Akademi, museum og ytringsfrihet
Trolig aldri publisert
Akademi
Et akademi er selvrekrutterende forsamling av likeverdige, debatterende og gjensidig anerkjennende medlemmer med høy akademisk eller kunstnerisk status. Det publiserer regelmessig sine forhandlinger, dvs. at det til tross for sin lukkede karakter bidrar med sine meninger i det offentlige rom. Akademier i denne betydning er instanser for fri kommunikasjon både innad og utad av ulike og motstridende meninger om temaer alle medlemmene er sakkyndige til å vurdere gehalten av. Akademiets medlemmer kan sies å ha hatt ytringsplikt i stridsspørsmål, særlig i saker som angikk akademiet selv. Universiteter og andre institusjoner for forskning og høyere utdanning har fulgt akademienes regler med hensyn til sine medlemmers deltakelse i sine respektive offentligheter.
Selv om Statens Kunstakademi ikke noen gang har hatt en gjennomført akademikarakter, men bare vært en skole for høyere utdanning, har det fulgt prinsippet om lærekreftenes fri adgang til å ytre seg i alle spørsmål som er relevante for institusjonens faglighet. Også Statens Kunstakademi har vært en bidragsyter til utvidelse av den norske kunstoffentlighet.
De siste års reformer og sammenslåinger av høyere forsknings- og utdanningsinstitusjoner har endret reglene for deres kommunikative praksis. Deres ledere er ikke lenger likeverdige og gjensidig betrodde medlemmer av en akademisk forsamling med frie kommunikasjonsforhold overfor hverandre. Det er innført over- og underordningsprinsipper, der noen – endog uten akademisk status – har myndighet til å regulere andres kommunikative plikter og rettigheter.
Om dette sier Immanuel Kant: ”Den ytre makt som frarøver mennesket frihet til å kommunisere sine tanker offentlig, frarøver det samtidig friheten til å tenke”, fordi den eneste garantien for tankens godhet er at vi kan ”tenke i samfunn med andre til hvem vi kommuniserer våre tanker slik de kommuniserer deres til oss”[1].
Det som nå foregår i det fagmiljø som tidligere kunne kalle seg Statens Kunstakademi synes å være et eksempel på et sammenbrudd i akademireglene for herredømmefri kommunikasjon. En leder utarbeider sine visjoner om vilkårene for utdanning av landets fremtidige kunstnere uten forutgående debatt med akademiets akademikere og uten tanke på at de skal leses av landets kunstoffentlighet. En av den nye institusjonens akademikere som i det offentlige rom ytrer seg kritisk til disse visjonene blir av studenter ved institusjonen spådd å ha kort tid igjen som ansatt, fordi han har ytret seg fritt. Miljøet synes å akseptere ufri kommunikasjon i sin egen institusjon, og at den som gjør sin akademiske plikt kan straffes for det.
Nasjonalmuseet
Nasjonalmuseet for kunst var tidligere fem selvstendige institusjoner. Hver av dem kunne gå ut i det offentlige rom med synspunkter på hverandres faglige disposisjoner. Nå er de slått sammen til en institusjon, med en hierarkisk organisasjon som bringer de ansatte inn i et kommunikativt over- og underordningsforhold til hverandre. Institusjonen har endog en kommunikasjonsdirektør som del av sin toppledelse, med myndighet til å gi reprimande til ansatte som ytrer seg kritisk utad om institusjonen. Kritiske ytringer skal gå tjenestevei, utenfor både den indre og ytre offentlighet. De fleste av museets ledere har lav eller ingen akademisk status innenfor kunstvitenskapelige fag, de som er mest relevant for å delta i en kritisk kommunikativ dialog om museets kunstfaglige disposisjoner – de som har størst interesse i det offentlige rom.
Museet har vært påfallende taust i den store debatten etter åpningen av basisutstillingen i det som tidligere het Nasjonalgalleriet. Til tross for meget radikale brudd med all tidligere museal praksis i presentasjonen av europeisk og norsk kunst har, så vidt jeg har kunnet se, ingen av museets akademisk kvalifiserte ansatte ytret seg utad med selvstendige synspunkter verken til belysning eller vurdering. Museet har selv ikke invitert til dialog, men har overlatt initiativet til andre. Når andre har innkalt til offentlig debatt, har museets utsendte representanter opptrådt fra en forsvarsposisjon, som angrepne, ikke i en faglig-dialogisk posisjon der også andre enn de utsendte har kunnet uttale seg.
[1] Sejerstedt, Francis (2000) Norsk idyll?, s. 59-60.