Innlegg på Seminar om kunstnerstipend – 10. mars 2003
1 Bakgrunn – forskning
Andres litteratur:
Jon Ivar Elsted og Kjersti Røsvik Pedsen (1996) Kunstnernes økoomiske vilkår 1993-94, INAS-RAPPORT 96:1
Jon Øien (2001) Stipend og gjesteatelierer for billedkunstnere 2001, eget forlag.
Egen litteratur:
Kunst-Norge. En sosiologisk studie av den norske kunstinstitusjonen (1995), Universitetsforlaget.
Tre arbeidsnotater fra 1997, for Norske Billedkunstnere:
- Velferdsstatens fattige kunstnere
- Økonomiske effekter av stipendier
- Unge kunstneres økonomi
Poor artists in a Welfare State, i Cultural Politicy, Vol 7. no.2. 2000.
Kunststudenter, stipend og studiegjeld. En utredning av konsekvensene av reduksjon i kunstfagstipendier for rekruttering, studieadferd, og fremtidig yrkesøkonomi og kunstnerisk virksomhet for kunststudenter. For Kunsthøgskolen i Oslo, 1998. (19 sider)
Stipendier i dag
Ifølge en opptelling jeg har gjort av nasjonale stipendier i Jon Øiens gode fremstilling, er det i begynnelsen av 2000-tallet omlag 1500 mottakere av stipendier eller andre støtteformer for billedkunstnere (utenom fotografer) hvert år. Til sammen deler de et beløp på rundt 100 millioner kroner, eller ca. 65 000 kroner i gjennomsnitt. I tillegg kommer ca. 130 lokale stipendier, hvis antall mottakere og samlet beløp jeg ikke har regnet ut.
De statsfinansierte, eller lovhjemlede nasjonale stipendiene (BKH, NBK/Staten og Norsk kulturråd) fordeler seg slik på de vilkår de er gitt under:
Åpne, uten begrensninger 390 stipendier, tilsammen 35 millioner kroner – 3 ”ordninger”
Delvis åpne (GI) 280 stipendier, tilsammen 38 millioner kroner – 1 ”ordning”
Øremerkede 640 stipendier, tilsammen 16 millioner kroner – 11 ”ordninger”
SUM 1310 stipendier 89 millioner 15 ”ordninger”
Om vi regner med at 750 av disse mottakerne har stipendier hvert år, og at de 750 øvrige deles ut hvert 2. år til de samme kunstnerne, betyr det at 2250 billedkunstnere mottar stipend over en 3-års periode. Det tilsvarer omtrent medlemstallet i NBK. Vi kan trygt si at ”alle” får stipend.
I Jon Øiens oversikt var det 54 kunstnere som i perioden 1988 – 2001 – altså i løpet av 14 år, hadde fått over 700 000 kroner i stipend bare gjennom NBKs stipendiekomite (som årlig nå fordeler ca. 35 millioner kroner, garantiinntekten er her holdt utenom). Den høyeste summen lå på ca 1,2 millioner. Gjennomsnittlig fikk disse 54 høyest stipendierte ca 85 000 kroner i året i stipend – der bare tre av dem var over 50 år i år 2000 – dette er altså de begavede 30-40 åringene. De utgjorde 5% av stipendiemottakerne i perioden, og mottok ialt 16% av de totalt fordelte midler.
En gjennomsnittlig garantiinntektsmottaker vil i løpet av 14 år ha mottatt 1,7 millioner i stipend, eller ca. 120 000 kroner i året. Garantiinntektsmottakerne er alle over 50 år.
3 Problemstillinger
- Hvilke sammenhenger er det mellom stipendier, kunstnerisk virksomhet og personlig levestandard? Bedrer stipendiene kunstneres levestandard?
- Hvilke sammenhenger er det mellom stipendieform og kunstnerisk virksomhet?
- Hvilke sammenhenger er det mellom kunstnerisk anerkjennelse, stipendier og personlig levestandard?
3 Kunstneres økonomiske verden – en symbolsk økonomi
Ved den første årsfesten for Tegneskolen i 1819 sa Linstow
Det er ikke Rigdom og forfængelige jordiske Gaver Kunstneren tragter efter; det Forgjængelige har for ham intet ubetinget Værd, han lever og føler sin Tilfredshet, lig Raphael, i sin himmelsek Idee; – men han søger deltagende Hjerter, som forstaar og fatter det Sprog, Kunstneren taler gjennem sin Pensel eller Meisel.
Under Stortingets diskusjon av kunstnerstipendiene i 1933 (det ble tildelt 2 stipendier til biledkunstnere – til Elsa Lystad og Trygve Thorberg – de fikk 500 kroner hver) uttalte
Magnus Nilssen, universitets- og fagskolekomiteens formann, om arbeidssituasjonen til komponistene og musikerne
som skal prestere noeget fremragende i den retning, har overordendtlig vanskelige arbeidsvilkår, de skal slite sent og tidlig for å skaffe det nødvendigste til livsophold for sig og sine, ved undervisning, ved konserter, ved å være dirigenter og den slags, og enhver vil forstå at det blir lite tid tilovers, slik at de kan samle sig til arbeid i retning av å skape noget nytt på tonekunstens område.
4 Samspillet mellom kunstneren og kunstverdenen
Kunstnere og kuntverdenen står i et gjensidig utvekslingsforhold. Det må begge yte noe overfor den andre, og begge må motta noe fra den andre. Dette samspillet er dynamisk, og partenes bytteforhold endrer seg med tiden.
Bytteforhold mellom kunstnere og kunstverdenen kan
KUNSTNERE KUNSTVERDENEN
Gir kunstnerisk arbeidstid og kunstverk ® Mottar kunstverk
Mottar stipendier ¬ Gir stipendier
Gir kunstneriske utgifter og kunstverk ® Mottar flere kunstverk
Mottar betaling for salg av kunst ¬ Gir kjøp og utsm.oppdrag
Mottar anerkjennelse ¬ Gir anerkjennelse
Gir anerkjennelse ® Mottar anerkjennelse
5 Stipendienes effekter i tid
Hvert enkelt stipend har effekter tre ganger:
- Før kunstneren får stipendiet – da arbeider kunstnere utad for å øke sine sjanser til å få stipendet – som tildeles av kunstverdenen. Det er viktig å vise seg frem i kunstverdenen.
- Mens kunstneren har stipendiet – da arbeider kunstneren innad med sin kunst for å utnytte den økonomiske frihet som stipendiet gir, for å forberede seg til neste fase. Det er viktig å trekke seg tilbake for å produsere.
- Etter at kunstneren har hatt stipendiet – da arbeider kunstneren utad for å vise seg stipendiet verdig, for derved å øke mulighetene for et nytt stipend. Det er viktig å vise seg frem i kunstverdenen.
Jo sikrere kunstneren er på å få stipend, om det f.eks. er garantert, jo svakere er disse effektene av stipendiet. Jo mer velferdskriterier teller ved stipendietildelingen, og jo mindre de kunstneriske kriterier, jo svakere er disse effektene av stipendiet. Jo mindre økonomisk frihet stipendiet gir, jo svakere er disse effektene av stipendiet.
6 En enkel kunstnerøkonomi
Billedkunstnere er selvstendige næringsdrivende. De driver en næringsvirksomhet, hvis økonomi er nært knyttet til deres privatøkonomi. Det mest særpregede er at de selv må finansieres sin egen arbeidsplass, i motsetning til de fleste andre kunstnergrupper – som er ansatt – i en institusjon, i et prosjekt e.l.
Derfor er praktikantstipendiene usedvanlig gunstige – i tillegg til en fast lønn, får de også en ”gratis” arbeidsplass.
Tabell 1 Brutto- og nettoinntekter, kunstneriske utgifter, arbeidstid og timelønn for billedkunstnere 1993/94
Inntekter Arbeidstimer Timelønn
Kunstneriske arbeidsinntekter 73 000 1387 53
Stipendier 33 800
Kunstnerisk relatert arbeid 25 700 264 97
Ikke-kunstnerisk arbeid 28 500 197 144
Totale brutto inntekter 161 000 1849 76
Kunstneriske utgifter (næringsutgifter) 64 000 1387 46
Husholdningsinntekter (skattbar) 97 000 1849 52
Kilder: Vedleggstabell 7.1 og 7.2 i Elstad 1996, INAS 1996
Hva skjer når en kunstner får et stipend? Forutsatt at kunstneren ønsker å markere seg sterkere som kunstner – og det gjelder de fleste – har stipendiet fire økonomiske virkninger:
- Kunstneren reduserer på ikke-kunstnerisk arbeidstid for å kunne arbeide mer kunstnerisk.
- Det reduserer ikke-kunstneriske inntekter
- Kunstneren øker de kunstneriske utgifter
- De skattbare husholdninntekene – det som er målet for velferden – øker ganske lite, kanskje ikke i det hele tatt.
Kunstnernes økonomiske dilemma er hvor lav levestandard de skal akseptere (ikke bare for seg selv, men ofte også for sin familie) til gjengjeld for muligheter til å bruke tid på kunstnerisk skapende virksomhet – en virksomhet som også gjør dem mer kvalifisert til å få stipend, og dermed gir dem mer tid til kunstnerisk virksomhet. Når de får stipend, brukes det til å kjøpe seg fri fra ikke-kunstnerisk og endog kunstnerisk tilknyttet arbeid, for å få tid til ”å skape noget nytt”. Dette gir grunnlag for følgende observasjon, som er internasjonalt kjent:
Kunstnere deltar på det ikke-kunstneriske arbeidsmarkedet bare i den utstrekning det er nødvendig for å finansiere sin kunstneriske virksomhet.
De ”dømmer” seg selv til fattigdom, og derfor kan stipendier ikke på noen direkte måte bidra til deres levestandard, målt gjennom deres nettoinntekter. Tvert i mot – stipendier som det er knyttet en streng kunstnerisk vurdering til, kan derimot føre til lavere levestandard, fordi den stimulerer til økt kunstnerisk innsats. Stipendier som gis på et velferdsgrunnlag, som underhold, eller på en demokratisk måte, stimulerer ikke på samme måte til økt kunstnerisk virksomhet.
Kunstneres økonomiske adferd kan summeres opp i denne satsen:
Kunstnere optimaliserer (dvs. tilpasser på den mest hensiktsmessige måte) sin inntekts- og utgiftstruktur med sikte på å maksimalisere den tid de kan arbeide kunstnerisk.
Det vil si at stipendieordninger som ikke tillater kunstnere fritt å tilpasse sine inntekter og utgifter ikke vil nå sine kunstneriske mål på den mest effektive måten.
7 Kunstverdenens symbolske økonomi
Kunstverdenens økonomi er en anseelsesøkonomi. Dens valuta – eller symbolske kapital om man vil – er kunstnerisk anerkjennelse. For mange kunstnere er kunstnerisk anerkjennelse en sterkere drivkraft enn økonomisk belønninger. For andre kunstnere er stipendier og garantiinntekter viktigere, for andre igjen er salgsinntekter det som motiverer til innsats. De som søker kunstnerisk anerkjennelse fremfor trygge inntekter og et godt liv kalles gjerne ”sjamaner” eller ”karismatikere”, internasjonal betegnes de gjerne som ”driven”, eller ”inner driven”.
Karsimatikernes økonomiske adferd kan beskrives ved følgende sats:
Kunstnere søker å maksimalisere sin kunstneriske anerkjennelse, fordi den kan byttes inn i større stipendier og større salgsinntekter, noe som gir dem større muligheter for å satse enda mer på sin kunstneriske virksomhet, og dermed oppnå enda større kunstnerisk anerkjennelse.