| Til Kunst- og kulturpolitikk |
Bodø som svak kunstby
Hvorfor spiller Bodøs eget kunstliv bare en birolle på den nordnorske kunstscenen?
Debattinnlegg 10. september 2016 i Bodø ved SKINNs 40 års jubileum. Den tendens som beskrives her har forsterket seg senere. SKINN, som var en selvstendig statsstøttet interesseorganisasjon for over 25 kunstforeninger i Nord-Norge, er overført til Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM) med hovedsete i Tromsø, samtidig som NNKM etablerer en filial i Bodø.
Det som synes å være et dilemma for Bodø som kunstby er at det er en del av en sterk landsomfattende infrastruktur, samtiden som byens eget kunstliv har liten tyngde i landsdelen.
Tema 1 Kuratoriat
Den sterke landsomfattende infrastrukturen er veletablert, og i stor grad statlig finansiert. Den eldste er «Nordnorsken» – landsdelsutstillingen Den nordnorske kunstutstillingen etablert i 1945, som eies og drives av Bodø Kunstforening. Den andre er «SKINN», etablert i 1976 her i Bodø, som et resultat, vil jeg si, av det samarbeid mellom nordnorske kunstforeninger som var blitt bygget opp på grunn av «Nordnorsken».
Et premiss for det jeg skal si videre, er at ethvert sted som har en fremtredende rolle på den nasjonale eller regionale kunstscenen har et sterkt, uavhengig kuratoriat.
Det «Nordnorsken» og «SKINN» har felles, er at dets kuratoriat ikke har vært forankret i Bodøs eget kunstliv, men importerer kuratorer fra andre deler av landsdelen eller av landet. Denne kuratoriske «importmodellen» har ikke styrket den lokale kunstscenen. Siden de to institusjonene ikke har hentet kuratorer fra sine medlemmer og samarbeidspartnere i hele Nord-Norge, har de heller ikke bidratt til å styrke kuratoriater i andre deler av landsdelen. Unntaket er det kunstnerstyrte miljøet i Svolvær, som i en årrekke hadde rett til å utpeke kuratorer og jurymedlemmer for de to institusjonene.
Den kuratoriske importmodellen har også preget en rekke kunstprosjekter igangsatt i Nordland fylke. De fleste kjente kunstprosjekter i Nordland har hentet inn kuratorer utenfor Nord-Norge.
Så et av mine spørsmål er: Kan kurateringen av «Nordnorsken» og SKINNs utstllinger legges om slik at det kan styrke det lokale kuratoriat i Bodø?
Tema 2 Kunstkritikk
Når vi holder oss utenfor hovedstedenes medier, og de som har sin redaksjon der, er det i hele Norge er mangel på uavhengig kunstkritikk. Unntaket er Rogaland, der Trond Borgen har levert et stort antall i kritikker i Stavanger Aftenblad. Selv i Oslo faller de fleste utstillinger utenfor kritikkens dekningsområde.
Et premiss for det jeg skal si videre, er gallerier og kuratorer som ikke får kritikeres øyne rettet mot seg, får mindre synlighet i kunstoffentligheten, og at kritikere flest prioriterer å kritisere utstillinger i gallerier de på forhånd kan stole på har et troverdig kuratoriat. Denne sammenhengen gjør at utstillingsarrangører satser på allerede anerkjente kuratorer fordi det øker sannsynligheten for at den enkelte utstilling eller kunstprosjekt blir synlig i offentligheten gjennom kunstkritikk. Siden det i Bodø og Nordland finnes så få anerkjente kuratorer, bidrar det til at mange statlige og fylkeskommunale kunstprosjekter velger importmodellen for kuratoriat.
Slik svekkes både det lokale og regionale kuratoriat og den lokale og regionale kunstkritikken. Fordi den lokale og regionale kunstkritikken står svakt, får anerkjente kunstnere fra andre landsdeler mindre interesse for å stille ut.
Når vi sier at kunstlivet i Bodø har lav interesse, sier vi egentlig at det som skjer her sjelden får oppmerksomhet blant landets kritikere. Vi får da den tristeste formen for provinsialisme, nemlig den som demonstreres når en gallerist eller teatersjef klager over at deres utstillinger og forestillinger ikke blir sett, fordi de ikke blir sett av en kritiker fra Oslo.
Mitt spørsmål er: Bør kritikere, som hverken fungerer som kunstnere eller kuratorer, likestilles med kunstnere når det gjelder tilgang til stipend, prosjekt, reiser, kurs, studieopphold osv.
Jeg bruker her lederen i Nordnorske Billedkunstnere som eksempel – Ina Otzko. På hennes hjemmeside finner blant annet informasjon om
20 kunstneropphold/reise- og forskningstilfelle/kurs
15 separatutstillinger
49 gruppeutstillinger
42 stipend eller prosjektstøtte
4 innkjøp (ingen til museer)
14 prosjekt/installasjoner/oppdrag
12 kuratoroppdrag
En slik karriere ville vært et løft for en nordnorsk kunstkritiker. Samtidig er hun, så langt jeg har registrert, nesten usynlig på den norske kunstscenen.
3 Fylkeskommunal kunstpolitikk
Mitt inntrykk er at den fylkeskommunale kunstpolitikken støtter en infrastruktur som favoriserer kunstnerisk produksjon, store utstillingsprosjekter med importerte kuratorer, og sentral kuratering av vandreutstillinger. Samtidig neglisjeres støtte til lokale utstillingsarrangører og deres kuratoriat, utvikling av en regionalt forankret kunstkritikk, og utvikling av kunsthistorisk forskning og en regional kunstsamling.
Er dette en riktig kunstpolitikk for kunstlivet i Bodø?