| Til kunstkritikk og utstillingsomtaler |
Bergen Assembly og det bergenske kuratoriat
Skrevet 14. november 2013. Sendt til Bergens Tidende, neppe publisert.
Den viktigste maktinstansen i et kunstliv er den som bestemmer konseptet til utstillinger, velger ut kunstnere og kunstverk, presenterer dem og setter dem i en kontekst, og så begrunner det hele. Denne maktinstansen kalles i dag for utstillingens kurator, og deres virksomhet for kuratering. En større gruppe kuratorer danner et kuratoriat. Her vil jeg se på forholdet mellom det bergenske kuratoriat, og utstillingen ”Monday begins on Saturday” – den første utstillingen i triennalen Bergen Assembly. Med kurator mener jeg alle utstillingsansvarlige, også institusjonenes direktører.
Bergen har hatt et sterkt kuratoriat, det eneste i Norge som har kunnet stå opp mot det nasjonale kuratoriat i Oslo. De to første og hittil eneste norske kuratorene som hittil har fått internasjonale stillinger var Erlend Høyersten fra KODE, og Solveig Øvstebø i Bergen kunsthall. En rekke kuratorer i ledende stillinger i Oslo har tidligere hatt kuratorstillinger i Bergen. To av de første fire kritikerprisene gikk til Bergen (Bergen kunsthall, KODE og 3,14). Gunnar Danbolt er hele det norske folks kurator. Hordaland kunstsenter er regnet som det kunstnerisk mest interessante av landets kunstnersentra. Kunsthøgskolen i Bergen driver Norges eneste kuratorstudium på masternivå, og er som den første på vei til å få status som vitenskapelig høgskole. En biennale eller triennale lagt til Bergen skulle derfor være en meget god idé, og et utviklende løft for det internasjonalt orienterte kuratoriat i Bergen og dermed også for regionens kunstnere.
Slik gikk det imidlertid ikke. Bergen Assembly valgte et kuratoriat for sin første utstilling som var uten noen tilknytning til det bergenske, uten å utnytte noen av dets intellektuelle eller kunstfaglige ressurser, bare med en av regionens kunstnere som utstiller (Pedro Gomez Egana), og uten at Kunsthøgskolen i Bergen ble med i det forskningslignende konseptet for utstillingen. Nesten samtlige av byens visningssteder ble ”ekspropriert” av det tilreisende kuratoriat, som også bragte med seg mesteparten av den stab som var ansvarlig for kommunikasjon og utstillingsteknikk. Det var som intet skulle vises i Bergen som ikke falt inn under deres kuratoriske hatt. Utstillingens konsept var hentet fra en ukjent russisk bok fra 1974, og utstillingen fikk derfor en kontekstualisering som var irrelevant for publikum. Man kan forstå at det bergenske kuratoriat følte seg okkupert, og at det ble sagt at hvert utstillingssteds egenart var visket ut. Knapt noen av dets forventninger ble imøtekommet.
De to innleide kuratorene hadde som forberedelser til sitt kuratoriske grep vært på studietur til Bergen. De forteller om sine erfaringer i utstillingskatalogen, bl.a. at ”… det var statens usynlige hånd, ikke markedets, som formidlet alt”; ”… alle kalte seg gallerier, men ingen av dem var det”; ”… drevet av en konsensusetikk, åpenbart uten behov for noen internasjonal biennale”; om holdningen til kunst: ”… kunst … en borgerlig hobby … som leveres ned til de lavere klasser som et par brukte sko”; ”… kunsten er hemmet … av institusjonell instrumentalisering”. Slik vurderte de det bergenske kuratoriat. Det var da kanskje ikke rart at det ble kuratorisk og kunstfaglig tilsidesatt, kunstnerisk usynliggjort, og intellektuelt stakkarsliggjort.
Det kjennetegner biennaler og triennaler at de er underlagt et transnasjonalt kuratoriat, det vil si et som ikke har noen bestemt lokalisering eller står ansvarlig overfor noen verken nasjonalt eller regionalt, og derfor heller ikke kan kritiseres. De er et uttrykk for kunstens globalisering, et verdisystem som under foregivende av bare å tjene kunsten ikke har forpliktelser til å tjene andre enn seg selv. Det transnasjonale kuratoriatet viste i Bergen sin ubegrensede trang til makt og likegyldighet for det regionale, tildekket bak et krav om kunstens autonomi som det vet ingen kan kritisere.
Ansvaret for dette maktovergrepet ligger i Bergens Assemblys kunstneriske råd, som valgte ut kuratorene, og som må (eller burde) ha godkjent konseptet for utstillingen. Bergen kommune skal ha all honnør for sitt initiativ og sitt eierskap til Bergen Assembly, og det er bare å håpe at den ikke gir opp etter første forsøk. Men den bør ta et kunstpolitisk ansvar for resultatet. Det bør den gjøre gjennom å skifte ut hele det kunstneriske råd med representanter fra det bergenske kuratoriat, om da ikke rådet selv finner at det bør trekke seg. Triennalen er blitt til blant annet på grunnlag av et tillitsfullt samarbeid mellom kunstliv og kommune. Den bør brukes til å gjøre samarbeidet enda tettere. Det kan neppe være den kunstpolitiske hensikten med Bergen Assembly at man skal ha en triennale som svekker byens eget kuratoriat, og dets troverdighet og innflytelse?