorikken, ved siden av semiotikk, og noe strukturalisme. Det er to grunner til det Den ene er at den foreløpige analyse av paratekstene – altså av formidlernes tale – viser at dens hensikt som regel er å være overbevisende – altså retorisk. Det store flertall av paratekster viser seg å ha en retorisk, altså overbevisende, funksjon. Det klareste retoriske grep er å sette kunst, kunstnere eller formidleren selv inn i flatterende kontekster. Gjennom paratekstene taler formidlerne retorisk. Den andre er at retorikken synes best egnet til å analysere det store mangfold av medier paratekstene opptrer i.
Paratekstenes retoriske karakter har gjort at det er en mistankens hermeneutikk som bør prege analysen av dem. Hvem har laget paratekstene, og hvilke interesser har de i dem? – er et viktig spørsmål i arbeidet med å analysere paratekster.
En retorisk analyse av paratekster bør blant annet identifisere det som er formidlingens topos – altså dens underforståtte kulturelle premisser. Dette hører inn under det som i retorikken kalles inventio-momentet i den retoriske tale. En typisk topos er ”større/mindre” – for eksempel ved at formidlere nesten alltid sammenligner sine kunstnere med andre og mer kjente kunstnere.
Formidlere bruker kontekster på tre måter:
- de viser til kjente kontekster, for eksempel kunsthistoriske begreper
- de sprer kunnskap om kontekster, for eksempel kunsthistoriske begreper
- de skaper nye kontekster, for eksempel ved å trekke inn nye kunstnere eller innføre nye begreper
Formidlerne blir selv til kontekster for sin egen formidling – for eksempel gir Bø kunstforening en annen forståelsesramme for kunst enn Museet for samtidskunst.
Ulike formidlere gjør ulik bruk av paratekster, også i deres henvisning til kontekster. Derfor kan vi som regel si mye både om formidleren og kunstverkene bare ved å kjenne til paratekstene. Derfor kan man si at ”formidlingen formidler formidleren”.
Det jeg bl.a. ønsker å få frem i boken, er at formidlere ikke er nøytrale mellomledd mellom kunstverk og publikum, men påvirker vår holdning til og forståelse av kunstverk.
Bokens innhold
Boken inneholder:
- en redegjørelse for teorien
- en gjennomgang av metodologien, både den som teorien hviler på, og den som kan brukes i anvendelse av teorien
- en typologi for paratekster
- en drøfting av kontekster
- en sammenkobling av teorien om kunstformidling med teorien om estetisk praksis, gjennom en konkretisering av det som gjerne kalles den hermenetiske spiral
- og til slutt, et forslag til en metode for kritisk analyse av gallerier og utstillinger
Teorien om kunstformidling er ingen kunstteori, men en teori om hva som gjør noe til kunst. En av mine konklusjoner er at det å ha et kunstbegrep ligner det å ha en teori om kunst.
Teoriens anvendelsesområder
Teorien kan også gi en forklaring på det problemet som mange har: hvordan kan vi se forskjell på noe som er kunst og noe annet som ikke er det, når de ser helt like ut – for eksempel når noe som er kjøpt i en butikk utstilles i et kunstgalleri. Den gir litt andre briller å se med, som skifter fokus fra verket til det som er rundt det – paratekster og kontekster – uten at den blir en tilslutning til den institusjonelle kunstteorien.
Teorien kan også gi et bidrag til å forklare hvordan barn lærer seg et kunstbegrep – de lærer seg å tolke paratekster, og håndtere kontekster og å delta i den estetiske praksis. De lærer seg å se når en situasjon tilsier at de skal ta på seg kunstblikket.
Teorien har også et bidrag å gi til kunsthistorien, ved å historisere paratekster og kontekster. Da kan man f.eks. oppdage at hverken Kant eller Hegel kunne peke på noe, og si: dette er kunst.
Jeg mener også at teorien kan gi et bidrag til en faglig fundert kritikk både av kunstformidlingens praksis og av kunstpolitikk, og av kunstnerisk utsmykking. Mitt prosjekt har et kritisk siktemål.