Kunst og målgruppetenkning: Anniken som kurator
Morgenbladet 22.9.2023
Hvis det er Kulturdepartementets ønske å få kunsten ut til folket, burde det be om bistand fra landets publikumsstyrte kunstforeninger.
Målgruppetenkning i kunstinstitusjoner er tema for Morgenbladets vidt anlagte og interessante kommentar og reportasje 15. september. Den har som premiss at det skal være et publikum som mottar det kunstinstitusjonenes kuratorer tilbyr, og at det er institusjonens oppgave å finne frem til og utvikle sitt eget publikum. I Nasjonalmuseets tilfelle er en konkret 19-åring – med aliaset «Anniken» – utpekt som representativ for en større målgruppe, et mulig og ønsket publikum for utstillingen Jeg kaller det kunst.
Det er fristende å tenke seg at det er Anniken som tillegges utsagnet «Jeg kaller det kunst». Det går da an å snu på premisset: Kan «målgruppen» ta kunstformidlingen i egne hender og organisere sitt felles kuratoriat der de blir sitt eget publikum, og sier «vi kaller det kunst»?
Det var det mange «annikener» som gjorde rundt om i hele landet i perioden 1965–2000. Med støtte i en ny statlig kulturpolitikk – med blant annet etableringen av Kulturrådet i 1965 – etablerte de 150 frivillig arbeidende og demokratisk styrte kunstforeninger over hele landet. Her kunne medlemmene gjennom sine tillitsvalgte bestemme hvilke kunstnere de skulle få se arbeider av i sine egne lokaler. Deres målgruppe var uspesifisert, men var alle andre innbyggere i samme kommune.
Åpne og fellesskapelige
Alle frivillig arbeidende kunstforeninger har noen fellestrekk, ved siden av å være medlemsforeninger. De har vekslende kunstutstillinger med adgang for alle som hovedoppgave, primært av billedkunst av samtidens norske kunstnere, og i nyere tid også av kunsthåndverk. De har åpent medlemskap for alle, uten krav til bestemte kvalifikasjoner. Alle medlemmer har like rettigheter i styringen av sine foreninger, som stemmerett i alle saker på årsmøter, også i valg. Alle har også rett til å stille til valg selv. I slike kunstforeninger er det kunstinteresserte legfolk som bestemmer den kunstneriske profilen, kanskje med råd fra mer kunstkyndige, som kunstnere. De har gjerne lokalt eller regional boende kunstnere som utstillere, mange bidrar også på ulike måter i foreningens drift.
Slike kunstforeninger er den eneste typen kunstinstitusjon som er stiftet, organisert, drevet og styrt av sitt eget publikum. Trolig har det ikke i noen annen periode i norsk kunstliv skjedd en så omfattende publikumsutvikling som i årene 1965 til 2000.
De er ikke pålagt sine oppgaver av andre, og mye av det praktiske arbeidet uføres av medlemmene uten honorar. De arbeider ikke for noens særinteresser, og de skaper sosiale fellesskap om kunst, med arbeid som foregår kollektivt, som i styrer, utvalg og arbeidsgrupper. Virksomheten deres drives i offentlighetens lys og kan dermed kritiseres av enhver.
Anniken (19) skal visstnok være fra Vikersund. Da kunne hun som medlem av Modum kunstforening vært med på å bestemme hva den foreningen skal fremvise som kunst. Hun ville da kunne diskutere i styret hva de skal stille ut og av hvem. Hun ville få personlig kontakt med de utstillende kunstnere; kunne være med på å montere utstillingen og dermed få nærkontakt med verkene. Om hun hadde sett Jeg kaller det kunst sammen med foreningens medlemmer på en liten kunstreise for å se det nye Nasjonalmuseet, ville hun kanskje foreslått å invitere en eller flere av kunstnerne derfra.
Større avstand
Den statlige kunstpolitikken har siden 1990-tallet ikke sett det som viktig at publikum selv organiserer visningssteder gjennom sine egne kunstforeninger. Nå er det profesjonalisering som gjelder. Det som skal ha statlig støtte, må styres av profesjonelt kunstkyndige, av typen kuratorer, og ikke av publikum. Den politikken har også nådd de større kunstforeningene.
Målgruppetenkningen, slik den er beskrevet i Morgenbladet – eller annikenismen, som Nikolai Melamed Kleivan kaller det – er et uttrykk for at det er blitt større avstand mellom publikum og de statlige og statlig støttede institusjoner som formidler kunst. Bergens Kunstforening mottar alene om lag 10 millioner i statsstøtte. De frivillige kunstforeningenes nasjonale interesseorganisasjon Norske kunstforeninger får med sine 150 medlemsforeninger bare 5 millioner.
Ingen kunstinstitusjoner har et så nært forhold til publikum som de publikumsstyrte kunstforeningene. Hvis det er Kulturdepartementets ønske å få kunsten ut til folket, burde det be om bistand fra landets publikumsstyrte kunstforeninger. Da må ikke det skje på måter som profesjonaliserer dem bort fra publikum.