| Til Kunst- og kulturpolitikk |
Hvorfor deling av Norsk kulturråd?
Skrevet 16.11.12, ikke publisert
Professor Per Mangset har nylig foreslått deling av Norsk kulturråd, for å ivareta en større armlengdes avstand mellom Kunsten og Staten enn rådet representerer i dag.
Doktrinen om armlengdes avstand mellom Kunsten og Staten er etablert for å unngå at statlige myndigheter – demokratiske så vel som udemokratiske – blir stilt til ansvar for hva kunstnere gjør med penger de får fra Staten, og for å unngå at de skal kunne påvirke kunstneres arbeid og kunstverkene innhold. Avstand etableres ved at Staten oppretter en mellomliggende instans mellom seg og Kunsten, en instans vi kan kalle Råd. Mellom Stat og Råd er det en ansvarsdeling: Staten bevilger penger til Rådet, Rådet evaluerer og fordeler til Kunsten, og Staten kontrollerer og godkjenner det Rådet har gjort. Den mellomliggende instans kan være en stipendkomité i en kunstnerorganisasjon, et litterært råd i en forfatteforening, eller et styre i en komponistforening. Deres tradisjonelle oppgave som Råd er å fordele statlige stipendier. Slike Råd inngår i kunstnerorganisasjonenes organer, og er følgelig valgt av dem. Den andre instans som tilfører kunstnere penger er Markedet, som Kunsten ikke har noen armlengdes avstand til, og hvis belønninger har lavere status enn penger fordelt fra Rådet. Det er når Markedets belønninger ikke er tilstrekkelig, at Staten trår til med støtte. Da bestemmer Staten Rådets funksjonsmåte. Slike Råd har Staten hatt siden 1818.
Det var situasjonen frem til 1960-tallet. Da kom det over Stortinget en stor kulturpanikk, fordi det så at norsk kunst ikke klarte å hevde seg mot importert internasjonal kunst. Staten måtte kompensere for at det norske markedet var for lite til å skape inntekter for kunstnere. Norsk kulturråd ble organisert i 1965 i henhold til doktrinen om armlengdes avstand. Evaluering og fordeling skulle skje gjennom Fagutvalg av representanter for hver kunstart som skulle støttes, med kontroll og godkjenning av Kulturrådet. Det er Fagutvalgene som etablerer armlengdes avstand, Kulturrådet selv representerer egentlig Staten. Fordelingen av de statlige stipendier fortsatte som tidligere.
I begynnelsen av 1970-tallet ble Stortinget grepet av en ny kulturpanikk. Einar Førde uttalte i 1970 at ”Den tradisjonelle kulturen er ikkje blitt folkekultur, den er framleis eliteorientert”. Kristian Halse sa i Stortingsdebatten i 1972 om Norsk kulturråds virksomhet: ”Det kan sjå ut som innvigde små samfunn lever med kunsten. Uhyggeleg sant har det vorte at vi har ein popkultur og en finkultur”. Slike bekymringer la grunnlag for en ny kulturpolitikk med mer politisk begrunnede støtteordninger. Staten måtte kompensere for at det ikke var et stort nok betalende publikum for ”finkulturen”. Den ville etablere et mer folkelig rom for kultur mellom Kunsten og Markedet. En instrumentell, inkluderende og egalitær kulturpolitikk skulle gjøre Kunsten mindre ”fin” og trekke flere grupper inn i Kunstens sfære. Også Norsk kulturråd ble Statens instrument i den nye kulturpolitikken. Det skulle nå betjene både eliten og de politisk prioriterte målgrupper.
I den instrumentelle og inkluderende kulturpolitikken økte antallet mottakere av statlig støtte sterkt. Den kunstneriske uavhengigheten i Kulturrådet som mellomliggende instans kom under press. Staten øremerket mer av sine bevilgninger til ulike politisk prioriterte formål, og Kulturrådet ble pålagt flere føringer både i evaluering og fordeling. Statens kontroll og godkjenning fikk større preg av forhåndskontroll. Staten bemannet oftere Kulturrådet med representanter det selv utpekte, og overførte deler av sine forvaltningsoppgaver dit. Avstanden mellom Kunsten og Staten ble mindre fordi det mellomliggende organ ble trukket nærmere Staten og fjernere fra Kunsten.
Mens kunstfeltene før var todelt mellom et ekskluderende og elitært kretsløp (som representerer de verdier som gjerne betegnes som Kunsten) og et kommersielt, vokste det fra 1970-tallet frem et tredje mer inkluderende og egalitært kretsløp, som så det som sin primære oppgave å tjene de nye politisk definerte oppgaver. Her ble Stortingsmeldinger, statsbudsjetter og tildelingsbrev betraktet som styringssignaler de måtte følge. Mellom det inkluderende kretsløpet og Staten er det ikke et Råd som bare tar hensyn til kunstnerisk kvalitet. Staten må i større grad ta ansvar for dets resultater, og innfører derfor strengere styring og kontroll. Begge de andre kretsløpene eksisterer fortsatt, og er viktige både for kunstnere og Staten. For kunstnere er det elitære kretsløpet viktig fordi det er bare der de kan få kunstnerisk anerkjennelse uten bismak, og det kommersielle er viktig fordi de der kan omsette kunstnerisk anerkjennelse i inntekter på markedet. For Staten er det elitære kretsløpet viktig fordi det forlener Staten med en ikke-politisk idealitet når den støtter noe som ikke tjener andre interesser enn Kunstens, og det kommersielle fordi det reduserer Statens økonomiske ansvar for kunstnerne.
Per Mangsets forslag om å dele Norsk kulturråd i to vil kunne bidra til at den ene delen kan bli et armlengdes avstands Råd hvis evaluering og fordeling respekteres både av Kunsten og Staten. Det er et godt forslag.