Lotte Sandbergs bok «Alle snakker om museet». Kunstkritikk på sitt beste
Trolig publisert i Klassekampen eller Morgenbladet.
Aftenpostens kunstkritiker Lotte Sandberg løfter med sin bok ”Alle snakker om museet” norsk kunstkritikk opp på et høyere nivå. Gjennom en serie med artikler om Nasjonalmuseet siden 2001, og nå med boken om Nasjonalmuseet, viser hun at kunstkritikk med fordel kan være nært forbundet med journalistikk. Den viser også at kunstkritikk også bør være institusjonskritikk. Dette er kunstkritikk på sitt beste!
Boken åpner for et innsyn i Nasjonalmuseet, som dets status som stiftelse ellers har gitt departement, styre og ledelse begrunnelse for å nekte, og som det nå er på høy tid kommer offentligheten for øye. Den er imidlertid ingen fanzine, med gjengivelser av dokumenter, og heller ingen dag til dag kronologi, men en tematisk redigert fremstilling av ulike sider av Nasjonalmuseet.
Fremstillingen styrker det inntrykk vi har fått gjennom media – etableringen av Nasjonalmuseet bar fra første stund i seg faren for å bli en nasjonal tragedie. Det har det da blitt for de fleste aktører og på flere måter enn noen kunne frykte – og kanskje mest for de ansatte i museumsfusjonen. En rekke skandaløse forhold utdypes, som det svake grunnlaget for sammenslutningen, brudd på statens avtaler med tidligere uavhengige institusjoner, mangelen på museale visjoner, de konfliktskapende interne reorganiseringer, mangelen på tung kunstfaglig kompetanse i styring og ledelse, den avbrutte byggesaken, informasjonslokket på museets medarbeidere, svak økonomistyring i en tidlig fase, og stiftelsesformens svekkelse av museets status som et offentlig eie. Sandberg peker ikke mot bestemte personer eller instanser som hovedansvarlige for tragedien, men understreker at mange sitter med ansvar: departementets byråkrater og dets skiftende politiske ledelse, Stortingets politikere, museets styre, dets rådgivere, og to direktører. Hvorvidt også interne krefter i museet må bære ansvar, antydes, men besvares ikke entydig. Den økende fagforeningsinnflytelsen som de interne uroligheter har skapt behov for, presenteres imidlertid som et mulig problem, ikke som en årsak til museets problemer, men som en følge av dem.
Undertegnede vil anmelde en liten uenighet med flere av forfatterens kilder når det gjelder kritikken av museet: Jeg mener at verken ”Kyss frosken” eller ”Kunst I” var skandaler. De var risikofylte utstillingsprosjekter av en type som det måtte forventes at det nye museet gjøv løs på. Her kan man heller ikke kritisere museet for ikke å ha latt sitt fagpersonale få spillerom, selv om man kan kritisere resultatet.
Lotte Sandberg bygger sitt arbeid på et imponerende bredt grunnlag av skriftlige kilder, og med et godt referanseapparat. Hun har imidlertid ikke gjennomført noen intervjuer med partene i striden. Det kunne ha gitt den en større balanse i fremstillingen. Det er en svakhet ved boken at de som forsvarer museet ikke kommer særlig frem med sine synspunkter. De er ofte sett sitert på nokså intetsigende – og dessverre ganske avslørende – fraser om hvor utmerket museet skal bli og hvor gode prosesser som er på gang. Det er imidlertid en svakhet som museet selv har lagt til rette for – dets kunstfaglige fagmiljø har vært nesten taust utad. Med unntak av diskusjonen om Kunst 1 – den første basisutstillingen, har museets ansatte vært nesten fraværende i den offentlige debatt. Det har bidratt til at museumsfaglige spørsmål har vært neglisjert, og også undergravd faglighetens innflytelse over museet.
En annen svakhet ved boken følger også av kildebruken. De som offentlig har kritisert museet har i stor grad rettet sin oppmerksomhet mot Nasjonalgalleriet. Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst og til dels også Arkitekturmuseets virksomhet får av den grunn liten plass i boken, og det senere inkorporerte Riksutstillinger er bare så vidt omtalt. Det smaker litt av at bestemte interesser har fått prege den offentlige debatt, et forhold som Sandberg kunne ha sett mer kritisk på.
Hvilke lærdommer og konsekvenser bør trekkes fra Sandbergs bok? Selv har jeg i min deltakelse i den offentlige debatt vektlagt de positive muligheter som ligger i den store museumsfusjonen. Etter å ha lest boken har jeg faktisk fått større sans for en oppløsning av museet. Men en slik radikal beslutning bør ikke på ny tas uten at den tunge museale fagkompetanse ved museet driver den frem og står bak den. Det er kanskje den aller viktigste lærdommen av boken – at et kunstmuseum først og fremst er sine ansatte og deres kompetanse, ikke dets departement, styre eller direktør.
Lotte Sandberg har fra ganske tidlig i Nasjonalmuseets historie markert seg som en av dets kritikere. ”Det er ingen uhildet stemme bak denne boken” skriver hun i innledningen. Det er her ingen svakhet, det er det fortjenstfulle ved boken som kunstkritikk.